Bymisjon 1-2015-enkeltsidig-low

ter, nevner vi ting har kontroll på. Som
tidsklemma, eller at vi ikke trener nok,
sier hun.
Og så kommer poenget, som kanskje
er grunnen til at Haddy sa ja til dette
intervjuet:
– Men det som binder oss sammen er
sårbarheten, når vi gjenkjenner vår egen
sårbarhet i andre. Det er når noen tør å
være sårbare, at vi kjenner at vi alle er
mennesker, sier hun.
KOMPLISERT FORHOLD TIL FOLK. Haddy
Njie har nemlig alltid hatt et komplisert
forhold til folk. Å se andre mennesker i
øynene, krever så mye. Derfor hender det
at hun må ta opp telefonen og late som
hun snakker med noen, fordi hun ikke
klarer å forholde seg til andre.
– Hvis jeg først ser folk, blir det så
mye å ta inn, så mye usikkerhet. Hvilke
forventninger har de til meg? Hva tror
det menneske at jeg tenker om ham? Jeg
både får og taper mye energi av folk, sier
hun.
Derfor har hun ofte prøvd å holde
Mange som har min type
jobb, som står på scenen
og er superutadvendte, er
også ekstreme den andre
veien.
andre mennesker litt på avstand. I en
periode ble avstanden altfor stor. Det
startet med at hun begynte å unngå folk.
Så ble det problematisk å gå i butikken.
Til slutt isolerte hun seg i leiligheten,
orket ikke stå opp av senga, gikk ikke
lenger ut blant folk.
– Mange som har min type jobb, som
står på scenen og er superutadvendte, er
også ekstreme den andre veien. Men det
at man blir så preget av andre mennesker,
kan også brukes som en styrke, sier
hun.
Hun har fortalt om angsten flere ganger
før, og hun gjør det gjerne igjen. For
Haddy er det lett å snakke om vanskelige
temaer. Det er de enkle, hverdagslige
samtalene, om været eller fargen på de
nye sofaputene hun nettopp har kjøpt,
som hun må øve seg på. Slik har hun
alltid vært. Da hun var 12, var hennes
beste venn 72.
– I min generasjon skal man ikke si at
man er opptatt av å finne harmoni i livet,
men det er slik jeg er, sier hun og smiler.
Lenge etter at angsten hadde sluppet
taket, trente hun på ikke å være redd
for andre. Flere dager i uka gikk hun til
psykolog. På bussen øvde hun seg på å
se fremmede i øynene, selv om det var
fryktinngytende. Da hun var sterk nok,
tok hun seg jobb på en bar. Idrettsfolk
ville kalt det mengdetrening.
– Hvis jeg ikke hadde hatt sånn flaks og
fått meg jobb i den baren, er jeg ikke sikker
på om jeg hadde klart å være i jobb i
dag, sier hun.
ANGST KREVER STYRKE. Fordi hun selv
har kjent på angsten, vet hun også hvilken
styrke som kreves for å takle den.
– Å ha angst regnes som en svakhet.
Jeg mener det er motsatt. Å leve med
problemer som ikke synes utenpå, krever
en enorm styrke. Men den styrken er det
ingen som beundrer deg for, sier hun.
Det er også derfor hun har et svært
avslappet forhold til både stresset som
følger med jobben som programleder for
direktesendte tv-show.
– Jeg vet at det finnes verre katastrofer
enn at noe går galt på direktesending. Jeg
er jo vant til å håndtere angst. Under en
tv-sending er alt planlagt, og det masse
flinke folk som passer på deg. Det er
mye tøffere å være helt alene og ikke vite
hvordan du skal klare å komme deg ut
om morgenen, sier hun.
Hun har også et veldig bevisst forhold
til berømmelsen som følger med jobben.
– På tv er jeg en oppgradert versjon av
meg selv. De største tingene jeg har fått
til i livet, er ikke direktesendingene, men
at jeg klarte å stå opp selv om jeg ikke
ville våkne, at jeg kom meg ut og gikk på
jobben i den baren, sier hun.
PLASS TIL HELE HADDY. Haddy vokste
opp på Kolbotn, i en periode i kommunal
leilighet. Økonomien var trang, men
kreativiteten, humoren og pågangsmotet
var stor. Moren innprentet i barna at det
Jeg vet at det finnes verre
katastrofer enn at noe går
galt på direktesending. Jeg
er jo vant til å håndtere
angst.
var viktig å skaffe seg kunnskap.
– Likevel husker jeg at jeg grudde meg
til å bli voksen, for det var så mange
bekymringer, sier hun.
Helt fra hun var liten har hun kjent
på trangen til å uttrykke seg, enten det
er gjennom å skrive eller synge. Både
som vikarierende medlem i gruppa
Queendom og som soloartist har hun
flere ganger besøkt ulike tiltak i Kirkens
Bymisjon. Hun sier at hun identifiserer
seg med utenforskapet.
– Jeg følte aldri at jeg passet inn. Det
handlet om hudfarge, at jeg tenker
annerledes og at jeg liker andre ting.
Fortsatt kan jeg føle meg utenfor, men
jeg har lært meg at den følelsen sitter i
hodet. Utenforskapet handler ikke om at
noen skyver meg ut. Det er jeg som sier
til meg selv at jeg ikke passer inn. Og
når du skjønner at du velger å være et offer,
kan du også velge å være noe annet,
sier hun.
Derfor jobber hun fortsatt med å skape
det livet hvor det er plass til hele Haddy,
både det rare, såre og flinke. Og hun
har mye å lære av mennesker som ikke
har alltid har guarden oppe, som har
mindre filter og som ikke alltid gjør de
«riktige» tingene.
– I dag eksisterer det en slags formel på
hva som er et vellykket liv. Men denne
formelen stemmer ikke. Det er mange
måter å leve på. Jeg tror mange ville hatt
det bedre hvis de hadde klart å forme et
liv hvor det var plass til hele dem. Det er
i alle fall det som er mitt prosjekt; ikke å
være på tv eller gi ut plater, men å finne
et liv hvor det er plass til hele meg, sier
hun.
Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid
22 BYMISJON 1- 2015