Månedsbladet 2-2011

17. mai på 

Sjømannskirken 

▲ 

Dronning til 

gudmor 

▲ 

Møte med 

gamlepresten 

▲ 

Månedsbladet 

Årgang 74 • Nytt fra Sjømannskirken i London 

Vinner av fotokonturransen: Odd Magne Bakken

Sub Specie Aeternitatis 

Under evighetens synsvinkel 

Lenge før vi selv kan minnes 

ble vi løftet, ble vi båret, 

båret frem til nådens kilde, 

døpt i Jesu Kristi navn. 

Og engang i tidens fylde, 

når vår vandringstid er over, 

blir vi løftet, blir vi båret 

til vårt hvilested på jord. 

Gjennom alle livets faser 

er det nåden som oss bærer, 

den som ingen kan imotstå, * 

grenseløs og ufortjent. ** 

Evigsterke armer holder *** 

der hvor tiden setter grense. 

Det som var, skal også bli: **** 

Velsignelse til evig tid. 

Dagfinn Kvale 

* Augustin: Gratia irresistibilis. Uimotståelig nåde **Martin Luther : Sola gratia ***Evigsterke armer, 5.Mos. 33, 27 **** Joh.åp. 21,5 

Foto: David Zadig

▲ 

SPEAKER´S CORNER 

Recreatio 

HVIS DET ER NOEN SOM TRENGER FERIE er nok 

Londonfolk blant dem som trenger det mer enn noen 

andre. Ingen steder - kanskje med unntak av New 

York - jobbes det mer, mer intenst, og med lengre 

arbeidsdager. For noen som er på 

samfunnets skyggeside, og de er det 

fler av enn vanlig nå under finanskrisen, 

dreier det seg om å berge jobb, hus 

og familieliv. For de på solsiden dreier 

det seg om å lykkes enda mer, øke 

bonusene, komme seg enda noen trinn 

høyere på karrierestigen. Det er ikke 

rart folk blir slitne. 

REKREASJON er et gammeldags ord 

for ferie og avkobling. Som så mange 

andre gammeldagse ord, har det røtter 

i latin. Det er satt sammen av “re” som 

betyr “igjen” og “creatio” som betyr 

Vi trenger å 

slippe skaper- 

’’ kreftene løs 

skapelse eller tilblivelse. I dagligspråk dreier det seg 

om hvile, avkobling, fornøyelser, moro - kort sagt det 

som vi forbinder med ferie og avkobling. Vi trenger å 

slippe skaperkreftene løs igjen. Det er det som er 

ferie. 

igjen. Det er 

ferie. 

BALANSE I LIVET dreier seg om å finne den rette 

balansen mellom arbeid og hvile, spenning og utlading, 

aksjon og refleksjon. Gud gir oss i skapelsesberetningene 

i Bibelen en rettesnor om hvordan balansen 

mellom arbeid og hvile skal være. På Bibelens 

første blader fortelles det om Gud som skapte verden 

og menneskene på seks dager, og på den syvende 

dagen hvilte han. Det er ikke slik at vi synder hvis vi 

ikke holder hviledagen - Jesus har avskaffet sabbaten, 

så vi har ingen forpliktelser i den retningen. Men 

det er lurt å hvile i blant. Som uken trenger et rolig 

punkt, trenger året også et rolig punkt. 

Det kalles sommerferie. 

Etter uker og måneder i det intense livet 

i London, lengter mange av oss etter ferieuker 

i et Norge som holder et noe 

lavere tempo enn verdensmetropolen. 

Særlig i juli er det stille i Norge, og det 

kan vi trenge. Jeg ønsker dere alle en 

god og velsignet ferietid! 

SJØMANNSKIRKEN I LONDON har 

ikke ferie, selv om vi ansatte har det. Er 

du igjen i storbyen, er du hjertelig velkommen 

innom i juli og august onsdag 

til lørdag 12-16. Søndagene har vi som alltid gudstjeneste 

og kirkekaffe. God sommer! 

TAKK! I disse dager tar vi 

farvel med toåring Helga 

Victoria Aas Nilsen og ettåring 

Agnes Sofie Gjeset. 

Dere har betydd enormt 

mye for kirken. Guds 

velsignelse over livet 

deres videre. 


Kirkeblad for Sjømannskirken i 

London, St. Olavs kirke. 

Bladet kommer ut med fire 

nummer per år. Opplag: 2000. 

Kontingent £20, inkluderer 

støttemedlemskap. 

Reg. charity nr: 220235 

Redaksjon 

Torbjørn Holt (ansv.red.) 

Ragnhild Meland 

Bjarte Valen 

Kirkens adresse 

1. St. Olavs Square 

Albion Street, Rotherhithe 

London SE16 7JB 

Telefon/kontakt 

Tlf: 020 7740 3900 

Fax: 020 7237 7280 

Mobil Torbjørn Holt 

077 1122 3059 

london@sjomannskirken.no 

www.sjomannskirken.no/ 

london 

www. nettkirken.no 

Slik finner du kirken 

Buss fra sentrum: nr. 188 

Buss fra Waterloo: nr. 381. 

Buss fra Liverpool Street St. 

og London Bridge: nr. 47 

Undergrunn: «Jubilee Line» til 

Canada Water eller Bermondsey 

Station. “Overground” til 

Rotherhithe Station. 

Ruteinfo: www.tfl.gov.uk 

Åpningstider 

Mandag stengt 

tirsdag, onsdag, fredag 12-18 

torsdag 12-21 

lørdag 12-16 

søndag 10.30-16 

Kontonummer 

7877.08.11081 (Norge) 

62243005 40-51-14 (UK) 

3

▲ 

KIRKESTABEN 

Torbjørn Holt 

Sjømannsprest/ 

daglig leder 

Thomas Wagle 

Sjømannsprest/ 

kapellan 

Steen 

Buus-Jensen 

Administrasjonsleder 

Helga Victoria 

Aas Nilsen 

Toåring 

Agnes Sofie 

Gjeset 

Ettåring 

Britt Bagnold 

Sekretær 

Ragnhild Meland 

Ektefelleansatt 

Jostein 

Handal 

Reisetjenesten, 

Edinburgh 

Stabsnytt 

Bjørn Olav 

Bøe 

Studentprest UK 

Toåring Helga Victoria Aas Nilsen og 

ettåring Agnes Sofie Gjeset avslutter 

tjenesten omkring St.Hans. Takk for 

innsatsen og lykke til videre! 

De nye ettåringene heter Alf Magne 

Sirevåg og Elisabeth Lunde. De begynner 

15. august. 

Vår nye husmor Wenche Jensen begynner 

i tjenesten 15. august. Hun kommer 

fra jobb som rektor på en skole i 

Fredrikstad. Wenche er gift med administrasjonsleder 

Steen Buus Jensen. 

Liz Dean 

vaktmester 

Vi kommer tilbake med nærmere presentasjon 

av alle tre i neste nummer av 

Månedsbladet. 

Åpningstider i sommer 

Juli og august er erfaringsmessig svært 

stille måneder, og i denne perioden har 

kirkens stab sommerferie. Vi reduserer 

også i år åpningstiden en del, og vil 

disse to månedene holde stengt mandag 

og tirsdag. 

Sommertreff på Bygdøy 28.august 

Leif Jone Ølberg 

Vikarierende Organist 

og assistent 

Åpningstidene ellers blir onsdag til 

lørdag 12-16, og søndag 10-16. 

Hjertelig velkommen til kirken. 

Byggeprosjekter 

Anne Hovland-Pye 

Vikarierende assistent 

Kirkerådet og staben på sjømannskirken 

jobber kontinuerlig med å vedlikeholde 

og oppruste det gamle, fine kirkebygget 

vårt. Vi er opptatt av at våre ansatte skal 

ha gode boliger, og hvis det er boliger til 

overs, kan utleie gi viktige bidrag til 

kirkens drift. 

Vi har i tidligere nummer av 

Månedsbladet presentert et større byggeprosjekt 

i kirkens bakhage. Det ligger i 

øyeblikket på vent på grunn av finanskrisen, 

men vil forhåpentligvis videreføres 

i en egnet form om ikke alt for 

lenge. 

