VIKTIG - trenerforeningen.net
VIKTIG - trenerforeningen.net VIKTIG - trenerforeningen.net
ask ballbehandling. Her pekes to av spillerne ut som ekstremt teknisk skolerte og begavede. Dag skisseres som at dette har vært/er en utfordring som har begrenset han fra å være enda litt bedre, men at dette til en viss grad har blitt kompensert med taktisk klokskap. Carl er imidlertid litt vanskelig å plassere i denne sammenhengen, med tanke på at treneren og Carl har en litt ulik oppfatning av hans tekniske ferdighetsnivå. Det hersker imidlertid ingen tvil om at de begge er enige om dette har vært høyt prioritert i treningsarbeidet. Ulike typer touch, men ikke minst pasningsspill er den ferdigheten som trekkes fram mest i forbindelse med tekniske ferdigheter. Alle spillerne har imidlertid en basis som ikke skal undervurderes i denne sammenhengen. Dags trener uttrykker dette på følgende måte, og kan stå som g jeldende for alle fire spillerne: ”så mange situasjoner som han har fysisk kapasitet til å komme opp i, ofte, og oftere enn folk flest! Det g jør at han får fram de sterke sidene i spillet sitt.” Denne fysiske kapasiteten og arbeidsmoralen g jør nok at disse spillerne har lett for å dekke store rom, bli synlige i spillet, og mye involvert. Dette er positivt i seg selv, men sannsynligvis også en viktig kilde til utvikling. Oppsummering Målet med denne undersøkelsen har vært å kaste lys over problemstillingen: ”Hva er avg jørende for å slå g jennom i Tippeligaen som tenåring?” En bred inngang har blitt brukt for å sette fokus på problemet, og spillerne har selv fått beskrive hva de mener er årsakene til g jennombruddet. Trenerne har fått g jøre de samme vurderingene, og er kanskje enda tydeligere på hva som skiller informantene(de beste) fra de nest beste. Aktivitetsbakgrunnen til spillerne er interessant, og danner en grunnmur for hva som skal til for å bli god. Denne kan beskrives som nærmest en slags ”allsidig spesialisering” og peker seg tydelig ut i tre retninger: • Et meget høyt aktivitetsnivå i unge år, hvor allsidighet har bygd en god plattform for å trene mye. • Enkelte idretter tillegges spesiell viktighet med tanke på utvikling som fotballspillere. Eksempelvis friidrett og dans. • Fotball har vært klart idrett nummer én hele veien, og spillerne har på ulike måter skildret en enorm treningsmengde, med fotball som hovedaktivitet. Det klart største fokuset har blitt rettet mot holdningene og de psykologiske faktorene. Innenfor dette feltet har følgende trekk og psykologiske egenskaper vist seg å være g jennomgående for samtlige spillere: • Grunnleggende holdningssterke (ryddige, punktlige, ansvarsbevisste i forhold til seg selv og omverdenen). Disse holdningene sitter etter hvert i ryggmargen, og er dermed blitt automatiserte. • Gjennomføringskraft i forhold til trening. Både i forsterking av spisskompetanser og forbedring av svakheter. • Treningsmoral og treningsiver. Spillerne ser viktigheten av trening, og sammenhengen mellom trening og framgang • De er klare på at de selv er hovedansvarlige for sin egen utvikling • Teamfølelse. De er pådrivere, og også ansvars fulle i forhold til lagets prestasjoner i trening og kamp. Ikke bare seg selv, som man kanskje kunne la seg forlede til å tro. • Responderer på ulike typer av motgang med å jobbe enda hardere for og lykkes. • Takler medgang og suksess med en balansert selvtillit, slik at det ikke går over i selvgodhet og hovmodighet. • Ydmykhet i forhold til alder og rolle i prestasjonsgruppa. Viktig med tanke på respekt og aksept fra etablerte spillere, og g jør overgangen til seniornivå lettere. • Griper muligheter med en gunstig respektløshet! Summen av flere av disse punktene g jør at spillernes har veldig mye av det som Abbott og Collins (2003) refererer til som ”coachability”. Spillernes holdninger