2011 nr 3.pdf

Nr 3 - 2011 28. årgang 

Johs. Myhrer på sin Harley-Davidson motorsykkel med karbidlykt. 

Legg merke til registreringsnummeret - det er fødselsåret til eieren. 

Bildet er tatt på Myhrer, Frogner i 1920-årene. 

Fra Aslaug og Kristian Liunghs bildesamling

HISTORIELAGETS HUS 

er sidebygningen på 

Skedsmo prestegård 

ved Skedsmo kirke 

ÅPNINGSTIDER 

BIBLIOTEK OG KONTOR 

hver torsdag kl 1300-2000 

POSTADRESSE 

Romerike Historielag, postboks 175 

2021 Skedsmokorset 

E-POST: rohist@online.no 

TELEFON: 63 87 88 90 

HJEMMESIDE 

http://www.romerike.historielag.no/ 

SKYTILEN-REDAKSJON 

Eivind Strømman 

eivind@stromman.no 

TRYKKERI 

Trykksakleverandøren as 

Trykket i 3500 eksemplarer 

Stoff-frist til nr 4-2011: 29.oktober 

Dagen idag er 

historie imorgen 

At dagen i dag er historie i morgen, 

er selvsagt, men vanskelig å ta innover 

seg for de fleste. Det er nemlig dagen i 

dag som skal tas vare på for fremtiden. 

Hvordan blir det gjort? I hvert fall ikke 

systematisk. 

Jeg har inntrykk av at de fleste er 

aktive med sine kameraer ved spesielle 

anledninger. På reiser er kameraet et 

uunnværlig redskap for å ta vare på minnene. 

Hverdagen anses vanligvis ikke 

som verdt å ta vare på. Hvor feil kan man 

ta. Det er hverdagsminnene som skaper 

historien. 

Hvorfor skal jeg skrive dagbok – jeg 

vet jo hva som har skjedd i mitt liv. Når 

mine oldebarn driver med slektsforskning, 

vil de vel som de fleste vite mer 

enn fødsels- og dødsdato. 

Selvsagt vil ikke alt egne seg for offentliggjøring. 

Skytilen er dog åpen for 

det meste. Vi får for sjelden selvopplevde 

beretninger fra gårsdagen: fra oppvekst, 

fra arbeidsliv, fra husarbeid, osv. 

Vi ønsker mer. 

Skriv for dine etterkommere! 

ESt 

2 Skytilen nr 3 2011

Eidsiva Mineralvandfabrik 

Eidsiva Mineralvandfabrik ble startet 

i 1897 av kjøpmann Markus Haugen. 

Han hadde fra før av bygget opp Dal 

Valsemølle & Handel like ved Dal stasjon 

i Eidsvoll. Han hadde to kompanjonger 

da han startet mineralvannfabrikken, 

kjøpmann Karl Jacobsen, også han 

fra Dal, samt Ole Tobias Ødegård fra 

Nannestad. 

I begynnelsen holdt mineralvannfabrikken 

til i et gammelt hus nede ved 

elva Risa, det lå bak bygningen som Dal 

Bygg nå holder til i. Vaskingen av flasker 

foregikk med elvesand og vann fra 

Risa, så plasseringen må sies å ha vært 

av Benjamin Baraas 

Kunsten å tilsette karbondioksid til vannbaserte drikkevarer er ikke av ny dato. 

Allerede i siste halvdel av 1700-tallet ble det utviklet en metode for å få til dette, og 

produktene var forløpere til dagens brus – eller mineralvann om du vil. Mot slutten 

av 1800-tallet ble slikt drikke tilgjengelig i stor skala, den mest kjente brusen er 

Coca Cola, og den kom på markedet i 1886. 

For 60 år siden var det 5 mineralvannfabrikker på Romerike. Av disse er det bare 

én tilbake: Roma mineralvannfabrikk på Lillestrøm. Den eldste av de 5 var Eidsiva 

Mineralvandfabrik – startet i 1897 og nedlagt i 1992. 

Eidsiva mineralvandfabrik 1921. Foto: Thora Røe 

Annonse 1910 

hensiktsmessig. Flaskene var forøvrig 

av grønt glass med porselens-patentkork. 

Mineralvannfabrikken forsynte det lokale 

markedet på øvre og midtre Romerike 

med mange typer «sprudlevann». 

Etter at gründeren Markus Haugen 

døde ble fabrikken 

i 1917 overtatt 

av Ole Halvorsen. 

Han flyttet den 

til veslebygningen 

på et småbruk 

han leide nederst i 

Skyttersetergrenda, 

ikke langt unna den 

opprinnelige fabrikkbygningen. 

I 1921 ble mineralvannfabrikken 

Skytilen nr 3 2011 

3

Mineralvann er i sin opprinnelige betydning vann som inneholder mineraler eller 

andre oppløste stoffer som forandrer smaken eller gir det terapeutisk virkning. Salter, 

svovelforbindelser og gasser er blant stoffene som kan oppløses i vannet. Mineralvann 

kan ofte være musserende. Det kan fremstilles eller forekomme naturlig. 

Tradisjonelt ble mineralvann brukt til bading eller drikke ved kilden, men i moderne 

tider er det langt vanligere å tappe mineralvann på flasker ved kilden for å distribuere det 

for salg. Det finnes over 2.800 mineralvannmerker kommersielt tilgjengelig over hele 

verden. 

I dagligtale omfatter mineralvann ofte også søte leskedrikker som er tilsatt karbondioksid 

og andre stoffer. I Norge kalles slike leskedrikker med karbondioksid brus. 

Fra Wikipedia, den frie encyklopedia 

Annonse 1941 

solgt til Thor Røe, som kom fra Oslo. 

Han drev fabrikken i lokalene i Skyttersetergrenda 

til 1923, da han flyttet den til 

sitt eget hus i «Skolebakken» på den andre 

sida av Risa. Thor Røe overlot driften 

til datteren Ingeborg Røe og hennes 

svoger Karl Møllerstad i 1942, og i årene 

som fulgte var det familiemedlemmer 

som sto for driften. 

I 1952 hadde Eidsiva 

Mineralvannfabrikk 

(Tlf. 12a over 

Eidsvoll) en grunnflate 

på ca 100m 2 , og kapasiteten 

var ca 4000 

flasker pr dag. Varene 

ble solgt på øvre og 

midtre Romerike og 

de ble kjørt ut med 

egen bil. 

Mineralvannfabrikken 

produserte 

mange brustyper og 

smaker, men mest 

kjent ble nok fabrikken 

for sin utmerkede 

selters. Seltersetiketten 

var en tid forsynt 

med skotskrutet mønster 

på baksida slik at man ikke skulle 

glemme at her satt man med et uovertruffent 

blandevann! 

Høsten 1960 forlot mineralvannfabrikken 

Dal, da den ble solgt til Åse 

Sunde i Eidsvoll. De «nye» fabrikklokalene 

var i Kirkeberggården nederst 

i «Badebakken», ikke langt fra Eidsvoll 

Fabrikken ca 1950 


stasjon. Åse Sundes mann, Jens, var den 

som voktet kjemi og teknikk, og i et intervju 

i Eidsvold Blad understreket han 

at det kun ble brukt naturlige råstoffer, 

ingen kunstige essenser. 

Sunde solgte så brusfabrikken til 

Hans Røise i 1965, og han drev den til 

1992. I lokalavisen kunne man lese at 

mineralvannproduksjonen skulle tas opp 

igjen i nye lokaler i Gullverket, men dette 

ble det ikke noe av, visstnok på grunn 

av for dårlig vannkvalitet i området. Og 

dermed var det slutt på 95 års brusproduksjon 

i Eidsvoll. 

Tapte personnavn lever i Eidsvoll 

Gårdsnavnene inneholder ofte personnavn – spesielt gårdsnavnene som ender 

på rud og stad. Av og til kan det være navn som ikke lenger er i bruk. Overalt kan 

en finne slike navn. Ifølge O. Rygh er det 9 gårdsnavn i Eidsvoll som inneholder 

middelalder-navn som vi ikke bruker idag: 

Katterud, av kọttre, Kat, brukt som mannstilnavn 

Elstad, Elfarstaðir, av kvinnenavnet Elfr 

Julsrud, Gilsruð, av mannsnavnet Gils 

Smedstad, Smeðsstaðir, av mannsnavnet Smed (Smiðr) 

Kommersrud, Kaupmannsruð, av mannsnavnet Kaupmaðr, som er brukt enkelte 

ganger på Østlandet i 14-16 årh 

Sneisrud, Snerisruð eller Snærisruð, av mannsnavnet Snerir eller Snærir 

Blakkesrud, Blákkinsruð, etter et mannstilnavn blákinnr, Blåkinn (eller Sortkinn) 

Kroksrud, Króksruð, av mannsnavnet Krok (Krókr) 

Skraarud, muligens Skroparuð, av mannsnavnet Skropi 


5

Våpenslipp i Østmarka april 1945 

og litt om Milorg-gruppe 12121 

Organisering 

Allerede høsten 1941 var det noe 

kontakt omkring en militær motstandsgruppering. 

Piloten Asbjørn Hassel fra 

Strømmen var sentral i oppbyggingen, 

men han måtte kort etter flykte til Sverige. 