Nå i vår har Kirkerådet vedtatt å innrede 

kirkens loft til en leilighet. Såkalte “loftconversions” 

er vanlige i London, og de 

skaper ofte meget gode og verdifulle 

boarealer i ubrukte lofts- lokaler. I disse 

dager leverer arkitekten byggemelding 

for loftet, og vi håper og tror at kommunen 

vil gi byggetillatelse til dette 

prosjektet. Det vil forhåpentligvis følges 

av flere prosjekter i årene fremover. 

Tradisjonen tro vil Sjømannskirken i London også i år invitere til Sommertreff med 

gudstjeneste og kirkekaffe på Oslo Sjømannskirke på Bygdøy, Admiral Børresens 

vei 4 på Bygdøynes, søndag 28. august kl.17.00. I år er vi heldige å ha med oss 

Gospelkoret “Him” med sin dirigent Øystein Lund Olafsen. Sjømannsprest Torbjørn 

Holt har gudstjenesten, og “Him” blir med oss både i gudstjensten og på kirkekaffen 

etterpå. Londonkirkens berømte vafler blir å få også i år i hovedstaden. Ta med venner 

og kjente til Bygdøy hvis du er i Oslo i slutten av august. 

Stabsbryllup 

Foto: Rune Bakken 

I pinsehelgen hadde vi usedvanlig 

mange av kirkens tidligere ansatte på 

besøk. Gamlebestyrer Dagfinn Kvale 

var her med sin Edith, og pinseaften 

hadde vi bryllup på kirken. Tidligere 

assistent Paul Kristian Steiro giftet seg 

med tidligere kateket Marianne 

Haugerud. Forloverne var tidligere 

assistent/vaktmester Steinar Tislevoll og 

tidligere ektefelleansatt Hilde Tislevoll. 

Vi gratulerer Marianne og Paul på det 

hjerteligste, og ønsker alt godt videre. 

4

Årets konfirmanter 

▲ 

KIRKENYTT: 

Den 29. mai var det konfirmasjon i 

Sjømannskirken. Det var i år 12 ungdommer 

som ble konfirmert. Omlag 200 

mennesker var tilstede under konfirmasjonsgudstjenesten. 

To dyktige 

trompetister bidro til at dette ble en flott 

og høytidelig konfirmasjonsgudstjeneste. 

Vivaldis trompetkonsert for to trompeter 

rammet inn gudstjenesten som preludium 

og postludium, og etter prekenen bidro 

konfirmantene selv med en sang: “Count 

on me”. Den ble et høydepunkt. 

Jeg vil benytte anledningen til å takke 

dere konfirmantene for den tiden vi har 

hatt sammen. Det har vært en fin tid, 

synes jeg. Siden jeg først startet i jobben 

Samarbeidspartner 

i februar, ble det bare fire måneder sammen 

med dere. Dette var likevel lang nok 

tid til at jeg rakk å bli glad i dere. Dere er 

virkelig en flott gjeng som det har vært 

fint å være sammen med! I løpet av årene 

har jeg konfirmert noen konfirmantkull, 

men jeg tror aldri jeg har møtt en gruppe 

som har vært så positive som dere. Et 

godt eksempel på det er samtalegudstjenesten 

som vi planla og gjennomførte 

sammen. Da jeg planla opplegget for den 

helgen tenkte jeg: “Dette er nok for 

ambisiøst. Dette blir nok for mye for 

dem...” Men dere gjorde mine bekymringer 

til skamme: Hele kvelden stod 

dere på og klarte å øve inn både et flott 

skuespill og en bandlåt, skrive forbønner, 


og velkomsthilsen, i tillegg til å øve 

igjennom hele gudstjenesten. Takket 

være dere ble samtalegudstjenesten et av 

høydepunktene i konfirmasjonstiden, 

synes jeg. 

Jeg ønsker dere alle alt godt for fremtiden 

og hjertelig velkommen tilbake til 

oss her i Sjømannskirken - for her hører 

dere hjemme! 

Ønsker du å være konfirmant i 

Sjømannskirken 2011-2012, ta kontakt 

med Thomas Wagle på 

thomas.wagle@sjomannskirken.no. 

■ Thomas Wagle 


Foto: Jørn Tomter 

5

Støtteannonser 

AKER SOLUTION 

støtter 


HÅG 

Passion for Movement 

“Selvsagt støtter jeg 

Sjømannskirken I 

London” 

Tor Jarle Larsen 

KFUK-hjemmet i 

London 

Her kan du eller ditt firma 

støtte Sjømannskirken i 

London 

6

▲ 

17.MAIFEIRINGEN: 

En feiende flott 17. maifeiring 

Jeg vil på denne måten få takke Sjømannskirken i 

London for en flott markering av Norges nasjonaldag 

17. mai. Det kom masse folk, og det var bra 

oppslutning i parken med norsk korps fra Stokke i 

Vestfold som spilte flott 17. maimusikk. 

Finansminister Sigbjørn Johnsen holdt 

17. maitale, som representant for den norske regjeringen. 

Barn fra den norske skolen i Wimbledon 

holdt også sine 17. maitaler. Det ble nok rekordsalg 

av pølser i år, for det var lange køer og alle 

ville ha. 

Så var det duket for festmiddag i kirken kl.16, og 

det var ca.90 personer til bords. Proffe kokker, 

assistenter og annet kjøkkenpersonale gjorde her 

en fenomenal innsats i anledning dagen. Menyen 

besto av rekecocktail, dampet laks med agurksalat, 

kokte poteter og Sandefjordsmør, og jordbær 

med fløte og blåbærkrem til dessert. Aldri har 

man vel sett så mange fornøyde ansikter rundt 

alle bordene som i år. Maten smakte fortreffelig, 

og kokker, assistenter og alle på kjøkkenet skal ha 

all ære av opplegg og servering. 

Så vanket det underholdning senere på kvleden. 

Bergens store konsertpianist Audun Kayser og 

den velkjente sangeren Veslemøy Fluge Berg 

rammet inn dagen med sitt Grieg-repertoir og 

andre kjente sanger. De bidro også med et par 

solosanger under gudstjenesten - nærmere 350 

deltakere var på gudstjenesten i år. Etter hvert 

som kvelden skred frem var det tale med finansminister 

Sigbjørn Johnsen, og store bløtkaker i de 

norske fargene til kaffen. Alle koste seg og hadde 

en flott kveld, og feiret dagen slik vi nordmenn 

gjør det. Ingenting manglet. Igjen, tusen takk! 

17. mai 

Når 17.mai og vår dag skal feires 

og kirken til fulle skal beleires, 

med masser som kommer og masser som går 

og dagen fullt ut skal beseires. 

Vi nordmenn vi feirer med brask og med bram, 

og kommer i festhumør sammen. 

Vi samles om dagen som best det seg gjør, 

og vi kommer fra nord og fra sør. 

Vi synger vår sang med fynd og med klem, 

til ære for dagen som feires. 

Vi kommer i fra de tusner av hjem, 

Og vår SAGANATT den må beseires. 

Vi feirer med faner, musikk og med flagg, 

og synger med jubel i røsten. 

Våre følelser er nasjonale i dag, 

og Gud er den store trøsten. 

Og presten han preker til alle som lytter, 

om Norge så vakkert et land. 

Vi sitter så stolte og hører etter, 

og hans ord de bærer oss frem. 

Vi takker vår Skaper for landet han gav oss, 

Vi takker hver eneste dag. 

Vi priser for evig får Far i det høye 

For den styrke og kraft han oss gav. 

Elisabeth Ek 

■ Elisabeth Ek 

Sekretær i Kvinneforeningen 

The Norwegian Church vinner! 

The Norwegian Church betyr i denne 

sammenhengen ikke Sjømannskirken som 

sådan - det er navnet på kirkens eget fotballag! 

Den siste tiden har laget deltatt i 

en 7 aside-serie på Bacon’s college i 

Rotherhithe og har gjort det knallbra. I 

vår ble det ti seire på rad før en kalddusj. 

Salige Pave Johannes Paul sa en gang: Av 

alle uviktige ting i verden er fotball den 

viktigste.Vi som spiller på The Norwegian 

Church er enige mer paven i dette utsagnet. 

