bibelsk tro 3 - Lyd i Natten

BIBELSK 

Hele 

Skriften 

er 

inspirert 

a 

vGud 

2Tim3,16 

TRO 

3/2011 

 

 

 

I dette nummeret:

utgir tidsskriftet Bibelsk Tro 

Formål og grunnlag: 

Stiftelsens formål er å fremme bibeltro 

kristendomsforståelse etter Guds Ord på den 

evangelisk-lutherske bekjennelsesgrunn. 

Stiftelsen skal på det grunnlag som er nevnt 

nedenfor ved litterær virksomhet og på 

andre tjenlige måter hjelpe til å utbre <strong>bibelsk</strong> 

forkynnelse og lære, slik at evangeliet kan nå ut 

til menneskene og nådegavene få sin naturlige 

funksjon. Likedan vil en vurdere religiøse og 

åndelige strømninger, bevegelser, tidsaktuelle 

tanker, ideologier og tiltak i lys av Skriften. 

Grunnlaget for stiftelsens virksomhet er 

den Hellige Skrift, forstått og brukt i lys av 

Bibelens eget Kristus-vitnesbyrd og Jesu og 

apostlenes skriftsyn, dvs. Skriftens vitnesbyrd 

om seg selv. Bibelen er Guds Hellige Ord, gitt 

ved den Hellige Ånds inspirasjon, troverdig 

og urokkelig, helt igjennom Guds Ord gitt i 

menneskelig språk. 

Bibelens ord - slik det opprinnelig ble 

gitt - er uten feil og selvmotsigelser i alle sine 

uttalelser når det forstås i samsvar med dens 

egne forutsetninger. Skriftens ord må tolkes ved 

Skriften selv. Bibelen er Guds åpenbaringsord, 

gitt oss som veiledning til frelse og evig liv. Den 

er den eneste, sanne og fullt ut tilstrekkelige , 

klare og absolutte autoritet og norm i alle 

spørsmål som angår kristen tro, lære og liv. 

Den evangelisk-lutherske lære som er 

nedfelt i Den norske kirkes bekjennelsesskrifter 

er i samsvar med Skriften og følgelig 

bekjennelsesgrunnlag for stiftelsens 

virksomhet. Sentralt i denne lære står 

overbevisningen om ”Skriften alene”, 

”rettferdiggjørelsen ved tro på Kristus alene” 

og den evangeliske kirkeforståelse som legger 

vekt på det alminnelige prestedømme og 

nådegavehusholdningen . 

Styret: 

Lektor/cand. theol. Olav Hermod Kydland 

(formann), ingeniør Gordon Landro (nestformann/sekretær), 

avd.leder Olav Stokka, 

baker Erik Nordbø og adm.leder Finn-Widar 

Knutzen. 

Varamenn: Adjunkt Gunnar Holth, eiendomsmegler 

Edvard Jekteberg, tømrer Magne Sunde. 

Rådet: 

Rådgiver/sosialøkonom Dagfinn J. Hansen, 

misjonær Jan Ove Heggdal, bonde/cand. theol. 

Arvid Joramo, bonde Samuel Norland, tidligere 

maskin- og industrimaler Svein Brattgjerd, 

næringsdrivende Eivind Nilsen. 

Faste medarbeidere i Bibelsk Tro: 

Forkynner Kjell Dahlene, adjunkt Gunnar 

Holth, tidl. kretssekretær Erik Høiby, adm.leder 

Finn-Widar Knutzen, rektor Reidulf Tværåli, 

juridisk rådgiver Jan Endre Aasmundtveit, 

ekspeditør Immanuel Fuglsang (Danmark), 

pastor Henric Staxäng (Sverige). 

BØNNEVAKT FOR NORGE 

Ønsker dere bønnesedler 

tilsendt, skriv til: 

Bønnevakt for Norge, 

Postboks 264, 

4367 Nærbø 

Forsidefoto: Martin Hågensen, Namsos

3/2011 Innhold 

Fritt, uavhengig 

tidsskrift på evangeliskluthersk 

grunn 

Redaksjon: 

Eivind Gjerde 

Olav Hermod Kydland 

Redaksjons- og 

ekspedisjonsadresse: 

Postboks 264, 4367 Nærbø 

olav.kydland@lyse.net 

Internett: 

www.<strong>bibelsk</strong>-tro.no 

btpost@<strong>bibelsk</strong>-tro.no 

Abonnement og gaver: 

Persokkrossen 3 

4046 Hafrsfjord 

Postgiro: 0530.04.87884 

Bankgiro: 3290.07.77786 

Dansk postgiro: 

1199 250-9350 

Svensk postgiro: 

106 4551-3 

Kasserer: Edvard Jekteberg 

Tlf: 51 55 02 48 

Utkommer 6 ganger i året. 

Årsabonnement: 

Norge og Norden kr. 180,- 

Til andre land kr. 210,- 

Skoleungdom kr. 160,- 

Bibelsk Tros kassettjeneste 

Tlf: 51 68 90 31 

Redaksjonen er ansvarlig for 

alt som kommer fram i lederspalten. 

Konkrete synspunkter forøvrig 

står de respektive forfattere 

ansvarlig for. 

Red. deler nødvendigvis ikke 

alle disse, men er ansvarlig 

for at ikke noe bryter 

med stiftelsens formål og 

grunnlag. Unntak fra dette 

kan være ytringer i klipp- og 

leserbrev spalten. 

Ettertrykk kan skje ved 

kildeangivelse. 

Layout: Rune Hegle 

Trykk: Gunnarshaug Trykkeri 

Tlf: 51 82 62 07 

Endetiden og Den norske kirke 

Leder. Av Eivind Gjerde ............................................................. 4 

I troens rike 

Andakt. Av Kristian Fagerli ......................................................... 7 

Mit hjertes største glæde 

Sang. Av Immanuel Fuglsang .................................................... 8 

Pinse på ny 

Troslivet. Av Kristoffer Fjelde ..................................................... 9 

Verdens barnelærdom eller Kristi visdom - del 2 

Bibelforum. Av Odd Eivind Stensland ........................................ 9 

Er kristendom en privatsak? 

Aktuelt emne. Av Erik Høiby .................................................... 14 

Ny CD: ”Jeg er fri” - Brødrene Kjetilstad 

CD-melding. Av Ole Andreas Meling ....................................... 16 

Aftenbønn 

Bønn. Av Erik Pontoppidan ...................................................... 17 

Vokt deg for de falske profetene 

Bokklipp. Av Hans Erik Nissen ................................................ 18 

Vranglære på såkalt kristen TV-stasjon 

Søkelys på forkynnelsen. Av Erik Høiby .................................. 19 

Carissimi-prestenes kamp 

Kommentar. Av Olav Hermod Kydland .................................... 21 

Går udøpte barn fortapt? 

Bibelsk sjelesorg. Av Carl Fredrik Wisløff ................................ 24 

Sekularismens trussel 

Åndssituasjonen. Av Torleif Haus ............................................ 27 

All verdens rikdom blekner 

mot skatten Gud deg gir. 

Tror du på Jesus Kristus, 

da evig rik du blir. 

All verdens visdom visner 

mot den som Gud deg gir. 

Tror du på Jesus Kristus, 

da evig rik du blir. 

(Trygve Bjerkrheim) 

Neste nummer av Bibelsk Tro kommer i sommer. 

3

Leder 

3/2011 

Endetiden og Den norske kirke 

Av Eivind Gjerde 

Det skulle være liten tvil om at vi lever i 

den siste tid av endens tid. Alle tegnene som 

oppfylles fremfor våre øyner tyder på det. 

Vår tid er akkurat som den tiden Jesus sa ville 

inntreffe like før Han kom igjen. Det ser vi 

tydelig om vi leser Jesu store endetidstale i 

Matteus evangelium kapitel 24-25. 

Jesus har uttrykkelig sagt at ingen uten 

 

“Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal 

slett ikke forgå. Men denne dagen eller timen 

kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, 

ikke engang Sønnen, men bare Faderen” (Mark 

13,30-31). Samtidig vil Jesus at vi som tror på 

ham skal følge med på utviklingen i verden og 

legge merke til tegnene Mat 24,32-33). 

Ut fra det som står i Matteus kapitel 24, 

kan vi gruppere tegnene som varsler Herrens 

 

Tegn i naturen 

Det skal bli jordskjelv rundt om på kloden 

(Mat 24,7). Det skal skje tegn i sol og måne. 

Himmelens stjerner skal rokkes (Mat 24, 29; 

Åp 6,12-13). Menneskeheten vil merke seg 

det underlige som skjer og gripes av frykt 

(Åp 6, 15-16). Mange spør seg om de mange 

naturkatastofene med jordskjelv, tsunamier, 

forferdelige oljeforurensinger er mellom de 

 

Tegn i folkelivet 

Hungerkatastrofer skal ramme verden. 

 

seg mot folk i krig, og ryktene om krig skal 

 

vil gripes av angst og uro over det som skjer. 

Menneskeheten skal forandre seg til det verre. 

Denne selvdyrkende mennesketype ser ut til 

å være idealet i tiden like før Jesus kommer 

 

sterk interesse for trolldom og magi, vil prege 

mange. Kjennetegner denne mennesketypen 

 

Tegn i den kristne menigheten 

Det forfall og forderv som griper de fleste 

mennesker vil føre til sterk forfølgelse av de 

kristne. De kristne vil bli overgitt til trengsel 

og slått i hjel (Mat 24,9). Dette skjer i dag. 

 

verden som i dag. Som oftest er det muslimer 

 

hundre tusener hvert år. 

I tillegg vil det stå fram mange falske 

profeter som vil forkynne et annet budskap enn 

det <strong>bibelsk</strong>e. Vranglærerne vil gjerne ha innpass 

i menighetene og prøver å lure inn sitt budskap 

ved siden av det sanne budskapet. Frukten av 

deres virksomhet vil bli splittelse i menighetene 

og frafall. Mange skal bli ført på avveier. 

Allerede i aposteltiden hadde vranglærerne 

gode kår. Paulus advarte menighetene i 

Galatia med følgende sterke ord: ”Jeg undrer 

meg over at dere så snart vender dere bort 

fra ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et 

annet evangelium, skjønt det ikke finnes noe 

annet – det er bare noen som forvirrer dere og 

vil forvrenge Kristi evangelium. Men selv om 

vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne 

dere et annet evangelium enn det vi har forkynt 

dere, han være forbannet!” Gal 1,6-8 

Respekten for Guds lov og bud vil være 

på et lavmål i endetiden. Lovløsheten vil ta 

overhånd og kjærligheten vil bli kald hos de 

 

av lovløsheten at de selv vil miste kjærlighetens 

“Men når Menneskesønnen 

kommer, mon han da vil finne troen på jorden” 

(Mat 18,8). 

Skjer dette i dag? Ja, på en overveldende 

måte. Det kryr av vranglærere og forførere. 

4

3/2011 Leder 

Statskirken er et klart eksempel her. Guds Ord 

og bud krenkes åpenlyst. 

Tegn i Israel. 

Israel er kalt for den lille urviseren på Guds 

klokken. Denne urviserer mener mange står 

fem minutter på 12. I år 70 falt Jerusalem 

for romerne under Titus. I hele det lange 

tidsrommet fra år 70 til 1948 var jødene 

uten eget land. De levde i diasporaen i 

utlendigheten. Mange spådde at jødene aldri 

ville få landet sitt tilbake igjen. Men folket er 

tilbake i landet og landet blomstrer på mange 

vis. I forbindelse med Jesu gjenkomst vil 

jødene få en sentral rolle. I den siste tid vil hele 

det jødiske folket omvende seg til Jesus som 

Messias (Rom 11,25-26). 

Guds Ord har forutsagt at hele verden vil 

vende seg mot Israel. Det ser vi oppfylles. 

Journalister, kommentatorer, politikere og 

såkalte intellektuelle spyr ut sitt hat mot landet 

i ulike medier over hele kloden. Den mest 

primitive og hysteriske kritikken kommer fra 

arabiske og muslimske medier. 

De aller fleste tegnene innen den kristne 

menigheten er svært dystre, men det er et som 

lyser herlig opp. Til tross for frafallet og til tross 

for alt det uhyggelige som vil skje, kommer 

verdensmisjonen til å bli fullført. Vekkelse og 

“Og 

dette evangeliet om riket skal bli forkynt over 

hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, 

og så skal enden komme” (Mat 24,14). 

Vi nevnte Den norske kirken i overskriften 

til denne lederartikkelen. Det er ikke tilfeldig. 

Utviklingen innen denne er et tydelig 

endetidstegn. Det må være klart for alle som har 

øyne å se med, at Dnk ikke er en sann kristen 

kirke. Den har utviklet seg til å bli en løgnkirke. 

Den har tydelige antikristelig kjennetegn. Innen 

Dnk er det blitt en nesten grenseløs aksept for 

alle slags åndelige villfarelser. De liberale har 

nesten fritt spillerom, mens de som står fast 

på kirkens <strong>bibelsk</strong>e – og lutherske grunnlag 

opplever forfølgelse og manglende respekt. Et 

grelt eksempel er behandlingen av Carissimiprestene 

med sine støttespillerer. Dette er 

kirkelige – og høykirkelige prester og lekfolk 

som vil stå fast på kirkens <strong>bibelsk</strong>e og lutherske 

tro. De ønsker seg et alternativt biskopelig 

tilsyn og vil ikke ha nattverdfelleskap med 

vranglærerbiskoper. Dette ønsket har de fått 

særdeles lite gehør for. Flere biskoper og andre 

har argumentert for at de enten må underlegge 

seg vranglærerbiskopenes tilsyn, eller så må de 

vurdere å gå ut av tjenesten som prester. 