Den første konkrete Milorg-samlingen 

ble holdt på hytta Hulderheimen i 

Rælingen. Kjøpmann Bernt Bryde fra 

Lillestrøm var sentral, han hadde med 

direktiver fra sentralt hold. Det var svært 

av Steinar Bunæs 

I aprildagene ble det foretatt et større våpenslipp i Østmarka. Milorg-personell 

fra området rundt Strømmen ble aktivisert for å motta slippet. Å forestå mottak av 

våpenslipp på kort varsel var en av de viktigste oppgaver for Milorg i vårt område. 

Milorg var den offisielt sanksjonerte militære motstandsorganisasjonen i Norge 

under andre verdenskrig. Organisasjonens primære oppgave var å bygge opp styrker 

som kunne bistå ved den ventede frigjøringen og en eventuell invasjon i forbindelse 

med denne. 

Gruppe 12121 oppstilt foran Folkets Hus i Strømmen mai 1945 

Foto: Privat 

mange til stede – egentlig altfor mange 

med tanke på risikoen. Våren 1943 ble 

mange arrestert, dette manet til større 

forsiktighet med hvem som ble involvert. 

Milorg var organisert i distrikter, avsnitt, 

områder og grupper. Således var 

størstedelen av Romerike en del av Distrikt 

12. Avsnitt 121 omfattet Strømmen, 

Lørenskog, Lillestrøm, Fet og Aurskog. 

Strømmen og Lørenskog utgjorde Område 

1212 hvor Gruppe 12121 var Strømmen 

og 12122 var 

Lørenskog. Gruppene 

var igjen delt 

i tropper. 

Arne Sørensen 

ble først sjef 

for gruppe 12121, 

deretter var han 

områdesjef en tid. 

Han gikk ved slutten 

av 1943 tilbake 

som gruppesjef. 

Etter en tid fikk 

Arne Sørensen ansettelse 

ved lønningskontoret 

på 


Strømmens Værksted. Dette var ideelt, 

fordi mange i Milorg jobbet der. Ved 

mulige feil måtte han gå ut i verkstedet, 

på den måten fikk han lett kontakt uten 

at det vakte mistanke. Det ble sagt at det 

var to menn som gikk gjennom verkstedlokalene. 

Den ene var direktør Alf Ihlen, 

den andre var Arne Sørensen. Arbeidere 

med hardt arbeid skulle ha ekstra rasjoneringskort, 

Strømmens Værksted fikk 

ansvar for dette, og Arne Sørensen fikk 

også denne jobben. Dette ga muligheter 

for å skaffe matforsyninger til folk som 

måtte ligge i dekning. 

Trening 

Instruksjon og trening foregikk for 

det meste i hytter og hus som lå utenfor 

allfarvei – de fleste i Østmarka. Ved 

Tærudtjernet nær Solbergveien lå også 

et par hytter som ble brukt ved våpentrening. 

Også et rom i Gisledal Mølle i Sagdalen 

ble brukt. Mølla hadde mange etasjer, 

og et bortgjemt rom ble et velegnet 

møtested for hjemmestyrkene – midt i et 

trafikknutepunkt for både jernbane- og 

veitrafikk. Dette kunne selvsagt også 

være risikabelt – under en våpeninstruksjon 

gikk det av et skudd samtidig som 

tyske soldater sto vakt ved Sagdalsundergangen 

rett ovenfor. Hellet var at 

fossen i Sagelva gikk stor og overdøvet 

smellet. 

Ved hytta til Erling Wethal ved Østbyputten 

i Lørenskog foregikk mye instruksjon, 

og det fantes en god del våpen 

der. En gang var tre mann kommet over 

fra England i et slipp over Østmarka. Situasjonen 

ble svært spent da en tysk patrulje 

en dag kom faretruende nær hytta. 

Våpenpuss på skauen - ved Aurtjern 

i Rælingen. Foto: Privat 

Det tydet på at de hadde mistanke om 

at noe foregikk der, og de observerte en 

periode på god avstand. Karene på hytta 

var forberedt på at de ville sjekke, og avtalte 

hvordan de i så fall skulle gruppere 

seg. Tyskerne ble i området en stund, 

men etter hvert trakk de seg tilbake, og 

intet mer skjedde. 

Våpenslippet 

Milorg-mannskapene var til enhver 

tid forberedt på å motta slipp på kort 

varsel. På ettersommeren 1944 fikk Arne 

Sørensen, Rolf Lindh og Arne Ringstad 

beskjed om å møte noen Milorg-karer fra 

Rælingen ved Nordbysjøen for å gjøre 

seg klar til mottak av et slipp fra allierte 

fly. En melding om dette var kommet i 

kode fra London over nyhetene samme 

kveld. Innen kl 2400 hadde rundt 20 

mann fått rigget opp to store bål på ei 

myr. Alt var klart, men ingen fly kom. 

Etterpå ble det fastslått at det hadde vært 

en kommunikasjonssvikt, for ingen slipp 

var planlagt på dette tidspunktet. 

Deretter gikk det lenge før de fikk 

nærmere informasjon, men våren 1945 

ble det økt aktivitet. Den endelige og sikre 

bekreftelsen på en konkret leveranse 


7

En finner fremdeles 5-6 containere av denne typen 

rundt Kåterudmåsan i Enebakk. Foto: Per Klevan 

kom i kodet radiomelding i morgennyhetene 

fra London mandag 23. april, og 

lød: Spedbarnet går på skøyter. Hvis 

samme melding ble gjentatt i kveldsnyhetene 

var man helt sikker. Dette 

skjedde, og umiddelbart dro en mengde 

Milorg-folk fra Strømmen, Lillestrøm, 

Lørenskog, og Rælingen til det utvalgte 

slippstedet Kåterudmåsan, dypt inne 

i Enebakks skoger. Det øde stedet var 

valgt for å unngå beskytning fra tyske 

luftvernartilleristillinger på Ekeberg i 

Oslo og på Kjeller. 

Endelig dukket de to allierte flyene 

opp og startet slippet av sin dyrebare last. 

De fleste fallskjermene havnet på myra, 

men flere av dem dro seg ut i skogen. Totre 

av droppene gikk rett i bakken fordi 

fallskjermen ikke åpnet seg. Det ble en 

svær jobb å rydde opp, og deretter slette 

sporene så godt det lot seg gjøre. Leveransen 

viste seg å bestå av i alt 27 containere 

med til sammen 4,5 tonn våpen 

og utstyr til fordeling innenfor gruppene 

i Avsnitt 121. 

Transporten 

En fjellhule ved Åmotdammen 

var på forhånd utpekt som 

et velegnet depot – bortgjemt, 

men likevel i rimelig avstand 

fra bebyggelsen. Hulen ligger 

hele 15 km fra slippstedet. 

Frakten av nærmere fem 

tonn utstyr på ryggen gjennom 

marka ble en strabasiøs 

oppgave. At det i tillegg måtte 

foregå på råtten snø og på nettene 

gjorde det ikke enklere. 

Transporten tok betydelig lengre 

tid enn beregnet, og da de 

var kommet omtrent halvveis, 

måtte de skjule utstyret til neste natt. 

Noen var helt utkjørt og brøt seg inn i 

en hytte for å få hvile. Andre var nødt 

til å gå videre for å rekke jobben – et 

ubegrunnet fravær kunne lett vekke mistanke. 

Neste natt fortsatte transporten med 

noen av de opprinnelige folkene pluss en 

Leveranser ved slippet 

23-24. april 1945 

2 fly slapp i alt 27 containere 

med følgende innhold: 

- 12 Brengun – maskingeværer 

- 14 Stengun – maskinpistoler 

- 90 geværer – Lee Enfield 

- 10 US-karabiner 

- Diverse ammunisjon til våpnene 

- Et stort antall håndgranater 

- Sambandsutstyr – bl.a. felttelefoner 

og telefonkabler 

- Lommelykter med batterier 

- Et antall støvler – militærmodell 

- Sjokolade 

- Tyggegummi 

- Tobakk og sigaretter – men det var farlig 

å røyke engelske sigarettmerker om noen 

så det! 


og videretransport var veivokter Oscar 

Aas Haugen fra Rælingen. Totalt deltok 

mer enn 100 mann. 

Alf Stefferud foran huleåpningen ved 

Åmotdammen. Foto: Steinar Bunæs 

del nye og uthvilte menn. Etter mye slit 

nådde de stedet, utstyret ble plassert, og 

huleinngangen ble skjult med kvister og 

mose. 

I dagene som fulgte ble lasten spredd. 

En del av våpnene skulle til Lillestrøm, 

disse ble en senere natt båret fram til 

Øgardshøgda i Rælingen. Som ledd i en 

dekkoperasjon ble det på forhånd lagt 

en stabel med stokker på stedet. Midt 

på lyse ettermiddagen kom det så en kar 

med lastebil fra Lillestrøm for å kjøre 

våpnene videre. Når det under pålessingen 

kom biler eller mennesker forbi, 

tok karene noen stokker fra haugen og 

la disse på lasteplanet. Hele pålessingen 

gikk som planlagt, og våpnene ble kjørt 

til kjøpmann Borgens hus på Vigernes. 

Resten av våpnene fra depotet ble så fordelt 

i tur og orden til ulike andre steder i 

Strømmen, Rælingen og Lørenskog. 

Leder for operasjonen med mottak 

Minneplater 

I 2006 ble det satt opp en minneplate 

på Kåterudmåsan hvor slippet fant sted. 

