Månedsbladet 2-2010

More documents

Recommendations

Info

32588 manedsbladet <strong>2010</strong>-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:10 Page 18 ▲ REIDUN MASKELL Heltinne fra Tøyen Reidun Maskell, fotografiet er fra yngre år. TIDLIG EN MORGEN i 1940 våknet Reidun Maskell til en ufattelig melding: “Krigen har brutt ut, du kan ikke gå på skolen i dag!” sa moren hennes. Reidun Maskell, nå 85 år, bodde da på Tøyen sammen med familien sin. Den da 13 år gamle jenta fikk hverdagen sin snudd på hodet. Tyskerne tok over alle skolene i hovedstaden. De kuttet ut engelskundervisningen og begynte å lære barna tysk. Reidun hadde planer om å begynne på universitetet, men nazistene tvang henne til å gå inn i “the land-army”, en arbeidsleir hvor de både jobbet og bodde. Hvis hun ikke gikk inn i arbeidet truet de med å ta hennes far eller bror. Så ble det gårdsarbeid i Hønefossområdet i 6 måneder. Her var det ungdommer som arbeidet. Det var egne arbeidsleire for gutter og jenter. Reidun kjørte lastebil, hun fraktet varer rundt på gårdene gjennom lange arbeidsdager. -Jeg kan huske at vi fikk ta bussen inn til Oslo en gang, så vi må ha fått “weekend-leave”, helgeperm, sier hun. Mens hun var i land-armyen fikk hun en god venn, en bondesønn fra Hønefoss. Broren hans var oppe i fjellet og fikk nyheter fra England. Her ble Reidun engasjert i et farlig arbeid: Hun skulle formidle nyheter videre. Reidun forteller at hun fikk laget en falsk hel på skoen sin, en hel med hulrom som en kunne putte hemmelige meldinger i. -Det var veldig skummelt! HUN HUSKER AT tyskerne av og til stoppet trikken og gikk gjennom bager og vesker til alle passasjerene. Ingen fikk gå av før alle var sjekket. -Jeg kunne gå ned Karl Johans gate, så kom en lastebil, stoppet og tok alle dem som var på gata der med seg. -”Arbeiten! Arbeiten!” sa de. Det var en fryktelig tid, vi hadde nesten ikke mat, og nesten ikke klær. Kor-matine 25. september Haugesund Handelsstands Sangforening kommer på besøk 25. september. Hennes venn fra land-armyen ville dra for å hjelpe sin bror med nyhetsspredning oppe i fjellene. Reidun skulle da tilintetgjøre hans identitet og hun brant opp alle klærne og papirene hans så det ikke skulle være spor etter han. REIDUN HUSKER GODT da krigen sluttet: -Det var fantastisk! Vi danset hele natten – på Karl Johans gate! Jeg var 19 år. Jeg danset med en svensk soldat – hele natten! Alle flagget i byen. Og på Stortinget gikk flagget til topps. Alle sa: “Vi er frie! Vi er frie!” “Krigen er slutt!” Reidun snakker mye om hvordan hun husket Kong Olav før krigen. Han gikk gjennom Karl Johans gate, helt uten livvakter, med sin mappe under armen. Kong Olav, en stor og flott mann, stod utenfor Stortinget og hilste på alle som gikk forbi med sin stilige bowlerhatt. KRIGEN LÆRTE REIDUN og mange andre at de ikke kunne ta noe for gitt, og hun måtte lære å ta vare på seg selv i ung alder. Reidun Maskell har bodd i London hele sitt voksne liv. Hun er en sann heltinne som har kjempet for landet sitt. En modig norsk dame som vi kan være stolte av! ■ Bodil-Merete Salvesen LØRDAG 25. SEPTEMBER kommer Haugesund Handelsstands Sangforening på besøk til sjømannskirken. Sangforeningen har 70-årsjubileum i år, og feirer dette med matinekonsert på sjømannskirken. Haugesund Handelsstands sangforening er et malmfullt klingende mannskor med et bredt repertoar. Vi gleder oss til å se og høre dem, og ønsker alle hjertelig velkommen til denne uformelle og hyggelige konserten. TID: Lørdag 25. september kl 14.00 STED: Sjømannskirken i London PRIS: Gratis, men det tas opp en kollekt. Hjertelig velkommen! ■ Paul Kristian Steiro 18
