Les §29-utvalgets innstilling - Det teologiske fakultet - Universitetet i ...

Det teologiske fakultet og Kirkeloven § 29
Innledende orientering
Fakultetsstyret oppnevnte 5. september 2007 et utvalg til å vurdere Kirkeloven § 29. Der
heter det at ”kirkelig tilsatte og ombud og lærer ved teologisk fakultet skal være medlem
av Den norske kirke”. Videre er det presisert at Kirkedepartementet kan innvilge
dispensasjon fra bestemmelsen ”når særlige grunner tilsier det”. Utvalget fikk følgende
sammensetning: Aud V. Tønnessen (leder), Trond Skard Dokka, Bjørn Erik Schjerverud,
Marit Bunkholt, Iselin Flaten, Knut Erling Johannessen, Amina Storm, Dag Thorkildsen.
Knut Erling Johannessen trakk seg senere fra utvalget. Et arbeidsutvalg ble oppnevnt
bestående av Tønnessen, Dokka og Schjerverud. Senere har Hallgeir Elstad tiltrådt
arbeidsutvalget.
Utvalget ble bedt om å vurdere lovens betydning for fri forskning, tilsettinger de siste 20
årene, studentrekruttering og om en slik paragraf er nødvendig for å sikre lærestedet en
evangelisk-luthersk forankring eller om denne forankringen kan ivaretas av Det praktiskteologiske
seminar som er partner i fakultetets profesjonsutdanningen av prester.
Vurderingene skulle foretas i forhold til fakultetet som del av Universitetet i Oslo og dets
forpliktelser for Den norske kirke. Utvalget skulle også undersøke om andre
søsterfakulteters i Norge og Norden har liknende bestemmelser som regulerer læreres
kirkemedlemsskapsplikt, og hvordan de eventuelt på andre måter forholder seg til
spørsmålet om konfesjon blant ansatte. Videre ble utvalget bedt om å vurdere hvordan
fakultetet bør fremme en sak om opphevelse av paragrafen, dersom utvalget finner det
nødvendig eller ønskelig, og hvilke begrunnelser som bør gis den sammenhengen.
Utvalget skulle vurdere om det finnes andre løsninger enn lovendring som kan dekke
fakultetets behov.
Det er flere grunner til at denne saken kommer opp nå. Det kan innvendes at et krav om
kirkemedlemskap er uforenlig med den akademiske friheten og universitetet som en
akademisk institusjon som driver fri og uavhengig forskning og undervisning. Kravet om
medlemskap kan oppfattes som å være i strid med en sentral menneskerettighet som

eligionsfriheten. Det er også grunn til å peke på at UiO og dermed Det teologiske
fakultet har vært gjennom en prosess med faglig prioritering, som peker i retning av
større tverrfakultært samarbeid, og at medlemsplikten kan svekke grunnlaget for faglig
samarbeid. Det teologiske fakultet er heller ikke lenger et rent profesjonsfakultet for
presteutdanning. Flere studieprogram åpner fakultetet i en mer allmenn retning og gjør at
et krav om medlemsplikt virker ”unaturlig”. I flere land i Europa er de teologiske
fakulteter under press og/eller i endring. Blant annet er spørsmålet om forholdet mellom
kristen, konfesjonell profesjonsutdannende teologi i forhold til religionsforskning og
religionsstudier høyere opp på dagsorden, noe som igjen stimulerer til problematisering
av kirkemedlemskapsplikt. Den norske statskirkeordningen endres og på sikt vil dette
kunne påvirke relasjonen mellom fakultetet og kirken. Videre kan det nevnes at den
danske lånekassen har nektet studenter fra Universitetet i København økonomisk støtte på
grunn av § 29 under henvisning til at Det teologiske fakultet, UiO, er konfesjonelt bundet
og ikke akademisk fritt. Mandatet inviterer utvalget bl.a. til å undersøke nærmere om
innvendingene som har vært reist mot fakultetets virksomhet med referanse til §29,
stemmer.
Utvalget har hatt tre møter med åpne drøftinger. Arbeidsutvalget har hatt tre møter. Saken
har vært drøftet med fakultetets ansatte på seminar 28.-29. april 2008. I tillegg har
arbeidsutvalget hatt et møte med Kirkedepartementet om saken. Utvalgsleder sendte en
henvendelse til søsterfakulteter i Norge og Norden for å få informasjon om hvordan deres
kirkelige forpliktelser, om de finnes, ordnes og reguleres.
Paragrafens historiske bakgrunn
I følgje Grunnlova av 1814 (§ 92) kunne berre dei som vedkjente seg til den evangelisklutherske
religionen, ha embete i staten. I 1878 vedtok Stortinget at berre dommarar og
statsrådar skulle vere bundne av grunnlovsmessig vedkjenningsplikt. Med omsyn til
andre embetsmenn kunne det bli gjort andre lovføresegner. Den første lova om
embetsmenns vedkjenningsplikt kom i 1880. Vedkjenningsplikta gjaldt då presteskapet,
dei teologiske professorane og embetsmenn i skuleverket og fylkesmenn. Ei ny lov om
embetsmenns truvedkjenning vart vedteken i 1894. Her vart vedkjenningsplikta for dei

