Jeg ser noe som du ikke ser

Jeg ser noe, som du ikke ser
”Også en modsigelse, også et paradoks har mening. […] Ellers ville man ved den første
og bedste modsigelse falde i et meningshul og forsvinde. 1 ”
Forstå meg nå ikke for hurtig!
Niklas Luhmann (1927-1998) kan regnes som en av det 20. århundres mest innovative
tenkere, og er grunnleggeren av den moderne systemteori. Luhmann har likevel ikke nådd
den akademiske status han fortjener i Norge. En av årsakene kan være at hans teori
foregår på et usedvanlig abstraksjonsnivå, og at ingen av hans verker per i dag er oversatt
til norsk. I dansk akademia derimot, er Luhmann for lengst tatt inn i varmen, og flere av
hans verker er nå oversatt til dansk. Luhmann har etter hvert blitt en selvskreven gjest i
danske introduksjoner til moderne tenkning, også i antologier om Poststrukturalisme 2 .
Men Luhmann er altså komplisert, og det på germansk vis. Den Luhmannske systemteori
skiller seg avgjørende fra andre teorier ved å benytte begreper som ”kommunikasjon”,
”system”, ”mening” og ”iakttagelse” på en helt annen måte enn man vanligvis gjør. Det
Luhmannske teoriunivers er av den type som man, i det man tror man har fått grep om
den, slipper ut av hendene på en. Han setter ofte sin ære i å skrive i en slags
”Verfremdungsstil”, for å unngå at leseren hygger seg med å tro at hun har forstått ham.
Som Luhmann selv sa i et avisintervju i Frankfurter Rundschau: ”Med det vil jeg si, ta
meg nå ikke for alvorlig, eller forstå meg nå ikke for hurtig! 3 ”Å lese Luhmann er en
konstant utfordring, hvor det stadig tilbys nye perspektiver, innsikter og problemer. Den
enkeltes erkjennelsesprosess i forbindelse med lesningen er en del av prosjektet. Man kan
sammenligne lesningen med hans teori: Det er et konstant forsøk på beskrivelser og gjenbeskrivelser,
hvor man aldri når sannheten. Det dreier seg alltid om perspektivet. Det
finnes derfor ingen snarvei til Luhmann som vil føre erkjennelsesmessige gevinster med
seg. Når man først har beveget seg inn i den Luhmannske systemteori, vil man oppdage
1 Luhmann, Niklas. Sociale Systeme. København: Hans Reitzels forlag. 1984, s. 135
2 Se for eksempel. Esmark mfl. Poststrukturalistiske Analysestrategier. København: Roskilde
Universitetsforlag, 2005
3 Frankfurter Rundschau, 08.12.1997. Min oversettelse.

at det krever mer og mer. Luhmanns univers er annerledes. ”Teorianlægget ligner altså
snarere en labyrint end en genvej til en lykkelig slutning 4 ” skriver Luhmann. Når vi nå
likevel skal våge oss inn i dette labyrintiske teoridesign, vil fokus være på Luhmanns
iakttagelsesteori. Denne vil gi oss et innblikk i hvordan Luhmann konsekvent tenker
forskjell, fremfor enhet. Iakttagelsesteorien, som også inkluderer teorien om ”kybernetikk
av andre orden”, viser et realitetstap. Verden ”som den er” er uiakttagelig. I stedet for
verden, oppstår ”verdener” som forskjellige og konkurrerende beskrivelser. Man kan ikke
lenger tale om en felles verden: ”Naturen er blitt stum. Iakttagere strides innbyrdes. 5 ”sier
Luhmann.
Hva er et system?
Systemteori må sies å være et belastet begrep: “The most ingenious way of becoming
foolish is by a system”, mente Shaftesbury. Om matematikkstudenten sa han: “All he
desires is to keep his head sound, as it was before. 6 ” Heller det motsatte må kunne sies
om den Luhmannske systemteori. For å kunne finne seg til rette i systemteoriens
labyrint, må man oppgi en del av de fordommer som man har oppøvet med ens jevne
forstand. Å tre inn i systemteorien, er som å tre inn i en speilvendt verden, et univers av
paradokser og motsigelser. ”Det er på en måde som ved indgangen til det magiske teater i
Hesses steppeulven, hvis porte udstråler den forjættede meddelelse: Adgang koster
forstanden. 7 ”
Hele den frastøtende assosiasjonsrekke som omgir begrepet ”system”, kan utgjøre
en forhindring for resepsjonen av Luhmanns teori. Begrepet fører unektelig tanken i
retning av kulde, totalitarisme og funksjonalisme. Men Luhmanns systembegrep
innebærer på ingen måte en orden som skal opprettes eller bevares.
