Veien til tilgjengelighet - Universell Utforming

Kristin Margarete Crawford 

Veien til tilgjengelighet 

- en håndbok for deg som skal jobbe med 

tilgjengelighet og universell utforming

Bildene er hentet fra Lillehammer kommunes bildearkiv. 

Opplag: 3.000 

Grafisk design: Kristin Margarete Crawford 

Sture Øversveen Grafisk Design 612 57 603 

Trykk og repro: Grønlands Grafiske AS 

August 2003

Veien til tilgjengelighet 

- en håndbok for deg som skal jobbe med 

tilgjengelighet og universell utforming 

Av Kristin Margarete Crawford 

Utgitt med støtte fra Lillehammer kommune, Oppland fylkeskommune, 

Miljøverndepartementet og Sosial- og helsedirektoratet - Deltasenteret

F O R O R D 

4 

Denne tilgjengelighetshåndboken er 

tenkt som et hjelpemiddel for alle 

som ønsker å sette tilgjengelighet for 

alle og universell utforming på dagsorden. 

Håndboka inneholder gode og 

mindre gode eksempler både fra 

Norge og utlandet, anbefalinger og 

forslag til løsninger samt 

krav i henhold til normer, 

lover og forskrifter. 

Lillehammer kommune 

har i to perioder med 

«Byen for alle» – prosjektet 

(1991 - 1996 og april 

2000 - mars 2003) jobbet 

aktivt for å bedre den 

generelle tilgjengeligheten 

i Lillehammer. Mye 

av arbeidet har gått på å 

bedre forståelsen for viktigheten av 

integrasjon og deltakelse for alle samt 

å innarbeide rutiner for kvalitetssikring 

i planleggingen slik at også 

behovene til mennesker med funksjonsnedsettelser 

ivaretas på en god 

måte. Etter endt prosjektperiode er 

det viktig at kunnskap og erfaringer 

forblir i organisasjonen, og denne 

håndboka er tenkt som et oppslagsverk 

som skal kunne brukes av alle i 

arbeidet med å gjøre Lillehammer til en 

enda bedre tilgjengelig by. 

I tillegg skal håndboka gjøres kjent 

for kommunens samarbeidspartnere, 

så som Oppland fylkeskommune, 

Statens Vegvesen Oppland, 

næringslivet, private arkitekter, 

planleggere, entreprenører 

og andre, på de 

områder der dette synes 

relevant. Det er også 

tenkt at håndboka skal 

ha overføringsverdi til 

andre byer og kommuner 

og bidra til å inspirere 

andre til også å jobbe 

med tilgjengelighet for 

alle. 

Tilgjengelighetshåndboka har kunnet 

bli til med økonomisk støtte fra 

Lillehammer kommune, Oppland 

fylkeskommune, Miljøverndepartementet 

og Sosial- og helsedirektoratet 

- Deltasenteret. 

Kristin Margarete Crawford, 

juli 2003 

Tilgjengelighetshåndbok

I N N H O L D 

1 

2 

3 

4 

5 

6 

Hva tilgjengelighetshåndboka inneholder og ikke inneholder 9 

Definisjoner og avgrensninger 11 

2.1 Universell utforming 11 

2.2 Når skal kravene til tilgjengelighet legges til grunn? 14 

2.3 Typer funksjonshemninger 15 

2.3.1 Bevegelseshemmede 16 

2.3.2 Hørselshemmede 16 

2.3.3 Synshemmede 16 

2.3.4 Andre orienteringshemmede 16 

2.3.5 Astmatikere / allergikere – Miljøhemmede 16 

2.4 Definisjon av tilgjengelighet 17 

2.5 Definisjon av anvendelighet 17 

2.6 Bruk av kontrastfarger 17 

2.7 Bruk av anbefalinger 17 

Offentlige og private publikumsbygg 19 

3.1 Krav til inngangsparti 20 

3.2 Krav til innvendige passasjer og rom 21 

3.3 Krav til innvendige dører 22 

3.4 Krav til fellesrom, møterom m.m. 23 

Heiser, trapper og ramper 25 

4.1 Krav til heiser 25 

4.2 Krav til trapper 26 

4.3 Krav til ramper 26 

Toalettforhold 29 

5.1 Krav til HC - toalett 29 

5.2 Krav til dame- og herretoalett generelt 29 

Uteområder 31 

6.1 Nivåforskjeller, stigningsforhold og tverrfall 31 

6.2 Krav til dekke 33 

6.3 Bruk av ledelinjer 34 

6.4 Sykling i gangarealer 35 

6.5 Tilrettelegging av friluftsområder 35 

5 


I N N H O L D 

7 

8 

9 

10 

11 

12 

13 

14 

Reguleringsforhold i boligområder 39 

Fotgjengeroverganger og lyskryss 41 

8.1 Plassering av fotgjengeroverganger 41 

8.2 Bruk av ledelinjer 41 

8.3 Kantsteinhøyde ved fotgjengeroverganger 46 

8.4 Lysregulering av fotgjengeroverganger 47 

Fortau og gangarealer 49 

9.1 Plassering av varer, løsfotreklame, møblement 49 

9.2 Krav til fri bredde i gangarealer 50 

9.3 Markering av stolper 51 

Vintervedlikehold av gater og fortau 53 

Parkeringsplasser 55 

Lekeplasser 57 

12.1 Valg av sklie 58 

12.2 Valg av huske 58 

12.3 Valg av vippe 59 

IKT, skilting og informasjon 61 

13.1 Skilting 61 

13.2 Bruk av piktogrammer 61 

13.3 Taktile kart 62 

13.4 Bruk av blindeskrift (braille)? 62 

13.5 Snakkende skilt 63 

13.6 Tilgjengelighet til elektronisk informasjon 65 

Kollektivtrafikk 67 

14.1 Holdeplasser og leskur 67 

14.2 Terminaler 68 

14.3 Materiell og service 69 


I N N H O L D 

15 

16 

17 

18 

Belysning 71 

Beplantning 73 

Avfalls- og bråtebrenning 75 

Husdyrhold 77 

19 

Om «Byen for alle»-prosjektet 79 

7 


1 

Hva tilgjengelighetshåndboka inneholder og ikke inneholder 

Tilgjengelighet for alle er et stort og 

komplekst fagområde, og en skal 

også være klar over at det som oppleves 

som tilgjengelig for en person kan 

oppleves som total utilgjengelig for 

en annen. Allikevel finnes det enkelte 

standarder og krav som bør legges til 

grunn for at tilgjengelighet for alle 

skal kunne oppnås. 

Tilgjengelighetshåndboka tar for seg 

de områdene som oppfattes som aller 

viktigst i en slik sammenheng. 

Det har etter hvert blitt utarbeidet en 

god del faglitteratur, veiledere og 

oppslagsverk som omhandler ulike 

typer funksjonshemninger og tiltak 

som kan bidra til å redusere graden 

av funksjonshemning. Denne boken 

henviser på flere steder til slik litteratur 

som med fordel kan ses på som et 

supplement i arbeidet med hvert 

enkelt fagområde. Anbefalte løsninger 

som presenteres i Tilgjengelighetshåndboka 

bygger både på lover, 

regler og normer og på erfaringer 

som er gjort gjennom «Byen for alle» 

– prosjektet. 

Tilgjengelighetshåndboka konsentrerer 

seg i første rekke om infrastrukturtiltak 

i vid forstand som skal bidra 

til økt tilgjengelighet. Boken 

omhandler prinsipper og krav som 

skal eller bør legges til grunn i arbeidet 

med å gjøre utendørs og innendørs 

områder tilgjengelig for alle. 

Boken beskriver også hvordan man 

best sikrer at informasjon, både i 

fysisk og elektronisk forstand, gjøres 

tilgjengelig for alle. 

Forfatteren er klar over at fysisk tilrettelegging 

ikke vil bidra til å oppnå 

full tilgjengelighet for alle. For enkelte 

personer vil for eksempel støttekontaktordningen 

være det tiltaket 

som vil kunne bidra til økt mulighet 

for deltakelse i samfunnet. Områder 

som habilitering, rehabilitering og 

medisinering er andre forhold som 

påvirker livet til funksjonshemmede 

mennesker eller deres mulighet til på 

sikt å oppleve tilgjengelighet i større 

grad. Det gjøres oppmerksom på at 

disse fagområdene ikke er omhandlet 

i denne boken. 

9 


10 

Fordi vi mennesker ikke er like 

er det viktig at vi kommer frem til løsninger 

og utforminger som er universelle 

og som gjør at alle kan benytte seg av dem. 


2 

Definisjoner og avgrensninger 

2.1 Universell utforming 

Funksjonshemmede mennesker er 

ingen ensartet gruppe, og det er vanskelig 

å skulle ta hensyn til alle personers 

spesielle ønsker eller behov. 

En vil aldri kunne oppnå perfekte 

løsninger for alle, men målet bør alltid 

være å skape universelle løsninger, 

dvs. løsninger som skal kunne 

«brukes av alle mennesker, i så stor 

utstrekning som mulig, uten behov 

for tilpassing og en spesiell utforming» 

1 . Ut ifra en slik tenkemåte er 

det alltid det svakeste leddet som må 

ivaretas sterkest. Når alles behov er 

ivaretatt tilfredsstilles også behovene 

som funksjonshemmede mennesker 

har, og nødvendigheten av særløsninger 

for enkelte personer eller 

grupper vil dermed bortfalle eller i 

det minste reduseres. 

Universell utforming bygger på sju prinsipper som må ligge til grunn i all 

planlegging: 

11 

1. Like muligheter for bruk 

Utformingen skal være brukbar og tilgjengelig for alle 

Illustrasjon: Nedsenket fotgjengerovergang med lederlinjer for synshemmede. 

1 Definisjon Universell Utforming. 

The Center for Universal Design

12 

2. Fleksibel i bruk 

Utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og 

ferdigheter 

Illustrasjon: Laventrébuss og høy kantstein på bussholdeplass. 

3. Enkel og intuitiv i bruk 

Utformingen skal være enkel å forstå uten hensyn til brukerens erfaring, 

kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå 

Illustrasjon: Skilt som letter orienterbarheten på bussterminaler.

4. Forståelig informasjon 

Utformingen skal kommunisere nødvendig informasjon til brukeren på en 

effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens 

ferdigheter og evne til å oppfatte informasjon 

13 

Illustrasjon: 

Bruk av piktogrammer fremfor skriftspråk. 

5. Toleranse for feil 

Utformingen skal minimalisere 

farer og skader 

som kan gi ugunstige 

konsekvenser og minimalisere 

faren for å begå 

utilsiktete handlinger 

Illustrasjon: Rekkverk i to høyder og 

markering av trappeneser og opptrinn i 

trapp. 


14 

6. Lav fysisk anstrengelse 

Utformingen skal kunne 

benyttes effektivt og bekvemt 

med et minimum av besvær. 

Illustrasjon: Utendørs rampe med hvilerepos. 

2.2 Når skal kravene til tilgjengelighet 

legges til grunn? 

I arbeidet med å gjøre byer og tettsteder 

bedre tilgjengelig for alle synes 

det naturlig å skille på eksisterende 

infrastruktur og nybygging og nyetablering. 

Arbeidet med å rette opp 

«gamle synder» vil nødvendigvis 

være mer tid- og ressurskrevende 

enn å planlegge tilgjengelighet på et 

tidlig tidspunkt i forbindelse med 

nye områder. 

7. Størrelse og plass for tilgang og bruk 

Hensiktsmessig størrelse og 

plass er muliggjort for tilnærming, 

rekkevidde, betjening 

og bruk, uavhengig av brukerens 

kroppsstørrelse, kroppsstilling 

eller mobilitet. 

Illustrasjon: Lavt plassert postkasse. 

Det må være et prinsipp at Universell 

utforming legges til grunn ved alle 

nye bygg, ved etablering av nye 

områder osv. Det må også være selvfølgelig 

at Universell utforming gjøres 

til hovedregel der hvor opprustninger 

av eksisterende anlegg skjer. 

Legges det for eksempel ned rør eller 

ledninger i et gatebilde som før var 

utilgjengelig, skal området være tilgjengelig 

etter at arbeidet er utført. 


2.3 Typer funksjonshemninger 

Mange knytter begrepet «funksjonshemmet» 

til det å ha en bevegelseshemning 

eller sitte i rullestol. For 

«Byen for alle» – prosjektet har det 

vært viktig å være bevisst på at funksjonshemninger 

er mye mer og at 

flere grupper må ivaretas. 

og situasjonen. Det er en relasjon 

mellom person og omgivelser / situasjon» 

2 . Funksjonshemning er derfor 

et misforhold mellom individets forutsetninger 

og krav fra miljøets og 

samfunnets side til funksjon på områder 

som er vesentlige for å etablere 

og holde ved like en selvstendig og 

sosial tilværelse 3 . 

«Funksjonshemning er ikke bare 

knyttet til personen og dennes egenskaper, 

men like mye til omgivelsene 

15 

Illustrasjon: Trappen er i dette tilfellet det som gjør brukeren funksjonshemmet. Med andre ord ser vi et misforhold 

mellom brukerens ferdigheter og muligheter og det krav som stilles fra omgivelsenes side. 

2. NOU 2001:22 Fra bruker til borger - En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer 

3. St.meld. nr. 8 Om handlingsplan for funksjonshemma 1998-2001

16 

2.3.1 Bevegelseshemmede 

Det finnes mange ulike former for og 

grader av bevegelseshemninger. I tillegg 

til de gruppene en oftest tenker 

på slik som personer i rullestol, med 

rullator eller med krykker kan for 

eksempel mennesker med lungesykdommer, 

andre pustebesvær og reumatiske 

lidelser også defineres som 

bevegelseshemmet. 

2.3.2 Hørselshemmede 

En hørselshemning kan enten være 

medfødt eller oppstå i løpet av livet. 

De aller fleste opplever å få svekket 

hørsel ettersom de blir eldre. I tillegg 

til total døvhet finnes det grader av 

tunghørthet. Enkelte personer defineres 

som «sosialt døve», noe som 

innebærer at personen kan fungere 

bra i en samtale med en eller to, men 

som faller helt utenfor når flere snakker 

samtidig. Tinnitus, det vil si øresus 

som vanligvis skyldes sykdom 

eller skade i det indre øret, for eksempel 

larm- og støyskader, defineres 

også som hørselshemning. 

2.3.3 Synshemmede 

«Blind eller svaksynt er den som har 

så nedsatt synsevne at det er umulig 

eller vanskelig å lese vanlig skrift, 

orientere seg ved hjelp av synet eller 

som har tilsvarende vanskelighet i 

den daglige livsførselen» 4 

2.3.4 Andre orienteringshemmede 

«Med orienteringshemmet menes 

person som på grunn av sansetapfor 

eksempel synshemning, hørselshemning, 

psykisk utviklingshemming 

eller former for lesevansker har 

problemer med å orientere seg i det 

fysiske miljøet, uten at dette er spesielt 

tilrettelagt (for eksempel ved hjelp 

av spesiell lys-, farge-, kontrast- og 

materialbruk, akustikk eller skilting)» 5 

2.3.5 Astmatikere / allergike re – 

Miljøhemmede 

Astma er en kronisk sykdom i luftveiene 

som fører til anfall med tung 

pust eller hoste. Astmaanfall kan 

utløses av ulike faktorer slik som 

allergi, tobakksrøk, støv, forurensing, 

tåke, rå luft, kulde, gasser, sterke lukter, 

stress, medisiner, fysisk aktivitet 

og virus infeksjoner. Alle kan få 

astma. Astma kan være arvelig. 

Astma kan også forekomme sammen 

med eksem og allergi. Ikke - arvelig 

astma kan skyldes luftforurensing, 

tette hus eller tobakksrøyk hos mennesker 

med predisposisjon for utvikling 

av astma. 

Det finnes mange ulike typer allergier, 

men de mest kjente er antakelig 

pollenallergi, husdyrallergi, støvallergi 

og intoleranse mot enkelte typer 

matvarer. Det anslås at rundt 20% av 

befolkningen har kroniske luftveissykdommer 

eller allergiproblemer 6 . 

4 Orienteringshemmet – Blinde og svaksyntes krav til fysisk planlegging – en vegleder, 1988, utgitt av Norges Blindeforbund / 

Universitetsforlaget, ISBN 82-00-03668-5, side 9 

5 Orienteringshemmet – Blinde og svaksyntes krav til fysisk planlegging – en vegleder, 1988, utgitt av Norges Blindeforbund / 

Universitetsforlaget, ISBN 82-00-03668-5, side 11 

6 Åpen brenning og brenning av avfall i småovner - Veiledning for kommuner, Utgitt av SFT 2001, TA – 1824/2001, ISBN 82–7655–426-1

2.4 Definisjon av tilgjengelighet 

Med tilgjengelighet menes at en uten 

assistanse fra en annen person skal 

kunne ta seg frem fra et miljø til et 

annet. 

2.5 Definisjon av anvendelighet 

Et miljø er anvendelig dersom en fritt 

kan ferdes i miljøet og bruke det på 

den måten det er planlagt for. 