NY CD 

”Jeg er fri” med sang av: 

brødrene Olav, Torvald og Nårdin Kjetilstadtad 

Kan bestilles via våre nettsider: 


Eller ved å skrive til: 


Postboks 116 

4311 Hommersåk 

Kr 185,- 

5

Leder 

3/2011 

Sett fra et <strong>bibelsk</strong> standpunkt er dette opprørende, 

men ikke overraskende. Vrang lærerne 

er nemlig ikke tolerante og imøte kommende. De 

er aggressive. Vrang lærerne aksepterer ikke de 

rettroende. Den norske kirkes såkalte biskoper 

tviholder på noe de oppfatter som “enheten” i 

kirken. Denne enheten verner om vranglæren 

og truer med utstøtelse av de rettroende. 

Det som er tragisk er at ingen av de mer 

moderate biskopene er villige til å ta et oppgjør 

med vranglæren og den falske enheten seg 

i mellom. Alle biskopene og deres mange 

støttespillere er dermed blitt en del av det store 

frafallet fra troen. 

Resultatet av dette åndelige hykleriet ser 

vi. De lyver om den kristne troen og fører 

mennesker bort fra den sanne Kristus. De 

forkynner i ord og liv den falske Kristus, selv 

om de nok hårdnakket vil ha seg frabedt dette. 

Til det er det å si at å godkjenne vranglære er å 

fornekte Kristus. 

I denne skjebnetid for Dnk, er det viktigere 

enn noen gang å holde fast ved den sanne og 

sunne <strong>bibelsk</strong>e læren. 

I 1. Timoteusbrev formaner Paulus sin unge 

medarbeider med disse djerve og oppmuntrende 

ord: “Gi akt på deg selv og på læren! Bli 

ved med dette. For når du det gjør, skal du 

frelse både deg selv og dem som hører deg.” 

(1 Tim 4,16) 

Den kristne lære er viktig. Den kristne 

tro har et bestemt læremessig innhold. Helt 

fra oldkirkens tid har den sanne menighet 

formulert sin tro i trosbekjennelser. Den sanne 

lære bringer Jesus Kristus og frelsen i ham 

med seg. Den falske lære bringer Antikrist og 

fortapelse og dom med seg. 

Vi skulle derfor med glede forkynne det 

som Jesu Kristi sanne kirke alltid har stått for. 

Hele Guds råd til frelse må blir ropt ut til vårt 

folk og til de som aldri har fått høre. Gud har 

knyttet løfte til det. Ordet vil gi frukt i frelste 

sjeler. De vitner som har proklamert den sanne 

lære, skal selv bli frelst. 

Kan det tenkes enn større oppmuntring enn 

å stå fast på Guds Ord? Nei. La oss derfor med 

frimodighet tale, lære, forkynne og vitne om 

sannheten. 

NY BOK 

”Våg å stå som Daniel”, av Erik Høiby. 

Innføring i Daniels bok. 





Postboks 116 


Kr 160,- 

6

3/2011 Andakt 

I troens rike 

Av Kristian Fagerli 

Den virkelighet, den verden, vi lever i som 

kristne, er et troens rike. Grunntilstanden for 

oss i dette riket, vår daglige vandring, er ”i tro, 

ikke i beskuelse”, 2 Kor 5,7. Salig er de som 

ikke ser, og likevel tror, Joh 20,27-29. 

Hva betyr det? Det betyr at vi skal få lov til 

tro på det Herren har sagt, og la det ordet ha 

større vekt og betydning enn alt vi ser rundt oss 

i erfart liv. 

Abraham, troens far, så at hans eget legeme 

var utlevd, og at Saras morsliv var utdødd. Det 

så han. Hver dag. Det var hans hverdagserfaring. 

Men det Gud hadde sagt, om hvem Han var, 

 

 

Rom 4,18-20. 

Peter sa på ditt Ord vil jeg kaste garnene, midt 

 

 

ville gjøre det likevel. På råd fra en snekker fra 

en fjell-landsby, helt uerfaren med fiskeyrket, 

og oppvokst langt fra Genesarets strender. Peter 

ville gjøre det, mot alle odds og mot all såkalt 

fornuft. Midt foran måpende arbeidskolleger 

 

 

betydning for ham, enn et helt livs oppsamlede 

arbeidserfaring. Luk 5,1ff. 

Noen ganger ser vi også at Gud er god, når alt 

går på skinner og hverdagen er lys og lett. Og vi 

skal takke for slike dager. Men det er jo lett å tro 

at Gud er god når vi ser at Gud er god. Da er det 

nesten så troen ikke trengs: vi ser det jo, erfarer 

det. 

Men når Herren lar oss oppleve mørke, tvil 

og motgang, da prøver Han troen vår. Ordet 

for å friste, og ordet for å prøve, er ett og det 

samme i Bibelen, både i Det gamle og Det nye 

testamentet. Det er veldig lærerikt: Satan frister 

oss – for å få oss til å falle. Men Gud er også der. 

Han prøver oss – for å teste ut kvaliteten på vår 

tro, og for å vise og bevise at det Han har skapt i 

oss, står sin prøve. 

Denne fristelsen, denne prøvelsen, er menneske 

livet og åndskampen i et nøtteskall? De 

to giganter kjemper. De kjemper i meg. Og de 

kjemper om meg. Om min sjel. Om min evighet. 

Tyven og den gode hyrde. Tyven for å 

stjele ordet og tilliten til Gud bort fra hjertet 

mitt, myrde gudslivet i meg, og så fortsette sitt 

destruktive arbeid med å ødelegge også psyke 

og kropp. Det er bare dette han er kommet for, 

Joh 10,10. Men den gode hyrde er der også, for 

å rense, lutre, styrke, og gi liv, fornye liv, styrke 

livet, så gudslivet kan få overtaket over kjødet, 

 

jordeliv, senere fullt ut i Hans herlighet. 

Peter taler om den prøvede tro, den tro som 

har blitt renset og testet i ilden. Denne tro, skal 

etter å ha bestått ildprøven, ”finnes til lov og pris 

og ære” den dag Jesus kommer igjen, 1Pet 1,7. 

Du som leser dette, er du inne i prøvens ildovn 

akkurat nå? La ikke hjertet bli grepet av angst. 

Tro på Gud, og tro på Hans Sønn Jesus Kristus 

fra Nasaret. Får Herren føre deg gjennom dette 

du nå er inne i, vil du komme lutret ut, med en 

renere tro og et nytt vitnesbyrd om at Herren og 

Hans Ord er til å stole på. Og ditt vitnesbyrd skal 

da bli til, føre til, ja, ha som frukt, ”lov og pris 

og ære”. 

”Vent på Herren! Vær ved godt mot, ditt hjerte 

være sterkt! Ja, vent på Herren!” Sal 27,14. 

Det er enkelt å bestille 

litteratur og musikk 

fra våre nettsider: 


7

Sang 

3/2011 

Mit hjertes største glæde 

Melodi: Den blomstertid nu kommer 

/ Hvorledes skal jeg møte 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Immanuel Fuglsang - Mars 2011 

8

3/2011 Troslivet 

Pinse på ny! 

Av Kristoffer Fjelde 

Hva er pinse? Det er en av de tre store høytidene 

i frelseshistorien. Men det ble også pinse når en 

blir født på ny og Den Hellige Ånd tar plass i 

hjertet. 

Sannhetstolken var på ferde og overbeviste 

om synd, rettferdighet og dom. Evangeliet ble 

forkynt og hørt som det ble for Kornelius, Apg 

10,44. 

Men begynt er ikke endt. Det ble slutt på 

pinse da det kom svik i ånden. David gikk i ett år 

slik. Sannhetstolken ble for mektig da Natan kom 

sa: “Du er mannen”. David sier: ”Jeg bekjente 

min synd for deg og skjulte ikke min skyld, og du 

tok bort min syndeskyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne 

mine misgjerninger for Herren! – Og du tok bort 

min syndeskyld, Sela” Sal 32,5. – Det ble pinse 

 

Ikke bare de store syndefall kan gjøre slutt 

på pinse. Også de små revene i vingården. De 

 

mangt et og hjerte. Det er mange vingeskutte og 

brennemerkede samvittigheter. Det blir skinn 

uten kraft. En har Gud i munnen og ikke i hjertet. 

Den Hellige Ånd skal ha takk som ikke går trett. 

 

Men det er ikke bare synden som kan gjøre 

slutt på hjertefreden. For galaterne sluttet pinse 

med “gode” gjerninger. De hadde fått Kristus 

malt for sine øyne som korsfestet. Det hadde de 

trodd seg frelst på, men noen kom etter og sa det 

måtte mere til. Ga1 3,4; 5,4. De var begynt i ånd 

og holdt på å fullende i kjød. Hvor alvorlig dette 

er. 

Hvordan bli bevart slik at pinse vedvarer? Det 

gjelder å vandre i lyset. Det er alltid pinse der 

den sønderbrutte og nedbøyde i ånden får se det 

fullbrakte verk på Golgata, se Jes 57,15. Paulus 

måtte ha en torn i kjødet for å beholde pinse. 

 

Verdens barnelærdom eller Kristi visdom 

Av Odd Eivind Stensland 

Seiersprisen 

Grunnen til at Paulus skriver dette brevet er 

ikke bare av menneskelig omsorg, det går 

mye dypere enn som så. Det handler om ikke 

noe mindre enn himmel eller helvete. Derfor 

bruker han store deler av brevet for å minne 

de troende om det de har i Jesus. Det så vi på 

i gjennomgangen av det første kapitlet, der 

Paulus malte Kristus for våre øyner, og at vi har 

alt i Ham. Her gjentar Paulus igjen hva de må 

holde fast på. Det er viktig at dere holder fast 

ved Ham alene. ”La ingen røve seiersprisen fra 

dere” (2,18). En seierspris i idrett vinnes ved 

egen innsats og prestasjoner. Det er mye trening 

som ligger bak for å bli best og stå øverst på 

seierspallen. Den himmelske seierspris får du 

ene og alene på grunn av at en annen har vunnet 

den for deg. Jesus har vunnet seieren for deg. 

Djevelen er en avvæpnet fiende. Derfor har 

han ingen rett ovenfor deg som tror på Jesus. 

”Den store drage ble kastet ned, den gamle 

slange, han som kalles djevelen og Satan, han 

som forfører hele verden. Han ble kastet ned på 

jorden, og hans engler ble kastet ned med ham” 

 

til Jesu seier. ”Og de har seiret over ham i 

kraft av lammets blod” (Åp 12,11). Vi leser i 

Mat 12,18-21 om det som skulle bli oppfylt 

9

Bibelforum 

3/2011 

og som ble talt ved profeten Jesaja, som sier: 

”Se, min tjener som jeg har utvalgt, ham som 

jeg elsker, som min sjel har behag i; jeg vil 

legge min Ånd på ham, og han skal forkynne 

rett for hedningefolkene. Han skal ikke trette og 

ikke rope. Heller ikke skal noen høre hans røst 

på gatene. Han skal ikke knuse et knekket siv, 

og ikke slokke en rykende veke, inntil han har 

ført retten fram til seier. Og til hans navn skal 

hedningefolkene sette sitt håp.” Hvem er denne 

utvalgte som det tales om her? Det ser vi av 

vers 21. ”Og til hans navn skal hedningefolkene 

sette sitt håp” Hvem er det vi skal sette vårt 

håp til? Det er til Jesus. Og videre legger vi 

merke til at det står at han skal føre retten til 

seier? Hvilken seier? Nettopp den seier vi her 

har nevnt at Jesus har seiret i vårt sted. Han har 

forløst oss fra synden og døden. 

 

den forkynneren som jeg begynte å reise sammen 

med for 25 år siden og som har gjort meg så godt. 

Han siterte fra 2 Kor 2,14 (nynorsk oversettelse): 

”Men Gud vere takk, som alltid fører oss fram 

på sigerferd i Kristus” Tenk, Jesus fører oss på 

seiersferd. Det er stort å tenke på. 

“Den stormande verda vil stengja vår veg, 

men pilegrimsferda mot himmelen dreg. 

Og ferda skal enda for trona ein dag. 

|: Vår hovding er førar, :| 

vår sigrande hovding, 

så vinn vi vårt slag.” 

(Carl O. Rosenius) 

Et verdslig liv 

Det har opp gjennom tidene alltid vært de som 

vil være kristne på sine egne premisser. Det kan 

skje på den ene side at en vil leve et syndeliv. En 

sier at Jesus tror jeg på, men Gud har ingenting 

med hvordan jeg innretter mitt liv. Der vil jeg 

bestemme selv. Det viktigste er at jeg er frelst 

av bare nåde alene, så betyr ikke det så mye om 

jeg lever etter Guds bud og formaninger. Det 

 

kristne går inn for fri abort. Nei, det er ikke 

sant. Gjør du det, er du ingen kristen. Det går 

ikke an å si at en er frelst av nåde, men så inntar 

en holdninger, synspunkter og meninger som 

er imot Guds ord. Vi har det 5.bud som lyder 

slik: ”Du skal ikke slå i hjel.” (2 Mos 20,13). 

Dette budet bestemmer en kristens holdning til 

fosterdrap. Det går altså med andre ord ikke an 

å være enig med Gud angående frelsen, men 

uenig med Gud i hvordan du skal leve livet ditt. 

