Månedsbladet 2-2010

More documents

Recommendations

Info

32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:09 Page 10 ▲ PORTRETTET: AMBASSADØR BJARNE LINDSTRØM Ambassadøren går fra bo Bjarne Lindstrøm deltok på sin siste 17. mai-feiring som ambassadør i år. Ambassadør Bjarne Lindstrøm og fru Berit Lindstrøm reiser i sommer hjem til Norge etter endt tjeneste i London. Den erfarne diplomaten blir nå pensjonist, etter nærmere femti års sammenhengende tjeneste i Utenriksdepartementet. Han begynte som bud i UD i 1962, og hadde toppstillingen som utenriksråd fra 1996 til han kom til London i 2005. Månedsbladet møtte ambassadøren på kontoret på Belgrave Square på hans 68-årsdag. -Du har hatt stillinger på alle nivåer i Utenriksdepartementet, hjemme og ute gjennom et langt yrkesliv. Hvordan var det å komme hit til London som ambassadør? -Det er et privilegium å få være norsk ambassadør i London. Britene er våre nærmeste allierte. Storbritannia er vårt største eksportmarked. Vi har felles verdier, og vi er stort sett opptatt av de samme utenrikspolitiske spørsmålene. Begge land har også stort fokus på energi og miljøpolitikk, og vi blir mer og mer opptatt av å redusere forurensningen forbundet med energibruk. Selv om det er til dels store forskjeller i samfunnsstruktur i Norge og Storbritannia, er det også svært mye som er likt og som binder oss sammen. -Jeg har opplevd så mange ganger hvor godt vi blir tatt imot ulike steder i Storbritannia, i nord-øst- England, i Skottland, ikke minst på Orknøyene og Shetland. Der føler vi nærheten direkte på kroppen – vennskapet og slektskapet mellom oss. -Jeg siterer ofte det vår tidligere utenriksminister Hallvard Lange en gang sa om britene: ”We do not Foto: Torbjørn Holt regard Englishmen as foreigners, we look upon them rather like mad Norwegians.” -Du har sammen med Berit vandret inn og ut i de ulike norske nettverkene i London disse fem årene, og dere har ofte vært til gudstjeneste og kirkekaffe i Sjømannskirken. Hvordan opplever du kirken og de andre norske miljøene i byen? -Det er mange tradisjonsrike norske institusjoner i Storbritannia, og jeg har hatt stor glede av å samarbeide med mange av dem. Jeg opplever Sjømannskirken som å ha en helt sentral plass. Dette er uavhengig av min egen religiøse overbevisning. For det norske London er kirken vår viktigste samlingsplass. Mye av det skyldes at kirken er usedvanlig veldrevet, med hyggelige og hjelpsomme mennesker. 10
32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:09 Page 11 borde -Det norske London er et tverrsnitt av det norske samfunn. Til sammen er London en verdensby, men den består av mange landsbyer, hvorav en av den er den norske. Der er jeg ordfører, og sjømannspresten er sokneprest! -Er det spesielle ting du vil trekke frem fra arbeidet ditt her i London disse årene? -En ting er spesielt i London: London er et sted hvor hele det norske politiske miljøet kommer på besøk, fra toppen og nedover. Det er omfattende og nær kontakt med det politiske Norge. Det gjør det lett å være ambassadør her. Slik sett har jeg vært på mer utfordrende steder i min karriere enn London! -Hva er Utenriksdepartementets visjon og hovedoppgave? -Vår rolle er å fremme norske interesser på alle områder. World wide er det en meget omfattende virksomhet, som dekker alle aspekter av samfunnslivet, økonomisk, politisk og kulturelt. Noen politiske spørsmål er viktigere enn andre, ikke minst sikkerhetspolitikk og samarbeidet i Europa. Det er også viktige sikkerhetspolitiske