Månedsbladet 2-2010

32588 manedsbladet 2010-02:manedsbladet 01-02 2007 14/6/10 15:09 Page 1 

Glimt fra 17. 

mai-feiringen 

▲ 

Ambassadøren 

takker for seg 

▲ 

Kunstner og 

filosof 

▲ 

2-2010 

Månedsbladet 

Årgang 73 • Nytt fra Sjømannskirken i London 

Krigsjubileum: 

Heltene møtes igjen


En sommersalme 

Så grønn en drakt, så rik en duft 

har smykket dal og enger! 

Nu strykes ømt av lys og luft 

de fagre urtesenger. 

Hør lundens sus og bekkens brus 

forkynner hva som kommer: 

Omsider blir det sommer! 

Men du, o Gud, som gjør vår jord 

så skjønn i slike stunder, 

gi at jeg akter mest ditt ord 

og nådens store under! 

Som blomst og løv blir muld og støv, 

skal vi og verden fare, 

men Herrens miskunn vare. 

La falme verdens prakt og glans, 

La all dens lyst forsvinne. 

Min venn er min, og jeg er hans, 

Vår kjærlighet skal vinne! 

Så syng det ut: Snart skaper Gud 

en sommer uten make 

og gir oss alt tilbake! 

Sin lykke, fred og sommerfryd 

må yre fugler prise. 

I mark og skog fra nord til syd 

de jubler frem sin vise. 

Hør håpets klang i deres sang, 

i hymnen de lar kvede 

fra blomstereng og rede. 

Alt kjød er gress og flyktighet 

det tæres fort av elde. 

Kun du, Treenig majestet, 

er evig i din velde! 

Med sjel og kropp skal jeg stå opp 

og blomstre i ditt rike, 

når denne jord må vike. 

Carl David af Wirsén (1889) 

Til norsk ved Øystein Thelle (1995) 

”Salmer 1997”, nummer 136 

Bildet: Blåklokkeskog i Kent en maidag i 

2010. Foto: Torbjørn Holt


▲ 

KIRKESTABEN 

Torbjørn Holt 

Sjømannsprest/ 

daglig leder 

Paul Kristian 

Steiro 

Assistent 

Just Salvesen 

Sjømannsprest/ 

kapellan 

Anne Karin 

Solheim 

Husmor 

Steen Buus- 

Jensen 

Administrasjonsleder 

Helga 

Victoria Aas 

Nilsen 

Ettåring 

Martine 

Hjertvik 

Ettåring 

Jostein 

Handal 

Reisetjenesten, 

Edinburgh 

Bjørn Olav 

Bøe 

Studentprest UK 

SPEAKER´S CORNER 

Også vi når det blir krevet... 

▲ 

VÅREN 2010 markerer vi at det er 70 år siden Norge ble 

invadert av Tyskland, og det fredelige og nøytrale Norge ble 

innhentet av verdenskrigen. Og det er 65 år siden fredssommeren 

da vårt land og resten av det besatte Europa fikk 

sin frihet igjen. Selv om disse hendelsene 

ligger mer enn to generasjoner bak oss i tid, 

har vi fortsatt blant oss noen av dem som var 

aktivt med i krigen. 

’’ om offervilje. 

I dette nummeret av Månedsbladet møter vi 

noen av dem. Jeg hadde gleden av å være 

med da det norske Forsvaret arrangerte en tur 

med fire av de gjenlevende veteranene etter 

krigen. De dro til England for å se igjen 

sentrale steder i forhold til den norske innsatsen 

under krigen. Med dem på turen var 

fem soldater i førstegangstjeneste. Det var en 

særlig interessant anledning å få være sammen 

med både de gamle – alle fire var godt 

over 90 år – og de unge, og lære mer om 

deres erfaringer. De gamles historier trenger å fortelles videre. 

Historiene har stor dramatikk og engasjerer fortsatt sterkt. 

Dere kan lese noen av disse historiene på side 14-18 i dette 

bladet. 

Vår kristne tro 

lærer oss mye 

JEG VET IKKE hvordan vi som etterkrigstidens barn ville ha 

reagert hvis vi ble stilt overfor de samme utfordringene som 

våre landsmenn møtte for 70 år siden. Møtet med de gamle 

krigsheltene har lært meg noe om pliktfølelse, offervilje og 

evne og vilje til å sette egne behov til side for å fokusere på 

større felles mål. De aktive under 2. verdenskrig opplevde 

bomberegn og ødeleggelser, torpederinger og iskalde vinternetter 

i livbåt i Atlanterhavet. Likevel forteller de at de først og 

fremst fokuserte på å gjøre jobben de var satt til; ikke gruble 

over risikoen oppdragene medførte. Etterpå ble det tid for 

ettertanke. Mange har båret på dype sår og vonde, ubearbeidede 

opplevelser i tiårene etter krigen. Vi skylder dem vår takk 

og vår respekt for deres innsats. 

VÅR KRISTNE TRO lærer oss mye om 

offervilje, en offervilje som på indirekte vis 

reflekteres gjennom veteranenes innsats. Vi har 

en Gud som i Jesus satte sitt eget til side og 

gikk inn i menneskets liv, gleder, sorger, lidelse 

og død. Gud er blitt menneske. Han er nær oss 

når vi er nede, slik han var nær den torpederte 

krigsseileren i livbåten eller den sårete soldaten 

på Omaha Beach. Vi opplever ikke alltid hans 

nærvær like sterkt. Men løftet om at han vil 

være med oss har båret mange mennesker i 

tunge livssituasjoner. Det kan også bære oss. 

Takk! 

Kapellan Just Salvesen og familie og assistent Paul Kristian 

Steiro slutter ved Sjømannskirken i London i sommer etter 

henholdsvis tre og fem års tjeneste, og ettåring Martine 

Hjertvik reiser hjem etter et år i London. Jeg vil rette en varm 

takk til Paul Kristian, Just, Bodil-Merete og Martine for 

kollegafelleskapet, og til Jac Malvin, Benjamin og Dina Sophie 

for liv og røre på kirken. Vi vil savne dere alle, og ønsker dere 

lykke til i nye oppgaver i Norge. 

Torbjørn Holt 

Månedsbladet 

Kirkeblad for Sjømanns kirken i 

London, St. Olavs kirke. 

Bladet kommer ut med fire 

nummer per år. Opplag: 2000. 

Kontingent £20, inkluderer 

støttemedlemskap. 

Redaktører 

Paul Kristian Steiro 

Torbjørn Holt (ansv.) 

Kirkens adresse 

1. St. Olavs Square 

Albion Street, Rotherhithe 

London SE16 7JB 

Telefon/kontakt 

Tlf: 020 7740 3900 

Fax: 020 7237 7280 

Mobil Torbjørn Holt 

077 1122 3059 

london@sjomannskirken.no 

www.sjomannskirken.no/ 

london 

www. nettkirken.no 

Slik finner du kirken 

Buss fra sentrum: nr. 188 

Buss fra Waterloo: nr. 381. 

Buss fra Liverpool Street St. 

og London Bridge: nr. 47 

Undergrunn: «Jubilee Line» til 

Canada Water eller 

Bermondsey Station. 

Ruteinfo: www.tfl.gov.uk 

Åpningstider 

Mandag stengt 

tirsdag-fredag 12-18 

lørdag 12-16 

søndag 10.30-16 

Kontonummer 

7877.08.11081 (Norge) 

62243005 40-51-14 (UK) 

Reg. charity nr: 220235 

3


▲ 

KIRKENYTT: KONFIRMASJON 

Pinse og konfirmasjon 

Været var også på konfirmantenes side på pinsedag. 

DEN 23. MAI ble denne flotte gjengen 

konfirmert. Ute skinte sola fra skyfri 

himmel. Sjømannskirka var fullstappet 

av festkledde mennesker som omsluttet 

de 16 flotte konfirmantene. Kjære 

Kjartan, Amanda, Ingvild, Anders, Ida, 

Joakim, Andreas, Markus, Maria, 

Marius, Oda, Benjamin, Christine, Anita, 

Caroline og Ingrid: Takk for et flott år! 

Det har vært en glede å bli kjent med 

dere! Lykke til og Guds velsignelse over 

fremtiden. 

KONFIRMANT NESTE ÅR: 

september. For informasjon om opplegget 

og påmelding: send e-post til 


■ Just Salvesen 

Nytt NATO-kapell 

Søndag 14. mars ble det nye kapellet på 

NATO-basen i Northwood innviet. Sjømannsprest/daglig 

leder Torbjørn Holt ledet gudstjenesten. 

Riktig fint er det blitt! Vi 

gratulerer kommandør Helge Flostrand og 

de andre norske med nytt kapell. 

Kjøkken-dugnad 24.-25.6. 

Kjøkkenet pusses opp i sommer (se også s.5), 

og mye arbeid må gjøres av profesjonelle. Men 

24. og 25. juni trenger vi noen frivillige til å 

rive og tømme det gamle som skal ut. Har du 

tid og krefter, meld deg til tjeneste: 

london@sjomannskirken.no. Eller du kan ringe 

020 7740 3900. 

4


▲ 

KIRKENYTT: MORO I HØST 

Høstens begivenheter 

I fjor, på M-dagen var det veldig fint vær og god stemning. Unge og eldre deltok med liv og lyst i grilling og 

ulike aktiviteter, som den populære svampekastingen. Leo var også i kjempehumør. 

Vær så god: Månedsbladet gir 

deg 4 ting du ikke bør gå glipp 

av: 3 klassikere, og 1 nykommer. 