Der vil du bestemme selv. Det nytter ikke å 

forene det Jesus fordømmer i sitt ord, det vil si 

synden. Da slipper Jesus taket. 

Verdens barnelærdom 

Den andre måten et menneske vil være en 

kristen på er det som vi møter i Kolossæ. 

Denne vranglæren var som vi nevnte religiøse, 

filosofiske åndsstrømninger som var blandet 

med jødisk lovtrelldom. En vil bygge opp 

sin egen kristendom ved høyere ”visdom” 

(2,23), ”ydmykhet” (2,23), ”engledyrkelse” 

(2,18), og slutte seg til de forskjellige regler og 

forskrifter. ”La derfor ingen dømme dere for 

mat eller drikke eller med hensyn til høytider 

eller nymånedager eller sabbat! Dette er bare 

en skygge av det som skulle komme, men selve 

legemet hører Kristus til. Når dere er døde med 

Kristus fra verdens barnelærdom, hvordan kan 

dere da – som om dere fortsatt levde i verden – 

la dem legge slike bud på dere: Ta ikke! Smak 

ikke! Rør ikke! Dette er bare menneskers bud 

og lærdommer. For disse ting er bestemt til å 

bli brukt og fortært. Slikt har nok ord på seg 

for å være visdom, med selvvalgt gudsdyrkelse 

og ydmykhet og mishandling av legemet. 

Men det er ingen ære verd, og tjener bare til 

tilfredsstillelse for kjødet.” (2,16–17, 20-23). 

Her er det bestemte ting av regler, bud og lover 

en skal holde for å være en ”skikkelig” kristen. 

Det er sant at vi tar avstand fra et liv i synd, som 

vi sa ovenfor. Det er også sant at vi tar avstand 

fra et liv som vil føre oss bort fra Jesus. Det er 

ikke det vi snakker om her. Ofte skapes det et 

inntrykk av at det som gjør et menneske til en 

kristen er regler, lover og bud. At det beror på 

meg hva jeg gjør og utretter. 

”Det ble foretatt en undersøkelse blant 

10

3/2011 Bibelforum 

140 gymnasiaster. De ble bedt om å svare 

skriftlig (anonymt) på spørsmålet: ”Hva er det 

vesentligste i kristendommen?” Og det ble betont 

at det ikke var deres personlige mening om 

kristendommen som skulle fram, men de kristnes 

syn på sin egen tro. 40 % klarte ikke å peke på 

noe spesielt som var vesentlig, men nevner en hel 

mengde forskjellige ting. Av de som ga et klart 

svar, svarte 70 % omtrent slik: ”Det vesentligste 

i kristendommen er at du skal tro på Gud, holde 

budene og være god mot sin neste” Særlig dette 

 

direkte galt. Hvis oppgaven hadde vært ”nevn 

noe vesentlig i kristendommen”, hadde svaret 

vært riktig. For det er naturligvis viktig at du skal 

holde budene og tro på Gud. Men spørsmålet 

var om det viktigste, det mest avgjørende punkt 

i kristendommen. Og dette dreier seg ikke først 

og fremst om hva vi skal gjøre, det er derimot 

evangeliet om hva Gud har gjort for å frelse 

oss. Alle disse andre ting er kun konsekvenser 

av dette. ”Du skal tro på Gud og være god mot 

nesten”” (Arild Romarheim). 

Hvordan tale til barn 

Carl Fr. Wisløff har skrevet en artikkel som 

heter ”Lov og evangelium i forkynnelsen for 

barn.” Artikkelen er hentet fra ”Hjelpebok 

i søndagsskolearbeidet”. Dette burde være 

obligatorisk lesing for alle som har med 

forkynnelse å gjøre både blant barn, unge og 

voksne. 

Her kommer han med et advarende eksempel. 

Han tar utgangspunkt i en søndagsskoleklasse: 

”Hvem er det som kommer til himmelen, da?” 

Mange svarer, frøken spør så lett i dag. ”De som 

er snille.” ”Ja, riktig ja, de som er snille, husk vi 

må alltid være snille ellers kommer vi ikke til 

himmelen. Men har dere ikke mer å si, du Per?” 

– ”De som er lydige og lærer leksa si” ”Riktig 

ja,” – søndagsskolen har et stort ansvar overfor 

sin verdslige kollega, og læreren er glad fordi hun 

 

må vi være snille og lydige, gjøre det som mor 

ber oss om, og gjøre vårt beste på skolen.” Men 

så er det som læreren gjerne vil ha fram en ting 

til, og så kommer det: ”Men er det ikke noe mer 

vi også må gjøre da?” Taushet, de forslag som 

nå kommer bringer intet nytt. ”Men barn, er det 

nok å være snill, da? Må vi ikke også gjøre noe 

annet? Er det nok at jeg er snill og lydig?” Nå går 

 

dem. ”Riktig ja, vi må tro, det er ikke nok å være 

snill, er det vel?” Læreren er fornøyd med både 

seg selv og barna sine. 

Men vet du det, du som lærer barna slikt, at 

du lærer feil? For hva er det du lærer barna der? 

Du lærer dem lov, gjerning, gjerning og ikke noe 

annet enn gjerning. Ingen kommer til himmelen 

ved å være snill. Ikke et barn heller. 

Ja men, vil du kanskje si, læreren sa jo også at 

vi måtte tro? 

Nettopp ja. Men hva er det for slags tro, som 

trer til som en erstatning eller utfylling av det vi 

ikke makter overfor Gud? ”Det er ikke nok med 

å være snill, vi må også tro.” Hva er det for slags 

forkynnelse? Det er lovens forkynnelse. For hva 

er det for slags tro? Det er en tro som i seg selv 

er en gjerning. Den frelsende tro står ifølge Guds 

ord i motsetning til alle gode gjerninger. ”Av tro, 

ikke av gjerninger” Og et menneske blir, etter 

Ordet, ikke frelst ved at det på toppen av sine 

gode gjerninger også tror. Nei, han blir frelst ved 

det at han kaster vrak på alle frelsende gjerninger 

– og tror. 

Og derfor sier Bibelen ikke at de som er 

snille kommer til himmelen. ”Disse er de som 

kommer ut av den store trengsel, og de har 

tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets 

blod. Derfor er de for Guds trone –” Åp 7. Det 

er vårt syndeforderv at vi ikke kan holde Guds 

lov slik at den blir en himmelstige for oss. 

Hva er det man har gjort med denne tale om å 

være snill for å komme til himmelen? – Man 

har blandet sammen lov og evangelium. Det 

mest skjebnesvangre feilgrep som kan gjøres i 

forkynnelse både for barn og voksne – og kanskje 

det mest alminnelige.” 

Engler 

”La ingen røve seiersprisen fra dere, om noen 

prøver på det ved ydmykhet og engledyrkelse, 

11

Bibelforum 

3/2011 

idet han gir seg av med syner, blir oppblåst uten 

grunn av sitt kjødelige sinn,” (2,18). 

Engler er veldig populært i vår tid. Jeg tenker 

på Prinsesse Märtha Louise der de skriver på sin 

 

eller lysvesener, i alle religioner. Englene er 

krefter som er rundt oss bestandig, og som er en 

ressurs og en støtte i alle aspekter av tilværelsen. 

Vi i Astarte Education gir deg muligheten til å 

komme i kontakt med dine egne engler og bruke 

 

indre sannhetskilde og gjenoppta din naturlige 

kontakt med englene og det guddommelige 

univers” 

Det er sant at Skriften ofte taler om engler. 

Disse englene er de som skal beskytte, redde 

og berge oss. Det er vel slik vi oftest tenker om 

engler. ”Intet ondt skal ramme deg, og ingen 

plage skal komme nær til ditt telt. For han skal 

gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare 

deg på alle dine veier. De skal bære deg på 

hendene, så du ikke skal støte din fot på noen 

stein” (Salme 91,10-12). I Heb 1,14 leser vi 

at engler er ”tjenende ånder, som sendes ut til 

tjeneste for deres skyld som skal arve frelse”. 

Disse engler skal derimot ikke tilbes. Det blir vi 

advart om i bibelen. ”Og jeg, Johannes, er den 

som hørte og så disse ting. Da jeg hadde hørt 

og sett, falt jeg ned for å tilbe ved føttene til den 

engelen som hadde vist meg alt dette. Men han 

sa til meg: Vokt deg for det! Jeg er medtjener 

med deg og dine brødre profetene, og med dem 

som tar vare på ordene i denne bok. Gud skal du 

tilbe!” (Åp 22,8f.). Her sies det klart at vi skal ta 

oss i vare fra å tilbe andre enn Herren alene. Det 

samme blir vi advart mot i Kol 2,18: ”La ingen 

røve seiersprisen fra dere, om noen prøver på 

det ved ydmykhet og engledyrkelse, idet han gir 

seg av med syner, blir oppblåst uten grunn av sitt 

kjødelige sinn” 

Jeg har en fast frisør som jeg klipper meg hos. 

Hun er ingen kristen men svært åpen om kristne 

spørsmål, og jeg får mange ganger muligheten til 

å si noe til henne. For en stund siden snakket vi 

om engler. Hun uttrykte seg slik at englene var 

kontakten opp til ”sjefen”. Det er ikke riktig. Det 

er i Jesu navn vi skal få be. Det er Jesus vi skal ha 

et forhold til, og som vi skal sette vår lit til. Han 

som døde i vårt sted. 

“Jeg kommer her til deg, Min kjære Fader; 

Thi Jesus sender meg og hilse lader. 

At du for hans skyld vil meg nådig høre; 

Jeg kommer i hans navn, 

Det skal inni din favn som barn meg føre” 

(Rev. Landstad nr. 401,2.) 

”Vi er frie” 

Dette er den danske tittelen på en bok som jeg 

har hatt stort utbytte av å lese. (”Oppbrudd” 

heter den på norsk, på tysk: ”Wenn Mauern 

fallen“ (”Når murer faller”). Boken handler 

om to tidligere Mariasøstre, Marianne Jansson 

og Riitta Lemmetyinen som gikk inn i De 

Evangeliske Mariasøstre. Forfatterne har 

skrevet boken på grunnlag av sine personlige 

erfaringer i de henholdsvis 17 og 19 årene 

de tilhørt Mariasøsterfellskapet. To såkalte 

”Mødre” ledet dette fellesskapet. Utenom 

grunnleggeren Mor Basilia Schlink, heter den 

andre Mor Martyria. Her røper de hvordan mor 

Basilea gjennom hele sitt liv styrte ordenen ved 

tilsynelatende å motta mystiske åpenbaringer, 

profetier og syner, som det ikke var mulig for 

noen å debattere eller stille kritiske spørsmål 

ved. Den kristne skulle hjelpes til en dypere 

etterfølgelse og en sterkere kjærlighet til Jesus. 

Veien til dette gikk gjennom bot, anger og 

omvendelse. 

Brudekjærligheten 

Mor Basilia spør hvorfor Jesus ble menneske? 

Det var fordi Jesus ville ha en brud, som kun 

elsket ham. Hun beskriver kjærligheten som en 

bruds kjærlighet, som fører til at en må oppgi 

alt. Mariasøstrenes egentlig kall ligger i å få 

denne brudekjærligheten. 

I Mariasøsterfelleskapet skjer ikke dette uten 

visse forutsetninger. For å få denne kjærligheten 

må synden beseires. De skulle kjempe mot sine 

fiender et kvarter om dagen i tro med bønn 

og sang. Da skulle de befris fra sine synder 

12

3/2011 Bibelforum 

ved sin troskamp. Hver dag skulle de kjempe 

mot sitt hovmod eller egoisme, og så skulle 

de langsomt bli befridd fra det. Ved å dø fra 

selvlivet, især egenviljen, er det mulig å oppnå 

brudekjærlighet til Jesus. Søstrene skulle ved 

stadig selvfornektelse drepe viljen og utslette 

naturlige tilbøyeligheter. ”Jo mindre jeg har den 

Herre Jesus, jo mer behøver jeg det annet og 

omvendt. Jo mer jeg begjærer mat, søvn osv., og 

vil tilfredsstille mine sjelelige behov, jo mindre 

får jeg del i Jesus”. Selve frelsen er avhengig 

av dette. En av søstrene måtte spørre seg selv: 

Kan virkelig frelsen være avhengig av spiseog 

sovevaner? Det er dette vi møter i Kolossæ 

også. ”Når dere er døde med Kristus fra verdens 

barnelærdom, hvordan kan dere da – som om 

dere fortsatt levde i verden – la dem legge slike 

bud på dere: Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke! Dette 

er bare menneskers bud og lærdommer. For 

disse ting er bestemt til å bli brukt og fortært.” 

(2,20-22). 

Veien ut av det 

 

fra sin far som innholdt en talekassett fra et 

møte han hadde holdt. Emne var: ”Troens 

kamp og troens hvile”. Hun undret seg da hun 

leste tittelen. ”Troens kamp” Det kjente hun 

til. Det var det nok av her på Kanaan. Men 

”troens hvile” var ukjent for henne. Hun måtte 

 

Da hun hørte faren talte, sa han bl.a.: ”Der er 

farlige fælder i troens kamp, som kan føre en 

ærlig kæmpende til at fortvile. Der lurer en fare, 

når den kristne delvis stoler på Gud og delvis 

på sig selv. Vi kan ændre vor opførsel, men 

mennesket kan aldrig kæmpe sig til et sind, der 

opriktigt elsker Gud og sin næste. Det er ene 

og alene en gave til den troende. En gave, der 

kommer udefra” Gjennom lesningen av Luthers 

kommentar til Galaterbrevet ble mange ting 

avklart og ble til sjelehjelp og frelse. 

