SI Magasinet nr 5-2008 - Sykehuset Innlandet HF

[5-08] 

Et magasin fra Sykehuset Innlandet HF | Oktober 2008 

SI magasinet 

Ingrid Langen med 

Leger uten grenser 11-13 

Talegjenkjenning 7 Røykfritt sykehus 16-17 Granheim 18-19

Dagens kronikør har selv bred erfaring fra Stortinget, hun møtte som vararepresentant store deler av perioden 

1989–1997, og var valgt representant fra 1997 til 2001, og var i en periode medlem av finanskomiteen. Hun har 

derfor spesielle forutsetninger for å ta for seg Statsbudsjettet. 

Bare for spesielt interesserte? 

Kronikk: Denne gang... 

■ Grethe G. Fossum 

Divisjonsdirektør SI Kongsvinger 

Statsbudsjettet kommer hver høst i oktober og er til 

glede for noen og til ergrelse for andre. Mediene er 

fulle av kommentarer, mest negative, stort sett handler 

det om at den sittende regjering ikke følger opp 

sine løfter. Pressemeldingene inneholder alle de 

positive nyhetene som partiene er stolte av, og du 

må være en god detektiv for å finne ut hva som ikke 

har blitt tilgodesett. 

Men statsbudsjettet er også mye mer! Hvert departement 

leverer en stortingsproposisjon som de har 

arbeidet med siden februar, og oppsettet er ikke 

ulikt de handlingsplanene vi i SI lager hvert år. 

• Målene for regjeringens økonomiske politikk 

(SIs forklaring om hva vi har fått av HSØ) 

• Hovedoppgave og mål for departementene 

(Ho ved oppgavene og nye målsetninger for de 

enkelte divisjonene) 

Før man går direkte på bevilgningene på de enkelte 

om rådene, gjennomgår man hva som er opp nådd i 

året som har gått. Ikke ulikt vår årsberetning. 

I år har vi hatt flere lekkasjer enn normalt fra statsbudsjettet. 

I slutten av september var mediene fulle 

av nyheter om politihøgskole til Kongsvinger, mer 

penger til Skogmuseet i Elverum og at Sykehuset i 

Telemark skal bestå og fortsette med akuttfunksjon. 

Hva forventet jeg av statsbudsjettet for? 

• Mer penger til somatisk drift av sykehusene 

• Takster for sykepleierdrevne poliklinikker 

• Full kompensasjon for pris- og lønnsøkning i 2009 

• Anerkjennelse av lokalsykehusenes viktige 

posisjon i helsevesenet 

• Satsing på samarbeidstiltak mellom kommunene 

og sykehusene (Forsterkede sykehjem, ambuler - 

ende slagteam, felles rehabilitering) 

• Full kompensasjon for dyre medisiner 

• Nedskalering av byråkratiet og kontrollfunksjoner 

• En diskusjon om sykehusenes oppgavefordeling 

• En vurdering av hvilke pasienter som ikke skal be - 

handles 

Ansvarlig utgiver: 

■ Sykehuset Innlandet HF 

Postboks 104, 2381 Brumunddal 

Telefon 623 33 000 

simagasinet@sykehuset-innlandet.no 

www.sykehuset-innlandet.no 

Redaksjonen: 

■ Ansvarlig redaktør: 

Konst. kommunikasjonsdirektør 

Britt Haugen 

Telefon 62 33 30 32 / 917 47845 

■ Redaktør/kommunikasjonsrådgiver: 

Trond Tendø Jacobsen 

Telefon 62 33 30 31 / 480 79 280 

trond.tendo.jacobsen@ 

sykehuset-innlandet.no 

■ Webredaktør Geir Kristian Lund 

Telefon 62 33 30 37/926 13 340 

■ Redaksjonen avsluttet 17.10.2008. 

■ Vi tar forbehold om feil og endringer. 

Målgruppe: 

■ Ansatte og primærleger er hovedmålgruppe 

for SI-Magasinet, som i papirversjon også 

gjøres tilgjengelig for pasienter, pårørende, 

besøkende og andre. 

Grafisk produksjon: 

■ Design/førtrykk: Typisk Bjørseth AS 

■ Trykk: Flisa Trykkeri AS 

■ Forsidefoto: Ingrid Langen 

■ Opplag: 5.000 

ISSN: 

■ ISSN 1504-9647 (trykt utgave) 

■ ISSN 1504-9779 (elektronisk utgave) 

Ord veies på gullvekt 

I Helse- og omsorgsdepartementets proposisjon er 

det spennende å lete etter beskrivelsene av gode prosjekter 

som andre sykehus har gjennomført, satsnings 

områder som ønskes gjennomført og ikke minst 

nyansene. Står det «full» pris- og lønnskompensasjon 

eller bare pris- og lønnskompensasjon? Hadde ordet 

«full» vært med i 2008-proposisjonen, hadde syke - 

hus ene fått 500 millioner mer! 

Jeg har stor interesse av å lese stortingsmeldinger 

og stortingsproposisjoner, kanskje noe jeg har tatt 

med fra mitt tidligere liv? De gir meg innsikt, oversikt 

og kunnskap om hva som rører seg i landet på 

ulike fagfelt samtidig som jeg får innblikk i hvordan 

blant annet fremtidens helsevesen skal se ut. Ikke 

alle stortingspapirer er like interessante, så jeg må 

inn rømme at Fiskeri- og kystdepartementets dokumenter 

aldri har vært på mitt bord. 

Intens dragkamp i regjeringen 

Opptakten til statsbudsjettet er spennende. I august 

samles statsrådene for å fordele profileringspotten. 

Det er en del millioner som skal gi den enkelte statsråd 

mulighet til å gi penger til gode prosjekter eller 

kanskje øke en bevilgning som en vet er så knapp at 

den kan gi intense diskusjoner i mediene. Kampen 

om millionene i regjeringen er hard og intens og av 

og til trår noen regjeringsmedlemmer ut av rekkene 

og ber lobbyistene om hjelp. Bråk i avisene gir mer 

penger til statsrådens hjertesaker. Ikke helt stuerent, 

men en velbrukt og kjent strategi. 

Hva ville jeg ikke ha? 

• Handlingsplaner uten penger 

• Flere kvalitetskriterier som krever mer papirarbeid 

og ikke gir bedre kvalitet 

• Flere tilsyn 

• Ønske om mer sentralisering 

• Diskusjon om tilpassede akuttmottak 

• Omlegging av det økonomiske system som egentlig 

er en skjult innsparing 

Stortingsmelding om samhandling 

Neste spennende styringsdokument kommer til 

våren, for Statsråd Hansen har lovet en stortingsmelding 

før valget om samhandling mellom 1. og 2. linjetjenesten. 

Den kommer til å bli lest med lupe både 

av med- og motspillere og forhåpentligvis gi klare 

signaler om utviklingsmulighetene i helse Norge. 

Tenk om det ble enighet mellom politikerne om hva 

som skulle skje videre! Kanskje det da ville være lettere 

å arbeide målrettet over tid! 

PS. Disse ønskene ble oppfylt: 

• Styrket sykehusøkonomi med 6,9 mrd (Hvor mye 

blir det til SI-Kongsvinger tro?) 

• Samhandling med kommunene 95 mill (Kan noen 

i SI være pilot her?) 

• Noen dyre medisiner dekkes opp gjennom ISF-ordningen, 

men hva med de dyre kreftmedisinene? 

• ISF-ordningen skal i 2009 utvikles til å dekke am - 

bulerende team som er på hjemmebesøk. (Dette var 

en god nyhet!)

Tynset feiret hofte nr 1.000 

SI Tynset er SI-mester i positiv profilering. 

Det foreløpig siste tiltaket er markeringen av 

at sykehuset har operert over 1.000 hofteproteser. 

Det var åpen dag, foredrag og om - 

visning. Både «nysgjerrige» og tidligere og 

kommende pasienter benyttet anledningen 

til å besøke sykehuset. 

Det var utstilling av proteser og operasjonsutstyr, og 

orienteringer på radiologisk avdeling, operasjonsstua 

og ortopedisk post, om indikasjoner, om hva som 

skjer under en operasjon og hva som skjer etterpå. 

Flere med vonde hofter, som var spent på hva en 

operasjon innebar, fikk bred informasjon om hva de 

hadde i vente under og etter en operasjon. I den 

andre enden av skalaen fant vi Brita Sagmoen (81) 

som var en av de første som fikk ny hofte på Tynset. 

Overlege Bjørn Nordby foretok den første hofteoperasjonen 

på SI Tynset i januar 1985, Brita Sagmoen 

fikk sin nye høyre hofte samme høst. 

– Den har fungert helt utmerket. Jeg har ikke hatt 

noen plager, forteller hun. Siden har hun fått en kneprotese 

i 2002 og ny venstre hofte i 2004. Med de 

samme gode erfaringene. – Jeg hadde store smerter 

før, nå kan jeg bevege meg fritt, sykle, plukke bær 

og en rekke andre ting jeg ikke klarte tidligere, sier 

hun. Under den åpne dagen møtte hun flere av de 

som var med i det første operasjonsteamet. 

Det første året ble det operert sju–åtte hofter på 

Tynset, senere er tempoet gradvis øket, slik at man 

nå opererer omkring 200 hofter i året. Så når Tynset 

passerte hofte nr 1.000 i fjor høst, betyr det at man 

snart har operert 1.200 hofter. Nå opererer man like 

mange i uka som man i starten gjorde på ett år. 

Gradvis har man også fått god kompetanse i å 

sette inn kneproteser, nå gjøres det anslagsvis 80 

slike operasjoner i året. 

Veteraner: – Dere gjorde en flott jobb, 

konstaterer Brita Sagmoen (t.h. foran). De 

tre andre var med i teamet som ga henne 

ny hofteprotese i 1985, fra venstre: Da - 

værende avdelingsoverlege Bjørn Nordby, 

Arnhild Aaseng og Agnes Nesbakken. 

Pilot på pasientvurderinger 

Av: Trond Tendø Jacobsen 

Psykisk helsevern i Innlandet har bred erfaring i pasienttilfredshetsundersøkelser. Nå kommer 

somatikken etter. Først ute er SI Tynset, som denne høsten gjennomfører et pilotprosjekt, som 

etter planen skal bli modell for slike undersøkelser i hele SI-somatikken. 

– Hensikten, sier divisjonsdirektør Stein Tronsmoen, 

er at dette skal danne grunnlaget for et løpende forbedringsarbeid. 

Pasientene kjenner hvor skoen trykker, 

det skal vi lære av. Derfor tror jeg at disse undersøkelsene 

kan bli et nyttig verktøy i vårt og SIs forbedringsarbeid, 

sier han. 

Først ute var kirurgisk og medisinsk sengepost. 

– Der prøvde vi i september ut om vårt opplegg fungerte. 

Så snart vi har vurdert erfaringene og foretatt 

de justeringer som måtte være ønskelig vil vi utvide 

uttestingen til å omfatte alle pasientgruppene på SI 

Tynset, sier avdelingssjef Astrid Skotte, som har hatt 

ansvaret for å utarbeide planen. Erfaringene på Tyn - 

set skal så i neste omgang danne grunnlag for pasienttilfredshetsundersøkelser 

ved de andre somatiske 

sykehusene i SI. Hun forteller at man i stor grad bygger 

på erfaringene som er høstet ved Røros Re ha bi - 

litering. 

Det er utarbeidet et enkelt spørreskjema med 10 

spørsmål som pasientene, i tilknytning til utskrivnings 

prosedyren inviteres til å besvare. Her er det 

spørsmål om hvor fornøyd man er med legens be - 

handling, pleiepersonalet, informasjonen, om man 

ble tatt med på råd og fikk påvirke behandlingsopplegget, 

om hygiene, matforsyning m.v. 

Kjempefornøyd: Sigvor Sagplads (t.v.) 

var den første pasienten på Tynset som 

besvarte tilfredshetsundersøkelsen. 

– Jeg er fornøyd med alt jeg, sa hun. 

Videre mot høyre: Fagutviklingssykepleier 

Svanhild Hogstad, Astrid Skotte og Stein 

Tronsmoen. 

Side 3 SI | magasinet 5/2008

Stinn brakke: Auditoriet på Honne var nesten fylt til siste plass. Det 

forteller om bredde og interesse for helsefaglig forskning i Innlandet. 

Innlandets helsefaglig forskningskonferanse: 

Stor interesse – 

imponerende bredde 

Etiske problemstillinger sto sentralt under den andre innlandskonferansen om helsefaglig 

forskning. Halvparten av de 160 deltakerne som møttes på Honne konferansesenter i slutten 

av september kom fra Sykehuset Innlandet. 


De fleste andre kom fra de tre høyskolene i Inn - 

landet. Som i fjor hadde høyskolene og SI gått sammen 

om konferansen. Den har åpenbart kommet for 

å bli. Det var tilbakemeldingene etter den første konferansen 

som førte forskningsetikken øverst på dagsordenen 

i år. 

Man hadde plukket innledere til å reflektere om 

forskningsetiske problemstillinger på øverste hylle. 

Professor Trond Markestad, leder av Råde for lege - 

etikk i Den norske legeforening og forskningsråd - 

giver i SI, og professor Bjørn Hoffmann som er tilknyttet 

så vel Høgskolen i Gjøvik som Universitetet i 

Oslo så på utfordringene fra ulike synsvinkler. 

Bygget på forskning 

– Det er et privilegium å leve i et samfunn som er bygget 

på, og vil videreutvikles, gjennom forskning, sa 

Markestad. Med det som utgangspunkt spurte han om 

det var riktig at pasienter som er aktuelle for prosjekter 

som fyller vitenskaplige kriterier kan nekte å delta. 

Han minnet om at det i sin tid ble hevdet at det 

var uetisk å drive forskning på å unnlate årelating. 

Norge har flere og mer omfattende registre enn de 

fleste andre land. Det at de fleste også inneholder 

fulle personnummer gir unike muligheter til å koble 

flere registre. Dette øker mulighetene for å gjennomføre 

viktig forskning – og for misbruk. 


Markestad mente det var riktig å utfordre reservasjonsretten 

på visse områder, blant annet i tilknytning 

til pasientregistre, der en kan drive god og langsiktig 

klinisk forskning. – Det å finne den rette balansen 

mellom den enkeltes forpliktelser overfor samfunnet 

og den enkeltes rett til selvbestemmelse og 

re servasjon er en sentral forskningsetisk utfordring, 

sa han. 

Behov for regelverk 

– Trenger vi forskningsetiske regleverk, spurte Hof - 

mann, og svarte et klart ja på det. Han begrunnet det 

med å se på en rekke historiske eksempler på forskningsetiske 

brølere opp gjennom årene. 

– Historisk, sa han, har vi sett en rekke eksempler 

på forskningsprosjekter som i ettertid er stemplet 

som «uetisk». Det dreier seg om alt fra Armauer Han - 

sens lepraforsøk, som førte til effektiv bekjempelse 

av spedalskhet, til Folkehelseinstituttets MIDIA-prosjekt 

og til det som er omtalt som Ullevåls «dødslotteri» 

av pasienter som fikk eller ikke fikk adrenalin 

ved hjerte stans. 

Hans konklusjon var klar: Konkrete forsknings - 

etiske utfordringer reiser grunnleggende problem - 

stillinger som trenger handlingsveiledning. Derfor er 

det bruk for et forskningsetisk regelverk. 

Fire problemstillinger 

Disse innledningene ble supplert med etiske problemstillinger 

som forskningsmiljøer i Innlandet har 

stått overfor. 

Seksjonsoverlege Jørgen Hurum (SI Lillehammer) 

presenterte erfaringene rundt et pilotprosjekt om 

fore bygging av alvorlig overvekt hos barn. En stor 

del av foreldrene til overvektige fem–seksåringer er 

ikke motivert for deltakelse. 