teologiske professorane ført vidare. Denne lova regulerte vedkjenningsplikta til
teologiske lærarar fram til 1972.
I samband med ei tilsetjingssak ved Det teologiske fakultetet i 1970, vart spørsmålet
handsama i Stortinget, som vedtok å oppheve lova av 1894 med verknad frå januar 1972.
Frå då av gjaldt vedkjenningsplikta berre Kongen (§ 4 i grunnlova) og halvparten av
medlemmane i statsråd (§ 12 i grunnlova, endra i 1919). Det same vart gjort gjeldande for
tenestemenn og ombotsmenn i Den norske kyrkja og lærarar ved eit teologisk fakultet.
Dette siste vart heimla i § 67 i lov om Den norske kirkes ordning av 1953, som dermed
vart endra. Ut frå formuleringa i lova var ei rimeleg tolking at det vart gjort gjeldande ei
medlemsplikt framfor ei vedkjenningsplikt.
I 1971 opna Stortinget dessutan for at Kongen i særlege tilfelle kunne dispensere frå
kravet om medlemsplikt i Den norske kyrkja for teologiske lærarar. Denne formuleringa
vart teken opp att i den nye kyrkjelova av 1996 (§ 29), med den endringa at
dispensasjonen vart overført frå Kongen til departementet. § 29 i kyrkjelova lyder slik:
”Kirkelig tilsatte og ombud og lærer ved teologisk fakultet skal være medlem av Den
norske kirke. Departementet kan dispensere fra kravet når særlige grunner tilsier det.”
Loven er av departementet tolket dit hen at det i dag kun er lærere ved Det teologiske
fakultet av de tre norske teologiske fakultetene som er bundet gjennom § 29. Det er
videre praksis for at loven kun oppfattes som forpliktende for professorer i faste
vitenskapelige stillinger.
Andre teologiske læresteder
I forbindelse med arbeidet har andre teologiske læresteder blitt kontaktet og bedt om å
redegjøre for hvordan deres forhold til kirke og bekjennelse er ordnet.
Følgende fakulteter har blitt kontaktet og har besvart henvendelsen: Misjonshøgskolen
(MHS), Det teologiske menighetsfakultet (MF), Det teologiske fakultet v/ Helsingfors

Universitet, Det teologiske fakultet v/Åbo universitet, Det teologiske fakultet v/Aarhus
Universitet, Det teologiske fakultet v/Københavns Universitetet, Centrum för teologi och
religionsvetenskap v/Lunds universitet og Det teologiske fakultetet v/Uppsala
Universitet.
Ingen av de øvrige fakulteter, verken norske eller nordiske, har en liknende ekstern
lovregulering av læreres medlemsplikt.
Institusjonelle bindinger: MF og MHS
Både MHS og MF er institusjonelt bundet teologisk og bekjennelsesmessig gjennom
egne lover og reguleringer. I MF sine grunnregler § 1 vises det til institusjonens basis
som ”Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse”.
Forstanderskapet, MFs eiere, er som eneste organ etter Grunnreglene formelt knyttet til
Den norske kirke: ”Medlemmer og varamedlemmer skal bekjenne den kristne tro etter
Den norske kirkes bekjennelse”. Men som det heter i brev fra MFs nåværende rektor,
Vidar Haanes, har ikke det hindret forstanderskapsmedlemmer fra Den evangelisklutherske
frikirke. Dette forstås altså mer som en konfesjonell bekjennelsesplikt enn et
krav om kirkemedlemskap. Det stilles prinsipielt ikke krav om konfesjonell tilhørighet
eller bestemt kirkemedlemskap til lærerne. Det er MF som institusjon som har en
bekjennelsesorientert basis. Samme krav stilles ikke den enkelte lærer, heter det. Men
samtidig understreker rektor at det ved tilsetting på det praktisk-teologiske seminar i
praksis vil være en forutsetning å være knyttet til Den norske kirke, samt at kun lærere
med medlemskap i Den norske kirke kan delta i Lærerrådets behandlinger av høringer
eller uttalelser fra Den norske kirke eller Kultur- og kirkedepartementet. Rektor anser det
også som ”naturlig” at flertallet av de som underviser på profesjonsstudiet i teologi er
medlemmer av Den norske kirke, uten at dette er skriftlig regulert.
Også når det gjelder MHS er det prinsipielt institusjonen som er konfesjonelt bundet.
MHS har i høgskolens vedtekter § 3 en passus om at ”(b)asis for alt teologisk arbeid ved
Misjonshøgskolen er Den norske kirkes tro og bekjennelse” og en henvisning til Det
Norske Misjonsselskaps grunnregler § 4, hvor det står: ”Det Norske Misjonsselskap er