SEMESTERAVSLUTNING søndag 20. 

juni: Etter en innholdsrik vår, senker vi 

på sjømannskirka pulsen ett hakk eller to 

og går inn i sommermodus. Men ikke 

før vi har hatt semesteravslutning, som 

betyr familiegudstjeneste med påfølgende 

grilling i hagen. Vi kan ikke 

garantere sol, men masse godt humør, 

samt leker og aktiviteter for store og 

små. Har du spesielle ønsker for hvem i 

staben som bør bli offer for svampekastingen, 

send e-post til 


M-DAG søndag 19. september: 

Never change a winning team! M-dagen 

har i åresvis vært dagen da vi markerer 

at late(?) sommerdager endelig er over 

og at høstsemesteret endelig er i gang. 

Vi inviterer til høstens første familiegudstjeneste. 

Vi presenterer virksomheten 

vår og nye ansikter på kirka. Du 

skal være god for å gå sulten hjem denne 

søndagen, for husmor frister med både 

grillmat og søte saker. Og ja da, leker 

skal det bli! Dette er en ypperlig dag for 

nye og gamle norske londonere til å få 

oversikt over hva som rører seg på 

sjømannskirka. 

HØSTFEST lørdag 2. oktober: 

Sjømannskirkas nye generalsekretær 

Audun Myhre har hørt rykter om den 

tradisjonsrike høstfesten på kirka i 

London og vil ikke 

la den sjansen gå fra 

seg. Mon tro om det 

er maten som frister? 

Eller det festlige 

programmet? Eller 

sjansen til å treffe 

deg? Uansett, du er 

hjertelig velkommen 

til fest på kjerka! 

TUR MED 

SJØMANNSKIRKA 

lørdag 23.- søndag 

24. oktober: 

”Dette var saker! 

Hvis dere arrangerer 

tur neste år også, så 

er jeg med!”, lød 

tilbakemeldingen 

etter fjorårets overnattingstur. 

Å være 

sammen over halvannet 

døgn gir oss 

gode muligheter til å 

bli kjent, eller bedre 

kjent, med andre. I 

sjømannskirka er vi 

opptatt av fellesskap. Derfor ønsker vi å 

invitere gamle og unge, enslige og familier, 

nordmenn som har bodd 40 dager 

eller 40 år i UK, til tur. Nøyaktig info 

om tidspunkt, sted og pris kommer etter 

hvert på vår ukesmail, og på nettsidene: 

www.sjomannskirken.no/london. Du kan 

også ringe 020 7740 3900. 

Velkommen! 

■ Just Salvesen 

Generalsekretær 

Audun Myhre 

kommer til kirka 2. 

oktober. 

Sommeråpent 

Kirken er åpen i sommer, med 

følgende åpningstider i perioden 

1. juli-31. august: 

Onsdag-lørdag: kl 12-16 

Søndag kl 10-16 

Mandag og tirsdag er kirken stengt. 

Kjøkkenet pusses opp i sommer 

Som tidligere nevnt i 

Månedsbladet skal kjøkkenet 

gjennomgå en hardt tiltrengt 

oppussing i sommer. Dette arbeidet 

starter i slutten av juni og vil 

være ferdig i begynnelsen av 

september. En naturlig konsekvens 

av oppussingen er at 

kirkekaffen på søndagen blir noe 

enklere, og det blir ikke så mye 

vafler tilgjengelig som vanlig. 

Men alle gjester skal få kaffe og 

noe å bite i, som alltid. 

Velkommen innom i sommer! 

Samarbeidspartner 

5


▲ 

STABSNYTT 

-Takk for oss! 

Familien Salvesen f.v: Benjamin, Bodil-Merete, Dina Sofie, Just og Jac Malvin reiser hjem til sommeren. 

Til sommeren er det tre 

“institusjoner” som takker for 

seg og vender nesene hjemover: 

Kapellan Just Salvesen 

med familie, ettåring Martine 

Hjertvik og assistent Paul 

Kristian Steiro. Månedsbladet 

har bedt dem skrive hvert sitt 

lille avskjedsbrev. 

Just: 

NÅR VI NÅ etter tre år vender nesa hjemover 

til gamlelandet er det to ord jeg 

tenker på: folk og takk. 

Jeg lukker øynene og ser mange ansikter. 

Noen av dere har jeg møtt en gang, 

andre nærmest ukentlig. Noen smiler, 

andre gråter. Noen ansikt er unge og 

livskraftige, andre rynkete eller slitne. 

Noen har nettopp mistet sin første tann, 

andre har for lengst sagt farvel til sin 

siste. For noen er livet deilig, for andre 

er det nesten ikke til å holde ut. For noen 

strekker ikke tiden til, for andre er neste 

programpost en legetime om 12 dager. 

Noen går syngende og rakrygget frem til 

nattversbordet, andre stavrer seg frem. 

Atter andre har aldri skjønt hvorfor det 

skulle være relevant. Noen har ikke lært 

seg å snakke enda, andre kan ivrig og 

elegant gjøre rede for sammenhengen 

mellom konflikter i Afrika og det norske 

statsbudsjettet. Noen elsker Londons 

muligheter, andre kunne flyttet hjem til 

Norge på dagen. Noen har jeg møtt på 

kirka, andre hjemme. Eller på KFUKhjemmet, 

på båt, på den norske skolen, 

eller andre steder i London eller UK. Jeg 

ser for meg folk. Og blir takknemlig. 

Takk til gode kolleger og 

venner. 

Takk til han som grunnla 

Southwark Park. 

Takk for at Legoland er nesten 

folketomt på mandager. 

Takk til barn, ungdom, voksne 

og eldre. 

Takk til våre venner på Thairestauranten 

for hyppige 

leveranser. 

Takk til folk for latter og 

glede. 

Takk til folk for gode samtaler. 

Takk til engelske brød, som 

gjorde at jeg har lært å bake 

sjøl. 

Takk for omsorg og gode ord 

da jeg slet med stemmen. Og 

ellers også. 

Takk til barnevakter. 

Takk til Transport For London 

som ikke stenger Jubilee Line 

mandag til fredag. 

Takk til myndighetene som lot 

fartsboten min ligge. 

Takk at Norge aldri var en del av det 

engelske imperium, så jeg slipper å 

spille cricket. 

Takk til alle dere frivillige medarbeidere 

på sjømannskirka. 

Takk Gud for folka. For alle de ansikt 

jeg ser når jeg lukker øynene. 

Takk for oss. 

■Just Salvesen 

Martine: 

NÅR EG SER attende på året som no 

snart er omme, er det heilt ufatteleg kor 

fort det har gått. Eg føler at eg nettopp 

har kome med alle tinga mine, og no er 

det snart tid for nedrigging av rommet 

mitt her på kyrkja. 

Det er med vemod eg gjer det. Året har 

vore eit av dei mest innhaldsrike i livet 

Laurdagsskule annankvar laurdag 

Første skuledag i Laurdagsskulen 

er laurdag 4. september kl 10.00. 

Laudagsskulen er eit tilbod om 

morsmålsopplæring til born av 

norske statsborgarar som bur i 

utlandet, altså born som har 

minst ein norsk forelder. Det er 

også tilbod om norskopplæring 

til ikkje norske foreldre av desse 

borna. For meir informasjon, ta 

kontakt med sjømannskyrkja: 

london@sjomannskirken.no eller 

ring 020 7740 3900. 

Velkommen! 

Kvinneforeningen 

Kvinneforeningen, den eldste utanfor 

Noreg, har møte kvar første og tredje 

torsdag i månaden kl 12.00. Første møte 

til hausten er 2. september. Har du lyst 

til å møte andre kvinner og få god lunsj, 

er det berre å møte opp. Ta kontakt med 

sjømannskyrkja for meir informasjon. 

6


mitt, og eg veit at det er mange som misunner 

meg. Det gjer dei med rette! Eg 

har fått oppleve å bu i London eit år, 

men ikkje berre det. Ved å bu og jobbe 

på sjømannskyrkja, har eg fått tilgong på 

så uendeleg mange fleire tips om kva eg 

bør få med meg, enn om eg berre hadde 

vore her som ein skarve student. Eg har 

farta ein del i London, men òg reist litt 

ut av storbyen, og eg har fått meg ei søt 

lita samling av minner. Likevel gremmar 

eg meg over alt eg ikkje har fått gjort! I 

slike stunder er det kjekt å tenkje på at 

London ikkje er så langt vekk frå Oslo, 

som blir min ”heimby” til hausten. 

Å JOBBE PÅ sjømannskyrkja har vore ei 

fantastisk erfaring. Å få møte så mange 

ulike menneske og høyre deira unike 

historier har gitt meg mykje. Som husmorassistent 

har eg òg fått auga opp for 

kjøkkenet sine mange løyndomar. Det 

skal ein ikkje undervurdere! No er det 

ein liten månad att til eg står klar med 

kofferten og skal seie ”ha det” til dei eg 

har blitt så godt kjent med dette året. Det 

er vemodig og trist, men alt har si tid og 

eg gler meg til å kome heim til vener og 

kjærast i Noreg. - og det skal bli kjekt å 

verte ein skarve student att! 

Så kjære London, tusen takk for eit uforgløymeleg 

år saman med deg, det har 

vore ei sann glede! 

■ Martine Hjertvik 

Eg tenker nok slik på det, at å arbeide i 

sjømannskyrkja pregar identiteten til den 

tilsette, men på ein mellombels måte: 

Særs få av oss har eit livslangt yrkesliv i 

sjømannskyrkja, og iallfall ikkje på same 

staden. Ergo tenker ein mest frå første 

dag litt på kva ein skal gjere når ein ein 

dag sluttar. Slik er det iallfall med meg. 

På den andre sida har tida her prega min 

identitet sterkt og permanent, trur eg. Eg 

har lært noko meg sjølv, om kor viktig 

det er for meg å arbeide med menneske. 

