Bymisjon 1-2015-enkeltsidig-low

På fortauet står en kvinne i 30-årene
og venter med sjalet trukket over
hodet. I 11 år har hun levd i Norge,
de siste ni årene som papirløs. Vi kan
kalle henne Mona, sier hun vennlig og
lavmælt. Ansiktet kan hun ikke vise
til kameraet, men historien sin vil hun
gjerne fortelle. Hun vil vise hvordan det
er å leve på siden av det norske velferdssystemet.
Hun begynner fortellingen sju år tilbake
i tid, til den dramatiske morgenen
da mannen hennes fikk hjerteinfarkt.
Det var midt på vinteren, og han var på
vei til jobb. På t-banestasjonen på Majorstua
begynte han å kaldsvette, ble hvit i
ansiktet og følte at han ikke fikk puste. I
panikk kledte han av seg klærne. Ingen
kom til for å hjelpe. Til slutt besvimte
han og falt om i snøen.
– Jeg er sikker på at det var alt stresset
og usikkerheten som utløste det. Vi var
så redde, sier Mona.
VILLE MISTET LIVET. Mannen nektet å
dra til Legevakten. Han trodde de ville
anmelde ham til politiet. Ingen hadde
fortalt dem om helsearbeideres taushetsplikt.
Mona fikk overtalt ham til å
bli med til en fastlege som hun stolte på.
Denne legen jobbet kun om kvelden, og
paret måtte reise langt for å komme dit.
«Ikke gå et skritt til», sa legen og sendte
ham rett til Ullevål sykehus for operasjon.
Mannen til Mona mistet 30 prosent
av hjertefunksjonen den dagen, men ville
mistet livet om han hadde ventet noen
timer til.
Bare få uker etter operasjonen måtte
han tilbake på jobb. Det var ingen vei
utenom, familien måtte forsørges. Det
første oppdraget besto i å rive en murvegg
med slegge. For hvert slag som traff
veggen, kjente han at det stakk i hjertet.
I dag, mange år etterpå,
får jeg hjertebank hvis han
ikke tar telefonen når jeg
ringer ham.
Han gjennomførte jobben bokstavelig talt
med livet som innsats.
– I dag, mange år etterpå, får jeg hjerte-
bank hvis han ikke tar telefonen når jeg
ringer ham. Jeg elsker ham og vil ikke
miste ham, sier Mona.
HADDE JOBB. La oss gå enda noen år tilbake
i tid, til da Mona og mannen reiste
fra drapstrusler i hjemlandet og søkte
asyl i Norge. Begge ønsket å tilpasse seg
det nye samfunnet og var svært motiverte
for å starte et nytt liv. Mona betalte
selv for norskopplæring, meldte seg til
gratis arbeid ved det lokale sykehjemmet
og dekket selv utgiftene med å få syke-
Flere ganger er han blitt
lurt av folk som betaler
mindre enn avtalt, eller
ingen ting i det hele tatt.
pleierutdannelsen autorisert i Norge.
Mannen, som er håndverker, begynte å
jobbe i et norsk firma mens de ventet på
at asylsøknaden skulle bli behandlet.
Paret klarte å forsørge seg, og da
asylmottaket sendte regning på husleie,
valgte de heller å leie seg en leilighet
6 BYMISJON 1- 2015