strategi - Rød Ungdom

2 Rødt 2012 og Rødt 2018
Strategikomiteens arbeid bygger på Rødts politiske grunnlag slik det er definert i prinsipp- og
arbeidsprogram. Landsmøtet har videre definert strategiske målsettinger for Rødt som kan ses på
som delmål for våre langsiktige politiske mål. Her følger en generell analyse av Rødt per i dag, og
en beskrivelse av hvor Rødt bør være i 2018 for å nå målene definert av landsmøtet.
2.1 Status: Rødt 2012
I stiftelseserklæringa fra landsmøtet i 2007 da
Rødt ble stifta heter det: «Denne samlinga på
den revolusjonære venstresida er bare starten».
Sammenslåinga av RV og AKP til Rødt ga et
grunnlag for å bygge et slagkraftig parti på ytre
venstreside, men fem år seinere må vi
konstatere at vi så langt ikke har lykkes.
Tallmessig har utviklinga siden stiftelsen av
Rødt vært slik: Før valget 2007 hadde RV 84
folkevalgte, i perioden 2007-2011 hadde vi 92
og etter valget i 2011 har vi 74. Ved utgangen av
2006 hadde RV 1618 medlemmer, og ved
utgangen av 2011 hadde Rødt 1995 medlemmer.
I 2006 hadde RV 83 lag, og i 2012 har Rødt 90
lag. I 2005 fikk RV 1,2 % i Stortingsvalget, i
2009 fikk Rødt 1,3%. I 2007 fikk RV 2,1% i
fylkestingsvalget, i 2011 fikk Rødt 1,7%.
Siden stiftelsen av Rødt har vi altså periodevis
hatt både framgang, stillstand og tilbakegang,
men gjennombruddet som skulle komme etter
«starten» – stiftelsesmøtet i 2007 – har latt vente
på seg.
Strategikomiteen mener det er en del trekk ved
partiet per i dag som kan bidra til å forklare
hvorfor man ikke har klart å vokse mer i
størrelse og oppslutning.
Det at Rødt mangler en nasjonal posisjon gjør
det vanskelig å slå gjennom i den politiske
offentligheten. I dag mangler Rødt en plattform
som gjør oss interessante og relevante i
rikspolitisk sammenheng. Med plattform mener
vi ikke bare at manglende representasjon på
Stortinget er problemet, men generelt at Rødt på
nasjonalt plan ikke har en posisjon i samfunnet
som gjør oss relevante. Suksessen enkelte lokale
Rødt-lag har oppnådd har så langt ikke latt seg
overføre til nasjonalt plan. I stor grad fungerer
Rødt lokalt og Rødt nasjonalt som to
forskjellige partier med lite kontakt seg
imellom.
På tross av at partiorganisasjonen gjør et godt
valgkamparbeid takket være mange flinke
aktivister, gir det lite utslag i valgoppslutninga.
Dette tyder på at fundamentet før valgkampen
begynner er for svakt til at man får nok uttelling
for valgkamparbeidet. Arbeidet med å bygge
organisasjon og profilere seg på noen prioriterte
saker er i for stor grad begrenset til
valgkampperiodene og ikke en kontinuerlig del
av partidriften. Det er et gjennomgående
problem at Rødts profil utad bærer preg av
mangel på prioritering mellom saker, og dette
resulterer i at man framstår som utydelig. I valg
er vi ikke flinke nok til å prioritere de sakene
folk er opptatt av og som preger folks hverdag.
Partiet har en relativt statisk medlemsmasse som
i stor grad består av folk som har vært
medlemmer i veldig mange år, eller folk som
har vokst fra Rød Ungdom. Det siste har
forsterka seg som en positiv konsekvens av
partisammenslåinga. Rekruttering av nye
medlemmer går svært sakte framover og
vervekampanjene initiert fra sentralt hold har
aldri oppnådd de satte måla. Mange steder står
organisasjonen svakt, og mange lokallag sliter
med å gi sine medlemmer et medlemstilbud
godt nok til å holde aktiviteten oppe.
På tross av at Rødt er et parti som i følge sitt
eget prinsipprogram slåss for arbeiderklassens
frigjøring er klasseinnrettinga i partiet bare
delvis til stede. Den tilgjengelige statistikken
over hvem som stemmer på Rødt i dag tyder på
at partiet i større grad henvender seg til folk
med høy utdanning og godt med ressurser enn
til arbeiderklassen generelt. Prioriteringa i
valgkampen 2011 var innretningsmessig et skritt
i riktig retning, men det er fortsatt langt igjen.
12