Bymisjon 1-2015-enkeltsidig-low

Nr 1–2015 

HADDY NJIE OM: 

• SOSIAL ANGST 

• IRONIGENERASJONEN 

• STYRKEN I SÅRBARHETEN 

Hvordan forsørger 

man tre små barn som 

papirløs mor? Mona 

har måttet lære svaret. 

Les hva småbarnsfar 

Petter Nyquist opplevde 

da han bodde 50 

dager på gata i Oslo. 

Går alt etter planen, 

kan Simona (29) legge 

tiggingen bak seg og 

starte systue i Romania.

Nr 5–2014 

GLED EN 

SOM GRUER SEG TIL JUL 

Takk for ditt 

engasjement 

Livet på gata er en 

hektisk fulltidsjobb. 

Bli med Sissel en dag 

på jobb. 

Astrid Uhrenholdt 

Jacobsen har fått 

tilbake gnisten etter 

sitt livs største krise. 

Kirkens Bymisjon lager 

171 julefeiringer for 

barn på én måned. 

Juleaksjonen vår «Gled en som gruer seg til jul» samlet inn utrolige 38 millioner kroner til måltider og fellesskap 

ved våre kafeer og møtesteder rundt om i landet. Takk til deg som støtter vårt arbeid, og som med 

bidrar til at mennesker i vanskelige livssituasjoner får en bedre hverdag i byen vår. Det nytter! 

INNHOLD 

En papirløs kamp for livet s 4 | – Gi papirløse reell tilgang på helsehjelp s 10 

50 dager på gata i Oslo s 12 | Simona syr en framtid i Romania s14 

Haddy Njie: Redselen for å komme for nær s 20 | Gratis treningsglede for jenter s 24 

Taper i kampen om velferdsgodene s 26 

2 BYMISJON 1- 2015

Leder 

Magasin 

fra Stiftelsen 

Kirkens Bymisjon Oslo 

Tollbugata 3, 

0152 Oslo 

Telefon 22 36 55 00 

E–post: 

firmapost@bymisjon.no 

Hjemmeside: 

www.bymisjon.no 

I redaksjonen: 

Per Frogner (ansvarlig red.) 

per.frogner@bymisjon.no 

Atle Thingnes Briseid (redaktør) 

atle.briseid@bymisjon.no 

Ståle Lidsheim 

stale.lidsheim@bymisjon.no 

Torstein Ihle 

torstein.ihle@bymisjon.no 

(lay-out og foto) 

Kristian Badendyck Fjeldstad 

kristian.fjeldstad@bymisjon.no 

Margrethe Høydalsvik 

margrethe.hoydalsvik@bymisjon.no 

Forsidefoto : 

Atle Thingnes Briseid 

Trykk: 

x-idé 

Opplag: 

22 100 

IK–kontrollert 

innsam lings konto: 

7011 05 18593 

Ute og utenfor 

Noen oppholder seg utendørs det aller meste av døgnet. Det er ingen spøk å sove ute i et vinterkaldt 

Norge. I Kirkens Bymisjon møter vi mennesker som vet mye om kulde og utrygghet, også 

om natta. Det kan være ulike grunner til at noen kommer i en slik situasjon. Rettigheter og muligheter 

er ujevnt fordelt. Kirkens Bymisjon har eksistert i 160 år. Hele tida har det vært en viktig 

oppgave å forebygge at mennesker må sove ute, og skape bedre alternativer for de som nå gjør det. 

I Kirkens Bymisjon får vi del i mange historier. Noen handler om å være utendørs, men enda flere 

fortellinger dreier seg om det å være utenfor. I denne utgaven av Bymisjon kan du lese om begge 

deler, utenforskap og utendørsliv. 

Utenforskap kan være vanskelig å få øye på. Barn og ungdom som mangler utstyr til idrett og 

friluftsliv, kan noen ganger kjenne utenforskapet på kroppen. Vennskap styrkes gjennom felles 

aktiviteter, og gode minner skapes samtidig. Derfor er Skattkammeret godt å ha, en gratis utlånssentral 

av sportsutstyr til barn og unge i Oslo. Jeg er overbevist om at slike steder 

skulle vi hatt flere av. 

Skattkammeret er bare ett av temaene i dette bladet, som altså handler om både 

utenforskap og ufrivillig utendørsliv. Noen ganger er det vår egen helse, fysisk 

eller psykisk, som lager barrierer mellom meg og de andre. I Kirkens Bymisjon 

har vi som visjon for alt vårt arbeid at menneskene i byen erfarer respekt, rettferdighet 

og omsorg. Den visjonen inkluderer alle mennesker i byen, unge og gamle, 

fastboende og tilreisende, friske og syke. Jeg synes det er en god og 

meningsfull visjon å strekke seg etter, for alle oss som er og 

lever sammen i denne byen, i dette landet. 

JOHANNES HEGGLAND, KONST. GENERALSEKRETÆR 

241 

MILJØMERKET 

Trykksak 

709 

FRA SOSIALE MEDIER 

Har hatt møte med 

heltene i Helsesenteret for 

papirløse migranter i dag. 

Dere gjør en fantastisk jobb 

med å skape forståelse for 

asylsøkere og flyktninger 

@osloworld 

Kirkens Kirkens Bymisjon 

gjør en fantastisk jobb blant 

romfolk: de har sykurs slik at 

de lærer å sy og selger klærne de lager. 

Og de gir dem overnatting om 

vinteren. Jeg skjønner ikke greia med 

å hjelpe de norske som er fattige først. 

Kan vi ikke gjøre begge deler? 

Jorunn S. H. 

-Kan Norge 

kriminalisere seg 

bort fra virkeligheten i 

Europa? @Bymisjonen 

mener Nei. Grunn til å 

være enig. 

@Bergdy 

BYMISJON 1- 2015 

3

En papirløs kamp for livet 

Hvordan forsørger man tre små barn når man er papirløs og mannen 

har alvorlige hjerteproblemer? Mona vet svaret. Men det har kostet. 

4 BYMISJON 1 - 2015


5

På fortauet står en kvinne i 30-årene 

og venter med sjalet trukket over 

hodet. I 11 år har hun levd i Norge, 

de siste ni årene som papirløs. Vi kan 

kalle henne Mona, sier hun vennlig og 

lavmælt. Ansiktet kan hun ikke vise 

til kameraet, men historien sin vil hun 

gjerne fortelle. Hun vil vise hvordan det 

er å leve på siden av det norske velferdssystemet. 

Hun begynner fortellingen sju år tilbake 

i tid, til den dramatiske morgenen 

da mannen hennes fikk hjerteinfarkt. 

Det var midt på vinteren, og han var på 

vei til jobb. På t-banestasjonen på Majorstua 

begynte han å kaldsvette, ble hvit i 

ansiktet og følte at han ikke fikk puste. I 

panikk kledte han av seg klærne. Ingen 

kom til for å hjelpe. Til slutt besvimte 

han og falt om i snøen. 

– Jeg er sikker på at det var alt stresset 

og usikkerheten som utløste det. Vi var 

så redde, sier Mona. 

VILLE MISTET LIVET. Mannen nektet å 

dra til Legevakten. Han trodde de ville 

anmelde ham til politiet. Ingen hadde 

fortalt dem om helsearbeideres taushetsplikt. 

Mona fikk overtalt ham til å 

bli med til en fastlege som hun stolte på. 

Denne legen jobbet kun om kvelden, og 

paret måtte reise langt for å komme dit. 

«Ikke gå et skritt til», sa legen og sendte 

ham rett til Ullevål sykehus for operasjon. 

Mannen til Mona mistet 30 prosent 

av hjertefunksjonen den dagen, men ville 

mistet livet om han hadde ventet noen 

timer til. 

Bare få uker etter operasjonen måtte 

han tilbake på jobb. Det var ingen vei 

utenom, familien måtte forsørges. Det 

første oppdraget besto i å rive en murvegg 

med slegge. For hvert slag som traff 

veggen, kjente han at det stakk i hjertet. 

I dag, mange år etterpå, 

får jeg hjertebank hvis han 

ikke tar telefonen når jeg 

ringer ham. 

Han gjennomførte jobben bokstavelig talt 

med livet som innsats. 

– I dag, mange år etterpå, får jeg hjerte- 

bank hvis han ikke tar telefonen når jeg 

ringer ham. Jeg elsker ham og vil ikke 

miste ham, sier Mona. 

HADDE JOBB. La oss gå enda noen år tilbake 

i tid, til da Mona og mannen reiste 

fra drapstrusler i hjemlandet og søkte 

asyl i Norge. Begge ønsket å tilpasse seg 

det nye samfunnet og var svært motiverte 

for å starte et nytt liv. Mona betalte 

selv for norskopplæring, meldte seg til 

gratis arbeid ved det lokale sykehjemmet 

og dekket selv utgiftene med å få syke- 

Flere ganger er han blitt 

lurt av folk som betaler 

mindre enn avtalt, eller 

ingen ting i det hele tatt. 

pleierutdannelsen autorisert i Norge. 

Mannen, som er håndverker, begynte å 

jobbe i et norsk firma mens de ventet på 

at asylsøknaden skulle bli behandlet. 

Paret klarte å forsørge seg, og da 

asylmottaket sendte regning på husleie, 

valgte de heller å leie seg en leilighet 


Mona er utdannet sykepleier fra hjemlandet og hadde allerede fått jobb da avslaget på asylsøknaden kom. 

privat. Mona fikk tilbud om fast stilling, 

og paret begynte å snakke om å få barn. 