Skjulested ved Åmotdammen er nå gjenfunnet, 

og ved en sermoni ble det satt 

opp en minneplate ved huleinngangen 

22 august i år. 

Platene er registrert i Markadatabasen 

under Skiforeningen, og hulen ved 

Åmotdammen vil også inngå som post i 

turorienteringen i området. 

Minneplatene er satt opp av Sagelvas 

Venner og Strømmen Vel i nært samarbeid 

med Krigsveteranforeningen og 

Forsvarsmuseets Venner. Minneplatene 

inngår i den landsomfattende registreringen 

av krigshandlinger og motstandsarbeid 

under andre verdenskrig. 

Kilder: 

S Bunæs og A Stefferud: Strømmen. 

Historier om stedet og folket, Sagelvas 

Venner og Strømmen Vel (2006) 

Arne Sørensen i samtale med forfatteren 

Minneplaten på Kåterudmåsan fra 2006. 

Foto Steinar Bunæs 


9

Fattiggården Huseby 

av Elin Bjørge Løken 

Det skjer mye rundt Skedsmo gamle prestegård. Nye arkeologiske undersøkelser 

har påvist tydelige tegn på at her har det vært hus for ca 1000 år siden! Huseby Gårds 

venners temautstilling i år går imidlertid bare ca 100 år tilbake – til den gang Huseby 

gård gikk fra å være prestebolig til å bli pleiehjem for bygdas foreldreløse, fattige, 

gamle og uføre – de såkalt rette fattige. 

Så langt tilbake som i 1687 laget 

Kristian V en lov som sa at det skulle 

oppnevnes forstandere for å hjelpe de 

fattige og husarme med penger etter behov. 

Pengene ble skaffet fra det gudfryktige 

folk ga i kirken når det var preken, 

og forstanderen skulle levere regnskap i 

nærvær av både øvrighet og sogneprest. 

I de store nødsårene etter 1740 ble det 

gitt flere forordninger om forpleining av 

betlere som var syke eller for gamle til å 

tjene til livets opphold. Disse ble ansett å 

være rette fattige og skulle underholdes 

ved legd der de hørte hjemme, mens alle 

selvrådige, late, motvillige, drukkenbolter 

og friske, ugudelige og arbeidsføre 

betlere skulle i tukthus. 

Huseby gård har huset mer enn 20 

prester. Hovedbygningen brant ned i 

1830, og en ny bygning omtrent som den 

gamle, ble oppført på den samme tomten. 

I 1883 ble gården solgt til en privatmann 

da den siste presten, Otto Ottesen, flyttet 

til den nye prestegården ved kirken. 

Etter noen år var gården igjen til 

salgs og Skedsmo fattigkommisjon ba 

da herredsstyret vurdere kjøp av gården 

for å bruke den til fattiggård. I 1889 vedtok 

herredsstyret med 8 mot 2 stemmer å 

kjøpe eiendommen for kr 26.000 og fem 

menn ble valgt til å ordne med forskjel- 

lige innkjøp til fattiggården. 

Bestyrerens lønn ble fastsatt til 800 

kr per år, mens bestyrerinnen bare fikk 

400 kr. I tillegg skulle de ha fritt hus, 

lys og ved, og bestyreren kunne sette 1 

tønne poteter. Kommunestyret utpekte 

seks menn til en tilsynskommisjon som 

skulle møtes minst fire ganger i året, 

samt inspisere driften av gården hver 

uke. I følge instruks og protokoll som er 

bevart gikk dette ordentlig for seg. 

Bestyreren skulle ikke bare drive 

gården, men også ha en husbonds myndighet 

over beboerne som ble kalt lemmer, 

dvs sørge for orden og sedelighet, 

han skulle starte og ende dagen med 

bønn, og holde husandakt på søndager 

og helligdager for de som ikke selv 

kunne komme til kirken. Det skulle føres 

nøye regnskap med alt, og tilsynskommisjonen 

skulle påse at bestyreren ikke 

hadde mer penger enn nødvendig til de 

nærmest forestående utgifter. 

På gården bodde det mellom 30 og 

50 barn og voksne – de såkalte lemmer. 

Lemmene skulle arbeide til fastsatte 

tider etter krefter og anlegg, enten ved 

gårdsbruket, med husflid eller i bygdas 

småindustri. De som hadde gjort seg 

fortjent til det, fikk en passende godtgjøring. 


Huseby 1874 

Tegn: A B Baar. Foto: AFM 

Det var fem måltider per dag, om 

sommeren var det frokost kl 6 og aftensmat 

kl 8, om vinteren var dagen en time 

kortere i hver ende. Menyen skulle være 

simpel og tarvelig – frokost og eftasverd 

besto av ca 200 g brød med prim, sirup 

eller smult som pålegg og 5 dl melk eller 

kaffe, mens dugurd og aftensmat var 

byggmelsgrøt etter behov og 4 dl melk. 

Til middag kl 12 var det fast ukemeny 

– mest grynsodd, velling, ertesuppe 

med litt kjøtt, flesk eller fisk, til sammen 

ca 1 liter samt poteter og flatbrød etter 

behag. På julaften skulle det være stek 

og på andre høytider fikk de risgrøt med 

kanel, sukker og smør med skummet 

melk til. 

Ingeborg Knudsen som var kokke i 

tre år rundt 1910 har skrevet ned minner 

fra sin tid på gården. De laget suppe som 

skulle vare i tre dager i en svær bryggepanne. 

I denne gikk det to bøtter med 

kjøtt og flesk. 

Og hver torsdag bakte jentene 100 

brød, ofte må de kjøpe til litt. Vann måtte 

de hente et stykke unna, det ble kjørt fra 

Farseggen, eller dratt med kjerre fra en 


ile i Brånåsdalen i melkespann som rommet 

30 og 50 liter. 

I 1914 ble gården og pleiehjemmet 

skilt slik at det ble en ny bestyrer for 

hver avdeling. I stedet for å restaurere 

den gamle gården som etter hvert var 

blitt nokså uskikket som pleiehjem, ble 

det bestemt å bygge nytt hus på en annen 

tomt i nærheten. Man burde ikke røre 

den gamle bygningen som hadde vært 

prestegård i flere hundre år, og som var 

en av de eldste bygningene i bygda. 

Det nye pleiehjemmet – Skedsmotun 

ble innviet i 1924. 

Da det nye pleiehjemmet sto ferdig, 

var det snakk om å rive de gamle nedslitte 

bygningene. Kommunen gjennomførte 

heldigvis en omfattende restaurering, 

og i 1935 vedtok kommunestyret å 

etablere et bygdemuseum på Huseby. 

Skedsmo Bygdemuseum lever fortsatt 

i beste velgående på oldtidens tomter. 

Kilder: 

H Haavelmo: Skedsmo - bygdens 

historie bd 2 

H M Fallers foredragsnotater 

11

Norges ukjente helgen - hl. Trifon 

av Eivind Strømman 

I dag har den norske kirke ingen helgener. Den katolske kirke anerkjenner imidlertid 

syv norske helgener: St Olav, St Sunniva, St Hallvard, St Eystein av Nidaros, 

St Magnus Orknøyjarl, St Torfinn av Hamar og St Ragnvald Orknøyjarl. 

Også den ortodokse kirke anerkjenner norske helgener, men bare fire: hl Olav, hl 

Sunniva, hl Hallvard og – den hellige Trifon av Petsamo. 

Det er nå betimelig å trekke frem hl Trifon fordi det i Hurdal er etablert et lite 

kloster viet hl Trifon. 

Hl Trifons døpenavn 

var Митрофан (Mitrofan). 

Han ble født i 

den lille byen Torzhek 

Hellige Trifon 

i klosterkirken, Hudal 

i Novgorod-området 

omkring 1495. Hans far 

var en småby-prest som 

ikke hadde råd til å gi 

sønnen utdanning, men 

han lærte ham å lese 

og skrive. Og han hjalp 

ham til å yte bistand under 

gudstjenestene. En 

av tekstene inspirerte 

Mitrofan til å søke mot 

et monasisk liv. 

Ifølge legenden fikk 

han en åpenbaring hvor 

Kristus befaler ham å reise til det hungrende 

og vansmektede land ved ishavskysten 

hvor de ville mennesker bodde. 

De ville menneskene var skoltesamene. 

Som ung mann, i begynnelsen av 

1520-årene, reiste han nordover til det 

hungrende og vansmektede land. For å 

forstå samene lærte han seg deres språk. 

I 1524 bygde han sin egen tømmerkoie i 

nærheten av Petsjengaelven. 

Etter hvert startet han sin misjonsvirksomhet 

blant samene, 

som naturlig nok 

viste stor motstand mot 

den nye lære – der som 

andre steder. 

I 1530-årene begynte 

det å danne seg et 

lite brorskap rundt Mikrofan 

ved Trenighetskirken 

ved Petsjengaelven. 

Kirken ble innviet 

i 1533, og samtidig 

ble Mitrofan viet 

til munk og fikk navnet 

Три́фон (Trifon). Brorskapet 

utviklet seg og 

det vokste frem et kloster, 

Treenighetsklostert, 

klosteret i Petsjenga – opprettet 1556. 