Professor Jan Kåre Hummelvoll ved Høgskolen i 

Hedmark så på etiske problemstillinger i et handlingsorientert 

forskningsarbeid, der deltakerne har 

psykiske problemer eller funksjonshindringer. De 

etiske problemstillingene her kan blant annet dreie 

Vel blåst: Foreskningssjef Per Farup kan se tilbake på en ny 

vellykket helsefaglig forskningskonferanse. 

seg om forståelsen av sårbarhet. Brukerinvolvering, 

erfaringsbasert pasient- og brukerkunnskap og forskningsetikk 

er nøkkelord i denne sammenhengen. 

Forskningsstipendiat Gunvor S. Fosnes (SI Gjøvik) 

vurderte etiske problemstillinger i tilknytning til en 

studie om legemiddelbruk og forstoppelse blant 

pasi enter i sykehjem i Oppland. Omkring 80 prosent 

av pasientene har kognitiv svikt, og mangler samtykkekompetanse. 

Er det da forsvarlig å gjøre en slik 

studie? Hun reiste dette og beslektede spørsmål, og 

konkluderte med at studier på slike pasientgrupper 

må vurderes kritisk i forhold til nytte – belastning. 

Informasjonen som gis må være enkel og forståelig. 

Så vel sykehuset som relevante myndigheter har 

kon kludert med at studien kan gjennom føres. 

Endelig presenterte forskningssjef Per Farup en 

kon kret situasjon som viste hvor viktig det er å være 

pinlig nøyaktig med forskningsprotokollen når en 

be skriver forskningsprosjekter. 

Bred forskning i 

Innlandet 

Det har skjedd et imponerende 

forskningsløft i Sykehuset Innlandet 

de seneste årene. Det var forskningskonferansen 

på Honne et levende 

bevis på. Forskere, forskningsstipendiater 

og andre interesserte fra SI 

satte et sterkt preg på konferansen. 

I SI er det de siste årene etablert en eget 

forskningsenhet, ansatt en rekke forskningsveiledere 

og utviklet større og 

mind re forskningsmiljøer. Det er farlig å 

fremheve noen, for det skjer forskning 

på mange steder og på mange områder 

innen SI. 

Det skjer på Gjøvik, på Sanderud, på Lil - 

lehammer, der det på kort tid er av holdt 

to doktordisputaser. Det er også spennende 

forskningsprosjekter på Tyn set og 

Kongsvinger – og ved en rekke and re 

en heter og divisjoner. 

Mange presentasjoner 

I tillegg til at hver av de fire medarran - 

gørene presenterte hvert sitt doktorgradsprosjekt 

var det tre paral lellsesjoner 

der et drøyt snes forskningsprosjekter 

ble belyst. Storparten av disse hadde 

sitt utspring i SI. Mange arbeider fortjener 

omtale, men vi må velge ett: 

Reidun Hov fra Høgskolen i Hedmark 

tok for seg ett av temaene i sitt doktorgradsarbeid 

fra Karl stads universitet; 

«Intensivsykepleieres opplevelser når 

det reises spørsmål om å holde tilbake 

eller av bryte kurativ behandling hos 

alvorlig syke intensivpasienter». Forsk - 

ning viser en tendens til økende av - 

brudd eller tilbakeholdelse av kurativ 

be handling i intensivavdelinger. Legene 

er ansvarlig for beslutnin ger, men sykepleierne 

utfører ofte tiltak som er forordnet 

av lege, og blir slik involvert i 

konsekvensene. 

Sykepleiernes opplevelser kan deles i 

fire; Ansvar (en følelse av å stå alene). 

Veksling mellom optimisme og pessimisme. 

Usikkerhet (Finnes det grenser 

for lidelser? Usikkerhet om hva pasienten 

øns ker). Yrkesstolthet tross liten 

formell innflytelse. 

Etikk i sentrum: Disse seks tok for seg ulike etiske problemstillinger, f.v.: Jørgen Hurum, Trond Markestad, Bjørn Hofmann, Jan Kåre 

Hummelvoll, Gunvor S. Fosnes og Per Farup. 

– Det er en utfordring å finne formelle 

systemer for å fremme dialogen mellom 

sykepleier og lege. Funnene viser hvor 

viktig det er at ledere, leger og sykepleiere 

selv anerkjenner hvilke påkjenninger 

det er å være intensivsykepleier i 

slike situasjoner, og at deres kunnskap 

blir anerkjent som et viktig bidrag i 

beslutningsprosessen, hevdet hun. 


Religionspsykologisk konferanse: 

Å bli gammel er tøft arbeid 

Religionspsykologi: Sykehusprest 

Guttom Eidslott introduserte sin kollega, 

sykehusprest Susanne Sønderbo. 


Den svære bredden i SIs virksomhet ble 

understreket ved den religionspsykologiske 

fagkonferansen SIs nystartete Religions - 

psykologiske senter nylig arrangerte i samarbeid 

med Norsk Religionspsykologisk 

Fagforum. 

Temaet for konferansen var «Aldring – Religiøsitet – 

Helse». 

– Jeg mener det er viktig å sette religionspsykologi 

inn i en klinisk sammenheng. Derfor er det positivt 

at det var flere klinikere til stede, sier leder av Reli - 

gi onspsykologisk Senter Lars Danbolt. Konferan sen, 

som gikk over to dager i september, ble et møte 

mellom psykologi og religion. Begrepene nysgjerrighet 

og undring kan stå som en kort og grei oppsummering. 

Første dag, som SI-Magasinet ikke hadde anledning 

til å overvære, var nesten i sin helhet viet professor 

Kenneth I. Pargament fra Bowling Green State 

University i Ohio. Han er en av de store internasjonale 

«kanonene» på området religiøs tro og helse. Han 

har nylig gjennomført et forskningsprosjekt som viser 

at eldre som sliter med sin tro og har negative tanker 

omkring gudsbildet og meningen med livet har 

større dødelighet enn de som ikke sliter med slik uro. 

Dag to ble delt mellom den svenske religionsprofessor 

Owe Wikstrøm ved universitetet i Uppsala og 

Susanne Sønderbo, som er psykolog og sykehusprest 

på Hamar, og nå også tilknyttet religionspsykologisk 

senter som forskningsstipendiat. 

Det store vemodet 

Wikstrøm har bred forskningsbakgrunn, spesielt in - 

nen kliniske og psykiatriske problemstillinger i forhold 

til religiøsitet. På seminaret tok han et religionspsykologisk 

perspektiv på aldring og helse. Det 

er utfordrende å prøve gi et bilde av hans spennende 

tankerekke. Men en rød tråd gjennom hans innlegg 

var begrepet vemod: Det store vemodet som kan bli 

sterkt i forhold til tanker omkring «hvorfor må jeg dø 

– kroppens aldring og meningen med livet». 

– Innsikten over vår egen død er ikke sterkt fokusert. 

Kanskje det er derfor vemodet er så sterkt i 

mange sammenhenger, sa han. 

«Livet er kronisk forgiftet av kunnskapen om vår 

død», var et av hans utsagn. «Vi vet ikke hva døden 

vil innebære, men det betyr ikke at vi ikke må forholde 

oss til den», var et annet. 

Wikstrøm har selv gjennomlevd en dramatisk hjertestans. 

– Ut fra mitt fagområdet ble jeg nesten litt 

skuffet over at jeg ikke hadde noen «nær-dødenopplevelse». 

Men jeg husker sterkt en stemme som 

på gresk sa til meg: «Frykt ikke», fortalte han. 

Gudsforgiftning 

Susanne Sønderbo hadde gjennom sitt arbeid i sykehuset 

erfart at selv i døden kan det åpen seg nye 

rom. – Å bli gammel er tøft arbeid, slo hun fast. 

Hun hadde erfart det hun kalte gudsforgiftning – 

der skam og skyld gir et negativt og destruktivt forhold 

til gudsbildet. Hun ga eksempler på hvordan 

ulike pasienter tenker og reagerer innfor døden. Hun 

hadde sett og erfart svært ulike reaksjoner og utsagn, 

ofte sammenfalt de med et positivt eller nagativt 

gudsbilde, mente hun. En kreftpasient hun har møtt 

sa «det er synd at jeg ble syk før jeg ble klar over 

hvor verdifullt livet er». 

Hun lånte også sitater fra andre: «Det sies at visdom 

kommer med årene, men jeg har sett eksempler 

på at alderen kommer helt alene». Woody Allen: «Jeg 

er ikke redd for døden – men vil helst ikke være 

hjemme når den kommer». 

Bred deltakelse 

Det var stor bredde over deltakerlisten. I tillegg til 

flere fra divisjon Psykisk helsevern i SI fant vi på 

del takerlisten blant annet representanter for; Psyko - 

logisk Pedagogisk Utviklingssenter, St. Olavs Hospi - 

tal, Modum Bad, Rigshospitalet i København, Viken 

senter for psykiatri og sjelesorg, Senter for psykiatri, 

sjelesorg og veiledning, Oslo bispedømme, Glåmdal 

Krisesenter, Menighetsfakultetet, Psykologisk Institutt 

Universitetet i Oslo, Sør-Gudbrandsdal prosti, Teo - 

log isk Institutt, Universitetet i Agder/Sørlandet sykehus, 

Høgskolen i Hedmark, diverse helseforetak i 

Helse Sør-Øst og en rekke andre. 


Piloter på Kongsvinger og Elverum: 

Tester ut talegjenkjenning 

Lær deg en ny forkortelse først som sist: 

TGK – talegjenkjenning. Blir de pilotprosjektene 

som nå igangsettes i Kongsvinger og 

Elverum vellykket vil ventelig talegjenkjenning 

snart blir en naturlig del av hverdagen 

for mange i SI. 

Øye i Elverum, medisin i Kongsvinger og lokal IT 

begge steder er pilotavdelinger. SI-Magasinet var til 

stede under Kick Off i Elverum i slutten av september. 

Det er spennende vyer som åpner seg – hvis 

erfaringene blir så gode som mye tyder på. En rekke 

helseforetak i Helse Sør-Øst har allerede tatt i bruk 

TGK i deler av virksomheten. Skien og Drammen var 

først ute, i 2006. Ahus startet i sommer, Ullevål er så 

smått i gang, Asker og Bærum følger etter før jul, 

også Aker er i startfasen. 

Opplæringen av legene i pilotavdelingene gjen - 

nomføres i første halvdel av november. Tiden fram 

dit brukes til ulike forberedelser. Legene skal igjennom 

tre halvdagskurs, og vil oftest kunne ta TGK i 

bruk umiddelbart. Evalueringen starter i januar, og 

en rapport med anbefalinger vil foreligge i februar. 

Deretter skal det tas stilling til om og hvordan en 

skal gå videre. 

– TGK kan ikke benyttes på alle områder, men eg - 

ner seg for epikriser, poliklinikk- og journalnotat er, 

forteller prosjektleder Trine Storhaug. 

80 prosent av radiologene her i landet benytter 

allerede TGK. Det tas sikte på at SI-radiologene følger 

etter i løpet av første halvår neste år. 

Målsetting 

– Det vi ønsker å få svar på, sier hun, er om dette er 

noe SI bør satse på, og hvilke kvalitative og kvantitative 

gevinster det er realistisk å vente, om det er tilrådelig 

å gå direkte fra analog diktering til TGK, eller 

om en må gå veien via digital diktering, sier hun. 

På Tynset og Kongsvinger har digital diktering 

vært i bruk i flere år, og tas nå også i bruk ved enkelte 

avdelinger på Lillehammer. 

– Kritiske suksessfaktorer er at dette har god ledelsesforankring, 

at det gjøres et godt forarbeid, at det 

vises tålmodighet i oppstartfasen, i hvert fall i to 

måneder. Og at en leser korrektur på en ny måte. Det 

vil ikke lenger forekomme feil stavede ord, nå må en 

derimot lete etter feil brukte ord. For det er ikke alltid 

stemmegjenkjenneren velger riktig, sier hun. 

En TGK som fungerer vil ha en rekke fordeler: 

• Man kan skrive, rette og godkjenne i en operasjon. 

• Journalnotatene blir tilgjengelig umiddelbart. 

• Brev og epikriser kan sendes umiddelbart, så sant 

prøvesvar foreligger. 

• Det er anslått, gjennom erfaringer fra Ahus, at fjerdedelen 

av de kontoransatte blir overflødige. Der 

oppnås innsparingseffekten hovedsaklig ved at 

vika riater ikke forlenges. Bemanningsjusteringer er 

ikke aktuelle i pilotfasen. 

Slik fungerer talegjenkjenning 

I likhet med de andre helseforetakene satser også SI 

på et Philips-basert system, som Max Manus har tilpasset 

norske forhold. Som underlag foreligger det 

en omfattende «ordbok», som er utarbeidet etter innlesing 

av et stort antall journaler ved en rekke sykehus. 

I alt ble det innlest over fire millioner ord, alle 

som forekom minst 20 ganger ble innlemmet i ordboken, 

som nå er på omkring 67.000 ord. 

Legene som benytter TGK må lese inn sin egen 

stemmeprofil, det blir et slags akustisk fingeravtrykk 

som forteller TGK-programmet hvordan den enkelte 

bruker uttaler det norske språkets 42 dellyder (fonemer). 

Når en lege leser inn en tekst ser han fort løp - 

ende hvordan teksten skrives ut, og kan korrigere 

undervegs, og bygger slik gradvis opp sin profil. 

– Erfaringene viser at det er små problemer med 

utenlandske brukere, så sant de har et tilstrekkelig 

norsk ordforråd. I de tilfellene det fonetisk ikke fungerer, 

det kan også forekomme ved stamming eller 

annen talefeil, vil disse brukerne måtte benytte digital 

diktering. 

– Det tar gjerne to måneder å bygge opp en god 

profil. De første fire ukene bør en avsette fem minutter 

ekstra ved konsultasjoner, mens det senere trolig 

holder med to–tre minutter ekstra. Da vil en til gjengjeld 

ha en ferdig godkjent dokument, og har spart 

både tid og ressurser, sier Jacques Svarverud fra Max 

Manus. 

Startklar: Øyelege Anders Solbu Strand, 

som er med i arbeidsgruppen er som alle 

andre «piloter» spent på hvordan den 

mikrofonen han her viser fram vil bidra til 

å forandre sykehushverdagen. Spente er 

også SIs prosjektleder Trine Storhaug og 

prosjektleder Jacques Svarverud fra Max 

Manus. 


Kick Off: De ansatte på øyeavdelingen 

i Elverum fulgte interessert med under 

talegjenkjenningspilotens Kick Off i slutten 

av september. 


Et pilotprosjekt som nå gjennomføres ved medisinsk avdeling på SI Gjøvik skal gi ny kunnskap om pasientsikkerhet, 

og ikke minst om hvordan den kan bedres. Det er mye synsing og antakelser omkring dette. Nå er håpet at man skal 

få svar som skal bidra til forbedringer. 

Pilotprosjekt på Gjøvik 

Blixt understreker at dette ikke er en undersøkelse 

som skal måle og rangere, hensikten er å avdekke 

forbedringsmuligheter som skal brukes i en konstruktiv 

prosess for å finne konkrete tiltak som kan 

bedre pasientsikkerheten, sier han. 

I utsendelsesbrevet sier viseadministrerende direktør 

Alice Beathe Andersgaard dette om hensikten 

med undersøkelsen: «Å undersøke faktorer som kan 

ha betydning for pasienters sikkerhet, og få innsikt i 

hvordan sykehuset i enda større grad kan redusere 

antall uønskede hendelser i behandling av pasienter.» 

Pilotprosjekt: Pasientsikkerhetsprosjektet 

på Gjøvik skal ikke måle og rangere, hensikten 

er å avdekke forbedringsmuligheter 

som skal brukes i en konstruktiv prosess 

for å finne konkrete tiltak som kan bedre 

pasientsikkerheten, sier Jon Petter Blixt. 

