Nr 4 - 2009 26. årgang Budstikke fra Skedsmo

Nr 4 - 2009 26. årgang 

Budstikke fra 

Skedsmo 

Om den heter det: Forestiller 

den budstikke 

som er brukelig 3 mil fra 

Christiania oppe i landet. 

Samme er av tre med 

tynt jernblikk beslått på 

begge sider: A. Det bare 

tre. B. jernplate hvormed 

treet er beslått og deri 

skrift inngravert. C. Ring 

til å henge brevet i. D. 

En spiss å stille den fast 

i en vegg. Baksiden: E. 

Kongens merke utskåret 

i blikket, så det beholder 

treet som bakgrunn. B. 

Jernbeslag i likhet med 

forsiden.

HISTORIELAGETS HUS 

er sidebygningen på 

Skedsmo prestegård 

ved Skedsmo kirke 

ÅPNINGSTIDER 

BIBLIOTEK OG KONTOR 

hver torsdag kl 1300-2000 

POSTADRESSE 

Romerike Historielag, postboks 175 

2021 Skedsmokorset 

E-POST: rohist@online.no 

TELEFON: 63 87 88 90 

HJEMMESIDE 

http://www.romerike.historielag.no/ 

SKYTILEN-REDAKSJON 

Eivind Strømman 

eivind@stromman.no 

TRYKKERI 

Skedsmo trykk&grafisk 

Trykket i 3450 eksemplarer 

Kulturminneåret 2009 

Nå er vi på tampen av Kulturminneåret 

2009 og det er på tide å begynne å 

summere opp hva som er skjedd. Er det 

skjedd noe ekstra? 

Målsettingen med kulturminneåret 

var å aktivisere hele befolkningen. Vi får 

derfor gå ut fra at de romerikinger som 

ennå står utenfor historielagsbevegelsen, 

har innsett betydningen av kulturminnevern 

og er blitt mer bevisste på betydningen 

av å ta vare på våre kulturminner. 

Historielagene er aktive på kulturminnefronten 

hvert år og behøver ikke 

et departementalt vedtak for innsats på 

kulturområdet – det gjelder både formidling 

og vern. Likevel har Kulturminneåret 

2009 medført at vi kanskje har tatt et 

ekstra tak i år. 

Sikkert er det i hvert fall at et vedtak i 

Sørum kommunestyre kan være et større 

insitament til kulturvern enn et departements 

vedtak om et kulturminneår. 

Men vi må ikke glemme at kulturvern 

er langt mer enn bygningsvern. 

ESt 

Stoff frist til nr 1-2010: 31.januar 

2

VÆRTEGN OG VÆRMERKER 

- til nytte og forvirring (del 4) 

av John Smits 

I de tre foregående artiklene har vi vært igjennom et utvalg av værmerker, regler 

og merkedager. Vi har også sett hvordan disse merkene og huskereglene har blitt 

satt i system gjennom kalendere og trykksaker som primstaven, bondepraktikaen og 

almanakken. I denne artikkelen skal vi se litt på hvordan man mente å kunne varsle 

været det kommende året ut fra Juleværet. Dessuten skal vi se litt på hvordan værvarslene 

ble gjort kjent for befolkningen i Meteorologisk institutts spede barndom. 

Etter alle solemerker 

Nå måtte man jo på en eller annen 

måte huske hvordan været hadde vært 

disse 12 juledagene, og i mangel av papir 

og skrivesaker, kanskje også skrivekyndighet, 

tydde man til kniv og treverk. 

Man risset rett og slett et enkelt merke 

som symboliserte dagens vær inn i for 

eksempel en av tømmerstokkene i uthuset, 

det ble 12 merker. Det kunne være 

omrisset av en sirkel som symboliserte 

klarvær eller lite skyer. For overskyet 

vær skar man ut også arealet innenfor 

sirkelen. 

Disse merkene ble kalt for Julemerker. 

Vi har sikkert hørt uttrykket ”om 

ikke alle solemerker slår feil……” eller 

”etter alle solemerker…..”. Sannsynligvis 

er dette en omskriving eller sammenblanding 

som over tid har blitt til av 

uttykk som ”etter alle julemerker skal 

været bli slik og slik”. 

Solemerke er egentlig en eldre betegnelse 

på en periode på ett døgn, knyttet til 

himmellegemer som sol eller måne, det 

går ganske nær ett døgn fra soloppgang 

til soloppgang for eksempel. Så selv om 

ikke sammenhengen er helt entydig, kan 

det nok tenkes at solemerker delvis kan 

ha sin opprinnelse i disse julemerkene. 

Tømmerstokken eller bjelken man 

skar disse værmerkene inn i ble for øvrig 

en del steder omtalt som ”værstokk”. 

”Moderne” værvarsling 

Da Meteorologisk institutt ble opprettet 

i 1866 fikk man et offisielt institutt 

som hadde ansvaret for å ta vare på 

opplysningene om hvordan været hadde 

vært, i tillegg til etter hvert også å varsle 

det været man ville få – selv om værvarslingen 

de første 30 årene var spede 

greier sammenlignet med hvordan utviklingen 

skulle komme til å bli. 

I begynnelsen ble varsler om storm 

og kuling gjennom vinterhalvåret kun telegrafert 

til utvalgte havner av kysten av 

Sør-Norge. Så langt telegraflinjene gikk. 

I 1899 gikk telegraflinjen til Kristiansund. 

13. oktober varsler Meteorologisk 

institutt "sterke stormende nordvestlige 

vinde" på hele kysten fra svenskegrensen 

til Trondheim. Storsildfiskeflåten 

rakk dessverre å gå ut fra Titran, før 

3

stormvarslet nådde frem til fiskeværet. 

150 fiskere omkom i dette uværet, som 

også tok flere liv lenger sørover på kysten 

av Sør-Norge. 

For øvrig ble værvarsler for Kristiania, 

sammen med dagens værkart, bekjentgjort 

ved oppslag på veggen utenfor 

instituttet som den gang lå på hjørnet av 

Karl Johans gate og Kirkegaten. Rundt 

1880 begynte man en varslingstjeneste 

også på sommeren, Veijrvarsler for 

Landmannen, beregnet på bønder. Varslene 

gjaldt egentlig for Kristiania, men 

ble telegrafert til jernbanestasjonene i 

Østlandsbyene. I tillegg ble det fra sommeren 

1882 anbragt et signal på sideveggen 

av bakerste vogn på togene ut fra 

Kristiania og de respektive endestasjoner 

på banene ut fra byen. Signalet besto 

av en firkantet eller en trekantet plate, 

gjerne rødmalt, eller en kombinasjon 

av disse. En trekant betød for eksempel 

tørt vær neste dag, mens en firkant betød 

regnvær. Togene gikk jo ikke så raskt 

den gangen, slik at det var rikelig med 

Signalet kjegle med spissen ned betyr sørvest kuling - det vanligste 

signalet i redaktørens barndomsby, Kristiansund. Om natten gis 

signalet med lanterner. Som den siste i landet er denne signalmasten 

fortsatt i bruk for storm- og kulingvarsler. Et kulturminne! 

4 

Veirtelegram oppslått på en stasjonsbygning 

- øverst er en forklaring på de tegn som ble 

hengt på toget. 

tid for folk langs linjen til å se etter hva 

slags værvarsel som gjaldt for morgendagen. 

Instituttet 

gjorde imidlertid 

folk oppmerksomme 

på at værvarslene 

slo feil i 

2 av 10 tilfeller, 

og at gyldigheten 

i noen grad avtok 

med avstanden 

fra Kristiania. 

I Oslofjorden 

heiste dampskipet 

Bundefjord værsymbolene 

opp 

under fokkestaget, 

tilsvarende

le gjort også andre steder langs kysten 

når det gjaldt kuling- og stormvarsler. 

De samme signalene som ble benyttet 

på togene ble også heist opp i master 

på lett synlige steder i nærheten av 

telegrafstasjoner og jernbanestasjoner. 

En del steder langs kysten ble det reist 

stormsignalmaster, hvor noe annerledes 

symboler ble heist for å indikere varslet 

vindstyrke og -retning. I den mørke tid 

av døgnet ble det heist lanterner i stedet 

for symboler. 

På 1920 tallet ble radiotelegrafi tatt i 

bruk til både forsendelse av observasjoner 

og værvarsler. De første værvarsler 

ble kringkastet over Bergen Radio 1. november 

1922, og fra 16. mai 1925 ble det 

også på forsøksbasis sendt værvarsler 2 

ganger daglig fra den nyopprettede Oslo 

Kringkaster. Dermed kan vi si at den nye 

tid var i gang når det gjaldt bekjentgjøring 

av værvarsler. Men fortsatt lever 

mange av de gamle værtegn og værmerker 

på folkemunne, og de senere årene 

er mange av den bevart for ettertiden i 

boklig form. 

