Intervju med Dagfinn Enerly

Hjerteutvideren.
- Jeg har fått et større hjerte etter ulykken.
Sier Dagfinn Enerly (37).
– Jeg har ingenting å klage på. Jeg er stort sett den samme
som jeg alltid har vært, bare litt slappere i armer og
bein. Men hjertet mitt er blitt større, smiler Dagfinn Enerly
og lar den venstre handa sveipe lett over todagerskjegget
før den legger seg pent på armlenet på rullestolen.
– Jeg vet hvor fort livet kan snu og hvor mye kjærligheten
fra de nærmeste da betyr. Mange har vist at de bryr seg.
Jeg har møtt mennesker jeg har kunnet bety noe for. Det
har utvidet hjertet mitt, fastslår Enerly, og viser vei inn på
kjøkkenet der en hel vegg er dekorert med bilder av dem
han setter høyest: familien og vennene.
24

I denne artikkelserien ønsker vi å lete etter
noe felles menneskelig, tross ulike livsforhold.
Noen av de samme spørsmålene
om livet blir stilt til mennesker i Norge og
mennesker i noen av de andre landene
Strømmestiftelsen arbeider i. Kanskje vi
har noe å lære av dem vi gir støtte til? Det
finnes storhet og støv i alle mennesker.
Styrke og svakhet.
Det finnes en storhet og støv i dem som
hjelper. Det finnes storhet og støv i dem
som mottar hjelp. Det er lettere å motta
noe fra dem som også ser storheten i deg.
Kanskje vi skulle begynne å bruke ordet
dele i stedet for hjelpe?
STORHET&STØV lar mennesker dele tanker
og erfaringer fra livet. Ved å tåle støvet
og lete etter storheten i hverandre, kan
vi dele verdighet, på tvers av grenser og
livssituasjon.
25

Familien viktig: Dagfinn og broren Steinar.
Det er over fem år siden Dagfinn hadde et sammenstøt med en lagkamerat
på fotballbanen, knakk nakken, og mistet mye av bevegeligheten
fra halsen og ned. Etter uker på Ullevål sykehus og ti måneder på
Sunnaas sykehus, kom han hjem. I dag er han avhengig av hjelp 24 timer
i døgnet og har en stab på 10 assistenter. Han lar ikke de mørke tankene
få plass, men starter hver dag med å si til seg selv: ”Dette blir en bra dag,
Dagfinn”.
– Hvordan klarer du det?
– Jeg er takknemlig for det livet jeg nå har, sier Dagfinn og lar ansiktsuttrykket
bekrefte dette.
VIL HOLDE RUNDT JENTENE SINE Dagfinn har for lengst
nådd det første målet han satte seg etter at han ble lam: å kunne ta
håret vekk fra øynene.
– Overkroppen er sterkere, forklarer han og beveger overkroppen fram
og tilbake i rullestolen.
– Folk som ikke har sett meg på en måned, ser forskjell, uttrykker han.
– Hva er målet ditt nå?
– Det langsiktige målet er å kunne følge tvillingdøtrene mine Mia og
Amanda opp kirkegulvet – gående – den dagen de gifter seg. Et mer
kortsiktig mål er å trene opp fingrene til å kunne ta gripetak slik at jeg
kan lage mat og spise selv. Det er ingen som tenker på hvor mye en
bruker fingrene til, før de ikke fungerer. Jeg lengter etter å kunne holde
ordentlig rundt kona mi og jentene mine, sier Dagfinn Enerly.
Å TA DET MED ET SMIL Jeg kjører innom hotellet på Larkollen
for å få siste veidireksjon til Dagfinn og Mona Enerlys hjem. Ansiktet på
dama i resepsjonen renner ut i et smil når hun hører navnet Dagfinn
Enerly. Hun spør: ”Hva skal du der da? Ja, for han har mye å komme
med, den mannen. Vi på Larkollen er veldig stolt av Dagfinn.”
Dagfinn ler godt når jeg videreformidler og forteller om omdømmet
hans. Mannen som er blitt et forbilde for mange, vet hvor mye lettere
hverdagene blir om han klarer å ta ting med et smil.
– Humør og humor er livsnødvendig, sier han, og forteller humrende
om en av de første gangene etter ulykken da han måtte bli vasket
av sykepleierne på sykehuset. De synes det var litt ubehagelig, jeg
synes det var litt uvant. Idet de snur meg over på siden for å vaske meg
bak sier jeg bare: ”Har jeg ikke fin rumpe?” De ler, jeg ler, og dermed er
isen brutt.
OM KJÆRLIGHETEN Én ting er å møte en mann som er
villig til å kjempe for å komme på bena igjen rett etter ulykken. Enda
sterkere er det å møte ham fem år etter. Fortsatt i rullestol, fortsatt uten
gripetak, men med like stor kampvilje. Én ting er at kona står ved hans
side i den første tiden etter ulykken. Enda sterkere er det å høre kjærligheten
de uttrykker til hverandre fem år etter.