Nå manglet bare oppholdstillatelsen. Etter 

2,5 år kom avslaget. Det kom som et 

sjokk, både for paret og alle rundt dem. 

– På jobben spurte de om de kunne 

gjøre noe for meg; skrive en anbefaling 

eller holde stillingen på vent. Men jeg 

måtte bare svare at jeg var nødt til å 

slutte, sier Mona. 

BLE UTNYTTET. Å reise tilbake var aldri 

et alternativ, til det var situasjonen i 

hjemlandet for farlig. I stedet fortsatte 

de livet i Norge. Mannen fortsatte å 

jobbe som håndverker, men denne gangen 

mer utsatt for å bli utnyttet av uærlige 

oppdragsgivere. Flere ganger er han 

blitt lurt av folk som betaler mindre enn 

avtalt, eller ingen ting i det hele tatt. Alt 

Stresset og redselen er 

blitt en del av meg. 

han tjener går til å betjene husleien. Mat 

og klær skaffer Mona gjennom frivillige 

organisasjoner. 

Å se mannen jobbe og slite, for så å 

bli utnyttet, har skapt et sinne i Mona, 

et sinne hun bruker konstruktivt. Hun 

mener at papirløse bør fått arbeidstillatelse 

i Norge. 

– Svart arbeid er en slags slaveri skapt 

av norske myndigheter. Hvis papirløse 

hadde fått arbeidstillatelse, ville man 

unngått utnytting og slavearbeid. Staten 

ville fått inntekter gjennom skatt og 


7

Med bistand fra Kirkens Bymisjons senter Batteriet har Mona og andre papirløse startet organisasjonen "Mennesker i limbo", som jobber 

for å bedre forholdene for papirløse i Norge. 

Det finnes ikke grunnløse 

asylsøkere. Alle har en 

grunn. Når de befinner seg 

på norsk jord, bør de også 

ha rettigheter. 

moms, og dessuten fått en oversikt over 

hvor mange papirløse som befinner seg i 

Norge. Det er bare fordeler, sier hun. 

BETALTE FOR HELSEKONTROLL. Så ble 

Mona gravid. Like før hun skulle føde, 

kom politiet på døra. Men fordi hun 

nærmet seg termin, fikk hun lov til å bli 

i landet til barnet var kommet til verden. 

«Et mirakel fra Gud», kaller hun det. 

I dag har Mona tre barn. Som sykepleier 

vet hun hvor viktig det er å følge 

helsekontrollene de første månedene 

etter fødselen. Derfor har hun trosset 

frykten og tatt med seg alle tre barna til 

helsestasjonen. I visse tilfeller har hun 

måttet betale for kontrollen. 350 kroner 

er mange penger for en som ikke har noe. 

Hun er blitt vant til å tråle loppemarkeder 

og finn.no etter gode tilbud slik at 

hennes barn også kan være med i leken. 

Hun er vant til å kjøre t-bane i timevis 

for å skaffe gratis babygrøt til gråtende 

spebarn, vant til å være forferdelig sliten, 

redd og oppjaget. 

– Stresset og redselen er blitt en del av 

meg, sier hun. 

PSYKISK SYK. Hennes tredje barn ble 

født med komplikasjoner og lå i respirator 

en måned. Mona var fra seg av 

engstelse. Først da barnet ble frakoblet 

respiratoren, kunne Mona tillate seg å 

puste normalt. Ennå regner hun denne 

dagen som sønnens fødselsdag. 

Men da alt så ut til å gå bra, førte en 

sykehustabbe til at barnet nesten døde: 

Den lille gutten sluttet å puste, huden 

ble nesten svart. Da svartnet det også for 

Mona. Hun kollapset og måtte selv legges 

inn på nevrologisk avdeling på sykehuset. 

– Jeg hadde vært så lettet over at barnet 

mitt endelig var utenfor livsfare, for så å 

tro at han var død. Jeg mistet helt kontrollen 

på kroppen. Alt raste sammen, 

sier hun. 

Lenge etterpå strevde hun med depresjon. 

I dag deltar hun i en samtalegruppe 

ledet av frivillige psykologer og psykiatere 

ved Helsesenteret for papirløse migranter, 

som drives av Kirkens Bymisjon 

og Røde Kors. Hun fikk høre om senteret 

gjennom legen hun stolte på, og bruker 

i dag senteret jevnlig. Her fikk hun også 

Helsesenteret for 

papirløse migranter: 

• Drives av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. 

• Bemannet av ca 125 frivillige helsearbeidere. 

• Har siden oppstarten i 2009 gjennomført 12.000 

konsultasjoner for 3000 pasienter. 

• Pasientene kommer fra 103 ulike land, de fleste 

fra Sentral-Asia, Midtøsten og Nord- Øst-Afrika. 

• 86% er mellom 18 og 45 år, 31% er kvinner. 

• 2/3 er tidligere asylsøkere. I snitt har 

pasientene vært to år i Norge før de søker hjelp 

ved helsesenteret. 

• I rundt 800 tilfeller har pasientene trengt 

undersøkelse av legespesialist eller sykehusinnleggelse. 

skaffet hjertemedisiner til mannen sin. 

JOBBER FOR RETTIGHETER. Tross all 

motgang, er ikke Mona typen som gir 

opp. Tvert imot. På helsesenteret fikk hun 

høre om Kirkens Bymisjons selvhjelpssenter, 

Batteriet. Med hjelp fra Batteriet 

har hun dannet organisasjonen «Mennesker 

i limbo», som jobber for å bedre 

papirløses rettigheter. Organisasjonen 


har allerede hatt møter med stortingsrepresentantene 

Trine Skei Grande (V) og Eirik Sivertsen (Ap). 

– Det finnes ikke grunnløse asylsøkere. Alle har 

en grunn. Når de befinner seg på norsk jord, bør de 

også ha rettigheter, sier hun. 

En av kampsakene er at papirløse skal få reell 

tilgang til helsehjelp. I dag har papirløse bare tilgang 

på akutt helsehjelp, altså hjelp som ikke kan vente. 

Kirkens Bymisjon og en rekke andre organisasjoner 

mener dette bryter med grunnleggende menneskerettigheter, 

som sier at alle mennesker skal få 

helsehjelp etter behov (se egen sak). 

Og selv om FNs barnekonvensjon slår fast at alle 

barn skal ha lik rett til helsehjelp, får ikke papirløse 

barn som er født utenfor Norge, egen fastlege. 

– Barnet mitt har melkeallergi, men vi får ikke 

dekket utgiftene til medisiner fordi vi ikke har en 

folkeregistrert adresse i Norge. Det viser at papirløse 

barn ikke får det samme tilbudet som andre barn, 

sier hun. 

Mona reagerer også på at praktiseringen av 

helsehjelp varierer fra kommune til kommune, fra 

sykehus til sykehus og fra lege til lege. 

– Reglene må klargjøres, sier hun. 

VENTER PÅ SVAR. Hennes eldste barn går i dag på 

skolen. De andre to er i barnehage. Alle utgifter 

må familien dekke selv. Og selv om papirløse barn 

som fødes i Norge får et personnummer, har de 

ikke norsk statsborgerskap. De er med andre ord 

statsløse. 

– Jeg gjør alt jeg kan for barna mine. Jeg oppfyller 

alt de ønsker, og jeg er stolt av at jeg klarer det, men 

det preger meg hardt, sier hun. 

En dag i uka vier hun til det politiske påvirkningsarbeidet 

gjennom "Mennesker i limbo". De andre 

dagene jobber hun som frivillig i Kirkens Bymisjon 

og som medhjelper i en annen ideell organisasjon. 

Mona trenger å gjøre noe meningsfullt for å ikke bli 

overmannet av vanskelige tanker. 

– Jeg kan jo ikke bare sitte hjemme, sier hun. 

Hun har koblet inn en advokat for å se på barnas 

sak på nytt. Advokaten har sendt en omgjøringsbegjæring, 

etter en forskriftsendring om lengeværende 

asylbarn. Familien venter nå på svar, men det er 

ikke lett å håpe. 

– Vi har opplevd så mye at det er vanskelig å tro at 

ting skal bli bra igjen, sier hun. 

Det strider mot legeetikken å nekte folk helsehjelp, mener leder for 

Helsesenteret for papirløse, Frode Eick. Forsker Marry-Anne Karlsen 

ved Uni Research Rokkansenteret har intervjuet 50 ansatte i 

helsevesenet om dilemmaet. 

– Skal man vente til 

det blir livstruende? 

– Helsearbeidere blir utsatt for et urimelig dilemma når de 

må nekte å gi helsehjelp til papirløse fordi tilstanden ikke er 

akutt nok, mener Frode Eick. 

Som daglig leder ved Helsesenteret for papirløse migranter møter han stadig pasienter 

med sterke smerter som ikke får operasjon, og pasienter med invalidiserende 

lidelser som ikke får den hjelpen de trenger. 

– Det strider med yrkesetikken til alle helsearbeidere å nekte disse menneskene 

hjelp, sier han. 

KUN ØYEBLIKKELIG HJELP. Papirløse har i dag kun rett på øyeblikkelig helsehjelp, 

ifølge helseforskriften for personer uten fast opphold i Norge. 

– Men hva med all lidelsen som fører fram til punktet hvor øyeblikkelig hjelp blir 

nødvendig? Skal man vente med å behandle folk til situasjonen blir så alvorlig at 

det blir livstruende? spør Eick. 

Han viser til at helsearbeidere alltid vil ønske å starte behandling så tidlig som 

mulig, nettopp for å unngå at situasjonen blir livstruende. 