og psykologiske egenskaper g jør at de har et veldig godt utgangspunkt for coaching. Dette har flere positive sider, men er først og fremst et veldig godt ståsted for læring og utvikling. En bieffekt av dette er at spillerne blir lette å like for en trener, og blir da i tillegg, sannsynligvis enklere å slippe til når muligheten byr seg. I tillegg til dette, har man det som omhandler motivasjonen, her er ikke resultatene like entydige hele veien, men tar for seg interessante problemområder. Spillerne spriker litt på hvilken retning de ligger motivasjonmessig, hvorvidt de er mestringsorienterte eller resultatorienterte. Men alle fire scorer etter min oppfatning relativt høyt på begge deler. Motivasjonsmessig ligger det også en grunnmur, som det g jør for så mange unge, en indre glød, en drive, nesten et Abbott, A., Collins, D. (2003) Eliminating the dichotomy between theory and practice in talent identification and development: considering the role of psychology. Journal of Sport Sciences, 22, 395-408 Cote, J. (1999) The influence of the Family in the Development of Talent in Sport. The Sport Psychologist, 1999, 13, 395-417. Human Kinetics Publishers. Inc. Ericsson, K.A., Krampe, R.T. and Tesch-Romer, C. (1993) The role of deliberate practice in the acquisition of expert performance. Psychological Review, 100, 363-406 Gilberg, R., Breivik, G.(1998) Hvorfor ble de beste best? Barndom, oppvekst, og idrettslig utvikling hos 18 av Norges mestvinnende idrettsutøvere. Olympiatoppen – Norges Idrettshøgskole. Oslo. Hjermstad, G. (1998) Hva kjennetegner treningsbakgrunnen til norske A-landslagsspillere i fotball fra periodene 1982-1985, 1986-1989, og 1990-1993?. Hovedfagsoppgave. Norges Idrettshøgskole. Oslo. Holt, N.L., Dunn, J.G.H. (2004) Toward a Grounded Theory of the Psychosocial Competencies and Environmental Conditions Associated with Soccer Success. Journal of Applied Sports Psychiology, 16, 199-219, 2004. Kay, T.(2000) Sporting excellence: A family affair? North West Counties Physical Education Association and SAGE publications. Ommundsen, Y.(1989) Tidlig spesialisering og prestasjonsfokusering i barneidretten. Norges idrettshøgskole, upublisert stensil, 1989. Oslo. Ommundsen, Y., Høigaard, R.(2008) Talentutvikling i idrett. Betydningen av funksjonelt talentbegrep, allsidighet og mestringsklima. Fotballtreneren, nr 2, 2008. s.32 slags kjærlighetsforhold til å spille fotball. Denne sitter godt i hos spillerne, og har nok sammen med mestringen av stadig høyere nivåer, hjulpet dem til at prioritering av fotball, sjelden har vært opplevd som forsakelser. I forhold til hvilke ferdigheter og egenskaper som er avg jørende, utover det mentale, kan man se tendensen til at det er hurtigheten og de tekniske ferdighetene som fremstår som de mest interessante problemområdene. Dette har nok sammenheng med at fotballen er i stadig utvikling, og at denne utviklingen nok fører til at det blir stadig mindre tid og rom. I så måte er nok hurtighet i forflytningene i kombinasjon med de tekniske ferdighetene, det som er mest avg jørende i forhold til å kunne beherske stadig vanskeligere arbeidsforhold. Grunnmuren i dette tilfellet, er det å ha en skikkelig god arbeidsmoral og arbeidskapasitet. En basis som absolutt ikke skal undervurderes! Fotball er et mangfoldig spill, med rom for mange ulike typer. For de fleste vil likevel en solid aktivitetsbakgrunn, derav en stor mengde fotballtrening være et godt grunnlag. Videre derifra, ser kombinasjonen av å ha ”hodet på rett plass”, og ha forutsetninger for å kunne dekke mye rom, samt beherske lite tid og rom, ut til å være et gunstig utgangspunkt for å nå et høyt nivå som fotballspiller. referanser Pensgaard, A.M., og Hollingen, E. (2006) Idrettens mentale treningslære. 2. utgave. Gyldendal Norsk Forlag Reilly, T., Dust, B.