– Mona forsikret meg om at hun blir. Det har gitt meg en trygghet
som er ubeskrivelig. Kona og ungene er alt. Mona har vist meg hva
kjærlighet er, sier Dagfinn og stopper tårene på samme måte som han
gjør under foredragene sine, ved å ta en gåte.
– Ikke røp den gåten når du skriver, for da forsvinner jo en mulig fluktvei
fra gråten i foredragene mine, ler han.
MENNESKETS STORHET, UANSETT Dagfinn trener daglig,
har fysioterapeut, er på nettet og orienterer seg, er med ungene på
trening, henter dem av og til på skolen, hjelper med lekser, kommenterer
i pausene når Fredrikstad fotballklubb spiller kamper, og reiser
rundt og holder foredrag. Neste uke venter 1000 sykepleiere på å få
26

høre om hvordan de kan hjelpe på en verdig, rettferdig måte.
Nylig fulgte han en gutt med CP (cerebral parese) en skoledag for å
forebygge mobbing og motivere til inkludering. De snakket til hele
trinnet om hvordan det kan være å sitte i rullestol. Selvfølgelig skjer det
noe med alle 8.klassingene når selveste fotballspilleren Dagfinn Enerly
kommer.
Rett etter vi har snakket om dette, ringer Dagfinns telefon. Dagfinn
stråler når han er ferdig med samtalen, og det er like før han må ta en
gåte:
– Det var læreren fra skolen jeg var på. Gutten med CP har fått en god
venn i klassen. Det er nok det. Ett menneske er nok, sier han rørt.
Enerly har vært i flere skoleklasser og holdt foredrag om å bry seg, og
han snakker om mye av det samme i foredrag til voksne:
– Om folk visste hvor lite det skal til for å redde dagene til en som
trenger at noen bryr seg, hadde de gjort mer for andre, sier han, løfter
handa opp og skyver håret vekk fra panna.
Sammen med kona arrangerer han fotballskole hver sommer for
gutter og jenter mellom 11 og 16 år. Her er de opptatt av at alle skal
kjenne seg verdsatt. I tillegg tilbyr de et godt sportslig opplegg med
kjente personer som Erik Thorstvedt, Jon Arne Rise og John Carew som
gjesteinstruktører. Etter Enerlys fotballcamp i sommer fikk han en mail
fra en forelder: ”Jeg sendte av gårde en sur gutt og fikk hjem en
kjempefornøyd gutt. ”
Å MOTTA HJELP Mens vi prater, kommer assistenter inn med
smil om munnen. Nærmest usynlig henter de vann til oss, tar i mot
snusen fra Dagfinn, legger inn en ny og henter en varmelampe.
– Jeg sliter med noen infeksjoner, skjønner du, forklarer han meg.
– Derfor fryser jeg litt, selv om det er varmt nok her i huset. Det er helt
avgjørende å ha gode assistenter, understreker han.
Dagfinn Enerly vet mye om hvordan det er å være avhengig av hjelp.
Tjuefire timer i døgnet. Hvordan hjelpen må gis for at en ikke skal
kjenne seg liten.
– Det viktigste er å ha respekt for min vilje. Det er mitt liv, mitt hus og
mine behov, mine armer og mine bein. I det du overkjører mennesker
og tar valget og viljen fra dem, hjelper du ingen. Da tråkker du på folk.
Mannen vet hva han snakker om.
– Å motta hjelp fra venner, er noe jeg har måttet lære meg. Jeg får jo aldri
gitt tilbake all den hjelpen til mine venner og familie, som de har gitt oss.
Derfor betyr det veldig mye de gangene jeg kan være noe for dem, som
for eksempel å invitere på guttetur til Champions League i Trondheim.
Å KJENNE SEG LITEN – Når kan du kjenne deg liten?
– Jeg kjenner meg liten når litt eldre damer rusker meg i håret som om
jeg var en liten gutt og snakker til meg som om jeg var dum: Ӂssen
går’e da, Dagfinn?”
Dagfinn demonstrerer det hele for meg som om han gjennomførte en
oppgave på teaterhøyskolen. Han fester blikket og ser rett på meg og
sier:
– Ingen trenger at noen synes synd på dem, vi trenger bare at noen
bryr seg. Dette var veldig viktig for meg da vi skrev boken i 2007.
Den måtte ikke bli skrevet sånn at folk begynte å synes synd på meg.
Det handler om verdighet, det. Tilbakemeldingene har vist at det er
kampviljen og motet som har beveget folk, ja, til og med reddet liv.
– Det er ingen som liker å være avhengig av andre, fortsetter han.
