Last ned som .pdf - Flyktninghjelpen

TEMA › UTE AV syNE – UTE AV sINN
Myndighetene i Norge håpet med dette at afghanere uten gyldig
opphold ville melde seg på programmet og returnere. Etter halvannet
år viste det seg imidlertid at det var langt flere som ble tvangsreturnert
enn som hadde blitt med på returprogrammet.
En rapport laget av Christian Michelsens Institutt (CMI), viser
også at det verken var programmet i seg selv eller pengestøtten
som hadde vært avgjørende for de som valgte å delta, men det
faktum at de opplevde alternativet som verre. De ønsket å unngå
ydmykelsen det ville være å bli uttransportert av politiet. Enkelte
understreket også at de ville respektere norsk lov.
Det vanligste tilbudet for de som returnerte var hjelp til oppstart
av egen virksomhet. De fikk støtte for å komme i gang med inntektsbringende
arbeid, for eksempel en liten butikk eller et verksted.
Fordi mange hadde svært ulik kompetanse og erfaring, var det ofte
svært vanskelig å få virksomhetene til å gå rundt. Samtidig var den
økonomiske støtten ofte ikke stor nok til å få i gang og drive en småbedrift.
De aller fleste som ble intervjuet av CMI ga uttrykk for at de
ønsker å forlate Afghanistan igjen så fort muligheten byr seg.
Rapporten fra CMI påpeker at faktorer som alder, klasse og
kjønn påvirket innstillingen til retur. Søkere som hadde familie i
hjemlandet og kom fra en mer velstående bakgrunn, var mer
motiverte til retur på et tidligere stadium i asylprosessen enn yngre,
enslige søkere som gjerne ventet til de hadde mottatt det siste og
endelige avslaget.
For mange er det frykt for deportasjon, sammen med frustrasjon
over ventetiden på mottaket, som får dem til å tenke på retur som
et alternativ. De stoler ikke på informasjonen de får i Norge, og
mangler tillit til det offentlige systemet. Resultatet av denne skepsisen
til systemet, er at en relativ liten andel melder seg på returprogrammene.
ErFArINgEr FrA bALKAN Krigene i det tidligere Jugoslavia førte til
den største flyktningstrømmen vi har sett i Europa etter andre
Asylsøknadsprosessen er svært lang i mange land.
verdenskrig. Norge tok i perioden 1992-1994 imot til sammen 13 000
flyktninger etter krigen i Bosnia-Hercegovina og 8000 etter Kosovokrigen
i 1999.
De fikk midlertidig beskyttelse i Norge ut fra tanken om at de
skulle returnere når krigen var over. Flyktningene fra Bosnia-
Hercegovina fikk permanent oppholdstillatelse i Norge etter å ha
vært her i fire år. I Kosovo ble ikke krigen så langvarig og flyktningene
derfra fikk midlertidig beskyttelse i ett år. Noen få fikk innvilget
asyl mens de var i Norge, men de fleste reiste tilbake til
Kosovo etter at den midlertidige tillatelsen gikk ut.
Da krigene på Balkan tok slutt satte norske myndigheter og
ulike organisasjoner i gang retur og tilbakevendingsprogrammer.
Mange ønsket å vende tilbake, men var usikre på hva som ville møte
dem i hjemlandet og hvordan de skulle klare seg dersom de dro
tilbake.
Flyktninghjelpen var en av organisasjonene som deltok i tilretteleggingen
av retur- og tilbakevendingsarbeidet. En verdig retur
under sikre forhold ble en sentral del av flyktningarbeidet. Før de
forlot Norge fikk de informasjon om situasjonen på hjemstedet og
rådgivning underveis i prosessen med å forberede seg praktisk og
følelsesmessig på å reise hjem. Det ble også gitt juridisk bistand for
å få tilbake hus, eiendom og nødvendige papirer for de som
trengte det.
Flyktninghjelpen var også involvert i gjenoppbygging av skoler
og hus. Dette arbeidet hadde ikke sammenheng med returprosessen
fra Norge, men var en del av det generelle hjelpearbeidet i det
tidligere Jugoslavia. Erfaringene fra dette arbeidet er nyttig for å få
til et helhetlig returarbeid for asylsøkere med avslag i dagens
Norge. Mange av erfaringene fra frivillig tilbakevending anvendes
for at de som blir tvunget til å returnere kan gjøre det på en verdig
måte.
Lengden på eksilperioden er også avgjørende for reintegreringsprosessen.
De som har levd i uvisshet i Norge i mange år, har ofte
store problemer med å finne seg til rette i hjemlandet. I løpet av
tiden i eksil har både de og landet de kommer fra forandret seg, og
mange har mistet det nettverket som er nødvendig for å klare seg
på arbeids- og boligmarkedet i hjemlandet. Personer som ikke har
vært i arbeid eller fått en form for opplæring i eksil, vil ofte være
dårligere rustet til å klare seg i hjemlandet enn da de reiste.
Foto: truls Brekke
sITUAsJONEN I IrAK
Omlag 70 prosent av asylsøkerne i Norge kommer fra et fåtall land
med stor usikkerhet og konflikt. Graden av uro internt i landene
og hvordan nabolandene behandler flyktningbefolkningen har vært
avgjørende for hvor og når folk velger å dra. De siste årene har
andelen irakiske asylsøkere til Europa gått opp. Det har økt fokuset
på tiltak for å redusere ankomsten av irakere, samtidig som man
ser på om det finnes områder i Irak der sikkerhetssituasjonen ikke
er like vanskelig og retur dermed kan gjennomføres.
I Nord-Irak har kurdiske myndigheter etablert delvis autonome
44