(2005) Talent identification and development in soccer. Opatija, Croatia, Faculty of Kinesiology, University of Zagreb, c2005, p.412-415 Reilly, T., Williams, A.M., Nevill, A., Franks (2000) A multidisciplinary approach to talent identification. Journal of Sport Sciences, 18, 695-702 Roberts, G.C., Treasure, D.C., Kavussanu, M. (1997) Achievement motivation in childrens sport. Artikkelsamling Idrettspsykologi MAS 445. Norges Idrettshøgskole, 2005. Oslo. Ronglan, L.T. (2000) Gjennom sesongen. En sosiologisk studie av det norske kvinnelandslaget i håndball på og utenfor banen. Dr. Scient. Avhandling. Norges Idrettshøgskole. Oslo Ronglan, L.T. (2008) Lagspill, læring og ledelse. Om lagspillenes didaktikk. Akilles forlag. Oslo. Ronglan, L.T., Larsen, Ø. (2003) Ballspillanalyse – mer enn arbeidskravsanalyse. Moving Bodies Nr.2, 2003 Singer, R.N., Hausenblas, H.A., Janelle C.M. (2001). Handbook of Sport Psychology. New York: John Wiley & Sons, Inc. Williams, A.M.(2000) Perceptual skill in soccer: Implications for talent identification and development. Journal of Sports Sciences, 2000, 18, 737-750 Williams, A.M., Franks, A., (1998) Talent identification in soccer. Sports exercise and injury 4, 159-165 24 FOTBALLtreneren - nr. 2 - 2009
TEMA kronikk Drillo-effekten? Om treningslære og psykologisering av prestasjoner Egil Olsen er tilbake som landslagstrener i fotball. Med seieren over Tyskland ser det umiddelbart ut som at han fortsetter der ha slapp da han sluttet som landslagstrener i 1998. Straks blir spørsmålet, hva er hemmeligheten bak suksessen? Av Rolf P. Ingvaldsen Professor HiNT På slike spørsmål svarer Egil Olsen med å g jøre rede for sine taktiske disposisjoner basert på kampanalyse og en vurdering av de tilg jengelige spillernes kapasitetsprofil. For en som har treningslære som fagområde lyder dette som musikk i ørene. Samtidig er det påfallende at slike forklaringer ikke faller helt i god jord hos journalister og andre forståsegpåere. Egil Olsens svar med forankring i treningslære blir på en måte ikke akseptert som uttømmende. Det forventes at det må være noe annet – noe mer - som er forklaringen! Det g jøres derfor store anstrengelser for å tolke og forstå Drillos suksess med fotballandslaget med bruk av begreper som selvtillit, lagånd, lederegenskaper, karisma osv., og når dette ikke rekker til så tyr en til uttrykk som Drillo-effekten. Slik psykologisering av idrettsprestasjoner er en kjent ”sport”, som g jør at en fører diskusjonen om idrettsprestasjoner fra det idrettsfaglige til det allmenne. Journalistisk og underholdningsmessig er dette sikkert salgsfremmende, da alle blir like meningsberettiget om hva som fører til suksess og gode prestasjoner. For eksempel vil en leders karisma og hvordan dette virker på utøvernes selvtillit være like relevant som forklaringsfaktor om en skal forstå prestasjonene til et fotballag, et håndballag eller et sangkor. At det oftere er suksess som avler selvtillit enn motsatt, spiller da heller ingen rolle når media skal gi sine analyser til underholdningens beste. Men det er vel ingen tvil om at slike ”høytflygende” forklaringer selger aviser og øker seertall. Mer problematisk blir det om trenere og ledere i idrett på grunn av fokus på slike forklaringsvariabler i massemedia forlater treningslæren som ramme for sin virksomhet og går over til å psykologisere idrettsfaglige spørsmål. I verste fall fører dette til at en søker nøkkelen til prestasjoner i ”kumbaja-psykologiens” fagre løfter. En tenker seg da at en g jennom bruk av ulike psykologiske metoder som påvirker samhold, lagmoral, selvtillit, selvinnsikt, positiv tenkning, lederegenskaper osv., kan forbedre idrettsprestasjonene. I så måte er det i idrettspsykologien for eksempel g jort en mengde studier som prøver å forklare idrettssuksess ut fra