En del værmerker 

gjennom vinteren 

Kakelinna er et fenomen som er kjent 

for mange, den arter seg som et mildvær, 

kanskje også med regn, som inntreffer i 

løpet av desember. Gjerne før jul, siden 

man mente at temperaturen steg som 

følge av all vedfyringen som måte til i 

forbindelse med all bakingen og bryggingen. 

Temperaturstatistikk viser at kakelinna 

faktisk finnes i form av en eller 

flere forbigående temperaturstigninger 

fra slutten av november til slutten av desember. 

Men årsaken ligger nok ganske 

langt fra kakebaking. På denne tiden har 

ikke vinterværet satt seg skikkelig ennå, 

slik at innslag av mildere luft for eksempel 

fra sør og sørvest er ganske sannsynlig. 

Tidlig på vinteren er disse sørlige 

vindene også temmelig milde. 

Et annet, og mer ukjent fenomen, 

fant jeg tilfeldigvis ved å se på daglige 

temperaturer for hver dato i desember de 

siste 70 år. Det viste seg at i gjennomsnitt 

var 1. juledag nesten 1 grad mildere 

enn julaften. Det må jo selvsagt skyldes 

all ribbesteikingen på julekvelden, og er 

herved døpt ribberia. 

Som nevnt tidligere var været de 12 

juledagene merke på hvordan været skulle 

bli det kommende året. Slik været var 

1. juledag skulle været 

bli i januar, slik det 

var 2. juledag i februar 

o.s.v. Samtidig hadde 

også enkelte dager ytterligere 

værmerker. 

Var det for eksempel 

mye stjerner på julekvelden 

(da må det samtidig være klarvær, 

slik at man kan se stjernene), skulle 

det bli et godt molteår. Tilsvarende heter 

det for nyttårskvelden. Så da skulle en 

vel tro at mye stjerner begge kveldene 

virkelig skulle borge for en durabelig 

moltehøst. 

Utover i januar og februar har vi også 

flere merkedager. Noen av dem sier noe 

om enkelte måneder eller årstider, og 

slår til en viss grad i hjel varslene for de 

samme månedene basert på været i juledagene. 

For det het seg at nyttårsværet 

viste hvordan året skulle bli og hvis det 

snødde 1. nyttårsdag var det et tegn på 

godt vårvær. Det været man hadde 2. ja- 

5

nuar skulle vare i 9 uker 

– og dermed oppheves 

juledagsvarslene både 

for januar og februar. Så 

varslene i denne perioden 

er det egentlig ikke godt å 

bli klok på. 

20. dag jul bestemte 

været for resten av vinteren, 

Og falt det snø denne 

dagen skulle det falle snø 

enda 20 ganger til før 

sommerdagen, 14. april. 

2. februar er det Kyndelsmesse, 

som var en 

merkedag for været de 

neste 7 ukene. Den dagen 

burde man følge med på 

om det dryppet smeltevann 

fra nordsiden av huset, for 

hvis det var tilfelle, skulle det bli en tidlig 

vår. Nå kan det sies at begynnelsen 

av februar er den kaldeste tiden av vinteren. 

Så hvis det fortsatt er så mildt at det 

ikke er særlig frost nå, kan det tyde på at 

det kaldeste vinterværet uteblir. Men det 

skjer også noen ganger at en mild januar 

og februar etterfølges av en kjølig mars, 

så noen garanti er det ikke. 

I slutten av februar begynner sola å 

komme så høyt på himmelen at innstrålingen 

på dagtid er betydelig og merkes 

selv et stykke ned i snødekket i form at 

stein, pinner og bakke absorberer stråling 

og varmes noe opp. Derfor passer 

det ganske bra med årstiden 

at det om Persok den 22. 

februar (også kalt Per Varmestein) 

at St. Peter kastet 

varme steiner i vannet og at 

det nå startet å tine nedenfra 

slik at isen ble usikker. Det ble også sagt 

at været man hadde denne dagen skulle 

vare til 3. onsdag etter Pinse, andre steder 

at det ville vare i 4 uker. 

For de som ønsker en siste mulighet 

til å forutsi sommerværet kan vi avslutte 

med Laupårsmesse som er 

den 24. februar (se nedenfor). 

Det ble sagt at hvis det 

var sol og vind på denne dagen, 

varslet det 40 dager eller 

mer med regn i perioden 

mellom merkedagene Gamle 

Urban og Symphorianus 

(25. mai til 22. august). Denne perioden 

ble tidligere gjerne regnet som sommer. 

Laupårsmesse var et ukjent begrep 

for redaktøren - kanskje også for andre. 

Laup-år er det samme som skuddår. Før 

1700 ble skudd-dagen skutt inn mellom 

23. og 24. februar og laupdagen ble 24. 

februar. 24. februar er Mattismesse til 

minne om apostelen Matthias, og primstavmerket 

er for denne dagen. I skuddårene 

kunne dagen omtales som Laupårsmesse 

eller Lauparmesse. 

Det finnes mange gode bøker om 

gamle norske merkedager og de værtegn 

som følger dem. Redaktøren har hatt 

mye glede av Mari vassause og den hellige 

Margareta av Birger Sivertsen fra 

1998. 

Vil du vite mer om storm- og kulingvarsler 

anbefales nettstedet 

http://www.stormvarselet.no/ 

6

Kulturminnevernplaner 

og helt andre planer 

av Tom O Halvorsen 

Med bakgrunn i Sørum kommunes 

vedtak om å rive Nordlibygningen kom 

det et skred av protester. Folk flest trodde 

bygningen skulle vernes. Den stod jo 

i Kulturminnevernplanen i verneklasse 

2 og hadde sitt bilde over en halv side. 

Men de folkevalgte hadde helt andre planer. 

Når en ser på kulturminnevernplaner 

fra forskjellige kommuner er det ofte 

en oppramsing av ting som bør vernes. 

Forfatterne har nok tenkt hvorfor ting 

bør bevares for ettertiden, men det er lite 

skrevet og ingen uttrykte linjer i bevaringen 

av objekter. De bevarte objektene 

satt i sammenheng bør kunne fortelle utviklingen 

og historien. 

Lykkelige må de kommunene være 

som ikke har kulturminnevernplaner. De 

behøver ikke å tenke på annet enn enkeltsaker 

og kan leve lykkelig med planløsheten. 

Disse politikerne har heller 

ikke tradisjoner og historie som ballast 

når de tar avgjørelser for framtiden. 

Akershus fylke har en flott fylkesdelplan 

for kulturminner og kulturmiljøer 

i Akershus som går over årene 2007 – 

2018. ”Spor for framtiden” heter den. 

Den har absolutt ingen juridisk betydning 

for noen. Det er en ønsketenkningsplan 

og hvis den skal ha noen betydning 

så må budskapet her ”misjoneres”. Men 

planen har kostet mye penger. 

Nordlisaken viser igjen hvor viktig 

det er at historielagsbevegelsen følger 

med i kulturminnevernet i sine respektive 

kommuner og gjennomgår kulturminnevernplanene 

og kommer med kommentarer 

til disse. Stol ikke på at politikere 

bruker kulturminnevernplanene. De kan 

ha andre planer. 

(foto: Jørgen Kirsebom) 

7

Fregatten i Aurskog kirke 

av Eivind Strømman 

Modeller av skip er ikke noe uvanlig syn i norske kirker. Vi har alle sett dem og 

beundret deres detaljrikdom. Og de er imponerende der de stevner for fulle seil opp 

under taket i kirkerommet. I Norge er det kjent vel 300 kirkeskip, men bare ett på 

Romerike: Fregatten i Aurskog kirke. 

Kirkeskipene er votivskip, altså gaver 

til kirkene på linje med andre gaver 

som nadverdsølv, bekken til døpefont, 

og annet inventar – endog altertavler 

som i Aurskog kirke. 

Votivskip i kirkene er først og fremst 

et nord-europeisk fenomen og vi finner 

votivskip i alle de nordiske land, i Baltikum, 

i Nederland og til dels i Tyskland. 

I Norge startet skikken med votivskip 

på 1600-tallet, hadde sitt høydepunkt på 

1700-tallet, og avtok senere. Ca 1/5 av 

norske votivskip er fra før 1700, ca 3/5 

fra tiden 1700-1800 og ca 1/5 fra 1800 

til 1950. Skikken har imidlertid tatt seg 

opp igjen i de senere år idet det er hengt 

opp 17 votivskip i perioden 1950-1995 – 

hvorav 11 i Oslo og Akershus. 