Avslutning 

Som vi har sett er det ikke noe nytt under 

solen. Det kommer bare til oss i forskjellige 

former, men saken blir den samme. Det har til 

alle tider vært fristelser til å ville ha noe mer 

enn bare troen på Jesus. ”For om det kommer 

en til dere og forkynner en annen Jesus, som 

vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen 

ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet 

evangelium, som dere ikke før har mottatt – da 

tåler dere det så gjerne” (2 Kor 11,4). ”Jeg 

undrer meg over at dere så snart vender dere 

bort fra ham som kalte dere ved Kristi nåde, til 

et annet evangelium, skjønt det ikke finnes noe 

annet – det er bare noen som forvirrer dere og 

vil forvrenge Kristi evangelium. Men selv om 

vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne 

dere et annet evangelium enn det vi har forkynt 

dere, han være forbannet!” (Gal 1,6-8). Her 

tales det om en annen ånd, en annen Jesus og 

et annet evangelium. Det har som kjennetegn at 

det er et tillegg til Kristus. Jesus alene er ikke 

lenger nok til min evige frelse. For det annet er 

menneskelig aktivitet i sentrum. Dette tiltaler 

det gamle menneske. Det er slike råd vi møter i 

dag når det virker tørt i kristenlivet: Bare si hva 

jeg skal gjøre, så skal jeg gjøre det. Det var dette 

som begynte å gjøre seg gjeldende i Kolossæ. 

Det var det Paulus advarte imot. Det er fordi 

det er et annet evangelium. Kristi evangelium 

derimot har et helt annet kjennetegn. Der er 

det bare Kristus som er i sentrum – nå og i 

all evighet. La oss holde fast ved det. Det 

er den eneste rette og salige vei som fører til 

himmelen. 

 

sentrale prinsippene: Skriften alene, Nåden 

alene, Troen alene, Jesus alene. 

13

Aktuelt emne 

3/2011 

Er kristendom en privatsak? 

Av Erik Høiby 

Først må en jo spørre hva ”privat” egentlig betyr. 

Det betyr ”det som angår enkeltpersonen”. 

Altså en motsetning til det offentlige eller det 

som angår samfunnet og de mange. 

Når vi så spør om kristendom er en 

privatsak, må en i høy grad svare et ja på det. 

Kristendommen angår ikke først og fremst 

offentligheten, men privat personen. Du og jeg 

blir ikke frelst ved at vi vokser opp og lever 

i et samfunn som til en viss grad har akseptert 

kristendommen som Statens offentlige religion. 

Nei, kristendommen må aksepteres av den 

enkelte for å få betydning for en selv og dernest 

hele samfunnet. En ytre tilslutning til en 

religionsform kan være nok til å innrulleres i en 

kirkebok. Det blir en slags assosiering, passivt 

medlemskap med andre ord. 

Kristendommen er en privatsak fordi Kristus 

henvender seg til den enkelte. ”Følg meg!” sa 

Jesus til Levi på tollboden. Til mannen med den 

visne hånden, sa han: ”Stå opp og kom fram!”. 

Til Peter og hans bror Andreas sa Jesus: ”Følg 

meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere”. 

Likeså gjorde Jesus mot Jakob og Johannes. Han 

kalte dem (Mat 4) og de forlot straks båten og 

fulgte ham. 

Å tale til mennesker som om de alle er kristne 

 

tale. – Hans Nielsen Hauge (1771-1824) kom 

som en vekkerrøst for over to hundre år siden. 

Det lå en kald materialistisk ånd over landet. 

Forkynnelsen var lik den vi tidvis også hører i 

dag. En ”vi – forkynnelse” som ikke setter den 

enkelte på valg, men taler om at vi er en fallen 

slekt, er syndere, men har fått en frelser og er 

salige fordi vi er kristne. 

Hauge derimot kom med den pietistiske 

forkynnelse om at kristendom er noe personlig. 

Kristendom er livsalvor. Kristendom er noe den 

enkelte må ta stilling til, fordi den ikke er noe 

annet enn det Kristus representerer. Så hadde 

Hauge selv møtt Jesus Kristus på en slik måte at 

det ikke var til å ta feil av. Jesus møtte han i hans 

samvittighet der ute på åkeren som en sviende 

dom over synd og verdslighet. Han hadde møtt 

han i stille nattetimer og ved ulykken ute i 

Glomma da han var nær ved å drukne. Hauge 

hadde stått ansikt til ansikt med evigheten, og 

var klar over at så lenge han ikke hadde sagt et 

personlig ja til Jesus i sitt hjerte, var han fortapt 

og uten livsforbindelse med den levende Gud. 

Men han var også klar over at da han hadde møtt 

Jesus, bekjent sine synder og mottatt nåden i 

Kristus Jesus, sin Herre, da var han også et frelst 

Guds barn. Dette personlige, som han opplevde 

der ute på åkeren, vendte han stadig tilbake til i 

sine vitnesbyrd og prekener. Jeg vil nevne skriftet 

hans som heter ”Løpebanen” som vitnesbyrd om 

hvordan Gud søkte ham, nådde ham og frelste 

ham. Personlig og gripende er dette skildret for 

oss. Hør bare fra nevnte ulykke i elva: ” Mens jeg 

lå der med døden for øye, kom jeg først i hu min 

mor som tok seg så nær av alle ting, og hvilken 

sorg det ville bli for henne å miste oss. Dernest 

tenkte jeg på det lille jeg eide av klær og sådant. 

Det ville mine brødre få og jeg syntes det var 

sørgelig at det ikke lenger skulle være mitt. Slik 

er det med dem som har lagt all sin elsk på det 

timelige. Så sukket jeg til Gud om at han ville 

være meg nådig for Jesu Kristi skyld, og det ville 

jeg nå tro og tenke. Men da tok sjeleangsten meg, 

og jeg begynte å frykte for helvetes mørke, for 

jeg hadde ikke elsket min Gud som jeg burde. Til 

sist truet dødens mørke redsel så forskrekkelig at 

når jeg tenker tilbake på det, må mitt hjerte gråte. 

Den legemlige smerte var intet mot den redsel 

jeg følte i min sjel, den samvittighetens angst 

jeg følte. Og mitt i min lengsel etter lys, ble det 

mørkt for meg, og jeg mistet bevisstheten.” 

Ja, slik taler Hauge om seg selv og den 

vekkelse han gjennomgikk før han ute på åkeren 

ble løst og fri. 

14

3/2011 Aktuelt emne 

Er kristendom en privatsak? Ja, fordi Kristus 

er en person som hvert eneste menneske må ta 

stilling til selv. Mor og far kan ikke tro for sine 

barn, og barna kan ikke tro for sine foreldre. 

Det er ikke nok å være medlemmer av et 

kirkesamfunn, en forening eller et kristelig kor. 

Det er heller ikke nok å være innrullert, ha et 

navn i kirkebok eller en medlemsprotokoll. Det 

hele står og faller på mitt og ditt forhold til den 

levende Gud, hva vi har gjort med våre synder 

og om mitt og ditt navn står skrevet i Lammets 

bak. Den bok som en dag blir åpnet og lest av 

ham som kjenner hjerter og nyrer. Da blir det 

ikke sagt: Nå kommer Norges tur. Norge er et 

kristent land, derfor, gå inn i min himmel alle 

 

fra Norge som har møtt en personlig frelser og 

fått sin sak, sin sjelesak med Gud i orden. 

Kristendom er en privatsak. Kristus tilbyr sin 

frelse til enkeltpersoner. Jesus kaller den enkelte 

her, slik som han en dag skal hente den enkelte 

hjem til seg. To skal male på kvernen. Den ene 

hentes, den andre blir igjen. To skal arbeide ute 

på marken. Den ene hentes, mens den andre blir 

tilbake. Ektefolkene sover i samme seng. Den 

ene er rede til å møte sin Gud og blir hentet hjem 

til himmelen, mens den andre går fortapt. Slik er 

Kristus personlig, både i sitt frelseskall og i sitt 

himmelkall. Den ene blant de mange må stå til 

rette for hans domstol. Som Kristus er en person, 

slik er kristendommen personlig fordi den 

representerer Kristus. 

Er kristendommen en privatsak? Ja, den er 

privat så lenge den gjelder forholdet mellom meg 

og min Gud, men heller ikke lenger. Nikodemus 

møtte Jesus om natten. Det var et privat møte 

mellom disse to. Men kristendommen skal ikke 

skjules under en skjeppe. ”Gå ut!” sa Jesus. 

Gå ut til alle mennesker og fortell dem om 

 

Skovgaard-Petersen sier om Nikodemus’ første 

møte med Jesus, at han kom i mørket og gikk i 

mørket, et hemmelig møte med andre ord. Men 

et og et halvt år senere tok Nikodemus Jesus i 

forsvar. Det var skjedd en forandring, en vekst, en 

utvikling hos Nikodemus. Han kunne ikke ha det 

med Jesus for seg selv. Johannes skriver det slik 

i kapittel 7,50: ”Nikodemus, han som før engang 

var kommet til ham, og som var en av dem (altså 

rådsherrene) sier til dem: Vår lov dømmer da vel 

ikke noen uten at de først har hørt ham og fått 

vite hva han har gjort. De svarte ham: Kanskje 

du også er fra Galilea”. Dersom det har skjedd 

noe med et menneske som har vært hos Jesus, 

så vil det snart merkes, for sann kristendom kan 

ikke skjules. I hvert fall ikke lenge. 

Et halvt år etter, altså to år etter nattmøtet som 

Nikodemus hadde hatt med Jesus, sier Johannes 

i sin beretning om Jesu død og korsfestelse i 

kapittel 19, at Josef fra Arimatea ba Pilatus om 

 

begrave Jesus, og så føyer han til: ”men også 

Nikodemus kom, han som første gangen hadde 

kommet til ham om natten, og han hadde med seg 

en blanding av myrra og aloe, omkring hundre 

pund”. 

Både Josef fra Arimatea og Nikodemus hadde 

begynt som anonyme kristne, men nå da andre 

av disiplene sviktet, kom disse fram i lyset og 

bekjente åpent sin tro på sin Mester og Herre. 

Man behøver ikke alltid å si så mye, men på 

en eller annen måte må det komme fram at en 

 

noe liv med Gud i ens hjerte. En blomst dør om 

den ikke får sol, vann og lys. Et liv med Gud 

visner hen om det ikke lar sine røtter suge næring 

fra den åpne bibel. 

Nikodemus begynte i mørket, men endte i 

lyset. Han begynte hemmelig og privat, men 

fortsatte som en bekjennende Kristus-venn. 

Kristendom er misjon. I det ligger det en 

misjonsbefaling. Hvordan hadde det gått med 

Norge og andre land om ikke noen hadde 

misjonert, forkynt det glade budskap til vekkelse 

og omvendelse? 

Derfor kunne heller ikke Hans Nielsen Hauge 

bli hjemme, men først måtte han fortelle sine 

kjære hva han hadde opplevd. Og det gjorde han 

på en slik måte at underne skjedde samme dag 

som han selv hadde fått visshet i sitt hjerte at han 

var et frelst Guds barn. Hauge forteller selv om 

dette: ”De første jeg talte til, var mine søsken. 

15

CD-melding 

3/2011 

Det bidro til at to av dem ble forandret i sitt sinn 

den samme dag. Mine fem andre søsken ble etter 

hvert av samme sinn”. Så dro han ut til naboer, 

bygdefolk og nabobygder. Han kunne ikke holde 

sin kristendom for seg selv og derfor dro han 

til fots på kryss og tvers over hele vårt land, og 

langt utenfor landets grenser. Han måtte bringe 

den opplevelse videre som han selv hadde hatt 

med Gud, til tross for at han ble fengslet gang på 

gang. Hauge måtte tilbringe nesten ti år i fengsel 

fordi han brøt med Konventikkel plakaten. 

Da Andreas hadde møtt Jesus, kunne han ikke 

ha dette for seg selv. Han måtte ut og fortelle det 

til de andre: ”Vi har funnet Messias” ropte han 

ut. Og så fulgte Simon med til Jesus. 

Bekjennende kristendom er misjonerende 

og erobrende, mens privat kristendom er det 

motsatte. 

Hvordan bli en misjonerende kristen? Det 

blir en ved daglig å leve i nærkontakt med 

misjonens Herre og samtidig ernære seg av 

Guds ord. 

”Daglig inn i Herrens Ord, 

Daglig inn i Jesu spor. 

Daglig ren i Jesu blod, 

Da blir du et salt på jord” 

Til Kristus må det tas et personlig og privat 

standpunkt. Men det standpunktet kan ikke 

holdes hemmelig. Jesus sier: ”For det hjertet 

flyter over av, det taler munnen” Mat 12,34 

Ny CD: “Jeg er fri” 

Av Ole Andreas Meling 

 

tidligere. Denne gang har han fått med seg 

to av sine brødre, Olav og Nårdin. Det er 

gode og fyldige mannsrøster som passer godt 

sammen. De veksler på soloinnslag og enkel, 

tostemt sang. Stilen er som vi er vant med 

i tidligere utgivelser. Trekkspill dominerer 

akkompagnementet. Slik bør det også være 

når Torvald synger. I tillegg er det brukt litt 

gitar og piano. Men CD-innspillingen er som å 

høre dem synge på bedehuset, med den samme 

evangeliske og forkynnende tone. 