Systemteorien bygger på det enkle premiss, at ”der findes systemer.” 8 Ikke slik å
forstå at virkelighetens ”vesen” er av systemkarakter, men en konstatering av at vi kan
4 N. Luhmann. Sociale Systeme, s. 35
5 N. Luhmann. Beobachtungen der Moderne. Opladen: Westdeutscher Verlag, 1992, s. 171, min
oversettelse.
6 Jvf. Anthony, Earl of Shaftesbury. Soliloqui, Characteristics of Men, Manners, Opinion, Times.UK:
Farnborough Hants. 1968 [1714], Bd. I, s. 290
7 Schuldt, Christian. Luhmann for begyndere. København: UP, 2006, s. 21
8 Luhmann. Sociale Systeme, s. 48

iaktta systemer. 9 Systemene skal ses som autopoietiske, det vil si selvdannende:
systemene produserer og konstituerer selv de elementer de består av. Systemene er
selvreferensielle og operativt lukkede, men denne lukketheten er samtidig forutsetningen
for åpenheten ovenfor systemenes respektive omverden 10 . Systemer er alltid kun
systemer i forhold til en omverden: Ingen omverden, intet system. Hvor systembegrepet
altså umiddelbart synes å stå for ensartethet, opererer Luhmann grunnleggende og
konsekvent med differanser. Og system/omverden-differansen er den mest
grunnleggende differanse i systemteorien. Som Luhmann selv skriver i Sociale Systeme:
”Vi begynder altså ikke med identitet, men med difference. 11 ”
Iakttagelse
Iakttagelse i systemteoretisk forstand har svært lite med det vi i hverdagsspråket omtaler
som iakttagelse. Det dreier seg verken om å se eller overvåke, og heller ikke om en
persons handlinger. Luhmann fristiller iakttagelsesbegrepet fra bevisstheten, fra den
psykiske systemreferanse. Alle systemer, også organiske, neurofysiologiske og sosiale
systemer, kan iaktta. Systemteorien tilbyr dermed et allment iakttagelsesbegrep. Å iaktta
er for Luhmann å skjelne, som igjen er å markere en grense, slik at man bare kan komme
fra den ene side til den andre ved å overskride denne grensen. 12 For eksempel kan en
amøbe lage en forskjell mellom seg selv og ikke-seg-selv. Ellers ville den eventuelt ete
seg selv. Et kjøleskap kan skjelne mellom for høy og for lav temperatur osv. En
iakttagelse er altså en hendelse, som benytter en forskjell.
For å forstå dette fullt ut må man ta Georg Spencer-Browns distinksjonslogikk i
betraktning. Det er på bakgrunn av denne operative logikk Luhmann formulerer en teori
om iakttagelse. Den engelske logiker, filosof og computerekspert Spencer-Brown satt opp
en formkalkyle, hvor form skulle ses som tosidet, som en distinksjon mellom forskjell
(distinction) og betegnelse (indication). Iakttagelse kan dermed ses som en operasjon
hvor man samtidig setter en forskjell, og betegner: en betegnelse-ved-hjelp-av-en-
9 Det som oppfattes som realitet er, i følge Luhmann, i siste ende gitt ved, at iakttagelser kan iakttas.
Ontologier er sideprodukter av kommunikasjon.
10 Man kan si at et autopoietisk system er operativt lukket, men kognitivt åpent.
11 Luhmann. Sociale Systeme, s. 114
12 Luhmann, Niklas. Soziologische Aufklärung, bd. 5: Konstruktivistische Perspektiven. Opladen:
Westdeutscher Verlag, 1990, s. 230

forskjell. Kun ved å dra en distinksjon kan man indikere noe. Browns oppfordring er:
draw a distinction. 13
Det vil si at vi alltid iakttar via en meningsform. En forskjell, for eksempel
sann/falsk blir valgt, og en av de to sider av forskjellen blir betegnet, for eksempel sann.
