50 dager på gata i Oslo Filmfotograf, fjellklatrer og småbarnsfar Petter Nyquist (36) har bodd på gata i nesten to måneder for å lage en dokumentar. Nå er han tilbake - med et helt annet syn på Oslo. Her, under en betongvegg i nærheten av perrongene på Oslo S, sov Petter Nyquist på julaften. Denne kvelden var også den eneste gangen han ringte hjem til familien i løpet av de 50 dagene han bodde på gata. 12 BYMISJON 1- <strong>2015</strong>
Uten penger, mobiltelefon, sovepose, sosialt nettverk, ekstra klær eller annet enn et videokamera i hånden startet Nyquist sitt prosjekt i november. Målet var å sette seg inn i, og dokumentere, hvordan det er å leve på gata. – Jeg ville føle det på kroppen. Jeg ville kjenne på den samme usikkerheten som alle de som sitter på Oslo S om natten, føler. Jeg ville prøve å få et innblikk i noen av disse menneskers hverdag, sier han. Nyquist er en eventyrer. Som fjellklatrer, ekspedisjonsfarer og fotograf har han vært på både Syd- og Nordpolen og Mount Everest, men han fryktet mye mer å leve på gata bare 30 minutter hjemifra. Han beskriver ukene på gata som en større psykisk påkjenning enn noen av sine tidligere prosjekter. – Det mentale var det verste. Mangelen på søvn, ensomheten, uroen og frykten man føler om natta. Det gikk til tider over i en slags paranoid følelse. Byen oppfattes på en helt annerledes måte om nettene, spesielt når man er alene og uerfaren, sier han. Han fikk en tøff start. Den første natta sov han en halv time på en benk utenfor Egon på Oslo S. Det regnet, han fikk kink i nakken og var alltid på vakt. I løpet av hele den første uka sov han kun 10-12 timer til sammen. – Når jeg ser på opptakene i dag, ser jeg hvor mye jeg surrer, hvor irasjonelle handlinger jeg gjorde, hvor sliten jeg var og hva mangelen på søvn fører til. Og jeg var ikke rusa engang. I starten var jeg veldig opptatt av hvordan folk så på meg. Etter hvert dreit jeg i hva de syntes. FIKK EN KOMPIS. Ganske raskt traff han og fikk god kontakt med en person som solgte =Oslo på Karl Johan. Han tok Petter under sine vinger, hjalp ham med å skaffe en sovepose og lærte han å mestre hverdagen – og ble etter hvert en svært god kompis. – Det var godt å ha en kamerat, for livet på gata er ensomt. Han var veldig omsorgsfull og hjalp meg mye. Jeg merket fort at alle i miljøet ville dele av det lille de hadde. Av de 62 kronene jeg tjente på å tigge en dag, fikk jeg 42 kroner av en kvinnelig =Oslo-selger. Jeg fikk ufattelig dårlig samvittighet og måtte forklare henne hvem jeg var og om prosjektet mitt. Da svarte hun: men du trenger det like mye som meg! Både språk- og kulturforskjeller gjorde det vanskelig å få innpass blant fattige tilreisende. Derfor tilbrakte Nyquist det meste av tiden sammen med folk fra rusmiljøet. Livet som rusavhengig beskriver han som «et uhorvelig rotterace». – Av de jeg var sammen med, følte jeg at ingen ruste seg på grunn av rusen. Det er ren medisinering. Alt handler om å friskmelde seg. Ingen har tid til å sitte ned og prate. Alle skal gjøre noe hele tiden. Men når du vet at noen har et forbruk på 3000 kroner om dagen, skjønner du at det er mye som skal ordnes i løpet av dagen. EN KAMP FOR Å OVERLEVE. Han forteller hvor ydmykende det var å sette seg ned for å tigge, å rote i søplebøtter etter tomflasker og rappe byggematerialer for å ha noe isolerende å sove på om natten. Og han forklarer hvor frustrert han ble da han satt seg ned i en nesten tom kafé for å få noen minutters hvile, bare for å bli kastet ut av innehaveren etter kort tid. – I starten var jeg veldig opptatt av hvordan folk så på meg. Etter hvert dreit jeg i hva de syntes. Det ble en kamp for å overleve. Men hadde jeg satt meg ned på den kafeen i dag, ville jeg ikke fått den behandlingen, sier han tørt. – Følte du deg utenfor i samfunnet? – Ja, så definitivt! Men på en måte valgte jeg det litt selv. Jeg kunne sikkert gått inn på en fin restaurant, men valgte heller å gå på lavterskelstedene for å slippe alle blikkene fra folk, sier han. – Hva var de største oppturene? – Menneskene! Først og fremst personene i miljøet - åpenhet og medmenneskeligheten - men også alle andre som viste at de bryr seg, sier han. VIKTIGE SMIL. I stedet for å irritere seg over de som ikke brydde seg, valgte Nyquist etter hvert å fokusere på all omsorgen han møtte, både i rusmiljøet, fra folk Det mentale var det verste. Mangelen på søvn, ensomheten, uroen og frykten man føler om natta. som satt seg ned og slo av en prat mens han tigget, og fra frivillige og ansatte ved ulike hjelpetiltak i byen. Petter har vært innom de fleste. – Bare det å bli møtt med et smil, et hei og noen som ser deg inn i øynene, betyr veldig mye. Jeg er imponert over menneskene som jobber disse stedene, som gir av seg selv og har tid og lyst til å slå av en prat, sier han. Han fikk kjenne hvor mye det betyr å ha tilgang til steder som serverer mat og tilbyr noen timers hvile. Og ikke minst viktigheten av å ha arbeidstiltak, som alternativer til tigging eller kriminalitet. – Mange er stolte over jobben sin. Den gir mestringsfølelse, skaper rutiner og gir mening i hverdagen. =Oslo har reddet mange, sier han. – Hvis du var sosialminister, hva ville vært ditt første grep? – Alt jeg sier nå er subjektivt, jeg er ingen fagperson. Men jeg ville styrket ettervernet. Det er veldig mange som går ut og inn av avrusning og behandling. Kanskje trenger de noen «å holde i hånden» den første tiden etter behandling. Det koster sikkert ikke samfunnet mer enn alle tilbudene de benytter i dag, sier han. VIL GI TILBAKE. Han trekker opp en svart notisbok. I den har han notert alle stedene han sov og alt han fikk av penger, mat og gaver fra folk. Planen er å regne alle gavene om til penger og gi det tilbake til noen som bidrar til en bedre hverdag for gatefolket. – På en måte kan du si at jeg har tatt dette fra andre mens jeg har «lekt» uteligger. Derfor har jeg notert meg navn på personer jeg har lyst til å gi disse pengene tilbake til, sier han. Tekst: Atle Thingnes Briseid - Foto: Torstein Ihle BYMISJON 1- <strong>2015</strong> 13
Change language