For oss har denne våren vært en morsom 

tid. Laget får stadig nye medlemmer, 

og hvis rekrutteringen fortsetter, starter vi 

et lag til som skal delta i samme seriesystem. 

Ta kontakt med Thomas Wagle på 

thomas.wagle@sjomannskirken.no hvis 

du har lyst til å være med og spille. 

Logo 

Bakerwillcox 

77

▲ 

BOKHJØRNET 

Novellenes mester 

Noen bøker leser man bare én 

gang, andre tåler uttallige gjennomlesninger, 

og blir bare bedre 

for hver gang. Kjell Askildsens 

(f.1929) noveller faller hos meg 

inn i sistnevnte kategori. Hvorfor? 

De er så skarpe – jeg føler han 

gjennomskuer menneskenaturen. 

Han blottlegger våre finurligheter 

og vår svakhet. Og han gjør det 

med stor kjærlighet. Han klarer å 

fange kompleksiteten i det å leve - 

at det sjelden er snakk om enkle 

valg, eller enkle relasjoner. Han er 

en ekte humanist. Dessuten er han 

en språkkunstner av de sjeldne. 

Kjell Askildsen debuterte på 

1950-tallet, men fikk sitt gjennombrudd 

på 80-tallet med novellesamlingene 

Ingenting for ingenting 

(1982) og Thomas F’s siste 

nedtegnelser til almenheten 

(1983). På 90-tallet ga han ut samlingene 

Et stort øde landskap 

(1996) og Hundene i Tessaloniki 

(1996). Jeg kan anbefale alle 

disse, men vil spesielt fremheve 

Thomas F’s siste nedtegnelser til 

almenheten, som består av to aldeles 

glitrende noveller. Den første 

handler om Carl Lange som blir 

mistenkt for en sedelighetsforbrytelse 

han ikke har begått. Dette er 

en psykologisk triller à la Kafkas 

Prosessen. I den andre møter vi 

den aldrende Thomas F, en 

grinebiter av en gammel mann, 

men full av galgenhumor og vilje 

til å leve. En fantastisk skildring, 

spekket med humor og flotte formuleringer! 

God bok! 

■ Ragnhild Meland 

Mesterkokken 

Besøkende på kirken de 

siste månedene lurer kanskje 

på hvem mannen i kokkelue 

er. Det kan vi nå fortelle! 

De siste månedene har kokk og 

kjøkkensjef Odd Arne Braute jobbet 

som vikar i husmorstillingen på 

kirken. Den norske Londonbaserte 

matkunstneren har bidratt som frivillig 

i flere år på kirken, og vi jobber nå 

med å knytte Odd Arne fast til kirken. 

Odd Arne har mange års erfaring som 

leder for et stort cateringfirma i Oslo, 

og har i mange år også drevet den vellykkede 

restauranten Xi Lo på 

Egertorvet i Oslo. Odd Arne vil lage 

mat på arrangementer på kirken, og vil 

også kunne levere mat til catering 

utenfor kirkebygget. Han nøler ikke, 

og går løs på store oppgaver, enten det 

er treretters lunsj for 100 mennesker 

på kirken på 17. mai, eller mat til private 

selskaper i London. Ta kontakt! 

■ Torbjørn Holt 

Foto: Torbjørn Holt 

▲ 

MIN OASE 

Dan Eliassen er 

selvstendig 

næringsdrivende 

designer og en av 

pappaene på 

lørdagsskolen. 

Butterfield Green heter en liten park i 

Hackney. Her har lokale ildsjeler skapt 

en virkelig urban oase med frukthage, 

paviljong, lekeplasser, en kunstig bekk 

med en liten bro, og dessuten bordtennisbord 

og basketballbane. Her er det 

ofte kulturelle arrangementer og noe så 

uengelsk som dugnad! Datteren min 

liker å løpe rundt her med sine venner 

fra barnehagen, titte på ekorn, eller 

hoppe fra stein til stein ved bekken. Om 

vinteren hoppes det i løv og sølepytter. 

Om sommeren blander lyden av gitar 

seg med duften av grill. Best liker jeg å 

bare sitte på en benk og gjøre ingen verdens 

ting en liten stund. 

8

Min gudmor dronning Maud 

Jeg var akkurat gammel nok til 

å bli Dronning Mauds fadderbarn, 

men ikke gammel nok til å 

huske å ha truffet henne. 

Hun døde da jeg var tre år gammel. Som 

gutt husker jeg at jeg tenkte at det var 

fryktelig uflaks å ha hatt en så stor gudmor 

men ikke få anledning til å ha glede 

av det. Hvis hun hadde levd lengre, er 

jeg sikker på at jeg hadde hatt glede av 

det. Jeg hørte svært mange gode ting om 

henne. 

Våre foreldre kan velge hvem de vil ha 

som barnas faddere, men de kan ikke 

spørre en dronning. Da er det motsatt 

vei. Jeg følte meg beæret og ganske 

forundret over at foreldrene mine var så 

heldige, siden jeg ikke visste helt hvorfor. 

Men senere forstod jeg hvordan det 

hele hadde foregått. 

Min mor, som hadde det meget norske 

navnet Rannfrid, giftet seg med min far 

Henry Stopford Birch i 1927 da han var 

chargé d’affaires på den britiske ambassaden 

i Oslo. Den engelskfødte dronning 

Maud brukte ham for å bli oppdatert på 

hva som foregikk i hjemlandet. Hun 

lengtet ofte hjem til England. 

Dronning Maud hadde en meget sterk 

pliktfølelse, og hun gjorde en stor 

innsats for å bli godtatt og passe inn i 

sitt nye fedreland. Hun strakk seg langt 

for å fylle den kongelige rollen hun var 

blitt satt til. Hun hadde giftet seg med 

prins Carl av Danmark, og hadde regnet 

med å forbli dansk prinsesse. Men for 

vel 100 år siden ble mannen hennes 

Natalie Hollands (th) portrett av Dronning Maud 

ble avduket på Den Norske Klubs 17.mai middag av 

Reidun Jebsen, DNK Formann. 

John Birch foran Natalie Hollands portrett av Dronning Maud 

valgt til konge av Norge, og dette forandret 

livet hennes fullstendig. På den 

tiden var ekteskap mellom kongelige 

familier en etablert del av internasjonalt 

diplomati – en måte å bygge broer og 

bekrefte gamle allianser. Hun så hennes 

rolle i å binde Norge og Storbritannia 

sammen. Det ble også en del av min fars 

kall og oppgave. 

Dronning Maud tok med seg fra England 

typiske britiske hobbyer og interesser. 

Hun var på ridetur nesten daglig, og hun 

var svært glad i hundene sine. Hun sørget 

for å anlegge et vakkert engelsk 

hageanlegg på Kongsgården på Bygdøy, 

hennes favorittbolig på halvøyen i 

Oslofjorden. Hun spilte piano, og hun 

var glad i operetter og teater. 

Foreldrene mine var ofte gjester på 

Bygdøy kongsgård, og jeg tror det var 

spesielle grunner til det. Min far var en 

dyktig musiker og amatørskuespiller. 

Dronningen ville gjerne følge med i 

hvilke forestillinger som ble spilt i 

London, og min far spilte og sang noen 

av de beste sangene derfra. Heldigvis 

moret dronning Victorias barnebarn seg. 

I følge min mor, gledet dronning Maud 

seg over musikken. På den tiden var 

Oslo en langt mindre underholdende by 

enn i dag, og i de mørke nordlige vinterkveldene 

trengte den britiskfødte 

dronningen noe å muntre seg opp med. 

Foreldrene mine og dronning Maud ble 

gode venner, og da hun hørte at jeg var 

født, tilbød hun seg å bli min gudmor. 

Dronning Maud hadde mange norske 

beundrere, og en av dem var en patriotisk 

eldre dame som var en familievenn. 

Hvert år på dronning Mauds dødsdag la 

hun blomster på graven hennes på 

Akershus slott. Da jeg spurte henne om 

hvorfor hun gjorde det, sa hun at dronning 

Maud var første dronning på 500 år 

i et uavhengig Norge. Og hun tilføyde at 

dronningen var en vennlig person, “a 

very nice English lady”. Venninnen vår 

hadde rett. Dronning Maud, som jeg er 

stolt over å ha til gudmor, var 

Storbritannias største arv til Norge. 

