Last ned som .pdf - Flyktninghjelpen

Foto: reuters: ibraheem Abu Mustafa www.alertnet.org
En palestinsk mann krysser grensen sør på Gazastripen. Grensen var åpen i to dager i april 2008 og Gazastripens eneste grenseovergang
fra Egypt. Grensen har vært stengt siden 2007.
frustrerte ungdom. PLOs hovedmål var at palestinerne skulle vende
hjem – men da som en konsekvens av frigjøringen av hele hjemlandet
fra fremmed okkupasjon. PLOs anerkjennelse av Israel i 1988
og Oslo-avtalen fem år senere innebar at målet om å frigjøre Palestina
var redusert til å omfatte en palestinsk stat på Vestbredden og
Gazastripen, side om side med Israel, noe som også fikk følger for
behandlingen av flyktningenes rettigheter.
PLOs formelle krav i Oslo-prosessen var klare: For det første
krevde frigjøringsorganisasjonen at flyktningene skulle ha rett til å
vende tilbake til sine hjemsteder i dagens Israel. For det andre
gjorde palestinerne krav på erstatning for sine materielle og ikkematerielle
tap, og for det tredje krevde de at Israel måtte påta seg
det historiske ansvaret for at et stort flertall av den lokale palestinske
befolkningen ble drevet i landflyktighet da Israel ble opprettet i
1948.
IsrAEL sAMLET MOT KOMprOMIss Det israelske samfunnet har vært
dypt splittet i synet på hvor mye land som kan avses til palestinerne,
hvilke bosettinger som kan evakueres og hvilke deler av
Jerusalem som kan overføres til palestinsk kontroll. Men det er ett
spørsmål det israelske samfunnet har stått samlet om, nemlig at
flyktningenes krav om å vende tilbake er en trussel mot Israels
eksistens som en jødisk stat. Spørsmålet om et historisk ansvar ble
avvist like bastant, ettersom det berører intet mindre enn Israels
ideologiske fundament, sionismen, og ideen om en egen stat for
jøder. Her står israelsk høyre- og venstreside samlet. På denne
bakgrunnen var økonomisk erstatning det eneste flyktningkravet
som Israel var villig til å diskutere.
Stilt overfor denne monolittiske enheten på israelsk side, var
det helt fra Oslo-prosessens begynnelse klart for den palestinske
ledelsen at en avtale om deling av landet og opprettelsen av en
palestinsk stat bare kunne oppnås dersom flyktningenes krav om
å vende tilbake ble oppgitt.
En slik innrømmelse ville imidlertid være et direkte brudd på
en av den palestinske nasjonalismens viktigste grunnsetninger,
nemlig at fordrivelsen i 1948 var et historisk overgrep mot palestinerne
som folk, og at problemet ikke er løst før de fordrevne har
fått sin oppreisning og kan «vende hjem».
Arafats løsning på denne gordiske knuten var å innføre et skille
mellom prinsippet om retten til å vende tilbake på den ene siden,
og den praktiske gjennomføringen av en slik rett på den andre. De
palestinske forhandlerne insisterte på at Israel skulle ta på seg det
moralske og politiske ansvaret for at flyktningproblemet oppsto, og
dessuten at Israel skulle anerkjenne flyktningenes prinsipielle, juridiske
rett til å vende hjem. Som et svar på en slik israelsk innrømmelse
ville så palestinerne akseptere at denne retten må praktiseres
på en måte som ikke truer den israelske statens jødiske karakter.
Ulike formuleringer har vært diskutert for å tilfredsstille palestinske
lederes behov for å redde ansikt, blant annet at flyktningene
har rett til å «vende tilbake til den palestinske staten» – men altså
ikke til sine opprinnelige hjemsteder i Israel. På de siste sluttstatusforhandlingene
i Taba i 2001 antydet israelerne dessuten at
40 000 flyktninger kunne få komme tilbake til Israel, men da
innenfor rammen av Israels familiegjenforeningsprogram – ikke
som en følge av retten til å vende tilbake.
rETTIgHETsbAsErT LØsNINg Oslo-prosessens bærende prinsipp var
at partene skulle komme til enighet seg imellom gjennom en politisk
prosess. Problemet med denne forhandlingsmodellen var ikke
bare at Israel, som den sterke part, kunne diktere betingelsene for
prosessen. Enda viktigere var det at rettigheter som i utgangspunktet
har solid beskyttelse i Folkeretten, ble satt til side eller gjort til
gjenstand for forhandlinger. Flyktningenes rettigheter er ikke nevnt
i Oslo-avtalens tekst, og referanser til relevante FN-resolusjoner er
utelatt. Flyktninger er berørt bare som et tema som det skal forhandles
om senere. Dermed kunne Israel, med henvisning til Osloavtalen,
kreve at flyktningenes FN-sanksjonerte rettigheter måtte
settes til side for en fredsavtale.
Flyktningers rett til å vende tilbake til hjemlandet og sine eiendommer
etter en krig står sterkt i Folkeretten. Både FNs menneske-
31