forpliktet på Den hellige skrift og på Den norske kirkes bekjennelsesskrifter”. Det Norske
Misjonsselskap er eier av MHS. Men MHS identifiserer seg, både historisk og i aktuell
situasjon, med Kirkelovens § 29 og forstår sin virksomhet i ”analogi med” Det teologiske
fakultet ved UiO ”både hva normalkrav i forhold til medlemskap i Den norske kirke og
hva mulighet for dispensasjon angår”. MHS påpeker at de befinner seg i en prosess i
økumenisk retning. Denne prosessen er ikke fullført, men rektor, Knut Holter, antyder at
det ”ikke (er) urimelig å tenke seg at man på sikt vil kunne differensiere noe mellom
ulike fagområder og eventuelt også ulike studieprogram (særlig viktig er
profesjonsutdanningen for prester) når det gjelder kravet til luthersk bekjennelse hos
lærerne”.
Ingen av de øvrige forespurte fakulteter og sentre har reguleringer som binder dem eller
deres lærere til en bestemt bekjennelse eller stiller krav om kirkemedlemskap. Det stilles
ikke konfesjonelle krav til lærere ved de andre teologiske fakultetene i Norden som er
forespurt.
Lærere og kirkemedlemskap
MHS oppgir på forespørsel at per i dag er alle lærere medlemmer i Den norske kirke og
at det er vanskelig, i overskuelig fremtid, å tenke seg et ikke-luthersk flertall og en ikkeluthersk
rektor.
MF svarer at de nok ville fått problemer med sine grunnregler om en betydelig del av de
ansatte lærerne ikke var medlemmer av Den norske kirke eller tilhørte den evangelisklutherske
tro: ”Grensen ville i alle fall gå før 50 %”. Det stilles heller ikke konfesjonelle
krav til rektor, men ettersom rektor er MFs representant utad vil nok kirketilhørighet og
konfesjonell overbevisning tillegges vekt ved tilsetting. Blant de vitenskapelige ansatte i
faste vitenskapelige stillinger finnes det 1 metodist, 1 katolikk og 1 menonitt. I tillegg
finnes det blant lærerne noen med lutherske konfesjonell tilknytning, om enn med
medlemskap i andre kirker enn Den norske kirke.

Også ved Det teologiske fakultet i Åbo oppgis alle lærerne å tilhøre den evangelisklutherske
kirke i Finland. Av disse er også et flertall ordinerte prester. Dekanen må ikke
være medlem av den evangelisk-lutherske kirke, men frem til nå har dekanen gjennom
fakultetets historie også vært prest i denne kirke. Ved Det teologiske fakultet i
Helsingfors finnes det lærere med kirketilhørighet i ulike kirkesamfunn, selv om
majoriteten av det vitenskapelige kollegium antas å være evangelisk-lutherske. Men
religiøs overbevisning anses å være en privatsak, og konfesjon er overhodet ikke et
spørsmål ved ansettelse, understrekes det, og det er også mulig å stå utenfor enhver
konfesjon. Det stilles ikke krav til dekanen om kirkemedlemskap eller konfesjonell
tilhørighet. Dekanen trenger heller ikke være teolog. Det er den vitenskapelige
kompetanse og professorgrunnlaget som avgjør skikkethet til dekanvervet.
På spørsmål om oversikt over konfesjonell tilhørighet blant lærerne, viste København og
Århus til at dette var å regne som en privatsak og derfor noe som ledelsene ved disse
lærestedene ikke hadde noe kjennskap til.
Også i Sverige avvises konfesjonsspørsmålet som relevant for ansettelse i vitenskapelig
stilling ved universitetene i Lund og Uppsala. Heller ikke dekanen er konfesjonelt
forpliktet, men velges på samme måte som andre dekaner ved universitetene. Verken fra
Uppsala eller Lund oppgis det noen tall eller antydes tall for ansatte og konfesjonstilhørighet,
noe som vel er begrunnet i at de anser spørsmålet som i prinsippet irrelevant.
Utdanningsbasert tilknytning til majoritetskirker og andre kirkesamfunn
Både MF og MHS viser til historie og sedvane som grunnlag for sitt nære forhold til Den
norske kirke. MHS viser til en historisk tradisjon for å forstå presteutdanningen der som
Den norske kirkes utdannelse av prester til misjonstjeneste, men innen rammen av Dnk.
Den finske kirkeloven av 1994 slår fast at kirken har sitt presteembete og presiserer at
prestekandidater må ha en akademisk eksamen som er avlagt ved et universitet.
Bispemøtet i Finland har videre presisert dette til å bety magistereksamen som videre er
presisert i poengberegnede krav om studier i språk, eksegese, kirkehistorie, systematisk

