Bymisjon 1-2015-enkeltsidig-low

Redselen for å komme for nær
Det Haddy Njie er mest stolt over i livet, er at hun kom seg opp av senga og
ut av blant folk igjen da den sosiale angsten herjet.
Det er en vintergrå dag i Oslo, men
i tankene er Haddy Njie i Trondheim
en fargerik høstdag i fjor.
Hun hadde akkurat holdt åpningstalen
til Olavsfestdagene og ruslet gatelangs
for å klarne tankene. Haddy hadde gruet
seg til den talen. Var temaet hun hadde
valgt, «Redselen for å komme for nær»,
litt for personlig?
Plutselig, som en skjebnens ironi,
befant hun seg i en situasjon som føltes
altfor nær. På impuls hadde hun gått
innom «Åpen mikrofon», et velkjent
arrangement for alle som jevnlig besøker
den åpne kirka som Kirkens Bymisjon
driver i Trondheim.
– Jeg er glad i Kirkens Bymisjon, og jeg
er glad i kirkerommet. Men jeg må føle at
det er plass til meg. Og når jeg ikke kan
si trosbekjennelsen, er det egentlig rom
for meg da?
REDD FOR Å VÆRE SÅRBAR. Svaret
skulle hun få snart. Hun hadde funnet
seg et ledig sete alene på en av de bakerste
benkene, med god avstand til scenen
og andre mennesker, og med mobilen
som vern mot uventet oppmerksomhet.
Hun var egentlig ikke med, skulle bare
være tilskuer.
Men nesten mot sin vilje ble hun dratt
ut av skallet. Og de som åpnet henne,
var det hun selv kaller «en herlig mix av
folk»; en ambisiøs amatørmusiker, en
person med sosial angst, en student, en
pensjonist og «en som kanskje ikke var
helt edru». Alle gikk de opp på scenen,
med senket guard og sårbarheten synlig,
og fremførte sitt bidrag til konserten. Det
traff Haddy som en knyttneve.
– Det var veldig intenst, men det var så
riktig, sier hun.
Og da Haddy kjente at tiden var inne
for å sjekke mobilen og snike seg ut, ble
hun dratt enda nærmere: Menneskene
Det som binder oss
sammen er sårbarheten,
når vi gjenkjenner vår
egen sårbarhet i andre.
rundt henne rakte frem hendene, og
sammen sang de «We shall overcome».
«Jeg tilhører et folk med intimsoner
som måles i meter. I stedet står jeg her,
kanskje nettopp derfor står jeg her, og
gråter som en unge», skrev hun i bloggen.
I dag, på kafeen i Oslo, sier hun det
slik:
– Jeg har etter hvert skjønt at når vi
møter hverandre, viser vi oss fra vår
beste side. Selv når jeg sitter her og blir
intervjuet om dette, er jeg så flink jeg
kan. Og når vi snakker om våre svakhe-
20 BYMISJON 1- 2015