2.6 Bruk av kontrastfarger 

Kontrastfarger er ikke nødvendigvis 

ensbetydende med fargeforskjeller. 

For at en synshemmet person skal 

oppfatte kontraster må fargene ha 

ulike metnings- og lyshetsgrader. 

Som eksempel nevnes at en synshemmet 

person lettere vil oppfatte forskjellen 

mellom svært lyst blått og 

mørkt blått enn mellom rødt og blått 

med samme metnings- og lyshetsgrad. 

Svært sterke farger er som regel 

gode kontrastfarger, men bør allikevel 

benyttes med varsomhet, og helst 

bare for å signalisere spesielle farer. 

Øyet er svært følsomt for mettende 

gulfarger, slik at gult fungerer godt 

som signalfarge. 

2.7 Bruk av anbefalinger 

I utgangspunktet legges gjeldende 

lover, regler og normer til grunn for 

anbefalingene i denne Tilgjengelighetshåndboken. 

Enkelte ganger vil det 

imidlertid være påkrevd å utdype 

disse, både fordi regelverket på 

enkelte områder ikke er fullstendig 

dekkende, ikke detaljert nok eller rett 

og slett ikke omhandler alle tema. I 

tillegg ser vi at teknologien har utviklet 

seg raskere enn oppdateringen har 

kunnet skje på regel- og lovverkssiden. 

I slike tilfeller vil det bli lagt til 

grunn anbefalinger som baserer seg 

på erfaringer både fra flereårig arbeid 

med «Byen for alle» – prosjektet og 

fra brukerorganisasjoner lokalt og 

sentralt. 

I arbeidet med tilgjengelighet for alle 

bør en være klar over at 7 : 

Kravene i forskriften er minimumskrav, 

som ikke alltid gir optimale 

løsninger. En bør planlegge ut fra 

et mål om optimal brukbarhet og 

tilgjengelighet 

En del krav ikke alltid kan opp 

fylles. En må allikevel søke å 

oppnå en løsning så nær kravene 

som mulig, for å tilfredsstille en 

størst mulig del av befolkningen 

Der det oppstår konflikt mellom 

tilgjengelighet og andre hensyn, 

bør man komme frem til omforente 

løsninger som ivaretar ulike 

hensyn på en god måte. 

Dette kan for eksempel gjelde tilfeller 

der hensyn til tilgjengelighet 

og hensyn til verneverdighet 

kommer i konflikt 

7 Tilgjengelige uteområder – Kommunal planlegging og 

fysisk utforming – Veileder 1998, utgitt av Norges 

Handikapforbund, ISBN 82-7651-011-6, sider 32-33 

17

3 

Offentlige og private publikumsbygg 

§ 10-1. Generelle krav til brukbarhet 

i Forskrift om byggverk og produkter 

til byggverk hjemlet i Plan- og 

bygningsloven sier at: 

«Bestemmelsene om brukbarhet skal 

sikre at enhver bygning kan nyttes til 

sitt forutsatte formål og at utformingen 

av bygningen gir gode bruksmuligheter 

for orienterings- og bevegelseshemmede. 

Bestemmelsene gjelder tilsvarende 

for andre byggverk så langt de passer». 

Det offentlige bør selv gå foran som 

et godt eksempel i forhold til tilgjengelighet 

for alle. Offentlige kontorer og 

instanser har vi alle behov for på et 

eller annet stadium i livet, og ingen 

skal behøve å bli utestengt fra disse 

på grunn av manglende tilgjengelighet. 

Kravene til tilgjengelighet til private 

publikumsbygg er de samme som for 

offentlige bygg. Kommunene må 

være en pådriver for at private også 

etterfølger disse kravene både til innvendig 

og utvendig tilgjengelighet. 

Det at mange norske byer og tettsteder 

preges av mye eldre trehusbebyggelse 

som til dels er bevaringsverdig, 

verneverdig eller fredet gir oss en del 

ekstra utfordringer. Per i dag er lovog 

regelverket som ivaretar verneverdighet 

langt sterkere enn det som 

omhandler tilgjengelighet. 

Tilgjengelighet taper derfor ofte mot 

bevaringshensyn. Man bør i størst 

mulig grad prøve å finne løsninger 

som både ivaretar ønsket om å bevare 

sjarmen i byen og som sikrer at tilgjengelighet 

for alle ivaretas. 

Nedenforstående offentlige bygg og 

institusjoner bør, som et minimum, 

gjøres tilgjengelig for alle der dette 

ikke allerede er tilfelle. 

Tilgjengelighet skal ivaretas ved alle 

ny- og ombygginger. På en rekke 

områder finnes det allerede veiledere 

for utforming og disse vil bli henvist 

til ved hjelp av fotnoter 8 . 

Kommunehus / rådhus 

Fylkeshus 

Statens Hus 

A - etat 

Arbeidstilsyn 

Likningskontor og folkeregister 

Stasjoner og skysstasjoner 

Postkontor 

Statens Vegvesens kontorer 

Trygdekontor 

Kirker 

Barneskoler, ungdomsskoler og 

videregående skoler og høgskoler / 

universitet 

Barnehager 

Sykehus, andre helseinstitusjoner, 

sykehjem, bo- og servicesentra 

Legekontor 

Idrettsanlegg 9 

Kulturinstitusjoner 10 

19 

8 Tilgjengelighetsmal – Verktøy for kartlegging av tilgjengelighet i uteområder, bygninger og offentlig transport, utgitt av 

Deltasenteret, 2001, ISBN 82-8003-023-9 

9 Idrettsanlegg og funksjonshemmede – idrettsanlegg for alle, utgitt av Kulturdepartementet, 2000, ISBN 82-00-45-365-0 

10 Nordiske museer for alle! og Tilgjengelighet til museer . hvem, hva , hvor og hvorfor, begge utgitt av Deltasenteret

20 

3.1 Krav til inngangspart i 

§ 10-21. Atkomst til bygning i 

Forskrift om byggverk og produkter 

til byggverk hjemlet i Plan- og bygningsloven 

fastslår at: «Atkomst fra 

kjørbar vei til hovedinngang, inklusive 

inngangen, skal være lett å finne, 

lett å bruke, være uten hindre og tilrettelagt 

for orienterings- og bevegelseshemmede 

for: boligbygning med 

felles inngang til flere enn 4 boliger, 

arbeidsbygning og bygning der 

publikum har adgang». 

Har bygningen flere likeverdige innganger, 

er det tilstrekkelig at kravene 

oppfylles for atkomst til én av dem. 

Atkomst som er brukbar for orienterings- 

og bevegelseshemmede skal i 

så fall være tydelig og spesielt merket. 

Der det er nødvendig av hensyn til 

bygningens forutsatte bruk skal kommunen 

kreve at atkomsten tilrettelegges 

for orienterings- og bevegelseshemmede. 

For boligbygning der det ikke er krevet 

etter første eller tredje ledd at 

atkomsten skal være tilrettelagt for 

orienterings- og bevegelseshemmede, 

skal det likevel vises på plan 

hvordan slik tilrettelegging kan utføres 

etter at bygningen er tatt i bruk.» 

Det må være et krav at det skal være 

hovedinngangen til en bygning som 

skal være tilgjengelig dersom et bygg 

har flere innganger og man må prioritere 

i forhold til tilgjengelighet. 

Ønskelig er det selvfølgelig at alle 

innganger gjøres tilgjengelig. 

For bevegelseshemmede vil følgende 

krav være avgjørende for å øke tilgjengeligheten: 

Inngangen skal kunne nås uten 

trapper eller trinn 

Terskeler skal ikke være høyere 

enn maksimalt 25mm 

Det skal være et plant parti foran 

inngangsdøren på minst 1,4m x 1,4m 

Innvendig skal det være snuplass 

med en diameter på minst 1,4m 

Det skal være fri sideplass både 

på innsiden og utsiden av døren 

med minst 0.3m ved karmsiden 

og minst 0,5m ved låskant 

Dersom døra har døråpner som 

betjenes med knapp må knappen 

være plassert slik at kollisjon med 

dørslag unngås 

Hvis døra ikke har døråpner må 

åpningskraften være på mindre 

enn 20N = 2kg. Automatiske skyvedører 

anbefales 

Dørhåndtak eller vrider skal stå 

mellom 0,9m og 1,1m over gulvet 

Dørklokke, kortleser og calling 

skal stå mellom 0,9m og 1,1m 

over gulvet 

Døra skal være minst 100cm bred 

med en passasjebredde på minst 

86cm 

For synshemmede legges følgende 

krav til grunn: 

Inngangspartiet må være godt 

opplyst i forhold til øvrig fasade. 

Lyset skal falle inn på inngangsarealet 

og døra 

Inngangspartiet kan med fordel, 

der hvor praktisk mulig, trekkes 

ca 1m inn i forhold til bygningens 

fasade. Dette fungerer som en 


god markering i forhold til orienterbarhet 

Automatiske skyvedører anbefales 

brukt 

Dørskilt som skal leses visuelt 

skal være plassert med overkant 

mellom 1,2m og 1,5m 

Bokstavhøyden bør være minst 

30mm 

Dørskilt med punktskrift eller 

relieffskrift skal være plassert 

med overkant 1,2m 

Dørskiltet skal være plassert ved 

låssiden av dørbladet 

Hvis døra har døråpner som 

betjenes med knapp skal knappen 

være markert med kontrastfarge 

Håndtak / vrider skal være markert 

med kontrastfarge 

Evt. dørklokke, kortleser og calling 

skal være markert med kontrastfarge. 

Dørklokke må ha innmontert 

lys og bør plasseres på eller 

ved dørkarmen ved dørhåndtak 

Dørbladet eller omramningen på 

døra skal være markert med kontrastfarge 

Hvis døra har glassfelt, skal glasset 

markeres med en glassmarkør 

(pilsymbol, firmalogo eller annet) 

i en høyde av 1,5m over bakken 

Ved inngangen til strategiske 

bygg skal det etableres lydfyr. 

Signalstyrken på lydfyr vil 

avhenge av støynivået i området, 

men må ha en minimum lydstyrke 

på 60 desibel 

På sikt bør det vurderes om 

«Snakkende skilt» i større grad 

kan bruke som orienteringshjelpemiddel 

for blinde og svaksynte 

3.2 K rav til innvendige passasjer 

og ro m 

De viktigste kravene for at bevegelseshemmede 

skal kunne bevege seg 

selvstendig gjennom passasjer og 

rom er at: 

Eventuelle terskeler, kanter eller 

sprang ikke skal være høyere enn 

maksimalt 25mm 

Det skal finnes innvendige snuplasser 

for rullestol (fri gulvplass 

ved dører og innredning) med en 

diameter på minst 1,4m 

Passasjer gjennom rommet skal 

ha fri bredde på minst 0,9m (være 

fri både for fast og løst utstyr) 

For synshemmede er det av avgjørende 

betydning at planløsninger er 

gjennomgående, enkle og logiske. 

Rettvinklede systemer må benyttes i 

størst mulig grad. 

Hvis det finnes nivåforskjeller 

skal disse markeres med kontrastfarge 


være fri både for fast og løst 

utstyr 

En korridorbredde på mellom 1,4 m 

og 1,8 m anbefales 

Plassering av utstyr bør følge et 

logisk mønster som letter orienterbarheten 

I store rom bør det finnes ledelinjer 

for blinde og svaksynte. 

Ledelinjer må allikevel ikke utformes 

på en slik måte at de representerer 

en fare og et hinder for 

andre 

21 


22 

En bør søke å unngå motlys fra 

vinduer 

Det må velges en beleggstype på 

gulvet som ikke reflekterer takbelysningen 

For astmatikere / allergikere gjelder 

at: 

Gulvet, veggene, himlingen og 

innredningen må være av emisjonsfrie 

stoffer som for eksempel 

stein, glass, tre, høytrykkslaminat, 

gips (ikke vegg til vegg teppe, 

vinyl, plast og lignende) 

Radiatorer må være av typen som 

ikke samler støv 

Området må holdes fritt for forurensning 

fra røyk, lukt, dyrehold, 

gass og andre forurensningskilder 

3.3 Krav til innvendige dører 

Mange av de samme kravene gjelder 

for innvendige som for utvendige 

dører. Allikevel finnes noen forskjeller 

slik at en ser det som naturlig å gå 

igjennom kravene for innvendige 

dører separat. 

For bevegelseshemmede gjelder 

følgende krav: 

Terskeler skal ikke være høyere 


Det skal være fri snuplass foran 

døren både på inn- og utsiden på 

minst 1,4m i diameter 

Det skal være fri sideplass både 

på innsiden og utsiden av døren 

med minst 0.3m ved karmsiden 

og minst 0,5m ved låskant 

Dersom døra har døråpner som 

betjenes med knapp må knappen 

være plassert slik at kollisjon med 

dørslag unngås 

Hvis døra ikke har døråpner må 

åpningskraften være på mindre 

enn 20N = 2kg 

Dørhåndtak eller vrider skal stå 


Dørklokke, kortleser og calling 

skal stå mellom 0,9m og 1,1m 

over gulvet 

Det kreves at døra skal være 

minst 90cm bred med en passasje 

bredde på minst 76cm. I forhold 

til størrelsen på dagens rullestoler 

viser det seg imidlertid at kravet 

er for snaut slik at en heller bør 

velge dører med en bredde på 

100cm med en passasjebredde på 

minst 86cm for å sikre tilgjengelighet 

for alle 

For synshemmede gjelder følgende 

krav: 

For synshemmede er det en fordel 

om det monteres dørterskler 

på ca 20mm, da disse benyttes 

som orienteringshjelp 

Dørskilt må være tydelig markert 

med kontrastfarge og fortrinnsvis 

være taktilt 

Hvis døra har døråpner som 

betjenes med knapp skal knappen 

være markert med kontrastfarge 

Håndtak / vrider skal være markert 


Evt. dørklokke, kortleser og calling 

skal være markert med kontrastfarge 


Dørbladet eller omramningen på 

døra skal være markert med kontrastfarge 

Hvis døra har glassfelt, skal glasset 

markeres med glassmarkør i 

en høyde av 1,5 m over bakken 

3.4 Krav til fellesrom, møterom 

m.m. 

For en del personer med funksjonsnesettelser 

representerer større rom 

en større utfordring enn mindre rom. 

Spesielt gjelder dette for synshemmede 

og andre orienteringshemmede 

som vil være avhengig av enda mer 

gjennomtenkte planløsninger og en 

større grad av tilrettelegging for at 

rommet skal oppleves som anvendelig. 

For bevegelseshemmede gjelder følgende 

krav: 

Eventuelle terskeler, kanter eller 

sprang skal ikke være høyere enn 

maksimalt 25 mm 




diameter på minst 1,4 m 


ha fri bredde på minst 0,9 m 

(være fri både for fast og løst 

utstyr) 

Det skal finnes sitteplasser for 

rullestolbrukere. Dette innebærer 

at bord ikke kan ha tverrliggere 

under og at høyden på bordene 

må være slik at det blir mulig å 

kjøre helt inntil med rullestol 


krav: 

Hvis det finnes nivåforskjeller skal 

disse markeres med kontrastfarge 

Plassering av innredning bør følge 

et logisk mønster som letter 

orienterbarheten 

I store rom bør det finnes ledelinjer 

for blinde og svaksynte. 

Ledelinjer må allikevel ikke utformes 

på en slik måte at de represenrerer 

en fare og et hinder for 

andre 

Gulvet ved dør bør markeres med 

avvikende farge eller belegg 

Eventuelle glassvegger skal markeres 

med kontrastfarge eller avvikende 

belegg i gulvet samt at selve 

glassveggen skal markeres med 

glassmarkør i en høyde av 1,5 m 

Eventuelle søyler skal markeres 


Generelt må det sørges for god 

belysning, og motlys bør unngås 

For hørselshemmede gjelder følgende 

krav: 

Teleslynge skal være installert og 

forskriftmessig merket. Jevnlig 

kontroll av teleslyngeanlegg er 

nødvendig, og det må etableres 

rutiner for slik kontroll 

Avhengig av rommets art og bruk 

bør det i størst mulig grad være 

skjermet fra støy fra trafikk, industri, 

tekniske anlegg og andre brukere 

23 



følgende krav: 

Gulvet, veggene og himlingen 

skal være av emisjonsfrie stoffer 

som for eksempel stein, glass, tre, 

høytrykkslaminat, gips (ikke 

vegg til vegg teppe, vinyl, plast 

og lignende) 

Innredningen skal være av emisjonsfrie 

stoffer som ikke samler 

støv 

Himlingen skal være tett 

Veggkledningen skal være fri for 

riller, fuger og sprekker 

Radiatorer må være av typen som 

ikke samler støv 

Området må holdes fritt for forurensning 

fra røyk, lukt, dyrehold, 

gass og andre forurensnings 

kilder 

Rommet må være fritt for trekk 

og ha god ventilasjon 

Krav til heiser, trapper og ramper 

behandles i neste kapittel. 