Hvorfor skip? Skipet et gammelt 

kristent symbol som det kan legges man- 

(foto: ESt) 

8

ge tolkninger i – f eks 

livets seilas, søke den 

rette havn, osv. Alle har 

vel hørt barnesangen: 

”Min båt er så liten og 

havet så stort”. I tillegg 

til det rent symbolske 

er det et dekorativt element 

i kirkerommet. 

Men hvorfor en 

krigersk utgave? Dette 

henger sammen med 

begrepet ecclesio militans 

eller den kjempende 

kirke. Fullt utrustede 

krigsskip med kanoner 

for fulle seil skulle 

vise til kamp – kirkens 

kamp mot det onde. På 

1600- og 1700-tallet var de aller fleste 

votivskip orlogsskip, og av disse var majoriteten 

fregattrigget. Kun noen få var 

ment å være kopier av navngitte skip, 

og da var Den norske Løve den det mest 

populære. 

Etter hvert ble skipene mindre krigerske, 

og det kom nordlandsjekter og 

handelsfartøy. Blant de sist opphengte 

finnes modeller av kjente skip som skoleskipene 

Christian Radich og Sørlandet 

samt polarskutene Fram, Gjøa og Maud. 

Et av de nyeste skipene er imidlertid 

Den norske Løve, men da som et dekorativt 

symbol og sannsynligvis ikke som 

et uttrykk for den mest krigerske versjon 

av ecclesio militans. 

Fregatten i Aurskog kirke er fra midten 

av 1700-tallet. Den er ca 1 m lang. 

Skroget er sort med grønt under vannlinjen. 

Bestykningen er 60 kanoner, noe 

som er i overkant av det som var vanlig 

Detaljrikdommen er stor. Den norske løve er på plass også her. 

(foto: Hans-Egil Øien) 

på den tiden. Skipet er spesielt idet det 

er spantbygd og ikke som de fleste andre 

laget av en uthulet trestokk. Det er altså 

meget forseggjort. 

Heyerdal skriver like før innvielsen 

av den nye kirken i 1882: En Modell av 

et Skib, som hænger i den gamle Kirke, 

skal efter Forlydende være den eneste 

Prydelse, som skal overflyttes til den 

nye. Dog skal den gamle Altertavle med 

Ramme, Prædikestol m.m. hensættes i 

Taarnet for Erindringens Skyld. 

Og slik ble det. 

Aurskog kirke har et unikt klenodium 

som kirken kan være stolt av. 

Kilder: 

Even Hebbe Johnsrud: Norske kirkeskip, 

Norsk sjøfartsmuseums årbok 

1995 s73-116 

Anders Heyerdahl: Urskogs Beskrivelse 

(1882) s70 

9

I forrige nummer ble hestejernbanen fra Berger (sandtak i Skedsmo) til Hovedbanen 

(Leirsund st) omtalt. Denne gangen skriver vi også om hestejernbanen fra Berger 

til Hovedbanen, men nå om banen fra Berger Brug ved Hurdalsjøen til Dal st. 

10 

Bergerlinna 

Hestetrallebanen Berger Bruk - Dal stasjon 

I begynnelse av 1850-årene anla firmaet 

Tostrup og Mathiesen (forløperen 

til Mathiesen Eidsvold Værk) ett stort 

dampdrevet sagbruk innerst i Bergersumpen 

ved gården Berger Bruk i Hurdalssjøens 

sydende. 

Dette hang bl.a. sammen med at de 

såkalte sagbruksprivilegiene ble opphevet 

med effekt fra 1860 og at bruken 

av dampmaskinen ble innført i trelastindustrien. 

Driften av sagbruket resulterte den 

gang i store mengder ”avfall” i form av 

unyttbar bakhon og sagflis. Noe av dette 

ble benyttet til fyring av dampkjelen 

på sagbruket, men det var relativt store 

Berger 

Hurdalsjøen 

Sagbruk 

av Haaken Eric Mathiesen 

Hestebane 

Vaaningshus 

Glashytte 

Lagerbygn. eller 

Uthus 

Området rundt Berger i 1869 

mengder til overs. Etter hvert kom derfor 

eierne av Tostrup og Mathiesen frem 

til at det kunne være interessant å anlegge 

ett glassverk i tilknytting til sagbruket. 

Etterspørselen etter øl-flasker hadde 

øket drastisk, og det var god tilgang på 

lokalt råstoff både fra Glassberget i Hurdal 

og sandbankene ved Hurdalssjøen. 

Dessuten kunne glassverkets smelteovner 

benytte seg av overskuddsmassene 

av bakhon og sagflis som varmekilde. 

Resultatet ble en storstilt industriproduksjon 

i Bergersumpen. Både Berger 

Dampsag (1854-1894) og Berger Glassverk 

(1856-1872) gikk for fulle mugger, 

og det vokste opp et omkringliggende 

industrisamfunn 

av en viss størrelse 

etter datidens 

målestokk. 

Glasværk 

Bare noen bygninger 

(boliger) 

Skole og grunnmurer 

Til Dal 

fra dette industrieventyret 

står igjen den 

dag i dag. Men 

i tillegg eksisterer 

fremdeles 

traseen til Bergerlinna.

Ved Beger var det imidlertid ikke noe 

marked for den store industriproduksjonen 

av trelast og glass. Produktene måtte 

naturlig nok fraktes annet steds hen. 

Hovedbanen Oslo-Eidsvoll ble som 

kjent åpnet i 1854. Min tipp-tipp-oldefar 

Grosserer Mogens Mathiesen var hovedinteressent 

i firmaet Tostrup og Mathiesen. 

Han var dessuten en betydelig 

aksjonær i den nystartede Hovedbanen. 

Tanken var naturlig nok å frakte industriproduktene 

fra Berger til Kristiania 

med Hovedbanen. 

Fra Berger til Dal ble det derfor 

bygget en såkalt hestetrallebane. Grunnen 

ble planert, og det ble lagt grove 

bord eller tømmerstokker oppå bakken. 

Ølflaskeform fra Berger Glasværk 

Oversiden av bordene ble beslått med en 

1 cm tykk og 6,5 cm bred jernskinne. 

Hver skinne var 1,78 m lang! Siden avstanden 

fra Berger til Dal er på 6 250 km, 

måtte det således svært mange planker 

og jernplater til for å dekke hele strekningen. 

Og dette i tillegg til at det ikke 

var snakk om en ensporet, men derimot 

dobbeltsporet bane! Hver skinne veide 

dessuten hele 8 kg. Til sammen kostet 

hestetrallebanen 10 000 spesidaler. Som 

en kuriositet kan nevnes at dette var nøyaktig 

det samme som firmaet skjøt inn 

som aksjekapital i Hovedbanen. 

Som ett annet kuriosum kan nevnes 

at min tipp-tipp-oldefar møtte opp i 

egen person på Dal stasjon da åpningstoget 

passerte på vei til endestasjonen på 

Eidsvoll i 1854. Fra Berger Bruk til Dal 

stasjon hadde han, iført sin fineste stas, 

kjørt med hestetrallebanen. Det fortelles 

at han satt i en stor plysjstol plassert oppe 

på vognen, og så riktig så staselig ut. 

Vognene ble for øvrig vanligvis trukket 

av en hest. Men var lassene riktig så 

tunge så ble det av og til anvendt to. Om 

vinteren gikk transporten på slede. Hestetrallebanen 

ble anvendt så lenge det 

11

var drift på glassverket 

og sagbruket. 

Glassverket 

ble nedlagt i 1872 

og sagbruket ble 

flyttet til Eidsvoll 

Verk i 1894. 

Men den fine, 

rette traseen for 

hestetrallebanen 

ligger der den dag i 

dag. Den anvendes 

fremdeles mye av 

hester, men i dag 

er det ridesport og 

rekreasjon det er 

snakk om. Skinnene 

er for lengst 

Hestetrallebanen på kart fra 1901 

fjernet og traseen 

anvendes ved siden av hestesport og dag, i form av flytoget. Traseen er stengt 

turgåing som skogsbilvei. Dessuten passeres 

den av adskillige ”jernhester” hver haugen i nord og ved Sedsvold i 

med bom i begge ender; ved Langmyr- 

syd. 