– Jeg er så glad for hver lille flik av livet mitt jeg har kontroll på og
klarer selv. Det er mange kameler som er svelget. Jeg kjenner meg
liten i møte med assistenter eller andre som tror jeg er tom i hodet
fordi jeg er lam i kroppen. Heldigvis er alt inntakt i hodet. Jeg kjenner
Å takle vanskelige kriser
handler mye om å
fokusere på det gode,
ikke det umulige.
meg liten når jeg får assistenter som vil gjøre tingene på sin måte.
Noen kommer inn og tror de er verdensmestere i mitt hjem, det er
forkastelig, sier Enerly, og nå er han engasjert.
– En assistent klarte til og med å si: ”Du må endre livet ditt, jeg skal
vise seg deg hvilket kosthold du må ha.” Folk som tror de vet hva andre
trenger uten å spørre, tar ofte feil. Denne assistenten sluttet etter kort
tid.
Enerly ser klart overgangene til alle i Norge som av ulike grunner
trenger å motta hjelp, og ikke minst til mennesker Strømmestiftelsen
arbeider for i ulike land.
– For humanitære organisasjoner gjelder jo det samme: Ingen må gå
inn i en annens hus og si hva den som bor i huset trenger. Jeg har
tross alt språket, til å protestere og si hva jeg tenker og mener dersom
noen forsøker å overta viljen min. Tenk på de som ikke har det, sier han
og slår ut med armen.
– Tenk hvor lett det er å ta over menneskers liv i perioder de trenger
hjelp. Den som skal hjelpe skal ha innebygd at han søker å finne ut hva
den han skal hjelpe, trenger. Noen ganger er det klart jeg blir drit lei
alle folka rundt meg, gleder meg til jeg kan sparke dem alle sammen,
selv så gode de er, sier han med lurt glimt i øyet.
SELVFØLELSE Dagfinn Enerlys humør og varme ord og måte å
kommunisere på, smitter. Hvor har han forankret selvfølelsen sin?
– Vi kan ikke bygge selvbildet vårt på at vi kan alt og mestrer alt, og gå
i kjelleren om vi ikke får til alt. Dette er likt for alle: Noe kan jeg, noe kan
jeg ikke. Men alle har noe de er gode på. Det er det vi må lære oss å
fokusere på, hos oss selv, og hos andre.
– Vi er kanskje storhet og støv?
– Storhet og støv, sier du? Jasså, har du delt kroppen min i to eller, ler
27

I det du overkjører
mennesker og
tar valget og viljen
fra dem,
hjelper du ingen.
Aktiv: Fotballhelten Dagfinn Enerly.
Dagfinn Enerly hjertelig, og triller stolen litt nærmere både meg og
kjøkkenbordet.
– Du får bestemme selv da – i hvilken del storheten sitter, gapskratter
han.
Jeg blir enig med meg selv om at den sitter der selvironien sitter, hvor
det enn måtte være.
Å PUSTE INN DET GODE Kort tid etter ulykken sluttet han
med noen medisiner for psyken litt for brått, og gikk i kjelleren. Da
kalte han på Gjertrud. Gjertrud har både vært Dagfinns lærer hele
barneskolen, men også den han jobbet for som lærerassistent i fem
år ved siden av fotballen. Gjertrud kom, og klarte å snu tankene hans
gjennom å lære han noen enkle teknikker.
– Hun fikk meg til å tenke på det gode, ikke det vanskelige. Å takle
vanskelige kriser handler mye om å fokusere på det gode, ikke det
umulige. Jeg sa navnet på dem jeg var glad i, pustet dem inn, holdt
pusten og fylte meg med dem, før jeg pustet ut det vonde på utpust.
Det hjalp. Jeg kunne ligge i timevis på denne måten og bevisst skyve
bort vonde tanker ved å fokusere på dem som var glad i meg av
venner og familie. Dagfinn har lært mye av Gjertrud, bedyrer han, blant
annet den enkle sannheten: Hvis jeg er sur og grinete, blir folka rundt
meg sure og grinete. Hvis jeg er positiv og smiler, smiler folk tilbake.
– Om du skal ta pillene fra et menneske, trenger de noe annet; varme,
oppmuntringer og mennesker som stiller opp. Det er vel mer ressurskrevende,
antakelig, sier Dagfinn. Han beveger handa bort til noe som
er festet til rullestolen, og skrur på lyset over bordet der vi sitter.
– Sånn, sola forsvant visst, vi kan jo ikke sitte i mørket, smiler han.
OM SLITESTERKE FAMILIEBÅND De samme vennene som
var de næreste før ulykken, er de næreste i dag. Han tror det er viktig
at folk sørger for å bygge vennskap som kan vare også når dagene
blir tøffere. Tre av kompisene hans har til og med lært seg hvordan de
kan sette kateter på han. Han innrømmer at det var litt spesielt at de
nærmeste kameratene skulle ordne med de mest intime delene hans.