24 


4 

Heiser, t rapper og ramper 

4.1 Krav til heiser 


følgende krav til heiser: 

Reposet foran heisen skal ha fri 

gulvplass på minst 1,4m x 1,4m 

Tilkallingstablået utenfor heisen 

skal ha en høyde ved øverste 

knapp på mellom 0,9m og 1,1m 

Heisdøra skal ha fri bredde på 

minst 0,8m 

Hvis døra er en slagdør skal det 

være fri sideplass fra låskant til 

vegg på minst 0,5m 

Hvis døra ikke har døråpner skal 

åpningskraften være mindre enn 

20N = 2kg 

Hvis døra ikke har døråpner skal 

håndtak eller vrider være plassert 


Åpningen mellom heisgulv og 

repos skal maksimalt være 25mm 

Heiskupeen skal ha innvendige 

mål på minimum 1,1m x 1,4m 

Heiskupeen skal ha håndlist 

Tilkallingstablået inne i heisen 

skal ha en høyde ved øverste 

knapp på mellom 0,9m og 1,1m 

Gulvet i heiskupeen bør ha sklisikkert 

belegg 

Det bør finnes sitteplass i heisen 


krav til heiser: 

Tilkallingsknappene på tablået 

utenfor heisen skal ha kontrastfarge 

Tilkallingsknappene utenfor heisen 

skal ha en bokstavhøyde på 

minst 20mm 

Tilkallingsknappene utenfor heisen 

skal være merket med punktskrift 

eller relieffskrift 

Det bør være talende lydsignal 

med etasjeangivelse på reposet 

utenfor heisen 

Åpningen mellom heisgulv og 

repos skal maksimalt være 25mm 

Hvis døra har glassfelt skal glasset 

markeres med glassmarkør 

Betjeningstablået i heisen skal 

være merket med punktskrift 

eller relieffskrift 

Touch-system skal ikke benyttes 

Det skal være kontrastfarge på 

heisdør eller dørkarm, døråpner, 

håndlist og betjeningstablå 

Betjeningstablået i heisen skal ha 

runde knapper med minst 35mm 

i diameter eller firkantede knapper 

med minimumsmål 25mm 

x 25mm 

Skriften på betjeningstablået skal 

ha en bokstavhøyde på minst 

20mm 

Det skal være talende lydsignal 

med etasjeangivelse inne i heisen 

25 11 


26 


følgende krav til heiser: 

Gulvet, veggene og himlingen må 

være av emisjonsfrie stoffer som 

for eksempel stein, glass, tre, høytrykkslaminat, 

gips (ikke vegg til 

vegg teppe, vinyl, plast og lignende) 

4.2 Krav til trapper 


følgende krav til trapper: 

Innvendige trapper skal minst 

være 0,8m brede 

Utvendige trapper skal minst 

være 1,1m brede 

Trappen skal ha et plant repos 

oppe og nede med minimumsmål 

1,4m x 1,4m 

Trappens stigningsforhold skal 

være 2 opptrinn + 1 inntrinn = 

62cm +/-2cm 

Det skal maksimalt være 3,5m 

høydeforskjell mellom reposene i 

trappen 

Trappen skal ha håndlist i to høyder 

og på begge sider. Øvre håndlist 

plasseres i en høyde av 0,95m 

og nedre håndlist i en høyde av 

0,75m målt fra forkant av trinn 

Det skal være fri avstand mellom 

håndlist og vegg på minst 5cm 


krav til trapper: 

Trappen bør ha lukkede opptrinn. 

Dersom trappen har åpne opptrinn 

skal åpningen være mindre 

enn 50mm 

Reposene foran trappen oppe og 

nede skal være markert med 

avvikende farge eller belegg 

Trappenesene (dvs. fremste kant 

på trappetrinnene) skal være 

markert med avvikende farge 

eller belegg 

Trapper med rette vinkler og 

trappeavsatser og med like brede 

trinn hele veien er å foretrekke 

Håndlistene skal være markert 




For å unngå kollisjon med trapp 

(fra siden eller undersiden) må 

trappen være innebygd, dvs. 

være utstyrt med trappehus 

Eventuelt kan trappen være 

utstyrt med gelender som fjerner 

faren for kollisjon (horisontale 

sperrer i høyde 15cm og 90cm 

over gulv) 

4.3 Krav til ramper 


følgende krav til ramper: 

Rampen skal være mellom 0,9m 

og 1,1m bred 

Eventuelle trinn, kanter eller 

sprang skal maksimalt være 

25mm høye 

Rampen skal ha et plant repos 

ved topp og bunn av rampen 

med minimumsmål 1,4m x 1,4m 

Rampen skal ha et stigningsforhold 

på maksimalt 1:12 

Rampen skal ha håndlist i to høyder 

og på begge sider. Øvre håndlist 

plasseres i en høyde av 0,95m 


og nedre håndlist i en høyde av 

0,75m 




krav til ramper: 

Rampen skal være markert med 

kontrastfarge eller avvikende 

belegg 

Håndlistene skal være markert 




Rister av finmasket strekkmetall 

kan føre til dels alvorlige skader 

hos førerhunder og bør derfor 

unngås. Dersom slikt metall allikevel 

benyttes bør rutene være på 

ca 14mm x 35mm med den lengste 

siden i rektangelet i gangretningen 

27 



5 

Toalettforhold 

5.1 Krav til HC - toalett 

I alle sentrale bygg skal det etableres 

HC - toalett som er dimensjonert slik 

at rullestolbrukere kan benytte toalettet 

uten assistanse. 

For å muliggjøre dette stilles følgende 

krav til HC – toalett: 

Eventuelle terskler, trinn, kanter 

eller sprang skal maksimalt være 

25mm høye 




diameter på minst 1,4m 


ha fri bredde på minst 0,9m (være 

fri både for fast og løst utstyr) 

Døra skal være merket med HC – 

symbol 

Det bør være bøyle på innsiden av 

døra 

Høyden på klosettskålen skal 

være mellom 0,46m og 0,5m 

Avstanden fra forkant av klosett 

skålen til veggen bak skal være 

0,85m 

Det skal være fri sideplass på 

begge sider av klosettskålen på 

minst 0,9m 

Det skal være nedfellbare armstøtter 

ved klosettskålen 

Toalettpapirholder skal være 

montert på armstøtten i en høyde 

av 0,8m over gulv 

Høyden fra gulvet til underkant 

av servanten skal være minst 

0,67m 

Høyden fra gulvet til overkant av 

servanten skal være mellom 0,8m 

og 0,85m 

Avstanden fra forkant av servanten 

til vegg bak bør være minst 

0,6m 

Servanten skal ha ettgreps blandebatteri 

Speil bør være montert fra gulv til 

underkant i en høyde av maksimalt 

0,9m 

Elektriske brytere skal være plassert 

mellom 0,9m og 1,1m over 

gulvet 

Det bør være montert knagger for 

vesker og klær i to høyder: 1,2m 

og 1,7m over gulv (+/-15cm) 

For krav til dør se under kapittelet 

som omhandler bygg – krav til 

innvendige dører. 

5.2 Krav til dame- og herretoalett 

generelt 

En kan gå ut ifra at synshemmede i 

størst mulig grad ønsker å benytte de 

ordinære dame- og herretoalettene i 

et bygg. I og med at en del personer 

også har sammensatte funksjonshemninger, 

for eksempel både bevegelses- 

og synshemning, bør nedenfor 

stående tiltak også søkes oppfylt for 

HC – toalett. 

29 


For at synshemmede skal kunne 

benytte toalettet uten assistanse bør 

følgende krav oppfylles: 

Det skal være markering i gulvet 

ved dør med kontrastfarge eller 

avvikende belegg 

Hvis det er nivåforskjeller i rommet 

skal disse markeres med kontrastfarge 

eller avvikende belegg 

Det skal være kontrastfarge på 

dør eller dørkarm, elektriske brytere, 

støttebøyler, tappearmatur 

og fast og løs innredning. Ofte 

benyttes hvit innredning og lyse 

farger på gulv og vegger. Dette 

innebærer for lite kontrast for at 

synshemmede skal kunne benytte 

toalettet uten assistanse 

30 

C K. M. Crawford 


6 

Uteområder 

I denne beskrivelsen av krav og anbefalinger 

til detaljutforming av uteområder 

tas det utgangspunkt i Teknisk 

forskrift, Vegnormalen og anbefalinger 

fra Norges Handikapforbund 11 . 

Forskrift om byggverk og produkter 

til byggverk hjemlet i Plan- og bygningsloven 

inneholder enkelte paragrafer 

som omhandler uteområder 

spesielt: 

§ 7-42. Utearealer 

«Utearealer nær byggverk skal utformes 

slik at brukerne trygt kan oppholde 

seg i det fri. Det må også være 

tilstrekkelig og sikker plass for rekreasjon 

og lek nær boliger. Det må legges 

vekt på avskjerming mot trafikk 

slik at fare unngås, og utendørs nivåforskjeller 

nær byggverket skal være 

avgrenset på sikker måte.» 

§ 10-2. Generelle krav til utearealer 

«Ved utforming av utearealer og 

atkomst til bygning skal det medvirkes 

til at det rundt eller nær bygningen 

finnes tilstrekkelig areal for rekreasjon 

og lek. Utformingen skal også 

medvirke til at det finnes egnet 

atkomstmulighet til enhver bygning. 

I nærheten av byggverk skal det være 

tilstrekkelig antall parkeringsplasser 

tilrettelagt for bevegelseshemmede.» 

Krav til lekeplasser, parkeringsplasser 

og bygg vil bli behandlet som 

tema i separate kapitler. 

I forbindelse med uteområder er det 

spesielt viktig at disse utformes på en 

slik måte at omgivelsene blir logiske 

og oversiktlige. I så stor grad som 

mulig bør en søke å utforme omgivelsene 

enkelt og logisk med rettlinjede 

og rettvinklede systemer som 

letter orienterbarheten betraktelig. 

Det må sikres fri bredde i alle utearealer 

slik at synshemmede får plass til 

førerhund eller ledsager, elektriske 

rullestoler har mulighet til å komme 

frem samt å snu og at to manuelle 

rullestoler kan møtes. Krav til fri 

bredde behandles i et annet kapittel i 

boken. 

6.1 Nivåforskjeller, stigningsforhold 

og tverrfall 

Utearealer bør i så stor utstrekning 

som mulig utformes uten trinn eller 

høydeforskjeller som kan sperre 

adkomsten for rullestolbrukere og 

representere snublefelle for synshemmede 

og andre. Dersom en ikke kan 

unngå kanter eller sprang i uteområdene 

skal disse ikke være høyere enn 

25mm. 

31 

11 Tilgjengelige uteområder – Kommunal planlegging og fysisk utforing, Veileder 1998, 

utgitt av Norges Handikapforbund, ISBN 82–7651–011-6

32 

Vegnormalen angir maksimal stigning 

på gang- og sykkelveier ut fra 

lengden på stigningen. Det stilles 

krav til horisontalt hvileplan for hver 

6m. Slike hvileplan skal ha minimumsmålene 

1,4m x 1,4m. 

Ved en stigningslengde på mellom 

0 og 6m aksepteres en stigning på 8% 

(1:12,5) 


0 og 10m aksepteres en stigning 

på 5% (1:20) 


0 og 50m aksepteres en stigning 

på 2,5% (1:40) 

Ved en stigningslengde over 50m 

aksepteres en stigning på 2% 

(1:50), og det stilles krav til horisontalt 

hvileplan for hver 50m 

når stigningen er lengre enn 200m 

Veiledningen til teknisk forskrift sier 

at stigningen på gang- og adkomstveier 

helst ikke bør være større enn 

1:20 og med repos. På meget korte 

strekninger kan stigningen være brattere, 

men maks 1:12 (Norges 

Handikapforbund anbefaler 1:15). 

Ved høydeforskjeller over 0,6m må 

stigningen avbrytes av horisontale 

hvileplan. 

Lengden på horisontale hvileplan 

skal i henhold til veiledning til teknisk 

forskrift være på minst 1,4m. 

Lillehammer kommune er en kommune 

som i stor grad preges av store 

høydeforskjeller og lange og brattestigninger. 

Med kravene til stigningsforhold 

som nevnt over, vil 

Lillehammer aldri kunne oppnå full 

tilgjengelighet på fleste parten av 

sine gang- og sykkelveier. Dersom 

kravene til stigningsforhold skal oppfylles 

vil ofte omveien ved å legge 

veien i sløyfer bli så uforholdsmessig 

lang at løsningen antakelig ikke vil 

bli benyttet. Her vil det altså være av 

avgjørende betydning å bruke skjønn 

i vurderingen av hvor kravene til 

stigningsforhold kan eller bør oppfylles 

og hvor det ikke synes fornuftig. I 

mange tilfeller der strekningen som 

stigningen fordeler seg over er lang 

vil det være fornuftig heller å sette 

inn ressurser på for eksempel tilrettelegging 

av tilgjengelig transport 

fremfor å søke å oppfylle kravet til 

stigningsforhold. Som eksempel vil 

det ikke være fornuftig å søke å oppfylle 

kravet til stigning på 1:50 på 

hele gang- og sykkelveien mellom 

Lillehammer sentrum og Røyslimoen 

/ Vårsetergrenda (strekning på ca 5 km). 

Internt i boligområder er det derimot 

viktigere å søke å oppfylle kravene til 

stigningsforhold enn på lange strekninger 

mellom bydeler. En må forutsette 

at beboere i et område ønsker å 

bevege seg fritt i sitt boligfelt, og 

denne muligheten bør en søke å gi 

flest mulig. Det vil altså være viktig å 

vurdere hvordan interne adkomstveier 

mellom boenheter, til og fra 

garasje- / parkeringsanlegg, til og fra 

servicefunksjoner og til og fra private 

og felles utearealer etableres. Slike 

hensyn bør inngå som en naturlig del 

av den helhetlige arealplanleggingen 

for et gitt område. 


I følge vegnormalen bør tverrfall på 

gang- og sykkelveier være 3% (1:33) 

og ensidig. Norges Handikapforbund 

(NHF) anbefaler imidlertid et tosidig 

tverrfall på 2% (1:50). NHFs krav bør 

følges i så stor grad som mulig, blant 

annet for å sikre at rullestoler kan 

holde i riktig retning og ikke velter. 

Dersom det er bratte skråninger 

langs gangarealet bør det langs veikanten 

etableres et ledegjerde eller 

kantstein som er minimum 10cm 

høye. 

er vanskelig å bevege seg på for bevegelseshemmede 

og bør ikke benyttes. 

Mange plages med ryggsmerter og / 

eller inkontinens, og bevegelse på 

ujevnt underlag oppleves for disse 

som svært ubehagelig. Dersom en 

allikevel velger å benytte brostein bør 

det legges inn baner med annet og 

jevnere dekke, for eksempel asfalt 

eller steinheller. 

6.2 Krav til dekke 

Asfalt tilfredsstiller behovene for 

fremkommelighet for alle. Grusdekke 

kan være tilfredsstillende hvis det er 

fast og tørt. Brostein over større flater 

33 

Illustrasjon: Bruk av brostein over større flater anbefales ikke. Bildet viser torget på Lillehammer. 


34 

Illustrasjon: Baner med heller kan benyttes for å lette fremkommeligheten over brosteinlagte torg. 

Bildet viser torget i Kristiansand. 

Valg av dekke vil være avhengig av 

områdets beskaffenhet og tiltenkte 

bruk. Selv om en velger tilgjengelighet 

for alle som mål skal dette ikke gå 

utover estetikk eller attraktivitet for 

andre brukere. Å asfaltlegge skogsstier 

anbefales med andre ord for 

eksempel ikke dersom det ikke finnes 

spesielle årsaker til at en allikevel velger 

en slik løsning (for eksempel for å 

sikre full fremkommelighet til et spesielt 

tilrettelagt naturområde eller lignende). 

6.3 Bruk av ledelinjer 

Bruk av ledelinjer er omhandlet i 

kapittelet som behandler fotgjengeroverganger 

og lyskryss, men har også 

betydning for andre utearealer. 

Å lage følbare «stier» i underlaget 

som synshemmede kan orientere seg 

etter, gjør det enklere og tryggere å 

ferdes ute. Variasjon i underlaget, 

både i form av avvikende materiale 

og kontraster, hjelper blinde og svaksynte 

når de skal ta seg frem på et fortau 

eller en åpen plass. Et viktig prinsipp 

er at områder som er trygge å 

ferdes på har en glatt overflate, mens 

områder som er vanskeligere tilgjengelig 

har en mer ruglete overflate . 

Eksempelet fra torget i Kristiansand 

som vist på bildet ovenfor er et godt 

eksempel på en løsning som fungerer 

vel så godt for synshemmede som for 

bevegelseshemmede. 


6.4 Sykling i gangarealer 

Både for bevegelseshemmede og orienteringshemmede 

kan blandingen 

av gang- og sykkeltrafikk representere 

en utfordring. Norges 

Blindeforbund, avdeling Lillehammer, 

har ved flere anledninger tatt opp 

problematikken rundt sykling i gangarealer, 

og da spesielt i gågata. 