Om eg var usikker før, er eg iallfall 

sikker no på at eg i framtida må ha ein 

jobb som handlar om menneske. Og det 

har eg sanneleg fått høve til her i 

London: Sjøfolk i hamna, ymse tilfeldige 

gjestar på leseværelset, faste og 

ufaste gudstenestedeltakarar, studentar, 

uteliggarar, konfirmantar, au pairar, stutt 

sagt: Hundrevis av ulike menneske. 

Nokre har eg snakka med i fem minutt 

og aldri sett att, andre har eg hatt sjelesorg 

med, og andre att har vorte vener. 

I DESSE MØTA har eg opplevd det som 

for nokre berre er skrivebordsteologi: 

Mennesket har ein uendeleg verdi. Den 

andre personen sitt blikk er ei enorm 

forplikting. Fordi den personen er eit 

menneske. Denne sanninga feiar 

frustrasjon og stress til sides, og eg er 

uendeleg takksam til alle dykk som har 

vist meg dette. Gud signe dykk, alle 

saman. Takk for meg. 

■ Paul Kristian Steiro 

Paul Kristian: 

FOR EI TID sidan hadde vi vitjing her på 

kyrkja av ein del ungdommar frå ein 

kyrkjelyd i Noreg. Då snakka eg med 

mellom andre ein sekstenåring, som var 

veldig i tvil om kva ho skulle bli når ho 

vart “stor”. Eg sa til henne: -Eg synest 

ikkje du skal ha så veldig hast med å 

bestemme deg. Sjølv er eg snart 40, og 

har enno ikkje funne ut kva eg skal bli 

når eg blir vaksen! 

Fest på Bygdøy 

Det blir også i år sjømannskyrkjefest 

på sjømannskyrkja på Bygdøy. Sundag 

29. august brakar det laus. Adressa er 

Adm. Børresens vei 4 på Bygdøynes. Ta 

kontakt med sjømannskyrkja i London 

for informasjon om opplegget og 

påmelding. Velkommen! 

Til sommaren vinkar også Martine Hjertvik og Paul Kristian Steiro farvel. 

Ny utstilling til hausten 

Ingrid Tuaba har stilt ut 

kunst i St. Olavs galleri tidlegare, 

og til hausten er ho 

attende med ny utstilling, 

etter å ha fullført sin 

bachelorgrad ved South 

Essex College. 

For tida jobbar ho med å 

fotografere motiv frå spelehallar, 

for deretter å prøve å 

overføre opplevinga av det 

frenetiske miljøet inn i 

måleriet. Velkommen til St. 

Olavs galleri til hausten! 

7


▲ 

ANDAKTEN 

Anne Karin 

Solheim er husmor 

på sjømannskirka 

i 

London. 

Bispebesøk 

Kjære Gud, 

Takk for din kjærlighet. Takk for 

at du elsker alle. Like mye. Takk 

for at din kjærlighet er 

betingelsesløs. Vi kan ikke gjøre 

noe for å øke, ei heller minke, 

din kjærlighet til oss. 

Takk for at du ser oss. Du ser 

hvordan vi har det. Du ser våre 

bekymringer. Du ser våre gleder. 

Du ser vår sorg. Du ser våre sår. 

Du ser våre forventninger. Du ser 

alt. 

Takk for at du hører oss. Du 

hører våre uttalte bønner. Du 

hører våre oppgitte sukk. Du 

hører våre stille sukk. Du hører 

det vi ikke sier. Takk for at du 

hører i stillheten. Takk for at du 

hører i den forstyrrende travelheten 

og uroen vi lever i. Du 

hører alt. Du lytter. 

Takk for at du vil bruke oss. 

Takk for våre familier, venner, 

bekjente og ukjente som vi møter 

hver dag. Takk for at vi kan 

bruke våre evner til å være der 

for hverandre. Takk for at du 

bruker oss. Hver dag. 

Takk for at du ønsker at vi skal 

komme til deg med alt. Du 

ønsker at vi skal bruke tid sammen 

med deg. Takk for at du er 

nær oss. Hver dag. Uansett hvor 

vi er. 

Takk for at du elsker oss. 

Biskopen i Bjørgvin, 

Halvor Nordhaug, besøker 

sjømannskirken søndag 10. 

oktober. 

Biskopen i Bjørgvin har vært biskop for 

Sjømannskirken verden over helt fra 

organisasjonen ble grunnlagt i 1864. I fjor 

ble Halvor Nordhaug vigslet som ny 

biskop i Bjørgvin og ny sjømannskirkebiskop. 

Vi gleder oss til å ønske biskop 

Halvor velkommen til London i oktober i 

år. Fra 4.-7. oktober 

kommer biskopen 

med sine proster på 

studietur til London, 

og skal gjennom fire 

hektiske dager hente 

nye impulser fra 

engelsk kirkeliv. 

Gjennom Porvooavtalen 

har vi nære 

forbindelser med 

engelsk kirkeliv, og 

det kommer stadig 

besøk fra Den 

norske kirke her til 

England. Vi håper og 

tror at biskop og 

proster vil få nytte 

og glede av 

oppholdet her borte. 

Biskop Halvor 

Nordhaug kommer 

fra stillingen som 

rektor på Praktikum 

ved Menighetsfakultetet, 

og har 

tidligere vært ansatt 

i Sjømannskirken 

som studentprest i 

Europa. Han er kjent som en inspirerende 

og dyktig forkynner og formidler, og 

hadde et særlig ansvar for å undervise 

kommende prester i kunsten å preke. 

Biskop Halvor preker på gudstjenesten 

søndag 10. oktober. Vi håper mange 

kommer denne søndagen og møter 

Sjømannskirkens nye biskop. 

■ Torbjørn Holt 

▲ 

MIN OASE 

Randi Dogra er 

reinhaldssjef på 

sjømannskyrkja 

og på KFUKhjemmet. 

Når eg skal kople av, likar eg å gå omkring i 

Holland Park, gjerne etter at eg er ferdig på 

”K”, altså KFUK-hjemmet. Eg liker berre det 

å vandre rundt i området. Sjå på dei 

nydelege husa og gå i mine eigne tankar. 

Ofte går eg opp i sjølve parken. Det er så 

deilig å kjenne på den rolige atmosfæren 

eller sitje på ein benk og sjå på folk. Av og 

til tek eg hundane mine med på tur dit. Når 

eg er der oppe kjenner eg at stresskjensla 

forsvinn, det er verkeleg ein oase. 

8


Ungt talent 

LEIF JONE ØLBERG er et ungt ansikt i 

vår menighet. Han har ikke vært her så 

lenge, men han har allerede gjort seg 

bemerket med sin skjønne sang. Ved 

flere anledninger har han sunget under 

gudstjenester, akkompagnert av Paul 

Gobey på orgel, og sammen med 

musikkstudent Randi Røssaak har han 

underholdt oss på kirkekaffen. 

Leif Jone ble født i Oslo, men oppvokst 

i Kabelvåg i Lofoten. Hans far ble ansatt 

som prest der da Leif Jone bare var seks 

måneder gammel, så han ser på seg selv 

som nordlending. Hele familien var 

musikkinteresserte, hans far var organist 

før han ble prest, søstrene spilte fløyte 

mens broren spilte piano. Selv lærte han 

å spille fiolin av en russisk fiolinlærer da 

han var åtte år gammel. 

MEN LEIF JONE var ikke bare viet til 

musikkens verden, han var, og er 

fremdeles, svært sportsinteressert. Han 

liker å gå på ski, spesielt langrenn, og 

han er en ivrig fotballspiller. 

Etter endt grunnskole i Kabelvåg, 

begynte han på musikklinjen på 

videregående skole i Bodø. Han hadde 

fiolin og sang som hovedfag, men lærte 

også blant annet fransk. På fritiden 

dirigerte Leif Jone Tensingkoret i Bodø, 

et kristent ungdomskor drevet av de 

unge. 

Men hans musikkutdannelse fortsatte: 

Han var fire år ved Universitetet i 

Stavanger og tok en bachelorgrad i 

musikk og musikkhistorie. Etter det dro 

han til London hvor han nå studerer ved 

Guildhall School of Music and Drama, 

og håper på å oppnå en mastergrad. Han 

studerer klassisk musikk, og lærer også 

skuespillerkunst/drama, og må kunne 

synge på italiensk, tysk, fransk og russisk 

i tillegg til engelsk. Som en del av 

utdannelsen synger Leif Jone i operakoret 

i Glyndebourne i Sussex, og har 

vært der i 3 måneder. 

Leif Jone liker også å reise og møte 

andre kulturer, og har vært på 

Madagaskar og i Singapore blant annet. 

Da faren var sjømannsprest i Singapore 

jobbet han en stund i kirken. I kirken vår 

i London liker han seg godt, og han liker 

å delta med arbeid som frivillig medhjelper 

på forskjellige måter. 

Leif Jone Ølberg synger gjerne på kirka. 

Leif Jone håper å bli profesjonell 

operasanger. Sist sommer deltok han i 

operaen ”Rigoletto”, hvor han sang 

rollen som Ceprano. Hvor enn veien enn 

tar seg, skulle det være Tyskland, 

England eller Norge, ønsker vi ham 

lykke til i hans karriere. Vi håper også 

han vil få anledning til å komme tilbake 

til Sjømannskirken i London og underholde 

oss med sin skjønne sang. 

■ Roald F. Pettersen 

9


▲ 

PORTRETTET: AMBASSADØR BJARNE LINDSTRØM 

Ambassadøren går fra bo 

Bjarne Lindstrøm deltok på sin siste 17. mai-feiring som ambassadør i år. 