Det er viktig å merke seg at iakttagelse alltid også er forskjell, selv om det er betegnelsen
som eksplisitteres. Noe kan kun bli betegnet og dermed iakttatt, når det skjelnes fra noe
annet. Iakttagelse er på denne måten alltid betegnelse av en side innen for rammene av en
forskjell.
Meningsformen, og dermed den kontingente 14 natur av valget, må ses som en
blind flekk. Iakttagelsen kan altså kun se, hva den kan se ved hjelp av denne forskjell;
den kan ikke se, hva den med denne forskjell ikke kan se. All iakttagelse utgår fra en slik
blind flekk hos iakttageren. Den forskjellen som iakttageren håndterer, kan ikke samtidig
iakttas, da denne ligger til grunn for hans iakttagelse.
Innen for rammene av iakttagelse er det umulig å betegne begge sider av
forskjellen samtidig. Man kan selvsagt på et annet tidspunkt velge den andre siden av
forskjellen, i vårt tilfelle falsk, og på den måten iaktta den forrige iakttagelse refleksivt.
En omveksling, crossing i Browns terminologi, er altså mulig, men enhver veksling fra
en side av forskjellen til den andre krever en ytterligere operasjon, og den krever derfor
tid. De to sidene av forskjellen er altså gitt samtidig, men de kan ikke betegnes samtidig.
Kybernetikk av andre orden
Som sagt kan ingen iakttagelse iaktta seg selv i iakttagelsesøyeblikket. En forskjell kan
kun bli betegnet, når denne forskjellen selv blir skjelnet fra noe annet. Enhver iakttagelse
benytter sin egen forskjell som sin blinde flekk. For iakttagelsen er det umulig å iaktta
den forskjell som den anvender. Det utelukker ikke at en annen iakttagelse iakttar den
første iakttagelses forskjell. Man taler da om iakttagelse av andre orden. Dette kan være
den samme iakttager som frembragte den første iakttagelse. Iakttageren iakttar da den
tidsmessige sett første iakttagelsesoperasjon med en annen operasjon.
13 Brown, G. Spencer. Laws of form. London: George Allen and Unwin Ltd. 1969
14 Kontingens defineres som det ikke-umulige og ikke-nødvendige. Det som kunne vært annerledes. Se for
eksempel Luhmann. Sociale Systeme, s 146-147

En annen iakttager kan også iaktta ens iakttagelse og via en annen meningsform se
hvilken forskjell den første iakttageren benyttet seg av. Iakttagelse av andre orden er
imidlertid også bundet til sin egen forskjell og kan derfor ikke iaktta seg selv samtidig.
Man kan si at iakttagelsen av andre orden er en iakttagelse av første orden for så vidt som
angår dens egen forskjell. Den er kun en iakttagelse av andre orden med hensyn til en
annen iakttagelse. Det gis altså ikke noe privilegert iakttagelsespunkt, men kun en
uendelig regress av iakttagelser av iakttagelser. Fordelen med iakttagelse av iakttagelse er
at den muliggjør refleksive innsikter i egen iakttagelse. 15
En iagttager kan ikke se, hvad han ikke kan se. Han kan heller ikke se, at han ikke
kan se, hvad han ikke kan se. Men der findes en mulighed for korrektion:
iakttagelse af iakttageren. Ganske vist er også iakttageren af anden orden bundet til
sin blinde plet, ellers kunne han ikke iakttage. Den blinde plet er så at sige hans
apriori. Når han imidlertid iakttager en anden iakttager, kan han iakttage hans
blinde plet, hans apriori, hans ’latente strukturer’. Og idet han gør det, og dermed
på sin side opererer i og gennempløjer verden, er også han udsat for iakttagelse af
iakttagelsen. Der findes slet og ret ikke noget priviligeret standpunkt, og i den
henseende er ideologikritikeren ikke bedre stillet end ideologen 16
Iakttageren av andre orden kan, i motsetning til iakttageren av første orden, på grunn av
iakttagelse av iakttagelsen, trekke logiske tilbakeslutninger av sine egne
iakttagelsesoperasjoner og relativere sitt eget standpunkt. Iakttageren av andre orden kan
i det minste se, at han ikke kan se, hva han ikke kan se. 17 En andre-ordens-iakttager
erkjenner at enhver iakttagelse, også hans egen, en bundet til en blind flekk, henholdsvis
at enhver iakttagelse er en forunderlig kombinasjon av å være blind og å kunne se. Denne
blottleggelsen relativerer perspektivet. Luhmann kaller iakttagelse av iakttagelse for en
15 Mer om iakttagelsesteorien. Se: Luhmann, Niklas. Die Wissenschaft der Gesellschaft. Frankfurt: M,
1990, s. 68-121
16 Luhmann, Niklas & Peter Fuchs. Reden und Schweigen. Berlin: Suhrkamp, 1989, s. 10. Oversatt til dansk
av Nils Mortensen i Kneer & Nassehi. Niklas Luhmann, København: Hans Reitzels forlag, 1997. s. 105
17 Kneer & Nassehi. Niklas Luhmann, s. 105

”kybernetik af anden orden 18 ”. Dens utgangspunkt er ikke identitet, men forskjell eller
differanse.