Lillehammer kommune bør i samarbeid 

med Lillehammer Handelsstands 

forening og Lillehammer Sentrum 

Drift AS søke å finne en bedre løsning 

i forhold til sykling i gågata enn hva 

tilfellet er i dag. På gang- og sykkelveier 

bør en søke å skape et fysisk 

skille mellom de gående og de 

syklende, for eksempel ved bruk av 

ulike typer belegg eller ved hjelp av 

merking i selve dekket. Norges 

Blindeforbund går så langt som å si at 

sykling på fortau må forbys og at 

sykkelstier bør legges i vegbanen og 

ikke på fortau 12 . 

6.5 Tilrettelegging av friluftsområder 

I forhold til tilrettelegging av friluftsområder 

påpeker Norges Handikapforbund 

følgende 13 : 

«Hovedhensikten med tilretteleggingstiltak 

er å gi hele befolkningen 

mulighet til naturopplevelse. Derfor 

er det viktig å tilpasse tiltakene til terrenget 

og til dyre- og fuglelivet. 

Inngrep bør skje så diskret som mulig 

i naturen. Det bør være et mål både 

ved planlegging og praktisk gjennomføring. 

Det er nødvendig å differensiere 

grad av tilgjengelighet i ulike delområder. 

Det kan for eksempel være hensiktsmessig 

å dele inn i noen få tilgjengelighetsklasser, 

der øverste klasse er 

opparbeidede områder tilrettelagt for 

funksjonshemmede og der laveste 

klasser er uberørt villmark. 

Kommunen bør ha en politikk for 

hvilke grønne områder som skal 

være fullt tilgjengelige for alle og 

hvilke turveier som skal fungere som 

sammenhengende trafikkårer for 

hele befolkningen. De best tilrettelagte 

områdene bør ligge nærmest de 

største befolkningskonsentrasjonene 

og være tilgjengelige med offentlig 

transportmiddel.» 

«Byen for alle» – prosjektet har spilt 

inn ideer til tiltak i forhold til å gjøre 

friluftsområder bedre tilgjengelig for 

funksjonshemmede. Heriblant ligger 

et ønske om full tilgjengelighet til friluftsområdene 

på Nordseter inkludert 

tilgjengelig transport til og fra 

Nordseter, etablering av fiskebrygge i 

Lågendeltaet og oppføring av baderampe 

i Vingnesvika. «Byen for alle» 

– prosjektet ser det som naturlig at 

disse tiltakene følges opp av prosjektgruppen 

for utviklingen av Nordseter 

samt gjennom tiltak i forbindelse 

med kommunedelplan for 

idretts- og friluftsliv. 

Lillehammer kommune har allerede 

etablert tilrettelagt kanobrygge, og 

det er ønskelig med etablering av 

enda én slik at det kan være mulig å 

padle mellom disse samt å benytte 

områdene rundt. 

35 

12 Veg- og gateutforming, utgitt av Norges Blindeforbund 

13 Tilgjengelige uteområder – kommunal planlegging og fysisk utforming, Veileder 1998, utgitt av 

Norges Handikapforbund, ISBN82-7651-011-6

Lillehammer og områdene rundt har 

klare fordeler som vintersportssted 

og disse muligheten kan med fordel 

benyttes til aking, ispigging eller 

andre vinteraktiviteter tilrettelagt for 

bevegelseshemmede. 

36 

Bildene på denne og neste side viser eksempler på 

hvordan tilgjengelighet til badeområde og fiskebrygge 

kan oppnås. 

Eksemplene er hentet fra Kristiansand. 


37 

Et friluftsanlegg for alle bør bestå av: 

Parkeringsplass med minst to 

plasser for funksjonshemmede 

Adkomstveier som tilfredsstiller 

krav til tilgjengelighet for rullestolbrukere 

Toalett tilpasset rullestolbrukeres 

behov 

Informasjon om anlegget 

Bord og sitteplasser tilpasset 

funksjonshemmede 

Rasteplasser underveis på attraktive 

steder 

Møteplasser etter behov 

I tilknytning til badeanlegg må det 

finnes omkledningsrom som også 

kan benyttes av rullestolbrukere. 


7 

Reguleringsforhold i boligområder 

Teknisk Etat i Lillehammer kommune 

har startet et arbeid med å se på 

reguleringsbestemmelsene til kommunen 

også i et tilgjengelighetsperspektiv. 

Andre kommuner har allerede 

implementert slikt regelverk i sin 

planlegging. 

I det første utkastet til Lillehammer 

kommunes nye reguleringsbestemmelser 

stilles følgende krav til reguleringsforhold 

som direkte eller indirekte 

påvirker tilgjengeligheten til 

boligområdet: 

Før byggetillatelse kan gis skal 

det utformes plankart og det skal 

foreligge illustrasjonsplaner i 

målestokk 1:500. Disse skal bl.a. 

vise gangforbindelser, kjøreveger, 

parkeringsplasser,støyskjermingstiltak, 

vegetasjon og plassering 

og utforming av felles anlegg 

for lek og uteopphold. I planen 

skal det tas hensyn til anbefalte 

løsninger for bevegelseshemmede. 

Det er viktig at bestemmelsene utvides 

til å gjelde anbefalte løsninger for 

alle og at prinsippene om Universell 

utforming legges til grunn. Når alles 

behov er hensyntatt vil nødvendigvis 

også behovene til mennesker med 

funksjonsnedsettelser være ivaretatt. 

Utkastet til nye reguleringsbestemmelser 

inneholder et krav om at boliger 

skal ha tilgjengelighet for alle. 

Følgende minimumskrav skal oppfylles: 

Adkomstforholdene skal være 

oversiktlige 

Det skal etableres heis i alle bygninger 

med tre etasjer eller mer 

Minimum 20% av alle boligene 

skal ha livsløpsstandard 

Direkte adgang til felles uteoppholdsarealer 

Rimelig skjerming mot forurensning 

og støy 

Mange av de samme tilgjengelighetshensynene 

vil gjelde for boliger som 

for andre typer bygg (se eget kapittel). 

Blindeforbundet påpeker i tillegg 

viktigheten av en del krav som må 

ivaretas i boligbyggingen for at en 

bolig skal være anvendelig for synshemmede. 

Synshemmede er ofte 

avhengige av noe mer plass enn 

andre i sine boliger blant annet på 

grunn av behovet for mange tekniske 

hjelpemidler. All plassering må følge 

et logisk og oversiktlig mønster. 

Dette gjelder både inne i boligen, i 

uteområdene og i boligbygg med 

flere boenheter. 

39 


Ved å ivareta nedenfor stående krav 

vil en synshemmet person i stor grad 

kunne fungere selvstendig i egen 

bolig: 

Rikelig antall skap sørger for at 

logisk og oversiktlig plassering 

av gjenstander kan ivaretas. Ved å 

bruke skyvedører på skapene 

unngår en kollisjonsfare med 

åpne skapdører 

Vinduer må ha mulighet for lufting 

uten at de representerer en 

kollisjonsfare 

Dagslyskilder må utnyttes best 

mulig. Kunstig belysning må ha 

mulighet for individuell tilpasning 

Rikelig antall stikkontakter til 

tekniske hjelpemidler må monteres 

Det bør velges materialer som gir 

dempet, men ikke død resonans i 

de mest brukte rommene 

40 


8 

Fotgjengeroverganger og lyskryss 

Det er utarbeidet en rekke ulike varianter 

av mer eller mindre tilgjengelige 

fotgjengeroverganger både i 

Norge og i utlandet. Variasjonene i 

valg av løsning er store og graden av 

anvendelighet varierer også en god 

del. Det viser seg at det er vanskelig å 

finne frem til en enhetlig standard 

som kan gjelde over alt. Dette skyldes 

blant annet det faktum at en har helt 

andre utfordringer og muligheter 

avhengig av om det er snakk om 

bratte eller flate veier, brede eller 

smale veier og hvor stor de klimatiske 

endringene i løpet av året er. 

Noen av kravene og erfaringene med 

valg av løsninger som presenteres 

her vil kunne ha allmenngyldighet. 

Allikevel ser en at andre punkter er 

tilpasset en by med utfordringer som 

i Lillehammer med mange bratte, 

relativt smale gateløp og med relativt 

store klima- og temperatursvingninger 

i løpet av året. 

8.1 Plassering av fotgjengeroverganger 

Også i Lillehammer kommune er det 

benyttet ulike løsninger på nedfelling 

av kantstein ved kryss, opphøyning 

av fotgjengerovergang og opphøyning 

av kryss. Det er også testet ut 

ulike plasseringer av fotgjengeroverganger; 

i linje med fortau eller trukket 

ut av buen på krysset. Der hvor 

fotgjengerovergangen er trukket for 

langt unna ganglinjen på fortauet 

viser observasjoner gjort at fotgjengerfeltet 

ikke blir benyttet ved kryssing 

av gate. En bør derfor i størst 

mulig grad etablere fotgjengeroverganger 

i direkte ganglinje fra fortauet. 

En del kryss i Lillehammer bør utbedres 

eller endres med tanke på tilgjengelighet. 

I en del tilfeller innebærer 

dette flytting av overganger. 

8.2 Bruk av ledelinjer 

Ledelinjer er til stor orienteringshjelp 

for blinde og svaksynte. Ledelinjer 

ved fotgjengeroverganger må stå 90º 

på overgangsfeltet for å sikre at gata 

kan krysses på en trygg og forsvarlig 

måte. 

Gjennom «Byen for alle» – prosjektet 

har ulike løsninger for ledelinjer blitt 

testet ut. Vår erfaring er at bruk av tre 

rader med brostein ser ut til å fungere 

tilfredsstillende. Vi ser imidlertid at 

dette er en løsning som kun fungerer 

på sommerføre. Det stilles i tillegg 

strenge krav til leggingen av steinen 

slik at denne ligger stødig og ikke blir 

lagt for høyt i forhold til resten av 

gateplanet slik at den representerer 

en fare for gående eller rullestolbrukere. 

Det er også viktig at vi er konsekvente 

i bruken av tre rader med 

brostein slik at en synshemmet kan 

41 


være sikker på at en slik utforming 

indikerer et krysningspunkt. 

Eksempelet fra Jernbanegata på Lillehammer viser 

et punkt der ledelinje er lagt uten at denne fører til 

et overgangsfelt, og dette er svært uheldig. 

42 

Eksempelet fra Kirkegata på Lillehammer (under) viser hvordan ledelinjer etableres på en korrekt måte i forhold 

til kryssningsretning og legging av brostein. 


Eksemplene fra kryssene i Fåberggata / 

Tomtegata og ved Bankplassen (Lillehammer) 

viser hvordan en blind eller svaksynt person 

vil bli ledet rett ut i trafikken dersom retningsangivelsen 

på ledelinjene følges. 

43 


Litt avhengig av kryssets utforming 

vil det i enkelte tilfeller ikke være 

mulig å etablere ledelinjer på hver 

side av markert fotgjengerfelt og fortsatt 

sørge for at retningsangivelsen 

blir 90º. I stedet for i slike tilfeller å 

trekke overgangspunktet ut av krysset 

er det da bedre kun å lage ledelinje 

på en side av krysningspunktet slik 

som på bildet nedenfor. 

44 

SINTEF Veg og Samferdsel sammen 

med Deltasenteret er for tiden i gang 

med en større utredning om bruk av 

ledelinjer. Når denne veilederen ferdigstilles 

vil det være viktig å se til 

denne ved valg av løsning. Selv om 

man i Lillehammer mener å ha funnet 

en utforming som fungerer rimelig 

bra ville det vært en fordel dersom 

man på sikt kom frem til en enhetlig 

nasjonal (og gjerne internasjonal) 

utforming. 

Inntil vi har kommet frem til en løsning 

med ledelinjer som også fungerer 

tilfredsstillende på vinterføre, kan 

det være en idé i større grad enn tilfellet 

er i dag å bruke skilt til å indikere 

hvor fotgjengerovergang er plassert. 

Dette vil selvfølgelig ikke hjelpe 

blinde, men i hvert fall være til stor 

hjelp for alle andre gående inkludert 

svaksynte. 

Illustrasjon: Skilt 516 gangfelt 


Norges Handikapforbund mener at 

bruk av gjerde som ledelinje kan 

være en løsning der hvor det ikke er 

mulig å etablere annen form for orienteringshjelp 

for synshemmede. 

«Byen for alle» – prosjektet ønsker 

ikke å anbefale bruk av gjerder da 

dette fort kan representere hinder for 

andre grupper trafikanter, hindre 

innsyn i kryss samt skape problemer 

i forhold til vintervedlikehold. 

Stockholm har som mål å bli verdens 

mest tilgjengelige hovedstad innen år 

2010. «Tilgängelighetsprojektet» som 

har jobbet tett sammen med «Byen 

for alle» – prosjektet på Lillehammer 

startet i 1999 og avsatte over en fireårsperiode 

SEK 100 millioner årlig for 

å øke tilgjengeligheten i byen. Et av 

delprosjektene innenfor «Tilgängelighetsprojektet» 

har hatt som mål å komme 

frem til brukbare og anvendelige 

ledelinjer. I «Tilgängelighetsprojektet» 

er det utarbeidet retningslinjer for 

ledelinjer som oppsummeres med at: 

Ledelinjer er til for å lede og orientere 

En ledelinje må danne en ubrutt 

kjede fra start til mål 

Ledelinjer må gi veiledning både 

gjennom farge- og materialkontraster. 

Kontrasten skal være i lys 

og mørk 

Ledelinjen må utformes slik at 

den er følbar gjennom sko og 

med den hvite stokken 

Det er behov for ledelinjer på 

åpne plasser som torg og i terminaler 

Det er ikke behov for ledelinjer 

langs fortau 

Utformingen av ledelinjene må 

være logisk, enkel og konsekvent 

På fortau med møbleringssone 

trengs det en grenselinje mellom 

gangbane og møbleringssonen 

for å markere hvor den frie gangbanen 

slutter 

45 

Eksempler på hvordan lederlinjer 

er etablert i Stockholm. 

14 www.stockholm.se 


46 

8.3Kantsteinhøyde ved fotgjengeroverganger 

I forbindelse med overganger er det i 

tillegg viktig at en er konsekvent i 

forhold til kantsteinhøyde. Norges 

Handikapforbund og Norges Blindeforbund 

har kommet med en felles 

anbefaling på 2,5cm. Dette er ikke 

høyere enn at kanten kan forseres 

med rullestol, samtidig som den er 

høy nok til at en synshemmet person 

er i stand til å registrere at man går 

fra fortau og ut i vegbane. Dette er et 

eksempel på hvordan funksjonshemmedes 

krav kommer flere til gode, for 

eksempel personer som skyver barnevogn, 

har med seg rullator eller 

syklister. 

Dersom en velger nedsenking av 

kantstein for å oppnå riktig høydeforskjell 

mellom fortau og veibane 

skal fallet ned til overgangen være 

maks 1:15 for flaten som går vinkelrett 

på gangfeltet og 1:12 for sideflatene. 

Skissen under viser nedsenket 

kantstein ved gangfelt basert på 

Vegnormalen. Den nedenforstående 

skissen skal kun benyttes som hjelpemiddel 

for beregning av fall. Som 

nevnt tidligere bør overgangen i 

størst mulig grad følge naturlig gangbane 

og ikke trekkes for langt unna 

denne. 

Det finnes mange mulige løsninger 

på hvordan man løser spørsmål om 

kantsteinhøyder og best mulig passering 

av kryss. I Lillehammer er de 

desidert beste erfaringene gjort ved 

opphøying av kryss eller overgang 

slik at en slipper skråstilling av kantstein 

- noe som igjen ofte kan føre til 

for bratt helling på kryssningspunktet. 

For synshemmede er fortauskanten 

et viktig hjelpemiddel når det gjelder 

å orientere seg i trafikken. 

Fortauskanten skal derfor kun senkes 

der hvor fotgjengere skal krysse 

gaten. 


Lillehammer kommune har testet ut 

løsninger med opphøying av gangfelt 

og opphøying av hele kryss. 

Begge løsninger fungerer godt i forhold 

til tilgjengelighet. Ved å høyne 

gangfeltet eller krysset vil en relativt 

enkelt klare å skape et skille mellom 

fortau og fotgjengerfelt på 25mm slik 

som anbefalt. I tillegg har slike løsninger 

en trafikksikkerhetsmessig 

effekt i og med at bilenes hastighet 

automatisk må reduseres. 

8.4 Lysregulering av fotgjengeroverganger 

Flere typer stolper med ulike løsninger 

er plassert i tilknytning til lysregulerte 

fotgjengeroverganger. For å lette 

orienterbarheten og forutsigbarheten 

i slike lyskryss bør en søke å finne 

frem til en standard som benyttes 

over alt. Det foreslås at løsningen på 

stolper som valgt blant annet i krysset 

Tomtegata – Fåberggata på 

Lillehammer velges som standard 

(se bilde nedenfor). 

Lydfyr ved lyskryss gjør det enklere 

for synshemmede å finne krysset, og 

Norges Blindeforbund anbefaler at 

det bør installeres lydsignal i alle 

kryss. 