Også omkring 50 ansatte i helsevesenet som stipendiat Marry-Anne Karlsen intervjuet 

til sin doktorgrad ved Uni Research Rokkansenteret, mener forskriften strider 

mot yrkesetikken. 

– De opplever å bli satt i en umulig situasjon, å bli pålagt å gjøre politiske vurderinger 

som er i strid med legeetikken som sier at de skal hjelpe alle, sier Karlsen til 

forskning.no 

MÅ TENKE SELV. Bare fem av de 50 helsearbeiderne Karlsen snakket med, 

hadde selv tatt valget om å avvise en pasient. Langt flere hadde opplevd at ledelsen 

på sykehuset ikke ville betale for legehjelpen. 

At det ikke eksisterer en finansieringsordning for helsehjelp og livsviktige medisiner 

er også med på å hindre at pasientene får øyeblikkelig hjelp, mener Eick. 

– Dette er pasienter som er i en ustabil tilværelse, ekskludert fra samfunnet, med 

lite framtidsutsikter, som blir utnyttet psykisk, fysisk og seksuelt og som lever på 

eksistensminimum. De aller fleste har ikke råd til livsviktige medisiner, som antibiotika, 

insulin eller hjertemedisiner, sier han. 

Han mener det er på tide at helsepersonell kommer sterkere på banen i debatten. 

– Det er på tide at helsearbeidere tenker selv og behandler alle pasienter som 

pasienter, sier han. 

Tekst: Atle Thingnes Briseid - Foto: Torstein Ihle 

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid 


9

11 ORGANISASJONER MED ÉN BESKJED TIL HELSEMINISTEREN: 

– Gi papirløse reell tilgang til helsehjelp! 

Regjeringen må legge til rette for at papirløse får grunnleggende helsehjelp, mener Kirkens Bymisjon, Røde 

Kors og ni andre organisasjoner. 

«Vi oppfordrer regjeringen til å gi papirløse 

som oppholder seg i Norge reell tilgang 

til helsehjelp, basert på medisinske 

vurderinger, yrkesetiske retningslinjer og 

menneskerettslige prinsipper», skriver 

organisasjonene i et opprop som nylig 

ble overlevert til helseminister Bent Høie. 

Bak oppropet står Kirkens Bymisjon, 

Røde Kors, Amnesty International, Leger 

uten grenser, Antirasistisk Senter, NOAS, 

LHLs internasjonale tuberkulosestiftelse, 

Norsk Folkehjelp, Den norske legeforening, 

Den norske jordmorforening og 

Norsk Sykepleierforbund. 

MOT MENNESKERETTIGHETENE. 

– Medisinsk behandling skal baseres på 

behov. En lovgivning som forskjellsbehandler 

eller ekskluderer enkelte grupper, 

er ikke forenlig med grunnleggende 

menneskerettigheter om likeverd og 

ikke-diskriminering, sier konstituert 

generalsekretær i Kirkens Bymisjon, 

Johannes Heggland. 

I dag har papirløse som oppholder seg 

i Norge kun rett på øyeblikkelig hjelp, 

og må betale de faktiske kostnadene for 

helsehjelpen de mottar. 

– Det betyr at en marginalisert gruppe 

mennesker som i mange tilfeller lever i 

nød, har svært begrenset tilgang til medisinsk 

behandling, sier president i Røde 

Kors i Norge, Sven Mollekleiv. 

INGEN FINANSIERINGSORDNING. I 

oppropet viser organisasjonene til at 

papirløse barn i Norge ikke har rett til 

fastlege, og har sterkt begrenset mulighet 

for oppfølging. Det er i strid med 

Barnekonvensjonen. Norsk helsepersonell 

blir dessuten utsatt for et urimelig 

dilemma når de blir tvunget til å fravike 

prinsippet om å gi omsorg og medisinsk 

behandling basert på behov. 

At det heller ikke eksisterer en finansieringsordning 

for livsviktige medisiner 

og helsehjelp, hindrer at pasientene får 

øyeblikkelig hjelp, mener organisasjonene. 


Ledere fra seks av organisasjonene som står bak oppropet: Mona Drage (LHL), Svein Aarseth (Legeforeningen), Sven Mollekleiv 

(Røde Kors), Johannes Heggland (Kirkens Bymisjon), Gyda Bugge (Leger uten grenser) og Beate Slydal (Amnesty). 


KIRKENS BYMISJON FORNØYDE MED TIGGEFORBUD-NEI: 

– Vi må bekjempe 

fattigdom, ikke tigging 

Regjeringen trakk i starten av februar det mye omtalte forslaget om nasjonalt 

tiggeforbud. Kirkens Bymisjon har i lang tid advart mot et tiggeforbud 

og var derfor fornøyd med utfallet. Tigging må håndteres ved hjelp av 

andre metoder. 

Svenskene gir papirløse 

utvidet helsehjelp 

Med en lovendring i 2013 fikk Sverige på 

plass en finansieringsordning for helsehjelp 

og medisiner til papirløse. Det betyr 

at de i dag kun betaler en egenandel for 

konsultasjon hos lege. Men den nye loven 

er fortsatt begrenset til å gjelde voksne 

papirløses rett til «vård som ikke kan 

anstå» (helsehjelp som ikke kan vente). 

Det har blitt møtt med hard kritikk. 

– Vi har fortsatt en lov som diskriminerer 

papirløse og andre migranter i verden, 

sier Milosz Swiergiel (bildet), leder av 

Rosengrenska stiftelsen, som i mange år 

har drevet et helsesenter for papirløse 

migranter i Gøteborg. 

– Kirkens Bymisjon ønsker ikke at 

mennesker skal tigge, men vi er i mot 

et tiggeforbud. Derfor er dette et steg i 

den riktige retningen. Men de grunnleggende 

problemene ved tigging er fortsatt 

til stede, og det er de vi nå må gripe fatt 

i, sier konstituert generalsekretær i Kirkens 

Bymisjon, Johannes Heggland. 

Han gjentar budskapet som Kirkens Bymisjon 

har fastholdt i lang tid, at mennesker 

som tigger i våre gater må møtes 

slik vi møter annen nød ute og hjemme; 

med humanitære tiltak og utvikling 

av alternative løsninger til inntekt og 

muligheter. 

– Dette er vi brennende opptatt av i 

Kirkens Bymisjon. I mellomtida må det 

kunne være lov å strekke ut en hånd 

slik fattige alltid har gjort, med håp om 

smuler fra de rikes bord. Den som rekker 

ut hånda og ber om hjelp, skal møtes 

som et menneske i nød, ikke som en 

kriminell. Et forbud mot tigging hjelper 

ingen, sier Heggland. 

Sykehus krevde 420.000 av papirløs for kreftbehandling 

Haukeland universitetssykehus sendte i fjor ut regninger for rundt 30 millioner kroner for medisinsk hjelp 

til folk som ikke har rett på gratis helsehjelp i Norge. 

3,3 millioner kroner av dette krevde sykehuset inn fra innvandrere 

uten lovlig opphold, skriver Bergens Tidende. En mann i 50-årene 

som hadde fått endelig avslag på opphold i Norge, fikk en regning på 

420.000 kroner etter endt kreftbehandling. 

Aftenposten skrev nylig om en papirløs kvinne fra Etiopia som 

fikk en regning fra Sykehuset i Levanger på 52.000 kroner etter en 

fødsel. I dette tilfellet er faren norsk statsborger og moren papirløs. 

Helsesenteret for papirløse er hvert år i kontakt med 20 gravide som 

oppholder seg ulovlig i Norge. 


11

50 dager på gata i Oslo 

Filmfotograf, fjellklatrer og småbarnsfar Petter Nyquist (36) har bodd på 

gata i nesten to måneder for å lage en dokumentar. Nå er han tilbake - med 

et helt annet syn på Oslo. 

Her, under en betongvegg i nærheten 

av perrongene på Oslo S, sov Petter 

Nyquist på julaften. Denne kvelden 

var også den eneste gangen han ringte 

hjem til familien i løpet av de 50 

dagene han bodde på gata. 


Uten penger, mobiltelefon, sovepose, 

sosialt nettverk, ekstra klær 

eller annet enn et videokamera 

i hånden startet Nyquist sitt prosjekt i 

november. Målet var å sette seg inn i, og 

dokumentere, hvordan det er å leve på 

gata. 

– Jeg ville føle det på kroppen. Jeg ville 

kjenne på den samme usikkerheten som 

alle de som sitter på Oslo S om natten, 

føler. Jeg ville prøve å få et innblikk i 

noen av disse menneskers hverdag, sier 

han. 

Nyquist er en eventyrer. Som fjellklatrer, 

ekspedisjonsfarer og fotograf har 

han vært på både Syd- og Nordpolen og 

Mount Everest, men han fryktet mye mer 

å leve på gata bare 30 minutter hjemifra. 

Han beskriver ukene på gata som en 

større psykisk påkjenning enn noen av 

sine tidligere prosjekter. 

– Det mentale var det verste. Mangelen 

på søvn, ensomheten, uroen og frykten 

man føler om natta. Det gikk til tider 

over i en slags paranoid følelse. Byen 

oppfattes på en helt annerledes måte 

om nettene, spesielt når man er alene og 

uerfaren, sier han. 

Han fikk en tøff start. Den første natta 

sov han en halv time på en benk utenfor 

Egon på Oslo S. Det regnet, han fikk 

kink i nakken og var alltid på vakt. I 

løpet av hele den første uka sov han kun 

10-12 timer til sammen. 