Den perfekte julegave 

Middelalderen på Romerike (nytrykk) kr 300 

Romerike mot oppgangstider 1500- og 1600-tallet kr 200 

Romerike i barokk og rokokko 1600- og 1700-tallet kr 200 

Romerike mens nasjonen våkner 1750-1850 kr 300 

Hele 

serien 

kr 800 

12

Raumnes Historielag: 

Skilt på hus på Årnes 

1900-tallets tettsteder er 

en viktig del av Romerike, 

som etter hvert blir mer og 

mer urbanisert. Den eldste 

bebyggelsen i disse tettstedene 

forteller om begynnelsen 

på urbaniseringsprosessen og 

er viktige kilder til Romerikes 

historie. 

For å styrke bevisstheten 

om verdien til denne tidlige 

tettstedsbebyggelsen, har 

Raumnes Historielag skiltet 

førkrigs trehusbebyggelse i Årnes sentrum. 

Hvert hus er prydet med et blått 

skilt med tydelig tekst – med eiendommens 

navn, byggeår, byggherre, stutt 

om virksomheten i huset, og med lagets 

navn, Raumnes Historielag. 

Skiltene er utformet etter et grundig 

forarbeid av ei gruppe i laget ledet av 

Berit Ring og Agnes Melby, som hadde 

intervjuet mange eldre Årnes-folk, leitet 

i gamle skriv og dokumenter og kontaktet 

alle grunneiere. De aller fleste huseierne 

var gode samarbeidspartnere, og 

Apotekergården (foto: Tom halvorsen) 

noen bistod gruppa på mange måter. 

Skiltene er kvadratiske (25 x 25 cm) 

og trykt på folierte aluminiumsplater 

med hvit tekst på blå bakgrunn. De er 

skrudd opp på lett synlige steder på husa. 

Til nå er satt opp 20 skilt. 

Med den kortfattede teksten tar folk 

seg tid å lese det som står. På denne måten 

formidler vi til allmennheten at dette er 

hus som er viktige å ta vare på. På Årnes 

er en del hus vernet gjennom regulering 

til spesialområde bevaring og flere er 

tatt inn i et område kalt ”Stasjonsbyen” i 

den nylig vedtatte reguleringsplanen – et 

område der det skal tas spesielt hensyn 

til eksisterende bebyggelse. 

Vi skal nå utvide skiltinga til å gjelde 

eldre hus også utafor den gamle sentrumskjernen. 

Her ligger både gamle 

stuer og småbruk, og gode eksempler 

på tidlig villabebyggelse. Vi ser fram til 

fortsatt godt samarbeid med huseiere og 

ressurspersoner på Årnes. 

Jan Erik Horgen 

13

Kongelig Selskap på Romerike 

av Håkon Tysdal 

Det Kongelige Selskap for Norges Vel er 200 år i år. I 1948 kjøpte Norges Vel 

Hellerud gård i Skedsmo, og i 1978 ble administrasjon flyttet hit. 

Norges Vel har gjennom årene drevet en omfattende virksomhet, fra å samle 

oldtidsgjenstander til å godkjenne tekniske patenter. Størst betydning for Romerike 

har nok selskapet hatt de periodene fokus har vært på landbruk. 

Sogneselskaper 

Blokaden av norske havner under 

Napoleonskrigen skapte problemer for 

tilførselen av matkorn. Norsk landbruksproduksjon 

måtte styrkes. Det ble 

opprettet kornmagasiner rundt i landet, 

og bak magasinene sto lokale selskaper 

for fremme av jordbruket. De første var 

Selskapet for Aggers (Akers) Sogns Vel, 

opprettet i 1807, og Selskapet for Asker 

Prestegjælds Vel året etter. I 1809 ble 

Det Kongelige Selskap for Norges Vel 

stiftet. Norges Vel bidro til opprettelsen 

av såkalte ”sogneselskaper” i bygd etter 

bygd. I løpet av 1811 fikk Romerike sogneselskaper 

i Ullensaker, Skedsmo, Nittedal, 

Høland og Eidsvoll. Sørum og Fet 

fikk sine selskaper i 1812. 

Landbruksmøtene 

Norges Vels første år var preget av 

entusiasme og stor virksomhet, men et 

par tiår ut i århundret dabbet virksomheten 

av. I 1828 besluttet derfor direksjonen 

at selskapet skulle bli et rent ”Landhusholdningsselskap” 

som bare beskjeftiget 

seg med jordbruk. Det skulle være underavdelinger 

i hvert fylke. Akershus 

kom først i gang, riktignok i samarbeid 

med Christiania. Ett av arbeidsområdene 

var å skaffe lettere og mer dyptgående 

redskap for jordbearbeiding. Ett annet 

var nydyrking; fra 1836 til 1850 ble det 

ryddet 70 000 dekar ny jord i fylket. Potetproduksjonen 

ble fordoblet det første 

tiåret, og selskapet arbeidet også for å 

bedre bestanden av hest, storfe og svin. 

For å styrke samholdet og det faglige 

miljøet inviterte Norges Vel til det første 

landbruksmøte i Norge. Det ble lagt til 

hovedstaden, og av møtets 415 deltakere 

var hele 127 gårdbrukere fra Akershus. 

Da Akershus Landbruksselskap i 1852 

arrangerte sitt første landbruksmøte, for 

øvrig på Eidsvoll i 1852, var det satt opp 

10 emner til behandling. Største engasjement 

skapte emnet ”Hvilken innflytelse 

vil anlegget av jernbanen ha så vel på 

de større som de mindre bruk i de egne 

hvorigjennom den skal gå?” 

Landbruksutstillinger 

En periode på 1830-tallet hadde 

Norges Vel permanent utstilling landbruksredskap 

på Tøyen i Christiania. 

Maskinene ble lånt ut bl.a. til Akershus 

Landbruksselskap, som i flere år arrangerte 

premiepløying. Denne virksomheten 

var på mange måter forløperen til 

landbruksutstillingene vi kjenner fra vår 

tid. ”Den norske Landbruksveke” ble 

stiftet i 1921. Jubileumsutstillingen på 

14

Ekeberg i 1959 (Norges Vel 150 år) samlet 

den mer enn 600 000 tilskuere. Også 

Landbruksvekene på Hellerudsletta på 

1980- og 1990-tallet kunne samle 100 

000 publikummere. 

Sveisere og reiseagronomer 

Landbruksselskapet skaffet fjøsrøktere 

og lærere i fjøsstell fra Sveits (og dermed 

gikk ordet ”sveiser” for fjøsrøkter 

inn i norsk språk). Den første som kom 

var en mann som hette Andreas Kundert. 

Tidlig på 1850-tallet var han omreisende 

lærer i fjøsstell, også på Romerike. Bl.a. 

fra Gjerdrum finnes rosende rapporter 

om Kunderts virksomhet 

Nittedal Ysteri 

Med rette eller urette er Norges Vel 

kalt ”alle samvirkers mor”, men i 1856 

var i alle fall Selskapet aktiv med å opprette 

det første samvirkemeieriet i landet. 

Det ble reist i Rausjødalen på Tolga 

i Østerdalen. Romerike var tidlig ute: 

Fire bønder i Nittedal slo seg sammen og 

etablerte det første meieriet i Akershus. 

Etableringen ble støttet økonomisk av 

Selskapet for Norges Vel, i form av et lån 

på 1000 spd. Hensikten var å yste egenprodusert 

melk og melk de ellers kjøpte 

i området. Ved meieriet i Nittedal ble 

det produsert edamerost og mysost, men 

også det som fikk navnet Nittedalsost. 

Medaljen 

for lang og tro tjeneste 

I siste halvdel av 1800-tallet innstiftet 

Norges Vel flere medaljer, som ble 

brukt til å hedre samfunnsgagnlig arbeid. 

Medaljen for lang og tro tjeneste ble delt 

ut første gang i 1888. Den startet som en 

heder til arbeidstakere innenfor landbruk 

og privat husholdning, med mer enn 30 

år hos samme arbeidsgiver. Etter hvert 

kom håndverk, industri og handel med. 

Først i 1999 ble medaljen tilgjengelig 

også for arbeidstakere ansatt i det offentlige. 

Til i dag har ca. 170.000 mottatt 

denne erkjentligheten. Fire kommuner 

på Romerike har brukt Medaljen for å 

hedre sine ansatte siste år, Aurskog-Høland, 

Eidsvoll, Nannestad og Nittedal. 

Nittedal Ysteri opprettet 1858, egen bygning på Slattum fra 1859. 

(Illustreret Nyhedsblad nr 4/1860) 

15

Gullgruven som forsvant 

av Bjørn Sundvoll 

Ved Utsjøen i nordenden av Nes kommune, like ved grensen mot Eidsvoll almenning, 

ble det en gang påvist en gruve med rikt sølv- og gullinnhold. Denne 

gruven er senere ikke gjenfunnet. I området er det en mengde skjerp – sannsynligvis 

med tilknytning til Gullverket. Man kjenner til kun en gruve i området, men i den er 

det ikke påvist store mengder edelt metall. 