I en langvarig hungersnød i rundt 

1560 reiste Trifon og hans venner rundt 

i sydligere trakter for å samle inn mat til 

de lidende. I 1556 får de audiens hos tsar 

Ivan den grusomme i Moskva. Resultatet 

er at klosteret får et ”gavebrev” som 

gir dem rett til statens skatter, avgifter og 

rettigheter i området hvor skoltesamene 

bodde. 

Fordi Trifon ikke var prest, ble han 


Petsamo 

Petsamo er det finske navnet på området 

sørøst for Pasvikelva som i alle århundrer 

var et omstridt skattland mellom 

Norge, Russland og Finland. Fra 1826 

var det traktatfestet russisk, men etter 

1. verdenskrig ble området finsk. Og 

det var det til Finland måtte avstå det til 

Sovjet etter 2. verdenskrig. Det russiske 

navnet er Печенга (Petsjenga). 

St.Georg kapell i Neiden 

Innvendig grunnflate 3,55m x 3,25m 

aldri den formelle leder av klosteret, men 

han ble ansett som den åndelige leder. 

Under et angrep av en svensk-finske 

bande juledagen 1589, ble hele klosteret 

brent. De 116 menneskene som befant 

seg der, ble alle drept. 

Gjennom hele livet bygde Trifon kirker 

og han var en aktiv misjonær. 

I 1565 reiste han en kirke ved Pasvikelvens 

vestre bredd viet de hellige 

lidelsesbærerne Boris og Gleb. Det var 

en enkel tømmerbygning og ble skoltesamenes 

viktigste kirke – brant ned i 

1944. 

Samme år bygde han det lille kapellet 

i Neiden til ære for den hellige martyren 

Georg. Dette kapellet er det eneste 

som står igjen av det Trifon bygde. 

Trifon trakk seg senere tilbake til 

ødemarken hvor han bygde en liten hytte 

til ære for Gods Moders hensovelse. Her 

levde han i ensomhet og bønn og askese 

inntil sin død 15 desember 1583. 

(Se også neste side) 

Foto: ESt 

Hellige Trifon Skita 

Klosteret, som er tilknyttet Den ortodokse kirke i Norge, ble etablert i Hurdal 2000. Klosterkirken 

(tv) ble innviet 6 nov 2010, og klokketårnet (midten) skal være ferdig i okt 2011. 

Referanser: http://www.ortodoks.org/Hellige_Trifon_Skita/Velkommen.html 

http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/NO/sider/TEMA13/Tema13C.htm 


13

Hl Trifon på Grenselandmuseet 

Grenselandmuseet er en avdeling av Sør-Varanger museum og har ansvaret for 

historien i fellesområdet som Sør-Varanger var en del av før grensen mot Russland 

kom i 1826. Museet ligger like utenfor Kirkenes. 

Det spesielle med den faste utstillingen er alle de poetiske tekstene som lokalhistorikeren 

og forfatteren Hans-Kristian Eriksen har laget. Her er tatt med to eksempler; 

for å belyse hl Trifons virksomhet og ikke minst for å vise hvordan tekstene i 

en utstilling ikke behøver å være kjedelig. Museet er verdt et besøk. 

Korsfolket 

Fra øst og sør 

kom Herrens mann Trifon med doble kors 

for å frelse sjelene 

Og de lærde skreiv anno 1523 

Fra vest og sør 

kom Guds mann von Westen med enkle kors 

for å frelse sjelene 

1700 var så vidt begynt 

Kampen om sjelene var også krig om landet 

Hedningene hadde sine egne guder 

i himmel og hav og berg 

Ukjente farlige 

Ikke gode nok ikke sterke nok 

for det nye folk som kom 

I Petsjenga Boris Gleb Neiden 

bygde dobbeltkorsfolket sine kirker 

i Grenselandet 

Kampen om sjelene 

De norske kristningskongene 

Olav Trygvasson og Olav den hellige 

kom aldri til Varanger. 

Ikke før i året 1307 

gikk erkebiskop Jørund i land i Vardø 

og vigde den første kirka. 

Seinere kom misjonærer til Sameland. 

I 1717 kom Thomas von Westen fra vest. 

noen kalte han ”Samenes apostel”. 

Han fikk bygd kirke på Angsnes i Nesseby, 

den første i det indre av Varanger. 

Men den hellige Trifon fra øst 

var 200 år tidligere ute. 

I 1523 kom han til Petsjenga. 

Med støtte fra tsaren 

bygde han kirker i Boris Gleb og Neiden. 

Og klostert i Petsjenga fikk han etablert. 

Kampen om sjelene hadde begynt. 

Juliansk/Gregoriansk kalender 

Sovjet innførte den gregorianske kalender i 1922. Den russisk-ortodokse kirke 

holder seg imidlertid fortsatt den julianske kalender. (Se side 22) 


Bautaen ved Sørum kirke 

av Kåre A Bøhler 

Et meget sjeldent bilde fra 60 år tilbake. Her er benyttet norske flagg for å hedre 

to norske soldater som falt i kampen mot okkupasjonsmakten. 

Sermonien ved avdukingen av bautaen ved Sørum kirke foregikk 25 okt 1941. 

Det var bare to navn på bautaen den gang: 

Arthur Olsen Julton falt ved Rustad i Vinger 17-4-1940 

Halvar Merlid falt ved Segelstad Bru i Gausdal 28-4-1940 

Etter krigen er påført ytterligere seks navn på sørumsokninger som døde av 

krigshandlinger. De blir minnet med blomsternedleggelse hvert år den 8. mai. 

Rustad i Vinger 17 april 1940 

Her foregikk en av de kampene som 

vel var av de villeste og blodigste i aprildagene 

1940. 

13 nordmenn falt, deriblant 6 fra Romerike 

i tillegg til Arthur Olsen Julton. 

Det var: Hans Jacob Schei (Årnes), Trond 

Olav Bjerke (Rånåsfoss), Jan Ryen Pettersen 

(Nes), Arne Olavsen Bjørnerud 

(Sæterstøa), Asbjørn Gustavsen (Nes) 

og Jomar Sigurd Nybø (Rånåsfoss). 

Det var langt flere tyskere som falt. 

Segalstad bru 28 april 1940 

Stridighetene i Østre Gausdal gikk 

over flere dager. 

Her falt omtrent 15 norske soldater, 

blant dem Halvard Laache fra Ullensaker 

og Halvar Merlid fra Sørum. 

Halvor Merlid var leder av Sørum 

Bondeungdomslag da krigen brøt ut og 

det var Bondeungdomslaget som sto for 

innsamling av penger til bautaen. 

Bildet er utlånt av 

Hans Erik Kristiansen, 

Hellesjø. 

Fotograf: Lars Andersen 

i Hellesjø. 

Kilde: 

A Hauge: Kampene 

i Norge 1940 

bd 2, Dreyer 1976 


15

Midtsidepiken: 

Maren Kamp – en velgjører i Ytre Enebakk 

av Lars Inge Magerøy 

Når Mari kirke i Ytre Enebakk i år kan fylle 250 år, er det særlig en person å 

takke for det: Enkefru Maren Kamp. Uten hennes rause testamentariske gave ville 

nok ikke kirken blitt bygd. Som det står på altertavlen: ”Mariæ kirke Er Frugten 

af En Enkes gavmildhed”. Ikke bare testamenterte hun 3.000 riksdaler til å bygge 

kirke. Hun ga også en flott tomt til kirken. Og et stort beløp til ”Enebakk menigheds 

fattige.” 

Men hvem var hun egentlig? Og hvorfor denne omsorgen for Ytre Enebakk? 

Maren Kamp (eller Kamph) vokste 

opp på slutten av 1600-tallet som eldste 

datter av Hans Carstensen Kamp, rådmann 

i Christiania og en meget velstående 

mann. Hans Kamp og hans hustru 

Margrethe eide Vestby gård i Ytre Enebakk 

fra 1690-åra til 1720-åra, og bodde 

visstnok på gården. Vestby var en stor 

gård med mye skog, og hadde også flere 

sager i Tangen-elva mellom vannene 

Våg og Mjær. 

Skipperfrue 

Da faren døde, var det Maren Kamp 

som arvet Vestby, hvor hun trolig hadde 

bodd i deler av oppveksten. Ved farens 

død bodde hun imidlertid i Fredrikstad, 

da hun, 23 år gammel, i 1699 hadde giftet 

seg med skipper Peder Nielsen Hess 

fra byen. Peder Nielsen ble etter hvert 

skipsreder og drev dessuten med krambod 

og trelasthandel, og ble en rik mann. 

Da han døde, overtok fru Maren hans 

eiendommer. 

Enkefru Maren Kamp var derfor 

en meget velholden dame. En episode 

fra 1749 viser det: Det ble utskrevet en 

prinsesseskatt(!), som skulle gå til bru- 

deutstyr og medgift for en prinsesse i 

København. Av de 600 riksdaler som 

ble innkrevd i Fredrikstad, bidro Maren 

Kamp med 28 riksdaler. Bare tre kjøpmenn 

bidro med større beløp. 

Utover på 1700-tallet kom flere av 

kjøpmennene i byen i økonomiske vansker, 

men ikke Maren Kamp. Det heter i 

Fredrikstad bys historie: ”I en særklasse 

var Maren Kamph, enken etter storkjøpmannen 

Peder Nilsen Hess. Sin solide 

formue greide hun å bevare.” 