– Når jeg ser på opptakene i dag, ser 

jeg hvor mye jeg surrer, hvor irasjonelle 

handlinger jeg gjorde, hvor sliten jeg var 

og hva mangelen på søvn fører til. Og jeg 

var ikke rusa engang. 

I starten var jeg veldig opptatt 

av hvordan folk så på 

meg. Etter hvert dreit jeg i 

hva de syntes. 

FIKK EN KOMPIS. Ganske raskt traff 

han og fikk god kontakt med en person 

som solgte =Oslo på Karl Johan. 

Han tok Petter under sine vinger, 

hjalp ham med å skaffe en sovepose 

og lærte han å mestre hverdagen – og 

ble etter hvert en svært god kompis. 

– Det var godt å ha en kamerat, for 

livet på gata er ensomt. Han var 

veldig omsorgsfull og hjalp meg mye. 

Jeg merket fort at alle i miljøet ville dele 

av det lille de hadde. Av de 62 kronene 

jeg tjente på å tigge en dag, fikk jeg 42 

kroner av en kvinnelig =Oslo-selger. 

Jeg fikk ufattelig dårlig samvittighet og 

måtte forklare henne hvem jeg var og om 

prosjektet mitt. Da svarte hun: men du 

trenger det like mye som meg! 

Både språk- og kulturforskjeller gjorde 

det vanskelig å få innpass blant fattige 

tilreisende. Derfor tilbrakte Nyquist det 

meste av tiden sammen med folk fra rusmiljøet. 

Livet som rusavhengig beskriver 

han som «et uhorvelig rotterace». 

– Av de jeg var sammen med, følte jeg at 

ingen ruste seg på grunn av rusen. Det er 

ren medisinering. Alt handler om å friskmelde 

seg. Ingen har tid til å sitte ned og 

prate. Alle skal gjøre noe hele tiden. Men 

når du vet at noen har et forbruk på 3000 

kroner om dagen, skjønner du at det er 

mye som skal ordnes i løpet av dagen. 

EN KAMP FOR Å OVERLEVE. Han forteller 

hvor ydmykende det var å sette seg 

ned for å tigge, å rote i søplebøtter etter 

tomflasker og rappe byggematerialer for 

å ha noe isolerende å sove på om natten. 

Og han forklarer hvor frustrert han ble 

da han satt seg ned i en nesten tom kafé 

for å få noen minutters hvile, bare for å 

bli kastet ut av innehaveren etter kort tid. 

– I starten var jeg veldig opptatt av 

hvordan folk så på meg. Etter hvert dreit 

jeg i hva de syntes. Det ble en kamp for å 

overleve. Men hadde jeg satt meg ned på 

den kafeen i dag, ville jeg ikke fått den 

behandlingen, sier han tørt. 

– Følte du deg utenfor i samfunnet? 

– Ja, så definitivt! Men på en måte 

valgte jeg det litt selv. Jeg kunne sikkert 

gått inn på en fin restaurant, men valgte 

heller å gå på lavterskelstedene for å 

slippe alle blikkene fra folk, sier han. 

– Hva var de største oppturene? 

– Menneskene! Først og fremst personene 

i miljøet - åpenhet og medmenneskeligheten 

- men også alle andre som 

viste at de bryr seg, sier han. 

VIKTIGE SMIL. I stedet for å irritere seg 

over de som ikke brydde seg, valgte Nyquist 

etter hvert å fokusere på all omsorgen 

han møtte, både i rusmiljøet, fra folk 

Det mentale var det verste. 

Mangelen på søvn, ensomheten, 

uroen og frykten 

man føler om natta. 

som satt seg ned og slo av en prat mens 

han tigget, og fra frivillige og ansatte ved 

ulike hjelpetiltak i byen. Petter har vært 

innom de fleste. 

– Bare det å bli møtt med et smil, et hei 

og noen som ser deg inn i øynene, betyr 

veldig mye. Jeg er imponert over menneskene 

som jobber disse stedene, som gir 

av seg selv og har tid og lyst til å slå av en 

prat, sier han. 

Han fikk kjenne hvor mye det betyr å 

ha tilgang til steder som serverer mat og 

tilbyr noen timers hvile. Og ikke minst 

viktigheten av å ha arbeidstiltak, som 

alternativer til tigging eller kriminalitet. 

– Mange er stolte over jobben sin. Den 

gir mestringsfølelse, skaper rutiner og gir 

mening i hverdagen. =Oslo har reddet 

mange, sier han. 

– Hvis du var sosialminister, hva ville 

vært ditt første grep? 

– Alt jeg sier nå er subjektivt, jeg er 

ingen fagperson. Men jeg ville styrket ettervernet. 

Det er veldig mange som går ut 

og inn av avrusning og behandling. Kanskje 

trenger de noen «å holde i hånden» 

den første tiden etter behandling. Det 

koster sikkert ikke samfunnet mer enn 

alle tilbudene de benytter i dag, sier han. 

VIL GI TILBAKE. Han trekker opp en 

svart notisbok. I den har han notert alle 

stedene han sov og alt han fikk av penger, 

mat og gaver fra folk. Planen er å regne 

alle gavene om til penger og gi det tilbake 

til noen som bidrar til en bedre hverdag 

for gatefolket. 

– På en måte kan du si at jeg har tatt 

dette fra andre mens jeg har «lekt» uteligger. 

Derfor har jeg notert meg navn på 

personer jeg har lyst til å gi disse pengene 

tilbake til, sier han. 

Tekst: Atle Thingnes Briseid - Foto: Torstein Ihle 


13

Simona syr en 

framtid i Romania 

Det er fortsatt noen løse tråder i Kirkens Bymisjons systue på Tøyen, 

men går alt etter planen, er målet å flytte klesproduksjonen til Romania. 

En februarkveld for fem år siden kom 

rumenske Simona (29) til Oslo for 

første gang. Hun hadde ingen forestillinger 

om å få jobb, men den økonomiske 

krisa i Europa gjorde at hun ikke 

lenger fikk arbeid på gårdene i Portugal. 

Behovet for inntekt tvang henne til å 

reise nordover. 

– Vi var en gjeng naboer i landsbyen 

som betalte for transporten til Norge. 

Alle la inn det de hadde. Jeg husker at vi 

gikk rundt ute i Oslo den første natta. 

Det var fryktelig kaldt. Jeg tenkte at her 

kan jeg ikke være. Men hva skal man 

gjøre dersom det ikke finnes andre alternativer? 

JEG SKAMMET MEG. Arbeidsledigheten 

i Romania er høy, sosialstønaden ikke til 

å leve av. Faren hennes hadde fast jobb i 

Romania fram til fabrikken han jobbet 

på ble nedlagt. Familien hadde ingen 

tradisjon for å reise rundt for å jobbe 

eller tigge. 

– Jeg har gått fire år på skole, og har 

ingen sjanse til å få jobb i Romania. Men 

jeg er jo både i stand til å jobbe, og har 

lyst til å jobbe, så jeg skammet meg da 

jeg begynte å tigge på gata her i Oslo, sier 

hun. 


– Med stabilt arbeid og en lønn man kan leve av, vil jeg heller bo med familien i Romania og skape en framtid for oss der, sier Simona. 

Jeg skammet meg da jeg 

begynte å tigge 

TILBUD OM KURS. I kjelleren på Bymisjonssenteret 

på Tøyen er det etablert en 

liten systue. Gjennom Kirkens Bymisjons 

prosjekt «Rom for fattige tilreisende» har 

flere kvinner fra Romania fått anledning 

til både å lære seg å sy, og etter hvert å 

tjene penger på det de lager. 

– Vi skal ikke skape urealistiske 

forventninger hos tilreisende. Objektivt 

sett er det veldig mange som kommer 

til Norge som ikke har mulighet til å få 

seg jobb, og det vet de. Men det vi blant 

annet tilbyr hos oss er små kurs- og 

kompetanseprogrammer, sier Hilde 

Kirkebøen i Kirkens Bymisjon. 

Aktiviteten på systua er nå blitt et alternativ 

til tigging for noen. Én designer 

og flere sylærere har vært involvert i 

opplæringen. Kvinnene syr ting som de 

håper å få solgt senere, men det sys også 

på direkte bestilling. 

– Vi tar steg for steg, men ambisjonen 

er å etablere en systue til i Romania. Det 

vi håper på i første omgang er at noen 

av de som er tilknyttet systua her på sikt 


15

Vi tar steg for steg, men 

ambisjonen er å etablere en 

systue til i Romania. 

Prosjektleder Hilde Kirkebøen 

kan bo og arbeide i Romania. Det skal 

være en bærekraftig business, og vi har 

allerede avtaler med designere om å levere 

produkter, sier Kirkebøen. 

EGET INITIATIV. Rom for fattige tilreisende 

har i to år drevet oppsøkende arbeid i 

Oslos gater blant mennesker som tigger. 

Sykursene og systua er et direkte resultat 

av samtalene og møtene, og har vært 

et uttrykt ønske fra kvinnene som en 

mulighet til å gjøre situasjonen deres 

bedre. 

– Vi har som mål at kompetansen 

som er lært her kan overføres videre i 

Romania, og at de på sikt ikke trenger 

å reise til Norge for å lære. Men 

da må det være reelle arbeidsmuligheter 

der. Kirkens Bymisjon jobber i 

norske byer, derfor har vi involvert 

frivillige organisasjoner lokalt for 

å realisere og organisere systua i 

Romania. 

– Kvinnene vi møter har hatt få 

reelle muligheter i livet. Vi møter 

stadig mennesker som er undervurdert 

bare fordi de mangler 

skolegang. Her ser vi at de er 

svært talentfulle, og produktene 

de lager er av svært god kvalitet. 