Monokonteksturalitet og Polykonteksturalitet
Luhmanns iakttagelsesteori fører til en radikalt annerledes forståelse av verden. I denne
forbindelse bruker Luhmann filosofen Gotthardt Günthers overveielser: begrepene
kontekstur, monokonteksturalitet og polykonteksturalitet er hentet direkte fra Günthers
flerverdilogikk 19 . Begrepet kontekstur betegner det område som forskjellen utspenner seg
over. En monokontekstural verden har alltid to verdier. Enten foreligger den positive
verdi eller den negative verdi. Det finnes ingen tredje mulighet. Polykonteksturalitet
betyr at det finnes en flerhet av forskjeller, en flerhet av konteksturer, som ikke kan
overføres til hverandre og sammenliknes ut fra et arkimedisk iakttagelsespunkt. 20 .
På nivået for iakttagelse av første orden fremtrer verden som monokontekstural. Man
beveger seg hele tiden innenfor en bestemt kontekstur, et bestemt nivå, innenfor den
verden som utspennes av den forskjell man benytter. Dermed er det ikke sagt at man er
forskånet for strid og uenighet; det er ikke nødvendigvis en konsensus om hvorvidt man
skal velge den positive eller negative verdi i den tilgrunnliggende forskjell.
På nivået for iakttagelse av andre orden fremtrer verden som polykontekstural. Det
innebærer at det finnes en flerhet av forskjeller. Enhver iakttagelse kan iakttas og
kritiseres av en annen iakttager. Man kan på dette nivå ikke snakke om et ”riktig” syn på
verden. Hva som enn hevdes, hevdes av en iakttager, og denne iakttageren må finne seg i
å bli kritisert og opplyst om sin blinde flekk. Enhver iakttagelse er en kontingent
konstruksjon. Konstruksjonen kunne ha vært annerledes, hvis bare forskjellen var valgt
annerledes.
Men vil ikke nødvendigvis en iakttagelse av andre orden tvinge oss inn i en
fullstendig vilkårlighet og hjelpeløs relativisme? Den polykonteksturale verden vil kun
virke relativistisk og vilkårlig for en iakttager som går ut fra at det finnes en absolutt
18 N. Luhmann. Ökologische Kommunikation. Opladen: Westdeutscher Verlag, 1986, s. 53
19 Günthers ambisjon var å overvinne Aristoteles to-verdilogikk og utvikle en logikk med flere verdier. I
iakttagelsesteorien bruker Luhmann Günthers logikk og begreper. Mer utfyllende om Günther og
Luhmanns flerverdilogikk, se Fuchs, Peter. Die Erreichbarkeit der Gesellschaft. Zur Konstruktion und
Imagination gesellschaftlicher Einheit. Frankfurt: M, 1992. s. 43
20 Günther, Gotthard. Beiträge zur Grundlegung einer operationsfähigen Dialektik. Bd. 1. Hamburg, 1976,
og Günther, Gotthard. Beiträge zur Grundlegung einer operationsfähigen Dialektik. Bd. 2. Hamburg, 1979.