Sangvalget er en blanding av kjent og ukjent. 

Noen har fått ny melodi av Torvald Kjetilstad. 

Her vil jeg særlig framheve sangen hvor de 

synger i koret: “Men hvor er de alle de som 

skulle innby? Er de opptatt med seg selv og sitt 

på jord?” Det er et sterkt vekkelsesbudskap som 

her formidles. Denne vekkertone går igjennom 

 

Gjennom sangen formidles også så fint Guds 

kall til frelse. Torvald har skrevet denne enkle og 

 

de synger i koret: “Kom og bli med, kom og bli 

 

Dette er en CD hvor teksten griper en. Det er 

et tydelig språk, ikledd enkle melodier. Det er 

også sterkt å høre tre brødre synge så klart om 

Jesus i lag. Vi takker brødrene Kjetilstad for 

 

CD’en er utgitt av Stiftelsen På Bibelens 

Grunn. 

For bestilling, se annonse s. 5. 

16

3/2011 

Bønn 

Aftenbønn 

Av Erik Pontoppidan 

Himmelske Far, i denne aften bøyer jeg mine 

knær igjen for ditt hellige ansikt, og tenker 

med takk på den store nåde og de mange 

velgjerninger du har vist meg i dag uten 

noen fortjeneste fra min side. Herre, hva er et 

menneske at du kommer ham i hug? Hvem er 

jeg, arme, uverdige synder, at du slik overøser 

meg med velgjerninger fra dag til dag? Det 

er mitt hjertes overbevisning at hvis du ville 

handle med meg etter mine synder, kunne jeg 

ikke vente annet enn å bli kastet bort fra ditt 

ansikt ut i det ytterste mørke og de fordømtes 

evige natt. 

Ja, om du bare tilregner meg hva jeg 

har syndet mot deg i dag i tanker, ord og 

gjerninger, – hva jeg har syndet mot meg selv 

og min neste, – kunne jeg ikke svare deg én mot 

tusen. Og er jeg i dag blitt bevart fra lettsindig 

ondskapssynd og sikkerhet, så skylder jeg ikke 

det noen måte min fordervete natur, men bare 

din tuktende og bevarende nåde. 

Jeg har også i dag mottatt mange timelige 

velgjerninger fra din samme uforskyldte 

godhetskilde, – både fred, daglig brød og 

befrielse fra mange ulykker som kan ha hendt 

mange rundt i den vide verden i dag. Det 

kunne like godt ha rammet meg om ikke din 

faderomsorg hadde vært over meg og avverget 

alt ondt. 

Min Gud, jeg har opplevd din trofasthet i 

tusen tilfelle. Og fremdeles skal du være mitt 

 

Bevar meg da, Gud, i natt fra all fare og skade 

 

 

la meg stå opp i morgen, frisk og sunn, til min 

 

Kjære Gud, enten jeg sover eller våker – ja, 

lever eller dør – la meg alltid henge fast ved 

 

alt. Og når jeg bare har deg, akter jeg ikke på 

himmel eller jord. Vansmekter enn mitt legeme 

og min sjel, så er du likevel alltid mitt hjertes 

trøst og min del evinnelig. 

Herre, la aldri din nådes sol gå ned over 

 

mørke og kalde hjerte, – bevege og oppmuntre 

 

Kjære Jesus, la meg alltid leve i samfunn 

 

all kraft i ditt kors til å nå fram på den smale 

 

Min Gud, jeg setter mitt håp til deg. Forlat 

 

 

Opphold øvrigheten, den er jo din ordning, 

 

Bevar i din nåde vårt land fra krig, pest, hunger, 

 

 

Og gi oss til slutt en salig død, og gi oss etter 

 

Fra ”Sannhet til Gudfryktighet” 

17

Bokklipp 

3/2011 

Vokt dere for de falske profeter! 

Av Hans Erik Nissen 

”Vokt dere for de falske profeter! ... På fruktene 

skal dere kjenne dem”. Mat 7, 15 – 16 

Det er til disiplene sine Jesus sier at de skal 

vokte seg for de falske profeter. De er farlig for 

så vel vantro som troende. I en kristens gamle 

natur lever trangen etter et nytt og annerledes 

budskap. 

Vårt naturlige menneske blir lett trett av Ordet 

om korset. At Jesus er Frelser og forsoner for 

fortapte syndere, er ikke noe nytt. Det er sagt og 

 

og trivielt. Kommer noen med noe nytt og uhørt, 

vekkes straks nysgjerrigheten. 

Mange synes vi befinner oss i et åndelig 

dødvann. De lengter etter nybrott. Derfor stiller 

de seg åpne for alt nytt. Stadig spør de: Hvor går 

veien til åndelig fornyelse? 

Mange med denne holdningen har blitt ført 

bort fra det livgivende evangelium. Tankemessig 

holder de fast på det, men det er ikke lenger livets 

brød for sjelen. 

På fruktene skal dere kjenne de falske 

profetene, sier Jesus. Du kan ikke kjenne dem 

på utseendet. Heller ikke på det de sier om seg 

selv. Nei, de skal kjennes på fruktene. 

En sann disippel fører syndere til Jesus, så 

 

Gud. En sann disippel kan aldri bli ferdig med 

å opphøye Jesu blod. Han forkynner Jesus som 

Guds slaktede offerlam. 

Samtidig avsløres syndens alvor. Ingen kristen 

får lov til å leve uforstyrret. Hvor Jesus går inn, 

må synden ut. Guds nåde oppdrar oss til å si nei 

til ugudelighet og verdslig lyst. 

De sanne profetene følger i Jesu fotspor. 

Derfor er frukten av deres tjeneste frelste syndere 

som lovpriser Jesus. De kan aldri bli trette av å 

snakke om det deres frelse har kostet. Igjen og 

igjen forkynner de at Jesu verk er fullbrakt. De 

vil ikke vite av noe annet enn Jesus Kristus, og 

ham korsfestet. 

De falske profetene forkynner et blodløst 

evangelium. De er opptatt av alt annet enn synd 

 

(Fra ”Ett er nødvendig”, 22. januar.) 

NY BOK 

”Det er fullbrakt”, av Hans Erik 

Nissen. 





Postboks 116 


Kr 198,- 

18

3/2011 Søkelys på forkynnelsen 

Vranglære på såkalt kristen TV-kanal 

Av Erik Høiby 

I Pinsevennenes landsorgan Korsets Seier 

(08.10.2010) tar redaktør Anne Gustavsen et 

krystallklart oppgjør mot vrang og villedende 

forkynnelse som blir servert gjennom den 

såkalt kristne TV-stasjonen Visjon Norge. 

Undertegnede har fått tillatelse til å referere noe 

av det hun skriver. 

”Den kristne TV-stasjonen Visjon Norge har 

gitt sendetid til den amerikanske predikanten 

Thurman Scrivners omstridte forkynnelse om 

sykdom, synd og helbredelse. I tillegg går tvkanalens 

redaktør Jan Hanvold ut og forsvarer 

forkynnelsen om at sykdom skyldes personlig 

synd hos en selv. Vi må leve med at Skriften 

blir gjenstand for ulike tolkninger. Den hele og 

fulle forståelse får vi ikke før alt blir åpenbart 

i evigheten. Men når tolkningen sporer av så 

totalt at den påfører mennesker skyldfølelse og 

legger stein til byrden overfor allerede sårbare 

og svake mennesker, er det viktig å slå alarm. 

Scrivners forkynnelse om at sykdom skal 

være en personlig straff hos en selv eller 

noen i familien, er ikke bare usunn, den er 

direkte vranglære. Som mennesker lever vi 

i forgjengelighet på grunn av syndefallet. Vi 

synder, blir syke og dør. Det er også riktig at 

vi i våre liv høster negative frukter i form av 

nedsatt helse og sykdom ved uansvarlig livsstil. 

Men dette må aldri blandes sammen med at 

sykdom og mangel på helbredelse har med 

personlig synd å gjøre. Vår skyld og skam er 

for alltid blitt gjort opp for på korset. Overfor 

Gud er alle som har tatt imot Jesus syndfrie og 

tilgitte. 

Samtidig skal vi frimodig forkynne 

helbredelse. I motsetning til hva Levi 

 

guddommelige helbredelser og mirakler har 

skjedd og skjer. 

- Hvorfor ikke alle blir helbredet, vet vi 

ikke, men vi kan likevel være frimodige i 

vår tro og forbønn for syke. Når bønnesvaret 

uteblir må vi imidlertid aldri verken si eller 

tenke at årsaken er uoppgjort personlig synd. 

 

Vi ønsker å gi deg 

åndelig veiledning 

- Oppbyggelige stykker 

- Bibelstudieserier 

- Sjelesorg 

- Kristen etikk 

- Trosforsvar 

- Aktuelle spørsmål 

- Sang og musikk 

- Med mer 

Sendes til: 

Bibelsk Tro 

Postboks 264 

4367 Nærbø 

Betales med giroblankett som som 

følger med første tilsendte blad. blad. 

Navn: 

Adr: 

Seks nummer i året for kr. 10,- (studenter: 10,-) 

Tegn 201-abonnement nå, og du får GRATIS nr. 5 og 6 for 20, 

samt andaktsboka “I lys av Ordet”. 

Kan også bestilles på Internett! 

19

Søkelys på forkynnelsen 

3/2011 

Det blir å påføre mennesker ekstra byrder og 

skamfølelse. 

Det hviler et stort ansvar på redaktør Jan 

Hanvolds skuldre. Han har tilrettelagt for at slik 

forkynnelse når ut til tusenvis av hjem i Norge, 

og forsvarer teologien. TV Visjon Norges seere 

består av en stor gruppe kristne som ofte på 

grunn av sykdom, alderdom og skrøpelighet 

sitter hjemme og livnærer seg åndelig gjennom 

disse sendingene. Med det som bakteppe 

mener vi en redaktør av en kristen tv-kanal må 

ta sitt redaktøransvar på alvor og være ytterst 

nøye med at den åndelige maten som serveres 

er sunn og bibeltro. 

TV Visjon Norge har nettopp åpnet studio 

og vekkelsessenter i Sverige. Visjonen er å 

dekke Norden med kristne tv-program. Det 

er et gjennombrudd for evangeliet. En slik 

mulighet må forvaltes med varsomhet og 

ansvarlighet rundt hva slags gudsbilde man vil 

formidle til dagens mennesker. 

Vi vil utfordre de åndelige nestorene og 

 

integritet og tyngde plantet i sunn evangelisk 

kristentro, om å komme på banen, ta sitt ansvar 

og korrigere det som nå serveres av feil og 

skadelig forkynnelse.” 

At denne kvinnen går i rette både med 

Thurman Scrivners falske helbredelseslære og 

kanallederen Jan Hanvolds forsvar og toleranse 

av denne forkynnelse, er et varsel også til oss 

om ikke å sluke alt rått som serveres på en 

tv-skjerm. Men i stedet følge Skriftens klare 

ord om: ”Mine kjære! Tro ikke å tro enhver 

ånd, men prøve åndene om de er av Gud! For 

mange falske profeter er gått ut i verden. På 

dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som 

bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er 

av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, 

er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som 

dere har hørt skal komme. Og den er allerede 

nå i verden”. (1 Joh 4,1-3) 

I kampen mot all vrang lære og liberal 

teologi trenger vi ”å komme på banen”, for å 

følge Anne Gustavsens utfordring. For meg 

var det hun skrev en alvorlig oppvekker. Det 

samme vil jeg ønske at det blir også for deg. 

Støttefond for 

evangelisk arbeid 

og misjon 

Stiftelsen På Bibelens Grunn 

v/Svein Brattgjerd, 

Kollerudv. 26 

3031 Drammen 

Konto: 6138.06.35339 

20

3/2011 Kommentar 

Carissimi-prestene sin kamp 

Av Olav Hermod Kydland 

I den senere tid har det vært mye fokus på 

Carissimi og Carissimi-prestene. Vi vil i denne 

kommentaren ta med en del om hva Carissimi 

står for teologisk og hva deres kamp går ut på. 

Selve ordet ”Carissimi” er latin og betyr 

”elskede”. I forkant av alvorlige formaninger 

bruker ofte apostlene dette uttrykket (se Jud vers 

3; 1 Pet 2, 11; Fil 2, 12; 1 Joh 4, 1). 

Initiativtakerne til Carissimi er alle teologer/ 

prester i Den norske kyrkje (Dnk). To av dem 

er menighetsprester. Sokneprest Dag Øivind 

Østereng er barnebarn av misjonsskolelærer 

Øivind Andersen på Fjellhaug og bor nå på 

Nærbø. Sverre Langeland er sokneprest i Meland, 

og har tillitsverv innenfor den høykirkelige 

bekjennelsesbevegelsen Kirkelig Fornyelse. 

De to andre er teologer i kirkelige stillinger. 

Førsteamanuensis Knut Alfsvåg er lærer ved 

Misjonshøyskolen i Stavanger og er blant 

annet kjent som Luther-forsker. Og teologisk 

veileder Joachim Grün er blant annet kjent for 

tilhørigheten sin til retreatbevegelsen. 

 

for spesielt uniformert i teologisk og kirkelig 

henseende, men de står sammen for å kjempe for 

den klassiske evangelisk-lutherske lære i Dnk. 

Totalt har omkring 500 personer skrevet 

under oppropet ”For enhetens skyld” med 

basisdokumentet Carissimi. Over 140 

underskriverne er medarbeidere i Den norske 

kyrkje. Omkring 110 av dem er menighetsprester 

eller innehar andre vigslede stillinger. 

