Bymisjon 1-2015-enkeltsidig-low

Uten penger, mobiltelefon, sovepose,
sosialt nettverk, ekstra klær
eller annet enn et videokamera
i hånden startet Nyquist sitt prosjekt i
november. Målet var å sette seg inn i, og
dokumentere, hvordan det er å leve på
gata.
– Jeg ville føle det på kroppen. Jeg ville
kjenne på den samme usikkerheten som
alle de som sitter på Oslo S om natten,
føler. Jeg ville prøve å få et innblikk i
noen av disse menneskers hverdag, sier
han.
Nyquist er en eventyrer. Som fjellklatrer,
ekspedisjonsfarer og fotograf har
han vært på både Syd- og Nordpolen og
Mount Everest, men han fryktet mye mer
å leve på gata bare 30 minutter hjemifra.
Han beskriver ukene på gata som en
større psykisk påkjenning enn noen av
sine tidligere prosjekter.
– Det mentale var det verste. Mangelen
på søvn, ensomheten, uroen og frykten
man føler om natta. Det gikk til tider
over i en slags paranoid følelse. Byen
oppfattes på en helt annerledes måte
om nettene, spesielt når man er alene og
uerfaren, sier han.
Han fikk en tøff start. Den første natta
sov han en halv time på en benk utenfor
Egon på Oslo S. Det regnet, han fikk
kink i nakken og var alltid på vakt. I
løpet av hele den første uka sov han kun
10-12 timer til sammen.
– Når jeg ser på opptakene i dag, ser
jeg hvor mye jeg surrer, hvor irasjonelle
handlinger jeg gjorde, hvor sliten jeg var
og hva mangelen på søvn fører til. Og jeg
var ikke rusa engang.
I starten var jeg veldig opptatt
av hvordan folk så på
meg. Etter hvert dreit jeg i
hva de syntes.
FIKK EN KOMPIS. Ganske raskt traff
han og fikk god kontakt med en person
som solgte =Oslo på Karl Johan.
Han tok Petter under sine vinger,
hjalp ham med å skaffe en sovepose
og lærte han å mestre hverdagen – og
ble etter hvert en svært god kompis.
– Det var godt å ha en kamerat, for
livet på gata er ensomt. Han var
veldig omsorgsfull og hjalp meg mye.
Jeg merket fort at alle i miljøet ville dele
av det lille de hadde. Av de 62 kronene
jeg tjente på å tigge en dag, fikk jeg 42
kroner av en kvinnelig =Oslo-selger.
Jeg fikk ufattelig dårlig samvittighet og
måtte forklare henne hvem jeg var og om
prosjektet mitt. Da svarte hun: men du
trenger det like mye som meg!
Både språk- og kulturforskjeller gjorde
det vanskelig å få innpass blant fattige
tilreisende. Derfor tilbrakte Nyquist det
meste av tiden sammen med folk fra rusmiljøet.
Livet som rusavhengig beskriver
han som «et uhorvelig rotterace».
– Av de jeg var sammen med, følte jeg at
ingen ruste seg på grunn av rusen. Det er
ren medisinering. Alt handler om å friskmelde
seg. Ingen har tid til å sitte ned og
prate. Alle skal gjøre noe hele tiden. Men
når du vet at noen har et forbruk på 3000
kroner om dagen, skjønner du at det er
mye som skal ordnes i løpet av dagen.
EN KAMP FOR Å OVERLEVE. Han forteller
hvor ydmykende det var å sette seg
ned for å tigge, å rote i søplebøtter etter
tomflasker og rappe byggematerialer for
å ha noe isolerende å sove på om natten.
Og han forklarer hvor frustrert han ble
da han satt seg ned i en nesten tom kafé
for å få noen minutters hvile, bare for å
bli kastet ut av innehaveren etter kort tid.
– I starten var jeg veldig opptatt av
hvordan folk så på meg. Etter hvert dreit
jeg i hva de syntes. Det ble en kamp for å
overleve. Men hadde jeg satt meg ned på
den kafeen i dag, ville jeg ikke fått den
behandlingen, sier han tørt.
– Følte du deg utenfor i samfunnet?
– Ja, så definitivt! Men på en måte
valgte jeg det litt selv. Jeg kunne sikkert
gått inn på en fin restaurant, men valgte
heller å gå på lavterskelstedene for å
slippe alle blikkene fra folk, sier han.
– Hva var de største oppturene?
– Menneskene! Først og fremst personene
i miljøet - åpenhet og medmenneskeligheten
- men også alle andre som
viste at de bryr seg, sier han.
VIKTIGE SMIL. I stedet for å irritere seg
over de som ikke brydde seg, valgte Nyquist
etter hvert å fokusere på all omsorgen
han møtte, både i rusmiljøet, fra folk
Det mentale var det verste.
Mangelen på søvn, ensomheten,
uroen og frykten
man føler om natta.
som satt seg ned og slo av en prat mens
han tigget, og fra frivillige og ansatte ved
ulike hjelpetiltak i byen. Petter har vært
innom de fleste.
– Bare det å bli møtt med et smil, et hei
og noen som ser deg inn i øynene, betyr
veldig mye. Jeg er imponert over menneskene
som jobber disse stedene, som gir
av seg selv og har tid og lyst til å slå av en
prat, sier han.
Han fikk kjenne hvor mye det betyr å
ha tilgang til steder som serverer mat og
tilbyr noen timers hvile. Og ikke minst
viktigheten av å ha arbeidstiltak, som
alternativer til tigging eller kriminalitet.
– Mange er stolte over jobben sin. Den
gir mestringsfølelse, skaper rutiner og gir
mening i hverdagen. =Oslo har reddet
mange, sier han.
– Hvis du var sosialminister, hva ville
vært ditt første grep?
– Alt jeg sier nå er subjektivt, jeg er
ingen fagperson. Men jeg ville styrket ettervernet.
Det er veldig mange som går ut
og inn av avrusning og behandling. Kanskje
trenger de noen «å holde i hånden»
den første tiden etter behandling. Det
koster sikkert ikke samfunnet mer enn
alle tilbudene de benytter i dag, sier han.
VIL GI TILBAKE. Han trekker opp en
svart notisbok. I den har han notert alle
stedene han sov og alt han fikk av penger,
mat og gaver fra folk. Planen er å regne
alle gavene om til penger og gi det tilbake
til noen som bidrar til en bedre hverdag
for gatefolket.
– På en måte kan du si at jeg har tatt
dette fra andre mens jeg har «lekt» uteligger.
Derfor har jeg notert meg navn på
personer jeg har lyst til å gi disse pengene
tilbake til, sier han.
Tekst: Atle Thingnes Briseid - Foto: Torstein Ihle
BYMISJON 1- 2015
13