■ John Birch 


9

▲ 

FOLK: GAMLEKAPELLANEN GIFTER SEG 

Brudepar på gamle trakter 

En stillferdig, men stor 

begivenhet fant sted i 

Sjømannskirken i London 

24. mai i år. Erling Leigre (85) 

og kona Anna Lyngstad (81) fikk 

kirkelig velsignelse over 

ekteskapet sitt i kirken vår. 

Stedet var på ingen måte tilfeldig valgt. I 

Månedsbladet 4/1956 kan vi lese at 

”Den nye hjelpepresten i London heter 

Erling Victor Leigre”. 

Han var ansatt som sjømannsprest her 

fra 1956 til 1959. Månedsbladet anno 

2011 var så heldige å få en prat med 

ham når han nå var tilbake, over 50 år 

etter, for å høre litt om hvordan det var å 

arbeide her i kirken på 50-tallet. 

Leigre kom i 1956 flyttende med sin 

daværende kone og to barn som var 3 og 

4 år, siden fikk de et tredje. De bodde i 

andre etasje over kirken og barna gikk 

etter hvert på skole i Albion street rett 

ved kirken. 

- Hvordan var området rundt kirken på 

den tiden? Jeg antar det har skjedd 

visse forandringer her siden da? 

Ja, det var jo helt annerledes, humrer 

Leigre. Kirken lå midt mellom tre puber, 

den ene er kanskje den samme som den 

som ligger på hjørnet her i dag? Jeg 

husker dessuten veldig godt ”smogen” 

som lå i området her. Når vi skulle ha 

gjester, hendte det at vi kunne høre folk 

snakke utenfor mens de lette etter 

kirken. De kunne ikke se den for bare 

smog! Han forteller at kirken den gangen 

lå nært til havnemiljøet og dockene, 

og at dette selvfølgelig satte sitt preg på 

hele området, og også på kirken og 

arbeidet som ble drevet der. 

Når folk som vi møtte på båtene spurte 

hvor langt det var til kirken, svarte vi at 

”du kan fortøye i kirketrappa”, sier han 

med et smil. 

Kan du si litt mer om hva jobben din 

besto i den gangen? 

24. mai ble Erling Leigre og Anna Lyngstad kirkelig velsignet i kirken vår. 

- Det dreide seg i stor grad om skipsbesøk, 

eller om å bistå og hjelpe sjømennene 

på forskjellig vis. De fikk blant 

annet ringe fra 

kirken, og de 

kom for å høre 

’’ 

nytt og lese 

lokalaviser. 

Disse var 

Hvor langt det 

er til kirken? 

Du kan 

fortøye i 

gjerne urgamle, 

men det var 

jo nyheter for 

dem! Jeg gikk 

konstant med 

en kvitteringsblokk 

i lommen. 

De fleste 

sendte nok 

penger hjem 

via rederiene, 

men det 

kirketrappa! 

hendte ofte at de hadde behov for å 

sende litt ekstra penger hjem, til en bursdag, 

et bryllup eller av andre grunner. Vi 

tok i mot pengene og ordnet med å få 

sendt dem til Norge. Vi hadde stor tillit i 

miljøet. Jeg stilte også opp som tolk i 

mange sammenhenger, også i rettssaker 

hvor sjøfolk var involvert. Vi brukte 

dessuten en del tid på å kjøre dem rundt 

Foto: Britt Bagnold 

for å få ordnet med forskjellig, handle 

nødvendigheter og lignende. 

Leigre forteller at de pleide å ta 

med sjøfolkene på bussturer i 

London. De besøkte blant annet St. 

Paul’s Cathedral, dyrehagen og 

Madame Tussauds. 

- Jeg var så lei av Madame 

Tussauds til slutt, forteller Leigre 

lattermild. Jeg pleide å snike meg 

vekk og gå og se filmaviser et sted 

like ved mens de var inne på 

museet! 

Årsstatistikken for 1956 underbygger 

bildet Leigre gir. I 1956 ble det 

registrert 1093 skipsanløp i Port of 

London og kirken arrangerte dette året 

84 sightseeingturer med 3320 deltagere! 

Er det noe du tenker på som vanskelig 

med tiden her i London? 

- Ja, det var hardt for familien. Jeg jobbet 

veldig mye. Vi hadde ikke noen 

definert fritid. Det hendte jeg tok med 

10

arna på skipsbesøk. Det likte både de 

og sjøfolkene godt. Det var nok mange 

som savnet barn og familie hjemme i 

Norge og syntes at det var fint å ”låne” 

et barn en stakket stund. 

Er det noen episoder eller hendelser du 

kan huske som 

’’ 

gjorde spesielt 

inntrykk på deg? 

Ja, det er flere det. 

Én episode som har 

brent seg fast, er et 

møte jeg hadde med 

en kaptein på en av 

Westfal-Larsenbåtene. 

Jeg var 

ombord på besøk, og 

det var sent på 

kvelden. Vi pratet og 

kapteinen fortalte at 

han så gjerne skulle 

gått til alters og feiret 

nattverd. Jeg tok ham 

med til kirken, og 

midnatt hadde han og 

jeg en nattverdsstund her i kirken. Det 

var en sterk opplevelse. 

Det var ikke bare sjøfolkene som satte 

sitt preg på kirken. Leigre forteller at det 

var mange au pair-jenter som brukte 

kirken flittig, og at de hadde besøk av 

mange kjente personer, som for eksempel 

journalist og TV-personligheten Rolf 

Kirkvaag og sangerinnen Åse Norman 

Løberg. Når han sitter slik og tenker 

tilbake, kommer Leigre også på en kveld 

hvor han møtte Herman Wildenvey som 

kom for lese dikt på kirken. 

Alt dette du forteller om, er ting som 

skjedde for lenge siden. Nå er du 

tilbake i London i en helt annen 

anledning. Hvordan har det vært å 

være her? 

Vi synes det har vært helt overveldende, 

sier de i munnen på hverandre. 

Anna og Erling 

traff hverandre 

på en bussreise 

til Lofoten for 

noen år siden. 

Han var enkemann 

og hun 

enke. Deretter 

fulgte en tid 

med brevveksling 

før de 

giftet seg borgerlig 

i 2009, og 

nå har de fått 

kirkelig velsignelse 

over 

ekteskapet sitt 

her i London. 

Jeg spør Anna 

hvordan det har vært å være med Erling 

til London, her som han har opplevd så 

mye? 

Kapteinen fortalte 

at han så gjerne 

skulle ha gått til 

alters. Jeg tok ham 

med til kirken, og 

midnatt hadde han 

og jeg en 

nattverdsstund her i 

kirken. Det var en 

sterk opplevelse. 

Jeg er ikke så opptatt av fortiden, svarer 

hun. Jeg er mest opptatt av her og nå, av 

de opplevelsene vi har sammen nå og de 

menneskene vi møter nå. Erling nikker 

bifallende fra siden. Det slår meg mens 

vi sitter der, at det nok er et ganske 

uvanlig svar fra en dame på 81? Så er 

det da heller ingenting vanlig ved dette 

paret. I løpet av de få dagene de tilbragte 

på kirka, rakk de å gjøre sterkt inntrykk, 

både med sin kjærlighetshistorie og 

Erling med sine fortellinger fra 

Sjømannskirkelivet på 50-tallet. 

I det vi skal bryte opp, sier Erling at han 

tror dette blir siste Londontur for dem, 

men, slenger han på, man skal aldri si 

aldri! 


- Jeg gikk bort til ham og roste ham for 

kjærlighetsdiktet ”Sykkelstyret” som 

min lektor på gymnaset hadde fått meg 

til å lese. Wildenvey sa at ”jo, det var et 

godt dikt, men at det nok var Nordahl 

Griegs fortjeneste. 

- Jeg husker også godt minnegudstjenesten 

vi hadde for Kong Haakon i 1957. 

Jeg hadde også gleden av å møte kronprins 

Olav ved flere anledninger, 

forteller Leigre. 

Fikk du hilst på ham personlig? 

Åh, ja, mange ganger. Han hilste på alle 

han! 