iktig iakttagelse av verden som kunne utgjøre et arkimedisk iakttagelsespunkt. Det er
bare for en iakttager av første orden at en iakttagelse av andre orden fremtrer som
vilkårlig. Selv om andre-ordens-iakttagelser er preget av en ubotelig kontingens,
innebærer ikke dette en total relativisme. Pluralisme er kun mulig under forutsetning av
én felles verden, og er derfor i følge Luhmann ”det flaueste av alle kompromisser 21 ”. Vi
må, skriver Luhmann, oppløse det premiss som den gamle verden ”ubetenksomt”
forutsatte: at verden er den samme for alle iakttagere. 22
Afkaldet på den belærende autoritet, afkaldet på helhedens repræsentation i
helheden og navnlig afkaldet på de endegyldige ”métarécits” (Lyotard) reagerer på
strukturelle fænomener i det moderne samfund og er, trods alle modbevægelser,
efterhånden uundgåeligt. Det moderne samfund muliggør en flerhed af selv- og
verdensbeskrivelser og kan derfor kun beskrive sig selv på en måde, der tager højde
for denne mulighed. Det udgør med Gotthard Günthers udtryk et polykonteksturalt
system. Men det udelukker ikke muligheden af at betragte samfundet eller
iagtagelsesforholdene i samfundet som systemer. Systembegrebet er måske i
virkeligheden bedre i stand til at udholde denne form for hyperkompleksistet end
den konventionelle sandhedslogik, som opererer med to former for værdi. 23
Skifter man over til nivået for iakttagelse av andre orden, kan man iaktta at iakttagelse av
iakttagelse ikke skjer etter forgodtbefinnende. Kontingens er altså ikke det samme som
vilkårlighet og kaos.
Den forsvunne verden
Som tidligere beskrevet er de autopoietiske systemer selvdannende. I følge Luhmann er
systemer også selvreferensielle. Det er altså tale om systemer, som i alle deres aksjoner
og reaksjoner beskriver seg selv. Og dette gjelder nødvendigvis også for systemteorien
selv. Luhmanns ambisjon er å få alt det sosiale frem for sitt blikk, og systemteorien må
21 N. Luhmann. Beobachtungen der Moderne, s. 61
22 N. Luhmann. Die Gesellschaft der Gesellschaft, bd. 1, Frankfurt: Suhrkamp, 1997, s. 154
23 Luhmann, Niklas. ”Hvorfor ’systemteori’” i Jens Christian Jacobsen. 1992. Autopoiesis I. København:
Politisk revy, s. 19

dermed nødvendigvis selv være en del av det samfunn som den iakttar. Derfor legger
Luhmann, i motsetning til de fleste andre teorier, sitt eget perspektiv frem. Men denne
åpne henvisningen til å innbefatte seg selv, kunne meget hurtig ført oss ut i en sirkulær
avgrunn. Dette har sammenheng med at enhver iakttagelse, i følge Luhmann, er
konstituert paradoksalt.
Det karakteristiske for paradokser, er at det setter oss i en situasjon hvor det
hersker uavgjørbarhet. Et klassisk eksempel er kreteren Epimenides utsagn: ”Alle
kretenere lyver”. Denne setningen fører til en ubesluttsomhet: utsagnene har to verdier,
hvor den ene viser tilbake til den andre og omvendt. Resultatet blir en uendelig
oscillering mellom begge verdiene. Paradokset får iakttageren til å pendle mellom en
verdi og dens motverdi. Det betyr at man i en slik paradoksal situasjon ”taber muligheden
for bestemmelighed, altså evnen til tilslutning for yderligere operationer. 24 ”
Men Luhmann oppsporer paradoksene: ”Også en modsigelse, også et paradoks har
mening. Kun sådan er logikk overhovedet mulig. Ellers ville man ved den første og
bedste modsigelse falde i et meningshul og forsvinde. 25 ”.