Ifølge en artikkel av inspektør 

Bradt i bladet Minerva 

(København) for september 

1790, ble det i 1787 åpnet en 

gruve kalt Utsjøgruven. Gruvegangens 

strøkretning var ca 

Ø-V, den var ca 1-1,5 m bred 

og inneholdt ren kis (ie kvarts) 

som tiltok i dybden. I følge 

samme kilde innholdt kisen 

ca 400 gram sølv og 200-300 

gram gull pr. tonn, hvilket 

skulle være den rikeste forekomsten 

i hele Gullverket. 

I 1834 besøkte professor 

Baltazar Keilhau Gullverket 

og forsøkte herunder å gjenfinne 

Utsjøgruven. Det han 

fant var den nåværende gruvegangen 

i Migerdalen (Gruvedalen). 

Professor Keilhau betvilte allerede 

den gang at dette var gullgruven 

inspektør Bradt hadde beskrevet. På den 

annen side var det merkelig at den egentlige 

Utsjøgruven skulle være blitt helt 

glemt i løpet av en så kort tidsperiode 

(30-40 år). 

I 1922 foretok statsgeolog Steinar 

Foslie en ny og grundig undersøkelse av 

forholdet (NGU årbok 1923), men hel- 

ler ikke han fant noen annen gruve enn 

stollen i Migerdalen, bortsett fra noen 

ubetydelige skjerp i strøkretningen av 

den samme kvartsgangen. 

Kvartsgangen i Migerdalen har en 

strøkretning ca 30 o V for S (dvs ca 210 o ) 

og er drevet i ca 13 m som åpen skjæring 

og ca 15 m som stoll ved fyrsetting. Det 

er ingen spor etter synk. 

Gruven er åpenbart fra 1700 tallet, 

16

Migerdalsgruven / Utsjøgruven 

(foto: Ove Antonsen) 

og inneholdt vesentlig jernglans (Fe 3 

O 4 

) 

som malmmineral i kvartsen. Den har 

trolig vært forsøkt drevet på jern liksom 

Valstad skjerp i Østre Fenstad. Analyser 

som statsgeolog Foslie lot utføre, viser 

at gullinnholdet er godt under 1 gram pr. 

tonn. 

Siden det er dårlig overensstemmelse 

mellom observasjoner og gullgehalt mellom 

den i 1790 beskrevne Utsjøgruven 

og den nåværende gruvegangen i Migerdalen, 

så kan neppe de to gruvene være 

den samme. 

Det finnes dessverre intet dokumentarisk 

spor etter gruvegangen i Migerdalen 

i bergarkivet til Norges Geologiske 

Undersøkelse. Dette er ganske underlig 

ettersom Valstad skjerp finnes der. Valstad 

skjerp ble i sin tid opparbeidet av 

Moss jernverk, og det er kanskje også 

dette jernverket som har drevet gruven 

i Migerdalen. 

På Bradts kart fra 1790 synes den 

egentlige gullgruven å ligge straks sørøst 

for det markerte knekket i Kampåas 

løp nedenfor Utsjøen, muligens på østsiden 

av Djupdalen. 

Kilder vet å fortelle at gruvene ved 

Utsjøen ble gjenfylt under krigen mot 

svenskene i 1808-09, da en svensk hæravdeling 

kom helt opp til Nes. 

En annen teori er at gruveåpningen 

ble satt under vann da Utsjøen ble 

demmet opp på 1800-tallet. Gullgraver 

Wilhelm Tveter mener å ha sett en slik 

gruveåpning i 1990 årene i ei vik på østsiden 

av Utsjøen. 

Etter min mening bør gruvegangen i 

Migerdalen heretter kalles Migerdalgruven, 

mens navnet Utsjøgruven bibeholdes 

for den hittil ikke gjenfundne gullgruven 

øst for Utsjøen i Nes. 

Litteratur: 

D.E. Bradt: Om Guldværket i Eidsvold 

i Norge 1781 med Tillæg om hvad 

herved til 1789 Aars Udgang videre er 

foretaget 

S. Foslie: Utsjø-gruben ved Eidsvoll 

gullverk. I Norges Geologiske Undersøkelses 

årbok for 1923, s. 73-77. 

J.A. Sandholtbråten: Drømmen om 

gull. Eidsvoll gullverk 1758-2008. Eget 

forlag. 

(Folk i Nes benytter navnet Usjøen i 

stedet for Utsjøen. Usjøen er trolig det 

opprinnelige navnet.) 

17

Historielagets nabo graves frem 

av Eivind Strømman 

I flere uker fra september og ut i november har det vært foretatt arkeologiske 

utgravninger på nabojordene til Historielagets Hus. Og det er gjort mange interessante 

funn som tyder på at vi får mer kjennskap om de menneskene som bodde her 

for over 1000 år siden. 

Kirkegården ved Skedsmo 

kirke skal utvides. Området 

rundt kirken har i alle tider 

vært et kulturområde. Skedsmo 

kirke er en middelalderkirke 

fra 1200-tallet, og det har trolig 

stått en kirke her tidligere. I 

nærheten er det 16 gravhauger 

fra eldre jernalder hvor det er 

gjort rikelige funn. Det er derfor 

selvsagt at det er påkrevd 

arkeologiske undersøkelser før kirkegården 

kan anlegges. 

Den 21. september startet undersøkelsen 

under ledelse av arkeolog Linda 

Engstrøm. Det som gjøres nå er ikke en 

egentlig arkeologisk utgravning, men 

en registrering hvor formålet er å finne 

ut om det kan være interessante ting i 

jorda som kan forsvare en arkeologisk 

18 

En av de første sjaktene med kokegrop 

Gjenstander fra en av gravhaugene - utgravd 1868. 

utgravning. Registreringen foregår i regi 

av Akershus fylkeskommune. Riksantikvaren 

vil ta avgjørelse om en arkeologisk 

utgravning skal finne sted, og da 

vil den evt bli utført av Kulturhistorisk 

Museum. 

Denne sesongen er det foretatt til 

sammen ca 30 registreringer av den type 

på Romerike. 

Registreringen på Skedsmovollen 

foregår ved at matjorden blir skavet av 

lagvis på en forsvarlig måte ned til det 

sterile laget – oftest leire. Dette foretas i 2 

m brede sjakter med ca 6 m mellomrom. 

Det vil si at ca 30% av området avdekkes. 

Til nå er vel 30 sjakter ferdiggravd. 

Registreringen foregår ikke bare der den 

nye kirkegården skal ligge, men også på 

noen av de tilstøtende jorder hvor veier 

skal omreguleres. 

Allerede første dagen ble det funnet

Etter 1 ukes graving 

kokegroper, stolpehull og noe som virket 

som brente benrester. Spredd over hele 

området er det funnet biter av leirpiper 

– ikke overraskende ved en skysstasjon 

hvor det kunne gå hardt for seg. Flintavslag 

tyder på at det har vært kontakt med 

områder hvor det finnes flint – Danmark 

eller vestkysten av Sverige. 

Det kanskje mest interessante funnet 

er en pilespiss fra yngre jernalder – eller 

kanskje det er en kniv. Den er 14 cm 

lang. 

Til nå er det avdekket 25-30 kokegroper 

av forskjellig størrelse, 3 ildsteder 

og noen korte rekker av stolpehull 

på to forskjellige steder. Stolpehullene 

antyder langhus. Først etter at området 

rundt er avdekket ved en arkeologisk en 

utgravning, kan vi få bekreftet at dette er 

langhus. Den ene stolpehullrekken ligger 

like ved Historielagets Hus. Her har 

altså vår nabo virket og levd. 

De funn som er gjort skulle tyde på at 

det må foretas en fullstendig arkeologisk 

utgraving på de delene hvor de mest interessante 

funnene er gjort. 

Vi venter spent på å få mer kunnskap 

om våre naboer. 

Murskja fullfører jobben 

etter gravemaskinen 

Pilespiss - eller kanskje kniv. Gjenstanden ligner på 

den nederst til venstre i bildet på siden foran. 

Er du interessert i 

å vite mer om livet på 

Skedsmovollen i jernalderen? 