Miljø på leseværelset på 1950-tallet 

Foto: Kirkens arkiv 

11

Etter henholdsvis to og ett år i London, sier 

En viktig del av jobben min har vært å 

ha vakt på leseværelset og ta imot folk 

som kommer innom. Igjen og igjen blir 

jeg minnet om at ingen er bare det 

du ser. Derfor er det alltid 

like spennende når 

det kommer 

noen 

Jeg er stolt og glad over å 

arbeide i Sjømannskirken og jeg 

har kost meg dette året i 

London sammen med dere. 

I starten syntes jeg det var like koselig 

hver gang jeg kunne si ”takk for sist” til 

noen som kom til kirka. Etter hvert har 

det blitt mange kjente fjes, og jeg gleder 

meg fremdeles over å kunne si ”takk 

for sist” til dere. De fineste stundene 

har vært stille søndagsettermiddager 

etter kirkekaffen når man har tid til 

å prate med de som vil sitte igjen, 

og ville lørdagsformiddager med 

kirka full av lørdagsskole- og 

byggeklossbarn. Jeg er 

takknemlig og ydmyk over å ha 

få tatt del i livet til så mange 

mennesker, både i sorg og 

glede, høytid og hverdag. 

ukjente 

inn i 

kirka. 

Som kommende 

norsklærer 

koster jeg på 

meg å avslutte 

med et sitat av 

forfatter og sambygding 

Olav 

Duun som jeg 

synes oppsumerer 

det viktigste jeg har 

med meg fra dette 

året. 

■ Agnes Sofie Gjeset 

«.» 

’’ ting i kring det. 

Gode kolleger: Randi Dogra og Agnes Sofie på 17.mai 


Mennesket er 

større enn alle 

Det er gåta i 

verda, 

- lat det vera slik 

Olav Duun 

Det har vært mye praktisk 

arbeid, oppvask, baking, 

bæring og sjauing. 

Ukjent antall poteter er 

skrelt og litervis med 

vaffelrøre produsert. 

Det kommer til å ta 

tid før jeg klarer å 

venne meg av med å bake til 

100 i slengen. De store arrangementene 

som basaren og 17. mai kommer 

jeg til å huske lenge. Godt arbeidsfellesskap 

med stab og frivillige, og 

mange glade folk i kirka, gjør det hele 

verdt lange arbeidsdager i forkant. De 

siste månedene har jeg fått mer ansvar 

og flere oppgaver, og jeg har lært utrolig 

mye. Tusen takk til alle dere som har 

hjulpet til, uten dere hadde det ikke gått 

så bra. Jeg er imponert over innsatsvilje 

og arbeidsglede, det smitter over, selv på 

slitne ettåringer. 

London liv: Picnic og Proms in Hyde Park 


12

Helga Victoria og Agnes Sofie farvel 

Gleder du deg til å reise hjem? 

Kommer du ikke til å savne 

London? Hva skal du gjøre til 

høsten? Det er spørsmål jeg har 

fått mange ganger de siste seks 

månedene. 

Det er rart med det, man begynner å forberede 

seg på å reise hjem ganske lenge 

før man faktisk drar, og det var jeg ikke 

klar for i januar i fjor. Derfor ble jeg ett 

år til, og utsatte hjemreisen med et helt 

år. Oppbrudd er som regel alltid preget 

av både glede og frykt, og det kan ofte 

virke tryggest å bli der man er. Men det 

er en tid for alt, og nå er det på tide å 

komme seg hjem til Norge igjen. 

Disse to årene har 

vært to ekstraordinære 

år. Jeg 

har opplevd mye 

spennende på 

kort tid, og jeg 

har møtt 

mange 

forskjellige 

mennesker 

som er 

flotte på 

hver 

sin 

måte. 

I 


min jobb 

har jeg møtt folk 

i alle aldre, fra de helt 

nyfødte til de som ikke hadde 

lenge igjen å leve. Jeg har møtt utallige 

sjøfolk, og fått innblikk i et miljø som i 

disse likestillingstider er veldig mannsdominert. 

For noen går det lange 

tider mellom hver gang de 

ser kvinner, og jeg 

husker spesielt 

godt 

en gang da 

4-5 filippinere 

stod 

utenfor døra 

og lurte på 

hvem i all verden 

denne unge 

jenta som snakka 

med de norske 

offiserene var. Vi 

fikk oss en god latter 

da han ene ble 

dyttet fram i døråpningen 

av kameratene 

sine. Det var også greit 

å være jente da de to 

juletrærne til kirka skulle 

på taket av kirkas gamle 

minibuss. Mens jeg satt i 

messa og drakk kaffe tok 

gutta på Lysblink seg av 

juletrærne, og festa dem godt 

fast på taket. Jeg fikk beskjed 

om å kjøre saktere enn vanlig for 

at de ikke skulle løsne. Det var 

ikke noe problem, denne dagen var det 

trafikkork. Jeg 

brukte 6 timer på 

veien fra Chatham 

til kirka, en tur 

som vanligvis 

tar 45 minutter. 

Det er mye å 

savne med 

London og 

kirka her. 

Miljøet, 

menneskene 

og de gode samtalene, 

kaker og god mat, 

søndagsklemmer, gode smil og 

herlig latter. Alle Londons flotte parker, 

Greenwich, Piccadilly, Borough Market 

og Covent Garden. Lista kunne blitt 

enda lengre. I en jobb som til tider er 

utrolig intens og hektisk, har det vært en 

god redning å dra ut i London og andre 

steder i England hvor man ikke kjenner 

noen. 

Jeg teller ikke måneder lenger, men 

uker, snart dager. Framtiden er 

fylt av Oslo-tanker, og fortiden 

av London. Jeg har enda noen 

gode ting igjen å glede meg til. 

Opera på Glyndebourne, 

Royal Ascot og roadtrip i 

Sør-England. Tjenesten min 

er heller ikke over helt 

enda. Jeg skal fremdeles 

besøke noen flere sjøfolk, 

møte flere nye 

mennesker på kirken 

og leke med barna på 

småbarnstreffet. Men 

om kort tid pakker 

jeg alle sakene 

mine sammen, og 

setter meg på 

flyet til Norge 

uten returbillett. 

Takk for 

nå, og på 

gjensyn! 

(Helga dro 

tilbake til 

Norge i slutten 

av juni, 

red.anm.) 

På kirken: Nasjonaldagsfest 

Foto: Paul Kristian Steiro 

■ Helga Victoria Aas Nilsen 

På båt: Skipsbesøk Foto: Helga Victoria Aas Nilsen 

13

▲ 

ROALD KVERNDAL 90 ÅR 

Æres den som æres bør 

Internasjonal sjømannsmisjons 

ubestridte historiker, Roald 

Kverndal, fyller 90 år 8.juli. 

Ingen alder for en som har 

sterke røtter i Sjømannskirken i 

London. 

Når jeg skriver “ubestridte”, er det fordi 

Roald er den første og eneste som har 

tatt doktorgraden på dette feltet. I 1984 

forsvarte han avhandlingen sin Seamen’s 

Missions: Their Origin and Early 

Growth ved Universitetet i Oslo og fikk 

sin Dr. theol-grad. I tillegg ble han rost 

for betydningen han har hatt for økumenikk 

og misjonshistorie generelt. 

Selv om Roald Kverndal nå bor i Seattle 

på Vestkysten av USA, er han født av 

norske foreldre i Bromley, Kent. 

Foreldrene hans var Olaf og Valgjerd 

(Valli) Kverndal som i likhet med andre 

av Kverndalslekten, emigrerte fra 

Tvedestrand til London og ble pionerer i 

norsk menighetsliv og kultur i den voksende 

metropolen, London. Roald husker 

godt hvordan han gikk på såre barneføtter 

til den første norske sjømannskirken 

ved Surrey Docks, forløperen til den 

monumentale kirken som i 1927 ble 

åpnet i Rotherhithe på det som i dag 

heter St.Olav’s Square. I London traff 

han sin utkårede Ruth, datteren til 

Johnny Ursin, den viktige sjømannspresten 

som gjorde slik en betydelig 

innsats i London under 2. verdenskrig. 