spørsmål som står på dagsordenen, ikke minst Midtøsten og Afghanistan. Vi står også overfor viktige oppgaver i nordområdene, forholdet til Russland og i forhold til ressursforvaltning. -Det har blitt mer og mer fokus på beredskap og støtte til nordmenn i utlandet i årene etter tsunamien i 2004 både innenfor UD og i Sjømannskirken. Hvordan preger dette arbeidet ved en utenriksstasjon? -Vi har alltid hatt som oppgave å ivareta norske borgeres interesser i utlandet. Vi forsøker å gi konsulær bistand når problemer oppstår, og vi gjør det i stor grad mange steder. Vi er imidlertid en utenrikstjeneste, ikke en redningstjeneste. Folk har også et eget ansvar for å ta vare på seg selv når de er i utlandet. Sjømannskirken og UD har alltid spilt på lag når det gjelder å hjelpe nordmenn som har problemer i utlandet, enten dette er selvforskyldt eller det skyldes ting som er utenfor deres kontroll. Vi har godt samarbeid, og spiller ulike, men viktige roller. Bombeangrepet mot London og skipsforliset på Shetland er to eksempler på slike saker hvor vi har jobbet sammen de årene jeg har vært her i London. Noen saker får stor offentlig oppmerksomhet som for eksempel så de hundrevis av barn som hadde sultet til ’’Jeg døde i en situasjon hvor sult var brukt som våpen. drapet på Martine Vik Magnussen. De fleste sakene får – heldigvis – aldri omtale i media. Det kan være hverdagslige ting som tap av pass, men også alvorlige saker. Vi har seks medarbeidere på ambassaden som jobber med konsulære saker på heltid, og de har mye å gjøre. -Hva er den sterkeste opplevelsen din fra de nærmere 50 årene du har jobbet i utenrikstjenesten? -Jeg reiste som første nordmann inn i Biafra på slutten av krigen i 1970. Vi skulle sette opp et feltsykehus. Jeg dro inn alene. Jeg så de hundrevis på hundrevis av barn som hadde sultet til døde, og i en situasjon hvor sult var brukt bevisst som våpen. Og det var ingenting vi kunne gjøre. Det var forferdelig. Jeg har aldri kommet over det. -Kommer vi noen vei i forhold til å gjøre verden bedre? -Jeg vet ikke. Jeg vet sannelig ikke. Verden preges stadig sterkt av krig og andre menneskeskapte ødeleggelser, voldtekt, drap og andre grusomheter. Men vi kan ikke gi opp å forsøke! -Du var norsk generalkonsul i Sør- Afrika fra 1986-90, midt i Apartheidtiden. Kan du fortelle litt fra denne tiden? -Jobben i Sør-Afrika var den mest interessante og viktigste jobben i min karriere. Arbeidet mot Apartheid var et dominerende spørsmål i utenrikspolitikken over mange år. Det var vilje i Norge og i de nordiske landene å gjøre noe konkret i form av hjelp og bistand. Det er ikke alt i min karriere som har vært like interessant, men disse årene opplevde jeg at vi gjennom vår politikk og våre handlinger kunne bidra til at Apartheid ble avskaffet. Jeg jobbet helt på grensen av det en diplomat kan gjøre. -Jeg husker svært godt 11. februar i 1990. Jeg var tilstede da Nelson Mandela ble løslatt. Mer enn 100 000 mennesker var samlet på ”The Parade” i Cape Town. Jeg følte meg veldig hvit i den forsamlingen. Det var en fantastisk stemning. -Jeg hadde et møte med Nelson Mandela noen dager etterpå i Johannesburg. Han var svært godt informert om hva Norge og Norden gjorde og hadde gjort i forhold til Sør-Afrika. Det han sa brente seg inn i meg: ”You were there when we needed you”. ■ Torbjørn Holt 11
Page 1 and 2: 32588 manedsbladet 2010-02:manedsbl
Page 9: 32588 manedsbladet 2010-02:manedsbl

Månedsbladet 2-2010

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?