lederegenskaper og trenerens personlighetstrekk. Alle slike studier finner stort sett en eller flere faktorer de hevder er avg jørende for suksess. Problemet er bare at det knapt finnes to studier som peker på de samme suksessfaktorene. Den eneste faktoren som synes stabil på tvers av flere slike studier, er at det er en fordel at lederen er litt mer intelligent enn de som skal ledes. En må da spørre, hvor mye av en idrettsprestasjon kan forklares g jennom psykologiske faktorer? Dersom et lag for eksempel er preget av konflikter som står i veien for prestasjoner, er det klart at arbeidet med lagmoral og samhold kan ha betydning. På den andre side, i en vanlig velfungerende gruppe, kan det å fokusere på slike problemstillinger bli som å ta smertestillende når en ikke har hodepine. Altså, selv om idrettspsykologien kan bidra til å løse spesifikke problemer som kan virke negativt på idrettsprestasjoner, er det ikke dokumentert at idrettspsykologen kan bidra til å heve prestasjonene ut over det normale og velfungerende. Her stiller legevitenskapen langt sterkere enn idrettspsykologien i og med at de fra midt på 1950-tallet fram til i dag systematisk har bidratt til super-prestasjoner g jennom utvikling og distribusjon av dopingmidler. Sagt på en annen måte, mens medisinen kan bidra til super-prestasjoner g jennom mange typer dop, har psykologien så langt ikke funnet fram til noe ”mentalt dop” som på tilsvarende måte kan fremme idrettsprestasjoner. Det er imidlertid også viktig å påpeke at psykologien kan være en viktig støttedisiplin for treningslæren i spørsmål om treningsplanlegging, utvikling av kollektive og individuelle ferdigheter, emosjonskontroll, barns utvikling osv. Men når en skal forstå gode prestasjoner på fotballbanen, blir nok det møysommelige arbeidet som for eksempel Egil Olsen, Øyvind Larsen, Ola By Rise, Nils Arne Eggen, Bjørn Hansen, Nils Johan HEMMELIGHETEN: Drillo er tilbake med suksess som landslagstrener. Hva er hemmelighgeten? spør professor Rolf P. Ingvaldsen. Foto: DIGITALSPORT Semb og mange andre har lagt ned i kampanalyser og utvikling av spillemodeller de siste 20-årene, langt viktigere. De to som har hatt mest suksess med å implementere resultatene av dette arbeidet er uten tvil Egil Olsen og Nils Arne Eggen. Derfor, når en skal lete etter nøkkelen til gode fotballprestasjoner kan der være et godt utgangspunkt å se på hvordan disse to arbeider. Etter flere år med idrettsfaglig samarbeid med flere av trenerne nevnt ovenfor, har jeg kommet til at herrene Eggen og Olsen for det første har det til felles at de klarer å operasjonalisere sine målsettinger som konkrete handlinger/arbeidsoppgaver på banen. For det andre behersker de begge kunsten å instruere og gi relevante og systematiske tilbakemeldinger til utøverne, slik at de ønskede handlinger og samhandlinger kan framelskes. Som begge understreker må dette skje på grunnlag av utøvernes kapasitetsprofil, av Eggen kalt ”godfot-teorien”. Samtidig er det også en vesensforskjell mellom disse trenernes ”spisskompetanse”. Som landslagstrener, hvor Olsen har hatt størst suksess, blir fokus på relativt kortsiktige taktiske disposisjoner i tilknytning til en eller få kamper. I RBK har Eggens sterke side i tillegg vært å arbeide med mer langsiktige strategiske disposisjoner. Det er derfor ikke gitt at de to trenerne uten videre ville kunne ha byttet plass og fått samme suksess. Men uavhengig av disse forskjellene bør en, for å bygge opp trenerkompetansen i norsk fotball, lete etter disse trenernes suksess i deres treneratferd og hvordan den er begrunnet i treningslære og ikke i deres personlighetstrekk eller karismatiske utstråling. FOTBALLtreneren - nr. 2 - 2009 25
- Page 1: FOTBALL treneren NR. 2 • APRIL 20
- Page 5: SIDEN sist LEDERENs corner Verv et
- Page 8 and 9: Utvikling av unge spillere - UTVIKL