Maren Kamp bodde altså i Fredrikstad, 

men det ser ut til at hun tilbrakte 

deler av året i Ytre Enebakk. Det fremgår 

av et fogderegnskap for Nedre Romerike 

1743-44. Her heter det i et manntall over 

de skattepliktige i Enebakk prestegjeld: 

”Mad. Hæss (Maren Kamp) haver her i 

Sognet Jordegods og Saugbrug, og paa 

visse tiider om aaret holder her dug og 

Disk, men da hun egentlig er een Indvaaner 

i Friedrichstad, saa formodes, at hun 

sammesteds giør sin Angivelse”… 

Vestby gård 

Hun skattet til Fredrikstad, men holdt 

altså på visse tider av året ”dug og disk” 


i Enebakk. Det var trolig nødvendig for 

å holde oppsyn med driften av eiendommen. 

Men hun hadde sikkert også et mer 

personlig forhold til Vestby gård og Ytre 

Enebakk fra oppveksten av. Det kan forklare 

hennes omsorg for bygda og de fattige 

der. 

Vestby var på denne tiden en praktfull 

gård. Den senere så kjente Spydeberg-presten 

Jakob N. Wilse gir en 

skildring av gården i ”en Vinter-Reise 

fra Christiania til Friedrichshald” fra 

1763. Han skriver at Vestby er ingen 

herregård, men ”faa Herregaarde, endog 

i Danmark, ere saa vel bygte; den ligger 

høit at see til fra Veien. Hovedbygningen 

af to Etager, foruden Kielderen, 

have tvende Fløie paa Siden, altsammen 

architectonisk”. – Han beskriver videre 

de andre husene, bl.a. den store og lyse 

stallen, en springvannsfontene i marmor, 

de fem sagbrukene som han kaller 

”Vestby Gaards Herlighed” og endelig 

”den smukke Mariæ eller Vestby Kirke.” 

Dette er altså skrevet ett år etter at kirken 

Mari kirke ca 1910. Opprinnelig var kirken tjærebredd 

ble innviet, og ni år etter at Maren Kamp 

var død. Men gården så nok like flott ut 

i hennes tid. Trolig var hennes midler en 

viktig årsak til gårdens prakt. 

Testamentet 

Maren Kamps barn døde før henne 

selv, og på mannssiden døde familien 

ut med hennes sønn i 1742. Dermed satt 

hun alene tilbake med sine eiendommer. 

Ved juletider 1753 forstod hun nok at 

døden nærmet seg også for hennes del, 

og 3. juledag satte hun opp sitt testamente. 

Det var på høy tid, for allerede 

den 18. januar 1754 ble hun gravlagt i 

Fredrikstad kirke, inne i selve kirken, en 

ære som ble bare storfolk til del. (Denne 

skikken ble for øvrig forbudt i Norge i 

1805.) Hun var ved sin død 78 år gammel. 

Av sin store formue testamenterte 

Maren Kamp 11.000 riksdaler til ulike 

institusjoner, slektninger, tjenestefolk 

og trengende. Det tyder på at hun var et 

menneske med sterk sosial samvittighet. 

Av beløpet gikk 

altså 3.000 Rdl til 

Mari kirke, og 500 

Rdl til fattige i Enebakk. 

Det var meget 

store beløp. Vestby 

gård ble overtatt av 

hennes søstersønn, 

justisråd Hans Juel, 

som også arvet resten 

av formuen. 

Gården har senere 

skiftet eier flere 

ganger. 

Kanskje ville 

Maren Kamp i dag 


17

vært glemt om hun ikke hadde gitt penger 

til å bygge kirke i Ytre Enebakk. 

Men på grunn av kirken blir hun fortsatt 

husket. Etter hennes ønske bidro bøndene 

i bygda med tømmer, og kirken ble 

bygd ferdig i løpet av 1761, sju år etter 

hennes død. På altertavlen står det bl.a. 

at kirken er ”En Ære-støtte for Giveren”. 

Slik lever Maren Kamps navn videre i 

Enebakk, så lenge Mari kirke står. 

Litteratur: 

Butenschøn, Barthold A.: Mari kirke. 

Litt historikk ved kirkens 200-årsjubileum 

1961. Årbok for Romerike Historielag 

IV 

Kirkeby, Birger: Enebakk Bygdebok, 

bind III. Enebakk kommune (1991) 

Magerøy, Lars Inge: Mari kirke 250 

år. Flisby´n forlag (2010) 

Fredrikstad kirke hvor Maren Kamp 

ble gravlagt i 1754, brant i 1764. Det var 

den 6. kirken på samme sted som brant 

etter at byen ble grunnlagt i 1567. Svenske 

herjinger og bybranner tok hver gang 

også kirken. Det er derfor ingen synlige 

minner etter Maren Kamp i Fredrikstad 

kirke. Den syvende kirken, dagens kirke 

i Gamlebyen, ble innviet 1779. 

I neste spalte er avbildet medaljongen 

på høyre side av altertavla i Mari 

kirke. Den sier mye om denne minnerike 

damen. 

Foto: Are Seierstad 

Hvo du er 

som vil forbedre dig selv ved at ære 

Guud, at dette hans Guudshuus 

Viede 

At denne MARIÆ KIRKE 

Er Frugten af 

En Enkes gavmildhed 

Thi 

Ved en Gave af Tre Tusinde Riksdaler 

Har 

MAREN KAMP 

Afgagne Peder Nielsen Hasen Efterleverske 

Andordnet, at dette huus skulde blive 

En helligdom for Herren 

Et Forsamlings Stæd for Meenigheden, 

og 

Taknemmelighed 

Vil at det skal være 

En Ære-støtte for Giveren 

Tak Gud, som Lønen gav, 

Tak giveren, som den bragte 

Dit Lys ei brænder af 

Da Døden dig udslette, 

Men skinner klart endnu 

saalænge Kirken staaer 

Din gierning av Vor hue 

Og Minde aldrig gaaer. 


En grotesk hendelse på Minde hvilested 

Den beretning som nedenfor er gjengitt er skrevet av Johan Martin Svendsen. 

Han var født i 1842 og døde i 1917 nær 75 år gammel. Svendsen var snekkermester i 

Christiania, men vokste opp på Sandbakken i Skedsmo. Beretningen gjengis ordrett 

slik den er nedtegnet. Hendelsen som beskrives har antagelig skjedd i siste halvdel 

av 1800-tallet. Den er nedtegnet i en håndskrevet bok som Svendsen etterlot seg. 

På Grændsen af Skedsmo og Sørum 

laa gaarden Minde et eldgammelt Hvilested 

hvor der også i Fortiden solgtes 

Brendevin. der var 2 meget store Bygninger 

med indebygget Gaardsrum på 

Minde haaltes Skatteting og Maanedsting 

for Nedre Rommerige og der blev 

Prosesser og Dommer behandlet. Der 

var også et sted hvor Reisende fik overnattet 

der ønskede Seng m.m. naar større 

Militære Afdelinger hvilede natten over 

i Næfheden laa i almindelighed de høiere 

Ofiserer paa Minde. 

En Vinter hente et Ulykestilfælde der 

meden 2 Piger som vi kjente tjente der 

det var Andrine Christiansdatter og Elen 

Andersdatter Aasen siden gift med min 

Onkel Christian Svendsen. Der kom en 

Ung Mand fra Eidsvold der skulle vande 

sin Hest og fik laane en Bøtte og gikk 

til Brønden hvor der var tyk froset Is og 

hugget et stort Hul i Isen for at komme 

til Vandet hvor var Manden falt paa 

Hovede ned i Brønden og Druknet. Da 

han savnedes blev han taget op og lag 

paa en stor Bordplade og der frøs han 

fast, da han skulle bringes til Eidsvold 

saa skulde der forsøges at tine ham af 

Bordpladen og de nevnte Piger sad hele 

Natten og fyrede i Ovnen hvor Liget laa 

men det hjalp ikke de tok Pladen med 

Liget paa og kjørte det til Eidsvold hvor 

det vel senere blev optinet og Brgravet. 

Kristian Lieungh forteller om dette 

hvilestedet i sin bok Minner fra Frogner. 

Oppvekst på Romerike i mellomkrigstiden 

(2002): 

Det neste hvilestedet var på Bergermoen. 

Før en kom dit måtte hesten dra 

det tunge lasset opp bakkene fra Frogner, 

og da var det nok kjærkomment med 

en velfortjent hvil der. 

Et par hundre meter før en kom fram 

til hvilestedet var det ei vanntønne med 

friskt og stadig rennende vann på høyre 

side av veien. De hestene som var vant 

til å gå i byveien visste om tønna og 


stoppet der og drakk lenge. 

Jeg kan selv huske at de som drev 

hvilestedet selv hentet vann til eget bruk 

fra den tønna. Da brukte de to bøtter som 

de bar med ”vassåk” langs Trondheimsveien 

og hjem. 

Det var idyllisk på hvilestedet, som 

lå ved en liten slette i skogen. Huset der 

sto til lenge etter siste krig, men grunnen 

der det sto var bare grus, så det sto 

til slutt i veien for grustaket, og ble derfor 

fjernet. Der huset sto er det nå bare 

tomme lufta. Og veien er for lenge siden 

flyttet ned i grustaket. 

19

Da Karl XII fikk tommeklining 

på Riser i Høland 

”I 1716 hadde Søren og Karen Riser 

stor innkvartering tå svenske offisjerer. 

