Last ned som .pdf - Flyktninghjelpen

Foto: tove k. Breistein
Hjelpeorganisasjoner må holde seg nøytrale overfor politiske parter i konfliktsonen og kun bruke militær eskorte i ekstreme tilfeller.
eskorter, øker avstanden mellom befolkningen og hjelpearbeiderne.
Dermed blir det vanskeligere å oppnå tillit. I 2007 rapporterte
22 prosent av de internasjonale hjelpeorganisasjonene at de
hadde betalt for væpnede sikkerhetstiltak, inkludert vakter og
eskorte.
HJELpEArbEIDET EN DEL AV EN VEsTLIg DAgsOrDEN? Tidligere kan
det virke som det i langt større grad var et tabu å angripe og skade
hjelpearbeidere i krig og konflikt. FN, Røde Kors og andre ikkestatlige
hjelpeorganisasjoner var beskyttet av de stridende partenes
respekt for de humanitære prinsippene og fikk uhindret hjelpe
sivilbefolkningen. De som ble skadet eller drept, var som regel
uheldige ofre for krigshandlinger, og ikke angrepet med vilje.
Dette har utvilsomt endret seg.
Studier viser at det er en økende oppfatning, spesielt i konflikter
i den muslimske verdenen, at hjelpearbeidere er en del av en «vestlig
agenda». Dette er særlig tydelig i land som Irak, Afghanistan,
Sudan og Somalia. Det vises ingen forståelse for de humanitære
prinsippene. Hjelpeorganisasjonene anklages for å ha skjulte politiske
hensikter. Det er ikke først og fremst direkte samarbeid med
for eksempel ISAF i Afghanistan som er anklagen, men at FN og
hjelpe organsasjonene deler de samme kulturelle, religiøse og
politiske verdiene som vestlige regjeringer. Ettersom flere av opprørs
gruppene i disse landene har erklært krig mot disse verdiene,
er også FN og hjelpearbeidere å betrakte som fiender.
Denne forvirringen er kanskje ikke så overraskende. I Afghanistan
har ISAF mandat fra FN. Det samme FN skal drive nøytralt og uavhengig
hjelpearbeid gjennom sine humanitære organisasjoner, som
for eksempel Verdens matvareprogram. Hjelpeorganisasjonene
ankommer landsbyer i pansrede kjøretøy og kanskje eskortert av
ISAF, som selv driver sporadisk hjelpearbeid, og de aller fleste er
hvite amerikanere og europeere. Det er et kaos av aktører som gjør
det svært vanskelig å fremstå som nøytral, upartisk og uavhengig.
FINNEs DET LØsNINgEr? Det finnes ingen enkle svar på hvordan vi
skal gjenoppbygge respekten for det humanitære rom. Hovedansvaret
påhviler selvsagt statene og opprørsgruppene i land med
krig og konflikt. Det er samtidig helt nødvendig at NATO, FN og land
som bidrar med penger og soldater til internasjonale militære
operasjoner, rydder opp i egen politikk. Det må bli slutt på at soldater
driver med hjelpearbeid så lenge det fins reelle sivile alternativer.
FN og organisasjonens støttespillere må klart skille mellom
politiske og militære interesser og responsen på humanitære
behov.
Hjelpeorganisasjonene må også ta en del av ansvaret. Vi må
forholde oss nøytrale overfor politiske parter i konfliktsonene vi
arbeider i. Vi må sørge for at vi gir hjelp utelukkende basert på
befolkningens behov og rettigheter, og at vi ikke lar hjelpearbeidet
påvirkes av politiske interesser. Dette må tydelig kommuniseres til
de stridende partene og til befolkningen. Vi må kun bruke militær
eskorte og væpnede vakter i ekstreme tilfeller og arbeide for at
vestlige donorer sørger for at det fins politisk støtte og penger til
sivile alternativer.
Et annet viktig prinsipp er å involvere mottakerne av nødhjelp i
planleggingen og gjennomføringen av hjelpearbeidet for å sikre at
hjelpen når dem som virkelig trenger den, og at de får den hjelpen
de faktisk har behov for. Denne deltakelsen kan også skape større
gjensidig tillit.
Samtidig som vi er nøytrale, må FN og hjelpeorganisasjonene
holde en dialog gående med alle sider i en konflikt. Dette inkluderer
også de som er upopulære og til og med regnet som terrorister av
vestlige myndigheter. Ifølge krigens folkerett har alle væpnede grupper
som kontrollerer et område, plikt til å gi hjelpearbeidere tilgang.
Derfor må vi også forhandle med dem, uansett om det er Taliban i
Afghanistan, Al-Shabaab i Somalia eller FARC i Colombia.
Det er en viss optimisme knyttet til at den nye amerikanske
administrasjonen skal reversere den negative polariseringen som
har kommet i kjølvannet av økt terrorisme og kampen mot terror.
Likevel er det dessverre liten tvil om at verdens nye konfliktbilde
vil fortsette å vanskeliggjøre hjelpeorganisasjonenes arbeid. Hjelpearbeidere
vil fremdeles risikere livet i sin innsats for få nødhjelpen
frem til dem som trenger den mest.
Av Thomas Horne og Arnhild Spence
41