Ambassadør Bjarne 

Lindstrøm og fru Berit 

Lindstrøm reiser i sommer 

hjem til Norge etter endt tjeneste i 

London. Den erfarne diplomaten 

blir nå pensjonist, etter nærmere 

femti års sammenhengende tjeneste 

i Utenriksdepartementet. Han 

begynte som bud i UD i 1962, og 

hadde toppstillingen som utenriksråd 

fra 1996 til han kom til London 

i 2005. Månedsbladet møtte 

ambassadøren på kontoret på 

Belgrave Square på hans 68-årsdag. 

-Du har hatt stillinger på alle 

nivåer i Utenriksdepartementet, 

hjemme og ute gjennom et langt 

yrkesliv. Hvordan var det å komme 

hit til London som ambassadør? 

-Det er et privilegium å få være 

norsk ambassadør i London. 

Britene er våre nærmeste allierte. 

Storbritannia er vårt største 

eksportmarked. Vi har felles 

verdier, og vi er stort sett opptatt 

av de samme utenrikspolitiske 

spørsmålene. Begge land har også 

stort fokus på energi og miljøpolitikk, 

og vi blir mer og mer 

opptatt av å redusere forurensningen 

forbundet med energibruk. 

Selv om det er til dels store 

forskjeller i samfunnsstruktur i 

Norge og Storbritannia, er det også 

svært mye som er likt og som 

binder oss sammen. 

-Jeg har opplevd så mange ganger 

hvor godt vi blir tatt imot ulike 

steder i Storbritannia, i nord-øst- 

England, i Skottland, ikke minst på 

Orknøyene og Shetland. Der føler 

vi nærheten direkte på kroppen – 

vennskapet og slektskapet mellom 

oss. 

-Jeg siterer ofte det vår tidligere 

utenriksminister Hallvard Lange en 

gang sa om britene: ”We do not 

Foto: Torbjørn Holt 

regard Englishmen as foreigners, 

we look upon them rather like mad 

Norwegians.” 

-Du har sammen med Berit vandret 

inn og ut i de ulike norske 

nettverkene i London disse fem 

årene, og dere har ofte vært til 

gudstjeneste og kirkekaffe i 

Sjømannskirken. Hvordan opplever 

du kirken og de andre norske 

miljøene i byen? 

-Det er mange tradisjonsrike 

norske institusjoner i Storbritannia, 

og jeg har hatt stor glede av å 

samarbeide med mange av dem. 

Jeg opplever Sjømannskirken som 

å ha en helt sentral plass. Dette er 

uavhengig av min egen religiøse 

overbevisning. For det norske 

London er kirken vår viktigste 

samlingsplass. Mye av det skyldes 

at kirken er usedvanlig veldrevet, 

med hyggelige og hjelpsomme 

mennesker. 

10


borde 

-Det norske London er et tverrsnitt 

av det norske samfunn. Til 

sammen er London en verdensby, 

men den består av mange landsbyer, 

hvorav en av den er den norske. 

Der er jeg ordfører, og sjømannspresten 

er sokneprest! 

-Er det spesielle ting du vil trekke 

frem fra arbeidet ditt her i London 

disse årene? 

-En ting er spesielt i London: 

London er et sted hvor hele det 

norske politiske miljøet kommer på 

besøk, fra toppen og nedover. Det 

er omfattende og nær kontakt med 

det politiske Norge. Det gjør det 

lett å være ambassadør her. Slik 

sett har jeg vært på mer 

utfordrende steder i min 

karriere enn London! 

-Hva er Utenriksdepartementets 

visjon og 

hovedoppgave? 

-Vår rolle er å fremme 

norske interesser på alle 

områder. World wide er 

det en meget omfattende 

virksomhet, som dekker 

alle aspekter av samfunnslivet, 

økonomisk, politisk og 

kulturelt. Noen politiske spørsmål 

er viktigere enn andre, ikke minst 

sikkerhetspolitikk og samarbeidet i 

Europa. Det er også viktige sikkerhetspolitiske 

spørsmål som står på 

dagsordenen, ikke minst Midtøsten 

og Afghanistan. Vi står også overfor 

viktige oppgaver i nordområdene, 

forholdet til Russland 

og i forhold til ressursforvaltning. 

-Det har blitt mer og mer fokus på 

beredskap og støtte til nordmenn i 

utlandet i årene etter tsunamien i 

2004 både innenfor UD og i 

Sjømannskirken. Hvordan preger 

dette arbeidet ved en utenriksstasjon? 

-Vi har alltid hatt som oppgave å 

ivareta norske borgeres interesser i 

utlandet. Vi forsøker å gi konsulær 

bistand når problemer oppstår, og 

vi gjør det i stor grad mange steder. 

Vi er imidlertid en utenrikstjeneste, 

ikke en redningstjeneste. Folk har 

også et eget ansvar for å ta vare på 

seg selv når de er i utlandet. 

Sjømannskirken og UD har alltid 

spilt på lag når det gjelder å hjelpe 

nordmenn som har problemer i 

utlandet, enten dette er selvforskyldt 

eller det skyldes ting som 

er utenfor deres kontroll. Vi har 

godt samarbeid, og spiller ulike, 

men viktige roller. Bombeangrepet 

mot London og skipsforliset på 

Shetland er to eksempler på slike 

saker hvor vi har jobbet sammen 

de årene jeg har vært her i London. 

Noen saker får stor offentlig oppmerksomhet 

som for eksempel 

så de hundrevis 

av barn som 

hadde sultet til 

’’Jeg døde i en situasjon 

hvor sult var 

brukt som våpen. 

drapet på Martine Vik Magnussen. 

De fleste sakene får – heldigvis – 

aldri omtale i media. Det kan være 

hverdagslige ting som tap av pass, 

men også alvorlige saker. Vi har 

seks medarbeidere på ambassaden 

som jobber med konsulære saker 

på heltid, og de har mye å gjøre. 

-Hva er den sterkeste opplevelsen 

din fra de nærmere 50 årene du 

har jobbet i utenrikstjenesten? 

-Jeg reiste som første nordmann 

inn i Biafra på slutten av krigen i 

1970. Vi skulle sette opp et feltsykehus. 

Jeg dro inn alene. Jeg så 

de hundrevis på hundrevis av barn 

som hadde sultet til døde, og i en 

situasjon hvor sult var brukt 

bevisst som våpen. Og det var 

ingenting vi kunne gjøre. Det var 

forferdelig. Jeg har aldri kommet 

over det. 

-Kommer vi noen vei i forhold til å 

gjøre verden bedre? 

-Jeg vet ikke. Jeg vet sannelig 

ikke. Verden preges stadig sterkt av 

krig og andre menneskeskapte 

ødeleggelser, voldtekt, drap og 

andre grusomheter. Men vi kan 

ikke gi opp å forsøke! 

-Du var norsk generalkonsul i Sør- 

Afrika fra 1986-90, midt i 

Apartheidtiden. Kan du fortelle litt 

fra denne tiden? 

-Jobben i Sør-Afrika var den mest 

interessante og viktigste jobben i 

min karriere. Arbeidet mot 

Apartheid var et dominerende 

spørsmål i utenrikspolitikken over 

mange år. Det var vilje i Norge og 

i de nordiske landene å gjøre noe 

konkret i form av hjelp og bistand. 

Det er ikke alt i min karriere som 

har vært like interessant, men disse 

årene opplevde jeg at vi gjennom 

vår politikk og våre handlinger 

kunne bidra til at Apartheid ble 

avskaffet. Jeg jobbet helt på 

grensen av det en diplomat kan 

gjøre. 

-Jeg husker svært godt 11. februar i 

1990. Jeg var tilstede da Nelson 

Mandela ble løslatt. Mer enn 

100 000 mennesker var samlet på 

”The Parade” i Cape Town. Jeg 

følte meg veldig hvit i den forsamlingen. 

Det var en fantastisk 

stemning. 

-Jeg hadde et møte med Nelson 

Mandela noen dager etterpå i 

Johannesburg. Han var svært godt 

informert om hva Norge og 

Norden gjorde og hadde gjort i 

forhold til Sør-Afrika. Det han sa 

brente seg inn i meg: ”You were 

there when we needed you”. 


11


▲ 

BILDER FRA ÅRETS 17. MAI-FEIRING 

Den tradisjonelle folkefesten i Southwark Park ble godt besøkt: Bortimot 2000 deltok. I år ble korpsmusikken organisert etter dugnadsprinsippet. Frivillige m 

Lørdagsskolens fane var også høyt hevet. 

Gudstjenesten kl 11.00 i sjømannskirken er en kjær tradisjon for mange. 300 mennesker 

fylte kirken til bristepunktet. 

Foto: Rune Bakken 

Den norske skolen i Wimbledon fostrer en 

god del talenter. I parken bidro både unge 

og litt eldre elever med sang og musikk. 


12


I tillegg til folketog, taler, sang og musikk ble det 

arrangert leker for barna. Noen av øvelsene krevde 

stor konsentrasjon. 


Biskop Gunnar Stålsett talte 

gripende under Nasjonalfesten på 

sjømannskirken. Foto: Paul Kristian Steiro 

Åse Bergstrøm, akkompagnert av Eirik Næss Band, underholdt på Nasjonalfesten. De fikk 

det virkelig til å svinge i lokalet! 

Foto: Paul Kristian Steiro 

prinsippet. Frivillige musikanter stilte opp med liv og lyst. 


Det ble som vanlig servert håndpyntede 

bløtkaker under Nasjonalfesten på kirka. 

Foto: Paul Kristian Steiro 

Puben Punch and Judy i Covent Garden var som alltid full av feststemte og -kledde 

norske unge voksne. 


13


▲ 

70 ÅR SIDEN KRIGEN 

Gjensyn med krigsheltene i L 

Generalløytnant Mohr taler ved minnesmerket for norske flygere under 2. verdenskrig. 

I uken før 17.mai hadde 

London og England besøk av 

fire av våre mest sentrale 

gjenlevende krigsveteraner på 

en reise arrangert av det 

norske forsvaret. 