Roald hadde opprinnelig ingen planer 

om å bli prest. Han begynte i skipsforsikring 

i likhet med broren John og fetteren 

Ole-Sig Kverndal. Kanskje ventet 

det en karriære innen shipping i Norge? 

Det skulle bli annerledes. For Roald 

Kverndal gikk veien til Oslo og teologisk 

embetseksamen. Dette skulle bli 

opptakten til en lang og variert tjeneste 

som sjømannsprest i flere land. Til grunn 

lå intet mindre enn en kongstanke, 

besjelet av bevisstheten om at Jesus 

Kristus var den første sjømannspresten. 

Han kalte fiskere til sine disipler og 

Jesus ble formann i verdens første misjonsforening. 

Roald ble sjømannsprest i 

Melbourne, Le Havre og Philadelphia, 

og på vegne av Sjømannsmisjonens hovedkontor 

i Bergen gjorde han en innsats 

på de maritime skoler og utgav blant 

annet boken “Sjømannsetikk”. 

Trefoldighetskirken i Brooklyn og Den 

norske Minnekirken i Chicago kalte også 

på Kverndal. Men hans forankring var 

og ble misjon blant sjøfolk. Han slo 

mange slag for “Broderkretsen på havet” 

og Bethel-flagget. Når han engasjerte 

seg så sterkt internasjonalt, og blant 

annet ble Executive Secretary for the 

International Council of Seamen’s 

Agencies, har det sin rot i den samme 

kongstanken som går tilbake til Jesus 

Kristus selv. Jesus gav disiplene sine et 

imperativ, en misjonsbefaling: “Gå ut i 

all verden og gjør alle folkeslag til mine 

disipler”. I dette imperativet var alle sjøfolk 

regnet med. Vi må inkludere dem på 

tvers av etnisitet og konfesjoner, sa 

Roald Kverndal, vel dokumentert i 

boken hans The Way of the Sea. The 

changing shape of mission in the seafaring 

world. 

Kverndal har et mangfoldig forfatterskap 

bak seg. I disse dager arbeider han med 

en bok om pioneren båtsmann George 

Charles Smith som bygde om et 

utrangert krigsskip og innviet det til en 

flytende sjømannskirke på Themsen. 

Han leide også den nedlagte dansknorske 

kirken på Wellclose Square i 

Wapping til sjømannskirke i 1824. En 

biografi om Roald, I det fjerne og på 

havet, er under planlegging. Den vil 

langt på vei fortelle om Kverndals spennende 

og aktive liv. I farvannet rundt 

Mercer Island ved Seattle, viser han i 

dag friske takter og tar dobbelsats i 

robåten sin. Slikt lover godt for 90-årsjubilanten. 

Vi gratulerer Roald Kverndal 

hjertelig med dagen. 

■ Dagfinn Kvale 

Sjømannsprest/stasjonsbestyrer i London 

1975-1988 

14

▲FOLK: 17.MAIKOMITÉENS LEDER KYRRE HAUGEN 

17. mai-sjefen 

Om lag 2000 mennesker feiret 

Norges Nasjonaldag på tradisjonelt 

vis i Southwark park. Ny 

av året var lederen av 17. 

maikomitéen, Kyrre Haugen 

(41). Han hadde lagt ned 

mange dugnadstimer forut for 

årets feiring. 

Fra Skien til London 

Kyrre Haugen har bodd 11 år i London. 

Han er oppvokst i Skien, og det var her 

han hadde sin base før han som tredveåring 

brøt opp og flyttet til London. 

Rørleggeryrket ble byttet ut med 

studielitteratur, og etter hvert en bachelor 

i business fra University of 

Westminister. 

– Jeg hadde behov for forandring, og 

ville skifte beite, forklarer han. London 

var et naturlig valg på grunn av språket 

og at det er kort vei hjem til Norge. 

Gründer 

- Det var ikke bare, bare å være ferdigutdannet 

som 33-åring og skulle søke jobb 

her i London. Min yrkeserfaring fra rørleggeryrket 

var det ingen som var interessert 

i, sier han. Kyrre Haugen startet 

etter hvert firmaet ProPlan International 

Ltd og driver i dag med stor suksess 

innen salg av forskjellige produkter, 

blant annet utstyr til olje- og gassindustrien, 

filtreringssystemer, komponenter 

til titanproduksjon og verneklær og 

sikkerhetsutstyr til industrien, for å 

nevne noe. 

Klar til innsats 

Kyrre Haugen har tid til mer enn jobb, 

selv om det blir lange dager, og da han 

ble spurt om å være leder av 17. 

maikomitéen 2011, var han rask med å 

svare ja. 

- Hvorfor ville du ta på deg et slikt verv? 

- Jeg har erfaring fra frivillig arbeid og 

foreningsliv. Jeg var blant annet leder i 

Skien Ishockeyklubb i mange år, og jeg 

var med å starte Young Professionals (en 

undergruppe av NBCC for unge yrkesaktive, 

journ. anm.), tidlig på 2000-tallet 

her i London. Jeg har ikke tidligere 

brukt så mye tid på det norske miljøet i 

London, men kjente at jeg nå var klar for 

å yte en ekstra innsats nettopp for denne 

gruppen. Da er det å være leder for 17. 

Kyrre Haugen foran musikkpaviljongen i Southwark Park 

maikomitéen en veldig fin 

oppgave, og jeg takket 

med glede ja til vervet, 

smiler han. 

Ny hobby 

Kyrre forteller at det å 

være leder for komitéen 

har vært hans ”hobby” 

dette året. - Det har vært 

ganske mye arbeid, men 

veldig givende, smiler han. 

Komitéen består av 17 

medlemmer som representerer 

ulike norsktilknyttede 

organisasjoner og bedrifter. 

Dette er rett og slett et 

godt gammeldags norsk 

dugnadsprosjekt! Jeg synes det er ganske 

unikt. Jeg har truffet mange interessante 

og hyggelige mennesker underveis. Vi i 

komitéen setter også veldig stor pris på 

samarbeidet med kirken. Haugen 

forteller at årets innsats ikke var 

avskrekkende, men at det tvert imot har 

gitt mersmak. Han har allerede påtatt seg 

å være leder for ett år til. 

Unik feiring 

- Hvorfor er det, slik du ser det, viktig å 

arrangere norsk 17. maifeiring i 

London? 

- 17. mai er den største norske dagen, 

enten du befinner deg i Norge eller i 

utlandet. Kyrre forteller at for ham, representerer 

17. mai en positiv nasjonalitet. 

– Det er en inkluderende dag, det er en 

dag for alle. Han trekker frem det 

Sigbjørn Johnsen sa i sin tale om at 

’’ 

Det er jo veldig 

motiverende for fortsatt 

innsats at to 

tusen mennesker 

ingen andre land har 

en tilsvarende feiring, 

og at det er helt unikt 

at dette er en stor, fredelig 

folkefest, uten 

militærparader. 

Haugen er godt 

fornøyd med gjennomføringen 

av årets 

feiring, men er samtidig 

nøye med å 

understreke at dette 

verken er lederen av 

komitéen eller 

komitéens dag. Han 

er opptatt av å få 

frem at det er alles 

dag, og ønsker derfor også å invitere alle 

til å komme med innspill til feiringen 

neste år. 

stilte opp på en 

hverdag for å delta i 

17. maifeiringen! 


Foto: Ragnhild Meland 

Velkomsttale i Southwark Park 17.mai 


15

▲GAMLEPRESTEN PÅ LONDONBESØK 

“Du tar ikke skade av et gudsord!” 

Dagfinn Kvale har hatt mye av 

sitt yrkesaktive liv i 

Sjømannskirkens tjeneste i 

utlandet. Månedsbladet møtte 

Londonkirkens gamle 

sjømannsprest i London i juni. 

Dagfinn og fru Edith var bestyrerpar 

i London fra 1975-1988. 

Hva var førsteinntrykket da du kom til 

London fra San Francisco? 

Det var svært spennende å komme til en 

metropol som London. Jeg var glad for å 

ha fått jobben og hadde gledet 

meg til å komme til en kirke 

med en slik rik og spennende 

historie som Sjømannskirken i 

London. Jeg følte virkelig at 

jeg var kommet midt i 

smørøyet. Starten på tjenesten 

ble spesiell: Jeg ble innsatt av 

Oslobiskopen Kaare Støylen, 

Londonkirkens gamle kapellan. 

