Last ned som .pdf - Flyktninghjelpen

Foto: www.vest-sahara.no
FOrOrD
Man sier ofte at mitt folk, saharawiene, er det folket i verden med
størst andel flyktninger. Trettifire år etter at soldater fra Marokko
invaderte landet vårt, bor mer enn halvparten av mine landsmenn
i flyktningleirer i nabolandet Algerie. Diskriminering og undertrykkelse
gjør at stadig flere saharawier flykter fra landet. Tross verdenssamfunnets
fordømmelse av okkupasjonen og fordrivelsen,
nekter okkupanten å respektere FNs resolusjoner. Svært få regjeringer
ønsker å presse Marokko. I mellomtiden øker faren for ny
krig og nye flyktningstrømmer.
Jeg bor i hovedstaden i det okkuperte Vest-Sahara, El Aaiun. Det
er en travel og tett befolket by. Likevel føles det som om halvparten
er borte. Alle saharawier har familiemedlemmer, venner eller
naboer som har flyktet, enten til leirene i Algerie eller over havet
til Spania eller andre land. I flere bydeler er annethvert hus bebodd
av andre enn de opprinnelige eierne, uten at huset noen gang har
blitt overdratt eller solgt.
Årsaken er at det har kommet hundretusener av bosettere fra
Marokko. De gis forrang til jobber, bolig, skole og andre tjenester,
og noen ganger rekrutteres sivile bosettere av det marokkanske
politiet til å angripe saharawier som demonstrerer mot undertrykkelsen.
I dag er det minst dobbelt så mange marokkanske bosettere
som saharawier i landet.
Til tross for at det bare er noen få mil fra mitt hjem til flyktningleirene,
er kontakt mellom oss nesten umulig. En over 2000 kilometer
lang mur med vakttårn og piggtråd, titusener av marokkanske
soldater, en gold og nådeløs ørken og et av verdens største minefelt
holder de to delene av vårt folk atskilt.
Ett lyspunkt er familiebesøkene som blir arrangert av FNs høykommissær
for flyktninger (UNHCR). I én uke får et knippe saharawiske
flyktninger fra leirene komme til det okkuperte området, mens
en annen gruppe fra det okkuperte området besøker leirene. Det
blir stor fest når gamle venner og naboer møtes og utveksler nyheter
etter å ha vært atskilt i over 30 år. Barn og foreldre gjenforenes en
kort stund under mye latter og tårer. Disse besøkene er alltid bittersøte;
preget av bevisstheten om alt man har gått glipp av, opplevelsen
av at egne barn og barnebarn kanskje ikke husker en og tanken på
at man kanskje treffes for siste gang. Da jeg var i Norge for å motta
Studentenes Fredspris i februar 2009, møtte jeg også saharawisk
ungdom fra flyktningleirene. For en glede det var!
Deler av FN-systemet, som UNHCR, gjør et prisverdig arbeid
blant mine fordrevne landsmenn. Likevel driver de egentlig bare
med en forvaltning av miseren skapt av okkupasjonen og fordrivelsen.
Resolusjoner, prinsipper og forpliktelser som er nedfelt i
FNs eget charter og avtaler som er høytidelig underskrevet av
begge parter etter mange års forhandlinger, blir elegant satt til side
i «realpolitikkens» navn.
Jeg er student ved et universitet i det sørlige Marokko. Det finnes
ingen høyere læresteder i det okkuperte området. Diskriminering
og utfrysning, trakassering og vold fra politiet og deres sivile militser
gjør at saharawiske studenter som har fått studieplasser, ofte
ikke våger å møte opp til undervisning eller eksamen. Internettkafeer
blir overvåket av politiet, og kritiske nettsteder blir sperret.
Jeg har selv opplevd å bli fengslet og torturert av marokkansk
politi for mine meninger. Lillebroren min, El Ouali, sitter i fengsel
som politisk fange, og hjemmet vårt har blitt stormet, ransaket og
rasert av politiet minst tjue ganger.
Det verste er likevel følelsen av å være glemt, eller verre; at vi
brukes som brikker i et større spill. En rapport fra FNs høykommissær
for menneskerettigheter i 2006 slo også fast at det mest
grunnleggende menneskerettighetsbruddet i vårt land er at okkupanten
nekter å gi oss selvbestemmelse. Verdenssamfunnet bryr
seg ikke om å presse Marokko til å oppfylle sine forpliktelser.
Når verdenssamfunnet ikke bryr seg med å holde løftene til oss
og følge opp sine forpliktelser, forteller det oss at fredelig motstand,
forhandlinger og forpliktende samarbeid er bortkastet. Ikke engang
stater som Norge, som selv er avhengige av slikt forpliktende internasjonalt
samarbeid og som erklærer at FN er en bærebjelke i deres
politikk, har stilt seg i spissen for å forsvare de svakestes rett og
FNs renommé. Saharawiene er et folk med ryggen mot veggen,
med en voksende bitterhet over brutte løfter og tapt tid, og som i
stadig større grad føler at vi ikke har noe å tape.
Denne systematiske neglisjeringen tærer på oss. Både saharawier
som lever under okkupasjonen, i flyktningleirene og i den
videre diasporaen, er midt i en heftig debatt om det er på tide å gi
opp troen på verdenssamfunnets løfter og heller gjenoppta den
væpnede kampen. Jeg frykter at dersom ny krig bryter ut, kan
håpet om tilbakevending bli slukket for godt.
I Norge får vår sak sterk støtte, men det er behov for større
tyngde. Det arbeidet som organisasjoner som Flyktninghjelpen har
gjort for å få vår sak kjent og høyere opp på dagsordenen, er svært
viktig. Jeg ønsker å takke dere for dette.
Elkouria «Rabab» Amidane
5