Av Trond Tendø Jacobsen 

Det er viseadministrerende direktør Alice Beathe 

And ers gaard i Helsefag, forskning og kvalitet som 

har tatt initiativet til et prosjekt man på sikt håper 

kan bedre pasientsikkerheten i hele helseforetaket. 

Internasjonale undersøkelser tyder på at det er store 

forbedringsmuligheter. 

Det er anestesisykepleier Jon Petter Blixt ved anestesiavdelingen 

i Elverum som leder prosjektet. Han 

har mastergrad fra BI hvor han skrev en oppgave 

med tittelen «Leger og sykepleieres holdning til rapportering 

av uønskede hendelser». Noe av grunnlag - 

et for den var en undersøkelse i Elverum (omtalt i SI- 

Magasinet 1/08). 

Viktig med lederstøtte 

– Jeg er glad for at avdelingssjef Christian Fossum sa 

ja til å kjøre et pilotprosjekt i medisinsk avdeling på 

Gjøvik. Det er helt avgjørende at prosjekter som 

dette har full og helhjertet støtte på ledernivå. Derfor 

har jeg også godt håp om at det blir en høy svarprosent. 

Det er avgjørende for resultatet, sier han. 

71 spørsmål 

Det er 144 ansatte i avdelingen som har fått tilsendt 

skjemaer med i alt 71 spørsmål. De dreier seg om 12 

hovedtemaer eller dimensjoner. Lignen de undersøk - 

elser er tidligere gjennomført ved Sta v anger universi 

tetssykehus (se egen sak) og på Ahus, i form av tilsendte 

papirskjemaer. I dette pilotprosjektet foregår 

alt elektronisk. – I Stavanger var det en svarprosent 

på 55, på Ahus 68, jeg håper at vi kommer høyere, 

sier Blixt. 

Undersøkelsen favner hele avdelingen, begge 

sen ge postene, medisinsk overvåking, overleger, assi - 

stentleger og turnusleger. De elektroniske skjemaene 

ble sent ut i midten av september, med svarfrist 9. 

oktober. En del av evalueringen vil bestå i å vurdere 

hvor egnet det er å gjennomføre dette som en ren 

elektronisk undersøkelse. Målsettingen er ellers å 

fin ne ut hvordan en kan gå videre, for å innlemme 

hele SI i et pasientsikkerhetsprosjekt. 

Forbedringsområder 

– Det blir spennende å se om det er forskjeller mel - 

lom enhetene, og kanskje finne ut hvorfor det er det. 

Ut fra svarene håper jeg å plukke ut to områder hvor 

det er store forbedringsmuligheter, for eksempel overlevering 

av pasient mellom sengeposter, eller andre 

som scorer lavt, og finne fram til egnede tiltak. 

Det hadde vært veldig spennende å se på, og fors - 

ke på, hvordan graden av pasientsikkerhet samsvarer 

med for eksempel omfanget av postoperative sårinfeksjoner, 

og andre kliniske parametre, sier Jon 

Petter Blixt, som har håp om å kunne fordype seg i 

slike problemstillinger i et eventuelt forskningsprosjekt. 


Undersøkelse i Stavanger: 

Sikkerhetskulturen 

dårligere enn i USA 

Sikkerhetskulturen i en sykehusorganisasjon har stor betydning for kvaliteten på de tjenestene som gis. Det er 

etter hvert en aksep tert sannhet. Da er det et tankekors at det er gjort få systematiske undersøkelser for å kartlegge 

sikkerhetskulturen. Pilot pro sjektet på SI Gjøvik er en av de første i landet. 

Den baseres i stor grad på de samme prinsippene 

som en bred spørreundersøkelse som er gjennomført 

ved Stavanger universitetssykehus. Derfor kan det 

være interessant å se hva den kom fram til. Der ble 

over 1.900 ansatte invitert til å besvare spørsmål 

innen 12 ulike områder, eller dimensjoner som er 

fagspråkbenevnelsen. 

Mangelen på slike undersøkelser gjør at vi vet lite 

om hva som karakteriserer sikkerhetskulturen på 

sykehus, blant annet om hvor flinke vi er til å rapportere 

og lære av feil, evaluere effekten av tiltak, til 

å ha åpenhet om feil eller hvor flinke lederne er til å 

vektlegge pasientsikkerhet, skriver Espen Olsen (Fag - 

område risikostyring og samfunnssikkerhet, Det samfunnsvitenskaplige 

fakultet, Universitetet i Sta van ger) 

i en artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening 

nr 20 i fjor (www.tidsskriftet.no). 

Internasjonale undersøkelser viser at uønskede 

hen delser skjer i mellom tre og 17 prosent av alle 

sykehusinnleggelser. Det er liten grunn til å tro at 

dette ikke utgjør et stort og alvorlig problem også i 

Norge, hevder Olsen, og legger til: Det er sannsynlig 

at noe av årsaken til dette skyldes aspekter ved sikkerhetskulturen. 

Langt dårligere enn i USA 

Han har sammenlignet besvarelsene fra Stavanger 

med gjennomsnittstall fra undersøkelser ved 21 amerikanske 

sykehus, og på det grunnlag kommet fram 

til at sikkerhetskulturen i Norge trolig er dårligere 

enn i USA. Det kan også leses direkte ut av undersøkelsen. 

I USA mente 14,5 prosent av helsepersonellet 

ved de 21 sykehusene at pasientsikkerheten 

var fremragende. I Stavanger var den prosenten be - 

skjedne 1,4. 

49,4 prosent mente den var meget god, 42,1 prosent 

akseptabel, 6,4 prosent dårlig og 0,8 prosent 

mente den var meget dårlig. Det var interessante forskjeller 

mellom faggruppene. Hele 10 prosent av 

syke pleierne og spesialsykepleierne mente pasientsikkerheten 

var dårlig, 47,7 at den var akseptabel og 

38,5 prosent vurderte den som god. Til svarende tall 

for overleger var 6.7, 40 og 52. Ass. og turnusleger 

var mer positive: Ingen mente den var meget dårlig 

eller dårlig, 33,3 prosent svarte ak septabel, 61,9 

mente den var meget god, og 4,8 prosent vurderte 

pasientsikkerheten som fremrag en de. 

Stavangerundersøkelsen viser også at det er forskjellig 

sikkerhetskultur ved de ulike klinikker og 

faggrupper. Da Olsen sammenlignet sin undersøk - 

else med de amerikanske referansedataene viste det 

seg at forskjell i oppfatning var størst når det gjaldt 

ledelsens støtte til pasientsikkerhet og samarbeidet 

mellom av delingene. Denne var langt sterkere i USA. 

Mens man på den andre side tydelig er mindre opptatt 

av å straffe feil i Stavanger. 

12 dimensjoner 

Undersøkelsen dreide seg om forhold rundt de 12 

ulike dimensjonene som er utviklet gjennom et amerikansk 

undersøkelsesprogram «Hospital Survey On 

Patient Safety Culture» (HSOPSC). Med unntak av tre 

dimensjoner viser undersøkelsen i Stavanger at sikkerhetskulturen 

var dårligere enn i de amerikanske 

re feransedataene. Forskjellene var såpass betydelige 

at de ikke kan bortforklares som tilfeldige statistiske 

utslag. 

fakta: HSOPSC 

De 12 dimensjonene i HSOPSC er: 

1. Tilbake mel dinger og 

kommunikasjon om feil 

2. Organisatorisk læring og 

kontinuerlig forbedring 

3. Teamarbeid i avdelingen 

4. Kommunikasjon og åpen het 

5. Be man ning 

6. Ikke straffe feil 

7. Nær meste leders vekt legging av 

sikkerhet 

8. Av lever inger og overfør inger ved 

sykehuset 

9. Samarbeid mellom avdelingene 

10. Sykehusledelsens støtte til 

pasientsikkerhet 

11. Rapportering av hendelser 

12. Bevissthet omkring pasientsikkerhet 


Økt pasientsikkerhet: Det pilotprosjektet Jon Petter Blixt nå 

gjennomfører ved blant annet medisinsk overvåking på Gjøvik 

skal på sikt bidra til å øke pasientsikkerheten i hele SI. 


Kom(petanse)ut(veksling) i Lillehammer 

Geriatrisk samarbeidsprosjekt 

Geriatrisk seksjon 

Som et ledd i punkt 1 ble det i april etablert en egen 

geriatrisk seksjon med 12 senger, og (punkt 2) i sommer 

ble det opprettet egne Kom-Ut-senger, der kommunen 

betaler pleiekostnadene, 1.800 kroner i døgnet, 

og sykehuset dekker øvrige utgifter. Målgruppen 

er innbyggere i Lillehammer med geriatriske prob - 

lemstillinger som vil ha nytte av utredning, diagnostikk 

og oppstart av behandling. Punkt 3 og 4 i prosjektbeskrivelsen 

er også ivaretatt gjennom prosjektet. 

Paradoks 

– Det er et paradoks, sier Holand, at pasienter med 

mange sykdommer på en gang ikke får spesialistvurdering, 

men når du har hjerte-, lunge- eller nyresykdom 

får du «full pakke». 

Hvis en fastlege er i tvil om pasientens problemstilling 

kan han søke pasienten innlagt elektivt for 

hjerte-, lunge- eller nyresykdom. Men hvis det er 

hjerte, lunge- og nyreproblemer på en gang har 

legen ingen «adresse» å sende pasienten til. Nå kan 

disse pasientene få et tilbud i Kom-Ut-prosjektet. Et 

av vilkårene er at fastlegen deltar i en felleskonsultasjon 

på sykehuset. 

Egne senger: Kom-Ut prosjektet disponerer 

egne senger, der Lillehammer kommune 

betaler 1800 kroner døgnet for pleiekostnadene, 

forteller prosjektleder Nils J. 

Holand og prosjektmedarbeider Mona 

Bakke. 


fakta: Geriatrisk seksjon 

Geriatrisk seksjon ved SI Lille ham mer 

ble etablert i slutten av april. Sek sjon - 

en, som i høst har flyttet til 10. etasje, 

har i alt 18 senger – 12 geriatriske og 

seks gastrosenger. 

Geriatriske problemstillinger 

Pasientene som er aktuelle for Kom-Ut 

sengene kan blant annet ha slike problemstillinger: 

■ Gradvis funksjonssvikt/ferdighetstap 

■ Vannlatingsproblemer 

■ Uklar diagnose 

■ Polyfarmasi 

■ Ernæringssvikt 

■ Fall, balanseforstyrrelser 

■ Organsvikt 

■ Smerteproblematikk 

■ Hjelp til prioritering av behandling 

Mange tror nok at Kom-Ut-prosjektet på 

Lillehammer dreier seg om å få ned ligge - 

tiden, om å få pasientene ut så fort som 

mulig. Slik er det ikke. – Målsettingen er å 

gi eldre med funksjonssvikt og uklare sam - 

mensatte sykdomsbilder en helhetlig utredning 

før tilstanden deres blir akutt, forteller 

prosjektleder Nils Johan Holand. 

Det dreier seg om KOMpetanseUTveksling – en ut - 

veksling mellom kommune og sykehus. Her som 

mange andre steder har det vært problemer rundt 

ferdigbehandlede pasienter som venter på utskrivning. 

Det har til dels vært ganske ampert. Dette 

mente kommunen var uholdbart, og tok initiativ til et 

samarbeidsprosjekt, forteller Holand. 

– Vi vet vi står foran en betydelig økning i antallet 

eldre. De utfordringene det vil gi løser seg ikke av 

seg selv. Derfor er det ønskelig med et økt samspill 

mellom kommunen og sykehus. 

Det ble laget en prosjektbeskrivelse med målsetting 

i fire punkter: 1) Videreutvikling av lokalsykehusfunksjonen. 

2) Etablere lavterskeltilbud for innleggelse 

av eldre pasienter som ikke hadde akutte 

sykdomsproblemer. 3) Jobbe fram samhandlings - 

arenaer. 4) Kompetanseutveksling. 

Geriatriske utfordringer 

– Det er en utfordring for oss hvordan vi angriper 

disse problemstillingene. Vi er vant til å behandle 

pa sienter med akutt sykdom. Men disse pasientene 

er ikke akutt syke. Da må vi nøste mye mer i hel heten. 

Det er det som er geriatriens egenart. Vi må 

tenke på alle forhold, ikke bare kropp, men også sjel 

og hele livssituasjonen til pasientene. Tidligere har vi 

sagt til denne pasientgruppen at «du er ikke syk 

nok». Nå kan vi ta dem inn på et tidlig tidspunkt, før 

de blir akutt syke, sier han. 

Oppholdet på sykehuset varer i inntil fire dager. 

Etter endt utredning skal det utarbeides en skriftlig 

tverrfaglig rapport som skal gi anbefaling til fastlege 

og kontaktpersoner i de aktuelle kommunale tjenestene 

om videre oppfølging/behandling og beskrive 

konklusjonene av utredingen. Pasientene får en kopi 

med seg hjem. 

Kom-Ut-prosjektet varer til 1. september neste år. 

Norsk senter for omsorgsforskning på Gjøvik har fått 

i oppdrag å evaluere erfaringene. Hovedprosjektet 

skal også evalueres. En rekke arbeidsgrupper med 

deltakere fra sykehuset og kommunen har i høst jobbet 

for å utvikle kompetanseutvekslingsopplegg in - 

nen ulike fagområder. De har frist til 10. november 

med å legge fram sine anbefalinger. 


Med Leger uten grenser i Uganda: 

Langt fra Gjøvik til Karamoja 

En hilsen til hjemlige trakter skrives med 

svette fingre fra den lille landsbyen Tokora i 

Karamoja nordøst i Uganda. Selv som alvdøl 

må jeg si at jeg nå befinner meg i landlige 

omgivelser. Jeg er lege i et prosjekt for akutt 

underernærte barn, drevet av Leger Uten 

Grenser. Mine hjemlige bekymringer angående 

tjukkfalne totninger på vei ut av mors 

mage på Gjøvik Sjukehus er satt til side for 

noen måneder. 

Av Ingrid Langen 

Karamajongene har nomadebakgrunn og er kjent for 

sine kvegtyverier. Kuer er viktig. Uten kuer, ingen 

damer. Ei kone koster tradisjonelt 200 kuer. Har man 

ikke kone blir det dårlig stell, siden det er de som 

lager mat, sår og høster, bærer vatn og ved med 

barna på ryggen mens mannen sover ut etter nattas 

kveg-raid i skyggen av et tre. Sikkerhetssituasjonen 

har inntil nylig vært så spent at få organisasjoner jobber 

i området. 

Karamoja ligger langt bak resten av Uganda når 

det gjelder levekår. 19 prosent av barna går på skole 

etter de fire første årene, og her jeg er nå vet jeg ikke 

om noen annen lege i en omkrets på et par timers 

biltur. Regntidene har vært i ulage de siste årene og 

de høyreiste karamajongene er enda tynnere enn 

vanlig. 

Alvorlig underernærte 

Prosjektet startet i juni i år etter at man fant at over 

15 prosent av barna under fem år er alvorlig underernærte. 

Kort fortalt besøker vi hver av klinikkene i 

området hver 14 dag. Der veies og måles barn under 

fem år fra fjern og nær, de underernærte inkluderes 

i programmet og får matrasjoner, forebyggende be - 

handling og en medisinsk sjekk hver 14. dag. Til nå 

er ca. 2.500 barn inkludert. De som er for dårlige til 

å spise, eller trenger mer intensiv medisinsk behandling, 

kommer til vårt Therapeutic Feeding Centre 

(TFC) som jeg har ansvaret for. 