teologi, praktisk teologi og kirkekunnskap. Mellom de to finske teologiske fakultetene
(Åbo/Helsinki), kirke og skole er det en jevn kontakt som fra fakultetenes side forstås ut
fra behovet for samfunnskontakt. Kirke og skole er to hovedarenaer for arbeid for de
utdannede kandidater og derfor viktige å konsultere om studiet.
I Sverige er ansvaret for presteutdanningen tillagt Svenska kyrkan og organisert gjennom
pastoralinstituttene i Lund og Uppsala og i stiftene. Mellom Svenska kyrkan og de
teologiske fakultetene i Lund og Uppsala finnes det samarbeidsavtaler, men disse har
primært karakter av økonomiske overenskomster.
Forholdet mellom de danske teologiske fakulteter ved universitetene i København og
Århus og den danske folkekirke er ikke lovmessig regulert utover at det i adgangsloven
til kirkelige embeter er nevnt at for å bli prest i folkekirken skal man normalt være
cand.theol. fra et dansk universitet.
Det teologiske fakultet og Kirkeloven §29
Kirkeloven § 29 regulerer i dag altså teologiske professorer medlemsplikt. Det kan være
grunn til å understreke at det er lærerne som har denne plikten til medlemskap i Den
norske kirke. Det teologiske fakultetet som institusjon har ingen bekjennelsesbasis, men
er underlagt de ordninger som gjelder UiO forøvrig. Her er det en reell forskjell mellom
Det teologiske fakultet og de øvrige to norske teologiske utdanningsstedene som jo begge
er institusjonelt bundet av bekjennelse. Kravet om medlemsplikt bør ikke forstås som en
bekjennelsesplikt i streng mening. Formålet med kravet om kirkemedlemskap har nok sitt
grunnlag i de kirkelige funksjoner som den enkelte professor og fakultetet har. I praksis
er det snakk om to hovedfunksjoner: 1. Fakultetet er kirkelig instans i forbindelse med
kirkelige høringer, visse representasjons- og oppnevningssaker og professorene har
stemmerett ved bispevalg. 2. Fakultet utdanner prester til tjeneste i Den norske kirke og
har et ansvar for undervisningen i Den norske kirkes lære.
Under fakultetsseminaret 28.-29. april fant det sted en omfattende og grundig drøfting av
saken mellom fakultetets ansatte. Seminaret fikk seg forelagt lovens historie og en