De fire veteranene var ledsaget av fem 

unge vernepliktige. I ukens løp fikk 

noen av oss del i veteranenes erfaringer 

gjennom foredrag, taler og samtaler. 

Veteranene og deres følge besøkte 

sentrale steder for krigsoperasjonene i 

stor-London og ved kanalkysten. Vi 

bekranset minnesmerker fra krigen, 

historier ble fortalt, og erfaringer delt. 

På disse sidene kan du lese litt av veteranenes 

erfaringer: Fra konvoi, fra en 

Spitfire, fra spesialoperasjoner til lands 

og til vanns og fra sprengingen av tungtvannet. 

Historien trenger å fortelles på 

nytt, og nye generasjoner trenger å lytte 

og lære av de gamles erfaringer. 

I Spitfire over kanalen 

på D-dagen 

Wilhelm Mohr 


-Jeg fikk min opplæring som flyger i 

Little Norway ved Toronto i Canada, og 

kom så til North Weald hvor de norske 

Spitfireskvadronene hadde base. De tok 

godt imot oss. Vi var snart i gang med 

”the real business of Fighter Command”. 

Vi hadde begavede og inspirerende 

ledere. Vi kunne fly ut med mange eller 

færre fly, avhengig av oppdraget. Sjefens 

jobb var å finne de riktige pilotene til 

oppdraget. Det var en givende og rik 

tjeneste. Jeg ledet 332-skvadronen. Noen 

oppdrag var røffe, andre var enkle. Etter 

oppdrag ble vi debriefet av en etterretningsoffiser. 

Når du fløy Spitfire, kledde 

du på deg flyet. Det så komplisert ut, 

men alt var som det skulle være. Du satt 

behagelig. Klar til start, off you go. Det 

hadde med skjebne å gjøre. Vi ble forelsket 

i flyene på en måte. Flyet tok oss ut 

til oppdraget, og forhåpentligvis hjem 

etterpå. Vi hadde ulike oppdrag, 

patruljere over Thames Estuary, luftforsvar, 

angrep mot tyske mål. Vi angrep 

ofte flybaser i Frankrike. Vi deltok i 

invasjonen av Normandie på D-dagen. 

RAF ønsket oss med, norske myndigheter 

i London var skeptiske, men vi 

fikk delta. Invasjonen var en formidabel 

affære. Svært mange deltok. Jeg fløy 

over kanaløyene tidlig på morgenen på 

D-dagen. Jeg husker jeg tenkte at hvis 

jeg måtte hoppe ut i fallskjerm, ville jeg 

sannsynligvis landet på et av de 3000 

skipsdekkene som krysset kanalen under 

meg. 

Da vi sprengte tungtvannet 

Joachim Rønneberg, leder av 

”Gunnerside” 

-Den viktigste beslutningen jeg tok 

under krigen, var å flykte fra Norge. Jeg 

visste at jeg ville bli skutt hvis jeg ble 

tatt av tyskerne, og jeg levde med det. 

Etter flukten fokuserte jeg på å gjøre 

jobben min. Jeg plukket selv ut de fem 

jeg skulle ha med på operasjonen. Vi 

hadde med oss åtte ulike eksplosiver, og 

vi hadde planlagt å bruke to minutters 

14


i London 

Wilhelm Mohr og Joachim Rønneberg. 

lunter. Vi bestemte oss i stedet for å 

bruke 30 sekunders lunter, og tente på. 

Da eksplosjonen kom, visste vi at jobben 

var gjort. Vi visste vi ikke hva vi 

sprengte i luften, men forsto at det var 

viktig. Etter atombombene over Japan i 

august 1945 skjønte vi hva vi hadde 

gjort. 

Vi var svært heldige med været på den 

18 dagers lange skimarsjen til Sverige. 

Vi lurte svenskene med en dekkhistorie, 

og kom oss inn i landet. Første kveld i 

Stockholm satt vi i operaen og så ”La 

Traviata”. 

Konvoiseilas 

med Ingvald Hval 

-Vi høster alle erfaringer av de tabber vi 

gjør. Royal Navy hadde store tap under 

1. verdenskrig frem til 1917. Da tok 

britene konvoiseilas i bruk, og tapene av 

handelsskip minket kraftig. Da Winston 

Churchill overtok som statsminister, var 

konvoiseilas noe av det første han innførte. 

Den første konvoien gikk fra 

Halifax i Canada i 1939. 


hjelpe. Jeg liker best å snakke om de 

hyggelige tingene. Vennskapet mellom 

oss krigsseilere måtte det en krig til for å 

skape. Vi var som en familie. 

Fra 1939 gikk tre konvoier fra Halifax 

hver uke. De langsomste gikk i slow 

konvoi, de raskeste i speed konvoi. De 

som gikk raskere enn 16 knop, raskere 

enn undervannsbåtene, gikk alene. Vi så 

mye død. Vi gjorde oss opp en mening 

om at før eller siden ville det være vår 

tur. Fire av de skip jeg seilte med gikk 

ned, tre av dem gikk ned med alle som 

var om bord. Fra skipet ”Blink” havnet 

23 i samme livbåt, 17 døde. De seks som 

overlevde ble satt i land i Canada, fem 

av dem fortsatte å seile etter rehabilitering. 

Da vi dro fra flåtehavnen ved Halifax, 

visste vi ikke hvor vi skulle dra. Siste 

kveld fikk vi komme i land. Da vi sa 

farvel, uansett nasjonalitet, sa vi ”I’ll see 

you in Liverpool”. 

Det var 400 meter mellom fartøyene. Da 

kunne korvetter og destroyere kjøre 

mellom radene og droppe synkeminer. 

De fleste av oss la oss fullt påkledd. Vi 

lærer alle av erfaring. 

Etter en torpedering da tredjeparten av 

mannskapet døde, var jeg blant de 

heldige som overlevde. Jeg ble hardt 

skadet. Båten sank som en stein. Jeg lå 

på en planke i Labradorstrømmen inntil 

jeg ble plukket opp av en livbåt. Etter tre 

måneder på sykehus og ytterligere seks 

måneder i rullestol og på krykker, var 

jeg i gang igjen. 

Sjøfolkene tok det med stoisk ro. En 

kollega kommenterte en torpedering slik: 

”Når vi så at skuta gikk ned, ble vi i 

dårlig humør.” 

Omaha Beach på D-dagen 

Inge Steensland planla og ledet ”Polar 

Bear”, kapringen av elleve taubåter i 

Fredrikstad og et bergingsskip i Moss. 

Dette særdeles godt organiserte og 

dristige kuppet ble gjennomført rett 

under nesen på tyskerne den 8. februar 

1945. På D-dagen var han om bord USS 

Augusta utenfor Omaha Beach. 

-Vi visste hva vi gjorde under krigen. 

Krig innebærer alltid risiko. Jeg var ikke 

redd. Vi var så travelt opptatt med oppdragene 

at vi ikke tenkte på frykt. 

Inntrykket mitt av ”Royal Navy” var 

førsteklasses. Jeg elsket arbeidet. 


Konvoien var et stort fellesskap. Den 

ubønnhørlige lov var at konvoien gikk 

sin gang uansett hva som skjedde. Vi 

opplevde en masse tragedie, og det er 

mange ting jeg nødig vil snakke om. Det 

verste var når en skute gikk ned om 

natten og vi ikke kunne stoppe og 

Ingvald Hval. 


Inge Steensland. 


15


▲ 

MØTE MED EIN MILORG-MANN 

Ein av “Gutta på skauen” 

Roy Hallan har iført seg uniforma frå 1945. 

ROY HALLAN ER 85 år og vaks opp i 

Mjøndalen. No bur han i Hartley i Kent, 

litt utanfor London. Her har han budd 

sidan 60-talet. Trass noko høg alder er 

han stadig i full vigør: I dag har han 

klipt plenen, sidan han skal til Noreg eit 

par veker. Sidan vi har fått vite at Roy 

var ein av ”Gutta på skauen” under 

krigen, har Månedsbladet kome på 

vitjing for å få han til å fortelje litt om 

korleis det var. Roy hugsar godt, og vil 

gjerne fortelje. 

-Då krigen byrja var eg 15 år og gjekk 

på gymnaset i Drammen. I gymnastida 

var eg ikkje særleg involvert i motstanden, 

berre litt illegal avis-aktivitet. 

Men i -44, då eg vart uteksaminert frå 

gymnaset, fekk alle menn i 19-20- 

årsalderen innkalling frå Quislingregjeringa 

til ”arbeidsteneste”. 

Heimefronten sende ut appell om ikkje 

å møte opp, sidan ”arbeidsteneste” var 

eit anna ord for opptrening av soldatar 

til austfronten. Vi som nekta, og det var 

mange av oss, måtte stikke av, for elles 

ville vi bli arrestert. 

-Dermed vart eg innrullert i Milorg, den 

militære delen av heimefronten. Først 

vart eg send til ein bondegard oppe ved 

skogkanten. Der hjalp eg til på garden 

om dagen, og om kvelden var eg nede i 

bygda (Hokksund) for å bli opplært som 

radiotelegrafist saman med fire andre. 

Der satt vi i arbeidsrommet til ein 

skreddar og øvde på å sende og motta 

meldingar i morse, medan tyske 

soldatar patruljerte i gata utanfor. 

Skreddaren hadde vore til sjøs som 

radiotelegrafist før og var flink til å lære 

frå seg. Då vi var ferdige med utdanninga, 

drog vi opp til ei Milorg-celle på 

Holtefjell. Der var det 25 mann allereie. 

Den viktigaste oppgava for oss alle der 

var å ta imot flyslepp med våpen i fallskjerm, 

og nokre gonger offiserar frå 

England også. Utstyret vart lagra på 

hemmelege stader for seinare bruk av 

alle Milorg-avdelingar i bygda. 