I motsetning til de offentlige institusjonene har vi 

resurser til å bemanne forsvarlig og gi nødvendige 

medisiner. Hverdagen er likevel en helt annen enn 

der hjemme, med sykere pasienter, mindre ressurser 

og stort sett hender, stetoskop og malariatest som 

diagnostiske verktøy. Rommet for kreativitet og im - 

provisasjon er også langt større. Inhalasjons kam mer 

til et barn med alvorlig astma ble laget i farten av ei 

flaske. Jeg måtte ta med ei kanne med fem liter diesel 

til sykehusets generator for å gjøre ultralyd av en 

gravid ansatt. På «fritiden» lager jeg leker av det som 

måtte egne seg. 

Hvitt spøkelse 

Vi er fire utlendinger, eller expats som det heter på 

MSF-språket, i teamet. Det er en logistiker, to sjukepleiere 

og meg, pluss en koordinator som er innom 

til tider. Tre av oss er så pigmentfattige at vi går 

under betegnelsen «msungoer». Det innebærer at det 

meste vi foretar oss omfattes med stor interesse. Et 

av nabobarna tolker meg fortsatt som et spøkelse, 

hyler og springer inn når hun ser meg. Jeg har forsøkt 

bestikkelse med søtsaker uten hell. De fleste 

barna hilser imidlertid entusiastisk gjentatte ganger 

omtrent i denne rekkefølgen: «byebye, how are you? 

I am pine. Hello. Byebye, byebye ……. BYEBYE». 

Ingrids arbeidsplass: Naupe Therapeutic 

Feeding Centre er kalt opp etter det første 

barnet som ble lagt inn og som døde etter 

fire dager. 

Mye positivt: De fleste barna blir raskt 

mye bedre. Longok kom inn med lungebetennelse 

og alvorlig astma, men er nå 

klar til å danse hvis noen klapper takten. 


Situasjonsbilde: Lille Otyang har 

kwashiorkor med ødemer og dermatitt. 

Festkledd: Her er Ingrid kledd opp til fest, 

som en ekte karamajong. 

Barna «mine» på senteret kommer jeg stort sett godt 

overens med. Noen av dem er såpass dårlige i starten 

at de ikke orker å ta inn over seg hvor skummel 

jeg er. Underernæring gjør barn utsatt for infeksjoner, 

bl.a. tuberkulose, og barn får tuberkulose hvor 

som helst, ikke bare i lungene. Diagnostikken er 

vans kelig hos barn i og med at man bare er utrustet 

med en kopp og ber pasienten hoste opp og spytte 

ut for mikroskopering. Akkurat som for 40 år siden. 

Medisinene må fortsatt gis i seks måneder, uten av - 

brudd, for å unngå resistensutvikling. 

For lav profitt 

Medisinene er de samme som «alltid». Profitten er for 

lav til å prioritere fattigmannssykdommen framfor de 

potensfremmende, fettreduserende og høyteknolog - 

iske løsningene. Så inntil videre vil flere treåringer 

begynne å krype igjen som Aleper. Han er forresten 

nå glad og fornøyd etter en måned på Tb-medisiner 

og har flyttet inn i en stor pappeske som jeg laget 

hus av. Der sover han hver natt sammen med sin åtte 

år gamle barnevakt og eventuelt en gjest. 

Selv om Aleper nok ikke kommer til å gå igjen er 

jeg mer bekymret for Lochana på fire år som har hatt 

tuberkuløs meningitt. Han var ekstremt underernært 

da han kom og med helt stiv nakke. Etter noen uker 

på Tb-medisiner har han nå våknet av koma, men 

det han våkner til som foreldreløs er foreløpig total 

avhengighet av en tante som ikke har så stor sans for 

ham. Det vil fortsatt ta måneder der vi prøver å gi 

både trening og trygghet innimellom tantens røffe 

behandling. Det er ikke noe barnevern å støtte seg 

til her. 

Beholder mot og verdighet 

De fleste barna har imidlertid mødre som i en nesten 

umulig situasjon klarer å beholde mot og verdighet. 

I dag tok jeg imot ei mor med hennes fire 

måneder gamle sønn. Hun ble syk samtidig som hun 

ble gravid. Mannen døde i februar. Hun har brystbetennelse 

som ikke er blitt skikkelig behandlet og 

som har verket i to måneder. Siden fødselen har hun 

ikke hatt mjølk til barnet som nå veier 2,2 kg. Siden 

mannen var soldat har hun ikke noe sted å bo etter 

at hun ble enke, og de fem andre barna bor hos 

noen kjente nå mens hun er hos oss. I morgen får 

hun vite sin HIV-status. 

I går sendte jeg hjem et barn med en mamma som 

vet at det ikke er mat i huset når hun kommer hjem. 

Barnet får med seg Plumpynut (ferdiglagde poser 

med supernæring) for to uker inntil teamet vårt kommer 

til deres klinikk. Hjemme venter flere sultne 

barn, så mor må velge om hun gjør som vi sier og 

gir hele rasjonen til det barnet som er underernært, 

eller deler med de andre som helt sikkert også er 

ganske spinkle. World Food Program har ingen dekkende 

matutdeling i området, og flere steder blir det 

ingen avling. 

Selv om det er lett å finne vanskelige historier er 

det et veldig optimistisk arbeid. Det morsomme med 

disse barna er at det ofte er lite som skal til. Når de 

får tilpasset melk og etter hvert Plumpynut er det 

bare få dager før de henter seg opp igjen som fredslinjene 

mine hjemme når jeg omsider vatner dem. 


Stimulering: Underernærte barn blir lett passive og apatiske og 

trenger mest mulig stimulering. Men nå er Longkok klar til å 

danse. 

Ikke bare pynt: Denne karamajongkvinnen 

og hennes datter bruker ikke 

perlekjedene bare til pynt, det er også 

beskyttelse mot heksekraft. 

Foreldreløs: Lochana har hatt tuberkuløs 

meningitt og må ha hjelp til alt, noe som 

ikke er så lett uten foreldre. 

Slående forskjeller 

For å være diplomatisk kan jeg si at uganderne er 

svært tilfredse pasienter – og ikke at nordmenn er 

misfornøyde og kravstore. Forskjellen er nesten like 

slående som den motsatte forskjellen: hva de kan 

forvente av helsetjenester. Uganderne ber til sin Gud 

og henter det de kan få på klinikken (store mengder 

antibiotika, gjerne intravenøst). 

Før jeg mistet Mjøsa av syne ble GAT (elektronisk 

timelistesystem) implementert i Sykehuset Innlandet. 

Jeg jobber på ei flott avdeling, men det steg noen 

sukk over innlogging og nye systemer. Hvis jeg freidig 

skal forstyrre harmoniske innlands-sinn midt i 

travleste julestria i oktober, må det være med en ut - 

fordring om å tenke «takk» neste gang du logger deg 

på GAT. Det er fint å få lønn som avtalt, og det er 

heller ikke verst å ha strøm til å drive en datamaskin. 

Sitter du på nattevakt i høstmørket og synes det er 

litt leit med korridorpasientene, kan du trøste deg 

med at på det eneste fungerende sjukehuset her i 

Kara moja er det i samme stund én sykepleier på barneavdelinga, 

mens det er 45 senger og mellom 200 

og 400 barn. Blir profesjonskampen for het, kan jeg 

si at det heller ikke er noen spøk å drive sjukehus 

uten leger slik vår naboklinikk gjør. 

Avstand og fordeling mellom regioner er et vesentlig 

innslag i norsk helsedebatt, og et av tankekorsene 

man kan man fundere over er hva som gjør at små 

avstander og forskjeller har relevans i motsetning til 

store. 

Man tager hva man haver: Astmabehandling med flaske som 

inhalasjonskammer. 


Under 100-års jubileumsfeiringen for Sanderud sykehus i februar fikk sykehuset en gavesjekk fra administrerende direktør 

på 200.000 kroner – øremerket til forskning. Nå foreligger de første resultatene av det prosjektet gaven ga støtet til. Under 

markeringen av Verdensdagen for psykisk helse sto forskningsprosjektet: «Hjelp når du trenger det» sentralt. 

Hjelp når du trenger det 


Neimen er det ikke…: Sanderuds mangeårige 

overlege Christian Erlandsen (82) er 

«still going strong» og deltok med glød 

og en ga sjement i gruppearbeidene under 

Verd ens dagen for psykisk helse, her diskuterer 

han med blant andre enhetsleder Liv 

Jeven ved DPS Hamar (stående). 

Jubileumsgaven har utløst et spennende prosjekt, 

som etter hvert kan medføre viktige endringer i 

måten det samhandles på innen psykisk helsevern. 

Under Verdensdagsmarkeringen ble første del en 

av prosjektet, en intervjuundersøkelse presentert og 

diskutert. Den foreløpige rapporten er omtalt i en 

egen sak. 

Prosjektet er avgrenset til avdeling for akutt- og 

korttidspsykiatri, DPS Hamar og de åtte kommunene 

som inngår i opptaksområdet (Hamar, Stange, Ring - 

saker, Løten, Elverum, Trysil, Åmot og Våler). DPS 

Hamar er i en oppbyggings- og omfordelingsfase. 

Den er nylig tilført 20 nye stillinger, og det skal gjen - 

nomføres større endringsprosesser for å videreutvik - 

le tilbudet. Prosjektet har åpenbare potensialer for å 

gi overføringsverdi til andre avdelinger innen divisjon 

Psykisk helsevern, trolig også til andre helseforetak. 

Ingen fastleger 

Det var bred deltakelse fra divisjonen, både fra San - 

derud og DPS Hamar, fra kommunehelsetjenesten i 

de fleste berørte kommunene og fra Mental Helse – 

men det var ingen fastleger i salen. De be handler en 

stor andel av pasientene, de er en viktig part i dette 

bildet, ble det sagt. Mental Helse var opptatt av at 

man i neste fase prøver å involvere pårørende. De 

ønsker også at det blir langt mer ambulante tilbud. 

Ikke uventet har rapporten som nå foreligger 

avdekket at det er en god del å gripe fatt i. 

– Vi må tørre å la meninger brytes, sa divisjons - 

direktør Solveig Brekke Skard. – Det ser ut til at det 

er mange sammenfallende meninger, da bør det 

være mulig å finne forbedringstiltak, sa hun. 

Selv om rapporten til dels var ganske kritisk var 

det ingen som gikk i skyttergravene, møtet var konstruktivt 

og sterkt preg av vilje til endring og samarbeid. 

Konkrete endringsforlag vil bli utkrystallisert i 

fase to – der man skal gå dypere inn i materien, med 

utgangspunkt i utfordringene i Elverum og Trysil. 

De problemstillingene som er kommet fram i de 

dybdeintervjuene som er gjennomført danner grunnlaget 

for det som skal skje i fase 2. Det vil blant 

annet bli gjennomført spørreundersøkelser der man 

ønsker svar fra så mange som mulig, sa prosjektleder 

Lars Danbolt under presentasjonen av fase 1. 

Utløst av sterk historie 

Det som utløste prosjektet, fortalte Danbolt, var de er - 

faringene rundt en sykdomshistorie og innlegg ings - 

situasjon som en pårørende skildret på Ver d ens - 

dagen for psykisk helse i fjor. En pårørende fra Ber - 

gen fortalte hvordan hjelpeapparatet ikke lyttet godt 

nok, og hvordan moren til slutt ble lagt i jern. Denne 

typen situasjoner er noe av bakgrunnen for at prosjektet 

er igangsatt, sa Danbolt. Det er vanskelig med 

en behandlingssituasjon som starter med uniformert 

politi og håndjern, som et overgrep, ble det replisert. 

I Bergen er det i kjølvannet av denne historien etab - 

lert en egen akuttpsykiatrisk ambulanse. 

Assisterende divisjonsdirektør Jørgen Brabrand 

opp lyste forøvrig at det nå foregår jevnlige samtaler 

med politiet for å få ned antallet «uniformerte» innleggelser. 

Det har allerede vært en klar nedgang i 

slike innleggelser. 

Deltakerne ble delt inn i grupper og ble bedt om 

å legge fram minst tre forslag som kan bedre dagens 

praksis. Det var en kreativ seanse, der ideene poppet 

opp som sopp etter regnvær. De mange ideene 

vil nå bli bakt inn i rapporten etter fase 1 – og slik 

være utgangspunkt for neste etappe. 


Mye å gripe fatt i 

Mange innspill: Under gruppearbeidene 

kom det mange innspill, her er det prosjektleder 

Lars Lien og divisjonssekretær 

Torunn Hiran Bakken som tar seg av dem. 

«Hjelp når du trenger det» er utformet som et aksjonsrettet forskningsprosjekt, der man 

ønsker å se på hva som fungerer og hva som ikke fungerer i kontakten mellom det psykiske 

helsevernet (spesialisthelsetjenesten) og befolkningen (brukerne, fastleger og kommunene). 

Fase 2 

Fase 2 i prosjektet skal være et 

handlingsrettet forskningssamarbeid 

der nye tiltak skal prøves ut. 

Den foreløpige rapporten etter seks såkalte fokusgruppeintervjuer 

der 55 sentrale aktører ble intervjuet 

viser at det er mye å gripe fatt i – det er mange 

muligheter til forbedringer. Utgangspunktet for intervjuene 

var disse to spørsmålene: 

• Hvordan er dine erfaringer med/opplevelser av 

psykisk helsevern? 

• Hvilke tanker har du om mulige forbedringer. 

Det var en klar felles opplevelse av frustrasjon, og 

like klar felles vilje til endring. Selv om mye opplev - 

es som godt og tilfredsstillende, og mange brukere 

får en hjelp de er fornøyd med er det ingen tvil om 

at det er stor frustrasjon så vel hos helsepersonell, 

som i kommuner, og blant fastleger og brukere. 

Frustrasjonen retter seg både mot system- og personellnivå, 

og gjelder organisering, ledelse, ressurser, 

samhandlingsrutiner, kompetanse og kvalitet. Tank - 

ene om endring følger de samme temaene, og disse 

tiltakene går igjen: 

• Smidigere innleggingsprosedyrer 

• Erfarne fagfolk i frontlinjen 

• Brukerkurs og brukerinnflytelse 

• Nettverkstenking 

• Formelle systemer for samarbeid 

• Tettere samarbeid med fastlegene 

• Mer ambulante tjenester 

• Ett felles telefonnummer for henvendelse til 

spesialisthelsetjenesten 

• Lett tilgjengelige DPS-funksjoner og gode samarbeidsrutiner 

mellom første- og andrelinjetjeneste 

er spesielt framhevet. 

Kjenner hverandre bedre 

I rapporten understrekes det at funnene ikke er re - 

pre sentative for alle fastleger, alle brukere, alle ansatte 

i DPS og så videre. Men studien gir et godt øyeblikksbilde 

av hvordan en del representanter for de 

berørte gruppene opplever situasjonen, og hvordan 

de tenker om muligheten framover. Det hevdes blant 

annet at spesialisthelsetjenesten og de kommunale 

tjenestene utgjør ulike verdener, med lite kjennskap 

til hverandre. 

Under samlingen på Sanderud ble det sagt at den 

situasjonene allerede var endret, i hvert fall i Elve - 

rum, prosessen har ført til at man nå kjenner hverandre 

bedre. 

Det skal gjennomføres et større antall 

intervjuer av brukere og andre involverte 

aktører (fastleger, kommunehelsetjenesten, 

DPS-ansatte m.v.). Brukerne vil 

bli trukket enda sterkere inn i arbeider, 

ikke bare som informanter, men også 

for å spille en aktiv rolle i refleksjoner 

og strategiske valg. I denne fasen vil en 

konsentrere seg om to av kommunene i 

DPS’ets opptaksområde: Elverum og 

Trysil. 

Det er etablert styrings-, prosjekt- og 

referansegrupper. Lars Danbolt og Lars 

Lien har vært prosjektledere, og hatt 

god hjelp av forsker Kari Kjønsberg. 

Susanne Sønderbo vil nå få en helt sentral 

rolle. Hun har fått permisjon fra 

sykehuspreststillingen ved SI Hamar for 

å gjennomføre et treårig doktorgradsarbeid, 

og gjennom dette finne fram til 

forbedringspunkter. 