Det er viktig at lysstolper alltid står 

på samme side av fotgjengerovergang 

og at trykknappen og den taktile 

metallplaten som indikerer kryssets 

oppbygging alltid er på samme 

side av stolpen. Byen for alle – prosjektet 

anbefaler at stolpen plasseres 

maksimalt 1m fra fotgjengerfeltet og 

så nær fortauskanten som mulig. Den 

taktile metallplaten / relieffboksen 

gir synshemmede muligheten til å 

danne seg et bilde av hvordan krysset 

ser ut, og øker derigjennom sikkerheten 

ved veikryssing. 

Det foreslås at stolpen plasseres på 

høyre side av oppmerket fotgjengerovergang, 

at knappen vender inn mot 

fortauet og metallplata plasseres mot 

fotgjengerovergangen (se skisse). 

47 


9 

Fortau og gangarealer 

9.1 Plassering av varer, løsfotreklame, 

møblement 

Logisk og forutsigbar utforming av 

gatemiljø er spesielt viktig for synshemmede 

og andre orienteringshemmede, 

men det letter også fremkommeligheten 

betraktelig for bevegelseshemmede. 

For gågata på Lillehammer er det 

utarbeidet en mal for plassering av 

varer, løsfotreklame og fast møblement 

(se skisse). 

Det er viktig at arbeidet med å kontrollere 

at retningslinjene etterleves 

følges opp kontinuerlig. 

Det bør utarbeides tilsvarende retningslinjer 

for plassering av varer, 

løsfotreklame og evt annet møblement 

ved forretninger, bygg og lignende 

som ikke ligger i gågata. For 

Lillehammers del gjelder dette spesielt 

for de sentrumsnære gatene slik 

som Storgata nord og sør for gågata, 

Kirkegata samt tverrgatene. 

49 

Husvegg 

Kantstein 

Kantstein 

Husvegg 

130-140 cm 

Varer + 1 

gatebukk 

pr. forretning 

120 cm 30 

cm 

Frisone 

580 cm 160 cm 40 30 120 cm 130-140 cm 

cm cm 

Benker, trær, 

gatelys, 

annet fast 

møblement 

Frisone 

Varer + 1 

gatebukk 

pr. forretning 


50 

For Lillehammers vedkommende ser 

denne utformingen med plassering 

av varer og annet løst og fast møblement 

innerst mot husvegg ut til å fungere 

godt selv om Blindeforbundet i 

utgangspunktet anbefaler at gangbanen 

legges inn mot husvegg 15 . På 

Lillehammer har en valgt å beholde 

den opprinnelige oppbyggingen av 

gata, slik at kantsteinen på begge 

sider fungerer som sammenhengende 

ledelinje. 

Når det gjelder valg av beplantning 

er det viktig at en tar hensyn til astmatikere 

og allergikeres behov. En 

veiledning i forhold til valg av 

beplantning omtales i et separat 

kapittel. 

9.2 Krav til fri bredde i gangarealer 

Veilederen til teknisk forskrift sier at 

korte adkomstveier ikke må være 

smalere enn minimum 1,4m fri bredde. 

Hvis veien er lang bør bredden 

økes til 1,8m eller det må være møteplasser 

med denne bredden minst 

hver 12. meter. 

Vegnormalen sier at fortau bør være 

minst 2m brede og helst 4-5m brede 

eller mer. Det bør være plass til kortidslagring 

av snø slik at den farbare 

bredden aldri blir mindre enn 2m. 

Adskilt gang- og sykkelbane bør 

være minst 3m bred. 

Ved at minimumskravet på 2m bredde 

overholdes sikres plassbehovet for 

de fleste grupper. Synshemmede har 

plass til førerhund eller ledsager, 


elektriske rullestoler kommer frem 

og kan snu og to manuelle rullestoler 

vil kunne passere hverandre. 

Eventuelle kanter eller sprang i gangarealene 

skal ikke være høyere enn 

maksimalt 25mm. 

9.3 Markering av stolper 

Norges Blindeforbund påpeker i sin 

informasjonsbrosjyre «Veg- og 

gateutforming» 16 viktigheten av at 

stolper som befinner seg i gangsoner 

bør kontrastmerkes i øyenhøyde, 

uten at det foreslås løsninger for 

hvordan dette skal eller bør gjøres. 

En løsning der en bruker fargede 

kontrastbånd (gule) i en høyde av 

150cm over bakken har vært foreslått 

av flere, men «Byen for alle» – prosjektet 

vurderer dette som en svært 

lite estetisk løsning selv om den nok 

ville være funksjonell for svaksynte. 

I Joensuu, Finland, har man valgt en 

løsning der stolpene har innebygd 

belysning i en høyde av 150cm over 

bakken. Belysningen er i form av små 

pærer som er plassert rundt stolpen 

(se skisse). I tillegg til å markere stolpene 

kan slik belysning fungere som 

ledelinje for svaksynte der hvor stolpene 

er på rekke etter hverandre. 

«Byen for alle» – prosjektet vurderer 

denne løsningen som god og estetisk, 

kanskje spesielt på stolper med gatebelysning. 

Hvorvidt en slik løsning 

også kan fungere på skiltstolper og 

lignende bør vurderes. 

150 cm 

15 Orienteringshemmet – Blindes og svaksyntes krav til 

fysisk planlegging – En vegleder, utgitt av niversitetsforlaget, 

1988, ISBN 82-00-03668-5 

16 «Veg- og gateutforming», utgitt av Norges Blindeforbund 

51 


52 

Ansatte ved ASVO etterrydder snø etter at brøytebilene har gjort sin jobb (over). 

Halvstrøing av gågata på Lillehammer (under). 


10 

Vintervedlikehold av gater og fortau 

I tillegg til at det er av vesentlig 

betydning at man klarer å komme 

frem til funksjonell utforming av 

ledelinjer som også kommer til sin 

nytte på vinterstid, er det viktig at 

vintervedlikeholdet av gater og fortau 

fungerer godt. 

Noen enkle retningslinjer bør være 

at: 

Det må brøytes og skrapes tett inn 

til fortauskanter og til påstigningsrampe 

på bussholdeplasser slik at 

det skapes en klar kant som skiller 

fra kjørebanen 

Fotgjengeroverganger og andre 

viktige passasjer må åpnes og 

ryddes for snø slik at passasje gjøres 

mulig 

Det må sørges for lett tilgang til 

stolpene med trafikklys slik at alle 

har muligheten til å nå knappen 

som ber om grønn mann. På 

Lillehammer har ansatte ved 

ASVO ansvaret for å etterrydde 

snø etter at brøyebilene har gjort 

sin jobb. På denne måten klarer 

man å rydde vei frem til stolper 

samt til trapper, søppelbøtter og 

andre gjenstander som befinner 

seg i gatebildet 

Fortau må prioriteres brøytet slik 

at man unngår at fotgjengere må 

bevege seg i vegbanen 

Gågater og fortau bør halvstrøes 

slik at bruk av spark muliggjøres. 

Det å kunne støtte seg til en spark 

vil for mange, spesielt eldre, være 

avgjørende for at de kan bevege 

seg ute vinterstid 

Slike retningslinjer bør innarbeides i 

brøytemannskapenes arbeidsinstruks 

og bør ligge som et krav ved innhenting 

av anbud hos offentlige og private 

tilbydere av brøytetjenester. 

53 


54 

Det offentlige bør søke et tettere samarbeid med private tilbydere av parkeringsplasser og være en pådriver for 

at parkeringstillatelser for funksjonshemmede også skal kunne benyttes her. 


11 

Parkeringsplasser 

I henhold til Teknisk forskrift §10-2 

skal parkeringsplasser for bevegelseshemmede 

plasseres i nærheten av 

hovedinngang til sentrale bygg. Disse 

plassene skal reserveres for bevegelseshemmede 

og minimum være 3,8m 

x 5m for enkel plass (Veileder til teknisk 

forskrift) og 6,5m x 5m for dobbel 

plass. Vegnormalen anbefaler at 

alle offentlige parkeringsanlegg bør 

ha 5 – 10% plasser for bevegelseshemmede. 

For å avgjøre hvor mange 

HC-plasser som bør etableres et sted 

må det utvises skjønn og tas hensyn 

til områdets bruksområder og 

beskaffenhet samt totalt antall parkeringsplasser. 

5% av totalantallet bør 

allikevel være et minimum. Det er 

viktig at tillatt parkerinsgtid på 

reserverte HC-plasser ikke er for 

kort. 

I tillegg stilles følgende krav til parkeringsplasser 

for bevegelseshemmede: 

Eventuelle trinn, terskeler, kanter 

eller sprang skal ikke være høyere 


Eventuelle betalingsautomater 

bør ha en betjeningshøyde på 

mellom 1,1m og 1,3m og ha et 

plant parti foran på minst 1,4m x 

1,4m 

Det offentlige bør søke et tettere samarbeid 

med private tilbydere og være 

en pådriver for at parkeringstillatelser 

for funksjonshemmede også 

skal kunne benyttes på private parkeringsplasser 

En av de største utfordringene vi har 

i forhold til eksisterende parkeringsplasser 

i Lillehammer er at spranget 

mellom parkeringsnivå og fortau / 

gangareal ofte er for høyt (se bilde 

nedenfor). Som vi ser av kravlisten 

ovenfor skal dette spranget ikke være 

større enn 25mm for at full tilgjengelighet 

skal være sikret. «Byen for alle» 

– prosjektet har i løpet av prosjektperioden 

sett på ulike alternative løsninger. 

Disse bør gjennomgås og 

utprøves med tanke på brukbarhet. 

To interessante løsninger som vises 

på bildene på neste side er fra 

Hammarby Sjøstad i Stockholm og 

fra Reykjavik. 

55 

HC-parkeringsplass i Nymosvingen på Lillehammer 


Ved Tinghuset 

på Lillehammer 

56 

Hammarby sjøstad, 

Stockholm 

Reykjavik 


12 

Lekeplasser 

Den 3. desember 1993 åpnet Norges 

første offentlige lekeplass tilrettelagt 

også for funksjonshemmede barn. 

Lekeplassen finnes i Jernbaneparken 

på Lillehammer og har dannet 

utgangspunkt for at flere liknende 

lekeplasser har kunnet bli bygd 

andre steder i Norge senere. 

Både i planleggingen og i valg av 

utstyr og underlag må det legges stor 

vekt på å gjøre lekemulighetene 

attraktive og tilgjengelige for alle 

barn samtidig som at sikkerheten for 

barna bedres. 

Som underlag bør det benyttes gummierte 

heller som gir en falldempende 

effekt. Det er viktig med variasjon i 

farger og mønster slik at synshemmede 

gis orienteringsmuligheter. 

Underlaget må være relativt mykt, ha 

tilstrekkelig friksjon, isolere i forhold 

til kulde, tørke hurtig og være lett å 

rengjøre. 

57 


58 

12.1 Valg av sklie 

Ved valg av sklie bør en legge følgende 

kriterier til grunn: 

Høy kant ved innløp 

Gripvennlig topp 

Pulverlakkert overflate som gir 

overflaten lang levetid 

Rustfritt stål i skliflate 

Lang utløpsdel 

Bølgeform i skliflate 

Riflet / mønstret skliflate som 

minsker oppheting ved soleksponering 

Ingen sveisesøm mellom skliflate 

og vange 

12.2 Valg av huske 

Ved valg av husketype bør en tenke 

på at: 

Minst en huske bør ha ryggstøtte 

slik at også barn med redusert 

evne til selv å holde overkroppen 

stabil i en huskesituasjon kan 

benytte husken 

Husken bør ha et selvstarter 

prinsipp hvor pendelbevegelse 

aktiveres ved å dra eller skyve i 

oppheng 


59 

12.3 Valg av vippe 

En vippe på en godt tilrettelagt lekeplass 

bør gi mulighet for at flere barn 

og voksne kan delta i lek sammen. 

Dette innebærer at vippen må være 

stabil og utligne vektforskjeller og at 

den bør ha ryggstøtte. 


60 

Alt utstyret bør være markert med 

relativt klare og skarpe farger som 

kan lette orienterbarheten for synshemmede. 

Beplantningen må ikke være allergifremkallende 

eller giftig. Blomstrende 

planter bør helst lukte godt da dette 

kan virke sansestimulerende spesielt 

på synshemmede barn. En veiledning 

for valg av beplantning basert 

på anbefalinger fra Norges Astma- og 

Allergiforbund er under utarbeidelse 

og vil bli nevnt i et separat kapittel. 


13 

IKT, skilting og informasjon 

13.1 Skilting 

Generelt skal all skilting være godt 

synlig, logisk, gjennomført og inneholde 

kun mest nødvendig informasjon. 

Der hvor mulig og fornuftig kan 

skilt utstyres med en taktil (følbar) 

overflate. Skilt bør være belyst og ha 

en ikke reflekterende overflate. 

Nedhendte eller utragende skilt skal 

ha en fri passasje under på minst 

2,1m. Skilt med tekst plasseres 

mellom 1,4m og 1,6m over bakken og 

skal ha fri passasje på begge sider. 

13.2 Bruk av piktogrammer 

Piktogrammer fungerer svært godt 

som informasjonskilde blant annet 

for personer med lesevansker, personer 

som ikke kan landets språk eller 

personer med psykiske funksjonshemninger. 

Bilder er ofte lettere gjenkjennelig 

enn tekst. Dersom piktogrammene 

i tillegg er taktile vil de 

kunne være til hjelp også for synshemmede 

personer. Piktogrammene 

skal minst være 20cm x 20cm store. 

Piktogrammer er for øvrig et godt 

eksempel på universell utforming i 

praksis – informasjon som gis og kan 

mottas av brukeren «på en effektiv 

måte, uavhengig av forhold knyttet 

til omgivelsene eller brukerens ferdigheter 

og evne til å oppfatte informasjon». 

61 


62 

13.3 Taktile kart 

Med taktile kart menes kart som kan 

føles med fingrene. Slike kart innebærere 

god hjelp i orientering for 

synshemmede. 

I større bygg bør slike finnes i umiddelbar 

nærhet av inngang eller være 

til utlån i informasjonsdisk eller 

resepsjon. Et taktilt kart må ikke være 

for detaljert, men vise den viktigste 

informasjonen. 

På sentralstasjonen i Trondheim (se 

nedenfor og neste side) finnes et taktilt 

kart som viser stasjonens oppbygning 

og innhold. Kartet er godt, men 

med en plassering innerst i lokalet 

synes det ikke å være lett tilgjengelig. 

13.4 Bruk av blindeskrift (braille)? 

En relativt liten andel blinde personer 

leser blindeskrift (braille). Det vil 

derfor som regel ikke være nødvendig 

å gjengi informasjon i blindeskrift. 

Store, kontrastmerkede og taktile 

bokstaver vil kunne leses av en 

langt større brukergruppe og bør derfor 

heller velges. Det er fornuftig å ha 

kontakt med Blindeforbundet lokalt 

for å få en avklaring på om spesielle 

skilt eller spesiell informasjon allikevel 

skal være i blindeskrift. 


63 

13.5 Snakkende skilt 

Høgskolen i Gjøvik har på oppdrag 

fra «Byen for alle» – prosjektet utviklet 

en prototyp på «Snakkende skilt». 

«Snakkende skilt» er et teknisk hjelpemiddel 

som formidler informasjon 

ved bruk av infrarødt lys. 

System med informasjon via infrarødt 

lys er utprøvd først og fremst i 

USA. I Europa har England, Belgia, 

Frankrike og Italia testet eller bygget 

ut et tilsvarende system. Denne informasjonen 

er først og fremst beregnet 

på svaksynte, men mulighetene er 

mange når det gjelder informasjon 

generelt, blant annet forskjellige 

språk, punktinformasjon, informasjon 

i museer og utstillinger osv. 

Etter en del utprøving har systemet 

endt opp med en viss teknisk standard 

som brukes i utviklingen av 

enhetene: 

IR-lys i området 880 – 950 nm 

Dette blir amplitudemodulert 

med en 25 kHz bærebølge som 

blir frekvensmodulert med infosignalet 

Modulasjonsfrekvens: 250 – 3330 

Hz. Dette gir en kvalitet tilsvarende 

telefonoverføring 

Deviasjon: 2,5 kHz 

Mod.indeks: 0,76 

Båndbredde: 6,6 kHz 


64 

Systemenhetene består av en senderenhet som programmeres med tale (eller annet audiosignal) inn i en mikrofon 

på enheten. Varigheten på beskjeden er bestemt av kapasiteten til den innebygde lydlagringskretsen. En 16 

sekunders krets er benyttet i «Byen for alles» enheter. Den innspilte beskjeden repeteres kontinuerlig så lenge 

senderen har drivspenning. Beskjeden slettes ikke om spenningen koples fra. En senderenhet er beregnet til å 

drive 1 stk antenne. Åpningsvinkelen på antennen kan varieres etter behov ved oppkopling. Med ekstern driver 

til antenne kan flere antenner koples til senderenheten. I stedet for lagret informasjon kan også direkte overføring 

foretas fra mikrofon eller andre lydkilder. 