Det handler om å få muligheten, 

sier Kirkebøen. 

VILJE OG MULIGHET. I flere år livnærte 

Simona seg og familien gjennom å tigge. 

Men hun ville aller helst vise fram hva hun 

kunne, finne seg en jobb. Etter hvert ble hun 

kjent med folk og fikk ulike småjobber. Så 

ble hun med på et sykurs. Det endte med 

fast plass i systua på Tøyen, hvor hun syr 

dukker på bestilling. 

– Da jeg var ferdig med den første 

Designeren Marit Meliot står bak kåpa som 

har blitt en stor suksess for systua. Det er 

fortsatt mange på venteliste for å få levert 

kåpa, som nå Simona også får opplæring å sy. 


Om systua 

• En del av Kirkens Bymisjons 

prosjekt Rom for fattige 

tilreisende. 

• Har ambisjoner om å etablere 

en systue i Romania. 

• Samarbeider med: designer 

Marit Meliot, Marit Eikaas 

Haavimb og Kari Seierstad i 

"Hele mennesker", Malin 

Håvarstein Nilsen/ 

HÅVARDSTEIN og Mariam 

Naqvi/ Fashion Footprint. 

I kjelleren på Bymisjonssenteret er det rigget til en systue. I høst har Simona sydd dukker som brukes i opplæringsprogrammet CosmoKidz. 

Etter tre måneder uten inntekt er hun glad for å være tilbake i arbeid. 

Rom for fattige tilreisende 

• Et prosjekt i regi av Kirkens Bymisjon som driver 

oppsøkende og kartleggende arbeid blant 

tilreisende i Oslo. 

• Informerer tilreisende om krav og rettigheter 

• Tilbyr språkkurs og sy- og strikkekurs, som kan 

bidra til inntektsgivende arbeid som alternativ til 

tigging. 

dukka mi, måtte jeg le. Den ble jo ikke 

så bra. Da tenkte jeg at «dette klarer du 

aldri». Men med vilje og ønske om å lære, 

og muligheten, så lærer du, sier hun. 

Tanken om å selv kunne sy tøy til 

datteren motiverte henne for å delta på 

kurset. 

– Jeg hadde vel egentlig ikke tro på at 

det skulle kunne føre til så veldig mye 

mer, eller at jeg skulle være flink nok 

til å mestre det. Og i hvert fall ikke at 

det skulle føre til inntekt og jobb på en 

systue, sier hun. 

EN INNTEKT Å LEVA AV. Simona har 

sluttet å drømme. Det er for mye stress 

og uro. I Romania bor datteren på ti år. 

Savnet er stort og hun reiser hjem for å 

treffe henne av og til. For tre måneder 

siden fødte Simona en prematur jente. 

Fram til slutten av januar lå hun og 

babyen på sykehus i Norge. Til situasjonen 

rundt babyen er stabil, disponerer 

hun en leilighet i Oslo. Men selv om hun 

har tak over hodet for øyeblikket, er ikke 

pengeproblemene løst. Hun har ikke hatt 

inntekt på tre måneder. Nå har hun lånt 

en symaskin, og er klar for å begynne å 

sy igjen. 

– Som mange måtte jeg dra bort fra 

Romania fordi det ikke fantes muligheter 

der. Men med stabilt arbeid og en lønn 

man kan leve av, vil jeg heller bo med 

familien i Romania, skape en framtid for 

oss der. 

Tekst: Ståle Lidsheim - Foto: Torstein Ihle 

BYMISJON 1- 2015 17

Spis med oss! 

I høst var jeg med en kollega i byparken i Drammen. Hver ettermiddag 

møttes tilreisende EØS-borgere her, mennesker som tigger eller 

selger blader, for å spise, være sammen og hvile. 

I Drammen er det store diskusjoner på om de skal få lov til å det, 

sånn er det kanskje også i din by. Denne dagen fikk jeg være med på 

et av de mest minnerike og verdifulle måltidene jeg noensinne har 

vært med på. 

Jeg hadde ingen tanker om at jeg skulle spise, men var sammen 

med to store familier, pratet (med tolk), spurte og svarte. De var 

opptatt av å høre om Drammen, om jeg trodde det fantes muligheter for 

arbeid og om jeg trodde det ville bli mulighet for å sove inne 

i vinter. 

Mellom oss stod det flere små griller, med rister og kasseroller på. 

Lukten av krydret mat preget parken og stemningen, tallerkenene kom 

på bordet, folk satte seg – og jeg ble stående. Etter noen overraskede 

blikk dunket min kollega meg i ryggen og ba meg sitte. Maten ble fordelt, 

loffen midt på bordet ble brutt med godt brukte hender. Jeg var 

gjest ved deres bord. Jeg fikk fantastisk mat, ble inkludert i samtalen, 

fikk opplæring i at middag uten dypping av brød er utenkelig, men mest 

18 BYMISJON 1 - 2015

BYSTEMMER 

Bli bedre kjent med Kirkens Bymisjon på bloggen 

bystemmer.no! Her kan du lese historier som berører, 

meninger som utfordrer og kommentarer som 

nyanserer. Du kommer rett og slett litt tettere på 

vår arbeidshverdag. 

Og jeg lurer – ble det servert et 

mer inkluderende og generøst 

måltid et annet sted i Drammen 

denne dagen? 

av alt – jeg ble møtt som en venn og fikk nye venner. En mann på andre 

siden av bordet, som jeg nå er på fornavn med, spiste middag fra 

grytelokket for at jeg skulle få en tallerken. 

Og jeg lurer – ble det servert et mer inkluderende og generøst måltid 

et annet sted i Drammen denne dagen? 

Det skulle jeg sett for å tro det. 

Skrevet av 

André Sirnes, 

Kirkens Bymisjon 

Drammen. 

Tekst: André Sirnes – Illustrasjon: Helene Falstad 

BYMISJON 1- 2015 19

Redselen for å komme for nær 

Det Haddy Njie er mest stolt over i livet, er at hun kom seg opp av senga og 

ut av blant folk igjen da den sosiale angsten herjet. 

Det er en vintergrå dag i Oslo, men 

i tankene er Haddy Njie i Trondheim 

en fargerik høstdag i fjor. 

Hun hadde akkurat holdt åpningstalen 

til Olavsfestdagene og ruslet gatelangs 

for å klarne tankene. Haddy hadde gruet 

seg til den talen. Var temaet hun hadde 

valgt, «Redselen for å komme for nær», 

litt for personlig? 

Plutselig, som en skjebnens ironi, 

befant hun seg i en situasjon som føltes 

altfor nær. På impuls hadde hun gått 

innom «Åpen mikrofon», et velkjent 

arrangement for alle som jevnlig besøker 

den åpne kirka som Kirkens Bymisjon 

driver i Trondheim. 

– Jeg er glad i Kirkens Bymisjon, og jeg 

er glad i kirkerommet. Men jeg må føle at 

det er plass til meg. Og når jeg ikke kan 

si trosbekjennelsen, er det egentlig rom 

for meg da? 

REDD FOR Å VÆRE SÅRBAR. Svaret 

skulle hun få snart. Hun hadde funnet 

seg et ledig sete alene på en av de bakerste 

benkene, med god avstand til scenen 

og andre mennesker, og med mobilen 

som vern mot uventet oppmerksomhet. 

Hun var egentlig ikke med, skulle bare 

være tilskuer. 

Men nesten mot sin vilje ble hun dratt 

ut av skallet. Og de som åpnet henne, 

var det hun selv kaller «en herlig mix av 

folk»; en ambisiøs amatørmusiker, en 

person med sosial angst, en student, en 

pensjonist og «en som kanskje ikke var 

helt edru». Alle gikk de opp på scenen, 

med senket guard og sårbarheten synlig, 

og fremførte sitt bidrag til konserten. Det 

traff Haddy som en knyttneve. 

– Det var veldig intenst, men det var så 

riktig, sier hun. 

Og da Haddy kjente at tiden var inne 

for å sjekke mobilen og snike seg ut, ble 

hun dratt enda nærmere: Menneskene 

Det som binder oss 

sammen er sårbarheten, 

når vi gjenkjenner vår 

egen sårbarhet i andre. 

rundt henne rakte frem hendene, og 

sammen sang de «We shall overcome». 

«Jeg tilhører et folk med intimsoner 

som måles i meter. I stedet står jeg her, 

kanskje nettopp derfor står jeg her, og 

gråter som en unge», skrev hun i bloggen. 

I dag, på kafeen i Oslo, sier hun det 

slik: 

– Jeg har etter hvert skjønt at når vi 

møter hverandre, viser vi oss fra vår 

beste side. Selv når jeg sitter her og blir 

intervjuet om dette, er jeg så flink jeg 

kan. Og når vi snakker om våre svakhe- 


Folk kommenterer ofte at de synes 

Haddy får til så mye. Selv har hun et 

annet syn på det: - Å leve med angst, 

kronisk sykdom eller andre problemer 

som ikke synes utenpå, krever en enorm 

styrke. Men den styrken er det ingen 

som beundrer deg for, sier hun. 

BYMISJON 1-2015 

21

ter, nevner vi ting har kontroll på. Som 

tidsklemma, eller at vi ikke trener nok, 

sier hun. 

Og så kommer poenget, som kanskje 

er grunnen til at Haddy sa ja til dette 

intervjuet: 

– Men det som binder oss sammen er 

sårbarheten, når vi gjenkjenner vår egen 

sårbarhet i andre. Det er når noen tør å 

være sårbare, at vi kjenner at vi alle er 

mennesker, sier hun. 