SI – en helsefremmende arbeidsplass: 

Sunne og friske ikkerøykere 

En rekke parallelle prosjekter som fokuserer på en sunnere livsstil skal bidra til å gjøre Sykehuset Innlandet 

til et «friskhus», vi som jobber der skal være sunne og friske ikkerøykere. 


Andre røykeplasser: Avdelingssjef Bjørn 

Egil Skar synes det er bra at AMU på SI 

Lillehammer ønsker å etablere røykeplasser 

utenfor sykehuset, slik at det ikke 

lenger blir anledning til å røyke ved 

hovedinngangen, personalinngangen og 

de andre inngangene. 

Den langsiktige målsettingen er et bredt prosjekt for 

helsefremmende arbeidsplasser i hele SI, røper avdelingssjef 

HMS-BHT (Helse-, Miljø, Sikkerhet og Be - 

drifts helsetjenesten) Bjørn Egil Skar. Veien dit går 

blant annet via «Prosjekt røykfritt arbeidsliv» som 

divisjon Medisinsk service snart starter (se egen sak). 

– Når vi har vunnet erfaring med det håper jeg at 

vi kan rulle det ut i hele SI, sier han. Skar og fem 

andre i SI deltar i kompetanseprogrammet «Helse - 

frem mende arbeidsplasser». – Hvis vi også trekker 

med oss erfaringene fra SI Kongsvingers «Endelig 

mandag» og SI Granheims frisklivsprosjekt kan vi ut 

fra dette sy sammen et riktig godt helsefremmende 

prosjekt, mener han. 

Det det i videste forstand dreier seg om er livsstils - 

valg omkring fysisk aktivitet, kosthold, og laster som 

røyking og alkohol. Både alkoholmisbruk og røyking 

er omtalt i sykehusets arbeidsreglement. Det er to av 

livsstilsfaktorene som skaper uhelse, og som direkte 

og indirekte rekrutterer pasienter til sykehuset. 

Dårlige rollemodeller 

– Det er ikke positivt for vårt omdømme som helseforetak 

når det første besøkende møter er ansatte 

som røyker, slik vi blant annet opplever i Brumund - 

dal. Da er vi dårlige rollemodeller, mener Skar. – Men 

vi ønsker ikke at «Prosjekt røykfritt arbeidsliv» skal 

oppfattes som at vi er «ute etter» en spesiell gruppe, 

men vi er ute etter å bistå røykere med hjelp til å 

slutte å røyke – og samtidig få sterkere fokus på at 

SI skal være røykfritt, slik det er vedtatt, sier han. 

SI Kongsvinger er for øvrig etablert som 100 prosent 

røykfritt fra 1. september. SI Kongsvinger skal 

også være det eneste i SI hvor det ikke selges sigaretter 

i kiosken. 

– Ved de fleste somatiske sykehusene må besøk - 

ende i dag forsere skyer av sigarettrøyk for å komme 

inn hovedinngangene. Det må være et mål å få røykfrie 

inngangspartier ved alle våre sykehus. Med skilt 

ing og tilrettelegging bør det være mulig, mener 

han. 

Ingen røyk uten ild 

– Hvilken signaleffekt ser du i at sykehuskioskene 

selger sigaretter? 

– Jeg skjønner at du stiller spørsmålet. Man bør 

vurdere å få en endring på det når avtalene med 

Narvesen skal fornyes. Samtidig må vi tenke på at 

det er pasienter som ønsker å røyke. Det er vanskelig 

å nekte pasienter som ligger på det siste å røyke 

hvis de ønsker det. Kanskje det er mulig å ha sigaretter 

tilgjengelig, under disken, men ikke reklamere 

for de ved å stille de ut, spør han. 

Skar har, som undertegnede, hørt rykter om at det 

ved flere sykehus i Innlandet røykes på enkelte kontorer. 

– Jeg har ikke sjekket om det virkelig er slik, 

men ettersom vi snakker om røyk, det heter jo: 

Ingen røyk uten ild. Hvis det virkelig er slik, bør de 

som opplever det melde avvik slik det står i reglementet, 

sier avdelingssjefen for HMS-BHT, Bjørn Egil 

Skar. 


Grønt og røykfritt: Lettere tilgang på frukt, kanskje 

subsidiert i kantinene, kan bli ett av flere positive virkemidler 

i prosjekt «Røykfritt arbeidsliv», sier Bjørn Egil 

Skar og Wenche Aamondt Furuseth. 

500.000 til «røykfritt arbeidsliv» 

Helsedirektoratet har tildelt SI 500.000 kroner til prosjekt som skal få flere til å stumpe røyken og andre arbeidsmiljøfremmende 

tiltak. Beløpet er todelt, halvdelen går til Divisjon Medisinsk service, til «Røykfritt arbeidsliv – God helse og arbeidsglede». 

Den andre halvdelen skal benyttes til å spre de erfar 

ingene divisjonen får til resten av SI. – Vi setter i 

gang nå i høst, og skal oppsummere våre erfaringer 

neste høst, sier divisjonsdirektør Wenche Aamodt 

Furuseth. Divisjonen fikk i sommer sitt eget AMU. 

– Der har vi som ambisjon å utløse en merverdi for 

medarbeiderne. Dette, sammen med deltakelsen i 

kompetanseprogrammet «Helsefremmende arbeidsplasser» 

og informasjonen om prosjektet «røykfritt ar - 

beidsliv», gjorde at vi søkte om midler til et prosjekt 

som har videre målsetting enn at vi skal få en enda 

mer røykfri arbeidsplass. Gjennom disse midlene 

håper jeg vi kan skape interesse og engasjement for 

ulike helsefremmende tiltak, sier hun. 

Grønn profil 

– Det er mange måter å jobbe for et røykfritt arbeidsliv 

og helsefremmende arbeidsplasser. Langt fra alt 

dreier seg om røyking. Det er opplagt aktuelt å 

skape en grønn linje – å subsidiere frukt og grønt i 

kantinene, og samtidig øke prisene på de mest usunne 

produktene, sier hun. – Dette, sammen med et 

fokus på at SI er et røykfritt sykehus vil gi SI en sterk 

ere helsefremmende profil, supplerer Skar. 

Selv om hovedfokuset er en røykfri arbeidsplass, 

ønsker vi også å finne fram til andre områder og tiltak 

som kan fremme helsen til våre medarbeidere. 

For alle har, i ulik grad, potensiale når det gjelder å 

ta vare på egen helse. Et slikt positivt virkemiddel 

kan være lettere tilgang på frukt. 

Alt skal skje på frivillig basis. Vi vil ikke pålegge 

noen noe, for alle har et selvstendig ansvar for egen 

helse. Vi kan tilrettelegge og inspirere, sier hun. 

– Det er avgjørende at vi klarer å presentere dette 

så overbevisende og attraktivt at vi får medarbeiderne 

med. Det hele er dødfødt om vi ikke lykkes med det. 

Selvkartlegging 

Prosjektet baseres på en form for selvkartlegging, 

der de enkelte, på frivillig basis, vurderer ulike faktorer 

ved sin egen helse, som blant annet røyking, 

trim, kosthold m.v. Vi må diskutere nærmere hva 

som bør inn i slike «selvangivelser». Det bør være en 

løpende rapportering under veg i prosjektet. Det er 

også viktig at vi får med kontrollgrupper i divisjoner 

som ikke deltar i denne fasen, slik at vi kan sammenligne 

og få avklart i hvilken grad prosjektet har 

effekt. Jeg håper jo at det blir en bekreftelse på at det 

vi kommer til å gjennomføre har god effekt. 

Divisjon Lillehammer blir med 

I utgangspunktet er dette et rent tiltak for divisjon 

Medisinsk service, men divisjon Lillehammer ønsker 

å henge seg på. Dermed blir to divisjoner med alle - 

rede fra starten. AMU på divisjon Lillehammer øns - 

ker som et ledd i dette at det ikke lenger skal være 

tillatt å røyke ved hovedinngangen på Lillehammer, 

at askebøttene skal fjernes fra alle inngangspartiene, 

og at det etablere godt skiltede røykeplasser lenger 

vekk fra sykehusbygningene. 

Røykfritt sykehus 

I § 13 i sykehusets arbeidsreglement 

heter det blant annet: «Syke huset Inn - 

landet HF er et røykfritt sykehus. Dette 

vil blant annet si at det ikke er tillatt for 

de ansatte å røyke på sykehusets område 

i arbeids -tida. Røyke for budet gjelder 

også ved pa s i entrelatert arbeid utenfor 

sykehus ets område». I et eget reglement 

om røyking er dette utdypet, der 

heter det blant annet: 

«Det er ikke tillatt for ansatte, og andre 

som er engasjert av Sykehuset Inn lan - 

det, å røyke innenfor noen av de bygninger 

som tilhører sykehuset.» 

«Det er heller ikke tillatt å røyke; foran 

hovedinngangene, på balkonger eller i 

vinduer, lasteramper eller andre iøynefallende 

inngangspartier eller på takterrasser.» 

«Helseinstitusjoner som tillater røyking 

signaliserer overfor befolkningen at røyking 

ikke er helseskadelig. Ledere og 

an satte på alle nivåer i organisasjonen, 

har et ansvar for at prosedyren følges 

og at brudd på aktuell lov, forskrift og 

prosedyre behandles som avvik i sykehusets 

kvalitetssystem. 



Granheim lungesykehus: 

Venter KOLS-økning i mange år 

Selv om det synes som om toppen kanskje er nådd når det gjelder KOLS hos 

menn venter avdelingsoverlege Tore J. Rødølen ved Granheim lungesykehus 

en fortsatt økning i antallet tilfeller i mange år. For nå kommer følgene av 

kvinners røyking for fullt. 

Kvinner er mer sårbare enn menn for lungesykdommer 

som følge av røyking. Det skal mindre til før de 

utvikler KOLS. Her er det et betydelig etterslep, sier 

han. Dødeligheten av KOLS blant kvinner i nå i ferd 

med å ta igjen menns. 

– KOLS oppstår hovedsaklig som en følge av langvarig 

røyking, derfor er mitt beste råd både for å 

unngå KOLS og får å redusere plagene ved KOLS: 

Slutt å røyk. Det er det eneste man kan gjøre for å 

hindre en ytterligere reduksjon av lungekapasiteten. 

Det er en av grunnene til at det er et absolutt røykeforbud 

på Granheim. 

– Det første vi griper fatt i når det kommer røyk - 

ende pasienter hit er å tilby røykeavvenningskurs. 

Det er meningsløst å være på et sted som Granheim 

og fortsette å røyke, sier han. 

Et opphold på Granheim varer i fire uker og har 

som målsetting å hjelpe pasienten til å leve bedre 

med KOLS. Det finnes i dag ingen effektiv behandling. 

Man blir ikke frisk av KOLS. Men gjør man de 

riktige tingene kan man mestre hverdagen bedre. 

Aktivitet avgjørende 

– Det er avgjørende å fortsette med den fysiske aktiviteten 

etter oppholdet her. Det er også en stor fordel 

å få diagnostisert KOLS så tidlig som mulig. 

Fortsatt økning: – Kvinners røykevaner gjør dessverre at det 

fortsatt vil være stor rekruttering av KOLS-pasienter i mange 

mange år, sier avdelningsoverlege Tore J. Rødølen. 

Håper fortsatt på nybygg 

Sengeavdelingen på Granheim lungesykehus er 103 år gammel og er preget 

av det. – Standarden er langt under det man kan vente på et sykehus i dag, 

sier avdelingssjef Jan Erik Mæhlum. 


Sengene må demonteres for å komme ut av pasient - 

rommene, og heisene tar ikke senger. – Hvis vi får 

dårlige pasienter som må på sykehus, det skjer en 

gang i blant, så må vi opp med sykebårer for å få ut 

pasientene. 

Sanitærforholdene er heller ikke av 2008-standard. 

Ingen rom har toalett og dusj. Pasientene i hver etasje 

må dele to toaletter og to små dusjer. – Vi har 

kjempeutfordringer de gangene pasienter blir syke 

med diare eller lignende. 

Rett før SI ble etablert ble det bygget et nytt aktivitetsbygg. 

Sengeavdelingen skulle komme rett etterpå. 

Det ble avholdt arkitektkonkurranse og innhentet 

tilbud. Dagens bygg med 40 senger skulle erstattes 

med en tidsmessig sengeavdeling med 52 plasser. 

– Vi håper fortsatt, sier Mæhlum. Det har den siste 

tiden vært kontakter mot Helse Sør-Øst, som han 

håper kan sette fortgang i planene. 

Få tilbud 

– Det er behov for å utvide sengetallet, sier han. 

Foruten oss er det bare Glittre Klinikken i Hakadal 

som gir et tilsvarende spesialisert rehabiliteringstilbud 

for lungesyke. Vi er ikke definert som landsdekkende, 

men i praksis tar vi inn pasienter fra hele 

landet. 

– Ventetidene hit er svært lange, i gjennomsnitt ligger 

de på mellom seks og åtte måneder. Det er ikke 

sjelden at pasienter dør før de kommer hit. Siden i 

sommer har vi opplevd det tre ganger, forteller han. 

– Vi opplever også at flere som kunne ønsket seg hit 

ikke søker når de får vite hvor lenge de må vente. 

Da hender det nok at de søker seg til andre mindre 

spesialiserte rehabiliteringstilbud, sier Mæhlum. 


– Ikke vent med å gå til lege hvis du har en 

snik ende følelse av at du kan ha KOLS eller andre 

lunge sykdommer. Et alarmsignal kan være at du blir 

lettere andpusten og sliten. 

Mange går dessverre lenge med KOLS før de får 

diagnosen. De udiagnostiserte pasientene endrer 

ofte vaner, unngår anstrengende aktiviteter, slik kan 

de gå lenge før de oppsøker lege. Lungene har en 

reservekapasitet som de ubevisst utnytter. Derfor 

ser vi alt for ofte at pasienter har mistet over halve 

lungekapasiteten før de får diagnosen. 

Mentalt løft: Oppholdet på 

Granheim er både er fysisk og 

mentalt løft, sier Laila Larsen, 

som har hatt KOLS i snart 13 år. 

Ingen revolusjonerende medisiner 

– Det er ingen medisiner som har revolusjonert 

KOLS-behandlingen. Kortisonbehandling synes å 

ha best virkning for de som er dårligst, de som har 

mindre enn halve lungekapasiteten i behold. For 

astmapasienter derimot har kortisoninhalasjon nærmest 

revolusjonert behandlingen, og ført til færre 

innleggelser. 

Vi ser ofte større effekt av et rehabiliteringsopphold 

enn av medisinering alene. Det understreker 

betydningen av hvor viktig det er å gjøre de riktige 

tingene. Behandlingen av KOLS-pasienter bør foregå 

på flere plan, også i kommunene, kontinuerlig. 

Det er viktig med vedlikehold for å beholde effekten 

av rehabiliteringsoppholdene her på Granheim. 

– En stor andel av de indremedisinske pasientene 

på sykehusene har lungelidelser. KOLS-pasienter 

som innlegges er ofte dårlige, og blir liggende 

lenge. De utløser store utgifter, og krever mye og 

langvarig behandling. Mange havner på intensivavdeling 

med akutte forverrelser. Forverring av tilstanden 

utløses ofte av lungebetennelser eller andre 

infeksjoner. 

Røyking betyr hjemsendelse 

– Det er viktig at de som kommer hit er motiverte, 

og det er de aller fleste. På et sted som dette er det 

helt nødvendig å ha et strengt røykereglement. Det 

er røyken som er hovedårsaken til de problemene 

pasientene her sliter med. Derfor er det en selvfølge 

at det er totalt røykeforbud her, både inne og ute, 

sier han. – Vi opplever stadig at det kommer pasienter 

hit som stinker røyk. De som bryter forbudet 

får en advarsel. Gjentatte brudd betyr hjemsendelse. 