Mellom dissa er det ofte snakk om en 

polsk greve som var genral. Kong Karl 

låg sjøl på grannegarden Skattom (Skattum). 

En dag han sku ut på ei større speiderferd 

fekk a mor Riser order om å laga 

matsekk te Kongen og offisjera hass. To 

løitnanter sku se tell at hu mor Riser inte 

la rottekru (arssenikk) i maten, er sagt. 

Mor Riser klemte på med tommeklining 

som hu var vann med. Og det går for sei 

slik. Lefsa legger du på bordet, og du 

væter klinesiden på tommelfingra med 

tonga. Så kliner du smøret utover jamt 

Av Bente Arnesen 

Da svenskekongen Karl den XII for gjennom Hølandsbygdene våren 1716, etterlot 

han seg ikke bare død og sorg. Gode historier har overlevd på folkemunne fram 

til i dag. Helge Refsum samla noen av disse rundt 1930 og en av kildene hans var 

folkeminnesamleren August Krogh i Søndre Høland. Hans bestefar var sønnesønn 

av Søren Riser som bodde på Riser i 1716 da svenskene kom, og her følger historia 

som Refsum gjenga den: 

Riser-gårda i 1959. Foto: Akershusbasen 

til alle kanter og klemmer’et godt ner. 

Sure og grætne så løitnantene på dette 

te hu mor var færdig med fire klininger. 

Da sa den eine tå dom: ”Vi ska’tte ha 

tumklining”. Hu mor Riser la kliningene 

bort og brukte kniven på resten. Mor Riser 

var tett ved færdig, da Kongen kom 

innom sjøl, og så litt på stellet. Han vart 

var kliningene au, og spørte håffor dei 

var lagt te sides. Han fekk grei beskjed 

ta’a mor og sa itte no te det. Men da 

alt var færdig tell å pakkes, sa Kongen: 

”Låt meg få tumklining, gumma”. Og 

tommekliningene blei lagt ti ei stor pakke 

for sei sjøl te Kongen. Og alt putta 

ner i den store matskræppa. 

– Da hærdelen gjorde 

hvil, kom matskræppa 

fram. Offisjermaten var i 

vill uorden, brød og smør 

hver for seg, alt i ei mølju 

(i ei røra). Da Kongen tok 

di kliningene som han sku 

ha, var alt godt og væl. 

Smøret låg fast som hadde 

det vøre spikra. Da skrasla 

(skrattade) kongen at offisjera 

sine.” 


Kongen likte visst stekt flesk veldig 

godt, og åt det til hvert mål så lenge han 

var i Høland. Riser og Skattum er nabogårder 

og bildet viser de to Riser-gårda i 

1959. Da er det blitt to gårder, men det 

kan hende det bare var en i 1716. Uansett 

er gården med hovedhuset litt opp 

til høyre, og godt gjømt i alt det grønne, 

- den eldste. Det huset står dessverre og 

detter ned, og det samme gjør den store 

låven rett i mot. Arnt Arnesen, bestefaren 

min var byggmester for låven en 

gang i mellomkrigstida. Det andre Riser 

eies og beboes av Moe på Riser. 

Gærne minner om Karl XII 

Det er nesten ikke det sted på Nedre 

Romerike som ikke har et eller annet 

minne om Karl XII – det være seg muntlige 

overleveringer knyttet til gjenstander 

eller steder, protokoller som gir størrelse 

på erstatninger etter karolinernes 

herjinger og noen minnesmerker hugget 

i stein. 

I hvert fall de to siste kategorier burde 

vært etterrettelig, men så er ikke alltid 

tilfelle. Vi har to minnesteiner i Skedsmo 

som viser dette. 

Karl XII bodde på Stalsberg på sin 

vei mot Christiania vårdagene 1716. På 

en minnestein på Stalsberg står ganske 

enkelt: Karl XII 1718, og i Skedsmo bygdebok 

er det gitt en omfattende beskrivelse 

av hans liv på gården (14-17 mars) 

– i 1718. Karl XII var aldri 

på Stalsberg i 1718! 

På Gjellerås skanse, 

ved hovedveien nordfra 

mot Christiania, står en stor 

minnestein med følgende 

tekst: 

Årstallet er riktig, men det er heller 

tvilsomt at karolinerne forsøkte seg på å 

innta byen via denne veien. 

Veien østfra gikk gjennom Lørenskog. 

Der lå Bakås skanse, som viste seg 

sterk nok til å stoppe innmarsjen fra den 

kanten (13 mars). Da ble det tilbaketrekning 

til Skedsmo, Gjellerås skanse ble 

rekognosert, og funnet for sterk – altså 

intet forsøk på å gå den veien. (Heldigvis 

er teksten idag nesten uleselig.) 

Karolinerne dro derfor sørover langs 

Øyeren og til Hølen, før de snudde og 

gikk nordover langs fjorden. Den 21 

mars gikk de på isen over fjorden til 

Bygdø og inntok Christiania fra vest. 

Vintrene var nok kaldere før i tiden. 

ESt 

HER STANSET BØNDER 

OG SOLDATER CARL XII 

UNDER HANS MARSJ 

Foto: ESt 

GJENNOM SKEDSMO Minnestein ved 

1716 

Stalsberg 

Minnestein på Gjellrås skanse: 


21

År og dag (1) 

Eit år sviv rundt 

av Eivind Strømman 

Fra de første tider har stort sett alle folkeslag regnet sola og månen som de viktigste 

tidsangiverne. At det ikke er et helt antall dager og fullmåner i et år, har voldt mye 

hodebry gjennom tidene. Solas gang på himmelen har selvsagt vært den viktigste. 

Den har gitt inndelingen av både året og døgnet. 

Her skal vi ta for oss hvordan vi har inndelt året fra arilds tid og frem til vår moderne 

tidsregning. Senere skal vi ta for oss dagene og hvordan de ble inndelt. 

Førkristen tid 

Året ble opprinnelig delt i 2 deler: 

vinter og sommer. I de gamle lovene 

skilles det mellom de to. Vår og høst 

kunne også bli nevnt, men da som deler 

av sommeren. Vår- og høstjevndøgn var 

viktige fastpunkter på samme måte som 

vintersolverv og sommersolverv. 

Det er litt uklart når de enkelte årstider 

startet, men jevndøgnene var nok bestemmende. 

14 okt var vinternatt, altså 

start på vinteren. Og 14 apr sommerdagen. 

Allerede den gang var dette faredager, 

altså flyttedager for tjenestefolk. 

Det er også uklart når året begynte. 

Det ser imidlertid ut som om året begynte 

ved vinterens inngang (høstjevndøgn). 

Alder ble ofte angitt som antall vintre, 

og ikke år. 

Senere ble halvårsdelingen stykket 

opp i 6 deler slik at året fikk 12 måneder 

à 30 dager. Dagene fikk navn, f eks den 

fjerde vintermåneden ble kalt torre (þorri) 

og varte fra midt i jan til midt i feb. 

Det var 3 store blot som ble feiret til 

gangs. Blotet ved vinternatt var en slags 

høsttakkefest i guden Frøyas tegn. Midtvinterblotet 

var kanskje det største, da 

drakk man jul (jol), en fest som kunne 

vare til lang inn i torre. Sommerblotet på 

sommerdagen var en ofring til Odin for 

rike avlinger, god seilfart, for kongens 

og høvdingenes lykke og et godt fremtidig 

liv. 

Den julianske kalender 

Romerne visste at året var ca ¼ døgn 

lengre enn 365 dager. Julius Caesar prøvde 

å ordne opp i dette ved at han fra år 47 

f.Kr. innføre skuddår hvert tredje år. 

Det var imidlertid hans etterfølger, 

keiser Augustus; som bestemte at det 

skulle være skuddår hvert fjerde år – det 

første i år 761 etter Romas grunnleggelse 

(år 8 e.Kr.). 

Den julianske kalenderen kom til 

Norge med kristendommen. Da fulgte 

også angivelse av en rekke kirkelige 

festdager. De gamle festdagene ble stort 

sett beholdt, men fikk nytt innhold. 

Etterhvert dukket den folkelige almanakken, 

primstaven, opp. Der ble året 

delt i 2 etter den gamle skikken – en vinterside 

og en sommerside. 

De nye månedene som nå kom, var 

ca ½ måned forskjøvet i forhold til de 


gamle, og de nye romerske navnene ble 

innført. 

Den gregorianske kalender 

Siden året i den julianske kalender er 

0,0078 døgn (11min 14sek) lengre enn 

det virkelige året, blir dette et døgn feil 

på 128 år. Denne feilen bygget seg langsom 

og sikkert opp til den var blitt over 

10 døgn i 1582. 

Pave Gregor XIII rettet på dette ved 

å sløyfe noen dager ved at dagen etter 

4 okt 1582 ble den 15 okt. Samtidig ble 

det bestemt at hele hundretall ikke skulle 

være skuddår – bortsett fra hundretall 

delelig med 4. Den gregorianske kalender 

gir et avvik fra det virkelige året på 3 

døgn pr 10 000 år. 

Innføringen av den gregorianske 

kalender gikk greit i de katolske land. 

Dette var etter reformasjonen, og det var 

derfor stor motstand mot et påbud fra paven 

i Roma i de reformerte landene og 

spesielt i de ortodokse landene. 

Det var først i 1700 at Danmark- 

Norge gikk over til den nye kalenderen. 