Da anbefales å møte 

på Historielagets Hus 

23 januar (se annonse på 

baksiden) 

19

Den elektriske morsetelegrafen ble 

oppfunnet av Samuel Morse, og han 

fikk patent på denne i 1844. Den ble tatt 

i bruk i Norge parallelt med at Hovedjernbanen 

ble bygget mellom Kristiania 

og Eidsvoll. Den første telegraflinjen 

i Norge var ferdig og ble prøvd i 1853 

mellom Kristiania og Strømmen stasjon. 

Til Eidsvoll kom jernbane og telegraf i 

1854, og telegrafisten på stasjonen hadde 

som en av sine oppgaver å befordre 

20 

Telegraf og telefon i Eidsvoll 

av Benjamin Baraas 

Det er ikke mange årene siden vi hadde svart telefonapparat med sveiv og damer 

som svarte ”sentralen, værsågod” når vi brukte sveiva. Nå har ”alle” sin mobiltelefon 

og kan komme i kontakt med hvorsomhelstiverden i løpet av sekunder. Og snart 

er fasttelefonen borte for godt. Derfor denne kortfattede historie om forna dagers 

teletilbud. 

Sentralborddamer på Eidsvoll telefonsentral i 1972. 

Fra venstre: Inger Holtet, Ruth Rognstad, Torun Hafstad, Inger Fremming-Andersen, 

Signe Jensen, Marit Thorvaldsen, Ragnhild Hagen 

Bildet er utlånt av Inger Fremming-Andersen. 

telegrafiske beskjeder ved hjelp av et 

fast ansatt bud. 

Telefonen ble innført i Norge i 1880, 

og i 1888 ble Eidsvold telefonforening 

stiftet som en av de første i landet. Den 

største pådriveren for å få telefonen til 

bygda var eierne av treforedlingsindustrien 

i Bønsdalen, brødrene Bache-Wiig, 

med Hartvig i spissen. Han så verdien 

av å kunne oppnå rask kontakt med sine 

forretningsforbindelser, og det ble anlagt 

en såkalt langlinje 

mellom telefonsentralen 

i Eidsvoll 

og Kristiania. 

I 1889 var anlegget 

klart til bruk, 

med 24 abonnenter. 

Antall abonnenter 

steg raskt, 

og på flere steder 

i bygda ble det 

opprettet ”talestasjoner”, 

dvs. telefonapparater 

som 

publikum kunne 

benytte. 

Rundt århundreskiftet 

overtok 

Staten langlinja 

til Kristiania, og

det ble anlagt linje nordover til Minne. 

Omtrent samtidig ble Langset telefonforening 

stiftet. Også Feiring fikk sin 

telefonsentral på denne tiden, og der fikk 

de telefonisk forbindelse med omverdenen 

via ny linje til Minnesund. 

Telefonsentralen i Eidsvoll var fra 

begynnelsen av plassert på gården Vengerbakken, 

men litt utpå 1900-tallet ble 

det klart at sentralen og linjenettet ikke 

lenger tilfredstilte tidens krav. Linjenettet 

ble utbedret og utvidet, og i 1922 

kunne man ta i bruk en topp moderne telefonsentral 

i eget hus ved Vegamot. Der 

var sentralen i de neste 50 årene, helt til 

Eidsvoll var fullautomatisert i 1972. Den 

13.april 1972 ble sentralen ved Vegamot 

nedlagt. 

Kilder: 

Eidsvoll bygds historie, bygdehistorien 

bind 2, Eidsvoll bygds historie 

1914-1940 

Feirings historie bind 1 

Inger Fremming-Andersen, diverse 

muntlige overleveringer 

Akershus Amts Landbruksskole 

(Akershus landbruksskole - Hvam videregående skole) 

Om et par år skal skolen 

på Hvam markere sitt 

100-års-jubileum. Denne 

skolen har hatt mye å si 

for landbruksutviklingen 

i Akershus og den har hatt 

stor betydning for kunnskapsnivået 

blant bøndene 

på Romerike. Dette 

vil bli omtalt i jubileumsboka. 

Redaktøren vil imidlertid 

gjerne fylle den med artige historier, 

og ikke bare kjedelig statistikk. Det er 

på den måten man kan få laget et lokalhistorisk 

skrift som er leseverdig for de 

fleste. Hvilke familier har hatt flest elever 

på skolen? – flest generasjoner? Hva 

med kvinnenes inntreden i det mannsdominerte 

miljøet – var det en revolusjon? 

Småhistorier og kanskje anekdoter hører 

til. Bilder er viktige. 

Det er riktig mange romerikinger 

som har fått sin skolegang på Hvam. Og 

det er sikkert mange som sitter inne med 

”godt stoff” som redaktøren kan benytte 

i boka, som vil fokusere på de siste 50 

årene. 

Har du noe, så ta kontakt med redaktøren 

av boka, Kjell Aasum på tlf 

930 40 550 eller kjaasum@online.no. 

Alle bidrag vil gjøre at vi får en interessant 

Romeriks(Akershus)historie og alle 

bidragsytere vil få en påskjønnelse. 

21

Bokanmeldelser 

XXI er på plass: Jan Erik Horgen, Lene 

Skovholt, Håkon Tysdal og Kari Westbye 

borger for et dette blir en verdifull 

bok. Vakker blir den også med layout 

ved Vidar Grimshei. 

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag 

av det trykkeferdige manuskriptet. 

Betzy Perger 

Mens nasjonen våkner 

Både når det gjelder mangfold av 

tema og layout synes Romerike Historielags 

årbok XXII 2009 skåret over samme 

lest som de foregående tre årganger. 

Forordet påpeker hvordan nasjonal 

og til dels internasjonal historie gjenspeiler 

seg i lokalhistorien. Flere av artiklene 

gir en nasjonal bakgrunn for hvordan for 

eksempel kommuneadministrasjon, folketellinger, 

skolevesen utviklet seg på 

Romerike. De har forskjellige innfallsvinkler 

fra de rent teoretiske som Bauers 

om Jordbruket og Kongsruds om 

Folketellingen for 1801 til de mer livlige 

som Hamres om livet rundt Riksforsamlingen 

i 1814 sett fra Eidsvollbøndenes 

side ispedd en del kjent og ukjent anekdotestoff. 

Boken avsluttes med den meget 

fyldige oversiktsartikkelen av Sylvi 

Kielland om Vokalmusikk på Romerike. 

Nyttig er det med bibliografier og 

notehenvisninger for hver artikkel. 

Den samme redaksjon som ved årbok 

Lokalhistorisk bok i Nes 

Nylig er en lokalhistorisk bok, ”Hilsen 

fra Nes”, kommet i handelen. Den 

består av 150 postkort fra hela den store 

kommunen på Øvre Romerike, og det er 

utarbeidet historisk tekst til hvert bilde. 

Forfatter er Frits Wahlstrøm fra Årnes. 

Han har fått hjelp fra mange nesbuer til å 

utarbeide tekstene. 

Det er blitt en bok som er trykket på 

godt papir og med solid innbinding. Boken 

er inndelt i 14 kapitler: Bygdebyen 

vokser fram, Kulturlandskapet, Langs 

de store elevene, Gårder og grender, 

Severdigheter, Skoler, De store bruene, 

Det gamle kommunesenter, Kirker og 

forsamlingshus, Handel og vandel, Sam- 

22

ferdsel, Arkitektoniske perler, Arbeid og 

næring og På kryss og tvers. 

De eldste bildene i boken er over 

100 år gamle. Wahlstrøm har valgt å ta 

med en del bilder helt opp til vår egen 

tid. Han begrunner det med at vi så lett 

glemmer den nære historien, og viser til 

de store forandringer som er skjedd bare 

i løpet av den siste mannsalderen. Boken 

er utgitt på eget forlag. 

Frits Wahlstrøm er født i Levanger i 

1943. Han har vært lærer og journalist, 

og har bodd i Nes siden 1966. Han er 

leder av fotoutvalget i Raumnes Historielag. 

Boken er å få kjøt i bokhandelerne på 

Årnes og ellers på øvre Romerike. 

Tom Halvorsen 

Trivelige dammer i Gjerdrum 

Her er ikke de prangende byggverk 

i rasert natur, men uskadd natur og beskjedne 

byggverk. Som heftet selv sier 

om ett av dem – et mosegrodd, sjarmerende 

kulturminne. Vi snakker om en 

liten trykksak (30 sider) utgitt av Gjerdrum 

Historielag. Den er et eksempel på 

hvordan vekke gode følelser og interesse 

for ting de fleste bare går forbi. Her er 

det grunnlag for å stoppe opp, både på 

søndagsturen og i gjennomlesingen av 

velformulerte tekster. Største grunnen til 

at det tar tid å bla igjennom sidene, er 

de herlige bildene som viser hver enkelt 

dam, gjerne fra to synsvinkler. Sammen 

med kort tekst som beskriver dammen 

faglig sett, gir fargefotografiene en slags 

tanke om at naturen ikke er fullkommen 

uten at det fins en dam der. 