Det er ikke så lenge siden vi måtte sende hjem en 

kvinne. Vi fant fire–fem sigarettpakker på rommet 

hennes. Alle røykere som kommer hit får tilbud om 

røykeavvenningskurs. De aller fleste forstår alvoret, 

sier Mæhlum. 

Studie 

Granheim deltar i en større multisenterstudie hvor 

en sammenligner effekten av to ulike medikamenter. 

Det skal rekrutteres ni pasienter med moderat 

eller alvorlig KOLS-sykdom. De går igjennom seks 

legebesøk og åtte telefonintervjuer. 

God hjelp på Granheim 

Laila Larsen fra Hamar har hatt KOLS i 12–13 

år, og vært ikkerøyker i fem–seks. – Jeg var 

mye andpusten, men visste ikke at jeg hadde 

KOLS, sier hun. Da SI-Magasinet møtte 

henne var hun på Granheim for fjerde gang. 

– Vi får veldig god hjelp her, også med den psykiske 

siden ved sykdommen. Vi som har KOLS har lett 

for å isolere oss, trekker oss tilbake fra samfunnet. 

Det sosiale livet skrumper sterkt inn. Jeg går helst 

ikke på kino eller teater, jeg er redd for å hoste, for 

å forstyrre. Det er godt å komme hit og få et mentalt 

løft, få hjelp til å ta seg selv i nakken. Det er bedre 

enn depressive tanker der en drar seg lenger inn i et 

mørkt hull. Den psykiske oppturen oppholdet her 

gir er minst like viktig som den fysiske treningen, 

sier hun. 

Det samme sier brukerrepresentanten i prosjektet 

«..med pasientens øyne..», Ole Magnus Aasen fra 

Ving rom. – Det verste for meg var at jeg ikke var i 

stand til å gjøre det jeg gjorde før. Det å erkjenne det 

er tungt, sier han. Han fikk konstatert KOLS så sent 

som i fjor. Også han er full av lovord over opphold - 

et på Granheim. – De er nesten for oppsatt på å hjelpe 

oss. Jeg følte da jeg kom hit, og fikk hjelp til å 

bære inn kofferten, at jeg ble for sykeliggjort. Jeg forstår 

jo at det var godt ment, men det er viktig at vi 

ikke gjøres sykere enn vi er. 

Derfor har han tatt initiativ til at NAV skal besøke 

Granheim med mål om å hjelpe flere pasienter tilbake 

i arbeid. – Det er litt for lett å bli 100 prosent ar - 

beidsufør. Det finnes litt restarbeidsevne i de fleste 

av oss. Det bør vi prøve å utnytte, men da må forholdene 

legges til rette, sier han. 

Laila Larsen går regelmessig på lungetrim i Løten. 

Her møtes 10–12 lungesyke til trim en gang i uken. 

Det er både viktig og godt. Og humoren sitter løst, 

det er også viktig. Det går ikke an å gi seg over og 

se kølsvart på alt, sier hun. 

Restarbeidsevne: NAV kan hjelpe flere 

tilbake i arbeid, mener Ole Magnus 

Aasen. 

Med pasientens øyne 

Granheim er en av tre avdelinger i SI 

som deltar i NSFs kvalitetsprosjekt 

«..med pasientens øyne...». De to 

andre er Gjøvik, rehabiliteringssenter 

og føde/barsel på Elverum. 

– Jeg synes vi har oppnådd atskillig, sier 

prosjektleder Nancy Rusten. Ved hjelp 

av pasientspørsmål har vi sett hvor de 

mener skoen trykker, og hvor vi er 

gode. Respekten fra personalert og miljøet 

her fikk best karakter. Der vi har 

mest å oppnå er i rutinene rundt ut - 

skrivning. Planleggingen rundt tiden 

etter utskrivningen oppleves som for 

dårlig. Det innbefatter orientering til 

lokale fysioterapeuter om KOLS, det er 

ikke farlig å bli svett. Det er også ønskelig 

å sende ut brev med orientering til 

pasient og fastlege i god tid før innleggelse, 

slik at tiden på Granheim kan 

utnyttes bedre fra dag en. 



En sykehusorganisasjon har flere oppgaver og en større faglig bredde enn de fleste er klar over, det tør 

SI-Magasinet påstå etter å ha besøkt SI så å si fra kjeller til loft, fra nord til sør. Og alt er innrettet mot ett 

felles mål: En effektiv og god pasientbehandling. 

Frakter over 200.000 

pasienter i året 

fakta: Kjørekontoret Innlandet 

■ Kjørekontoret Innlandet er et felles 

kjørekontor for Oppland fylkeskommune, 

Hedmark Trafikk og Syke - 

huset Innlandet, som tar i mot 

bestilling på og gjennomfører all 

offentlig betalt transport (OBT) i de 

to fylkene. 

■ I tillegg til pasienttransport, dreier 

det seg om skoleskyss, TT-transport 

og bestillings- og serviceruter. 

■ Det er i alt 29 årsverk, hvorav 10,5 

er SI-ansatte og behandler pasienttransport. 


Ta den brede IT-organisasjonen. Uten den stopper 

SI. Innad i sykehuset er det er stort antall ikkemedisinske 

faggrupper som er viktige hjul i drivverket. 

Ingen nevnt ingen glemt i denne omgang. 

Men dette skal handle om en liten gruppe SI ansatte 

som jobber utenfor sykehusene, 10,5 årsverk i 

Kjørekontoret Innlandet. Denne organisasjonen, som 

har avdelinger i Lillehammer og Folldal, tar i mot be - 

stillinger på pasienttransport med drosje, turvogn og 

helseekspress, og sørger for en mest mulig effektiv 

transport til og fra sykehuset. I fjor bestilte 177.000 

pasienter transport gjennom kontoret. Disse turene 

kostet 100 millioner kroner. Kjørekontoret har gjort 

beregninger som viser at samordningen gir årlige 

innsparinger på flere titalls millioner kroner. Men det 

er enda mer å hente. 

Holdningsforskjeller 

– Det er pasientens helsemessige behov som skal be - 

stemme hvordan reisene skal legges opp, sier daglig 

leder for Kjørekontoret Innlandet, Geir Hestetræet. 

Det er pasientens fastleger som rekvirerer transport, 

som tar stilling til om den enkeltes helsetilstand er 

slik at pasienten kan kjøre sammen med andre, eller 

må ha egen transport. Vi ser i våre oversikter at det 

er tildels svært ulik praksis. I de fleste kommunene 

er det bare en liten prosent av pasientene, ofte under 

en prosent, som kjører alene, mens i andre er det opp 

til 30 prosent. Det er vanskelig å tenke seg at dette 

gjenspeiler ulik helsetilstand i kommunene, sier han. 

– Det er nok fortsatt en vei å gå for å oppnå en 

en hetlig forståelse for betydningen av samordnet 

trans port. For hver krone vi sparer, blir det en krone 

mer til pasientbehandling, påpeker Hestetræet. 

Det er pasientene selv som ringer og bestiller 

trans port. Da er det viktig at Kjørekontoret stiller de 

riktige avklarende spørsmålene, så det blir klart om 

det skal være med hjelpepersonell, hva slags bil det 

er behov for, og man må bestemme tidspunkt og 

frammøtested. Det er gjerne to–tre samtaler før alle 

avklaringer er gjort. Det kreves lang erfaring for å 

mestre dette på en god måte, sier Hestetræet. 

Få klager 

– Det er svært sjelden vi får negative tilbakemeld - 

inger fra pasientene. Det virker som det er bred forståelse 

for betydningen av å samordne transporten. 

Det er også svært sjelden det kommer formelle klager. 

Det er en forsvinnende liten andel i forhold til 

det store passasjerantallet. Klagene kan deler i tre: 

Det kan gjelde ikke varslede forsinkelser, feil type bil 

eller sjåførens atferd eller holdning. Daglig tar kontoret 

imot omkring 800 samtaler fra pasienter og 

andre bestillere og omkring 300 fra transportører. 

– Det å legge til rette for en mest mulig smidig og 

effektiv transport og sikre en god kommunikasjon 

med pasientene er krevende, og de som jobber her 

har ingen formell utdanning rettet mot våre opp - 

gaver. De lærer gjennom jobben. 

Mange telefoner: Daglig mottar kjørekontorene på Lille ham - 

mer og i Folldal opp mot 800 telefonsamtaler. Her tar Brit 

Karianne Windingstad Rønningen imot, mens informasjons- og 

markedsrådgiver Marianne Mobæk følger interessert med. 


Første besøk: Det var stor interesse for den nye bussen da den var på sitt første besøk ved SI Hamar. 

Oslopasienter bestiller drosje 

på Lillehammer 

Siden i mars har pasienter i Oslo-området 

som skal til helseinstitusjoner i Oslo bestilt 

drosje via et bestillingssenter som er etablert 

i underetasjen ved SI Lillehammer. Det var 

stor trafikk da SI-Magasinet var på besøk i 

september. 

Siden har presset økt. Fra 1. oktober ble det slutt på 

at pasienter kunne «kapre» drosje på gata i Oslo, fra 

da av skal alle bestillinger gå via sentret på Lille ham - 

mer. Med ett gikk antallet daglige bestillinger opp fra 

omkring 700 til rundt 1.100. – Det er nok ikke mange 

av de som ringer som vet at de snakker med oss på 

Lillehammer, sier Anna Stenumgård. 

Da Sykehuset Innlandet påtok seg å opprette et 

slikt bestillingssenter stilte Ullevål universitetssykehus 

som betingelse at sentret ble lagt til et sykehus, 

for å få en bedre sikring av taushetsplikten. Deretter 

ble det bestemt å legge det til SI Lillehammer, der det 

nå er 13 ansatte, fordelt på knappe 10 årsverk. 

Bestillingene omfatter både drosjetransport til helseforetakene 

i Oslo, til primærleger, fysioterapi og 

private spesialister. 

– Når vi får bestilling sjekker vi ut at det foreligger 

en gyldig rekvisisjon. Når det er bekreftet legger vi 

inn bestilling i Nissy-systemet og sender mail til Oslo 

Taxi, sier hun. Nissy er «Nasjonalt Informasjons sys - 

tem for pasienttransport», et felles system for å administrere 

ikke-akutt pasienttransport. Dette er et system 

SI nå er i ferd med å ta i bruk. 

Bestillingssentret er operativt mellom klokken 10 

og 17. Utenom disse tidene rutes telefonene direkte 

til Oslo Taxi. 

1.100 samtaler daglig: Bestillingssentret på Lillehammer mottar 

daglig omkring 1.100 drosjebestillinger. Her ser vi fra venstre: 

Anna Stenumgård, Jorunn Sandvold (i telefonen), May Romestad 

og Trine Storsveen. 

Ny helseekspress 

I september ble SIs andre helseeks - 

press satt i rute mellom SI Lille ham - 

mer, SI Hamar og Ullevål universitetssykehus. 

De første rapportene tyder på at også 

denne er godt mottatt, og at det er øk - 

ende belegg. Bussen har samme høye 

standard som den bussen som trafikkerer 

strekningen Dombås–Lilleham mer– 

Gjøvik. Det er blant annet plass til rullestoler 

og bårer, det er tre liggestoler 

med fotstøtte, og det er helsepersonell 

med på bussen. Det er gratis aviser, og 

kaffe, te og enkel matservering. 

Den nye ruten tar primært passasjerer 

fra Lillehammer, Hedemarken, Elverum 

og nabokommuner som Våler, Åmot, 

Trysil og Engerdal. Nordgående rute tar 

også med pasienter fra aktuelle Akers - 

hus- kommuner. 

I Hedmark er det etablert tilbringersystemer 

som frakter pasientene til og fra 

bussen. Det vil bli vurdert å opprette en 

form for «Mini helseekspress» for pasienter 

fra de østlige kommunene i Hed - 

mark, som tilbringer fram til den nye 

helseekspressen, sier avdelingssjef Odd 

L. Sunde. 

Avdeling for pasienttransport har også 

ansvaret for bestillingssentret og kjørekontoret. 



Master i 

klinisk sykepleie 

Det er nå etablert en spennende 

ny skapning for sykepleiere i Inn - 

landet; Høgskolen i Gjøvik har nylig 

startet en mastersstudie i klinisk 

sykepleie. 

Som et ledd i Prosjekt Innlandsuni ver - 

si tetet har høgskolene i Innlandet blitt 

utfordret til å utvikle studieprogrammer 

på master- og doktorgradsnivå. 

Etter flere års arbeid og satsning in - 

nen klinisk sykepleie og praksisnær 

forskning ble Master i klinisk sykepleie 

en naturlig spis sing for det sykepleiefaglige 

miljøet ved HiG. Sykepleiere vil 

nå kunne formalisere sin kompetanse 

innen det akademiske gradssystemet, 

og de vil ha mulighet til å gå videre til 

en doktorgrad. Klinisk sykepleie knyttes 

til sykepleie i direkte kontakt med 

pasienten. Studentene vil ha mulighet 

til å fordype seg innen syv forskjellige 

områder; anes tesi, intensiv, operasjon, 

geriatri, pal liasjon, psykiatri og allmen. 

I det første kullet på 31 studenter som 

startet 16. september er det syv fra 

Sykehuset Innlandet. 

Tvang i psykisk 

helsevern 

Vi minner om at det arrangeres en 

stor nasjonal konferanse om tvang 

i psykisk helsevern på Hamar 27. 

og 28. november. 

Menneskerettigheter, tvang og etikk 

er konferansens hovedoverskrift. Det 

er et meget bredt program, og et stort 

antall forelesere. Sykehuset Innlandet 

og Norsk psykiatrisk forening er arrangører. 

Konferansen inngår som en del 

av Sanderud sykehus’ 100-års jubile - 

um. Utførlig program under kurs/kon - 

feranse på sykehuset-innlandet.no 

Kreftkurset 2009 

22. og 23. januar arrangerer Syke - 

huset Innlandet «Kreft kur set 2009» 

på Scandic Hotell på Hamar. 

Målgruppen er fastleger, leger, sykepleiere, 

kreftsykepleiere og fysioterapeuter. 

Fokus på årets emnekurs er 

gastro-intestinal kreft, senfølger etter 

kreft og rehabilitering. Påmeldingsfrist 

15. november. Les mer under kurs på: 

www.sykehuset-innlandet.no. 


Praksis på 

pasientens premisser 

Kombinasjonen av internett, kunnskap og pasienter stiller krav til nytenkning rundt 

forholdet mellom pasient og behandler. Med økt fokus på kunnskapsbasert praksis kan 

pasientenes preferanser og verdier bli en av hovedveiene til endret klinisk praksis. 

Innen kunnskapsbasert praksis treffes kliniske be - 

slutninger på basis av pålitelig forskning, erfaring, og 

pasientenes verdier og preferanser. 

– Kunnskapsbasert praksis er å ta i bruk den beste 

forskningskunnskapen, dra nytte av egen erfaring, og 

aktivt innhente og møte pasientens preferanser. For 

de fleste klinikere er det helt sentralt å bruke både 

forskning, pasienters tilbakemeldinger og egne erfar - 

inger i pasientarbeider. Men kunnskapsbasert praksis 

innebærer en mer systematisk måte å tilnærme seg 

arbeidet på, og krever mer av klinikeren blant annet 

når det gjelder kjennskap til forskningsmetode, sier 

Øystein Eiring, spesialist i psykiatri og pådriver for 

kunnskapsbasert praksis i Sykehuset Inn landet. 