Det ble gjort ved at man hoppet over en 

del dager: søndag 18 feb ble direkte etterfulgt 

av mandag 1 mars. 

Folk som har studert kirkebøkene 

nøye, vil ha oppdaget at det i perioden 

19-29 feb 1700 ikke var noen kirkehandlinger 

– ingen dåp, ingen begravelse, ingen 

vigsel. De dagene eksisterer ikke. 

Hjältekonungen Karl XII som herjet 

på Romerike våren 1716, falt på Fredriksten 

11 des 1718. Når enkelte svenske 

grupperinger markerer hans død 30 nov, 

er det fordi det er hans svenske dødsdag. 

Sverige startet en gradvis overgang fra 

juliansk til gregoriansk kalender i 1700, 


men Karl XII bestemte i 1711 at man 

skulle gå tilbake til den julianske. Først i 

1750 kom Sverige etter. 

Oktoberrevolusjonen i Russland ble 

gjennomført 25 okt 1917. Noen kaller 

det novemberrevolusjonen fordi det etter 

vår (gregoriansk) kalender skjedde 

7 nov. Sovjet innførte den gregorianske 

kalender i 1922. 

Månens betydning i dag 

Også i dag er månen en viktig del av 

tidsregningen. Først og fremst i de muslimske 

land hvor året har 354 dager fordelt 

på 12 måneder. Dette gir en forskyvning 

på ca 11 dager i forhold til solens 

kretsløp. Fastemåneden Ramadan blir 

altså forskjøvet 11 dager fra år til år. 

Men også i den kristne kirke baserer 

vi oss på månefasene. Kirkemøtet i Nikea 

325 bestemte at påsken skulle legges 

til første søndag etter første fullmåne etter 

vårjevndøgn. Det gjelder fortsatt. 

Nå er tidspunktet for vårjevndøgn 

ikke helt konstant, og for enkelthets 

skyld er det satt til 21 mars. Til tross for 

at det faktiske tidspunktet oftest er en eller 

annen gang i løpet av 20 mars. 

Tidspunktet for fullmåne er bestemt 

ut fra en tabell for en ”kirkelig fullmåne”. 

Denne avviker aldri mer enn tre dager 

– sjeldent mer enn en dag – fra den 

faktiske fullmånen. 

Referanser: 

J F Schroeter: Haandbog i kronologi, 

Cammermeyer (1926) 

G Steinsland: Norrøn mytologi. Myter, 

riter, samfunn, Pax forlag (2005) 

Norsk historisk leksikon, 2 utg 

Kalenderen, Romerikes blad, 20 apr 

2011 

23

Romerikes historie på lokalhistoriewiki.no 

av Nils Steinar Våge 

Lokalhistoriewiki.no er et nettsted for lokalhistorie. Det er en landsomfattende 

og felles internettarena for alle som sysler med lokalhistorie, og er dermed åpent for 

dem som vil være med å formidle historien til norske steder og lokalsamfunn. Nettstedet 

utformes som et oppslagsverk eller leksikon, og det er Norsk lokalhistorisk 

institutt (NLI) som leder og kvalitetssikrer lokalhistoriewikien. Ett av instituttets 

mål er at nettstedet skal være en nasjonal dugnad med folk fra alle lokalhistoriske 

miljøer. 

Teknologien er den samme som Wikipedia bruker, men lokalhistoriewikien skiller 

seg fra Wikipedia ved at stoffet blir kvalitetssikret både av historikere og datateknikere. 

Skedsmo og Lørenskog 

Skedsmo og Lørenskog er kommet 

godt i gang med lokalhistoriewikien. Det 

er skrevet noen få artikler om Eidsvoll 

og Nittedal, mens det foreløpig bare finnes 

korte omtaler av Rælingen, Nannestad, 

Enebakk, Ullensaker og Gjerdrum. 

Romerike Historielag skal nå legge ut 

artikler fra Skytilen på wikien. 

I 2008 ble Lørenskog leksikon gitt ut, 

og det 260 siders leksikonet er nå lagt ut 

på lokalhistoriwiki.no. Teknologien gjør 

det mulig å utvide leksikonartiklene med 

tekst, bilder, kart, illustrasjoner m.m. – 

noe som er den store fordelen med lokalhistoriewiki. 

Skedsmo er også godt i gang med å 

utarbeide en lokalhistoriewiki. Wikien 

inneholder foreløpig artikler om Strømmen, 

Leirsund og Lillestrøm. Om de andre 

stedene i kommunen er det skrevet 

ubetydelig, og hovedgrunnen er mangel 

på bidragsytere. 

Pr 1. juni inneholdt Skedsmos lokalhistoriewiki 

280 artikler, omkring 430 

fotografier og en bibliografi på 375 inn- 

føringer. Nye artikler og bilder legges på 

nettet så å si hver uke. 

Wikien inneholder blant annet deler 

av sagbrukshistorien, skole- og kirkehistorie, 

veienes og jernbanens historie, 

personlige minner, historie knyttet til 

flyplassen på Kjeller, industrivirksomhet, 

posthistorie, et par av vannverkene, 

de fleste lokalavisene, gårdshistorie, omtaler 

av personer m.m. 

Det gjenstår imidlertid å skrive svært 

mye bare om Skedsmo. 

Alle kan bidra 

Og det er enkelt – bare man registrerer 

seg. NLI har utarbeidet en brosjyre 

for nybegynnere. Den finnes på nettet 

(se neste side). Der finnes det blant annet 

opplysninger om hvordan man kan registrere 

seg for å kunne skrive, og gode råd 

om hvordan leksikalske lokalhistoriske 

tekster kan utformes. 

Som nevnt ovenfor, fungerer wikiteknologien 

slik at tekstene kan endres 

selv om de ligger på nettet. Ønsker noen 

å supplere, endre, korrigere, sette inn 


ilder eller annet, kan man gjøre det, 

men først etter at man har registrert seg. 

Flere opplysninger om dette finnes i brosjyren. 

Å utarbeide et lokalhistorisk oppslagsverk 

for Romeriks-kommunene er 

et dugnadsarbeid. Det er behov for noen 

folk som ønsker å skrive. Det blir ikke 

lagt hindringer i veien for skribentenes 

egeninteresser. 

Ingen trenger å bekymre seg for den 

tekniske siden, for til prosjektet er det 

knyttet hjelpsomme datakyndige. Man 

kan skrive teksten i word eller i et tekstbehandlingsprogram 

man er vant med å 

bruke. Den som ønsker begynnerhjelp til 

å utforme tekstene, vil kunne få det. NLI 

holder kurs i samarbeid med kommunene. 

På et par kveldskurs vil deltakerne 

få en grunnleggende innføring i wikiprinsippet, 

og etter kurset vil enhver få 

tett oppfølging. 

4 

2 

1 


3 

www.lokalhistoriewiki.no 

er adressen til den nasjonale hovedside. 

Når hovedsiden er funnet som her, er det 

bare å bruke lokalhistoriewikien. 

På menyen til venstre kan man finne 

kommunene man er på jakt etter. F eks fra 

landsdelen Østlandet 1 til fylket Akershus, og 

derfra til Skedsmo. Akkurat i dette tilfelle kan 

man gå direkte til Skedsmo fordi Skedsmo 

var satt i fokus 2 da denne siden ble avbildet. 

På Skedsmosiden har man en meny til 

høyre som gir vei til en bibliografi og en liste 

over artiklene om Skedsmo tematisk ordnet. 

Legg merke til Smakebiter 3 fra wikien - 

en artikkel om Anders Venger fra Eidsvoll. 

Fra øverst på hovedsiden (Trenger du 

hjelp...) 4 finner du nybegynnerbrosjyren. 

Bli en bidragsyter! 

25

Eidsvold Værk og Strømmen Trævarefabrik 

av Alf Stefferud 

Festivitetsbygningen på Eidsvold Værk er en praktfull bygning. Ikke alle romerikinger 

vet at bygningen er levert av Strømmen Trævarefabrik. Bygget er tegnet av 

arkitekt Finn Knudsen i 1909. 

Strømmen Trævarefabrik, etablert i 1884, var da blant landets største leverandører 

av ferdighus og arkitekttegnede hus. Fabrikken har levert flere hus til Mathiesen 

Eidsvold Værk og dens bedrifter. 

Foto: Eidsvoll museum 

Festivitetsbygningen på Eidsvoll verk 

Verkseier kammerherre Haaken L. 

Mathiesen var aksjonær og styremedlem 

i Strømmen Trævarefabrik og dette var 

nok årsaken til at trevarefabrikken fikk 

flere leveranser hit, samtidig som at verket 

kunne levere tømmer tilbake. 

I 1901 leverte trevarefabrikken tilbygg 

til hovedbygningen, som brant ned 

i 1958 og konservatorbygningen som 

var tegnet av arkitekt J.O.Hjort og Olav 

Olson. Konservatorbygningen er nå omgjort 

til museumsbutikk for Eidsvoll 

1814 (åpnet 1 sep). 

Olav Olson hadde begynt som lærling 

på fabrikken i 

1901, med realskole 

og folkehøyskole 

i ryggen. Han ble 

godkjent arkitekt i 

1914, men tegnet 

allikevel de fleste 

husene fabrikken 

leverte etter 1901. 