Mottakeren er en håndholdt enhet (størrelse: 9 x 6 x 3 cm) med tilkoplet øretelefon. Enheten drives av et 9 

volt batteri. Mottakeren er i drift når en trykknapp på enheten holdes inne. 


For å overføre lydsignal fra mottaker 

til øre er det mulig med høyttaler og 

/ eller øretelefon. Vi har valgt øretelefon 

da trafikkstøy og lignende med 

dette virker minst forstyrrende. Ved 

testing har vi kommet frem til at en 

åpningsvinkel på 25° gir best resultat 

når en skal søke etter en sender. Liten 

åpningsvinkel gir god retningsbestemmelse, 

men senderen kan være 

vrien å finne. Stor åpningsvinkel gjør 

det lettere å finne senderen, men kan 

da være noe usikker å retningsbestemme. 

Med en sveipende bevegelse i vannrett 

stilling av mottakeren søkes det 

etter en sender. Uten mottatt frekvens 

vil mottakeren automatisk være 

koplet ut. Så snart mottakeren registrer 

en sender-frekvens, vil støy oppstå 

i mottakeren, og søking etter kilden 

kan begynne. Mottakeren peker 

mot senderen når mest signal og 

minst støy høres i øretelefonen. 

Dersom to sendere ligger inne samtidig 

i åpningsvinkelen, vil mottaker 

velge å motta den sterkeste av de to, 

og den andre vil ikke virke forstyrrende 

inn. 

Rekkevidden bestemmes av effekten 

ut fra senderdiodene og kan dermed 

varieres etter behov. Vår standard 

sender med en antenne bestående av 

5 dioder vil ha en rekkevidde på ca. 

50 meter, avhengig av hvordan forstyrrende 

lyskilder virker inn på mottakeren. 

Sollys er den største forstyrrende 

faktoren når det gjelder infrarød 

overføringer. Ved utvikling av 

denne sender- / mottakerenheten er 

det lagt vekt på å redusere sollysets 

innvirkning så mye som mulig. 

For synshemmede vil systemet være 

et supplement til eksisterende hjelpemidler, 

og ved tilstrekkelig utbygging 

gjøre svaksynte mer mobile og 

uavhengige. «Snakkende skilt» kan 

for eksempel ha følgende bruksområder: 

Ved fotgjengeroverganger 

(lysskifting, gatenavn, retning) 

Ved midlertidige / permanente 

hindringer på gangvei / fortau 

Bussholdeplasser 

På busser og andre kommunikasjonsmidler 

Anvisning til for eksempel kontorer, 

forretninger, lege, offentlig 

toalett, heis eller lignende 

13.6 Tilgjengelighet til elektronisk 

informasjon 

Det er utarbeidet offisielle retningslinjer 

fra Web Accessibility Initiative 

(WAI) 17 som bør følges av alle som 

jobber med publisering av informasjon 

via internett. Det må være et 

minstekrav at all offentlig informasjon 

på nettet er tilgjengelig for alle. 

Retningslinjene er internasjonalt 

anerkjent for å sikre best mulig tilgjengelighet 

for mennesker med 

funksjonsnedsettelser, for brukere 

med forskjellige nettlesere og for brukere 

i forskjellige omgivelser. Ved å 

klikke deg inn på linken nedenfor vil 

du finne de komplette retningslinjene 

for å gjøre nettsted tilgjengelig for 

alle. 

65 

17 http://www.deltasenteret.no/internett

66 

WAI klassifiserer tre grader av tilgjengelighet: 

Punkter som må følges for at alle 

grupper skal ha tilgang til informasjon 

i dokumentet. For enkelte 

grupper representerer disse 

punktene et minstekrav for at 

dokumentet skal kunne brukes 

Punkter som bør følges. Dersom 

disse punktene ikke følges vil en 

eller flere grupper få problemer 

med å få tilgang til informasjonen 

i dokumentet. Ved å følge disse 

punktene vil du fjerne vesentlige 

hindringer for tilgang til informasjonen 

i dokumentet 

Punkter som kan følges. Dersom 

de ikke følges kan enkelte grupper 

få vanskeligheter med å få tilgang 

til informasjonen i dokumentet. 

Ved å følge disse punktene 

vil du forbedre tilgangen til 

dokumentet

14 

Kollektivtrafikk 

Dette kapittelet vil først og fremst 

omhandle tilgjengelighet til busser. 

For detaljerte opplysninger om hvordan 

tilgjengelighet til trikk, tog og båt 

best ivaretas henvises det til 

Deltasenterets tilgjengelighetsmal for 

offentlig transport 18 . I tillegg henvises 

det til eksempelsamlingen 

«Tilgjengelighet til offentlig transport 

19 » og til veilederen «Stoppesteder» 20 

14.1 Holdeplasser og leskur 

Det er sterkt ønskelig at det etableres 

leskur på alle bussholdeplasser. I tillegg 

til at leskur representerer en økt 

komfort og at det gir god sittemulighet 

letter det orienterbarheten fordi 

det blir lettere for blant annet synshemmede 

å lokalisere holdeplassen. 

Leskur bør være rektangulært utformet 

med rette vegger. De må ha en 

åpning med fri høyde på 2,2m over 

gangareal. Leskurene bør harmonere 

med omgivelsene forøvrig, men bør 

også være kontrastmerket. Dersom 

en velger å bruke leskur i glass, må 

leskuret utrustes med glassmarkører 

rundt det hele. 

er plassert på en slik måte at det er 

mulig å komme helt inntil for å lese 

informasjonen. Dette innebærer at 

skilt ikke skal plasseres over / bak 

benker, søppelkasser eller annet løst 

eller fast utstyr i leskuret / på holdeplassen. 

Skriften på tabellene må 

være så stor at svaksynte kan se den, 

og glass som dekker tabellene må 

være refleksfritt. 

Stolpen med «busskiltet» (skiltnr. 

512) bør plasseres helt inntil eller på 

leskur og skiltet bør stå i en høyde på 

2,2m over gangareal. Det er viktig at 

skiltet plasseres fremst på leskuret 

slik at sjåføren vet hvor bussen skal 

stanses og for at passasjerene skal 

kunne vite hvor fremdøra på bussen 

vil være. 

Der det ikke finnes leskur bør skiltet 

plasseres så tett som mulig inntil fortauskanten 

og fortsatt fremst på holdeplassen 

der fremdøra på bussen er. 

67 

Skilt med holdeplassinformasjon 

(rutetabell) må forefinnes på alle holdeplasser. 

Skilt må monteres i en 

høyde som gjør det mulig også for 

rullestolbrukere å lese skiltet. I tillegg 

er det av vesentlig betydning at skiltet 

Illustrasjon: Skilt 512 

18 Tilgjengelighetsmal offentlig transport – Et verktøy for å 

øke tilgjengeligheten til offentlig transport, 2001, utgitt av 

Deltasenteret, ISBN 82-8003-022-0 

19 Tilgjengelighet til offentlig transport – En eksempelsamling 

fra Norges Handikapforbund, 2001, ISBN 52-7651-019-1 

20 Stoppesteder – En veileder i plassering og utforming av 

busstoppesteder, 2001, utgitt av Statens Vegvesen, ISBN 

82-7207-523-7

68 

Tall som angir linjenummer på holdeplass 

og på materiell skal være minst 

20cm høye. Navn på endestasjonen 

skal være angitt med minst 12cm høy 

skrift. Tekst skal ha en høyde på min 

8cm, og det anbafales sterkt at blokkbokstaver 

benyttes. 

For å lette orienterbarheten for synshemmede 

bør det benyttes kontrastfarger 

på alt utstyr på holdeplassen. I 

tillegg bør det legges inn en kontrastmarkert 

ledelinje langs kantsteinen 

som er like lang som bussen. I tillegg 

bør påstigningspunktet på bussen 

markeres med avvikende farge og 

belegg på fortau. 

14.2 Terminaler 

Gangarealer i og ved terminaler må 

være sammenhengende og oversiktlige. 

Umiddelbart ved inngangen til 

enhver terminal bør det finnes en 

bemannet informasjonsdisk. Vegen 

frem til informasjonsdisken merkes 

med ledelinjer i form av avvikende 

farge og gjerne også med avvikende 

overflatestruktur slik at både svaksynte 

og blinde kan orientere seg. 

Ovenstående figur viser malen for 

leskur benyttet i Joensuu, Finland. 

Det spesielle her er at man har benyttet 

seter i ulike høyder for at mennesker 

med ulike behov skal kunne sitte. 

I tillegg ser vi at holdeplassinformasjonen 

er plassert på en slik måte at 

den ikke hindres av møblement og 

dermed er tilgjengelig for alle. 

I tillegg til visuell (skriftlig) informasjon 

for eksempel på lystavler eller 

via videoskjermer må viktig informasjon, 

så som avgangstid, holdeplassnummer 

og lignende, også gis muntlig 

over høyttaler. Plattformer og 

plattformnummer bør plassres slik at 

de blir synlige fra naturlige ventearealer. 

For terminaler / stasjonsbygg gjelder 

for øvrig de samme kravene til inngangsparti, 

dører, stigningsforhold, 


trapper, ramper, heiser, bredde på 

gangarealer, WC osv. som for andre 

offentlige og private bygg. Slike krav 

er omhandlet i andre kapitler i 

Tilgjengelighetshåndboken og gjentas 

derfor ikke her. 

14.3 Materiell og service 

Det bør være minst mulig høydeforskjell 

og avstand mellom kantsteinen 

på holdeplassen og inngangspartiet 

til bussen. For å oppnå dette bør alle 

busser være utstyrt med lavgulv og 

kneling som trer i kraft hver gang 

bussen stopper. 

Flere Europeiske byer har god erfaring 

med bruk av «Kassel-kanstein» 

(se nedenfor). Holdeplasser med slik 

kantstein er for tiden også under 

opparbeidelse flere steder i Sør- 

Trøndelag. 

Der bussen er utstyrt med heis eller 

rampe stilles følgende krav: 

Heiser skal være minst 80cm x 

125cm 

Heiser skal ha en løfteevne på 

minst 300kg 

Ramper skal være minst 80cm 

brede 

Hellingen på ramper skal være 

mindre enn 12% 

Videre skal bussdører ha fri passasjebredde 

på min. 90cm. Mange busser 

har doble dører, og da blir det viktig 

at slike dører ikke har stenger i midten 

som hindrer fri bredde på 90cm 

eller mer. Både kantene ved trinn og 

dørkarmene bør markeres med kontrastfarge. 

Alle busser skal ha plass til to rullestoler 

som hver kan være inntil 90cm 

bred og 130cm lang. Det må være 

mulig å bevege seg til disse plassene 

med rullestol. For enkelte busser stilles 

det en rekke krav til festeanordninger 

for rullestoler og personer i 

rullestol. 

Det nye bussdirektivet til EU stiller 

ulike krav med tanke på transport av 

rullestoler. For buss klasse 1 vil det 

antakelig bli stilt krav om bås til rullestoler, 

mens det for buss klasse 2 og 

langdistansebusser vil bli stilt krav til 

innfesting. Norske prototyper på 

busser som er i tråd med de nye EUkravene 

er for tiden under bygging. 

69 


70 

Det kan ofte fortone seg som svært 

vanskelig for en synshemmet person 

å vite hvilken buss som passerer en 

holdeplass. Det er derfor viktig at 

bussen, ved passering av holdeplass, 

ligger i det kjørefeltet som er nærmest 

holdeplassen og at hastigheten 

er så lav at bussen kan stanse når sjåføren 

ser at det står noen på holdeplassen. 

Bussen må stoppe uansett 

om det gis stoppsignal fra den ventende 

personen eller ikke. Bussen 

skal heller ikke kjøre forbi en holdeplass 

selv om det står en annen buss 

der allerede. For at lyder ikke skal 

overdekke hverandre må den sist 

ankommede bussen alltid vente med 

å kjøre inn i busslommen til den første 

har kjørt. 

For at synshemmede personer i størst 

mulig grad skal kunne reise med 

buss på egenhånd må holdeplasser 

annonseres. Det er viktig at informasjonen 

både er nøyaktig og tydelig. I 

stedet for at sjåføren skal lese opp alle 

holdeplasser er det bedre at det 

installeres et halvautomatisk annonseringssystem 

for stoppesteder der 

informasjonen er lest inn på forhånd 

og aktiviseres ved at sjåføren trykker 

på en knapp. Ved nyinnkjøp av materiell 

kan det legges inn et krav om 

automatisk annonsering av holdeplasser. 

«Snakkende skilt» som er omtalt tidligere 

i boken bør vurderes brukt som 

annonseringssystem på busser og 

eventuelt også andre kollektive transportmidler. 

«Snakkene skilt» vil særlig 

kunne komme til god nytt for å 

annonsere hvilken buss som ankommer 

holdeplassen. 

Fra Blindeforbundets side er det ytret 

et ønske om et standardisert knappesystem. 

Stoppknappene bør plasseres 

på alle holdestenger og i vindussprossene. 

Det er viktig at knappene 

er markert med kontrastfarge og at 

de plasseres max. 1,3m over gulv. Det 

anbefales videre at knappene monteres 

med korte mellomrom slik at det 

ikke skal være nødvendig å reise seg 

for å nå stoppknappen 21 . 

Tall som angir linjenummer skal være 

min 20cm høye, og navn på endestasjonen 

skal være angitt med minst 

12cm høy skrift. 

21 Orienteringshemmet – Blinde og svaksyntes krav til fysisk 

planlegging – en vegleder, 1988, utgitt av Norges 

Blindeforbund / Universitetsforlaget, ISBN 82-00-03668-5, 

side 73 - 77 


15 

Belysning 

Allmenn belysning, punktbelysning 

og dagslys må benyttes slik at det 

utfyller hverandre. Flater som oppmerksomheten 

skal rettes mot belyses 

spesielt godt. Dagslysinntak må 

kunne varieres ved bruk av farger, 

lysstyrke, type lysskilde og plassering. 

Dagslys må ikke virke blendende. 

Viktige strategiske punkt og 

områder der det kan være farekilder 

må opplyses spesielt god. Det er også 

viktig at lyskilden plasseres slik at 

det ikke skapes skyggeeffekter eller 

reflekser. 

I vindvang, hall eller foajé kan belysningen 

med fordel utføres sammenhengende 

slik at lyset leder frem mot 

en resepsjon, heis, informasjonstavle 

eller et annet naturlig punkt i bygget 

/ rommet. Lys som virker retningsangivende 

bør også benyttes i andre 

kommunikasjonsveger slik som i 

trapper og ganger. På trappeavsatser 

og foran første opptrinn og nedtrinn 

kan det gjerne benyttes lys i gulvet, 

men dette må ikke være for sterkt slik 

at det kan virke blendende. 

Utganger, nødutganger eller faresituasjoner 

skal markeres med selvlysende 

skilt som varsler om dette. 

Ved valg av belysning må det være 

rom for personlige justeringer og tilpasninger. 

Det kan derfor, for eksempel 

der hvor en antar at en person vil 

sitte og skrive eller utføre annet 

arbeid, settes opp ekstre strømuttak 

som gjør det mulig å forsterke belysningen 

ved disse punktene. 

71 


16 

Beplantning 

Generelt for beplantning gjelder at 

vekster som avgir pollen bør unngås. 

Sterkt hyperreaktive astmatikere vil 

også bli plaget av sterkt duftende 

planter. 

Norges Astma- og allergiforbund i 

Sør – Trøndelag arbeider for tiden 

med et veiledningshefte som skal gi 

råd i forhold til valg av beplantning. 

I nærheten av bygg gjelder at en bør 

unngå jord / blomsterbed som har 

direkte kontakt mot yttervegg. 

Unngå også beplantning som gir 

mørke og fuktige områder opp mot 

husveggen. 

73 

Selv om de aller fleste av oss setter stor pris på planter og blomster må vi være bevisste på at dette kan føre 

til allergiske reaksjoner hos andre. 


17 

Avfalls- og bråtebrenning 

Brenning av avfall i åpne bål, tønner 

og lignende fører til utslipp av miljøfarlige 

stoffer. Bråtebrenning er dermed 

ingen god måte å bli kvitt hageavfallet 

på. Brenning av vått hageavfall 

kan gi store utslipp av miljøfarlige 

stoffer. Utslippene vil bli mindre 

dersom hageavfallet er tørt og lufttilførselen 

under brenningen er god, 

men bråtebrenning bør helst unngås. 

Brenning av impregnert trevirke er 

forbudt. Ved brenning av impregnert 

tre utvikles giftige gasser, og asken er 

dødelig i svært små mengder. 

Forurensningsloven forbyr utslipp av 

slike gasser. 

Åpen og ukontrollert brenning av 

avfall og biologisk materiale kan gi 

store utslipp av blant annet tjærestoffer, 

dioksiner og tungmetaller. Dette 

kan medføre både helse- og miljøproblemer. 

Røyk fra slik brenning rammer 

spesielt den delen av befolkningen 

som har kroniske luftveissykdommer 

eller allergiproblemer. 