Radiotelegrafi brukte vi minst mogleg 

fordi tyskarane kunne peile seg inn til 

kvar vi var. Vi prøvde og fikk god kontakt 

med distrikssjefen sine sambandsfolk 

i Drammen. I praksis vart radiotelegrafi 

hovudsakleg brukt som peiling 

for fly som kom med slepp til oss. 

ROY ER EIN beskjeden mann, og ynskjer 

ikkje å framheve sin eigen innsats under 

krigen. Han løyste aldri eit skot mot ein 

tyskar, og deltok ikkje i store, kjende 

aksjonar. Men det var jo litt dramatisk 

av og til likevel. 

-Flysleppa kom alltid i tida rundt 

fullmåne, for då var det lettare for 

flygaren å finne vår slepplass. Då sat eg 

på ein vel 700 meter høg fjelltopp og 

sende eit avtalt morsesignal heile natta 

til britiske fly. Flygaren kunne peile seg 

inn på signalet og derfor lettare finne 

vår slepplass. Det var jo litt risikabelt, 

for tyskarane visste om det som gjekk 

føre seg, men ikkje kvar, og dei kunne 

også peile seg inn på oss. Oftast gjekk 

det heilt fint, men tungt arbeid var det å 

bære tonnevis med utstyr gjennom 

skogen til gøymeplassane. I dei siste tre 

månadane av krigen fekk vi nok våpen 

til alle Milorg-avdelingar i vårt område. 

-Ei natt fann tyskarane slepplassen vår, 

og i staden for våpen kom det tyske 

soldatar ned i fallskjerm. Dei byrja å 

skyte allereie før dei tok bakken. Våre 

folk trakk seg unna; på den tida hadde vi 

ordre om å unngå kamp om det var 

mogleg. Ein av våre karar vart treft av ei 

kule. Han blei i løyndom boren ned til 

bygda og send til Drammen sjukehus. 

Der blei han operert for ”blindtarmbetennelse”. 

Og kom over det. 

-Korleis visste de at det skulle kome fly? 

-Vi høyrde på nyhenda på norsk på BBC 

kvar kveld. På slutten av sendinga kom 

det ofte meldingar i kode. Vår kode var: 

”Filosofen bygger hus.” Då visste vi at 

det var planlagd ei ny sending til oss. 

Den kom ikkje alltid. Det kunne vere 

mange grunnar for det: Var flyet skote 

ned av tyskarane? Hadde det ikkje funne 

slepplassen vår? Eller hadde det kanskje 

ikkje starta frå England? Andre meldingar 

forstod vi ikkje, for dei var til andre 

avdelingar. 

-Kor mange var de eigentleg i Milorg? 

-I Eiker, som var ei avdeling under 

Drammen, var vi rundt 450 då krigen 

slutta. I heile landet har eg lese at vi var 

om lag 40 000 norske soldatar. 

Tyskarane hadde om lag 300 000 mann i 

Noreg. Vinteren -44/-45 hadde vi tru og 

von om at tyskarane kom til å gje seg 

fredeleg, men vi visste ikkje om det 

kom til å bli motstand når vi skulle ta 

over. Derfor var det viktig med våpen, 

utstyr og trening. Milorg var i mi tid 

med dei gode til å halde ting hemmeleg: 

Vi måtte aldri vite meir enn det som var 

naudsynt for å gjere vår eigen jobb. Eg 

visste til dømes ikkje at far min var 

ansvarleg for matforsyningar til min leir, 

og han visste ikkje at eg var der. 

-VI HADDE lenge von om å få uniformer. 

Ei natt vi hadde fått eit dropp 

kom ein av karane attende til leiren med 

ein bunt: ”Her er uniformane våre”, sa 

han. Det var ein bunt med armbind med 

norsk flagg på. Det fekk greie seg. 

-Og så kom kapitulasjonen 8. mai -45. 

Kva gjorde de då? 

-Milorg og Sivorg (=sivilorganisasjon) 

hadde jo lagt planar for dette. Heldigvis 

gjekk det fredeleg for seg. Vi i Milorg 

hadde ansvar for ro og orden, planane 

var klare for innsetting av ordførarar, 

lensmenn og så vidare, og tyskarane 

overga seg til våre offiserar. Vi arresterte 

også mange norske nazistar. Dei mest 

aktive fekk fengselstraff, nokre få fekk 

dødsstraff, som kjent. 

-Fekk du noko løn for strevet? 

-Nei, smiler Roy, -dette var typisk norsk 

dugnad. Vi tenkte aldri på løn. Eg var 

heldig som aldri var i direkte kamphandlingar, 

og er glad for å ha gjort min 

innsats for fedrelandet. 


16


▲ 

MØTE MED EN KRIGSSEILER 

38 dager i livbåt 

Jon Dahl, her fotografert sammen med sin engelske hustru Anne, ble torpedert tre ganger under 2. verdenskrig. 

JON DAHL (94) er en av de få gjenlevende 

krigsseilere. Tre ganger under 

andre verdenskrig opplevde han å bli 

torpedert. Den ene gangen var det på 

nære nippet at han overlevde. 

Jon seilte Atlanterhavsfart under krigen, 

men skipet hadde også noen turer til 

Australia. Under en av Australiaturene 

ble de hardt angrepet av japanere: 

-De skjøt på oss med maskingevær. Jeg 

og noen andre svømte bort til en flåte og 

gjemte oss under angrepet, og svømte 

tilbake til skipet etterpå. 18 menn døde 

under angrepet. Den japanske ubåten tok 

kapteinen vår til fange, så overstyrmannen 

ble øverstkommanderende. 

Livbåtene var ødelagt, men vi tok biter 

fra skipet og reparerte dem med. 4-5 av 

de overlevende var alvorlig skadd, og 

døde i livbåtene. Overstyrmannen var 

svært streng med mat og vann, men det 

var nok også lurt, for vi ble i livbåtene i 

38 dager. 

Til slutt ble Jon og resten av mannskapet 

reddet av en engelsk tanker som så det 

britiske flagget i masten på livbåten. 

Men omverdenen visste ingenting om 

hva som hadde skjedd med skipet Jon 

seilte med, det bare forsvant midt på 

havet. Til slutt ble han meldt savnet, og 

2. påskedag fikk kjæresten Anne telefon 

fra Jons far i Norge om at han var 

savnet. På grunn av helligdagene hadde 

det tatt lengre tid å få gitt beskjed. 

Allerede dagen etterpå fikk hun vite at 

han hadde kommet til rette. 

TO GANGER TIL opplevde Jon å bli 

torpedert. En gang de var i nærheten av 

Glasgow slapp tyskerne en bombe som 

suste forbi ham der han stod ved rekka. 

Skipet sank sakte, men det var 20 skip 

rundt dem som plukket dem opp. 

Jon forteller også om de positive sidene 

ved å seile i atlanterhavsfart. 

-En gang da vi kom i land i New York, 

var det en av mannskapet som hadde 

slektninger i New England. Flere av oss 

ble invitert med, og der var vi i 10 dager 

mens skipet ble reparert. Der var det 

svært hyggelig å være. 

I USA og Canada var tilgangen på klær 

en helt annen enn i Europa, og en gang 

kjøpte Jon klær til søsteren som hadde 

vært i Norge under hele krigen, og 

sendte dem i en stor pakke. Enda bedre 

var det å komme til Cape Town i Sør- 

Afrika, for der fikk de kjøpe appelsiner. 

For 10 shilling fikk man 150 appelsiner, 

og skipet hadde stor kapasitet på å oppbevare 

mat. Så i motsetning til i Norge 

og England hvor det var lite tilgang på 

mat, var det nesten bedre å være på 

sjøen. 

JON BOR I DAG i nærheten av 

Tunbridge Wells i Kent sammen med 

kona Anne, som han traff da han var i 

London for å ta styrmannsskolen i 1942. 

Han var til sammen syv år på sjøen. 

Resten av livet har han vært arkitekt. 

Det var også hans far, John Seaton Dahl, 

som var arkitekten bak Sjømannskirken 

da den ble bygget i 1926. 

■ Helga Victoria Aas Nilsen 

17


▲ 

REIDUN MASKELL 

Heltinne fra Tøyen 

Reidun Maskell, fotografiet er fra yngre 

år. 

TIDLIG EN MORGEN i 1940 våknet 

Reidun Maskell til en ufattelig melding: 

“Krigen har brutt ut, du kan ikke gå på 

skolen i dag!” sa moren hennes. 

Reidun Maskell, nå 85 år, bodde da på 

Tøyen sammen med familien sin. Den 

da 13 år gamle jenta fikk hverdagen sin 

snudd på hodet. Tyskerne tok over alle 

skolene i hovedstaden. De kuttet ut 

engelskundervisningen og begynte å 

lære barna tysk. Reidun hadde planer om 

å begynne på universitetet, men 

nazistene tvang henne til å gå inn i “the 

land-army”, en arbeidsleir hvor de både 

jobbet og bodde. Hvis hun ikke gikk inn 

i arbeidet truet de med å ta hennes far 

eller bror. 

Så ble det gårdsarbeid i Hønefossområdet 

i 6 måneder. Her var det ungdommer 

som arbeidet. Det var egne 

arbeidsleire for gutter og jenter. Reidun 

kjørte lastebil, hun fraktet varer rundt på 

gårdene gjennom lange arbeidsdager. 

-Jeg kan huske at vi fikk ta bussen inn til 

Oslo en gang, så vi må ha fått “weekend-leave”, 

helgeperm, sier hun. 

Mens hun var i land-armyen fikk hun en 

god venn, en bondesønn fra Hønefoss. 