Luhmanns selvreferensielle teorimodell åpner opp for paradoksale onde sirkler:
Systemteorien kan sies å være en beskrivelse av systemet i systemet. Det vil si at det er
en beskrivelse som beskriver seg selv. ”Derfor kan dét at læse Luhmann til tider have den
samme effekt, som når man betragter et fikserbillede: Iakttagelsen flimrer frem og
tilbage, svinger mellem forskellene 26 ”
Når det faste grunnlag oppløser seg, blir løsningen på erkjennelsens gåter ikke
sikker viten, men usikker tid. Tiden blir Luhmanns foretrukne middel til å avparadoksere
de paradokser, som tanken vikler seg inn i, når den iakttar. Luhmann søker paradoksene
for å oppløse dem igjen. Han utfolder dem for å unngå selvblokkeringer og
tankekramper, og for å sette sin teori i gang. Systemteorien gjør den grunnleggende
paradoksi usynlig ved å utfolde den i sine operasjoner, og ser hvilken merverdi man
oppnår erkjennelsesmessig. En slik avparadoksering fører til en endring fra ubestembar
(utsiktsløs oscillering mellom to iakttagelsesverdier) til bestembar kompleksitet (sikring
av tilslutningsmulighet). Det må dog understrekes, at enhver form for avparadoksering
24 Luhmann. Sociale systeme, s. 71
25 Ibid. S. 135
26 Schuldt. Luhmann for begyndere, s. 23

eror på ytterligere kontingente beslutninger. 27 Og dette gjelder også for systemteorien
selv. Teorien har det Luhmann omtaler som auto-logiske implikasjoner: den kan
anvendes på seg selv. ”Hvis det sociale liv ikke selv arbejder på en logisk set pæn måde,
kan der heller ikke formuleres en teori om det sociale, som er logisk modsigelsesfri. 28 ”
hevder Luhmann. Alt teorien utsier om iakttagelse, blinde flekker, kontingens, paradokser
og av-paradoksering, gjelder altså også for teorien selv.
For Luhmann finnes det ingen posisjon utenfor, bare serier av posisjoner som
hver er lokalisert og taler fra et sted, som de ikke selv kan se:
Det moderne samfunds socialstruktur har ikke længere nogen plads, hvorfra man
med autoritet kan forkynde udsagn om verden. Tilsvarende har verden trukket sig
tilbage til det ikke-observerbare. Den skillelinje, iagttageren drager mellem sig selv
og det, han observerer, må drages kontingent, og derved opstår der en oprindelig
grænse, som imidlertid kun har relativ gyldighed i forhold til iagttageren, og som af
andre personer vil kunne drages på alle mulige andre måder. 29
Tar man Luhmanns teori om ”kybernetik af anden orden” i betraktning, innebærer det at
logiske og erkjennelsesteoretiske problemer må behandles i denne fordobling. Ingen
iakttagelse er lenger naiv og umiddelbar. En iakttager er ikke konfrontert med verden,
kun med sine iakttagelser av verden. I stedet for en stabil verden ”der ute”, som er den
samme for alle, kan enhver iakttager velge den forskjell hun vil iaktta med, og dermed
den verden hun vil leve i. En ledeforskjell skaper sitt eget system/omverden - forhold,
slik at verden kan iakttas på mange forskjellige måter. Verden ”som den er” er
uiakttagelig. I stedet for verden, oppstår ”verdener” som forskjellige og konkurrerende
beskrivelser. Den gammeleuropeiske konstruksjons stabile rom av ting forvinner. Den
moderne verden er bygget opp av flyktige hendelser, og tiden blir dermed den
27 Se Kneer & Nassehi. Niklas Luhmann, s. 111, se også Luhmann ”Sthenographie und Euryalistik“ i
Gumbrecht & Pfeiffer. Paradoxien, Dissonanzen, Zusammenbrüche. Situationen offener Epistemologie.
Frankfurt:M, 1991, s. 128
28 Luhmann. Sociale systeme, s. 418
29 Luhmann, Niklas. ”Hvorfor ’systemteori’”, s. 10

dominerende kategori. 30 Iakttagelse av andre orden fører altså til et realitetstap. Hva
omverden er, avhenger av systemet og hvordan dette systemet iakttar. Hermed utelukkes
ontologi. Skjemaet væren/intet er bare én måte å sette en forskjell, en iakttagelse som
også kunne vært annerledes.
Selv vitenskapen, som lenge har voktet over sin objektivitet, rommer nå så mange
bud på hva som er vitenskap, at man må tale om vitenskap i flertall, og at hver av disse
vitenskaper hviler på sine forutsetninger. Vitenskapene har også sine blinde flekker, som
kan iakttas av andre eller av dem selv på et senere tidspunkt. Påstander om en endegyldig
virkelighet man kan henvise til og ta utgangspunkt i, oppheves. Realitet er det som
iakttas, ikke verden i seg selv. Men den empiriske iakttagelse av empiriske iakttagere er
avgjørende for hva som omsider aksepteres som realitet. Ingen teoretiker kan
gjennomskue sine egne blinde flekker definitivt, men kun delta i ”en omstilling fra
forandrede forskjeller til videre prossessering av forskjeller 31 ”
Det skaper ikke en objektiv sannhet, men en prosess av gjensidig iakttagelse, som
utkrystalliserer stabile ”egenverdier”, som ikke forandres gjennom ny iakttagelse.