Rent faktisk gir tekstene i to tre setninger 

beskjed om hva slags dam det er 

– det kan være steinkistedam, jordfyllingsdam 

etc. – og dens vitale mål. Så 

sies noe om adkomst i terrenget, og en 

helt presis kartanvisning. Hver av de 22 

omtalene avsluttes med en fristende karakteristikk, 

som «Vilt, vått og vakkert 

– blåveis om våren». 

Heftet er utgitt av historielaget, ved 

en redaksjonsgruppe, i forbindelse med 

kulturminneåret 2009. De nydelige bildene 

er tatt av Anne-Lise Kroken Sveen 

og tiltalende tilrettelegging er ved Hege 

Lindhardt Thoresen. 

Heftet gir en slags sultfølelse, for 

hovedretten kommer nok en annen 

gang. Det skal fortsatt være mye ugjort 

historieskriving om dammene i bygda. 

Tenk på hvilken virksomhet damvannet 

ga grunnlag for – det var kverner fra 

1100-tallet, sagbruk fra 1500-tallet og 

kanskje gruvedrift på tidlig 1800-tall. 

Dammene sikret daglig brød og dels 

daglig slit i generasjoner. Det minste vi 

kan gjøre er å se nøyere på dem. 

Heftet kan kjøpes i Gjerdrum kommune 

og på Romerike Historielags Hus. 

Rolf Nordli 

23

Hederstegn til Kåre Alfred Bøhler 

Kåre Alfred Johansen Bøhler ble tildelt 

Romerike Historielags Hederstegn 

den 18. september. 

Kåre var i mange år leder av historielagets 

arkivutvalg et verv han skjøttet 

på en eksemplarisk måte. Vi har alle hatt 

glede av den jobben som ble gjort der. 

Hans kunnskaper om Romerikes lokalhistorie 

og spesielt om Sørums, har 

hjulpet mange slektsforskere, lokalhistorikere 

og endog bygdebokforfattere. 

Det som er skrevet av lokalhistorie på 

Romerike kjenner han og vet hvor det 

finnes. Finnes det ikke i biblioteket på 

Historielagets Hus, har han det sikkert i 

sitt eget bibliotek. 

Kåre ble ansatt som kontorstyrer for 

10 år siden, og han har gjennom alle disse 

årene vært en sentral person i driften 

av Romerike Historielag. 

Kåre har i mange år bidratt til å skape 

det fine miljøet som er på Historielagets 

Hus. Han har i det stille jobbet for historielagsbevegelsen 

på Romerike og 

Hederstegnet er en påskjønnelse for alt 

han gjør langt utover den jobben han er 

betalt for. 

Overrekkelsen fant sted ved markeringen 

av at Kåre har vært ansatt i Romerike 

Historielag i 10 år. 

Romerikes yrkesbefolkning fordelt på næringer 

(Relative tall. - Det totale folketall i de 3 regionene var for 1950/1960: 

NR 50.469/64.039, AH 10.414/10.292 og ØR 40.456/43.887) 

Nedre Romerike 

Aurskog Høland 

1950 

1960 

1950 

1960 

Jord-, skogbruk, fiske og fangst 

Industri, bygg og anlegg mv 

Forretningsvirksomhet 

Samferdsel 

Tjensteyting 

Formue, pensjon mv 

Øvre Romerike 

1950 

1960 

Kilde: 

Akershus fylke 1914-1960, 

Nasjonaltrykkeriet 1967 

24

Konkurranse: 

Hvor godt kjent er du på Romerike? 

A 

Denne gangen tar vi for oss 

ni utvalgte industrianlegg fra årene rundt 1950 

Romerike har i alle år vært et jordbruksdistrikt. Men det finnes også en god del 

industri med hundrevis av arbeidsplasser. Mesteparten av industrien er basert på de 

tilgjengelige råvarer, og av disse er skogen opplagt den mest dominerende. 

I figuren til høyre kan man se hvordan befolkningen på Romerike fordelte seg 

mellom de forskjellige næringer i 1950 og 1969. Statistikken er litt misvisende for 

sysselsettingen på Romerike fordi ganske mange hadde sitt arbeid utenfor distriktet 

– mest i Aker og Oslo. 

Hvis du kjenner igjen de forskjellige virksomheter, så send svaret til Skytilen 

innen 20 januar. Den som har flest riktige, får Romerike Historielags nye årbok: 

Romerike mens nasjonen våkner 1750-1850. Vi forventer ikke at noen skal klare 

alle. Dersom det er flere som har like mange riktige, blir det loddtrekning. 

Svar på oppgaven i nr 3: A Blaker kirke, B Søndre Høland kirke, C Ullensaker 

kirke (brant i 1952) og D Hurdal kirke. Det kom inn en riktig besvarelse: Asbjørn 

Spigset (Eidsvoll). Vi gratulerer. 

25

B 

D 

C 

E 

26

F 

H 

G 

I 

27

De første årene etter at skoleloven kom i 1739, ble undervisningen gjennomført 

som omgangsskole. I følge skoleloven av 1827 skulle det bygges fastskoler i 

kirkekretsene, men det tok mange år før skolebyggene var på plass. Da instruksen 

nedenfor ble vedtatt, var den derfor hovedsakelig skrevet for omgangsskolelærerne. 

Det var skoleloven av 1860 som påbød fastskoler for alle kretsene. 

Sett med dagens øyne, er det opplagt at en del paragrafer virker utdatert. Noen 

punkter (straffemetoder) vil absolutt ikke kunne godtas i dag, men i det store og hele 

synes instruksen fornuftig og brukbar også i dag. 

Les og bedøm selv! 

I N S T R U X 

for Lærerne ved Almueskolerne paa Landet i Agershuus Stift, 

approberet ved høieste Resolution af 22de Julii 1834. 

§ 1. 

Skolelæreren skal holde sig efterrettelig 

Loven om Almueskolevæsenet av 

14 Juli 1827, den i Overeensstemmelse 

med samme approberede Plan for Underviisningen, 

og enhver Anordning 

om Almueskolevæsenet, som herefter 

maatte udkomme, samt vise enhver af 

sine Foresatte Agtelse og Lydighet. 

§ 2. 

Han bør legge Vind paa et anstendigt 

Udvortes, paa Reenlighet og Orden i sin 

Paaklædning, vise Høflighed mod Enhver, 

og være nøisom i sine Fordringer 

i de Huse, hvor Skolen holdes. 

§ 3. 

I det Hele bør han stræbe at foregaae 

Gamle og Unge med et godt Exempel, 

og beflitte sig paa sand Gudsfrygt og en 

christsømmelig Vandel. Han bør derfor 

vogte sig for at give Forargelse ved Banden 

og Sværgen, utugtig Tale og Gjerning 

og andre saadanne Laster. Ligeledes 

bør han afholde sig fra lettsindige 

Samqvem. 

§ 4. 

Ligesom han uden Forsømmelse skal 

besørge Underviisningen hver Dag efter 

den ham meddeelte Timetabel, saaledes 

skal han, hvis indtrufne Omstændigheder 

gjøre det umuligt, at Skolen kan 

holdes, strax anmelde Saadant for Sognepræsten, 

der skal afgjøre, hvorvidt det 

opgivne Forfald berettiger til Underviisningens 

Standsning eller ei. Skolelæreren 

maa ikke paa egen Haand andrage 

til nogen Anden i Forfaldstilfælde 

at overtage de ham paahvilende Pligter, 

men Sognepræsten har i saa Fald at 

treffe fornøden Foranstaltning. 

§ 5. 

Hver Morgen, førend Underviisningen 

begynder, skal han undersøge, 

om de skolepligtige Børn ere tilstede, 

og antegne de Udeblivende i Protocollen. 

Ved at fremkalde hvert Børn efter 

denne, skal han tillige paasee, om de ere 

kjemmede, toede og reenligen paaklædte. 

Hvis Skolelærerens Advarsler mod 

Skoleforsømmelser eller anden Uorden 

28

ere frugtesløse, skal han derom gjøre 

Anmeldelse for Skolecommissionen til 

videre Foranstaltning. 

§ 6. 

Han bør paasee, at Skoleværelset er 

ordentligt og reenligt, samt at det behørigen 

udluftes. 

§ 7. 