KOMPLISERT FORHOLD TIL FOLK. Haddy 

Njie har nemlig alltid hatt et komplisert 

forhold til folk. Å se andre mennesker i 

øynene, krever så mye. Derfor hender det 

at hun må ta opp telefonen og late som 

hun snakker med noen, fordi hun ikke 

klarer å forholde seg til andre. 

– Hvis jeg først ser folk, blir det så 

mye å ta inn, så mye usikkerhet. Hvilke 

forventninger har de til meg? Hva tror 

det menneske at jeg tenker om ham? Jeg 

både får og taper mye energi av folk, sier 

hun. 

Derfor har hun ofte prøvd å holde 

Mange som har min type 

jobb, som står på scenen 

og er superutadvendte, er 

også ekstreme den andre 

veien. 

andre mennesker litt på avstand. I en 

periode ble avstanden altfor stor. Det 

startet med at hun begynte å unngå folk. 

Så ble det problematisk å gå i butikken. 

Til slutt isolerte hun seg i leiligheten, 

orket ikke stå opp av senga, gikk ikke 

lenger ut blant folk. 

– Mange som har min type jobb, som 

står på scenen og er superutadvendte, er 

også ekstreme den andre veien. Men det 

at man blir så preget av andre mennesker, 

kan også brukes som en styrke, sier 

hun. 

Hun har fortalt om angsten flere ganger 

før, og hun gjør det gjerne igjen. For 

Haddy er det lett å snakke om vanskelige 

temaer. Det er de enkle, hverdagslige 

samtalene, om været eller fargen på de 

nye sofaputene hun nettopp har kjøpt, 

som hun må øve seg på. Slik har hun 

alltid vært. Da hun var 12, var hennes 

beste venn 72. 

– I min generasjon skal man ikke si at 

man er opptatt av å finne harmoni i livet, 

men det er slik jeg er, sier hun og smiler. 

Lenge etter at angsten hadde sluppet 

taket, trente hun på ikke å være redd 

for andre. Flere dager i uka gikk hun til 

psykolog. På bussen øvde hun seg på å 

se fremmede i øynene, selv om det var 

fryktinngytende. Da hun var sterk nok, 

tok hun seg jobb på en bar. Idrettsfolk 

ville kalt det mengdetrening. 

– Hvis jeg ikke hadde hatt sånn flaks og 

fått meg jobb i den baren, er jeg ikke sikker 

på om jeg hadde klart å være i jobb i 

dag, sier hun. 

ANGST KREVER STYRKE. Fordi hun selv 

har kjent på angsten, vet hun også hvilken 

styrke som kreves for å takle den. 

– Å ha angst regnes som en svakhet. 

Jeg mener det er motsatt. Å leve med 

problemer som ikke synes utenpå, krever 

en enorm styrke. Men den styrken er det 

ingen som beundrer deg for, sier hun. 

Det er også derfor hun har et svært 

avslappet forhold til både stresset som 

følger med jobben som programleder for 

direktesendte tv-show. 

– Jeg vet at det finnes verre katastrofer 

enn at noe går galt på direktesending. Jeg 

er jo vant til å håndtere angst. Under en 

tv-sending er alt planlagt, og det masse 

flinke folk som passer på deg. Det er 

mye tøffere å være helt alene og ikke vite 

hvordan du skal klare å komme deg ut 

om morgenen, sier hun. 

Hun har også et veldig bevisst forhold 

til berømmelsen som følger med jobben. 

– På tv er jeg en oppgradert versjon av 

meg selv. De største tingene jeg har fått 

til i livet, er ikke direktesendingene, men 

at jeg klarte å stå opp selv om jeg ikke 

ville våkne, at jeg kom meg ut og gikk på 

jobben i den baren, sier hun. 

PLASS TIL HELE HADDY. Haddy vokste 

opp på Kolbotn, i en periode i kommunal 

leilighet. Økonomien var trang, men 

kreativiteten, humoren og pågangsmotet 

var stor. Moren innprentet i barna at det 

Jeg vet at det finnes verre 

katastrofer enn at noe går 

galt på direktesending. Jeg 

er jo vant til å håndtere 

angst. 

var viktig å skaffe seg kunnskap. 

– Likevel husker jeg at jeg grudde meg 

til å bli voksen, for det var så mange 

bekymringer, sier hun. 

Helt fra hun var liten har hun kjent 

på trangen til å uttrykke seg, enten det 

er gjennom å skrive eller synge. Både 

som vikarierende medlem i gruppa 

Queendom og som soloartist har hun 

flere ganger besøkt ulike tiltak i Kirkens 

Bymisjon. Hun sier at hun identifiserer 

seg med utenforskapet. 

– Jeg følte aldri at jeg passet inn. Det 

handlet om hudfarge, at jeg tenker 

annerledes og at jeg liker andre ting. 

Fortsatt kan jeg føle meg utenfor, men 

jeg har lært meg at den følelsen sitter i 

hodet. Utenforskapet handler ikke om at 

noen skyver meg ut. Det er jeg som sier 

til meg selv at jeg ikke passer inn. Og 

når du skjønner at du velger å være et offer, 

kan du også velge å være noe annet, 

sier hun. 

Derfor jobber hun fortsatt med å skape 

det livet hvor det er plass til hele Haddy, 

både det rare, såre og flinke. Og hun 

har mye å lære av mennesker som ikke 

har alltid har guarden oppe, som har 

mindre filter og som ikke alltid gjør de 

«riktige» tingene. 

– I dag eksisterer det en slags formel på 

hva som er et vellykket liv. Men denne 

formelen stemmer ikke. Det er mange 

måter å leve på. Jeg tror mange ville hatt 

det bedre hvis de hadde klart å forme et 

liv hvor det var plass til hele dem. Det er 

i alle fall det som er mitt prosjekt; ikke å 

være på tv eller gi ut plater, men å finne 

et liv hvor det er plass til hele meg, sier 

hun. 



Haddy Njie 

• Sanger, låtskriver, skribent, skuespiller, 

programleder og journalist. 

• Fra Kolbotn, norsk mor og far fra Gambia. 

• Har ledet store tv-sendinger, som Grand Prixfinalen, 

tv-aksjonen og minneseremonien etter 

22. juli. 

• Har gitt ut fire soloplater, den siste i februar. 


23

Treningsglede for jenter 

- helt gratis! 

Når Maren Palm inviterer til dans og styrketrening, blir 

også ungdommene som ikke pleier å trene på fritiden med. 

I 

vinter startet Kirkens Bymisjon et 

nytt treningstilbud for jenter. 

– Dette er kult. Jeg pleier ikke å 

trene i fritiden. Men her vil jeg være med, 

sier Sumaya (14), og mener at jentegruppa 

treffer godt. 

– Dette er bedre enn gymmen på 

skolen. Hardere, men på en morsommere 

måte. Her er det dansing, ikke fotball, 

legger klassevenninnen Annette (14) til. 

– Med bare jenter føles det tryggere, og 

det blir da lettere å prøve ut nye ting. Og 

så er det veldig bra at det er gratis. Andre 

«idrettsgreier» er ofte veldig dyrt. Forrige 

gang var vi 20 jenter. Man bli kjent med 

nye folk også, sier de to. 

GRATIS TILBUD. I fem år har Kirkens 

Bymisjons lånt ut sportsutstyr gratis til 

barn og unge gjennom utlånssentralen 

Skattkammeret. Hensikten er at barn og 

unge ikke skal bli utestengt fra aktivitet 

fordi de mangler nødvendig utstyr. 

I tillegg arrangerer Skattkammeret 

mange aktiviteter som aketurer, skikurs, 

klatrekurs, svømmekurs og fotball- og 

basketballturneringer. Nå er det også blitt 

etablert en egen jentetreningsgruppe. 

– Erfaringen fra ulike aktiviteter 

disse årene er at det ikke er så mange 

jenter som deltar. De blir sittende på 

sidelinja og se på. Dette ville vi gjøre 

noe med, sier Maren Palm, leder for 

Skattkammeret. 

Dermed etablerte de jentegruppa 

Støl, svett & sosial, og tilbyr nå trening 

én gang i uka i bydelshuset på St. 

Hanshaugen. 

– Det finnes få tilbud hvor jenter 

kan utfolde seg i fysisk aktivitet, i 

trygge rammer som ikke stiller krav 

til å prestere eller konkurrere. Vi ser 


Skattkammeret 

• Skattkammeret låner ut sportsutstyr 

gratis til barn og ungdom. 

• Eies og drives av Kirkens Bymisjon, og ble 

etablert gjennom gavemidler fra et 

ektepar. 

• Formålet er at barn og unge ikke skal 

ekskluderes fra deltagelse og aktivitet 

pga. dyrt utstyr. 

• Skattkammeret arrangerer i tillegg mange 

aktivitetstilbud. 

• Jentegruppa Svett, støl & sosial har fått 

prosjektmidler fra ExtraStifelsen 

Andre «idrettsgreier» er 

ofte veldig dyrt! 

også at tilbudet åpner for relasjoner og 

samhold på tvers av ulike skoler og økonomisk 

og kulturell bakgrunn, sier Palm. 

AKTIVITET I HVERDAGEN. Jentegruppa 

skal være et inkluderende treningstilbud 

for jenter i alderen 13-19 år som har liten 

erfaring med fysisk aktivitet og trening. 

Målet er å bidra til at de som er med får 

gode treningsvaner i hverdagen. 

– Vi håper rett og slett at de opplever at 

trening er gøy. Og at fysisk aktivitet også 

påvirker andre sider i livet, sier hun. 