presentasjon av andre teologiske fakulteters konfesjonelle forpliktelser. Videre ble
seminaret forelagt tre ulike modeller for hvordan Det teologiske fakultet fremover kunne
ordne sitt forhold til §29 og dens innhold. Den ene modellen foreslo en videreføring av
dagens ordning. En annen modell foreslo at man skulle arbeide for en oppmykning av
loven gjennom en avgrensning av den til visse deler av professorkollegiet, fagområder
og/eller program. En tredje modell gitt ut på at det skulle arbeides for å fjerne den
medlemsplikten som teologiske lærere er pålagt gjennom §29. Det var ulike synspunkter
blant de ansatte når det gjaldt synet på hvorvidt §29 bør foreslås fjernet eller ikke, men de
aller fleste på seminaret ønsket en avvikling av paragrafen. Samtidig var man opptatt av
at det i forlengelsen av en slik endring må arbeides for å sikre fakultetets kirkelige og
konfesjonelle tilknytning på andre måter.
Ansettelser
Mandatet ber utvalget vurdere om Kirkelovens §29 de siste tyve årene kan sies å ha
påvirket ansettelsesforhold. Spørsmålet kan forstås slik at det man ønsker å få vite er om
loven er blitt brukt i vurderingsprosessen av søkere, om søkeres konfesjonelle tilhørighet
har vært et argument for eller mot ansettelse. En gjennomgang av ansettelsessakene de
siste tyve årene tyder ikke på at konfesjonstilhørighet har spilt noen rolle. Det er kun to
saker hvor det har vært aktuelt å ansette personer som tilhører andre kirkesamfunn enn
Den norske kirke, og i begge tilfeller er de blitt ansatt. Departementet har ved disse to
anledninger benyttet seg av retten til å dispensere fra bekjennelseskravet, en
dispensasjonsrett som Stortinget vedtok i 1971. Det skjedde etter søknad fra Det
teologiske fakultet i forbindelse med tilsettingene av Kari Elisabeth Børresen i 2000 og
av Stig Frøyshov i 2005. Det bør også fremheves at fakultetet har en lengre historie med
bruk av timelærere og to-ere, samt tilsetting av stipendiater med annen religiøs eller
kirkelig tilknytning enn den evangelisk-lutherske og Den norske kirke.
Studentrekruttering
Her er et ikke foretatt noen empirisk undersøkelse når det gjelder Kirkelovens betydning
for studentrekruttering. Det vil derfor ikke være mulig å besvare mandatet på en fyldig
måte på dette punktet. I den grad det kan sies å foreligge en faktisk begrunnet

egrensning på studentrekrutteringen forårsaket av§29, kan det knyttes til
studentutveksling med Danmark, ettersom den danske lånekassen har avvist lån med
henvisning til denne paragrafen. Det er imidlertid grunn til å anta at rekrutteringen av
studenter ellers ikke har vært begrenset grunnet paragrafen. Derimot vil det i for
eksempel teologiprogrammets innretning mot prestetjeneste i Den norske kirke ligge
begrensninger for eksempel økumenisk, i sær etter reformen og integreringen av praktiskteologisk
utdanning i cand.theol.graden. Fakultetets profil som teologisk ”liberalt” og
”åpent” har nok både medvirket til rekruttering og det motsatte. Det er imidlertid
vanskelig å knytte denne profilen til §29. Vi registrerer at fakultet har hatt og har
studenter med tilknytning til andre religioner enn den kristne og med tilhørighet i andre
kirkesamfunn enn Den norske.
Forskning
Utvalget finner ikke grunnlag for å hevde at paragrafen har lagt føringer på eller
begrenset forskningen og forskningsresultatene ved fakultetet. Men fakultetets ansvar
som profesjonsutdannende fakultet har utvilsomt vært viktig når det gjelder å prege
forskningen, også konfesjonelt i den forstand at spørsmål knyttet til den lutherske
reformasjon, historie og dogmatikk har stått sentralt. Det kan i den sammenheng også i
visse henseender snakkes om et ”innenfraperspektiv” på forskningen, der man altså
forsker på og i relasjon til kirke som man samtidig er medlem av. Et slikt perspektiv kan
imidlertid ikke sies å stå i motsetning til kravet om fri forskning, så lenge det underlegger
seg de samme krav om transparens og etterrettelighet som gjelder i forskningen forøvrig.
Uten å ta opp hele spørsmålet om hva fri forskning er, noe vi ikke kan se ligger innenfor
vårt mandat, ser vi ikke at den teologiske forskningen som har vært drevet ved TF de
siste tyve årene, for å sette en tidsmessig grense, har kommet til kort overfor de krav til
forskning som er vanlig å stille, som transparens og etterrettelighet.
I forbindelse med den faglige prioriteringsprosessen har fakultetet vektlagt at det finnes
en nærhet mellom den spissede forskningskompetansen og den teologiske
profesjonsutdanningen. I den endelige innmeldingen fra fakultetet i forbindelse med fase
to av denne prosessen ble det presisert at ”både fakultetets forskning og profesjonsstudiet

