Last ned som .pdf - Flyktninghjelpen

TEMA › pErMANENT EKsIL
litteratur:
BAdil 2008: survey of Palestinian refugees and internally displaced
Persons 2006–2007. Bethlehem: BAdil resource Center for Palestinian
residency and refugee rights.
Are Hovdenak 2009: “trading refugees for land and symbols: the
Palestinian negotiation strategy in the oslo Process”. i: journal of refugee
studies, vol. 22(1):30–50.
Morris, Benny 1988: the Birth of the Palestinian refugee Problem, 1947–
49. Cambridge: Cambridge university Press.
ilan Pappe 1999: “Were they expelled? the History, Historiography and
relevance of the Palestinian refugee Problem”. i: ghada karmi og eugene
Cotran (red.): the Palestinian exodus 1948–1998. reading: garnet
Publishing ltd.
takkenberg, lex 1998: the status of Palestinian refugees in international
law. oxford: Clarendon Press.
unrWA 2007: the united nations and the Palestinian refugees. gaza:
united nations relief and Works Agency, http://www.un.org/unrwa/publications/pubs07.html.
Foto: reuters: Mohammed salem www.alertnet.org
Palestinske gutter med tradisjonelle hodeplagg mens de deltar
i en protest for å støtte palestinske barn i Gaza.
rettighetserklæring og Den internasjonale konvensjon om sivile og
politiske rettigheter bekrefter alle menneskers rett til å reise fra,
og komme tilbake til, sitt hjemland. Artikkel 49 i Den fjerde Genevekonvensjonen,
som Israel har undertegnet og er bundet av, forbyr
videre tvungen forflytning av befolkning fra okkuperte områder,
uansett motiv. Den samme konvensjonen bekrefter krigsofres rett
til repatriering, altså å vende hjem, etter en krig. I tillegg stadfester
FNs Generalforsamlings resolusjon 194 fra 1948 eksplisitt at palestinske
flyktninger «som ønsker å vende tilbake til sine hjem og leve
i fred med sine naboer, skal tillates å gjøre det så snart det er praktisk
gjennomførbart […]». Etter seksdagerskrigen i 1967 vedtok
Sikkerhetsrådet nok en resolusjon som krevde at Israel måtte la
flyktningene fra den siste krigen vende tilbake. Endelig har Generalforsamlingen
stadig vedtatt resolusjoner som anerkjenner palestinske
flyktningers rett til tilbakevending.
Flyktningers rett til frivillig repatriering har også blitt etablert
sedvane gjennom de mange fredsavtalene som er undertegnet etter
de siste tiårenes kriger ulike steder i verden. Det er videre verdt å
merke seg at Israel selv påberoper seg en «Right of return» som er
nedfelt i «Law of Return» fra 1950, hvor alle verdens jøder tilkjennes
en automatisk rett til å immigrere til Israel og oppnå israelsk statsborgerskap.
Denne påberopte retten er basert på jødenes historiske
tilknytning til landet. Paradoksalt nok gjelder ingen tilsvarende
rett for palestinske innbyggere med både historiske, juridiske
og familiære bånd til det samme landet.
Uten å undervurdere den betydelige byrden de arabiske nabolandene
har påtatt seg i forhold til å huse de palestinske flyktningene
de siste seks tiårene, er det imidlertid også betimelig å peke
på deres forpliktelser overfor denne befolkningsgruppen. Det er
fortsatt store variasjoner i hvilke rettigheter palestinske flyktninger
innrømmes i nabolandene, og dette kan ikke forsvares med at en
lokal integrasjon vil kunne begrense mulighetene for retur. Libanon
peker seg spesielt ut her, med betydelige begrensinger i forhold til
palestinernes rettigheter, til tross for at mange av dem er født og
oppvokst i Libanon.
IsrAEL bryTEr FN-rEsOLUsJONEr UsTrAFFET Fra Israel ble etablert
og frem til i dag, har Israels regjering systematisk ignorert FNs
mange pålegg om å etterleve flyktningenes rettigheter. Israel har
også flere ganger brutt FN-pakten ved å innlede angrepskriger og
erobre nye territorier – og senere nektet å etterkomme Sikkerhetsrådets
resolusjoner, som krever tilbaketrekning fra okkuperte
områder. Israels kolonisering av de okkuperte områdene med egen
befolkning er nok et grovt brudd på Folkeretten. Til tross for at
statistikken viser at Israel er det medlemslandet i FN som har forbrutt
seg på flest FN-resolusjoner gjennom tidene, har landet aldri
blitt møtt med økonomiske eller politiske sanksjoner. Israels nære
forbindelser med vestlige stormakter synes å ha gjort landet
immunt mot sanksjoner.
Oslo-prosessen, som i utgangspunktet var et unikt diplomatisk
gjennombrudd, føyde seg etter hvert inn i et mønster hvor folkerettslige
konvensjoner og FN-resolusjoner ble satt til side etter
Israels forgodtbefinnende.
I dag har FN mulighet til å spille en aktiv diplomatisk rolle gjennom
sin plass i den såkalte kvartetten, som også består av USA, EU
og Russland. Kvartettens ulike forsøk på å gjenopplive fredsprosessen
– som «veikartet for fred» fra 2003 og konferansen i Annapolis
i 2007 – er fortsatt basert på tankegangen om at partene selv må
komme til enighet om en politisk «realistisk» løsning, noe som i
praksis betyr fortsatt israelsk vetorett i alle sentrale spørsmål. FN
har så langt valgt å godta stormaktenes realpolitiske agenda fremfor
å prøve og vinne gehør for en mer rettighetsbasert tilnærming
hvor respekt for Folkeretten avkreves av både den svake og sterke
part i konflikten som grunnlag for en varig fredsordning.
Det er ingen mangel på fredsplaner for Midtøsten, og således
ikke behov for flere «veikart» for å løse konflikten. Derimot er det
behov for et «trafikkpoliti» som kan håndheve loven og sikre at det
ikke er makten som rår. ■
Av Are Hovdenak
32