Foranledningen til opprettelsen av 

Carissimi i 2007 var Lærenemdas uttalelse 

om ”Skriftforståelse og skriftbruk med særlig 

 

i to fraksjoner. De som ville holde fast ved det 

 

her dreier seg om ”to syn som er uforenlige, og at 

ikke begge kan være retningsgivende for kirkens 

lære, ordninger og liturgi”. 

Mot dem som vil åpne opp for at samlevende 

 

Carissmi bekjenne seg til og forplikte seg 

på det apostoliske vitnesbyrd i Den Hellige 

Skrift som også er overlevert fra oldtidas tre 

symboler, Den apostoliske trosbekjennelse, Den 

nikenske trosbekjennelse og Den athanasianske 

trosbekjennelse. 

Vi vil gjerne sitere fra de overfornevnte 

teologers skrift ”For enhetens skyld” hvor 

de legger vekt på Dnks læregrunnlag, den 

vanskelige situasjonen Dnk er i og en vei ut av 

krisen: 

”Den kristne kirkes oppdrag er å forkynne 

evangeliet slik at mennesker kan bli frelst. Det 

er dette budskapet, slik det er gitt oss i Den 

hellige skrift og slik vår kirke vitner om det 

i sin bekjennelse (jfr. ordinasjonsløftet), som 

fastsetter grunnlaget for lære og liv i kirken. 

Videre har biskopene etter vår kirkeordning (jfr. 

vigslingsliturgien) en overordnet forpliktelse på 

å ivareta kirkens enhet i lære og liv. Samlet peker 

dette på det forhold at det i kirkens budskap er 

noe uoppgivelig som vi som kirkesamfunn (leke 

og vigslede medlemmer) står sammen om, og 

viser samtidig hvor ødeleggende det vil være for 

kirkens oppdrag om vi som fellesskap skal måtte 

stå for noe annet enn det som kan begrunnes i 

Skrift og bekjennelse. 

Det kan fastslås med stor entydighet at 

det læregrunnlag det her vises til, forstår det 

monogame og livslange ekteskap mellom én 

mann og én kvinne som ramme om seksuallivet. 

Fra aposteltiden av har derfor en samlet 

kristenhet (det kirkelige økumene) lagt dette 

til grunn for kirkelig veiledning, undervisning 

og sjelesorg ut fra en enhetlig overbevisning 

om at kirkens hellighet bare kan fastholdes der 

syndsbekjennelse og løftet om den ubetingede 

nåde er veien tilbake der denne rammen er brutt. 

21

Kommentar 

3/2011 

Ved å argumentere for en endret kirkelig 

 

– utover dette <strong>bibelsk</strong> begrunnede læregrunnlag 

– gjeldende et krav om å åpne også for andre 

seksuelle samlivsformer. På den måten legger 

en i realiteten noe annet til grunn for forståelsen 

av kirkens oppdrag enn det som kan belegges ut 

fra Skrift og bekjennelse. Etter vår oppfatning 

er det dette dype alvor som ligger til grunn fra 

påpekningen fra halvparten av Lærenemndas 

medlemmer om at vi her har å gjøre med “to 

uforenlige syn” hvor ikke begge “kan være 

retningsgivende for lære, ordninger og liturgi.” 

Det denne saken avdekker, er at det i Den 

norske kirke er dyptgående uenighet om hva 

det er som gjør kirken til kirke. Det er allerede 

et faktum at denne uenigheten fremmedgjør 

mange for den kirke de er døpt og opplært i, og 

dermed mange steder skaper både spenninger 

og splittelse. Dette er en prosess som etter alt 

å dømme vil bli kraftig påskyndet om kirkens 

øverste organer også skulle fatte vedtak om 

endring av kirkens ordninger. 

Etter vår oppfatning er det derfor avgjørende 

i den vanskelige situasjonen Den norske kirke 

nå opplever at det gis rom for å tenke og handle 

på grunnlag av følgende tre grunnleggende 

kirkerettslige prinsipper for lære og liv i kirken: 

1. Prestenes forpliktelse på ordinasjonsløftets 

kall til å forkynne Guds ord klart og rent, som 

det er gitt oss i Den hellige skrift, og som 

vår kirke vitner om det i sin bekjennelse (jfr. 

Gudstjenestebok for Den norske kirke). 

2. Biskopenes plikt til å ta vare på den 

apostoliske lære etter vår kirkes bekjennelse 

… og bevare enheten i Guds kirke (jfr. 

Gudstjenestebok for Den norske kirke). 

3. Confessio Augustana art. XXVIII sin 

formaning om ikke å lyde biskoper som fastsetter 

noe som strider mot evangeliet. 

Dette kirkerettslige grunnlaget er positivt gitt 

oss i gjeldende ordning for Den norske kirke og vi 

vil med frimodighet fastholde muligheten for og 

nødvendigheten av å trekke bekjennelsesmessige 

konsekvenser på dette grunnlaget. For at dette 

ikke skal forbli uforpliktende prinsipper vil 

vi av de grunner som det ovenfor er pekt på, 

og i samsvar med Lærenemndas utsagn om to 

uforenlige syn i den nåværende situasjon, gjøre 

følgende: 

1. Frasi oss tilsynet til de biskoper som 

splitter kirken ved å bryte med Skriftens og 

bekjennelsens vitnesbyrd i den sak som nå mer 

enn noen annen splitter Den norske kirke. Vi ser 

ingen grunn til å bryte med den arbeidsrettslige 

siden, og vil forholde oss ryddig og lojalt til de 

gjeldende ordninger. 

2. Be om og arbeide for et alternativt tilsyn 

slik at vi får etablert et legitimt rom og en ledelse 

som kan bekrefte kirkens apostoliske karakter og 

vitnesbyrd. 

3. Holde fram retten til å avstå fra gudstjeneste- 

og alterfellesskap med biskoper og 

prester som offentlig fremmer den nye læren. 

4. Søke et bredt fellesskap som åpner vår 

kirke mot en større nærhet til søsterkirker som 

fastholder og søker kirkens enhet og hellighet og 

dens apostoliske og allmenne karakter (Credo). 

Slik bærer vi i oss håpet om å fremme kirkens 

synlige enhet. 

Vi gjør ikke dette for å splitte kirken. Tvert 

om gjør vi dette for å kalle kirken til enhet på 

apostolisk grunn og ivareta vår forpliktelse for 

Guds ansikt til menneskers frelse. Vi er av den 

klare oppfatning at det er de som bryter med 

kirkens overleverte trosvitnesbyrd i denne saken 

som i realiteten splitter kirken. Vårt mål er å 

 

oppfordrer vi alle medlemmer av Dnk (vigslede 

og leke) til å stå sammen i dette oppropet. 

Vår samlede visjon og bekjennelse finnes i 

dokumentet ”Carissimi – et basisdokument for 

oppropet ”For enhetens skyld.” 

For dem som ønsker det kan både dette 

oppropet og basisdokumentet leses og lastes ned 

fra nettstedet www.carissimi.nu 

Carissimi-prester i Stavanger bispedømme 

Tjue prester i Stavanger bispedømme er 

tilsluttet Carissimi. Da Erling J. Pettersen ble 

 

 

22

3/2011 Kommentar 

konklusjonen fra biskopen. Brevet til Carissimiprestene 

kalt ”Tilsyn og nattverdfelleskap i 

Stavanger bispedømme”. Undertegnede har lest 

brevet. Det første som slår en er at biskopen 

ikke en eneste gang siterer fra Bibelen eller Den 

norske kirkes bekjennelseskrifter. Han henviser 

bare til Bispemøte, Kirkemøte og Lærenemd. 

Da kan en gjerne spørre om disse instansene er 

 

Biskopen konkluderer på følgende måte: 

”Stavanger biskop vil derfor ikke åpne 

for at medarbeidere kan reservere seg fra 

nattverdfellesskap med biskopen, for eksempel 

under visitas. Det hører med til tjenesten å kunne 

delta i dette”. 

Biskopens konklusjon er svært skuffende. 

Carissimi- prestene må følgelig enten innordne 

seg etter biskopen, eller så må de søke avskjed. 

Når biskopen sier ja til at samlevende 

 

stillinger, bryter han med Guds ord. Ifølge Guds 

skaperordning er det monogame og livslange 

ekteskap mellom en mann og en kvinne den eneste 

legitime samlivsordning. Alle andre forhold 

betegnes som hor, ekteskapsbrudd og utukt, altså 

 

”skammelig utukt” og sier i 1 Kor 6,9-10 blant 

annet: ”Verken horkarer eller avgudsdyrkere 

eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke 

til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med 

menn eller tyver eller pengegriske eller drankere 

eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike”. 

 

og si det motsatte av hva Guds ord sier? Guds 

ord sier at det er synd og utelukker fra Guds rike, 

mens biskopen sier at det ikke er synd. Han leser 

dermed korrektur på Guds ord og forkaster den 

apostoliske lære, men da kommer han også i 

 

Derfor er det rett og legitimt av Carrissimiprestene 

å si fra til biskopen at han er på 

avveier ifølge Bibel og bekjennelse. Ifølge 

klassisk reformatorisk teologi er dette spørsmål 

et lærespørsmål og bekjennelsesspørsmål. 

Følgelig er det vranglære og kirkesplittende 

å si det motsatte av hva Guds hellige ord sier. 

Biskopen derimot betrakter dette spørsmålet 

i praksis som et adiaforon (mellomting), dvs. 

en kan ha forskjellige oppfatninger om dette 

spørsmålet uten at det trenger å få noen som helst 

konsekvenser. 

Når biskopen vil tvinge prestene til nattverdfellesskap, 

så vil det si det samme som 

at han vil ”tvinge” dem til å devaluere et 

bekjennelsesspørsmål til status som adiaforon, 

noe som er fullstendig uakseptabelt for dem 

som er samvittighetsbundet av Guds hellige 

 

et adiaforon fordi Bibelen uttaler seg klart om 

det. Den betegner homoseksuelle forhold som 

”en styggedom” (3 M 18,22) og ”en motbydelig 

gjerning” (3 M 20,13), som ”skammelig utukt” 

(Rom 1,27) og sier at de som gjør slike ting, 

ikke skal arve Guds rike (1 Kor 6,9-10), men bli 

utenfor Guds evige rike (Åp 21,8; 22,15). Disse 

utsagn viser hvor alvorlig Den treenige Gud ser 

 

Noen hevder at Skriften er uklar i dette 

spørsmålet, følgelig går de imot det reformatoriske 

prinsipp om Skriftens klarhet. 

Guds ord taler alvorlig om dem som slår inn 

på avveier, og likedan om hvordan de kristne 

skal forholde seg til dem som ikke blir i Kristi 

lære. Apostelen Johannes skriver i 2 Joh v. 9-11 

følgende: ”Hver den som slår inn på avveier og 

ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som 

blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. 

Om noen kommer til dere og ikke fører denne 

lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils 

ham ikke velkommen! For den som hilser ham 

velkommen, blir medskyldige med ham i hans 

onde gjerninger”. 

Ett av Dnks bekjennelsesskrifter, Augustana 

(artikkel 28: Om kirkemakten), omtaler også 

disse forhold: ”Men når de (biskopene, hyrdene) 

lærer og fastsetter noe som strider mot evangeliet, 

da har menigheten en befaling av Gud som forbyr 

å lyde dem”. 

Derfor er det rett av Carissmi-prestene å si fra 

og unndra seg gudstjeneste- og nattverdfellesskap 

med biskopen så lenge han fastholder sin 

vranglære. At de ikke skal få lov til å markere 

23

Bibelsk sjelesorg 

3/2011 

sin overbevisning som har sin basis i Skriften, er 

ikke i samsvar med Kristi lære, men antikristelig. 

Nylig har soknepresten på Nærbø, Jan Roald 

Dahlstrøm, sagt opp sin stilling fra 1. september 

2011. Han har vært prest i Dnk i 34 år. Til 

Jærbladet (06.04.2011) sier Dahlstrøm at det 

 

legger ikke skjul på at Stavanger-biskop Erling J. 

Pettersens nei til alternativt tilsyn for Carissimiprestene 

har spilt en viktig rolle. Videre sier han: 

”Biskopen avviser det som Carissimi står for. For 

meg blir det problematisk og slitsomt å leve med 

at jeg ikke kan ta praktiske konsekvenser av min 

overbevisning ut fra Guds ord”. 

Selv om vi med et lavkirkelig kirkesyn ser 

annerledes på en noen saker, så bør vi støtte 

Carissimi-prestenes kamp for den <strong>bibelsk</strong>e lære. 

La oss be om at de må få visdom og råd fra 

Herren i deres daglige virke. La oss også be for 

biskopene som er kommet på avveier, at de må 

komme til sannhetserkjennelse. 

Går udøpte barn fortapt? 

Av Carl Fredrik Wisløff 

Hvor skriver denne påstanden seg fra? Den 

bygger på uttrykkene i artiklene 2 og 9 i den 

augsburgske bekjennelse. I artikkel 2 blir det 

sagt at alle mennesker blir født med arvesynd, 

det vil si uten gudsfrykt og tillit til Gud, og 

med ond lyst – og denne arvesynd legger alle 

mennesker under Guds vrede, om de ikke blir 

født på nytt ved dåpen og den Hellige Ånd. 