Man kan si at teorien, på samme måte som Münchhausen, holder seg selv oppe ved å
holde fatt i egne terminologiske hårrøtter. Men Luhmann er fullstendig bevisst denne
paradoksi. For ham dreier det seg hele tiden om beskrivelser, som finner sted innenfor
selvfrembragte ubestemtheter.
Skiftet fra iakttagelse av første til andre orden, endrer radikalt betingelsene for
erkjennelsesteorien. Luhmanns konsekvente forskjellstenkning fører oss ut i en verden av
perspektiver. Verden ”som den er” har trukket seg tilbake. Vi kan ikke lenger tale om en
verden som er den samme for alle, en felles rasjonalitet, eller objektiv sannhet. For
Luhmann gjelder det altså ikke en speiling av den eksisterende verden, men en skapelse
av en ny verden. Systemteorien tilbyr ikke endelige løsninger, men stadig nye vinkler og
iakttagelsesperspektiver. Med sin høye abstraksjonsgrad og begrepslige kompleksitet vil
man kunne frembringe fruktbare erkjennelser. Den som våger å nærme seg
systemteoriens avskrekkende kompleksitet, vil få muligheten til å reflektere over sine
30 Tække, Jesper (red). Luhmann og Erkendelse. Epistemologi, anvendelse og nyorientering. København:
UP, 2006, s. 46
31 Luhmann, Niklas. Soziologische Aufklärung, bd. 5: Konstruktivistische Perspektiven, s. 230. Min
oversettelse.

egne blinde flekker, og innse at enhver iakttagelse er en forunderlig kombinasjon av å
være blind og å kunne se.
Primærlitteratur
Anthony, Earl of Shaftesbury. Soliloqui, Characteristics of Men, Manners, Opinion,
Times. bd. 1 UK: Farnborough Hants. 1968 [1714]
Brown, Georg Spencer. Laws of form. London: George Allen and Unwin Ltd. 1969
Fuchs, Peter. Die Erreichbarkeit der Gesellschaft. Zur Konstruktion und Imagination
gesellschaftlicher Einheit. Frankfurt: M, 1992
Günther, Gotthard. Beiträge zur Grundlegung einer operationsfähigen Dialektik. Bd. 1.
Hamburg, 1976
Günther, Gotthard. Beiträge zur Grundlegung einer operationsfähigen Dialektik. Bd. 2.
Hamburg, 1979
Luhmann, Niklas. Die Gesellschaft der Gesellschaft, bd. 1, Frankfurt: M, 1997
Luhmann, Niklas. Die Wissenschaft der Gesellschaft. Frankfurt: M, 1990
Luhmann, Niklas. Sociale Systeme. København: Hans Reitzels forlag. 1984
Luhmann, Niklas & Peter Fuchs. Reden und Schweigen. Berlin: Suhrkamp, 1989
Luhmann, Niklas. Soziologische Aufklärung, bd. 5: Konstruktivistische Perspektiven.
Opladen: Westdeutscher Verlag, 1990
Luhmann, Niklas. Ökologische Kommunikation. Opladen: Westdeutscher Verlag, 1986
Sekundærlitteratur
Esmark mfl. Poststrukturalistiske Analysestrategier. København: Roskilde
Universitetsforlag, 2005
Kneer, Georg & Armin Nassehi. Niklas Luhmann, København: Hans Reitzels forlag,
1997.
Schuldt, Christian. Luhmann for begyndere. København: UP, 2006
Tække, Jesper (red). Luhmann og Erkendelse. Epistemologi, anvendelse og
nyorientering. København: UP, 2006

Intervju
Luhmann, Niklas. Beobachtungen der Moderne. Opladen: Westdeutscher Verlag, 1992
Artikler
Luhmann, Niklas. ”Hvorfor ’systemteori’” i Jens Christian Jacobsen. 1992. Autopoiesis I.
København: Politisk revy
Luhmann, Niklas. ”Sthenographie und Euryalistik“ i Gumbrecht & Pfeiffer. Paradoxien,
Dissonanzen, Zusammenbrüche. Situationen offener Epistemologie. Frankfurt:M, 1991
Aviser
Frankfurter Rundschau, 08.12.1997