Broren hans var oppe i fjellet og fikk 

nyheter fra England. Her ble Reidun 

engasjert i et farlig arbeid: Hun skulle 

formidle nyheter videre. Reidun forteller 

at hun fikk laget en falsk hel på skoen 

sin, en hel med hulrom som en kunne 

putte hemmelige meldinger i. -Det var 

veldig skummelt! 

HUN HUSKER AT tyskerne av og til 

stoppet trikken og gikk gjennom bager 

og vesker til alle passasjerene. Ingen 

fikk gå av før alle var sjekket. 

-Jeg kunne gå ned Karl Johans gate, så 

kom en lastebil, stoppet og tok alle dem 

som var på gata der med seg. 

-”Arbeiten! Arbeiten!” sa de. Det var en 

fryktelig tid, vi hadde nesten ikke mat, 

og nesten ikke klær. 

Kor-matine 25. september 

Haugesund Handelsstands Sangforening kommer på besøk 25. september. 

Hennes venn fra land-armyen ville dra 

for å hjelpe sin bror med nyhetsspredning 

oppe i fjellene. Reidun skulle 

da tilintetgjøre hans identitet og hun 

brant opp alle klærne og papirene hans 

så det ikke skulle være spor etter han. 

REIDUN HUSKER GODT da krigen 

sluttet: 

-Det var fantastisk! Vi danset hele natten 

– på Karl Johans gate! Jeg var 19 år. Jeg 

danset med en svensk soldat – hele 

natten! Alle flagget i byen. Og på 

Stortinget gikk flagget til topps. Alle sa: 

“Vi er frie! Vi er frie!” “Krigen er slutt!” 

Reidun snakker mye om hvordan hun 

husket Kong Olav før krigen. Han gikk 

gjennom Karl Johans gate, helt uten livvakter, 

med sin mappe under armen. 

Kong Olav, en stor og flott mann, stod 

utenfor Stortinget og hilste på alle som 

gikk forbi med sin stilige bowlerhatt. 

KRIGEN LÆRTE REIDUN og mange 

andre at de ikke kunne ta noe for gitt, og 

hun måtte lære å ta vare på seg selv i 

ung alder. Reidun Maskell har bodd i 

London hele sitt voksne liv. Hun er en 

sann heltinne som har kjempet for landet 

sitt. En modig norsk dame som vi kan 

være stolte av! 

■ Bodil-Merete Salvesen 

LØRDAG 25. SEPTEMBER kommer 

Haugesund Handelsstands Sangforening på 

besøk til sjømannskirken. Sangforeningen har 

70-årsjubileum i år, og feirer dette med 

matinekonsert på sjømannskirken. 

Haugesund Handelsstands sangforening er et 

malmfullt klingende mannskor med et bredt 

repertoar. Vi gleder oss til å se og høre dem, og 

ønsker alle hjertelig velkommen til denne 

uformelle og hyggelige konserten. 

TID: Lørdag 25. september kl 14.00 

STED: Sjømannskirken i London 

PRIS: Gratis, men det tas opp en kollekt. 

Hjertelig velkommen! 


18


▲ 

PÅ ARBEIDSPLASSEN 

Kunstfilosofen 

ikkje vaksne menneske korleis ein går, 

men kvar ein skal gå, kvifor, eventuelt 

om ein skal gå. Slik er det også med 

måling, når ein først har lært seg det 

tekniske godt. 

-Bileta mine ser ”planlagde” ut, i følgje 

lærarane mine. Det synest eg er interessant, 

fordi dei vala eg gjer er uplanlagde, 

kjenslestyrte, undermedvitne. Resultatet 

kan analyserast og diskuterast, men 

prosessen er undermedviten. 

-Du fekk pris for beste måleri på 

NorskArt, Kva for konsekvensar får det 

for deg? 

-Det betyr at eg blir litt kjend i miljøet. 

Og eg får garantert deltaking på 

Juvenarte i Oslo, som igjen gjev høve til 

å bli kjend med galleristar og andre. 

Kunst har jo, dersom ein skal vere heilt 

ærleg, ei kommersiell side også. 

Martine Frölich Poppe er ein filosofisk anlagt kunstnar. 

MARTINE FRÖLICH POPPE er 22 år og 

studerer kunst på University College 

London (UCL) på tredje året. Studieopplegget 

er ein bachelorgrad over fire 

år, der ho i tilllegg til utøvande kunst 

studerer kunsthistorie og filosofi. UCL 

er ein velrennomert institusjon, rangert 

som nummer fire i verda, men det kostar 

å studere der: Om lag 160 000 kroner i 

året. -Eg kjem til å ha ein million i 

studiegjeld neste år, men heldigvis blir 

mesteparten omgjort til stipend viss eg 

står på avsluttande eksamen, smiler 

Martine. 

Atelieret til Martine er også soverom. 

-Vi er tolv studentar i dette huset. Eg er 

heldig som har soverom det går an å 

arbeide i. Ikkje alle studentar finn såpass 

gode rom til ein rimeleg penge. På 

rommet heng ferdige og halvferdige 

bilete, ikkje minst det som Martine deltok 

med på NorskArt i månadsskiftet 

april/mai. -Det er mor mi, forklarer 

Martine. -Mine tankar om henne er 

ambivalente. Ho er mamma og dermed 

perfekt, men ho er også menneske og 

dermed imperfekt, med eigenskapar eg 

kan mislike og meiningar eg kan vere 

usamd med. Alt dette er med i mitt 

undermedvit når eg skal måle, og eg trur 

det har kome fram i biletet av henne. 

DET ER FOR fint vêr til å vere inne, så vi 

går til Martine sin andre arbeidsplass: 

Puben rundt hjørnet. Her set vi oss ute i 

sola, og Martine fortel: 

-Her tenker eg, her får eg idear, her 

snakkar eg med andre om idear, som 

igjen skaper nye idear. Ofte tek eg eit 

bilete med mobilen min, og så brukar eg 

det som utgangspunkt. Eg driv med figurativ 

kunst, først og framst. Men eit 

måleri er noko anna enn eit foto, det 

undermedvitne er med når eg målar. 

-Korleis er samanhengen mellom det 

undermedvitne og det figurative? 

-For tre år sidan ville eg måle ein atmosfære, 

ei stemning. Men det er jo veldig 

abstrakt, og etter å ha tenkt ein del på 

det, forstår eg at det er undermedvite. 

Det undermedvitne er eigentleg mykje 

større, raskare og på sett og vis meir 

effektivt enn det medvitne. Når eg ser 

eller snakkar med ein person går det 

hundrevis av prosessar føre seg på eit 

mikrosekund i det undermedvitne. Det 

eg sit att med i det medvitne er kanskje 

ei kjensle av antipati eller interesse, eller 

noko slikt. Når eg målar, jobbar eg med 

å måle undermedvite, la det undermedvitne 

styre handa mi. 

-Men det er då ikkje mogleg? Å føre 

penselen over lerretet, velje fargar osv, 

det må då vere medvitne prosessar? 

-Å måle er som å gå. I byrjinga er det 

sjølvsagt noko som krev stor konsentrasjon 

og øving, etter kvart spør 

-Kva tenker du om framtida? 

-Eg har ei figurativ legning. Dette er 

ikkje særleg hipt i kunstmiljøet, men det 

er nok lettare å selje slikt til “vanlege” 

folk, så eg har von om å kunne leve av 

det. Eigentleg tenker eg ikkje så mykje 

på det. Eg skulle gjerne kome inn på 

Royal Academy, men det er nesten 

umogleg. Kanskje reiser eg til Berlin for 

å studere meir? 

DET STUNDAR mot middagstid, og eg 

skulle gjerne ha prata mykje lenger med 

denne spennande og kloke unge kvinna i 

sola ved Finsbury Park. Men eg innser at 

alt må ta slutt ein gong, så eg takkar for 

praten og ynskjer Martine lukke til med 

Juvenarte, studiet, kunsten og framtida. 


Martine framfor biletet av mor si. 

19


▲ 

NEKROLOG 

John Kverndal 

26.01.1923 – 03.05.2009 

John Kverndal (t.h.), sammen med sjømannsprest Dagfinn Kvale 

og kong Olav. Faksimile fra Helge Pettersson (red.): Ankerfestet 

ved Themsen, 1993. 

JOHN KVERNDAL, en av hjørnesteinene 

i det norske kirkemiljøet i London 

gjennom flere tiår døde 3. mai 2009. 

Han sovnet stille og fredfylt inn etter 

noen måneders 

sykeleie, 86 år gammel. 

Han døde i 

Tvedestrand hvor han 

flyttet fra London 

sammen med sin 

hustru Kirsten i 1995. 

John Kverdal var født 

og oppvokst i 

London, og tilhørte 

en av mange 

familier som 

oppholdt seg i 

London gjennom 

generasjoner, og 

likevel holdt fast på 

sin sterke tilknytning 

til Norge. 

Flere generasjoner av Kverndalfamilen 

var engasjert i kirkens arbeid, og John 

Kverndal gikk inn i denne tradisjonen. 

Han hadde mange verv i kirken, blant 

annet som nestformann og senere formann 

i kirkekomiteen. Han deltok aktivt 

i mange store prosjekter, blant annet forberedelse 

og gjennomføring av kirkens 

50-årsjubileum hvor kong Olav var til 

stede. 

Han var like sterkt engasjert i Den 

norske Klub i London gjennom flere tiår, 

også som formann. 

For sin store innsats for norske 

interesser i utlandet ble han slått til 

ridder av 1. klasse av St. Olavs orden, 

som sin far og farfar før ham; sistnevnte 

er minnet ved et av glassmaleriene i 

kirken. 

Vi lyser fred over John Kverndals gode 

minne. 