I artikkel 9 blir det sagt at dåpen er nødvendig 

til frelse og at barna må døpes; gjendøpere, som 

forkaster barnedåpen og lærer at barna blir salige 

uten dåp, fordømmes (fordømmelsen går på 

deres lære, ikke på deres personer). Dette er etter 

den latinske tekst. Det var også en tysk tekst til 

Augustana, og der heter det: Gjendøpere blir 

forkastet, de som lærer at dåpen ikke er rett. 

Som en her vil se er det lagt frem et meget 

alvorlig syn på menneskets syndige forderv, slik 

vi er i oss selv. Den medfødte syndige natur er 

en så alvorlig sak, at en må bli født på nytt ved 

dåpen og den Hellige Ånd for å bli salig. Ef 2,3 

 

Bibelens ord om dåpen som et gjenfødelsens 

bad. Tit 3,5. 

Reformatorene misforstått 

Men så er det at noen gir seg til å trekke en 

negativ slutning av disse ordne. De sier: altså 

må alle som ikke blir døpt, gå fortapt. Til og 

med et lite barn, som verken har gjort godt eller 

ondt – bare fordi foreldrene var for sent ute med 

 

Er dette meningen med ordet i Augustana 2 

og 9? I så fall må dette være deres tanker som 

skrev Augustana og undertegnet den. Det var 

Melanchthon som skrev Augustana. Undertegnet 

ble den etter hvert av alle ledende lutheranere, 

leke og lærde. Mente da alle disse at udøpte barn 

går fortapt? Har de noe sted sagt noe som peker 

i den retning? 

Svaret er at det har de ikke. Når det gjelder 

 

for et helt annet syn. Fra 1553 har vi således en 

uttalelse som kort og godt går ut på at dåpen og 

troen normalt hører sammen; men om en som 

tror dør uten å ha fått dåpen, så blir han frelst 

ved troen på Kristus. Når det gjelder barna, så 

vil de i et slikt tilfelle bli frelst ved at foreldrene 

i bønn bærer dem til Kristus. Det er også andre 

uttalelser av Melanchthon i samme retning. 

”Ingen av disse skal fortapes” 

Det kan også nevnes at spørsmålet om de 

udøpte barn ofte blir omtalt i de lutherske 

kirkeordninger. Dette er skrifter som ble 

utgitt i reformasjonstiden, med retningslinjer 

24

3/2011 Bibelsk sjelesorg 

for kirkens liv og praksis etter at de var blitt 

reformert etter Guds ord. I disse kirkeordninger 

heter det da regelmessig at en skal ikke tro at de 

udøpte barn ikke blir salige. En skal tvert imot 

trøste engstelige mødre med Jesu ord: ”Det 

er ikke eders Fars vilje at noen av disse små 

skal fortapes,” og: ”La de små barn komme til 

meg”. – Slik blir det for eksempel sagt i den 

danske kirkeordinansen av 1539, som skulle 

gjelde også for Norge. I det senere Kirkeritualet 

av 1685 blir det samme sagt, og det gjelder også 

vår nåværende Alterbok (1920), som alle prester 

skal følge. 

Denne veiledning i de lutherske kirkeordninger 

har blant annet sin bakgrunn i den 

katolske kirkes lære om limbus puerorum, 

barnestedet, som romerkirken har talt så meget 

om. Det var en vanlig tanke at udøpte barn 

verken kom til himmelen eller helvete, men til 

 

fulle salighet, men hadde det for øvrig ganske 

bra – om dette var det for øvrig litt forskjellige 

tanker. Men alt dette er uten medhold i Bibelen, 

hvor det verken står om skjærsild eller limbus. 

Derfor ble slike tanker forkastet. Udøpte barn 

ble av sine foreldres bønner brakt til Jesus – slik 

tenkte man. 

- Under kildestudier som jeg har drevet i 

disse og lignende spørsmål, kom jeg over en 

bok som nå må sies å være glemt. Den er skrevet 

av Johannes Bugenhagen, som var sokneprest i 

Wittenberg og Luthers gode venn, og som ble 

kalt opp til Danmark for å sette kirken i den rette 

skikk etter Guds ord. 

Boken heter (i norsk oversettelse): ”Den 

29. salme utlagt av Dr. Johannes Bugenhagen 

fra Pommern. I hvilken også (er tale) om 

barnedåpen, og om de ufødte barn og om de barn 

som man ikke kan døpe. En Trøst av Dr. Martin 

Luther for de kvinner som det er gått galt for 

under barnefødsel. 1542.” 

Det er interessant å lese den gamle boken. 

Bugenhagen har tilegnet den til kong Kristian 

III av Danmark og Norge, og forfatteren sier 

i forordet at han her vil legge frem det syn 

som han har forkynt både i Kongens riker og 

i de nordtyske byer. Vi vil her ta frem noen av 

hovedtankene. 

”Tror dere barna er så uskyldige?” 

Bugenhagen taler da først om dåpen, det 

gjenfødelsens bad – og om barnedåpen. Han 

polemiserer mot døperne, som ikke ville at 

småbarn skulle døpes. Gud ville jo at barna i 

den gamle pakts tid skulle få omskjærelsens 

paktstegn; skal da ikke vi kunne gi våre barn 

del i paktens velsignelse? Han vender seg mot 

døperne og spør om de tror menneskenaturen i 

seg selv er så ren og uskyldig at en ny fødsel ikke 

er nødvendig. Hvis vi virkelig tror det, hvordan 

kommer de da utenom Bibelens alvorlige ord 

om vårt medfødte syndige forderv? Og på den 

annen side, dersom de tror Guds ord om dette 

syndeforderv som vi er født med, hvordan mener 

de da barna skal bli hjulpet dersom vi ikke skal 

døpe dem? Skal vi leve i uvisshet i så viktig en 

sak? Nei, vi skal ikke det. Jesus har sagt at vi 

skal bringe barna til ham – og det gjør vi i dåpen. 

Men så vender han bladet om og tar for 

seg de katolske teologene som har skrevet om 

”barnestedet”. Han holder seg især til et veldig 

alvorlig sted, som skriver seg fra Fulgentius, 

en forfatter fra ca. år 500 – han hadde et svært 

pessimistisk syn på udøpte barns skjebne. Ved 

en misforståelse trodde man i alminnelighet at 

dette sitatet var fra Augustin. Men av stilistiske 

grunner tror Bugenhagen ikke det er Augustin 

som har skrevet det – og dermed viser han seg 

 

fra en annen manns bok. 

Men Jesus tar imot dem 

Men hvorfor skulle vi tro så galt om de udøpte 

barn, sier Bugenhagen. Jesus tar imot de kristnes 

barn. Og så griper han til et billede: Da Israels 

barn gikk gjennom Rødehavet, da var det også 

mange småbarn med. Noen av dem var så små 

at de ble båre i mors liv. Men de ble reddet alle 

 

bar dem over. 

Og nå har Jesus gitt oss dåpen for at vi skal 

bære barna våre til ham i den, sies det videre. 

25

Bibelsk sjelesorg 

3/2011 

Men stundom kan vi ikke få døpt barna våre. 

Det hender at fødselen blir svært vanskelig, så 

barnet dør under fødselen. Kanskje dør både 

mor og barn – slikt hendte nok oftere i eldre tid 

enn i våre dager, legevitenskapen hadde ikke de 

midler og den kunnskap som nå. Men om slikt 

hender, da får vi jo ikke døpt barnet. Hva så? 

Skal vi tenke at Gud har forkastet barnet? På 

ingen måte. Kan vi ikke bringe barnet til dåpen, 

så kan vi anbefale det til Gud i vår bønn. Da 

Jesus har lovet at våre bønner skal bli hørt når 

vi ber om noe etter hans vilje, og da det er hans 

vilje at de små ikke skal fortapes, så er det helt 

sikkert og visst at Jesus tar imot disse små barn. 

Dette skriftet av Bugenhagen har Luther lest, 

 

et etterord til det. Han vil trøste de kvinner 

som hadde mistet sine barn uten at de var døpt. 

Tankegangen hos Luther svarer helt til den vi 

 

sender opp til ham i vår nød. Ja, selv om moren 

i sin nød ikke makter å formulere en bønn, så 

blir nøden til en bønn i Guds øyne, slik som det 

heter om Moses; han var så full av sorg og angst 

at han ikke kunne tale, men Gud sa: ”Hvorfor 

roper du til meg!” 2 M 14,15.- Gud har bundet 

oss til nådens midler, men han har ikke bundet 

seg selv. 

- Dette lille skriftet av Bugenhagen og Luther 

hadde i sin tid en stor utbredelse. Det blir henvist 

 

Slesvig-Holsten hadde alle prester plikt til å eie 

et eksemplar. 

Her ser vi et eksempel på hvordan reformatorene 

tenkte. Dette skriftet er ikke skrevet av 

hvem som helst, det er Luther selv og en av hans 

nærmeste medarbeidere som skriver. 

Det har sin betydning for oss, ikke fordi disse 

menns ord i og for seg forplikter oss i vår tro. 

Det er til sist bare Guds ord som avgjør 

alle spørsmål. Men her er det tale om hvordan 

et viktig punkt i vår kirkes bekjennelse skal 

oppfattes. Noen gir det en tolkning som virker 

meningsløs, og trekker så den slutning at ingen 

av oss er bekjennelsestro. 

I en slik situasjon er det godt å få klarhet over 

hvordan de menn tenkte som skrev Augustana 

eller underskrev den. Vi ser da hva som er 

sammenhengen. Disse menn gjorde alvor både 

av arvesynden og av dåpens makt og kraft. 

Men de var ikke villig til å trekke negative 

konsekvenser ut over det Guds ord sier. Og den 

tanke at de udøpte barn skulle gå fortap, den 

tanken har de utrykkelig avvist. 

”Da sa Moses til folket: Frykt ikke! Stå fast! 

Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! 

For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere 

aldri i evighet se dem mer. 

Herren skal stride for dere, og dere skal være 

stille. Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til 

meg? Si til Israels barn at de skal dra videre! 

Og du, løft nå din stav og rekk din hånd ut over 

havet, og du skal kløve det så Israels barn kan 

gå midt gjennom havet på tørre bunnen. 

Men jeg vil forherde egypternes hjerte så 

de setter etter der. Og jeg vil vise min herlighet 

på Farao og hele hans hær, på hans vogner 

og hestfolk. Egypterne skal kjenne at jeg er 

Herren, når jeg viser min herlighet på Farao, på 

hans vogner og hestfolk. Guds engel, som gikk 

foran Israels leir, flyttet seg og gikk etter dem. 

Skystøtten, som ar foran dem, flyttet seg og stilte 

seg bak dem. Slik kom den mellom egypternes 

leir og Israels leir. På den ene siden var den 

sky og mørke, på den andre siden lyste den opp 

natten. Og den ene leir kom ikke inn på den 

andre hele natten. 

Da rakte Moses sin hånd ut over havet, og 

Herren drev havet bort med en sterk østavind 

som blåste hele natten. Han gjorde havet til tørt 

land, og vannet skiltes ad. Og Israels barn gikk 

midt igjennom havet på tørr grunn. Vannet sto 

som en mur på deres høyre og deres venstre side. 

Da satte egypterne etter dem, alle Faraos hester, 

hans vogner og hestfolk, og de fulgte dem til midt 

ut i havet. Men ved morgenvaktens tid så Herren 

fra ildstøtten og skystøtten ned på egypternes 

leir, og han skapte forvirring i egypternes leir. 

Han slo hjulene av deres vogner, så det ble tungt 

for dem å komme fram. Da sa egypterne: La 

oss flykte for Israel! Herren strider for dem mot 

egypterne. Da sa Herren til Moses: Rekk ut din 

26

3/2011 åndssituasjonen 

hånd over havet, så skal vannet vende tilbake 

over egypterne, over deres vogner og deres hestfolk. 

Så rakte Moses ut sin hånd over havet. Og 

da morgenen brøt fram, vendte vannet tilbake 

til sitt leie. Egypterne flyktet rett mot vannet, og 

Herren drev egypterne midt ut i havet. Vennet 

vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i 

hele Faraos hær, som hadde fulgt etter dem ut i 

havet. Ikke en mann kom fra det med livet. Men 

Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr 

grunn. Vannet sto som en mur på deres høyre 

og på deres venstre side. Slik frelste Herren 

denne dagen Israel av egypternes hånd. Og 

Israel så egypterne ligge døde på havstranden. 

Da Israel så Guds mektige hånd som han viste 

mot egypterne, fikk folket ærefrykt for Herren. 

De trodde på Herren og på hans tjener Moses”. 

2 M 14,13-31. 

Sekularismens trussel 

Av Torleiv Haus 

Det sekulære livssyn må i dag betraktes som 

dominerende i den vestlige verden. Spørsmålet 

som melder seg er om sekularismen er holdbar, 

eller om den representerer en trussel for om vår 

sivilisasjon overlever. 

Siden senmiddelalderen har kristendommen 

vært på retrett i Europa som ledende premissleverandør 

til den kulturelle hoved strømmen. 

Denne retretten akselererte etter opplysningstiden 

på 1700-tallet, men det var vel først med 

darwinismens gjennombrudd etter 1850-årene at 

sekularismen ble det hegemoniske verdensbilde 

i Vesten. Norges posisjon i den europeiske 

periferi gjorde at det modernes gjennombrudd 

her i landet ble forsinket med noen få tiår. Da 

 

sekularismen hurtig fotfeste i landets kulturelle 

og kunstneriske elite. Siden da har denne eliten 

satt premissene for hva som skal gjelde for 

offentlig kunnskap. 