i teologi [legger] stor vekt på å kunne tolke og bidra til utviklingen av både kirke og
samfunn.” Dette er forskningsmessige og utdanningsmessige forpliktelser som snarere
springer ut av fakultetets akademiske og profesjonelle ansvar, enn av §29. Utvalget finner
ikke at §29 har virket hindrende på å oppfylle dette akademiske ansvaret på en både
kritisk og selvkritisk måte. Det skal imidlertid presiseres at utvalget ikke har funnet det
som sin oppgave, å gjennomgå fakultetets forskningsmessige portefølje for å analysere
om forskningen ved fakultetet har vært hindret som følge av paragrafen. Men det kan
være grunn til å påpeke at fakultetets forskere gjennom årene har vært deltaktige i en
rekke forskerprosjekter og forskergrupper som har vært tverrfaglige og innebåret
samarbeid med en rekke ulike fagmiljøer, som sosialantropologi, religionshistorie,
historie, idéhistorie, filosofi osv.
Eksterne relasjoner og §29
I samtaler med Bispemøtets preses og lederne ved de to andre teologiske fakultetene i
Norge ble saken om TFs arbeid med §29 presentert, og arbeidet ble vurdert positivt.
Dersom utvalget anbefaler fakultetsstyret å gå inn for å fremme en sak om avvikling av
Kirkeloven §29 vil det være nødvendig i videre samtaler med Kirkedepartementet og
Kirkerådet å sikre at de formelle bånd mellom TF og Den norske kirke fortsetter. TF
sammen med de øvrige to teologiske fakulter har en felles interesse i at kontakten mellom
kirkelige sentralorgan og de teologiske utdanningsinstitusjonene er jevn og god.
Arbeidsutvalget drøftet i samtale med Kirkedepartementet om en fjerning av §29 ville
innebære at Det teologiske fakultets rolle som høringsinstans i kirkelige saker ville falle
bort, noe som ble avkreftet. Det ville heller ikke endre professorenes rett til å stemme ved
bispevalg. I den saken er det også et arbeid på gang i kirkerådet som med ganske stor
sikkerhet vil føre til en sterk reduksjon av teologiprofessorenes medvirkning ved
bispevalg. Når det gjelder rollen som høringsinstans i saker fra kirkerådets side, bør dette
avklares med Kirkerådet. Det er imidlertid grunn til å anta og mene at Det teologiske
fakultets ansvar for presteutdanning og som teologisk lærested på høyeste nivå i Norge
forankrer dets kirkelig ansvar, et ansvar som også bør fortsatt ivaretas gjennom
høringssvar. Men dette bør følges opp i en samtale med Kirkerådet.

Når det gjelder forholdet til Det praktisk-teologiske seminar, vår nærmeste og viktigste
samarbeidspartner i teologiprogrammet, ser det ut til at §29 ikke alene er avgjørende for
reguleringen av dette, men at forholdet snarere hviler i fellesskapet i
profesjonsutdanningen. Vi ser imidlertid ikke at Det praktisk-teologiske seminaret alene
kan garantere profesjonsutdanningens kirkelige forpliktelse og evangelisk-lutherske
forankring, men at dette ansvaret må også Det teologiske fakultet ta som den sentrale
utdanningsinstans i dette samarbeidet. Profesjonsutdanningens relevans som kirkelig
utdanning sikres imidlertid ikke av §29, men av oppfyllelsen av de faglige
kompetansekrav som stilles de som skal bli prester i Den norske kirke. Det er akademiske
og pedagogiske forhold som i praksis i dag er, og må være, basis for teologiutdanningens
konfesjonelle og kirkelige relevans. Det samsvarer med den forankring av
teologiutdanningen som finnes ved de nordiske teologiske universitetsfakulteter som
utdanner prester.
Vi vil imidlertid fremheve at det finnes flere forskrifter og reguleringer enn Kirkelovens
§29 som fastholder Det teologiske fakultet i et forpliktende forhold til Den norske kirke
og den evangelisk-lutherske lære.
Andre lovmessige, forskriftsmessige og ordningsmessige foranstaltninger av TFs
kirkelighet
Bortsett fra Kirkelovens § 29, ligger den alt i alt tyngste juridiske forankring av
fakultetets virksomhet i det samlede kirkelige regelverk i Tilsettingsforskriften for
menighetsprester. Vilkårene for tilsetting er i denne forskriften behandlet i fem
forskjellige paragrafer, hvorav bare de tre første direkte berører fakuletets rolle. § 2
omhandler det som kalles ”alminnelige vilkår for tilsetting”. Her stilles det krav om ”rett
til å bruke tittelen candidata/candidatus theologiae” og om at en ”innenfor eller utenfor
denne graden har fullført praktisk-teologisk utdanning ved, eller godkjent av, et norsk
teologisk fakultet”. I den følgende paragrafen, § 3, som åpner for at folk med teologiske
eller kristendomsfaglige mastergrader kan tilsettes, settes det som vilkår at den aktuelle
utdanningen har gitt en kompetanse som i innhold og omfang skal tilsvare cand.theol.-