Ved Stave- og Læseøvelser bør han 

vaage over, at Børnene ikke alle paa 

eengang skraale eller mumle, men at 

de med Opmærksomhed paa Tabellen 

eller Bogen, kun læse eller svare 

høit, naar de dertil opfordres. Især bør 

han vænne dem til at forstaae, hvad de 

oplæse. 

§ 8. 

Med Religionsunderviisningen bør 

han stedse forbinde Bibelhistorie, især 

af det nye Testament, og ved passende 

Exempler deraf lede Børnene til Erkjendelse 

af det Gode og Onde, af Syndens 

ulyksalige Følger, og til i enhver 

Alder at indsee, hvad de skylde Gud, sig 

selv og deres Medmennesker. 

§ 9. 

Ved Underviisning i Regning bør 

han tillige vænne Børnene til, uden Tavle 

og Griffel at opløse practiske Opgaver 

i Hovedet, og herved især tage Hensyn 

paa, hvad der kan være gavnligt for Menigmand 

i Haandtering og Næringsdrift, 

ved Kjøb og Salg. 

§ 10. 

Ved Skrivningen bør han paasee, 

at Børnene holde deres Skrivebøger reenlige, 

og sidde i en passende Stilling, 

samt at de vænnes til selv at skjære deres 

Penne. 

§ 11. 

Ei blot i Læretimerne, men ogsaa i 

Fritiden, bør Læreren holde øie med 

Børnene, at de opføre sig mod hinanden 

skikkeligen, og ei gjøre hinanden Fortred 

eller Skade. 

§ 12. 

Likeledes bør Skolelæreren have Opsyn 

med de Børn, der formedelst lange 

Veie forblive, hvor Skolen holdes, mellom 

For- og Eftermiddags-Timerne, at 

Børnene ei begaae noget Usømmeligt. 

Forsaavidt Børnene paa deres Gang til 

og fra Skolen ikke ledsages af Voxne, 

bør han, ved at bemyndige de sædeligste 

og ældste blandt Eleverne til at have Tilsyn 

med de Andre, drage Omsorg for, at 

Alle ogsaa da forholde sig, som de bør. 

§ 13. 

Skolelæreren bør beflitte sig paa 

at behandle Børnene med Godhed og 

Blidhed, jevnligen ved kjærlig Tale 

opmuntre dem til Flid, Orden og sædelig 

Opførsel, og lade det være sig 

magtpaaliggende at vinde deres Kjærlighed, 

Aktelse og Tillid. 

§ 14. 

Han bør søge at vække og vedligeholde 

Børnenes Kappelyst ved passende 

Opmuntring og Belønninger for de Flittige 

og Sædelige. Saadanne Belønninger 

kunne være: Roes i den hele Skoles 

Overvær, eller naar Sognepræsten er 

der; Opflytten i Classen, som anmærkes 

i protocollen; at give dem Opsigt over 

de andre Børn i Fritimerne; at betroe 

dem som Bihjelpere at undervise andre 

Børn, som have gjort mindre Fremgang; 

Særdeles Anbefaling til Skolecommissionen. 

Dog maa han vogte sig for at 

uddele disse Belønninger altfor ofte, og 

aldrig lade sig bestemme af Partiskhed 

eller Lidenskab. 

29

§ 15. 

Ved at straffe de forsømmelige, 

dovne, uordentlige og vanartige Børn, 

naar de ikke ville forbedre sig efter gjentagne 

Advarsler, skulle først lemfældige 

Midler anvendes, saasom: Irettesættelse 

i den hele Skoles Overvær; 

Nedflytten i Classen, som anmærkes 

i Protocollen; Hensætten i en Krog af 

Skolestuen, Udelukkelse fra at deeltage 

i Fritiden og deslige. Ere disse mildere 

Straffe uden Virkning, maa legemlig 

Refselse anvendes, dog paa saadan 

Maade, at den ikke er skadelig for 

Barnets Sundhed, eller anstødelig for 

Sædeligheden. Læreren maa vaage over 

sig selv, at han ikke ved at straffe udøver 

Partiskhed, eller lade sig overile af 

Vrede, ligesom han ei heller nogensinde 

maa tillade sig at bruge Skjelds- eller 

Uqvemsord. 

§ 16. 

Skolelæreren bør have Tilsyn med, 

at Skolebørnene, som have den fornødne 

Alder og Forstand, besøge med deres 

Forældre eller Slægtninge den offentlige 

Gudstjeneste i Kirken, naar Aarstiden 

og Veirliget tillader det, og at de, 

som tilsiges at møde ved den offentlige 

Overhøring i Kirken, indfinde sig til rette 

Tid, og opføre sig med Orden og Anstændighed, 

samt at de medbringe deres 

Psalmebøger og deeltage i Menighedens 

Sang. 

§ 17. 

Naar Familien i det Huus, hvor Skolen 

holdes, er samlet om Aftenen, bør 

Skolelæreren, om man ønsker det, forelæse, 

især i de lange Vinteraftener, av en 

eller anden nyttig Bog efter Præstens 

Anviisning, saavelsom ogsaa holde Aftenandagt, 

ved at oplæse en Aftenbøn og 

med Huusfolket afsynge en Psalme. 

§ 18. 

Den Protocol, som det ved Skolelovens 

§ 15 er paalagt Skolelærerne at holde, 

bør indeholde følgende Rubrikker: 1) 

Barnets Nummer; 2) Rodens Nummer 

eller Navn; 3) Gaardens eller Pladsens 

Navn; 4) Barnets Navn; 5) Barnets Alder; 

6) dets Kundskab, hvilken Rubrik 

atter inddeles i: a) Indenadslæsning, b) 

Udenadslæsning, c) Skrivning, d) Regning, 

e) Religion, f) Forstandsøvelse, g) 

Sang; 7) Forhold og Nemme; 8) Forsømmelse 

og Uordener. 

Protocollen forevises, naar det forlanges, 

Skolens Foresatte og Børnenes 

Forældre ved deres Besøg i Skolen, og 

fremlægges ved de offentlige Examina. 

§ 19. 

Skolelæreren skal være ansvarlig 

for Skolens Inventarium af Bøger, 

Tabeller, Landkaarter o. s. v. efter en af 

Sognepræsten attesteret Fortegnelse, der 

indføres paa de sidste Blade af Skoleprotocollen, 

og hvori anmærkes Afgang 

og Tilgang. 

§ 20. 

Dersom Skolelæreren anseer sig 

fornærmet, hindret eller forulempet i 

Opfyldelsen af hans Kalds Pligter af 

Børnenes Forældre, den Familie, hvor 

Skolen holdes, eller nogen Anden, maa 

han ikke tage sig Selv tilrette, men fremføre 

sin Anke for Skolecommissionen, 

til hvilken han ogsaa bør gjøre Indberetning 

om Alt, hvad der sigter til Skolens 

Tarv og Bedste. 

I neste nummer skal vi presentere 

undervisningsplanen fra samme år. 

30

AV INNHOLDET 

Vær og værmerker s3 

Lærerinstrux 1834 s28 

Norges Vel s14 

Kulturminner s7 

Telefon s20 

Gullgruve s16 

Bergerlinna s10 

Lokalhistoie Nes s22 

Dammer s23 

Hvam s21 

Skilt på hus s13 

Stolpehus s18 

Fregatt s8 

Hederstegn s24 

Konkurranse s25 

Årboka s12, 22, 32 

31

RETURADRESSE: 

Romerike Historielag 

Postboks 175, 

2021 Skedsmokorset 

B-PostAbonnement 

Lansering av årboka 

Alle medlemmer inviteres til Lørdagsåpent hus 

lørdag den 5 des. kl 1000-1400 på Romerike Historielags Hus. 

Noen av forfatterne vil være tilstede og det blir foredrag fra boka kl 1100. 

Vi vil prøve å gjøre denne dagen som 

en salgsdag for hele Romerike. Alle lokallagene 

inviteres til å ta med seg sine 

egne utgivelser for salg her på huset denne 

dagen. I tillegg vil Romerike Historielag 

og Flisby’n Forlag ha salg av sine 

utgivelser. 

Den nye årboka blir selvsagt å få 

kjøpt. 

Vi ønsker alle hjertelig velkommen 

til et hyggelig førjulstreff på Huset. 

Lørdagsåpent Hus 

med foredrag og tilsvarende boksalg vil fortsette i 2010. 

23. jan: Lene Skovholt om Livet på Skedsmovollen i jernalderen 

20. feb: Håkon Tysdal om Ragnhild Jølsen og lokalhistorien 

Åpent hus fra kl 1000. Program fra kl 1100. Kaffespleis. Sosialt samvær.

Nr 4 - 2009 26. årgang Budstikke fra Skedsmo

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?