Kompetent pasient 

Fordi kunnskapsbasert praksis dreier seg om god 

behandling som følge av pålitelig kunnskap i alle 

ledd, vil pasientens egen kompetanse spille en viktig 

rolle i den kliniske beslutningsprosessen. Ideen 

om at pasienten selv er kompetent, er helt sentral, og 

delvis be stemmende for behandlingen. Kombina - 

sjon en av inter nett, kunn skap og pasienter er blitt 

kalt den tredje helserevolusjon en. Pasienter er motiverte, 

stadig bed re utdannet, og har ofte bedre tid 

enn legen eller sykepleieren til å sette seg inn i sin 

egen tilstand. 

– Kanskje er det derfor ikke helsearbeidere, men 

pasientene, som vil drive frem ny og enda bedre 

praksis, sier Eiring. 

Nettbasert 

– Internett og annen IKT-teknologi har gitt oss bedre 

muligheter enn noen generasjoner tidligere til å sikre 

at tjenestene er i tråd med den beste forskningen, 

sier han. Der spesialistene tidlig ere satt 

med eksklusiv tilgang til kunnskap 

om ulike lidelser og be - 

handlingen av disse, er kunnskap 

en i dag tilgjengelig for alle. 

Ters kelen mot internett er langt 

lavere enn mot seksjonen med spesia 

lisert faglitteratur i et tradisjonelt 

bibliotek, og det er blitt en smal sak å 

hente informasjon om det meste med 

noen få tastetrykk. Men paradoksalt nok 

fører senket terskel til økt snublefare. 

– Som kliniker har jeg absolutt et ønske om at 

pasienten er godt opplyst og har søkt kunnskap selv. 

Utfordringen er å sørge for at brukeren får tilgang til 

ren og god kunnskap. Brukerne må derfor vite hvor 

og hvordan de finner kvalitetssikret informasjon. 

Den neste utfordringen for klinikeren blir å være i 

stand til å hjelpe pasienten å tolke informasjonen, 

sier Per Olav Vandvik, indremedisiner og frontkjemper 

for kunnskapsbasert praksis i Sykehuset Inn - 

landet. 

Mangel på baser 

Vandvik mener at det i dag knapt finnes databaser 

som gir ren, god og kvalitetssikret kunnskap til pasientene. 

Kilder som pasienthandboka.no er solide 

unntak fra den nedslående antagelsen. – Min oppfatning 

at folk i Hedmark og Oppland i altfor liten 

grad søker og finner kunnskap selv. Hadde vi fått 

kvalitetssikrede kilder for brukerne, ville vi ha kommet 

et langt steg videre, mener Vandvik. 

Kilder til ren, god og kvalitets sikret kunnskap: 

• www.pasienthandboka.no 

• www.kunnskapsbasertpraksis.no 

• www.helsebiblioteket.no 

Tekst: Geir Kristian Lund 


Fra årsskiftet forsvinner de fleste trykte tidsskriftene fra sykehusbibliotekene. De erstattes av et bredt tilbud av 

elektroniske tidsskrifter. Det som blir igjen er en del norske tidsskrifter som ikke finnes i fulltekst på nettet. 

Sykehusbibliotekene satser på 

elektroniske tidsskrifter 

– Interessen for papirtidsskriftene er begrenset. Vi 

be taler mye penger for noe som brukes lite, sier 

hovedbibliotekar Elin Opheim. – Derfor tar vi konsekvensen 

av at framtiden ligger i de elektroniske 

veiene. Vi har hatt ute et anbud og anskaffer nå tidsskriftpakker 

som supplerer det brede tilbudet som 

alle rede finnes gjennom Helsebiblioteket. Anbudet 

er tildelt firmaet Ebsco. Med det vi da til sammen får 

tilgang til bør de aller fleste tidsskriftbehov være 

dek ket, mener hun. 

– Nå, som det også blir bedre internettilgang, vil 

brukerne oppleve en langt bedre tilgjengelighet på 

denne typen informasjon. De aktuelle tidsskriftene 

kan tas opp på hver enkelts PC. Jeg er overbevist om 

at dette nye tilbudet er i tråd med det mange ansatte 

ønsker seg, sier Elin B. Undeli, som er ansvarlig 

for e-tidsskriftene i SI. 

Det tidsskriftet som i dag er mest lest elektronisk i 

SI er; American journal of psychiatry. Det går fram av 

en oversikt fra Helsebiblioteket. Helsebiblioteket gir 

gratis tilgang på 4.000 medisinske tidsskrifter i fulltekst. 

Enorm informasjonsflom 

Ulike firmaer tilbyr store «tidsskriftpakker». Medline, 

som er en av de generelle medisin- og helsefaglige 

databasene innerholder ikke mindre enn 18 millioner 

referanser. Medline registrerer 600.000 nye publikasjoner 

fra omkring 5.000 tidsskrifter hvert år. Et 

annet, Embase, registrerer ca. 375.000 fra 3.500 tidsskrifter. 

– Jo. Vi kan trygt kalle det en informasjonsflom, 

ser Elin Opheim. – Denne store flommen byr på u t - 

fordringer. Erfaring viser at det er lett for mange å slå 

seg til ro med det første treffet en får, og se bort fra 

andre treff som kan stille det du har funnet i et annet 

lys. Det er et tankekors. Derfor er det viktig å lære 

hvordan men enklest kan vurdere hva en kan stole 

på og hva en bør skygge unna. 

– Vi vil legge opp til kurstilbud for å lære bort 

hvor dan brukerne kan få mest mulig ut av det nye 

tilbudet, hvordan de kan lete på en hensiktsmessig 

måte, og det vil også bli laget oversikter over hvilke 

tidsskrifter som finnes i fulltekst, sier hun. 

– Vi kommer også til å fortsette med tilbudet om å 

finne frem aktuelle artikler for ansatte som ikke klarer 

eller rekker det selv, sier hun. 

Fra papir til nett: De fleste papirtidsskriftene 

forsvinner nå fra bibliotekene, 

forteller Elin B. Underli og Elin Opheim 

(t.v.), fra årsskiftet erstattes de med elektroniske 

tidsskrifter i fulltekst – i enorme 

mengder. 

Papirtidsskrifter: Disse tidsskriftene blir snart bare tilgjengelig 

i elektronisk form i SI, men en del norske vil fortsatt foreligge i 

papirversjon. 



Systematisk kompetanseheving 

Bred aktivitet: Assisterende avdelingssjef Bjørn Stensrud (t.v.) 

og enhetsleder for FoU Kjell Nordby forteller om et bredt forsknings- 

og kompetansehevingsprogram. 

pasientgruppen den enkelte enhet gir et tilbud til, 

sier Nordby. 

Pårørendeprosjekt 

Siden 2003 er det gjennomført et bred 

pårørendeprosjekt i fire enheter i seksjon 

for utredning, diagnostisering og 

rehabilitering. Den siste delen har vært 

et handlingsorientert forskningsprosjekt 

hvor det er samarbeidet med Høg - 

skolen i Hedmark om å utvikle og forbedre 

samarbeidet mellom enhetene 

og de pårørende. 

Miljøterapiprosjekt 

Innen seksjon for ressurs og sikkerhet 

gjennomføres det er treårig miljøterapiprosjekt, 

som varer ut 2009. Her ønsker 

man å slå to fluer i en smekk: Det skal 

bidra til kompetanseheving blant personalet 

og samtidig utvikle et bedre miljøterapeutisk 

behandlingstilbud til pasienter 

som både har en alvorlig psykisk 

lidelse og et rusproblem. 

SIs største avdeling 

Avdeling for psykosebehandling og 

rehabilitering er med sine 315 årsverk, 

og 400 ansatte, SIs største avdeling. 

Den består av fire enheter på Reinsvoll 

og ni på Sanderud, og har også nært 

samarbeid med Fekjær i Hedal. 


SI-Magasinet fikk tidligere i år mail fra 

assisterende avdelingssjef Bjørn Stensrud i 

Avdeling for psykosebehandling og rehabilitering 

hvor det blant annet står: «Vår avdeling 

har over flere år arbeidet målrettet med 

å sette kompetanseheving i avdelingen inn i 

en struktur som sikrer at vi løfter personalet 

bredt i fagutviklingsarbeid samtidig som vi 

har systemer som sikrer at vi spisser aktiviteten 

i utviklings- og forskningsprosjekter.» 

For å styrke dette arbeidet har psykose-/rehabiliteringsavdelingen 

en egen FOU-enhet. Vi ble invitert 

til en prat for å presentere det brede tilbudet. Vi møt - 

te assisterende avdelingssjef Bjørn Stensrud og en - 

hets leder Kjell Nordby i FoU-enheten. 

Klinisk stige 

I InnSI’a fortalte vi i 2006 om avdelingens massive 

kompetanseløft i «klinisk stige», der målsettingen er 

at flest mulig av miljøpersonalet skal klatre i et individuelt 

kompetansehevingsprogram tilpasset kompetansebehov 

i avdelingens ulike seksjoner. 

– Vi arbeider med å få til en systematisk kompetanseheving 

i avdelingen. Alle poster skal hvert år 

utarbeide egne kompetanseplaner for sin enhet som 

levers inn til FoU-enheten. Planen viser hvilken 

kom petanse enheten skal bygge opp, hvordan det 

skal gjøres og hvem som skal skaffe seg kompetansen. 

Kompetanseoppbyggingen styres ut fra den 

61 i ny SEPREP 

Nylig er det startet en ny toårig SEPREP-utdanning 

(Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering 

ved psykoser) med 61 studenter. Dette er det femte 

SEPREP-studiet i Innlandet, som ledes av FoU-enhet - 

en. Denne gang er det rettet mot pasientgruppen 

psykoselidelser og et samtidig alvorlig rusproblem. 

Studiet kvalifiserer etter avlagt eksamen til 60 studie - 

poeng. I forskningsenhetens strategiplan for 2004– 

2008 er hovedmålsettingene: 

1) Gjennomføring av selvstendige forsknings- og 

fag utviklingsprosjekter. 

2) Evaluering av klinisk praksis. 

3) Veiledning, oppfølging og støtte av FoU-aktiviteter 

i klinisk praksis. 

4) Oppgaver knyttet til undervisning. 

Forskning 

– Når det gjelder forskning, større fagutviklingsprosjekter 

og mastergrader ønsker vi også å styre dette 

gjennom kompetanseplaner og satsingsområdene i 

avdelingen. Dette innebærer at de som tar, har tatt 

og skal ta mastergrader knytter disse opp til utviklings- 

og forskningsaktivitet som ellers foregår i av - 

delingen. Aktuelt nå er to større prosjekter vi har 

gående: et pårørendeprosjekt og et miljøterapiprosjekt. 

En forankring av egen fagutvikling inn mot 

aktivitet i avdelingen tillegges vekt i forhold til tildeling 

av økonomisk støtte til gjennomføring. Arbei d - 

ene må være innen disse to områdene for å få støtte. 

Dette gjelder også et doktorgradsprosjekt som 

Bjørn Stensrud planlegger å starte opp i 2009. Hans 

prosjekt tar utgangspunkt i miljøterapi, institusjon og 

samfunn. Et annet doktorgradsprosjekt som er i gang 

i avdelingen, er prosjektet til Elisabeth Haug knyttet 

til selvforstyrrelser ved psykoselidelser, og betydnin - 

gen av dette i arbeidet med tidlig intervensjon 

(TIPS). 

– Vi prioriterer å få flest mulig av de ansatte med 

i forskningsprosjektene, det er viktig for å få til et 

bredt engasjement for fagutvikling. Det er begrunnelsen 

for at vi har satset sterkt på å gjennomføre 

prosjekter innen handlingsorientert forskning. Høg - 

skolen i Hedmark har bred tradisjon innen denne 

forskningstradisjonen, derfor har vi etablert et samarbeid 

med dem, sier Nordby videre. 

– Hittil er initiativet til de forskningsprosjektene vi 

deltar i kommet fra FoU-enheten og avdelingsled el - 

sen. Nå vil vi prøve å etablere prosjekter som er initiert 

fra enhetene selv sier Stensrud. 


Sangnummer: Her øves det på ett av 

revyens sangnummer, mdn Morten 

Røkke som engasjert instruktør. 

Klart for ny sykehusrevy 

– Jeg er utrolig stolt av denne gjengen, sier 

revyinstruktør Morten Røkke, som snart legger 

siste hånd på verket – årets sykehusrevy: 

«SI’ASAT». – Jeg har en veldig god følelse, 

jeg tror det blir minst like bra som i fjor. 

– Jeg er genuint stolt over å jobbe i et foretak som 

har slike medarbeidere. Hver torsdagskveld siden 

au gust har de 18 revyskuespillerne øvd på Her reds - 

huset på Biri, frivillig og ubetalt. Jeg er virkelig imponert 

over hvordan de har stilt opp – og over spille - 

glede og engasjement, sier han. – Jeg håper at dette 

smitter, at flere lar seg inspirere til lignende tiltak, at 

flere blir med og skaper glede og begeistring, fortsetter 

han. 

SI-Magasinet var på besøk en av prøvekveldene. 

Om de nummerne vi overvar var representative tror 

vi Morten Røkke har dekning for sine ord. Vi fikk 

også en god følelse. Og slik som det svingte! 

fra Reinsvoll. Og ikke minst initiativtaker, ildsjel og 

revysjef Liv Thorsen, Gjøvik. Uten henne, ingen revy. 

Så enkelt er det. 

Sett av lørdag 8. november 

I fjor ble revyen vist på Gjøvik, i Fjellhallen, i år er 

det Hamars tur, revyen vises i Hamar kulturhus ved 

Scandic. Det blir to forestillinger, en dagforestilling 

klokken 14, som er åpen for alle. Her kan billetter 

kjøpes via Billettservice (tlf 815 33 133). 

Hovedforestillingen går klokken 18:30 og er kun 

for SI-ansatte. Etter forestillingen er det enkel servering 

og dans til kveldens husorkester, Jørn Fodnestøl 

med band. Det settes opp busser eller annen egnet 

transport fra Tynset, Kongsvinger, Elverum, Gjøvik, 

Reinsvoll og Lillehammer. Billetter (inkludert bevertning 

og transport) koster kr 300, og kan kjøpes ved 

alle SIs servicetorg. 


TV-kveld i stua 

Rammen om det hele er – så mye får vi lov å fortelle 

– en vanlig TV-kveld i stua. Revynavnet sier sitt: 

SI’SAT. Ellers er han tilbakeholden med å røpe hva 

vi har i vente. Det skal være mest mulig overrask - 

ende. – La meg si det slik, sier han: Vi tar et skråblikk 

på menneskene i sykehuset, fra tak til kjeller, 

fra vegg til vegg, ansatte og pasienter. Det er en helt 

annen ramme og opplegg enn i fjor. 

Mange gode hjelpere 

Revyen ville ikke blitt til uten de mange gode hjelperne. 

Som Rune Hellum og hans kulissemakere på 

snekkerverkstedet på Reinsvoll, som tekstforfatter 

Unn Hagen fra SI Gjøvik, som koordinator, assister - 

ende regissør og tekstforfatter Bjørn Rognstad, også 

Liv og lyst: Øvingen gikk med liv og lyst da SI-Magasinet var på besøk. 


Praksisnytt Oktober 2008 

Informasjon fra praksiskonsulentene i SI: 

«Hvor jobber du da?» 