graden. Hvorvidt dette kravet virkelig er innfridd, skal avgjøres av et ”fakultet med rett til
å tildele cand.theol.-graden”. Neste kategori, omhandlet i § 4, gjelder kandidater med
andre mastergrader. For disse kreves det en faglig fordypning som av et teologisk fakultet
(=rett til å tildele cand.theol.-graden) er vurdert som tilstrekkelig opptaksgrunnlag til
teologistudier på høyere nivå, dvs minst 80 studiepoeng. (Her gjøres det oppmerksom på
at Kirkerådet nylig har fremmet forslag om å øke dette til 120 stp.) I denne forskriften
foreligger ellers en viktig definisjon av et teologisk fakultet, nemlig at det er et fakultet
med rett til å tildele cand.theol.-graden. I kombinasjon med allmenn lovgivning for
høyere utdanning og grader gir dette et sterkt og varig vern om de tre nåværende
fakultetenes rolle i systemet.
I Forskrift om Den norske kirkes Lærenemd fra 1988 heter det i §2 at den skal ha ”tre
teologisk sakkyndige, hvorav de tre teologiske fakulteter oppnevner en hver”. Her har de
tre teologiske fakultene selvstendig oppnevningsrett til det kirkelig organ som
fagteologisk sett både er tyngst og bredest sammensatt for å uttale seg om læresaker.
Forskriften kan sies å inkorporere vårt fakultet som en nødvendig medspiller i prosesser
der lære og eventuelle læreavvik drøftes. Det forhold at lærenemnda ikke har mange
saker, kan isolert sett synes å redusere betydninga av dette. På den annen side er det
rimelig å tolke forskriften slik at vår plass i lærenemda både forutsetter og bekrefter et
underliggende og lite formalisert, men også langt mer omfattende bytteforhold mellom
fakultet og kirke når det gjelder utøvelse av fagteologisk skjønn. Slik sett kan denne
forskriften sees som symptom på fakultetets ofte skjulte, men like fullt reelle, status innen
Dnk.
Regler om nominasjon m.v. ved utnevning av biskop (av 6. juni 1997) §3c nevner ”de
teologiske professorene ved de teologiske fakultetene og rektorene ved de praktiskteologiske
seminarene” som stemmeberettigede ved bispevalg. Reglene begrenser ikke
stemmeretten til dem som er medlemmer i Dnk, og er formulert ut fra en tanke om at det
er den fagteologiske kompetansen som gjør professorenes stemmegivning viktig.
Formuleringa stammer ellers fra ei tid da en uten videre kunne ta det for gitt at disse også
var seg om kirkemedlemmer. Praksis fra seinere år, da dette ikke i samme grad er gitt, er

imidlertid helt entydig at stemmeretten bare gjelder medlemmer. Det kan ellers være
grunn til å merke seg at stemmeretten ikke gis til ”professorer” ved de teologiske
fagkultetene, men til ”de teologiske professorene”. Her må en ha tenkt at det kan
forekomme professorer ved disse fakultetene som ikke er ”teologiske professorer”, og at
disse i så fall ikke har stemmerett. Hvordan uttrykket ”teologisk professor” mer presist
skal tolkes, er imidlertid ikke helt klart. Den rimeligste tolkning synes være at det er
stillingsbetegnelsen som avgjør, altså om man er ”professor i teologi”, hvilket man for
øvrig bare kan på vilkår av fagteologisk kompetanse. Uansett er logikken bak
stemmerettsregelen klart at det er den enkelte professors egen kompetanse som er
avgjørende, ikke vedkommendes tilhørighet til et bestemt fakultet. Følgelig har en ikke
valgt å slå sammen stemmene fakultetsvis slik at de stemmeberettigete ved hvert fakultet
avla et samlet votum. Fakultetet som sådan spiller følgelig ingen rolle i dette regelverket,
annet enn ved at det i forbindelse med professorutnevninger innestår for at den enkelte
teologiske professor besitter den fagkompetanse som stemmeretten forutsetter. Ad denne
retten må det bemerkes at den nok er temmelig utsatt. Sterke røster innen kirka mener
professorene har fått for stor makt (selv om den faktisk er vesentlig mindre enn
opprinnelig). Det nylig avsluttete kirkelige utredningsarbeid om nominasjon av biskoper
gikk da også inn for å fjerne denne stemmeretten.
Viktig i denne forbindelse er Veien Til Prestetjeneste (VTP) som er et innføringsprogram
for teologistudenter og andre som vurderer prestetjeneste i Den norske kirke. Programmet
hører til under bispemøtet. I Grunnregler §2 for VTP omtales Det praktisk-teologiske
seminar (inkl.Kirkelig Utdanning i Nord) / TF som ett lærested. Det er stiftspraksis som
under vår ssynsvinkel er mest interessant. Denne praksis er samtidig hjemlet i
Grunnreglene for VPT og i lærestedenes studieprogram der de inngår som obligatorisk
element i gradsutdanninga. Dette dobbelte eierskapet gir fra en side sett Dnk ved
biskopene (en viss) råderett over gradsstudiet, fra den annen side sett limes lærestedene
inn i biskopenes kirkelige forvaltning. Så lenge VTP utelukkende er hjemlet i biskopens
fullmakter, kan dette imidlertid ikke vurderes som noen særlig robust integrasjon; på
dette felt er vi (sammen med de andre telogiske fakultetene) ”kirkelige” så lenge
biskopene vil det.

