Høringsuttalelse om tvang i psykiatrien mai 2011 - Reidun Ueland.pdf

2
av dem har blitt friske, noe som psykiatrien benekter kan være mulig. At det kommer av
at de sjelden og aldri nedtrapper medisin, har jeg erfart gjennom mange år.
Psykiatriens menneskesyn.
Psykose.
Innleggelse i psykiatrien begynner på akuttavdelinger og starter med psykoser. Psykoser
er noe som alle kan få og som alle kan komme gjennom, med eller uten medisiner. Det
alle kan få av lidelser, i dette tilfellet psykose, kan ikke være sykdom. Psykiatrien mener
det motsatte. Med det sikrer de dermed sin dominans og ødeleggelse av menneskeliv.
Så istedenfor å hjelpe pasienten gjennom psykosen, eventuelt med angstdempende
medisiner og trygge omgivelser, setter de i gang med tyngre medisinering, nevroleptika,
som de i sine behandlingsretningslinjer skriver skal brukes i to år etter første psykose.
De tilføyer at dersom en pasient får flere psykoser skal denne medisineringen fortsette i
ytterligere fem år. Jeg tør å påstå at risikoen er høy for en ny psykose for enhver person
som med tvang blir satt i et miljø som fratar dem all styringsrett til eget liv. De fleste av
mine pasienter har hørt at de er nødt til å gå på medisiner hele live og de fleste er
sjanseløse og blir svingdørspasienter resten av livet, dersom de overlever. Psykiatrien
forteller i sin utredning at dødeligheten i denne gruppen pasienter er klart forhøyet, først
og fremst p.g.a. selvmord, og at selvmordsfrekvensen ligger mellom 5-10 prosent.
Videre at størst risiko foreligger i løpet av de første fem årene. For det første så tror jeg
at det her er snakk om store mørketall, altså at langt flere enn de 5-10 prosentene tar
sitt eget liv. For det andre, så tar de ikke med alle som dør av medisinene. Studier har
vist at disse pasientene har rundt 25 års redusert levealder. Og når det gjelder risikoen
for selvmord i løpet av de første fem årene, da har vel de fleste, som jeg vet har sloss for
å bli fri for medisiner som ødelegger både sjel og kropp, funnet ut at de aldri mer har en
sjanse til å leve og å komme tilbake til et normalt liv. Det er selvsagt ikke rart at man
ikke orker å ha et liv som ikke er et liv.
Biologisering av psykiske lidelser.
Som kjent er det biologiske menneskesyn for lengst forlatt innen forskning. Man har
anerkjent at det dreier seg om et komplisert samspill mellom kropp og sjel, gener og
miljø (epigenetikk). Slik har det nok alltid vært så lenge mennesker har levet på jorden.
Men i psykiatrien holdes det fast på at psykiske lidelser har en biologisk forklaring og