Fra Olav Olsons 

hånd leverte 

en i 1911 kontorbygninger 

til Værket 

og Bøhnsdalen 

Forbud mot politikk 

Arbeiderne ved Mago fabrikker hadde i sin tid under overveielse at bygge sig et forsamlingslokale. 

Da deres arbeidsherre, kammerherre Mathiesen, fik nys om dette tilbød 

han sig at bygge lokalet paa betingelse av at han fik fastsætte reglerne for husets anvendelse. 

Huset blev reist og det koster 6000 kroner. Det er tilladt at holde punchefester med fyld 

og slagsmaal, derimot er det forbudt at holde møter med foredrag om arbeiderbevægelsen. 

Kammerherre Mathiesen er i sandhet en stor velgjører! 

Romerikes Blad juli 1911 


Mills Ltd, forsamlingslokale 

til samme 

i 1908, og en jaktstue 

i 1903 for Mathiesen. 

Videre er det levert en 

havepavillion i 1893 

og en kuskebolig til 

Linderud gård i Aker 

(var også i Mathiesen 

familiens eie). 

Litteratur: 

Complet færdige 

Huse. Strømmen Trævarefabrik 

(2002) 

Foto: Eidsvoll museum 

Hovebygningen på Eidsvold Værk - brant 1958. 

Tverrfløya til venstre er tilbygget fra Strømmen Trævarefabrik 

Årsmøte i Romerike Historielag 

Årsmøtet fant sted på Galleri Festiviteten, Eidsvoll verk, onsdag 8 juni. Vertskap 

var Eidsvoll Historielag. Det møtte 68 representanter fra 14 lokallag pluss 5 

styremedlemmer. John Egeland (Eidsvoll hl) ble valgt til ordstyrer og han geleidet 

forsamlingen på en effektiv måte gjennom sakene. Dette var mulig fordi sakspapirene 

var utsendt på forhånd. 

Resultatet av valgene: 

Styret: Leder: Tom Halvorsen (Raumnes). Styremedlemmer: Frode Myrheim 

(Eidsvoll/Høland), Aud Siri Hønsen Huseby (Skedsmo), Håkon Tysdal (Enebakk) 

og Lene Skovholt (Rælingen). Varamedlemmer: Kolbjørn Sundby (Skedsmo), Kari 

Westbye (Fet), Einar Stokstad (Ullensaker) og Ragnar Birkeland (Lørenskog). 

Husstyret: Leder: Terje Løken (Blaker og Sørum). Styremedlemmer: Solfrid 

Stensbye (Fet), Gro Langeland (Blaker og Sørum), Ole Haagensen (Blaker og 

Sørum) og Gunnar Øvrum (Ullensaker). Styret i RH og Husstyret fikk fullmakt til 

sammen å oppnevne varamedlemmer. 

Arbeidsplan for 2012: 

Av spesielle satsingsområder merker vi oss: arbeide for bevaring av kulturminner 

og å lage en nettportal Hvitbok for bevaring av kulturminner. Videre samarbeide 

med Akershusmuseet om Skolens kulturmeny og samarbeide med andre foreninger 

om kurs og seminarer. 


27

Bokomtaler 

Gamle Nes 

Glimt fra 1000 års historie 

50 år på barrikadene 

Skedsmo SV 

I forbindelse med sitt 50 års jubileum, 

har Årnes Rotary valgt å fokusere på 

Nes’ historie i stedet for å gi ut en tradisjonell 

jubileumsbok. 

Boka er i storformat på 160 sider og 

med mer enn 250 illustrasjoner, nye og 

gamle bilder, faksimiler og kart. Som 

tittelen sier presenterer den glimt fra 

1000 års historie fra bygda. Den starter 

i førkristen tid. Så presenteres den første 

kirka i Nes, trolig reist tidlig på 1000-tallet 

– og etter 150 sider med historiske 

glimt, århundre for århundre, avsluttes 

boka med 2000-tallet. Det er også funnet 

plass til spesialartikler bl a om arkeologiske 

registreringer. 

I 2010 overrakte klubben et klokketårn 

til kommunen. Det er den gamle 

klokka fra Ingeborgrud kirke som er 

plassert i tårnet. Tårnet er plassert ved 

Nes kirkeruiner. 

Boka kan kjøpes i bokhandel, eller 

direkte fra Årnes Rotary Klubb. 

Haakon Tysdal 

50 år på barrikadene er historien om 

Skedsmo SF - Skedsmo SV. Tenk at det 

har gått 50 år siden diskusjonene om fellesmarked 

og atomvåpen gikk høyt. 

På 159 sider får vi innblikk i hvordan 

de første SF-entusiastene la grunnlaget 

og hvordan det utviklet seg fram til i 

dag. Et nystartet parti som som allerede 

etter noen få måneder i 1961 hadde 5 representanter 

i herredstyret. De ble historiske, 

da de var de første SF-politikerne 

i kommunepolitikken i hele Norge. Alle 

de kjente navnene er med i boka som er 

utstyrt med et flott bildematriale. 

Nå er SV med i regjeringen og boka 

bør være pensum for alle med interesse 

for politikk. Her ser man hvordan et 

parti kan vokse fram i et lokalmiljø.Thor 

Sørheims prolog i begynnelsen av boka 

sammenfatter det hele på en innsiktsfull 

måte. 

Boka fås kjøpt i bokhandel, eller hos 

Skedsmo SV. 

Tom O Halvorsen 


Eivind Strømman 

Æresmedlem i Romerike Historielag 

Romerike Historielags 

styre innstilte Eivind Strømman 

til æresmedlemskap i 

Romerike Historielag for 

Årsmøtet 8. juni 2011. Innstillingen 

ble vedtatt ved akklamasjon. 

Bakgrunnen for innstillingen 

var Strømmans mangeårige 

frivillige arbeid for 

kulturminnebevaring. Han 

har satt spor og standarder 

i mange forskjellige organisasjoner 

som vi nå kan ha 

glede av. 

Han satt i en årrekke i 

styret i Skedsmo Historielag 

hvorav 14 år som leder. I speiderbevegelsen 

endte han i styret for Norsk 

Speidermuseum og senere som leder for 

samme museum. Han har også arbeidet i 

styret til Akershus kulturvernråd og vært 

leder for dette. Videre har han ledet Romerike 

Historielag inn i et nytt årtusen 

og nedlagt mye frivillig arbeid for historielagsbevegelsen 

på Romerike. Og 

nå er han tilbake som leder av Akershus 

kulturvernråd. 

Eivind Strømman får 

overrakt diplomet av Tom Halvorsen 

Som redaktør av Skytilen møter han 

på Romerike Historielags styremøter og 

det er en fantastisk ressurs å kunne støtte 

seg til. 

Vi gratulerer Eivind og håper dette 

er en spore til å fortsette arbeidet og at 

vi kan ha glede av hans kunnskaper og 

arbeidskapasitet langt inn i fremtiden. 

Romerike Historielag 

Tom O. Halvorsen 

Nye åpningstider for biblioteket 

Styret har vedtatt nye åpningstider. De nye tidene er det samme som for kontoret. 

Kontor og bibliotek åpent: torsdager 1200-1830 

I perioden 15 mai - 15 aug: 1200-1700 


29

Annonser: 

Gamle Nes 

Glimt fra 1000 års historie 

Pris kr. 350,- 

Kan bestilles fra Årnes Rotary Klubb 

tlf 916 76 182 eller larsen33@online.no 

eller på Historielagets Hus 

Frisør, klær, fargeanalyse, styling, sminke, gaver, smykker, 

møbler, kurs og et miljø. 

Holt Gård, 2166 Oppaker 

tlf. 994 39 090 - http://www.teppa.no/ 

Trykksakleverandøren AS 

Marcus Thranes vei 64 | 1472 Fjellhamar 

Tlf. 67 98 02 60 | Faks 67 98 02 70 

post@tlas.no | www.tlas.no 

Vi er miljøsertifisert. 

Spør oss om de svanemerkede trykksakene. 


AV INNHOLDET 

Hl.Trifon s12 

År og dag s22 

Lokalhistoriewiki s24 

Strømmen-hus s26 

Brusfabrikk s3 

Minne s19 

Fattiggård s10 

Bauta s15 

Våpenslipp s6 

Karl XII s20 

Maren Kamp s16 


31

RETURADRESSE: 

Romerike Historielag 

Postboks 175, 

2021 Skedsmokorset 

B-PostAbonnement 

Romerike Historielag arrangerer 

kulturminnevernseminar: 

Forholdet frivilligheten og offentligheten 

Historielagets Hus, Vestvollveien 54, ved Skedsmo kirke 

onsdag 26. oktober kl 1830-1945 

Hvordan forholde seg til kommunedelplaner og høringer 

Arild Skogholt. Etatsjef Nes kommune 

onsdag 2. november kl 1830-1945 

Kulturminnevernsammarbeide på Øvre Romerike 

Kurt-Gøran Adriansen. Daglig leder ØRU 

Ola H Fjeldheim. Kulturverkonsulent Ullensaker 

onsdag 9. november kl 1830-1945 

Hvor står Akershus fylkes Kulturminnevernplan i dag? 

v/ en representant fra Akershus fylkeskommune 

Etter hver innleder er det spørsmål og diskusjon 

Kaffespleis. 

Påmelding innen 19 okt til tlf 63 87 88 90 eller rohist@online.no

2011 nr 3.pdf

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?