Røykgasser kan føre til økt pustebesvær, 

akutte astmaanfall eller forsterke 

allergisymptomer. 

SFT (Statens forurensningstilsyn) har 

utgitt en veiledning til kommunene 

om åpen brenning og brenning av 

avfall i småovner 2 2 samt et forslag til 

kommunal forskrift datert januar 

2002. Miljøverndepartementet har 

med sitt delegasjonsvedtak av 

19.07.2001 gitt kommunene myndighet 

til å fastsette slik forskrift om 

åpen brenning og brenning av avfall i 

småovner etter forurensningslovens 

§9. 

Med bakgrunn i dette står kommunene 

nå friere til å innskrenke avfallsog 

bråtebrenning, og det anbefales 

sterkt at kommunene benytter seg av 

denne muligheten. 

I henhold til forskriften er åpen brenning 

og brenning av avfall i småovner 

generelt forbudt dersom det ikke 

foreligger tillatelse fra SFT eller 

Fylkesmannen. 

Utover dette kan følgende unntak 

gjøres gjeldende: 

Åpen brenning på grillinnretninger, 

utepeiser og kaffebål 

Brenning av avfallstrevirke i vedovn, 

med unntak av impregnert 

og malt trevirke 

Brenning av avispapir og liknende 

i vedovn hjemme eller på 

hytta 

Bråtebrenning og brenning av tørt 

hageavfall utenfor tettbygd strøk 

St. Hansbål 

Ranke- og flatebrenning i skogbruket 

Halmbrenning i jordbruket 

22 Åpen brenning og brenning av avfall i småovner - 

Veiledning for kommuner, Utgitt av SFT 2001, TA – 

1824/2001, ISBN 82–7655–426-1 

75

Selv om forskriften åpner opp for 

brenning på ovennevnte områder er 

det kommunen selv som vurderer og 

vedtar om disse, noen av disse eller 

ingen av disse skal unntas fra det 

generelle forbudet. Dette innebærer 

med andre ord at kommunene selv 

kan innføre et generelt forbud mot 

avfallsog bråtebrenning. «Byen for 

alle» – prosjektet anbefaler at bråtebrenning 

forbys eller som et minimumskrav 

forbys i tettbygd strøk og 

at annen avfallsbrenning innskrenkes 

til et minimum. 

76 


18 

Husdyrhold 

I følge Norges Astma- og Allergiforbund 

(NAAF) er husdyr den viktigste 

allergenkilde for allergisk 

astma i Norge. Det kommer motstridende 

råd om det er best å være sammen 

med dyr eller ikke for å unngå 

allergi, men NAAF opprettholder de 

rådene som har vært gitt i lang tid om 

at en ikke bør anskaffe husdyr dersom 

det er allergi i familien. 

Samtlige pelsbærende husdyr er uten 

unntak allergene og sprer allergifremkallende 

stoffer fra blant annet 

pels (flass), spytt og urin. Det viktigste 

katteallergenet er bundet til svært 

små partikler og holder seg derfor 

svevende i luft svært lenge. 

Etter hvert fester allergenene seg til 

vegger og tekstiler, men faller også 

ned og blander seg med husstøvet. 

Også hundeallergener og andre dyreallergener 

synes å være bundet små 

partikler som antagelig fordeles på 

samme måte. Konsentrasjonene blir 

størst i teppegulv og ved dårlig renhold. 

I bygg med katt, hund eller andre dyr 

vil det bygge seg opp lagre med allergener 

som kan være svært vanskelig 

å redusere til akseptabelt nivå for 

allergikere. Allergifremkallende stoffer 

fra pelsdyr finnes altså nesten 

overalt og det er viktig å minske både 

direkte og indirekte kontakt (for 

eksempel via klær). 

Barn med allergi må kunne oppholde 

seg i barnehager og skoler uten å bli 

syke på grunn av indirekte pelsdyreksponering. 

Barnehager og skoler 

bør derfor være helt fri for pelsdyr 

(samtlige lokaler og nærmiljøet). 

Skoler der dyrepass inngår i det 

pedagogiske opplegg bør drives i 

områder der alternativ allergenfri 

skole er tilgjengelig. Også arbeidsplasser 

bør gjøres fri for pelsdyr dersom 

ikke pass av eller kontakt med 

husdyr utgjør en del av arbeidet. 

Rengjøringsmetoder bør utarbeides 

og tilpasses til å redusere eksponering 

for allergener i skoler, barnehager, 

på arbeidsplasser, i transportmidler 

og i offentlige lokaler. 

Rengjøringsnivået i allmenne lokaler 

skoler og barnehager skal holdes på 

et høyt nivå for å unngå forhøyede 

allergennivåer. Bygninger bør utformes 

slik at de er lett å renholde. 

Dyreeiere må vise bedre hensyn, for 

eksempel ved å velge klær som ikke 

har vært i kontakt med dyr når de går 

på jobben, i skole eller barnehage. 

Det er også viktig å være klar over at 

tepper med allergener i praksis er 

umulig å rense tilstrekkelig 23 . 

Det finnes generelt få eller ingen forskrifter 

som omhandler husdyrhold 

og følger av dette for allergikere og 

astmatikere. Lillehammer kommune 

vedtok i 1997 retningslinjer for dyre- 

77 

23 www.naaf.no

78 

hold i Lillehammer kommune. 

Retningslinjene er ikke en forskrift, 

men fungerer som hjelpemiddel for 

helsemyndighetene i egen saksbehandling. 

Lillehammer NAAF hadde 

i sin merknad til forslag til retningslinjer 

ønske om at disse skulle blitt 

utvidet til å omfatte helse i videre forstand 

og at det måtte settes krav om 

at husdyr ikke skal ha adgang i kommunale 

lokaler eller til transportmidler 

samt at hunder holdes i bånd hele 

året og at katter holdes i bånd i tettbygd 

strøk. 

Retningslinjene inneholder per dato 

blant annet bestemmelser om at: 

Dyrehold av hest, ku, sau, geit, 

gris, duer og fjærkre ikke tillates 

innenfor tettbebyggelsen i 

Lillehammer 

Husdyrs / kjæledyrs adgang til 

barns utendørs lekeplasser må 

unngås 

Hester ikke skal ha adgang til 

utendørs plasser, grus- eller gressbaner 

hvor ballspill, friidrett og 

lignende vanligvis foregår 

Hunder, katter eller andre husdyr 

normalt ikke skal tas inn i institusjoner 

og virksomheter så som 

skoler, barnehager, næringsmiddelvirksomheter 

og helseinstitusjoner 

Det kan synes som at de helseplager 

husdyrhold fører med seg for allergikere 

og astmatikere per dato ikke er 

et høyt nok prioritert område. Det 

påpekes fra «Byen for alles» side som 

eksempel at problemer med husdyrhold 

i idrettsanlegg absolutt skulle ha 

vært omhandlet i Kulturdepartementets 

hefte «Idrettsanlegg og funksjonshemmede 

– idrettsanlegg for alle» 24 . 

Når dette ikke er ivaretatt, men det 

allikevel sies at «I denne boken vil 

planleggere, arkitekter, idrettslag og 

de som eier eller driver idrettsanlegg 

finne de kravene som er satt for at 

idrettsanlegg kan gjøres tilgjengelige 

for alle brukergrupper», er dette et 

klart brudd mot prinsippene om tilgjengelighet 

for alle og universell 

utforming. 

24 Idrettsanlegg og funksjonshemmede – Idrettsanlegg for alle, 

utgitt av Kulturdepartementet, 2000, ISBN 82-00-45365-0 


19 

Om «Byen for alle» – prosjektet 

Målsettinger og erfaringer 

«Byen for alle» – prosjektets visjon 

har vært: «Gjennom samarbeid 

mellom det offentlige, det private og 

brukerorganisasjonene skal «Byen for 

alle» – prosjektet bidra til å gjøre samfunnet 

mindre funksjonshemmende – 

både lokalt, regionalt, nasjonalt og 

internasjonalt. Prosjektet skal konsentrere 

seg om inkluderende planprosesser 

der funksjonshemmede tas 

med på råd i alle saker som gjelder 

dem, tilrettelegging av god og funksjonell 

infrastruktur, næringsutvikling 

og kompetanseformidling.» 

Lillehammer kommune gjennomførte 

i årene 1991 til 1996 et omfattende 

«Byen for alle» – prosjekt med hovedvekt 

på infrastrukturtiltak og fysisk 

tilrettelegging for funksjonshemmede. 

Den gang som nå var Oppland 

fylkeskommune en aktiv medspiller i 

dette arbeidet. Prosjektet var et delprosjekt 

i Regjeringens handlingsplan 

for funksjonshemmede og fikk 

økonomisk og faglig støtte til delprosjekter 

fra seks ulike fagdepartementer. 

Den 1. april 2000 gjenopptok 

Lillehammer det aktive arbeidet med 

tilgjengelighetsarbeid. «Byen for alle» 

– prosjektets fase II har hatt en tidsramme 

på 36 måneder. 

«Byen for alle» – prosjektets fase II er 

finansiert av Lillehammer kommune, 

Oppland fylkeskommune og 

Miljøverndepartementet. Prosjektet 

har vært ledet av en styringsgruppe 

bestående av seks personer - to fra 

Lillehammer kommune (næringssjef 

og varaordfører), to fra Oppland fylkeskommune 

(leder for samferdselsseksjonen 

og leder for hovedutvalg 

for planog samferdselssaker), en 

observatør fra Miljøverndepartementet 

og prosjektleder som ivaretar sekretærfunksjonene. 

TT - ansvarlig i 

Oppland fylkeskommune samt informasjonsleder 

i Lillehammer kommune 

har tiltrådt denne gruppen. 

Styringsgruppa har igjennom hele 

prosjektperioden lagt strategier for 

jobbingen i prosjektet samt prioritert 

konkrete tiltak. 

En referansegruppe bestående av 

representanter for Norges Handikapforbund 

Oppland, Norges Blindeforbund 

Oppland, Norges Astma- og 

Allergiforbund Oppland, Funksjonshemmedes 

Fellesorganisasjon Oppland 

og det fylkeskommunale rådet 

for funksjonshemmede i Oppland 

har vært etablert i tilknytning til prosjektet. 

Denne gruppa har gitt faglig 

bistand til prosjektleder igjennom 

hele prosjektperioden. 

79 


80 

I tillegg til disse to etablerte fora har 

prosjektleder hatt tett dialog med de 

funksjonshemmedes organisasjoner 

på Lillehammer i forbindelse med 

enkeltprosjekter. Avhengig av ulike 

delprosjekters og tiltaks karakter har 

det også vært naturlig å søke samarbeid 

med turistnæringen, Høgskolen 

i Gjøvik, Høgskolen i Lillehammer, 

IT – næringen, handelstandsnæringen, 

hjelpemiddelbransjen, Statens 

Vegvesen Oppland, SINTEF i 

Trondheim og andre offentlige og private 

instanser. 

«Byen for alle» – prosjektet har i snitt 

hatt en årlig budsjettramme på kr. 

450.000,-. Dette beløpet har gått til å 

dekke lønn og sosiale kostnader for 

prosjektleder, reiseutgifter og kontorutgifter 

samt tilskudd til prosjektrelaterte 

tiltak og delprosjekter. Det sier 

seg selv at det innenfor denne rammen 

ikke har vært mulig selvstendig 

å bekoste større tiltak, men at en har 

vært avhengig av samarbeid med 

andre for å få til konkrete løsninger. 

Mye av arbeidet har bestått av kompetanseformidling 

og bruk av prosjektleders 

arbeidstid som egeninnsats 

i ulike prosjekter. 

«Byen for alle» – prosjektet har hatt 

fem hovedsatsingsområder med følgende 

hovedmålsettinger: 

Planprosesser 

Lillehammer skal utvikle gode 

planprosesser som sikrer at hensynet 

til funksjonshemmede, 

eldre og barn blir vektlagt tidlig i 

planprosessene 

Kompetanse 

Lillehammer skal skaffe erfaringer 

og være en inspirasjonskilde 

for andre byer og kommuner 

Lillehammer skal drive med aktiv 

kunnskaps- og kompetanseformidling, 

blant annet til beslutningstakere 

og fagfolk i offentlig og 

privat virksomhet og til brukerkerorganisasjonene 

Infrastruktur 

Lillehammer skal forbedre den 

generelle tilgjengeligheten for alle 

grupper funksjonshemmede, 

eldre, barn og andre grupper 

myke trafikanter 

Næringsutvikling 

Lillehammer skal utnytte de fortrinn 

den har som en fysisk 

tilrettelagt by for funksjonshemmede 

og eldre til utprøving 

av produkter og aktiviteter 

innenfor reiseliv, idrett og friluftsliv 

Samarbeid 

Det skal etableres varig og godt 

samarbeid mellom funksjonshemmedes 

organisasjoner og 

offentlig og privat virksomhet for 

å forbedre forholdene for funksjonshemmede 

Et av de viktigste målene i «Byen for 

alle» – prosjektet har vært å flytte 

grenser og sette nye standarder når 

det gjelder funksjonshemmedes 

muligheter til å kunne delta i samfunnslivet 

på lik linje med andre. Vi 

har jobbet ut ifra en forståelse om at 


det ikke er en persons funksjonshemning, 

men samfunnets mangelfulle 

tilrettelegging som gjør at funksjonshemmede 

blir utestengt fra mange av 

de arenaen som funksjonsfriske kan 

delta på. Denne tankegangen må innarbeides 

hos befolkningen generelt 

og blant offentlige og private beslutningstakere 

spesielt. 

Da «Byen for alle» – prosjektet startet 

i 1991 var den danske byen Fredericia 

på mange måter et forbilde for 

Lillehammer, og vi har hele tiden i 

vårt arbeid hentet inspirasjon og 

ideer fra byer både i Norge og i utlandet. 

Nå har Lillehammer kommet til 

et nivå der andre faktisk har mye å 

lære av oss når det gjelder tilrettelegging 

for funksjonshemmede, og vi får 

mange henvendelser om råd og veiledning 

både fra byer i inn- og utlandet. 

Samtidig som vi har fortsatt satsingen 

på å gjøre Lillehammer mer 

tilgjengelig for alle har det vært vårt 

ønske og håp at «Byen for alle» – prosjektet 

skal inspirere andre byer og 

kommuner til å gå i gang med en tilsvarende 

satsing med å gjøre samfunnet 

mindre funksjonshemmende. 

Konkret tilrettelegging kombinert 

med kunnskapsformidling og holdningsskapende 

arbeid har gjort at 

innstillingen til funksjonshemmede 

og viljen til å gjennomføre tilretteleggingstiltak 

har endret seg mye i positiv 

retning i løpet av prosjektperioden. 

Mye av arbeidet i prosjektet har 

dreid seg om å sikre at tilgjengelighet 

for alle blir tatt med i vurderingen på 

et tidlig stadium i de ulike kommunale, 

fylkeskommunale og private 

planprosessene, og her mener vi selv 

at vi etter hvert ser klare resultater og 

forbedringer. 

Vedtak om oppstart av nytt «Byen for 

alle» – prosjekt ble fattet av kommunestyret 

i Lillehammer den 

27.08.1998. En av forutsetningene for 

videreføring av prosjektet var et nært 

samarbeid med og delfinansiering fra 


Miljøverndepartementet fordi erfaringer 

og kompetansen fra 

Lillehammer skulle videre formidles 

både regionalt og nasjonalt. I saksfremlegget 

blir det uttrykt at hovedmålet 

med prosjektet er «å gjøre 

Lillehammer til en mer tilgjengelig by 

og kommune for funksjonshemmede». 

Prosjektplan for Byen for alle – 

fase II lå vedlagt saksfremlegget og 

var med å danne grunnlag for vedtaket. 

Hovedutvalg for planog samferdselssaker 

i Oppland fylkeskommune 

fattet den 16.09.1998 vedtak om å 

støtte «Byen for alle» – prosjektet i 

Lillehammer kommune. I saksinnstillingen 

ble viktige arbeidsområder i 

Prosjektplanen for Byen for alle – fase II 

innenfor fylkeskommunens ansvarsområder 

fremhevet som vesentlige 

for at Oppland fylkeskommune 

ønsket å støtte prosjektet: 

Videreutvikle et differensiert 

transporttilbud 

Planprosess for å få flere brukere 

til å foretrekke kollektive transportløsninger 

Utnytte IT ved tilrettelegging av 

transporttilbud 

81 


82 

Prosjektplanen for «Byen for alle» – 

fase II som dannet grunnlaget for 

vedtakene i kommunestyret i Lillehammer 

kommune og Hovedutvalg for planog 

samferdselssaker i Oppland fylkeskommune 

inneholdt i tillegg til en 

orientering om bakgrunnen, målsettingen 

og organiseringen av prosjektet 

en oversikt over samarbeidspartnere, 

arbeidsmetoder, strategi, fremdriftsplan, 

tiltak, økonomi og finansiering 

for prosjektperioden. Det lå 

som en forutsetning i prosjektplanen 

at en prioritering av tiltakene skulle 

foretas sammen med prosjektets samarbeidspartnere: 

Lillehammer kommune, 


Miljøverndepartementet. 