Hva preget sjømannskirken i 

London da dere kom hit? 

’’ 

Jeg merket meg da jeg kom hit 

første gang at det sto “Norsk 

kirke” hugget i stein over 

døren, ikke “Norsk sjømannskirke”. 

Det er ikke det 

at sjøfolkene ikke var viktige for oss, 

men ting var i rask endring når det gjaldt 

havnen. Mesteparten av skipstrafikken 

var nå i ytre delen av Themsen. Det var 

nesten ingen skip igjen i indre havn, 

etter at dokkene i Rotherhithe var nedlagt 

noen år tidligere. Denne tiden skiftet 

vi vårt offisielle navn til “Norwegian 

Church and Seamen´s Mission”. Vi var 

en norsk kirke som drev en sjømannsmisjon. 

Det ble viktigere og viktigere å 

bli en kirke for alle nordmenn i London 

- sjøfolk og andre. Vi begynte på nye 

måter å eksperimentere med å bygge opp 

menigheten. Vi hadde flotte fester på 

kirken for sjøfolkene, hvor vi hentet og 

brakte dem hit. Men det var færre enn 

det hadde vært før. Det var ikke lengre 

masse skip i nabolaget. 

Så du merket endringene fra norsk 

shippings glanstid? 

Londonkirkens glanstid var nok 

krigsårene, da huset var stappfullt til alle 

tider, og kirken var generalsekretariat for 

sjømannskirkene i den frie verden. Nå 

måtte vi finne på nye aktiviteter. Vi 

startet blant annet opp det vi kalte for 

“Kirkeskolen” som nå har fått navnet 

“Lørdagsskolen”. Vi startet i det hele tatt 

aktiviteter over et bredere felt. 

Sjøfolk er en 

edruelig, skvær 

og ærlig gruppe, med 

godt humør 

og friske 

karakteristikker 

av kirke og 

kristendom. 

De var veldig åpne, 

og det var lett å 

komme 

i prat med folk. 

På denne tiden reduserte pundkursen seg 

fra 20 kroner til rundt 13 kroner, og det 

ble svært billig for nordmenn å reise 

som turister til London. Flere og flere 

kom. Særlig på sommeren kom det massevis 

av reisende, mange med buss hele 

veien fra Norge. Jeg husker en kveld 

etter en fest at vi måtte bestille 25 drosjer 

for å frakte turister tilbake til hotellet 

på kvelden. Jeg husker en annen gang vi 

hadde St. Hansfest. Vi hadde 4 

hornorkestre som vi plasserte inn i programmet, 

inne og ute. Da det femte 

korpset kom uanmeldt og ville spille, 

måtte vi melde pass. De ble meget snurt 

da de ikke slapp til! 

Vi utvidet kirkens radius, uten 

forkleinelse for det gamle arbeidet blant 

sjøfolkene. Vi kunne også glede oss over 

at flere kom til gudstjenste. Det var en 

tid med vekst på mange områder. Flere 

sa at “Norge og England er samme landet”, 

og stadig nye landsmenn fant veien 

til oss. 

Hvordan var det å komme som familie 

til London? 

Vi bodde flott i bestyrerboligen i 

Blackheath, og hadde det som plommen 

i egget. Edith og jeg gledet oss over tjenesten 

her i byen. Alle våre fire døtre fikk 

sin skolegang og universitetsutdannelse i 

England. Alle har hatt glede av god 

utdanning, og alle har siden funnet sine 

ektefeller i utlandet. Hele familien vår 

bor nå i utlandet, i England og i USA, 

men vi møtes fortsatt i Norge, hele familien. 

Det er kjekt når barnebarna ønsker 

å dra til Norge på språkskole om sommeren. 

Du gjorde også tjeneste utenfor London 

da du var her. Hvor dro du? 

Det var spennende å dekke også andre 

deler av landet. Jeg hadde regelmessige 

gudstjenester i Swansea, Cardiff, 

Newcastle og Edinburgh, og jeg var med 

på noen student- samlinger med ANSA 

(Association of Norwegian Students 

Abroad) blant annet i Glasgow og Hull. 

Det var mange gode opplevelser! 

Hvordan opplevde du tjenesten som sjømannsprest, 

og da tenker jeg spesielt på 

tjenesten blant sjøens folk? 

Da jeg var i San Francisco var norsk 

shipping på en topp. Da jeg kom hit til 

London, var nedgangen begynt. Sjøfolk 

er en imponerende gruppe mennesker. 

Jeg hadde jo hørt historier om sjøfolk på 

fylla som skeiet ut før jeg begynte i 

Sjømannskirken, men jeg opplevde det 

aldri slik selv. Sjøfolk er en edruelig, 

skvær og ærlig gruppe, med godt humør 

og friske karakteristikker av kirke og 

kristendom. De var veldig åpne, og det 

var lett å komme i prat med folk. De sa 

klart fra når de mente noe. En gang i 

blant var det noen yngre sjøfolk som 

klaget over andakten når de var på fest 

på kjerka. Da var det alltid en erfaren 

sjømannskollega som sa klart fra: “Du 

tar ikke skade av å høre et Gudsord.” Så 

var den diskusjonen over. 

18

Dagfinn Kvale utenfor Sjømannskirken en junidag. 


Hva har vært brennpunktet i tjenesten 

din alle disse 

’’ 

årene? 

I bunnen ligger 

nok en kallsbevissthet 

som alle 

prester har. Jeg har 

forsøkt å benytte 

anledningen til å 

formidle et ord fra 

Gud når det var en 

åpning for det. Det 

har vært rikt å 

være i det gode Ords tjeneste. Vi må 

aldri miste det perspektivet. 

Sjømannskirken må aldri bli bare sightseeingturer 

og fotballkamper, på en slik 

måte at vi mister hovedmålet av syne. Vi 

kalles til å være medmennesker, uten å 

forsømme tjenesten for evangeliet. 

Skøyteløperen Fred Anton Maier sa i en 

sammenheng at 

Den største lykken 

i livet er ikke å være 

norsk, men å være 

medmenneske 

i et 

verdenssamfunn. 


kan gjøre 

alt det Velferden 

(for 

Handelsflåten) 

kan gjøre, men 

Velferden kan 

ikke gjøre det 

Kirken gjør. 


har klart å være 

på bølgelengde med 

tiden, og fange opp tidens signaler. Det 

har vært en stor rikdom. Vi har alltid 

prøvd å være en kirke midt i tiden, men 

kanskje ikke mindre nå med alt arbeidet 

vårt med ulykker og katastrofer. Det har 

styrket Sjømannskirken å være tett på 

folk når kriser og katastrofer rammer. 

Du har levd mye av ditt yrkesaktive liv 

utenlands, og har ikke bodd fast i 

Norge på mange år. Hvordan ser Norge 

ut utenfra? 

Noen sa en gang at “Norge er større enn 

noen vet av”. Jeg har aldri følt meg 

ensom som nordmann i utlandet. Jeg har 

alltid hatt nær og god kontakt med andre 

nordmenn i utlandet, og noen av de 

beste vennene våre i Norge, er nordmenn 

vi møtte ute. Jeg føler slektskapet på en 

spesiell måte med de nordmenn som jeg 

kom i berøring med gjennom presteårene 

ute. Norsk kirke i utlandet er grenseløs. 

Det er en helhetlig tjeneste å stå i. Den 

største lykken i livet er ikke å være 

norsk, men å være medmenneske i et 

verdenssamfunn. 

■ Torbjørn Holt 

19

▲ 

AGNES SOFIES VITSESPALTE 

▲ 

ROALDS SPALTE 

Godt voksne 

Han var 75 år, følte seg ikke helt bra 

og sa til legen: 

- Tror du jeg bør begynne med 

helsekost? 

- Nei, jeg vil heller anbefale konserveringsmiddel. 

En mann på byens eldrehjem ble intervjuet 

av en ung journalist på 100-årsdagen. 

– Og hva foretrekker De som 100- 

åring i dag? Kvinner eller vin?, spurte 

journalisten. 

– Å, unge mann, det kommer helt an 

på årgangen. 