- Page 11 and 12: IMPONERENDE: Stabæk-lederne ble im
- Page 13 and 14: TEMA spillerutvikling DE BESTE: Sta
- Page 15 and 16: NFF informerer Her er årets Trener
- Page 17 and 18: TEMA forbundstrenersamlingen p delt
- Page 19 and 20: hing i fotball TEMA trener III øvi
- Page 21 and 22: TEMA unge toppspillere har markert
- Page 23: et høyere nivå, og lærer av denn
- Page 27 and 28: erkurs og tiltak TEMA keepertrening
- Page 30: juristens HJØRNE Oppsigelse av tre
TEMA kronikk<br />
Drillo-effekten?<br />
Om treningslære og psykologisering av prestasjoner<br />
Egil Olsen er tilbake som landslagstrener i fotball. Med seieren over Tyskland ser det umiddelbart ut<br />
som at han fortsetter der ha slapp da han sluttet som landslagstrener i 1998. Straks blir spørsmålet,<br />
hva er hemmeligheten bak suksessen?<br />
Av Rolf P. Ingvaldsen<br />
Professor HiNT<br />
På slike spørsmål svarer Egil Olsen med å g jøre<br />
rede for sine taktiske disposisjoner basert på<br />
kampanalyse og en vurdering av de tilg jengelige<br />
spillernes kapasitetsprofil. For en som har<br />
treningslære som fagområde lyder dette som<br />
musikk i ørene.<br />
Samtidig er det påfallende at slike forklaringer<br />
ikke faller helt i god jord hos journalister og<br />
andre forståsegpåere. Egil Olsens svar med<br />
forankring i treningslære blir på en måte ikke<br />
akseptert som uttømmende. Det forventes<br />
at det må være noe an<strong>net</strong> – noe mer - som er<br />
forklaringen! Det g jøres derfor store anstrengelser<br />
for å tolke og forstå Drillos suksess med<br />
fotballandslaget med bruk av begreper som<br />
selvtillit, lagånd, lederegenskaper, karisma osv.,<br />
og når dette ikke rekker til så tyr en til uttrykk<br />
som Drillo-effekten.<br />
Slik psykologisering av idrettsprestasjoner er en<br />
kjent ”sport”, som g jør at en fører diskusjonen<br />
om idrettsprestasjoner fra det idrettsfaglige<br />
til det allmenne. Journalistisk og underholdningsmessig<br />
er dette sikkert salgsfremmende, da<br />
alle blir like meningsberettiget om hva som fører<br />
til suksess og gode prestasjoner. For eksempel<br />
vil en leders karisma og hvordan dette virker<br />
på utøvernes selvtillit være like relevant som<br />
forklaringsfaktor om en skal forstå prestasjonene<br />
til et fotballag, et håndballag eller et<br />
sangkor. At det oftere er suksess som avler<br />
selvtillit enn motsatt, spiller da heller ingen rolle<br />
når media skal gi sine analyser til underholdningens<br />
beste. Men det er vel ingen tvil om at slike<br />
”høytflygende” forklaringer selger aviser og øker<br />
seertall.<br />
Mer problematisk blir det om trenere og ledere i<br />
idrett på grunn av fokus på slike forklaringsvariabler<br />
i massemedia forlater treningslæren som<br />
ramme for sin virksomhet og går over til å psykologisere<br />
idrettsfaglige spørsmål. I verste fall fører<br />
dette til at en søker nøkkelen til prestasjoner<br />
i ”kumbaja-psykologiens” fagre løfter. En tenker<br />
seg da at en g jennom bruk av ulike psykologiske<br />
metoder som påvirker samhold, lagmoral, selvtillit,<br />
selvinnsikt, positiv tenkning, lederegenskaper<br />
osv., kan forbedre idrettsprestasjonene. I så<br />
måte er det i idrettspsykologien for eksempel<br />
g jort en mengde studier som prøver å forklare<br />
idrettssuksess ut fra lederegenskaper og<br />
trenerens personlighetstrekk. Alle slike studier<br />
finner stort sett en eller flere faktorer de<br />
hevder er avg jørende for suksess. Problemet er<br />
bare at det knapt finnes to studier som peker på<br />
de samme suksessfaktorene.<br />
Den eneste faktoren som synes stabil på<br />
tvers av flere slike studier, er at det er en<br />
fordel at lederen er litt mer intelligent enn de<br />