32588 manedsbladet <strong>2010</strong>-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:10 Page 19 ▲ PÅ ARBEIDSPLASSEN Kunstfilosofen ikkje vaksne menneske korleis ein går, men kvar ein skal gå, kvifor, eventuelt om ein skal gå. Slik er det også med måling, når ein først har lært seg det tekniske godt. -Bileta mine ser ”planlagde” ut, i følgje lærarane mine. Det synest eg er interessant, fordi dei vala eg gjer er uplanlagde, kjenslestyrte, undermedvitne. Resultatet kan analyserast og diskuterast, men prosessen er undermedviten. -Du fekk pris for beste måleri på NorskArt, Kva for konsekvensar får det for deg? -Det betyr at eg blir litt kjend i miljøet. Og eg får garantert deltaking på Juvenarte i Oslo, som igjen gjev høve til å bli kjend med galleristar og andre. Kunst har jo, dersom ein skal vere heilt ærleg, ei kommersiell side også. Martine Frölich Poppe er ein filosofisk anlagt kunstnar. MARTINE FRÖLICH POPPE er 22 år og studerer kunst på University College London (UCL) på tredje året. Studieopplegget er ein bachelorgrad over fire år, der ho i tilllegg til utøvande kunst studerer kunsthistorie og filosofi. UCL er ein velrennomert institusjon, rangert som nummer fire i verda, men det kostar å studere der: Om lag 160 000 kroner i året. -Eg kjem til å ha ein million i studiegjeld neste år, men heldigvis blir mesteparten omgjort til stipend viss eg står på avsluttande eksamen, smiler Martine. Atelieret til Martine er også soverom. -Vi er tolv studentar i dette huset. Eg er heldig som har soverom det går an å arbeide i. Ikkje alle studentar finn såpass gode rom til ein rimeleg penge. På rommet heng ferdige og halvferdige bilete, ikkje minst det som Martine deltok med på NorskArt i månadsskiftet april/mai. -Det er mor mi, forklarer Martine. -Mine tankar om henne er ambivalente. Ho er mamma og dermed perfekt, men ho er også menneske og dermed imperfekt, med eigenskapar eg kan mislike og meiningar eg kan vere usamd med. Alt dette er med i mitt undermedvit når eg skal måle, og eg trur det har kome fram i biletet av henne. DET ER FOR fint vêr til å vere inne, så vi går til Martine sin andre arbeidsplass: Puben rundt hjørnet. Her set vi oss ute i sola, og Martine fortel: -Her tenker eg, her får eg idear, her snakkar eg med andre om idear, som igjen skaper nye idear. Ofte tek eg eit bilete med mobilen min, og så brukar eg det som utgangspunkt. Eg driv med figurativ kunst, først og framst. Men eit måleri er noko anna enn eit foto, det undermedvitne er med når eg målar. -Korleis er samanhengen mellom det undermedvitne og det figurative? -For tre år sidan ville eg måle ein atmosfære, ei stemning. Men det er jo veldig abstrakt, og etter å ha tenkt ein del på det, forstår eg at det er undermedvite. Det undermedvitne er eigentleg mykje større, raskare og på sett og vis meir effektivt enn det medvitne. Når eg ser eller snakkar med ein person går det hundrevis av prosessar føre seg på eit mikrosekund i det undermedvitne. Det eg sit att med i det medvitne er kanskje ei kjensle av antipati eller interesse, eller noko slikt. Når eg målar, jobbar eg med å måle undermedvite, la det undermedvitne styre handa mi. -Men det er då ikkje mogleg? Å føre penselen over lerretet, velje fargar osv, det må då vere medvitne prosessar? -Å måle er som å gå. I byrjinga er det sjølvsagt noko som krev stor konsentrasjon og øving, etter kvart spør -Kva tenker du om framtida? -Eg har ei figurativ legning. Dette er ikkje særleg hipt i kunstmiljøet, men det er nok lettare å selje slikt til “vanlege” folk, så eg har von om å kunne leve av det. Eigentleg tenker eg ikkje så mykje på det. Eg skulle gjerne kome inn på Royal Academy, men det er nesten umogleg. Kanskje reiser eg til Berlin for å studere meir? DET STUNDAR mot middagstid, og eg skulle gjerne ha prata mykje lenger med denne spennande og kloke unge kvinna i sola ved Finsbury Park. Men eg innser at alt må ta slutt ein gong, så eg takkar for praten og ynskjer Martine lukke til med Juvenarte, studiet, kunsten og framtida. ■ Paul Kristian Steiro Martine framfor biletet av mor si. 19
Page 1 and 2: 32588 manedsbladet 2010-02:manedsbl
Page 17: 32588 manedsbladet 2010-02:manedsbl

Månedsbladet 2-2010

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?