Utlendinger 

En utlending som nylig var flyttet til 

Norge besøkte dyrebutikken og spurte 

om de kunne skaffe en lavinehund. 

Ekspeditøren svarte at det ikke var noe 

problem, og bestilte straks en St. 

Bernardshund som skulle plukkes opp 

i butikken 1 uke senere. 

Da utlendingen kommer tilbake til 

butikken for å hente hunden etter en 

uke ble han helt skrekkslagen, og 

roper til butikkeieren: 

- Det der er ikke en lavinehund ! 

Butikkeieren forsikrer om at St 

Bernard definitivt er en lavinehund. 

Utlendingen svarer da: 

- Det der er en STOR UTEHUND - 

jeg ville ha en LAV-INNE-HUND. 

En franskmann, en svenske og en 

amerikaner satt og pratet om hvilken 

biler de pleide å bruke. - I byen bruker 

jeg Renault, erklærte franskmannen. 

Når jeg skal på landtur bruker jeg 

Citroen, og når jeg reiser til utlandet 

bruker jeg en Peugeot. 

- Jeg foretrekker en liten elektrisk bil 

inne i byen, repliserte svensken, og 

når jeg skal ut av byen holder jeg med 

til Saab. Hvis jeg drar en tur til kontinentet, 

bruker jeg helst en Volvo. 

- Tja, sa amerikaneren. Jeg foretrekker 

trikk og buss i byen, og når jeg skal en 

tur på landet tar jeg Chrysler og 

innenlands hender det også jeg flyr. 

- Men når du reiser til utlandet da? 

spurte franskmannen nysgjerrig. 

- Jeg drar ikke utenlands. Amerika er 

stort og har alt. 

- Men sett nå at du virkelig fikk lyst på 

en ordentlig utenlandstur, drev 

svensken på. 

- Tja, da måtte jeg vel bruke tanks, sa 

amerikaneren. 

”Årets vits” på humoristen.no 

Bankmann og far 

Halldor Fosså er en kjent person 

i vår menighet, da han og hans 

to døtre er trofaste 

kirkegjengere. 

For oss i menigheten er det så godt å se 

at hans to barn får tidlig tilgang til kristendommen 

og det norske språk. Pikene 

snakker faktisk flytende norsk, noe som 

faktisk skyldes Halldor, hans familie og 

vår kirke. 

Halldor er en ekte Oslogutt, født og oppvokst 

der, i et godt kristent hjem. Hans 

far er norsk, hans mor er tysk. Fra barnsben 

av lærte Halldor å snakke tysk, et 

språk han snakker flytende. 

Etter vanlig folkeskole, begynte han på 

Berg videregående skole, på den internasjonale 

linjen (IB), hvor han studerte 

et vidt spekter av fag, noe i likhet med 

Baccalaureate i Frankrike. Etter endt 

studium der, dro han i 1989 til London 

for å studere Software Engineering ved 

Imperial College. Han var der i fire år, 

tok en mastergrad og fikk tittelen sivilingeniør. 

Etter endt studium i London, reiste 

Halldor til Karlsruhe i Tyskland for å ta 

en doktorgrad. Men kjærligheten til en 

engelsk dame dro ham tilbake til 

London igjen. Kort tid etter at han var 

tilbake, giftet de seg, og det var også her 

han fullførte sin doktorgrad. 

For tiden jobber han i Royal Bank of 

Scotland, hvor han har vært ansatt som 

systemarkitekt de siste fem årene. Her 

jobber han med å designe datasystemer 

for verdipapirhandel. 

I fritiden tilbringer han mye av sin tid 

sammen med sine døtre. Han synger 

også i et sangkor som ved flere anledninger 

har sunget i St. Martin in the 

Fields, og andre kirker. 

Halldor er også en ivrig syklist. Han har 

blant annet syklet fra London til Paris 

tre ganger. For øyeblikket trener han til 

Triatlon – sykling, løping og svømming. 

I kirken vår er han lørdagsskolelærer. 

Han underviser både voksne og barn i 

norsk språk og kultur. 

Foto: Roald F. Pettersen 

Når en spør Halldor hva kirken betyr for 

ham, sier han at dette er en kirke hvor 

man finner tilhørighet, forankring og 

verdifullt fellesskap. Det minner ham 

om hans kirke i Oslo i barndommen, den 

tyske kirken, som var både et gudshus 

og et kulturelt møtested. 

Vi for vår del, synes det er veldig godt å 

ha en så god og hjelpsom person i vår 

menighet. 

■ Roald F. Pettersen 

er en fast bidragsyter til 


20

ADVERT 1/2 PAGE 

CITY MOVING 

Dentistry 

at its best! ! 

The Swedish Clinic 

Mr. C. Andreasson 

All levels of dentistry provided, including: 

• Restorative & Preventive Dentistry 

• Teeth Whitening 

• Hygienist 

• Crowns • Bridgework 

• Implants • Teeth in an Hour 

• Veneers (for that Film Star Smile) 

Corporate Dentistry Plans Available 

Nervous Patients Welcome • IV Sedation if preferred 

Adults & Children Welcome • Disabled Facilities Available 

020 7436 3363 

2 Harley Street, Cavendish Square, London, W1G 9PA

IF WE’RE NOT 

GOING THERE, 

IT’S PROBABLY 

NOT IN 

SCANDINAVIA 

NO ONE FLIES TO MORE CITIES 

IN SCANDINAVIA 

To Scandinavia with SAS 

Most departures from London 

Most flights within Scandinavia 

Only primary airports 

Europe’s most punctual airline * 

flysas.co.uk 

*Source: Flightstats.com 2009 and 2010

KIRKEKALENDER 

JULI 

Søndag 03 kl 11.00 Høymesse 


Minikonsert med Tristan under kirkekaffen 




AUGUST 





SEPTEMBER 

Torsdag 01 kl 12.00 Kvinneforening 

kl 18.00 Kveldsmat 

Fredag 02 kl 11.00 Småbarnstreff 

Visning av Norge-Island på storskjerm 

Lørdag 03 kl 10.00 Lørdagsskole/byggekloss 

Søndag 04 kl 11.00 Høymesse. Søndagsskole 

Torsdag 08 kl 18.00 Kveldsmat 

kl 19.00 Konsert med Gareth Owen 


Søndag 11 kl 11.00 Høymesse. Søndagsskole 

Onsdag 14 kl 20.00 Onsdagsklubb 




Lørdag 17 kl 10.00 Lørdagsskole/byggekloss 

Søndag 18 kl 11.00 Familiegudstjeneste. M-dag. 


Lørdag 24-25 Menighetstur til Wycliff Centre 



Torsdag 29 kl 12.00 Krigsseiler- og seniorlunsj. Påmelding 



OKTOBER 

Lørdag 01 kl 10.00 Lørdagsskole/Byggekloss 

Søndag 02 kl 11.00 Høymesse, Mikkelsmesse. Søndagsskole 

Onsdag 05 Hjertevarmeaksjonen 2011 



kl 19.00 Elias Blix kveld m/Anders Aschim 


Lørdag 08 Sjømannskirken på Scandinavia Show 

Søndag 09 kl 11.00 Høymesse med Elias Blix markering. 

Søndagsskole 

Sjømannskirken på Scandinavia Show 

Tirsdag 11 Norge-Kypros på storskjerm 



Fredag 14 kl 11.00 Småbarnstref 


Søndag 16 kl 11.00 Familiegudstjeneste med høsttakkefest 



kl 19.00 Foredrag ved biskop Finn Wagle 


Konsert m/Southwark Symphony Orchestra 

Søndag 23 kl 11.00 Høymesse ved Finn Wagle. Søndagsskole 





Søndag 30 kl 11.00 Høymesse. Bots og bededag. 

Søndagsskole 

SETT AV FØLGENDE DATOER: 

Rememberance Sunday: 13. november 2011 

Julebasar: 18 - 20. november 2011 

Julekonsert med Kari Bremnes: Lørdag 3. desember 2011 

Åpningstider i juli og august: 

Onsdag - lørdag: 12-16 

Søndag: 10-16 

Mandag og tirsdag stengt 

ADVERT 

HEDLEY´S SOLICITORS 

1/4 PAGE 

23

Månedsbladet 2-2011

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?