Det finnes noen temaer som alltid går igjen når leger med arbeidssted innenfor og utenfor sykehusmurene møtes: Epikriser 

(kommer for sent), henvisninger (kunne vært bedre) og selvsagt kommentaren om hvor vanskelig det er å få tak i den annen part. 

fakta: Praksiskonsulenter i SI 

Sykehuset Innlandet har følgende 

praksiskonsulenter: 

■ Karin Frydenberg 

Praksiskonsulent SI Gjøvik 

Telefon 908 63 737 

■ Rita Hansen Møller 

Praksiskoordinator og 

praksiskonsulent SI Lillehammer 

Telefon 932 54 449 

■ Bente Bjørnhaug Pedersen 

Praksiskonsulent SI Hamar, DPS 

Telefon 951 15 166 

■ Kristine Gaarder 

Praksiskonsulent SI Elverum 

Telefon 984 33 597 

■ Geir Erik Nilsen 

Praksiskonsulent SI Hamar 

Telefon 917 02 598 

■ Dag S. Salicath 

Praksiskonsulent SI Kongsvinger 

Telefon 950 54 071 

■ Inger Johanne Løkkevik 

Praksiskonsulent BUP Lillehammer 

Telefon 472 39 968 

■ Kari Sollien 

Praksiskonsulent BUP Gjøvik 

Telefon 951 10 120 

Utførlig kontaktinformasjon på 

www.sykehuset-innlandet.no (under 

Samhandling) 

Av praksiskonsulent Geir Erik Nilsen 

Rett nok er sitasjon blitt bedre. De fleste fastlegekontorer 

har regulert åpningstid og betjent telefon i 

åpningstiden. I tillegg har de gjerne et «skjult» eller 

hemmelig telefonnummer som bare gis ut til ut valgte. 

Det har vært en – berettiget eller uberettiget – frykt 

for å gi ut dette nummeret til andre enn noen ut valgte. 

Den andre veien kan det være en prøvelse å oppspore 

en sykehuskollega. Riktignok har de fleste av 

dem calling nå for tiden, men det er fortsatt fullt 

mulig å oppleve et telefonisk hinderløp via sentralbord 

og flere mellomstasjoner før man eventuelt treffer 

rette vedkommende. Noen ganger gir man opp. 

Det er mange grunner til at vår felles telefontilgjengelighet 

bør bedres. Vi samarbeider stadig tettere 

om flere og flere pasienter, og mange av dem er 

stadig på vandring mellom foretak og fastlege. Man - 

ge spørsmål kan oppstå som enkelt kan løses. Det 

kan for eksempel dreie seg om medisinering av pasienten, 

spørsmål knyttet til oppfølging og kontroll 

etter utskrivning. Den andre veien vil sykehuslegen 

for eksempel kunne trenge supplerende opplysninger 

og oppdaterte medisinlister 

Praksiskonsulentene har sett på behovet for å bed - 

re telefonkommunikasjonen mellom leger i og utenfor 

sykehus. I samarbeid med SIs servicetelefon har 

vi derfor utarbeidet telefonlister til dette bruk. Både 

ved SI Elverum-Hamar, SI Gjøvik og SI Lille hammer 

finnes slike lister. Per i dag finnes det tre forskjellige 

telefonlister: 

Kollegatelefonlister 

Dette er en kommunevis oppsatt liste over alle fastleger 

i nedslagsfeltet til ett foretak. Listene inneholder 

angivelser av navn, arbeidssted, arbeidsstedets 

telefonnummer og det såkalte «kollegatelefonnummer». 

Det siste er et nummer som fastlegen har valgt 

å oppgi som det nummer der han er direkte tilgjen - 

gelig. Noen har der angitt direktenummeret til sitt 

kontor, andre et mobiltelefonnummer. Listen er distribuert 

til alle foretakskolleger i foretakets nedslagsfelt, 

og oppdateres i disse dager. 

Liste over avtalespesialister 

Dette er en liste over alle spesialister som arbeider 

utenfor foretaket, men som har avtale med Helse Sør- 

Øst. Listen inneholder opplysninger om spesialitet, 

praksissted, navn, telefon, postadresse og evt. mailadresse. 

Listen er distribuert til samtlige fastleger i SIs 

nedslagsområde (gjelder Elverum–Hamar, Gjøvik og 

Lille ham mer). Den gir fastlegene i området god oversikt 

over hvilke private aktører med avtale man kan 

spille på. Ikke minst for nytilsatte fast leger håper vi 

en slik liste vil kunne være til hjelp. 

Liste over fagspesialister 

Listen inneholder en oversikt over alle spesialister 

ved avdelingene i helseforetaket oppgitt ved spesiali 

tet/arbeidssted, navn, calling/telefonnummer og 

mail adresse. Listen ved SI Gjøvik inneholder ikke 

mail adresser. I tillegg har vi tatt med andre foretaksavdelinger 

som fastlegene i dette området samarbeider 

med. Denne listen er distribuert til alle fastlegene 

i nedslagsområdet. 

Oversikt over SI Sanderud 

I tillegg har vi utarbeidet en oversikt over avdelinger 

og kontaktpersoner på SI Sanderud. Listen inneholder 

en oversikt over de forskjellige enheter, om 

avdelingen tar imot øyeblikkelig hjelp, om den har 

poliklinisk tilbud, om fastlegen kan henvise, telefonnummer, 

mailadresse og navn på enhetsleder og 

over lege. Oversikten inneholder også en relativt fyldig 

beskrivelse av de enkelte avdelingers og posters 

funksjon, oppgaver og størrelse. Oversikten er distribuert 

til alle fastleger i SI. 

Samarbeid 

Listene er ferdige i første opplag. Det har vært en 

ganske stor oppgave å pusle dem sammen. Det er 

helt naturlig, men selvsagt beklagelig, at de inneholder 

både feil og mangler. Noen slutter, andre skifter 

nummer. Det er derfor viktig at feil som oppdages 

meldes Servicetelefonen 624 39 000 eller en av oss. 

I senere opplag håper vi også å kunne fusjonere 

listene i større grad, slik at for eksempel alle fastleger 

i Hedmark og Oppland kan føres på samme liste. 

Dette ønsket har vi spesielt mottatt fra de avdelinger 

i helseforetaket som betjener fastleger i begge fylker. 

Vi har møtt på stor velvilje under arbeidet fra alle 

parter. De aller fleste fastleger har ønsket å gi fra seg 

sine direktenumre, og sykehusspesialistene sine callingnumre. 

Vi har derfor nå et berettiget håp om at 

listene kan brukes på en måte som bedrer samarbeidet 

mellom de forskjellige legegruppene i SI. 


Ny forskrift for 

legemiddelhåndtering 

I sin presentasjon av den nye legemiddelhåndteringsforskriften fra mai 2008 har Helsedirektoratet hatt særlig fokus 

på to elementer: Kompetanse og Forsvarlighet. Sentrale stikkord fra innholdet er: Tydelig ansvar, tilstrekkelig kompetanse, 

tydelige prosedyrer og gode rutiner, nødvendig opplæring og internkontroll. 

Hensikten med forskriften er å fremme riktig og god 

legemiddelhåndtering, dvs. å sørge for at riktig pasient 

får riktig legemiddel i riktig dose til riktig tid og 

på riktig måte. 

Hva er nytt? 

Det viktigste er at virksomhetsleder/sykehusdirektør 

har fått et tydelig ansvar for at en god og forsvarlig 

praksis for legemiddelhåndtering er innarbeidet i 

virk somheten, selv om ansvar for utarbeidelse, innføring 

og kontroll av rutinene kan delegeres videre. 

Hvilke rutiner som bør være på plass er konkretisert 

i et rundskriv som følger med forskriften. 

Begrepet «lege-delegasjon» finnes ikke lenger, dvs. 

at lege i kraft av sin legerolle kan delegere ansvar for 

oppgaver til annet helsepersonell. Konkret vil det si 

at virksomhetsleder er den som skal gi andre enn 

sykepleiere/vernepleiere lov til å dele ut medisiner. 

En annen konsekvens er at lege ikke lenger må 

signere hver enkelt medisinbestilling til postlager, 

hvis posten har en standardliste godkjent av lege. 

Virksomhetsleder kan da delegere ansvaret for bestilling 

til medisinlager til andre. 

Det andre hovedkravet til virksomhetsleder i forskriften 

er å sørge for at helsepersonell har og opprettholder 

nødvendig kompetanse, og for en forsvarlig 

fordeling av oppgavene ut fra både formelle og 

reelle kvalifikasjoner, dvs. ut fra både helsefaglig ut - 

danning, tilleggsutdanning og erfaring. Forskriften 

åp ner også for at studenter ut fra hensynet til egen 

læring gradvis kan delta i rutineoppgaver med legemiddelhåndtering, 

under veiledning og oppfølging. 

Internkontroll 

Internkontrollforskriften er sentral i alle virksomheter 

som yter helsehjelp. Derfor er det lagt stor vekt på 

kravene til internkontroll også når det gjelder legemiddelhåndtering. 

Det inkluderer i tillegg til håndter - 

ingsrutinene dokumentasjon og oppfølging av uøns - 

kede hendelser. 

Tidligere krav om farmasøytisk tilsyn fire ganger i 

året er tatt ut, og erstattet med internkontroll med ut - 

gangspunkt i en risikoanalyse. Farmasøytene kan da 

fungere som interne legemiddelrevisorer og bidra 

med å kvalitetssikre interne rutiner, eller føre kontroll 

med virksomhetens legemiddelhåndtering som 

eksterne kvalitetskontrollører. 

Prosesser i gang i SI 

SI vil inkludere legemiddelhåndtering i sin årlige 

analyse av risikoområder ved ledelsens gjennomgåelse 

nå i oktober. Delegering av det operative ansvaret 

for ulike oppgaver fra direktør til styringslinjen er 

i ferd med å konkretiseres i en ansvarsmatrise, og ar - 

beidet med å oppdatere overordnede fellesprose - 

dyrer for legemiddelhåndtering er i gang. Det er dialog 

med Sykehusapotekene om legemiddelrevisjoner 

knyt tet opp mot SIs øvrige internrevisjonsvirksomhet, 

og med høyskolene om oppdatering av praksis - 

innholdet for bachelorstudenter i sykepleie på dette 

området. 

En forskrift erstatter to 

Den nye forskriften heter «Legemiddelhåndtering for 

virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp», 

og den erstatter to tidligere forskrifter: «Om legemiddelforsyning 

i kommunehelsetjenesten» og «Om legemiddelforsyning 

ved sykehus og andre helseinstitusjoner.» 

Forskriften er hjemlet i Spesialisthels e tjen es - 

teloven, Kommunehelsetjenesteloven, Helseperso - 

nel loven og Legemiddelloven, og knyttet til Intern - 

kontrollforskriften. Den følges også av et rundskriv 

med utdyping av kompetansekrav og eksempler på 

rutiner, og et vedlegg med merknader til selve forskriften. 

Sentral forskrift: Internkontrollforskriften 

er sentral i alle virksomheter som yter 

helsehjelp. Derfor er det lagt stor vekt på 

kravene til internkontroll også når det 

gjelder legemiddelhåndtering. 

Av: Bjørg Simonsen 


Returadresse: Sykehuset Innlandet HF, Postboks 104, 2381 Brumunddal 

I vår presentasjon av medlemmer i Brukerrådet møter vi denne gang i Trond Hilmersen, 

medlem av Revmatikerforbundet, og leder av brukerrådet ved Revmatismesykehuset. 

Brenner for gjennopptrening 

Brukerrådet: Denne gang... 

■ Trond Hilmersen 

Revmatikerforbundet 

fakta: Brukerrådet 

■ Brukerrådet er et rådgivende organ 

for sykehuset. Dets oppgave er å 

sørge for at brukernes interesser 

blir best mulig ivaretatt. 

■ Brukerrådet møtes ca. åtte gan ger 

i året. Rådet har 10 representan ter 

fra ulike brukergrupper i Hed mark 

og Oppland. 

■ SIs styre oppnevnte 14. mai følg - 

ende medlemmer i Brukerrådet, 

med to års funksjonstid: Tåle 

Bjørnvold (leder), Mona Elisabeth 

Myrer, Elisabeth Storsveen Kustås, 

Liv Christophersen, Camilla Jorfald 

Sporild, Asbjørn Holsæter, Trond 

Hilmersen, Kjell Skar, Kristin Marie 

Bøe (ny) og Irene Angen (ny). 

– For meg er det viktig at sykehuset gir et godt tilbud 

til alle dem som trenger gjenopptrening for å 

kunne fungere best mulig med sin kroniske lidelse, 

sier Trond Hilmersen. Selv har han Bechterev, så han 

vet hva han snakker om. – Det er viktig å trene, å 

holde bevegeligheten ved like, viktig ikke å sette seg 

til, da stivner du, sier han. Akkurat det er det neppe 

noen fare for at Trond Hilmersen gjør. I tillegg til å 

være medlem av SIs brukerråd er han leder av brukerrådet 

ved Revmatismesykehuset. –Jeg har vært 

med i brukerrådet på Revmatismesykehuset siden 

det ble opprettet i 2004, og har vært leder de to siste 

årene. Vi har et godt samarbeid der, som vi også har 

i SI, sier han. 

Viktig med døgnplassser 

På spørsmål om hva SI kan gjøre for å legge til rette 

for den gruppen brukere han representerer er svaret 

enkelt: – Å sikre nok døgnplasser, slik at gjenopptreningstilbudet 

blir godt nok. Tilbudet er brukbart i 

dag, så det er kanskje mer et spørsmål om å hindre 

at det svekkes. Hilmersen bruker begrepet gjenopptrening, 

det er helst det det dreier seg om for revmatikere, 

han foretrekker det framfor rehabilitering. 

– Det er ønskelig med tre–fire ukers sammenhengende 

gjenopptrening, understreker han. I tillegg til 

Revmatismesykehuset og SI Kongsvinger gis det 

slike tilbud ved enkelte opptreningsinstitusjoner. Det 

er viktig at dette er i form av døgntilbud, der brukerne 

kan være en sammenhengende periode, det 

gir et helt annet utbytte enn dagbehandling, der man 

må hjem om ettermiddagen og forholde seg til dagliglivets 

utfordringer. Det er viktig å kunne være et 

sted der man kan «komme til seg selv», sier han. 

Tas på alvor 

– Jeg føler ganske sterkt at Sykehuset Innlandet tar 

brukerne på alvor, at det er mening bak begrepet 

brukermedvirkning. Derfor er det også meningsfylt å 

være med i Brukerrådet. Vi er ikke trukket inn i råd 

og utvalg bare fordi det er et krav om det. Jeg føler 

at vi blir lyttet til, og har påvirkningsmuligheter. 

Brukerrådet har et godt forhold til sykehusets ledelse 

og administrasjon. Det er ingen sure miner når vi 

kommer med våre motforestillinger, og ønsker om at 

ting kanskje kan gjøres på en annen måte. Så sant 

det er muligheter for det prøver ledelsen å komme 

oss i møte. 

– Jeg har deltatt på en del møter der jeg har møtt 

brukerrepresentanter fra andre deler av landet, og 

det er tydelig at det ikke er slik alle steder. 

Leder av klinisk samarbeidsutvalg 

Trond Hilmersen ble tidligere i år oppnevnt som 

leder av et klinisk samarbeidsutvalg som har som 

oppgave å utvikle best mulige samarbeidsprosedyrer 

i tilknytning til inn- og utskrivninger. Utvalget består 

av en lege og en sykepleier fra kommunene, en lege 

og en sykepleier fra Sykehuset Innlandet, og to brukerrepresentanter. 

De har som mandat å legge fram 

forslag til nye melderutiner innen utgangen av året. 

Dette er rutiner som skal kunne benyttes både innen 

somatikk og psykiatri, for alle enheter i SI og av alle 

kommuner i opptaksområdet. 

– Vår oppgave er å finne fram til rutiner slik at 

samarbeidet mellom de enkelte sykehusenhetene og 

kommunene glir så smertefritt som mulig. Jeg må 

innrømme at jeg syntes det var flott å bli spurt, dette 

er jo nok et eksempel på at Sykehuset Innlandet tar 

brukerne på alvor. Det at en brukerrepresentant 

leder et slikt utvalg representerer en ny milepæl for 

brukermedvirkning, sier han. 

«Vi er ikke trukket inn i råd og 

utvalg bare fordi det er et krav om 

det. Jeg føler at vi blir lyttet til, 

og har påvirkningsmuligheter.»

SI Magasinet nr 5-2008 - Sykehuset Innlandet HF

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?