– Men det er mye som kan bli naturlig, bare vi øver og har litt humor,
mener han. Dagfinn har tre eldre søsken, har hatt en god oppvekst i
Groruddalen, og mener han har hentet mye styrke fra dette når livet
har røynet på litt.
Dagfinn roper på en av assistentene og ber om litt mer å drikke, før
han snur seg til meg igjen:
– Ingen er skapt til å være alene, eller til bare å være inne i et hus.
Mennesker må komme seg ut, treffe andre – det er god medisin,
mener foredragsholderen.
– Jeg liker å være sammen med mennesker, det gir meg mye energi
tilbake. Vi trenger mennesker rundt oss som bryr seg når livet farer
som verst med oss. Uten det blir alt mye vanskeligere. Det er derfor
jeg synes det er flott når eldre mennesker går ut av ensomme rom og
møtes på kafé for å ta en kopp kaffe eller spise middag sammen, sier
han.
VILLE IKKE GÅ GLIPP AV LIVET Dagfinn lå i respirator
på Ullevål sykehus med en lungekapasitet på 17-18 prosent, og var
livredd for å dø. Han kunne bare røre på øyelokkene.
– Jeg var livredd for at jeg ikke skulle få følge jentene mine i livet.
Livredd for at det nystartede samlivet med Mona skulle være over. Jeg
tenkte ikke på hva som skulle skje med meg etter døden, men på alt
28

Boklansering: Så fort kan livet snu.
jeg gikk glipp av. Det var så mye mer jeg ville. Jeg er utrolig takknemlig
for hver dag jeg får ha det så godt.
MESTRINGSGLEDE Dagfinn synes som de fleste andre, at det
er flaut ikke å mestre ting. Flaut å bli beglodd. Flaut å ikke kunne spise
selv.
– Det å klare seg selv, betyr mye for alle. Det gir glede når han
med hjelpemidler kan klare å hente ting opp fra en tallerken.
Mestringsglede er noe av den største gleden for oss som vet hva det
er å ikke mestre selv de enkleste hverdagstingene, tror han.
– På Sunnaas klarte jeg ikke å trykke på knappen som lukket opp døra
til rommet selv, jeg følte meg fanget. Da jeg fant en måte å åpne døra
på med beina, kjente jeg en stor frihetsfølelse. Tenk, nå kunne jeg gå
ut av rommet mitt uten å være avhengig av andre! Han ser på meg, og
jeg kjenner litt av fryden han må ha kjent.
– Er det mulig for den som ikke har opplevd det å forstå?
– Ikke helt, men det hjelper å dele hva jeg tenker. Du kan fortelle noe
som berører meg, og jeg kan fortelle noe som berører deg. Det kan
det bli gode møter av, sier Dagfinn.
BRYR SEG Samtalen tar av på en liten avstikker til ulike mennesker
med ulike kamper som har klart å komme seg videre.
– I stedet for å komme inn i gangen og klage på at skoene står rotete,
går det an å spørre hverandre ”hvordan har din dag vært, da?” Det blir
som regel mye bedre kommunikasjon av det om vi tenker positivt om
mennesker og situasjoner og ikke lar oss frustrere så lett.
Da han og Mona nylig hadde 10 års bryllupsdag, gikk han opp på
jobben hennes med blomster.
– De andre damene hadde visst blitt så misunnelige og ønsket seg en
sånn mann de også. Haha, så lite skal det til, ler Enerly.
TANKER ETTER ULYKKEN Enerly har møtt mennesker etter
ulykken som han ellers aldri ville møtt. Han og kona har dristet seg til
å snakke om at det kanskje, tross alt, er blitt en mening med alt som er
skjedd.
– Mening?
– Ja, jeg gir det livet jeg har mening. Om jeg bare kan hjelpe ETT
menneske til å få et bedre liv, er det verdt det. Men vi har også tenkt
på om det var en mening med at jeg skulle ta denne avstikkeren.
Kanskje for å kunne bety ennå mer for flere enn det jeg hadde gjort
som fotballspiller med suksess, sier Dagfinn ettertenksomt, og forteller
videre at de begge har opplevd det litt rart at huset de kjøpte rett før
ulykken, nærmest er tilpasset rullestolbrukere – med brede, doble
dører og uten dørterskler.
FRAMTIDEN - Ok da, skyter Dagfinn inn, én drøm til skal jeg røpe:
Å kunne komme innpå banen de tre siste minuttene i en kamp for
Fredrikstad. Jeg fikk jo aldri gått av banen. Jeg ble båret ut, og det er
ikke helt det samme.
Mannen med det utvidede hjertet triller på litt andre baner, enn så
lenge, og inspirerer barn, unge og voksne, og holder foredrag om
pågangsmot og om det å bry seg.
Og med dette utvider han også hjertene til dem som hører på.
29