Last ned som .pdf - Flyktninghjelpen

TEMA › HJELpEArbEIDErE I sKUDDLINJEN
Foto: reuters: ismail taxta www.alertnet.org
MANgEL på sIKKErHET Den absolutt vanligste sikkerhetstrusselen
mot hjelpearbeidere er bakholdsangrep ved veiene. Normalt ut -
føres angrepene av kriminelle bander eller opprørsgrupper som
først og fremst er ute etter penger, biler og annet utstyr. I enkelte
av angrepene blir folk skadet eller drept, og i andre blir hjelpearbeidere,
og da særlig internasjonale hjelpearbeidere, kidnappet
for løsepenger. Antall kidnappinger økte med 350 prosent fra 2005
til 2008. Bandittvirksomhet har blitt det største hinderet mot
hjelpe arbeid for eksempel på Afrikas horn.
I flere av dagens komplekse væpnede konflikter opererer et stort
antall løst organiserte væpnede grupper, og unge krigere skifter
tilhørighet på jevnlig basis. Dette ser vi tydelig i Den demokratiske
republikken Kongo, der utviklingen siden årsskiftet har vært svært
negativ. Flere av de væpnede gruppene har blitt splittet og opererer
uten sentral kommando. Dette gjør situasjonen svært uoversiktlig
og farlig. I slike situasjoner er det vanskelig å identifisere hvem man
skal forhandle med om tilgang.
Direkte og målrettede angrep mot hjelpearbeidere er i økende
grad også politisk motivert, enten det handler om rent politiske eller
en kombinasjon av politiske og økonomiske motiver. Særlig ikkestatlige
aktører vil ta avstand fra hjelpearbeidere som de oppfatter
står i ledtog med den staten de er i krig med. Dette henger sammen
Somalisk kvinne klar til kamp.
med at alle hjelpeorganisasjoner er avhengige av et formelt samarbeid
med staten for å jobbe i det aktuelle området. I Afghanistan
har vi de siste årene sett flere eksempler på at Taliban har straffet
hjelperorganisasjoner for å ha samarbeidet med regjeringen.
I henhold til statistikken har andelen politisk motiverte angrep
på hjelpearbeidere økt fra 13 prosent i 2003 til 23 prosent i 2008.
Tallene bygger blant annet på analyser av de aktørene som sto bak
angrepene, uttalelser de har kommet med og hvorvidt angriperne
åpenbart ikke var ute etter penger eller utstyr, men utelukkende
utøvde vold.
pOLITIsKE Og MILITÆrE AgENDAEr De siste årene har vi sett tydelig
at politiske og militære mål overskygger og styrer de humanitære.
Et konkret eksempel er utviklingen av såkalte «integrated missions»,
der FNs politiske og militære operasjoner er slått sammen med de
humanitære for å sikre bedre ledelse, koordinering og bruk av ressurser.
I utgangspunktet er det en god tanke å effektivisere og sikre
ledelsen av FNs operasjoner, men det blir svært problematisk når
hensyn til militær taktikk og politiske prosesser overstyrer humanitære
prioriteringer.
Det er et allment akseptert prinsipp at all humanitær hjelp skal
være nøytral, uavhengig og upartisk. Nødhjelpen skal utelukkende
være styrt av behov og rettigheter sivile har i krig. Politiske og
militære hensyn må ikke blandes inn i det humanitære arbeidet.
Derfor har Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) tatt det
standpunktet at en integrert tilnærming som kombinerer politikk,
militære operasjoner, gjenoppbygging og humanitær hjelp, er
uforenlig med uavhengighetsprinsippet som skal ligge til grunn for
humanitær virksomhet. Flyktninghjelpen deler dette synet.
I en rekke situasjoner med internasjonale fredsbevarende styrker
ser man en økende tendens til at militære engasjerer seg i hjelpearbeid.
I prinsippet har enhver militærmakt med kontroll over et
område plikt til å hjelpe sivilbefolkningen der med nødhjelp. Dette
skal imidlertid kun utføres av de militære dersom det ikke finnes
sivile alternativer. De militæres hovedansvar er å skape sikre rom for
sivile aktører, som FN og hjelpeorganisasjoner, slik at de kan gjøre
jobben.
Det som derimot i økende grad skjer, er at militære mannskaper,
slik som ISAF i Afghanistan, driver forskjellige typer for hjelpearbeid
for å skaffe seg støtte og velvilje i befolkningen. Dette visker
ut skillelinjene mellom militære og humanitære aktører og gjør det
vanskelig for hjelpeorganisasjonene å bli oppfattet som nøytrale
og uavhengige. Dette er en sikkerhetsrisiko fordi hjelpeorganisasjonenes
sikkerhet i første rekke bygges på tillit fra befolkningen
de hjelper.
I en rekke områder sikkerhetssituasjonen uforutsigbar eller
hjelpearbeiderne kan ikke basere seg utelukkende på tillit i befolkningen.
Da blir eneste utvei å bruke militær eskorte. Dette skal aldri
benyttes dersom det finnes alternativer. Så fort hjelpeorganisasjoner
benytter pansrede biler, store konvoier og eventuelt militære
40