Etter «Byen for alle» – prosjektets 

oppstart ble Prosjektplanen oppdatert 

blant annet med bakgrunn i at 

det i mellomtiden var kommet et nytt 

rundskriv fra Miljøverndepartementet, 

Kommunal- og regionaldepartementet 

og Sosial- og helsedepartementet; 

«Rundskriv T-5/99 – Tilgjengelighet 

for alle», som vi mente ville ha betydning 

for prosjektets arbeid. 

Videre foretok styringsgruppa for 

«Byen for alle» – prosjektet bestående 

av representanter for samarbeidspartnerne 

de prioriteringer av tiltak 

som Prosjektplanen forutsatte. Denne 

prioriteringen av tiltak resulterte i en 

Tiltaksplan for «Byen for alle» – prosjektet 

– Tilrettelegging for funksjonshemmede 

i Lillehammer 2000 – 2002. 

Tiltaksplanen har gjennom prosjektperioden 

dannet hovedgrunnlaget 

for det konkrete arbeidet og har vært 

til stadig behandling i styringsgruppa 

slik at gruppa til enhver tid skulle 

kunne holde seg oppdatert på status 

og fremdrift på de ulike tiltakene. I 

stor grad har tiltaksplanen blitt fulgt 

men enkelte mindre endringer og justeringer 

har nødvendigvis blitt foretatt 

underveis. 

En illustrert informasjonsmappe om 

«Byen for alle» – prosjektet ble laget 

ved oppstart av prosjektet. Denne 

inneholder et utdrag av tiltak prosjektet 

skulle konsentrere seg om 

samt en oversikt over noen av de 

resultater som allerede ble oppnådd i 

løpet av første fase av «Byen for alle» 

– prosjektet. Denne mappa har blitt 

brukt i stor grad i forbindelse med 

ulike presentasjoner av og foredrag / 

forelesninger om «Byen for alle» – 

prosjektet. 

Ved oppstart av «Byen for alle» – prosjektets 

fase II hadde man en forventning 

om at det skulle være relativt 

enkelt å søke ekstern finansiering på 

flere av tiltakene. Erfaringene tilsier 

imidlertid at dette ikke har vært tilfelle. 

Dette har medført at en del av 

tiltakene som ble forutsatt gjennomført 

i løpet av prosjektperioden ikke 

har kunnet bli gjennomført, men at 

de i enkelte tilfeller for eksempel har 

blitt del av en fremtidig oppfølgingsplan. 

Andre tiltak har man måtte 

endre ambisjonsnivået på med bakgrunn 

i manglende finansiering blant 

annet på bakgrunn av innstramninger 

i kommunebudsjettet og fylkeskommunens 

budsjetter. 


Det er vanskelig å måle den kortsiktige 

effekten av mange av de gjennomførte 

tiltakene, blant annet fordi 

mange av tiltakene dreier seg om 

kunnskaps- og kompetanseformidling 

og holdningsskapende arbeid. 

Det vi imidlertid allerede kan se 

effekten av er at hensynet til funksjonshemmedes 

interesser nå tas mye 

tidligere og sterkere inn i ulike planprosesser 

enn det som var tilfellet før 

«Byen for alle» – prosjektets oppstart. 

Dette begrunnes med at kunnskapen 

om ulike gruppers behov har økt som 

resultat av «Byen for alle» – prosjektets 

engasjement. 

Tiltakene har, avhengig av tiltakets 

art, blitt gjennomført i samarbeid 

mellom «Byen for alle» – prosjektet, 

brukerorganisasjoner i Lillehammer 

og i Oppland, andre deler av administrasjonen 

i Lillehammer kommune, 

samferdselsseksjonen og planavdelingen 

i Oppland fylkeskommune, 

Statens Vegvesen Oppland, Lillehammer 

Handelsstandsforening, Tellus IT AS, 

Deltasenteret og private arkitekter og 

utbyggere. Styringsgruppa og referansegruppa 

for «Byen for alle» – 

prosjektet har vært løpende orientert 

om fremdriften på tiltakene. 

Mange av tiltakene var fra starten av 

befestet i Tiltaksplanen for "Byen for 

alle" – prosjektet, mens enkelte behov 

har vært innmeldt fra ulike aktører 

underveis. Prosjektleder oppfatter 

dette som en naturlig prosess innenfor 

prosjektarbeid; at vegen i noen 

grad må bli til mens man går. 

Fordelen med «Byen for alle» – prosjektet 

har vært at man har kunnet 

jobbe fleksibelt og tiltaksrettet og at 

prosjektleder har stått fritt til etter 

behov å innhente kunnskap og kompetanse 

hos interne og eksterne samarbeidspartnerne 

underveis. 

Et av hovedmålene for «Byen for 

alle» – prosjektet er at «Det skal etableres 

varig og godt samarbeid 

mellom funksjonshemmedes organisasjoner 

og offentlig og privat virksomhet 

for å forbedre forholdene for 

funksjonshemmede». Prosjektleder 

føler at denne målsettingen i stor 

grad er nådd, og at samarbeidet fungerer 

godt. Spesielt har en forbedring 

i samarbeidet vært å merke etter 

gjennomføringen av kurset i 

«Planlegging for alle» der brukere, 

private aktører, politikere og representanter 

for administrasjonen i 

Lillehammer kommune, Oppland 

fylkeskommune og Statens Vegvesen 

Oppland fikk anledning til å tilbringe 

en dag sammen for å bli kjent med 

hverandre og hverandres interesser, 

arbeids- og ansvarsområder. 

Det kan synes noe vanskelig å skulle 

vurdere graden av måloppnåelse av 

eget arbeid. Slik prosjektleder vurderer 

det har «Byen for alle» – prosjektet 

imidlertid gjennom sitt engasjement 

oppnådd følgende viktige 

resultater: 

Funksjonshemmedes interesser 

og behov har blitt gjort mer synlig 

gjennom grundig kunnskaps- og 

kompetanseformidling både eksternt 

og i egen organisasjon 

83 


84 

En av de negative konsekvensene 

med en slik type prosjekt er at 

brukerorganisasjonene kan synes 

å ha blitt mer passive i og med de 

vet at deres interesser blir godt 

ivaretatt 

Det offentlige viser vilje til å tenke 

tilgjengelighet og universelle løsninger. 

I Lillehammer kommunes 

planlegging blir hensynet til 

funksjonshemmede i dag ivaretatt 

i langt større grad enn det som 

var tilfellet før «Byen for alle» – 

prosjektets oppstart. Som eksempel 

kan nevnes at kravet til universell 

utforming er tatt inn som 

premiss for all planlegging i 

kommuneplanmeldingen for 

Lillehammer 

Der hvor tilgjengelighetsperspektivene 

blir fremsatt tidlig i nye 

byggeprosjekter blir tilgjengelighet 

ivaretatt i stor grad 

Private utbyggere har blitt kjent 

med «Byen for alle» – prosjektet 

og tar kontakt i forbindelse med 

utbygginger for å sikre at tilgjengeligheten 

for funksjonshemmede 

blir ivaretatt 

«Byen for alle» – prosjektet fungerer 

fremdeles som inspirator og 

forbilde for andre byer og kommuner. 

Etterspørselen etter informasjonsmateriell 

og faglig bistand 

(foredrag, veiledninger osv.) er 

svært stor både i inn- og utland 

Lillehammers befolkning har 

igjennom «Byen for alle» – prosjektet 

fått et talerør inn til 

Lillehammer kommune og 

Oppland fylkeskommune. Det er 

viktig at funksjonshemmedes 

følelse av å bli tatt på alvor ikke 

blir borte etter prosjektets slutt. I 

Oppland fylkeskommune eksisterer 

et fylkeskommunalt råd for 

funksjonshemmede, i 

Lillehammer ønsker man å opp 

rette et slikt råd som skal sørge for 

at funksjonshemmedes interesser 

synliggjøres 

Sammenfattet vil man kunne si at vi 

har kommet lengre enn forventet 

med tanke på holdningsskapende 

arbeid og innarbeidelse av en tilgjengelighetstankegang 

i forbindelse 

med planog byggeprosesser. Det 

samme gjelder den allmenne interessen 

for «Byen for alle» – prosjektet 

både i inn- og utland. Spesielt merker 

vi oss at prosjektet med sine innsatsområder 

har oppnådd en høy status 

internasjonalt og at vår kompetanse 

ofte har vært etterspurt i forbindelse 

med større internasjonale fagkonferanser. 

På den andre siden har det vært vanskeligere 

enn forventet å jobbe med 

konkrete tilretteleggingstiltak. Etter 

vår mening skyldes dette på ingen 

måte mangel på vilje, men blant 

annet: 

Lillehammer kommunes egne 

økonomiske situasjon 

Samferdselsseksjonen i Oppland 

fylkeskommunes økonomiske 

situasjon 

At tilgangen på offentlige midler 

er vanskeligere 

At fokuset ikke lengre er rettet i så 

stor grad mot Lillehammer som i 

perioden frem til 1994 


En av grunnene er også at 

Lillehammer allerede har en relativt 

høy standard med tanke på tilgjengelighet. 

I nye prosjekter i OL – tiden 

ble tilgjengelighet for funksjonshemmede 

godt ivaretatt gjennom «Byen 

for alle» – prosjektets fase I. Mye av 

jobben som nå gjenstår er å «rette opp 

gamle synder», dvs. å gripe fatt i 

eksisterende infrastruktur for å bedre 

tilgjengeligheten. Dette er et kostnadskrevende 

arbeid som nødvendigvis 

må ta tid. En prosjektperiode 

på tre år synes i denne sammenheng 

for kort. Det vurderes derimot dithen 

at der hvor utbedringsarbeid ikke har 

blitt påbegynt i løpet av prosjektperioden 

har man klart å få tiltak inn på 

utbedringslister som vil bli fulgt opp 

over tid. Unntaket her er områder der 

tilgjengelighetsinteresser står i kontrast 

til verneinteresser, og der tilgjengelighet 


ikke har et sterkt nok nasjonalt regelverk 

i ryggen slik at disse interessene 

lett taper i konkurranse med andre 

interesser. 

Prosjektet har, sett ifra prosjektleders 

ståsted, bidratt til en økt forståelse 

mellom faggrupper og interessegrupper. 

At prosjektleder har kunnet fungere 

som en nøytral part uten å være 

ansatt hverken på helse- og sosialfaglig 

eller teknisk side vurderes som en 

styrke for prosjektet og dets arbeid. 

En tverrfaglig gruppe bestående av 

prosjektleder for «Byen for alle», en 

representant for Teknisk etat i 

Lillehammer kommune og en representant 

for Lillehammer rehabiliteringssenter 

har vært etablert, noe 

som igjen har representert en faglig 

styrke i kommunens arbeid med tilrettelegging 

for funksjonshemmede. 

Planavdelingen i Oppland fylkeskommune 

og «Byen for alle» – prosjektet 

har fått et tett og godt samarbeid 

og bistått hverandre. Spesielt 

har Planavdelingen i Oppland fylkeskommune 

vært til stor hjelp i forhold 

til å formidle resultater fra prosjektet 

til andre kommuner i Oppland. 

Private planleggere og utbyggere har 

gjort seg kjent med «Byen for alle» - 

prosjektet og tar i større grad enn tidligere 

kontakt i forbindelse med 

utbygginger for å sikre at tilgjengeligheten 

for funksjonshemmede blir ivaretatt. 

Samarbeidet med brukerorganisasjonene 

har hele tiden vært godt, 

selv om noe mer eget engasjement og 

initiativ fra organisasjonenes side 

hadde vært ønskelig. For å få et slikt 

prosjekt til å lykkes er det av vesentlig 

betydning at brukerne og deres 

organisasjoner føler tilhørighet til de 

tiltak som planlegges og gjennomføres. 

Fremdeles kan det synes som om 

avstanden mellom det kommunale 

og fylkeskommunale nivået i mange 

sammenhenger er stor. På grunn av 

separate beslutningsnivåer, budsjetter 

og prosesser er det fortsatt ofte 

vanskelig å komme frem til felles prioriteringer. 

Dette gjelder særlig 

innenfor kollektivtrafikken der fylkeskommunen 

har ansvaret for materiell 

mens kommunen blant annet har 

ansvar for infrastrukturen langs det 

kommunale vegnettet. 

85 


86 

Den store styrken til «Byen for alle» – 

prosjektet har allikevel vært at en har 

lagt opp til et bredt samarbeid i alle 

prosesser. Vår erfaring er bl.a. at 

Lillehammer ikke kunne ha oppnådd 

så gode resultater hvis ikke både 

kommunen og fylkeskommunen 

hadde engasjert seg aktivt i prosjektet. 

I og med den rolledelingen vi har 

i det offentlige Norge er det helt 

avgjørende med tett samarbeid for å 

få til helhetlige tilbud. En tett kopling 

opp mot nasjonale prosjekter har 

også vært til fordel fordi dette har gitt 

et større faglig nettverk som har kunnet 

utveksle ideer og erfaringer. 

Hvis «Byen for alle» – prosjektet skal 

gi råd til andre som ønsker å gå i 

gang med et liknende arbeid vil det 

være viktig å poengtere at: 

Man skal være klar over at tilrettelegging 


tar tid. Det tar tid å innarbeide 

holdninger som gjør at hensynet 

til tilgjengelighet blir en naturlig 

del av hverdagen til folk. Det tar 

også tid å opparbeide seg et 

kunnskapsnivå som sikrer at riktige 

løsninger velges. Ofte er det 

små deltaljer som skiller tilgjengelig 

fra fullstendig utilgjengelig. 

Det er viktig å jobbe kortsiktig og 

langsiktig på samme tid. Samtidig 

som det er vesentlig å skape resultater 

relativt raskt for å holde et 

engasjement oppe, er det viktig at 

en også jobber med de tiltak som 

det vil ta tid å få på plass. 

Samarbeid er av vesentlig betydning 

for å få til gode resultater. 

Brukerorganisasjonene må engasjeres 

og få et eierforhold til det 

som gjøres. En skal også være klar 

over at det er hos brukerne den 

aller største kompetansen ligger. 

Det er en fordel dersom man klarer 

å lage et prosjekt som går på 

tvers av etater og nivåer. For det 

første skaper dette et større faglig 

nettverk, og for det andre vil det 

gjøre det mulig å jobbe mer helhetlig 

og komplementært. 

Tilrettelegging trenger ikke nødvendigvis 

å være ekstremt kostbart. 

Det er viktig å skille på planlegging 

av nye tiltak og reparering 

av «gamle synder». Der hensynet 

til funksjonshemmede blir 

del av en større helhet tidlig i en 

prosess er merkostnaden på å øke 

tilgjengeligheten som regel marginal. 

Der en imidlertid i ettertid 

må gå inn å «rette opp feil» kan 

dette få en betydelig kostnad. 

Dette understreker igjen behovet 

for riktig planlegging fra starten 

av. 

For «Byen for alle» – prosjektet 

har det vært en styrke å ha en heltidsansatt 

prosjektleder. 

Prosjektleder har på denne måten 

kunnet konsentrere seg om 

tilrettelegging for funksjonshemmede, 

og dette hensynet har 

ikke måtte konkurrere med andre 

oppgaver. Dersom man seriøst 

ønsker å satse på tilgjengelighet 

er det å anbefale at en person, i 

det minste i en oppstartperiode, 

får anledning til kun å konsentrere 

seg om dette fagfeltet, 

samtidig som samarbeid med 

andre selvfølgelig må søkes. 


«Byen for alle» ble avsluttet som prosjekt 

per 31. mars 2003. Arbeidet er 

imidlertid tenkt videreført som en 

naturlig del av ordinær drift i 

Lillehammer kommune. 

Prosjektleder har tro på at de ansatte 

i organisasjonen nå har nådd et 

kunnskapsnivå som skal gjøre det 

mulig å ivareta hensynet til funksjonshemmede 

i det daglige arbeidet. 

Som hjelp i dette arbeidet håper en at 

denne Tilgjengelighetshåndboken kan 

være til hjelp. 

tenkt etablert. Dette rådet vil bestå av 

godt skolerte brukere, sentrale politikere 

og sentrale representanter fra 

administrasjonen i kommunen. 

Rådets primæroppgave vil bestå i å 

være et rådgivende organ i alle saker 

som direkte eller indirekte berører 

funksjonshemmede. I tillegg er det 

ønskelig at det blir innarbeidet rutiner 

i saksbehandlingen som sikrer at 

tilgjengelighet for alle grupper funksjonshemmede 

vurderes og belyses. 

Som faglig støtte til administrasjonen 

i Lillehammer kommune er et kommunalt 

råd for funksjonshemmede 

87 

For mer informasjon: 

www.lillehammer.kommune.no 

Telefon 61 05 05 00 

www.shdir.no/deltasenteret 

Telefon 24 16 30 00 


Kristin Margarete Crawford 

Prosjektleder for «Byen for alle» - prosjektet 

på Lillehammer fra april 2000 til 31. mars 2003

Veien til tilgjengelighet - Universell Utforming

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?