■ Torbjørn Holt


▲ 

PERSONALIA: 

Dåp: Finn Richard Gjæringen ble døpt 

28. mars. Hjertelig til lykke! 

Dåp: Henrik Sundal Bowcott ble døpt 

den 4. april. Vi gratulerer med dagen! 

Dåp: Erle Sandanger ble døpt 2. mai. 

Hjertelig til lykke med dagen! 

Dåp: Joakim Robert Skree Purnell ble 

døpt 2. mai. Til lykke med dagen! 

Dåp: Kaia Amalie Thorne ble også 

døpt 2. mai. Vi gratulerer! 

Dåp: Kasper Emil Holm ble også døpt 

2. mai. Vi ønsker til lykke! 

Dåp: Jesper Haugen ble døpt 30. mai. 

Hjertelig til lykke! 

Bryllup: Hildegun Wilhelmsen og 

Sigurd Brimsø Tønnesen 8. mai. 

Bryllup: Caroline Mary Goodwin og 

Pål Erik Engelsgaard 22. mai. 

Kirkelig velsignelse: Tina Frydenberg 

og Olav Kenneth Sjåvåg 22. mai. 

VITSER:-) 

FRA TINGRETTEN 

Nora Guhnfeldt har sendt inn 

sanne sitater fra Oslo tingsrett: 

Advokat: -Den yngste sønnen, 

21-åringen, hvor gammel er 

han? 

Vitne: -Eh... han er 21. 

Advokat: -Så barnets unnfangelse fant altså 

sted 8. august? 

Vitne: -Ja. 

Advokat: -Og hva gjorde du på dette tidspunktet? 

Vitne: -Eh... det håper jeg du muligens kan 

gjette. 

Advokat: -Hun hadde altså tre barn, riktig? 

Vitne: -Ja. 

Advokat: -Hvor mange var gutter? 

Vitne: -Ingen av dem. 

Advokat: -Var noen av dem jenter? 

Vitne: -Tuller du med meg? Dommer, jeg tror 

jeg trenger en ny advokat! 

Advokat: -Hvordan ble Deres første ekteskap 

avsluttet? 

Vitne: -Ved døden. 

Advokat: -Og ved hvem sin død ble det avsluttet? 

Vitne: -Ved hvem sin død tror du det ble avsluttet? 

Advokat: -Kan De beskrive dette individet? 

Vitne: -Han var cirka middels høy og hadde 

skjegg. 

Advokat: -Var dette en mann eller kvinne? 

Vitne: -Gjett. 

PÅ VENTEVÆRELSET 

På venteværelset hos legen kom det inn en 

liten, veldig krokete gammel dame med stokk. 

Hun satte seg ned ved siden av en annen dame. 

Den andre damen syntes veldig synd på henne 

fordi hun var sa krokete. Den gamle gikk først 

inn til legen. En liten stund etter kom hun ut 

igjen, og til den andre damens store forbauselse 

var hun helt rett i ryggen! 

Damen kunne ikke la være å spørre henne: 

-Dette er jo et lite under, hva gjorde doktoren 

for deg? Svaret kom med en gang: 

-Han gav meg bare en lengre stokk! 

Innsendt av Ida-Mette 

TRAN ER SUNT 

Moren til sønnen: 

-Hvordan vil du ha tranen din? 

-Med gaffel. 

Innsendt av Maria Skjæveland 

Martine 

Hjertvik er 

ettåring på 

sjømannskirka. 

Send inn vitser til london@sjomannskirken.no! 

21


 

 

 

 

 

 

 

 

Et univers på mer 

en 61,000 investeringsfond ngsfond er 

analysert, 

og bare de beste rådgiverne innenfor deres spe- 

sialområderr 

er 

utvalgt. Deretter sammensetter mensetter og overvåker 

Nordeas erfarne team din portefølje i 

overens- 

stemmelse 

med den 

investeringsstrategien egien 

som du 

har 

avtalt med din 

Private 

Banking rådgiver. Nordeas 

Multi-Manager ager porteføljeforvaltning 

kombinerer 

Nordeas 

investeringsstrategi, risikostyring ing og 

tilgang 

til 

noen av verdens beste kapitalforvaltere. e. En Private Banking rådgiver, mange spesialister – gjør det mulig. 

 

 

Jani Laitinen, Portfolio Manager, 

Nordea International Private Banking 

Nordea 

Bank 

S.A. 

er 

en del av 

det 

ledende finanskonsernet i 

Norden og Baltikum. Enkelte produkter 

og tjenester som er 

omtalt, kan på 

grunn av 

lokale bestemmelser 

være 

utilgjengelige for 

personer 

som er 

bosatt 

i 

bestemte land. 

Investorer må 

være oppmerksomme på 

at 

det 

ikke 

gis 

noen garanti 

for 

lønnsomheten i 

et 

finansielt 

instrument, 

og at 

slike instrumenter 

kan medføre 

e tap uavhengig av 

kvaliteten på 

de 

fondsforvalterne Banken velger. 

Historisk 

resultat 

er 

ingen garanti 

for 

fremtidige resultater. 

Nordea 

Bank 

er 

underlagt 

CSSFs S 

tilsyn 

. 

. Utgitt av 

Nordea 

Bank 

S.A., 

R.C.S. 

Luxembourg No. B 14157Tlf. 

 

+352 43 88 77 77 Zurich branch: Tlf. 

+ 41 44 421 42 42 www.nordeaprivatebanking.comebanking.com 

AD MM DEF NOR.indd 1 

23/02/10 12:29


▲ 

KIRKEKALENDER 

JUNI 

Torsdag 17 kl 12.00 Kvinneforeningens sommermøte 

Lørdag 19 kl 10.00 Lørdagsskole/Byggekloss. 

Sommeravslutning 

Søndag 20 kl 11.00 Familiegudstjeneste 

Grilling i hagen, lek og underholdning 

Tirsdag 22 kl 19.00 Fotball i Southwark Park 

Onsdag 23 kl 20.00 Onsdagsklubb. Sommeravslutning 

Søndag 27 kl 11.00 Høymesse 


JULI 

NB: Reduserte åpningstider i juli og august (12-16) 









AUGUST 

NB: Reduserte åpningstider i juli og august (12-16) 










Sommerfest på Bygdøy 


SEPTEMBER 

Onsdag 1 kl 11.00 Småbarnstreff 

Torsdag 2 kl 12.00 Kvinneforening 

Lørdag 4 kl 10.00 Lørdagsskole/Byggekloss 




kl 20.00 Onsdagsklubb 




GÅ IKKE GLIPP AV... 

Torsdag 16 

Lørdag 18 

Søndag 19 

Tirsdag 21 

Onsdag 22 

Lørdag 25 

Søndag 26 

Tirsdag 28 

Onsdag 29 

Torsdag 30 

OKTOBER 

Lørdag 2 

Søndag 3 

kl 12.00 Kvinneforening 

kl 10.00 Lørdagsskole/Byggekloss 

kl 11.00 Familiegudstjeneste. M-dag. Leker og 

grilling i hagen 

kl 20.00 Fotball på Bacon’s College 

kl 11.00 Småbarnstreff 


kl 14.00 Konsert med Haugesund Handelsstands 

Sangforening. Gratis inng. Kollekt. 

kl 11.00 Høymesse. 



kl 12.00 Krigsseiler- og seniorlunsj 

kl 10.00 Lørdagsskole/Byggekloss 

Kl 19.00 Høstfest. Festtale ved generalsekretær 

Audun Myhre. Påmelding innen 29.09. 

kl 11.00 Høymesse. Preken ved generalsekretær 

Audun Myhre. 



kl 12.00 Kvinneforening 

Tirsdag 5 

Onsdag 6 

Torsdag 7 

07.-10. Konfirmanttur til Belgia 

Søndag 10 kl 11.00 Høymesse. Preken ved biskop Halvor 

Nordhaug. 

Tirsdag 12 kl 20.00 Fotball på Bacon`s College 







Torsdag 21 kl 12.00 Kvinneforening 

23.-24. Menighetstur. Påmelding 







HUSK OGSÅ: 

7. november kl 11.00 Høymesse. Remembrance Sunday 

19.-21. november Basar 

2. desember kl 18.00 Julegrantenning på Trafalgar Square 

4. desember kl 19.00 Julekonsert 

er 

e 

.S. 

FOTBALL: Fotballgruppa, The Norwegian 

Church Football Association (NCFA) holder 

koken hele sommeren. Ta kontakt med 

kirka for informasjon. Velkommen! 

M-DAG 19. SEPTEMBER: M-en betyr 

Menighet, Moro og Mye Mer. 

Familiegudstjeneste kl 11.00 med grilling 

og leker i hagen etterpå. Velkommen! 

BESØK FRA BERGEN: Generalsekretær 

Audun Myhre (t.v.) deltar på høstfest 2.10. 

og preker 3.10. Biskop Halvor Nordhaug 

preker på gudstjenesten 10.10. 

23 

/02/10 12:29


Lavere 

Or “lower” 

as you say in English. As in, little people fly at lower prices with SAS. 

Unlike other airlines, we think little people should pay little prices. That’s why we 

give a 25% discount to all children. Not only that, but we also offer you the most 

comprehensive timetable nationwide to Scandinavia. 

Scandinavia 

from 

£65* 

25% off f for kids 

Always with SAS 

No hidden fees 

Free 20kg baggage 

Free online check-in 

Free seat reservation 

EuroBonus points 

25% child discount 

For our latest offers, 

Sign up to our Newsletter 

flysas.co.uk/newsletter 

Copenhagen 

Stockholm Oslo Helsinki 

flysas.co.uk 

*Example adult fare Heathrow to Copenhagen, one-way incl. taxes and charges, correct at time of printing and subject to availability. Discount valid for children 2 to 11 years.

Månedsbladet 2-2010

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?