som skal ledes. En må da spørre, hvor mye av<br />
en idrettsprestasjon kan forklares g jennom<br />
psykologiske faktorer? Dersom et lag for eksempel<br />
er preget av konflikter som står i veien<br />
for prestasjoner, er det klart at arbeidet med<br />
lagmoral og samhold kan ha betydning. På den<br />
andre side, i en vanlig velfungerende gruppe, kan<br />
det å fokusere på slike problemstillinger bli som<br />
å ta smertestillende når en ikke har hodepine.<br />
Altså, selv om idrettspsykologien kan bidra til å<br />
løse spesifikke problemer som kan virke negativt<br />
på idrettsprestasjoner, er det ikke dokumentert<br />
at idrettspsykologen kan bidra til å heve<br />
prestasjonene ut over det normale og velfungerende.<br />
Her stiller legevitenskapen langt sterkere<br />
enn idrettspsykologien i og med at de fra<br />
midt på 1950-tallet fram til i dag systematisk<br />
har bidratt til super-prestasjoner g jennom<br />
utvikling og distribusjon av dopingmidler. Sagt<br />
på en annen måte, mens medisinen kan bidra til<br />
super-prestasjoner g jennom mange typer dop,<br />
har psykologien så langt ikke fun<strong>net</strong> fram til<br />
noe ”mentalt dop” som på tilsvarende måte kan<br />
fremme idrettsprestasjoner.<br />
Det er imidlertid også viktig å påpeke at psykologien<br />
kan være en viktig støttedisiplin for treningslæren<br />
i spørsmål om treningsplanlegging,<br />
utvikling av kollektive og individuelle ferdigheter,<br />
emosjonskontroll, barns utvikling osv. Men når<br />
en skal forstå gode prestasjoner på fotballbanen,<br />
blir nok det møysommelige arbeidet som<br />
for eksempel Egil Olsen, Øyvind Larsen, Ola By<br />
Rise, Nils Arne Eggen, Bjørn Hansen, Nils Johan<br />
HEMMELIGHETEN: Drillo er tilbake med suksess<br />
som landslagstrener. Hva er hemmelighgeten?<br />
spør professor Rolf P. Ingvaldsen. Foto: DIGITALSPORT<br />
Semb og mange andre har lagt ned i kampanalyser<br />
og utvikling av spillemodeller de siste<br />
20-årene, langt viktigere. De to som har hatt<br />
mest suksess med å implementere resultatene<br />
av dette arbeidet er uten tvil Egil Olsen og Nils<br />
Arne Eggen. Derfor, når en<br />
skal lete etter nøkkelen til gode fotballprestasjoner<br />
kan der være et godt utgangspunkt å se<br />
på hvordan disse to arbeider. Etter flere år<br />
med idrettsfaglig samarbeid med flere av trenerne<br />
nevnt ovenfor, har jeg kommet til at herrene<br />
Eggen og Olsen for det første har det til<br />
felles at de klarer å operasjonalisere sine målsettinger<br />
som konkrete handlinger/arbeidsoppgaver<br />
på banen. For det andre behersker de<br />
begge kunsten å instruere og gi relevante og<br />
systematiske tilbakemeldinger til utøverne, slik<br />
at de ønskede handlinger og samhandlinger kan<br />
framelskes. Som begge understreker må dette<br />
skje på grunnlag av utøvernes kapasitetsprofil,<br />
av Eggen kalt ”godfot-teorien”.<br />
Samtidig er det også en vesensforskjell mellom<br />
disse trenernes ”spisskompetanse”. Som landslagstrener,<br />
hvor Olsen har hatt størst suksess,<br />
blir fokus på relativt kortsiktige taktiske disposisjoner<br />
i tilknytning til en eller få kamper. I RBK<br />
har Eggens sterke side i tillegg vært å arbeide<br />
med mer langsiktige strategiske disposisjoner.<br />
Det er derfor ikke gitt at de to trenerne uten<br />
videre ville kunne ha byttet plass og fått samme<br />
suksess. Men uavhengig av disse forskjellene bør<br />
en, for å bygge opp trenerkompetansen i norsk<br />
fotball, lete etter disse trenernes suksess i<br />
deres treneratferd og hvordan den er begrun<strong>net</strong><br />
i treningslære og ikke i deres personlighetstrekk<br />
eller karismatiske utstråling.<br />
FOTBALLtreneren - nr. 2 - 2009 25
Change language