Nøkkelen til forståelsen av sekularismen 

er dens sannhetsbegrep. Renessansen og de 

ulike reformasjonene ved middelalderens 

utløp fikk som konsekvens at den enhetlige 

virkelighetsforståelsen til det kristne Europa 

først slo alvorlige sprekker, og senere 

flere såkalte ”religionskriger” hvor ulike 

kristendomsoppfatninger stod mot hverandre. 

Nå er det vel i høyeste grad diskutabelt om det 

virkelig var de ulike kristendomsformene som 

var hovedårsaken til de store motsetningene. 

Her i Norden kjempet for eksempel det lutherske 

 

kriger på 1600-tallet. Også under 30-årskrigen 

sloss katolikker mot katolikker og protestanter 

mot protestanter. 

Årsakene til religionskrigene skal jeg ikke gå 

nærmere inn på her. Derimot er det interessant 

å studere hva slags konsekvenser den religiøse 

 

tok det for gitt at det var mulig å ha objektiv 

kunnskap om den usynlige og guddommelige 

verden. Påstander om Guds eksistens kunne være 

sanne eller falske. Etikk var et spørsmål om å 

erkjenne moralske sannheter, som i likhet med 

andre sannheter kunne være falske eller sanne. 

I Middelalderen gav det mening å snakke om 

religiøs og moralsk kunnskap. 

Den religiøse oppsplittingen fikk som 

konsekvens en grunnleggende søken etter sikker 

og udiskutabel kunnskap. Tankegangen synes 

å ha vært at så lenge det hersker uenighet om 

et tema, så kan vi ikke ha sikker kunnskap om 

dette temaet. Hovedsakelig to metoder for å 

vinne sikker kunnskap ble foreslått. Empiristene 

hevdet at vi kan ikke ha kunnskap om noe som 

ikke først har vært i sansene. Rasjonalistene 

tok utgangspunkt i fornuften og mente at 

27

åndssituasjonen 

3/2011 

virkeligheten måtte kunne la seg beskrive med 

matematikkens språk. 

For å gjøre en lang og komplisert historie 

kort ble resultatet av denne prosessen den 

vitenskapelige tenkemåten. Virkeligheten ble delt 

i to ulike områder. Den empiriske verden eller 

sanseverdenen kunne vi ha kunnskap om ved 

hjelp av den vitenskapelige metode. Vitenskapen 

ble så å si selve målestokken for hva som skal 

regnes for virkelig. 

En konsekvens av dette var at områder som 

det før ble tatt for gitt vi kunne ha kunnskap 

 

ha kunnskap om. Dette gjaldt særlig spørsmål 

som har med Gud og moral å gjøre. I og med 

at vi ikke ved noen empirisk metode kan påvise 

verken Gud eller moralske sannheter, er det 

selvinnlysende at vi heller ikke, i følge denne 

tenkemåten, kan ha kunnskap om Gud eller 

moralske sannheter. Den nødvendige konsekvens 

av dette er at religion og etikk gjøres til et 

spørsmål om subjektive preferanser, som alle er 

like gode eller like dårlige. 

Sekularismen hevder med andre ord det vi 

kan kalle for et dualistisk virkelighetsforståelse, 

som har dramatiske konsekvenser når det gjelder 

samfunnssyn og menneskesyn, for å nevne to 

viktige stikkord. 

Når det gjelder menneskesyn får vi et splittet 

menneskesyn. På den ene siden forstås mennesket 

som en avansert biologisk maskin, på lik linje 

med alle andre maskiner. Alle menneskelige 

bevissthetsfunksjoner reduseres til fysiske og 

 

tilsier at den menneskelige biologiske maskinen 

har noen større verdi enn en hvilken som helst 

annen maskin. 

Men i og med at intet menneske kan leve 

konsistent med en selvforståelse som utelukkende 

å være en biologisk maskin, har mennesket 

behov som går ut over de rent ”mekaniske” 

behovene som tilførsel av energi eller drivstoff. 

Slik oppstod det tidlig et opprør mot et rent 

naturalistisk menneskesyn. Kultur i form av kunst 

og musikk lar seg ikke utlede av en naturalistisk 

virkelighetsforståelse. Dette må betraktes som 

en vesentlig årsak til framveksten av romantikken, 

med sin betoning av følelsen og det 

subjektive. Romantikkens tidsalder representerer 

en gedigen protest mot det endimensjonale og 

reduksjonistiske verdensbildet opplysningstiden 

stod for. 

Sekularismen er farlig fordi den har skapt 

en dikotomi mellom fakta og verdier. Fakta 

er offentlige, objektive og universelle, mens 

verdier er private, subjektive og relative. Denne 

dikotomien gir seg utslag på nær sagt ethvert 

virkelighetsområde. På den ene side er mennesket 

å betrakte som en determinert biologisk maskin. 

På den annen side er mennesket å betrakte som et 

autonomt selv som avgjør sin egen skjebne. Å gi 

noe konsistent forklaring på hvordan mennesket 

kan være både determinert og autonomt har jeg 

til gode å se. 

Konsekvensen av dikotomien mellom fakta 

 

andre verdensbilder og religioner. Alle religioner 

hevder å representere kunnskap om virkeligheten. 

Det gjelder islam så vel som buddhisme og 

kristendom. I møte med disse verdensbildene 

har sekularismen oppfattet seg selv som det 

eneste legitime verdensbilde, noe som fører til 

at møtet med andre verdensbilder og religioner 

bærer preg av en ovenfra og nedholdning. Ikkesekulære 

virkelighetsforståelser avfeies før de er 

undersøkt, av den enkle grunn at det tas for gitt at 

sekularismen representerer sann kunnskap. 

For en religion som islam fungerer sekularismen 

som en særdeles nyttig ideologi. 

Sekularismen har gitt det inntrykket at alle 

religioner i bunn og grunn er like, fordi det ikke 

handler om objektive sannheter, om noe som kan 

være sant eller falskt. Sekularismen avviser at det 

 

som handler om hva som er objektivt sant. 

Følgelig er det like ille å tro på Krishna som 

Kristus eller Tor eller hvilken gud som helst. 

En troende muslim er overbevist om at 

vedkommende tror på objektive sannheter som 

er like sanne som gravitasjonen eller at Kuala 

Lumpur er hovedstaden i Malaysia. En shahid 

aksjonist eller selvmordsbomber er like sikker 

28

3/2011 åndssituasjonen 

på å besitte kunnskap om sin evige skjebne i det 

forjettede paradis som en geograf er om at Norge 

er et land i Europa eller en fysiker om at vann 

består av H2O. Man kan vel vanskelig tenke 

seg at noen er villige til å ofre livet for noen 

subjektive verdier, men det er ikke vanskelig å 

forestille seg at mennesker er villige til å ofre 

livet for noe de er overbevist om er sant. 

Ved å redusere religion til et spørsmål 

om subjektive verdier har sekularismen i 

virkeligheten åpnet opp for det såkalte ”multikulturelle 

samfunn”, og ser på illusoriske 

samfunn som et edelt ideal. Gitt at det 

sekulære verdensbilde er holdbart og sant, 

er dette muligens en god idé. Men gitt at det 

sekulære verdensbilde ikke er holdbart, er det 

multikulturelle samfunn et eksperiment hvis 

endelikt garantert er disintegrasjon og undergang. 

Multikulturalismen er en fornektelse av at det 

 

Men gitt at det virkelig eksisterer sann 

kunnskap om prinsipper med universell 

gyldighet om hvordan det gode liv kan realiseres 

individuelt og kollektivt, er det å fornekte 

denne kunnskapen og disse prinsippene absolutt 

 

utmerket bok om ”Selvmordsparadigmet”, og her 

gir han i virkeligheten en knusende analyse av 

sekularismens selvmorderiske konsekvenser. 

Sekularismen som verdensbilde er destruktiv 

fordi den ikke er åpen for hele virkeligheten. 

Sekularismens verdensbilde er per definisjon 

lukket av den grunn at for den er bare det 

virkelig og objektivt som lar seg påvise ved 

empiriske metoder. Det er akkurat på dette 

 

ingen empiriske metoder som lar oss påvise at 

sekularismen er sann. Med andre ord oppfyller 

ikke sekularismen sitt eget kriterium for hva som 

skal gjelde for virkelig og holdbart. Men en isme 

som begår selvmord kan logisk sett umulig være 

sann da den er grunnlagt på en motsigelse. 

Når spørsmål som har med moral og religion 

å gjøre overlates til den rene subjektivitet, 

 

oppfatninger og ismer etter. I praksis blir det da 

slik at de som kan sette makt bak sine påstander 

og true med represalier for dem som ikke 

 

hva som skal gjelde som sannhet i det offentlige 

rom. Slik oppstår politisk korrekthet, som er 

den oppfatning den herskende elite til enhver 

tid bekjenner seg til. Frå politisk korrekthet til 

totalitære tilstander er vegen uhyggelig kort. 

Sekularismen legger til rette for det totalitære. 

Den må derfor betegnes som en trussel mot vår 

kulturs evne til å overleve. 

(Fra Verdidebatt.no med tillatelse fra forfatter). 

Snart rinner en dag så herlig og stor, 

da Kristus skal komme med makt. Vi 

vekkes av grav på Frelserens ord. Og 

oppstår i lysets drakt. 

Kor: Å, herlige dag med solglans 

og sang. Å, herlige håp for meg på 

min gang! Min lengsel enn mer mot 

hjemlandet drag, lys for meg og la meg 

se din dag! 

I skyen med prakt vår konge vi ser, 

Høyt kaller han bruden sin hjem. Da 

trengselens kår ei trykker oss mer. Fra 

graven vi fri går frem. 

For korset vi får en krone til lønn, 

for armod en kongelig glans, for 

tornestrødd veg en bolig så skjønn, for 

sverdet en seierskrans. 

(Sangboken nr 891, vers 1-3.) 

29

Medarbeidere og skribenter i dette nummeret: 

Kristian Fagerli 

Født 1958 i Trondheim. Fjellhaug misjonsskole 1979- 

1983. 11 år som misjonær i Tanzania fra 1985-2001. 

Reiser nå som forkynner for NLM i Norge. 

Immanuel Fuglsang 

Født 1947 i Danmark. Pensjonert bankprokurist og 

postekspeditør. Forkynner i Luthersk Missionsforening. 

Fritidsforkynner i forskjellige misjonsforeninger. 

Odd Eivind Stensland 

Født 1960 i Hjelmeland. Fra 1985 forkynner i Bergen 

krets av NLM. 

Erik Høiby 

Født 1937 i Hamar. Latin-artium. Indremisjonsselskapets 

<strong>bibelsk</strong>ole i Oslo 1957-59. Forkynner i 

Langesundsfjordens Indremisjonsselskap 1959-66. Fra 

1966-68 sekretær i Askim Indremisjon. Kretssekretær 

i Skiens krets av Den Norske Santalmisjon 1968-89. 

Fra 1989 til 1997 bibellærer i Langesundsfjordens 

Indremisjonsselskap. 

Ole Andreas Meling 

Født 1969 i Haugesund. Studert ved Høgskolen i 

Buskerud. Forkynner i NLM, Haugesund krets. Nå 

lærer ved Jærtun Lutherske Grunnskole på Bryne. 

Hans Erik Nissen 

Født 1938 i København. Cand. theol. ved København 

Universitet 1965. Sogneprest i København fra 1966. 

Forstander ved Luthersk Missionsforenings Højskole, 

 

artikler. Nå frivillig forkynner. 

Torleiv Haus 

Født 1963 på Klepp. Cand. theol. fra MF i k1989 og 

sokneprest i Nesseby prestegjeld i Finnmark fra 1990 

til 1997. Fra 2005 lærer på Tryggheim vgs. 

Støtt arbeidet i Ukraina! 

Vil du være med å støtte fattige familier i Ukraina med mat, 

klær og andre ting? Da kan du gi din gave til Stiftelsen 

KPK-Ukraina, postboks 211, 4358 Kleppe, kontonr. 

3212.20.34037. Ønsker du å fjernadoptere en liten 

gutt eller jente, kan du gjerne skrive til den 

samme adressen og be om opplysninger. 

Legg merke til Herrens ord: ”Men glem 

ikke å gjøre godt og dele med andre. 

For slike offer er til behag for Gud” 

(Heb 13,16). 

Husk også å be om frelse for den 

 

M 

ØTER 

Bibelsk Tro – Skjæveland 

Dag Dato Kl. Taler/møte 

Søndag 15. mai 11.00 Bjørn Lende 

Søndag 29. mai 11.00 Einar Sunde. Sang av E. Sunde og Rolf Breivik 

09. juni - 13. juni blir det møter arrangert av NLL 

Søndag 19. juni 11.00 Steinar Handeland 

Søndag 03. juli 11.00 Norvald Frafjord

Bibelsamling på Audnastrand 

28.-31. juli 2011 

Motto: ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Heb 13,8) 

Talere: Torgeir Bygstad og Erling Yrkje. Sang av Torvald Kjetilstad 

Torsdag 28. juli 

 

 

 

 

 

Fredag 29. juli 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lørdag 30. juli 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Søndag 31. juli 

 

 

 

 

 

Døgnpriser: 

 

 

Spørsmål/påmelding:

ISSN 0804-0532 

Returadresse: 

Postboks 264 

4367 Nærbø 

I tidens dype mørke 

Tekst: Ukjent. Melodi: Nu hjertelig jeg lenges

bibelsk tro 3 - Lyd i Natten

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?