Jentegruppa er et samarbeid med 

Utekontakten i bydel St. Hanshaugen, 

som rekrutterer ungdommer gjennom 

oppsøkende arbeid på skolene. De 

har sett at mange unge jenter fra ulike 

skoler opplever ensomhet, og har behov 

for et større nettverk med mulighet for 

deltagelse i aktiviteter med andre jenter i 

samme situasjon. 

– Skattkammeret og Utekontaktene ser 

at ungdommene som deltar på aktiviteter 

vi arrangerer får økt livskvalitet. 

Dette henger ikke bare sammen med 

fysisk utfoldelse og mestringsfølelse, men 

også den sosiale arenaen og felleskapet 

aktivitetene bringer med seg. Det er stor 

entusiasme og glede hos de som er med, 

sier Palm, som sammen med frivillige 

leder treningen. 

Tekst og foto: Ståle Lidsheim 

BYMISJON 1-2015 

25

De mest sårbare taper i kamp 

Gratis rettshjelp er helt avgjørende for at alle skal få sin rett oppfylt, 

mener Merete Smith, generalsekretær i Advokatforeningen. 

– Vi vet rettshjelpsbehovet er størst i 

ytterkantene av samfunnet, hos de som 

har mest og hos de som har minst. Likevel 

er det dessverre slik at advokatbistand 

i stadig større grad er et tilbud til de som 

har mest. Kirkens Bymisjons rettshjelptilbud 

til rusavhengige, Gatejuristen, gjør 

noe med dette. De gjør noe uhyre viktig, 

nemlig å sikte bistanden inn mot de som 

både har størst behov og dårligst tilgang 

til rettshjelp. Gatejuristens innsats innebærer 

at mennesker får hjelp til å ivareta 

sine grunnleggende juridiske rettigheter 

og dermed får en verdighet og en trygghet 

som de selv kan bygge videre på. 

– Er det virkelig behov for gratis rettshjelp 

i Norge i 2015? 

– Vi er så heldige at vi lever i et velferdssamfunn, 

med gode og omfattende 

ordninger. Rettighetene blir stadig flere, 

fordi politikerne på denne måten vil 

sikre at velferd og tjenester skal komme 

frem til de som har krav på det. Dette 

kalles rettsliggjøring. Det som dessverre 

ikke gir like mange politiske poeng som 

det å innføre en lov, er å gi tilgang på 

rettshjelp, fordi det koster penger. Men 

rettsliggjøring uten rettshjelp er en dårlig 

idé. 

– Hvorfor er rettsliggjøring uten rettshjelp 

en dårlig idé – er ikke alle likestilte 

overfor loven? 

– Økt rettsliggjøring gjør at den som 

selv har ressurser til å orientere seg i sine 

rettigheter – eller som kan kjøpe slik 

Gatejuristen 

•• 

Kirkens Bymisjons rettshjelptilbud til personer 

med rusproblemer. 

•• 

Er til stede i 10 norske byer. Tilbudet er gratis. 

•• 

150 frivillige advokater og jurister er tilknyttet 

Gatejuristen. 

•• 

Tok inn 2500 nye saker i 2014. 

•• 

Cathrine Moksness tok initiativ til Gatejuristen, 

og det første kontoret ble etablert i Oslo i 

2004, i samarbeid med Kirkens Bymisjon og 

Fransiskushjelpen. 

•• 

I 2015 starter Gatejuristen prosjektet Barnas 

jurist; første fase er å kartlegge hvordan barns 

rettigheter ivaretas i Norge. Målet er å etablere 

et rettshjelpstilbud for barn. 

hjelp fra en advokat – stadig oftere kan slå 

en lov i bordet når hun eller han fremmer 

sine krav. I en verden med begrensede 

ressurser kan dette ha sin pris. De som 

får betale prisen og blir skadelidende, er 

gjerne de som rettsliggjøringen var ment 

å beskytte – samfunnets mest sårbare. De 

kjenner ikke alltid den loven som er ment 

å sikre deres rettigheter, og de har ikke 

penger til å betale for juridisk bistand. 

Dermed blir det de mest ressurssvake 

som taper i kampen om velferdsgodene. 

Uten rettshjelp kan en lovfestet rettighet 

bli mest til nytte for den som trenger det 

minst, på bekostning av den som trenger 

det mest. 

– Hvilke betydning har Gatejuristen for 

rettssikkerheten? 

– Gatejuristen har lykkes både med å 

bygge opp et praktisk juridisk tilbud til 

de menneskene som trenger det mest, 

samtidig som de har klart å synliggjøre 

at rettshjelp i det 21. århundre er et helt 

sentralt velferdsgode. Gatejuristen lykkes 

fordi de adresserer reelle problemer. 

– Hvor trykker skoen når det gjelder 

utsatte gruppers rettssikkerhet i Norge 

i 2015 


en om velferdsgodene 

– Hvis man skal måle kvaliteten på et rettssamfunn må man se på tilgangen til kvalifisert rettshjelp for de som trenger det mest. sier Cathrine Moksness (t.h.), 

daglig leder for Gatejuristen i Oslo. Merete Smith (t.v.), generalsekretær i Advokatforeningen, har fulgt Gatejuristen siden oppstarten i 2004. 

– Det er mange som får problemer i møte 

med det offentlige hjelpeapparatet. De 

forstår ikke brevene de får tilsendt og 

vedtakene er vanskelig å fatte. De menneskene 

som har størst behov for klare 

rettigheter, møtes ofte med regler som er 

skjønnsmessige og uklare. Ulik regelpraktisering 

og manglende forutsigbarhet 

er grunnleggende problemer i vedtak 

om velferdsrettigheter. 

– Hvorfor tror du at 150 advokater og 

jurister vil jobbe frivillig for Gatejuristen? 

– Jeg tror de gjør det fordi de kan 

bety en forskjell for de menneskene de 

hjelper, og å bidra til det samfunnet vi 

er en del av. Det gir en mulighet til å 

bruke faget sitt til å hjelpe noen som 

virkelig har et behov. For meg er de som 

engasjerer seg i Gatejuristen rettssamfunnets 

og velferdsstatens helter, solid forankret 

i juristløftet juss-studentene gir etter 

avsluttende eksamen: Vi skal fremme rett 

og hindre urett. Det gjør Gatejuristen. 

Tekst og foto: Ståle Lidsheim 


27

GLIMT FRA KIRKENS BYMISJON 

Konsernsjef Martin Mæland i 

OBOS (t.v.) og Johannes Heggland, 

Kirkens Bymisjon signerer 

samarbeidavtalen. 

OBOS med millionstøtte til 

Kirkens Bymisjons boligarbeid 

En ny samarbeidsavtale med OBOS gir 

Kirkens Bymisjon fem millioner kroner i 

året til boligarbeid for vanskeligstilte. 

Avtalen har i første omgang en varighet 

på tre år, men OBOS har allerede 

signalisert at selskapet ser for seg en 

forlengelse. Pengene skal brukes til 

boligrelaterte tiltak i byer hvor både 

Kirkens Bymisjon og OBOS har virksomhet, 

med hovedvekt på Oslo. 

– Denne avtalen gir oss en helt annen 

forutsigbarhet enn vi har hatt tidligere 

og gjør oss i stand til å planlegge arbeidet 

med en helt annen ro og langsiktighet, 

sier konstituert generalsekretær i 

Kirkens Bymisjon, Johannes Heggland. 

I Oslo har Kirkens Bymisjon i dag 

70 boliger for vanskeligstilte, der hver 

beboer får jevnlig besøk fra Kirkens 

Bymisjons bo-oppfølgere. 

I tillegg driver organisasjonen akuttovernattingstilbud 

for fattige tilreisende, 

akutt/kriseovernattingstilbud til kvinner 

med tilhørighet i rus- og prostitusjonsmiljøet, 

boliger for ofre for menneskehandel, 

boligskole, boliger for eldre, 

omsorgsboliger for rusavhengige og 

flere andre boligrelaterte tiltak. 

Adventkonsertene fikk inn 1,2 

mill. kroner 

De tradisjonelle adventkonsertene i 

Gamle Logen 1. og 2. søndag i advent 

fikk i år inn hele 1,2 mill. kroner. Alle 

sponsormidlene går uavkortet til 

Kirkens Bymisjons arbeid for barn, 

unge og familier i en sårbar og vanskelig 

situasjon. Dette er 26. året konsertene 

arrangeres, og det ble satt ny 

innsamlingsrekord. En hjertelig takk til 

alle som har bidratt! 

Musikalen Chicago er en av flere forestillinger som Kirkens Bymisjons gjester og brukere kan glede seg 

over på Oslo Nye Teater i år. 

Foto: L-P Lorentz/Oslo Nye Teater. 

Bli med-billetten åpner 

teaterdørene for flere 

Med «Bli med-billetten» ønsker Oslo Nye Teater og støttespillerne Ole R. og Denise 

Anfinnsen å gi hele byens befolkning mulighet til å gå på teater. 

Bli med-billetten er en sterkt 

rabattert billett som gjøres 

tilgjengelig for folk som er 

tilknyttet forskjellige institusjoner 

og organisasjoner. 

Kirkens Bymisjon var blant 

de første som søkte om slike 

billetter, og omkring 350 

brukere og frivillige benyttet 

seg av tilbudet i fjor. 

– Vi var på en forestilling 

med kvinner fra Nigeria, 

Thailand og Estland som går 

på norskkurset vårt, og det 

ble en fantastisk opplevelse. 