Utvalgets votum
Utvalget er enstemming i sitt votum.
I forbindelse med UiO og Det teologiske fakultets prosess med faglig prioritering, ble
spørsmålet om Kirkelovens §29 gjort til sak av det nordiske forskerpanelet som skulle gi
en faglig vurdering av de enkelte fakulteters prioriteringer. Det ble påpekt at §29 kunne
svekke UiO og Det teologiske fakultets legitimitet som vitenskapelig
forskningsinstitusjon, og man anbefalte en avvikling av den. Utvalget som hadde
påbegynt sitt arbeid før det nordiske panelet tok saken opp, mener det er et for snevert
perspektiv å anlegge i vurderingen av §29. Vår gjennomgang har ikke gitt holdepunkter
for å hevde at §29 har hindret forskningssamarbeid med andre fagområder eller
fagdisipliner. Selv om det ikke foreligger en empirisk undersøkelse, mener vi det ikke er
grunnlag for å hevde at paragrafen har hemmet studentrekrutteringen. Det er ikke
holdepunkter for å si at paragrafen har påvirket ansettelsen av vitenskapelige ansatte de
siste tyve årene.
Vi har heller ikke funnet holdepunkter for å insistere på at denne paragrafen er av
avgjørende betydning for at fakultetets kirkelige forpliktelser skal oppfylles.
Gjennomgangen over tyder for det ene på at fakultets kirkelige forpliktelser i praksis er
hjemlet bredere og er mer eksplisitt faglig begrunnet gjennom profesjonsutdanningen og
de sammenhenger som den inngår i (jf. for eksempel Forskrift for tilsetting av
menighetsprest og VTP). For det andre viser en sammenlikning med de øvrige to
teologiske fakulteter i Norge at også deres tilknytning til Den norske kirke i hovedsak må
forstås som bestemt gjennom de samme forskrifter, lover og ordninger, selv om de også i
tillegg har egne reguleringer av egen organisasjon. Utvalget deler derfor den
oppfatningen at den teologiske profesjonsutdanningens kirkelighet og relevans ikke
avhenger av §29. Når det gjelder hvordan fakultetetet eventuelt bør arbeide videre med en
eventuell avvikling av paragrafen, viser utvalget til at det i sin utredning ikke finner
holdepunkter for at universitetsbaserte søsterfakulteter i Norgen har andre reguleringer av
virksomheten enn de som gjelder ethvert annet universitetsfakultet i de respektive land.

Derimot har flere etablerte kontakter med bispemøtet og andre kirkelige organer knyttet
til felles interesse og behov for å sikre utdanningens relevans. Vi ser det som
betydningsfullt at det i en eventuell prosess frem mot en avvikling av §29 etableres en
god dialog med Kirkedepartement, bispemøtet og kirkerådet for å sikre fakultetets
fortsatte rolle i kirkelig sammenheng.
Utvalget ser et behov for at Det teologiske fakultet sammen med andre relevante
samarbeidspartnere arbeider videre med spørsmål knyttet til fakultetets utvikling og
kirkelige relevans. En fremtidig profilering av fakultetets teologiske faglighet og
kirkelige forpliktelser må arbeides videre med, slik at disse ikke svekkes, men fornyes og
styrkes. I den forbindelse er samarbeidet med Det praktisk-teologiske seminaret
avgjørende. Vi anbefaler at fakultetsstyret arbeider videre med problemstillinger knyttet
til ivaretakelse av fakultetets forankring i en evangelisk-luthersk tradisjon. Slik utvalget
vurderer det må dette skje på et faglig akademisk grunnlag, men fakultetsstyret må
vurdere nøyere hvordan dette kan og bør skje.