Månedsbladet 2-2010

More documents

Recommendations

Info

32588 manedsbladet <strong>2010</strong>-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:10 Page 14 ▲ 70 ÅR SIDEN KRIGEN Gjensyn med krigsheltene i L Generalløytnant Mohr taler ved minnesmerket for norske flygere under 2. verdenskrig. I uken før 17.mai hadde London og England besøk av fire av våre mest sentrale gjenlevende krigsveteraner på en reise arrangert av det norske forsvaret. De fire veteranene var ledsaget av fem unge vernepliktige. I ukens løp fikk noen av oss del i veteranenes erfaringer gjennom foredrag, taler og samtaler. Veteranene og deres følge besøkte sentrale steder for krigsoperasjonene i stor-London og ved kanalkysten. Vi bekranset minnesmerker fra krigen, historier ble fortalt, og erfaringer delt. På disse sidene kan du lese litt av veteranenes erfaringer: Fra konvoi, fra en Spitfire, fra spesialoperasjoner til lands og til vanns og fra sprengingen av tungtvannet. Historien trenger å fortelles på nytt, og nye generasjoner trenger å lytte og lære av de gamles erfaringer. I Spitfire over kanalen på D-dagen Wilhelm Mohr Foto: Torbjørn Holt -Jeg fikk min opplæring som flyger i Little Norway ved Toronto i Canada, og kom så til North Weald hvor de norske Spitfireskvadronene hadde base. De tok godt imot oss. Vi var snart i gang med ”the real business of Fighter Command”. Vi hadde begavede og inspirerende ledere. Vi kunne fly ut med mange eller færre fly, avhengig av oppdraget. Sjefens jobb var å finne de riktige pilotene til oppdraget. Det var en givende og rik tjeneste. Jeg ledet 332-skvadronen. Noen oppdrag var røffe, andre var enkle. Etter oppdrag ble vi debriefet av en etterretningsoffiser. Når du fløy Spitfire, kledde du på deg flyet. Det så komplisert ut, men alt var som det skulle være. Du satt behagelig. Klar til start, off you go. Det hadde med skjebne å gjøre. Vi ble forelsket i flyene på en måte. Flyet tok oss ut til oppdraget, og forhåpentligvis hjem etterpå. Vi hadde ulike oppdrag, patruljere over Thames Estuary, luftforsvar, angrep mot tyske mål. Vi angrep ofte flybaser i Frankrike. Vi deltok i invasjonen av Normandie på D-dagen. RAF ønsket oss med, norske myndigheter i London var skeptiske, men vi fikk delta. Invasjonen var en formidabel affære. Svært mange deltok. Jeg fløy over kanaløyene tidlig på morgenen på D-dagen. Jeg husker jeg tenkte at hvis jeg måtte hoppe ut i fallskjerm, ville jeg sannsynligvis landet på et av de 3000 skipsdekkene som krysset kanalen under meg. Da vi sprengte tungtvannet Joachim Rønneberg, leder av ”Gunnerside” -Den viktigste beslutningen jeg tok under krigen, var å flykte fra Norge. Jeg visste at jeg ville bli skutt hvis jeg ble tatt av tyskerne, og jeg levde med det. Etter flukten fokuserte jeg på å gjøre jobben min. Jeg plukket selv ut de fem jeg skulle ha med på operasjonen. Vi hadde med oss åtte ulike eksplosiver, og vi hadde planlagt å bruke to minutters 14
32588 manedsbladet <strong>2010</strong>-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:10 Page 15 i London Wilhelm Mohr og Joachim Rønneberg. lunter. Vi bestemte oss i stedet for å bruke 30 sekunders lunter, og tente på. Da eksplosjonen kom, visste vi at jobben var gjort. Vi visste vi ikke hva vi sprengte i luften, men forsto at det var viktig. Etter atombombene over Japan i august 1945 skjønte vi hva vi hadde gjort. Vi var svært heldige med været på den 18 dagers lange skimarsjen til Sverige. Vi lurte svenskene med en dekkhistorie, og kom oss inn i landet. Første kveld i Stockholm satt vi i operaen og så ”La Traviata”. Konvoiseilas med Ingvald Hval -Vi høster alle erfaringer av de tabber vi gjør. Royal Navy hadde store tap under 1. verdenskrig frem til 1917. Da tok britene konvoiseilas i bruk, og tapene av handelsskip minket kraftig. Da Winston Churchill overtok som statsminister, var konvoiseilas noe av det første han innførte. Den første konvoien gikk fra Halifax i Canada i 1939. Foto: Torbjørn Holt hjelpe. Jeg liker best å snakke om de hyggelige tingene. Vennskapet mellom oss krigsseilere måtte det en krig til for å skape. Vi var som en familie. Fra 1939 gikk tre konvoier fra Halifax hver uke. De langsomste gikk i slow konvoi, de raskeste i speed konvoi. De som gikk raskere enn 16 knop, raskere enn undervannsbåtene, gikk alene. Vi så mye død. Vi gjorde oss opp en mening om at før eller siden ville det være vår tur. Fire av de skip jeg seilte med gikk ned, tre av dem gikk ned med alle som var om bord. Fra skipet ”Blink” havnet 23 i samme livbåt, 17 døde. De seks som overlevde ble satt i land i Canada, fem av dem fortsatte å seile etter rehabilitering. Da vi dro fra flåtehavnen ved Halifax, visste vi ikke hvor vi skulle dra. Siste kveld fikk vi komme i land. Da vi sa farvel, uansett nasjonalitet, sa vi ”I’ll see you in Liverpool”. Det var 400 meter mellom fartøyene. Da kunne korvetter og destroyere kjøre mellom radene og droppe synkeminer. De fleste av oss la oss fullt påkledd. Vi lærer alle av erfaring. Etter en torpedering da tredjeparten av mannskapet døde, var jeg blant de heldige som overlevde. Jeg ble hardt skadet. Båten sank som en stein. Jeg lå på en planke i Labradorstrømmen inntil jeg ble plukket opp av en livbåt. Etter tre måneder på sykehus og ytterligere seks måneder i rullestol og på krykker, var jeg i gang igjen. Sjøfolkene tok det med stoisk ro. En kollega kommenterte en torpedering slik: ”Når vi så at skuta gikk ned, ble vi i dårlig humør.” Omaha Beach på D-dagen Inge Steensland planla og ledet ”Polar Bear”, kapringen av elleve taubåter i Fredrikstad og et bergingsskip i Moss. Dette særdeles godt organiserte og dristige kuppet ble gjennomført rett under nesen på tyskerne den 8. februar 1945. På D-dagen var han om bord USS Augusta utenfor Omaha Beach. -Vi visste hva vi gjorde under krigen. Krig innebærer alltid risiko. Jeg var ikke redd. Vi var så travelt opptatt med oppdragene at vi ikke tenkte på frykt. Inntrykket mitt av ”Royal Navy” var førsteklasses. Jeg elsket arbeidet. ■ Torbjørn Holt Konvoien var et stort fellesskap. Den ubønnhørlige lov var at konvoien gikk sin gang uansett hva som skjedde. Vi opplevde en masse tragedie, og det er mange ting jeg nødig vil snakke om. Det verste var når en skute gikk ned om natten og vi ikke kunne stoppe og Ingvald Hval. Foto: Torbjørn Holt Inge Steensland. Foto: Torbjørn Holt 15
Page 1 and 2: 32588 manedsbladet 2010-02:manedsbl
Page 13: 32588 manedsbladet 2010-02:manedsbl

Månedsbladet 2-2010

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?