Et utrolig flott initiativ, sier 

Amy Medin ved Nadheim, 

Kirkens Bymisjons senter for 

kvinner og menn med prosti- 

tusjonserfaring. 

I 2015 trappes tilbudet opp 

ytterligere til å gjelde enda 

flere av Kirkens Bymisjons 

tiltak og virksomheter 

i Oslo. Utover våren og 

sommeren kan man glede 

seg over forestillinger som 

Chicago, Pietà, Kjærlighetsbrev, 

Lenge leve livet, Karius 

og Baktus, 1880-Amerika og 

Mummitrollet og det usynlige 

barnet. 

– Vi ønsker å nå ut til flere 

grupper som vanligvis ikke 

går i teatret. Vi er hele byens 

teater og ønsker å kunne 

reflektere dette. Derfor er vi 

er svært glade for at vi med 

utgangspunkt i inkluderingsprosjektet 

og samarbeidet 

med Anfinnsen, kan få dette 

til, sier Dag Sørsdahl, administrerende 

direktør i Oslo 

Nye. 

Det er mye takket være Ole 

R. Anfinnsen og hans datter 

Denise, som er svært viktige 

bidragsytere til ordningen, at 

Kirkens Bymisjons gjester og 

brukere kan få oppleve gleden 

ved å gå på teater. 

– Det er supert å kunne 

samarbeide med Oslo Nye 

Teater, og å få muligheten til 

å glede hele byens befolkning, 

sier Anfinnsen. 


Brosteinprisen til NAV-prosjekt 

for ungdom 

«Drømmeukene», NAV Grünerløkkas tiltak for ungdom som står utenfor jobb og skole, 

ble hedret med Kirkens Bymisjons Brosteinpris. 

– Drømmeukene handler 

om å begeistre, inspirere og 

skape håp for fremtiden. Fra 

drømmer skapes energi, sa 

prosjektleder Anna-Sabina 

Soggiu og Khawar Gomi 

Sadiq da de mottok prisen 

rett før jul. 

Prosjektet er en del av arbeidet 

ved Nav Grünerløkka i Oslo. 

I løpet av de to årene kurset 

har hatt sin nåværende form, 

har omkring 100 ungdommer 

deltatt. De har fått møte 

representanter fra ulike yrkesgrupper 

og organisasjoner, 

fått undervisning om samfunn 

og arbeidsliv, øvd seg på 

å skrive CV og jobbsøknader, 

ledet gruppearbeid og trent på 

jobbintervju og presentasjon 

av seg selv. 

ALT GÅR OPPOVER. Og ikke 

minst har de blitt pushet og 

oppmuntret av dedikerte ansatte. 

Drømmeukene gir gode 

resultater. Mange av deltakerne 

er i dag i ordinært arbeid, 

går på skole eller kurs. 

– Alt er gått oppover etter 

at jeg begynte på kurset. Jeg 

har fått meg praksisplass på 

Meny på Oslo City og jeg har 

fått meg bolig. Jeg har på en 

måte fått starte litt på nytt og 

fått en ny sjanse, sa Jeanette 

Johansen. 

VEL ANVENDTE PENGER. 

Konstituert generalsekretær 

i Kirkens Bymisjon, Johannes 

Heggland, syntes det var 

ekstra artig å gi prisen til et 

forebyggende prosjekt for 

ungdom. 

– Alle som jobber med 

forebyggende arbeid vet at 

effekten er vanskelig å måle. 

Arbeidet er ikke mindre 

viktig av den grunn. Kirkens 

Bymisjon ønsker å hedre 

NAV Grünerløkka og bydelsadministrasjonen 

i Bydel 

Grünerløkka for å bruke 

tid og ressurser på ungdom 

før de kommer i en svært 

vanskelig livssituasjon. Vi er 

sikre på at det er vel anvendte 

penger, sa Heggland. 

Prosjektleder Anna-Sabina Soggiu (t.v.) mottok prisen sammen med seksjonssjef Hanne Aspelien i NAV 

Grünerløkka og Khawar Gomi Sadiq fra X-ray ungdomshus. 

Kampanjeleder Michael Hansen 

(nr. 2 fra venstre) og markedssjef 

Hans-Jacob Torkildsen (lengst til 

høyre). 

Rekordmange ville 

glede noen til jul 

Kirkens Bymisjons juleaksjon «Gled 

en som gruer seg til jul» samlet inn 

totalt 38 millioner kroner til måltider 

og fellesskap ved Kirkens Bymisjons 

mange kafeer og møtesteder rundt 

om i landet. Det er rekord. 

Resultatet er en økning på 10 millioner 

kroner, eller 38 prosent, fra 

året før. 

– Det er veldig gledelige tall og en 

stor inspirasjon for oss til å fortsette 

arbeidet for folk som lever utsatte 

liv. Vi er helt avhengig av økonomisk 

støtte fra folk for å kunne servere 

gode og næringsrike måltider både i 

juletiden og resten av året, sier kampanjeleder 

Michael Hansen. 

Omkring 6 millioner kroner kom inn 

gjennom sms-gaver, der folk brukte 

mobilen til å gi to middager (80,-). 

Dette er en økning på nesten 1,5 millioner 

kroner fra i 2013. 

– Kombinasjonen av en god sak og 

at det er enkelt å bruke mobilen for å 

støtte, gjør at stadig flere gir middager 

på denne måten, sier Hansen. 

Nytt av året var at omkring 40.000 

norske julegaver hadde en pakkelapp 

fra Kirkens Bymisjon festet på seg. 

Hver pakkelapp (40,-) tilsvarte en 

middag. 

– Det er artig at så mange ville gi 

julegavene sine en ekstra dimensjon, 

sier Hansen. 

Aldri tidligere har Kirkens Bymisjon 

opplevd så stor respons på giverbrevet 

som går ut til organisasjonens 

støttespillere før jul. Og sjelden har 

næringslivet støttet opp på samme 

måten denne julen. Totalt 10 millioner 

kroner kom inn fra bedrifter. 

BYMISJON1- 2015 

29

from the website. 

the values associated with our brand. 

TAKK - dere gjør en forskjell! 

Dere styrker vår handlekraft og skaper endring! Takk for langsiktigheten, kompetansen og 

ressursene dere samarbeidspartnere bidrar med: 

1.1 

Our logo 

You can download 

original logo artwork 

The Skanska logo is the most important visual symbol 

of our brand. It is the primary carrier of our identity and 

June 2008 

In many contexts, the logo is the only sign of our 

corpo rate identity. Accordingly, it is important that we 

have strict regulations for the use of the logo to ensure 

consistency in communication across markets and 

Business Units. All reproduction of the logo must be 

made from the original artwork. 

ASAF 

ASAF 

ANDERS SVEAAS’ ALMENNYTTIGE FOND 

ANDERS FOND 

Takk også for den uvurderlige støtten fra alle våre andre støttespillere. 

Her er noen av dere: 

Akershus Eiendom AS 

Annette og Ragnar Stoud 

Platous Stiftelse 

Apotek 1 

Arctic Securities 

Arvato Finance 

AS Klaveness Chartering 

Auto-Trio AS 

Baker Hansen 

BAMA Gruppen AS 

Barnas Hus Nordic AS 

Bekk Consulting 

Bjørgvin AS 

Carnegie Norge AS 

Centurie AS 

COCA-COLA Norge 

Dale Garn AS 

Dana Petroleum Norway 

Danske Bank 

Den norske legeforening 

Den Norske Opera 

DLA Piper Norway DA 

DNB Bank ASA 

DS AS Theologos 

Dyvi Holding AS 

Eiendomspartnere AS 

Eiendomsspar AS 

Formuesforvaltning AS 

Hans Herman Horn 

Hans Thomas Grams 

Stiftelse 

Høegh Eiendom AS 

Hav Eiendom 

ISS 

Kagge Forlag AS 

KORK 

KPMG 

Layher AS 

Leif Høeghs Stiftelse 

Lets Deal AS 

Lindorff AS 

Miele AS 

Mondelèz 

Network Norway AS 

Norsk Medisinal Depot 

NMD 

Norwegian Hull Club 

Norwegian Property ASA 

OptimeraGruppen AS 

Orkla ASA Setre 

Oslo Børs 

Oslo City Kjøpesenter AS 

Oslo Maritime Stiftelse 

Oslo Nye Teater 

Ragnhild Plesner AS 

Scandic Helsfyr 

Skagenfondene 

Svenska - 

Margaretaforsamlingen 

SELAM AS 

Selvaag Gruppen 

SIVA 

Syscom AS 

Telenor Group 

Thom & Co AS 

Uniconsult AS 

UNIL AS 

UNION Gruppen AS 

Utleiepartner AS 

VPS 

Wenaas 

ÅF Advansia AS 


Dette har blitt mitt faste punkt. Jeg har 

vært rusfri de siste tre og et halvt år. 

Takket være Kirkens Bymisjon. 

Gjest på en av våre kafeer 


31

VIL DU LÅNE ET SNOWBOARD? 

Da kan du besøke Kirkens Bymisjons eget skattkammer på Bislett stadion. Her kan 

du gratis låne sportsutstyr, enten fordi du mangler skiutstyr for å være med på klasseturen 

eller fordi du trenger en racket til å lære deg tennis. Skattkammeret er tilbud 

for barn og unge i Oslo opp til 18 år. Studenter kan låne billig. Kom innom, da vel! 

Du kan støtte vårt arbeid ved å bruke kontonummer 7011 05 18593 eller www.bymisjon.no/stottoss

Bymisjon 1-2015-enkeltsidig-low

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?