NYTTIGE ORD OG BEGREPER

NYTTIGE ORD OG 

BEGREPER 

Kap 1. Menneskets funksjonelle anatomi

ORDFORKLARINGER 

Major/majus – stor 

Minor/minus – liten 

Anterior – foran 

Posterior – bak 

Dorsal – hører til ryggen/bak 

Ventral – ventris=mage/buk => hører til foran 

Superior – ovenfor 

Inferior – nedenfor 

Lateralis – på utsiden 

Medialis – på innsiden 

Proximalt – nær sentrum 

Distal – vekk fra sentrum


Manubrium – håndtak 

Corpus – kropp, legeme 

Processus – fremspring 

Xiphos – sverd 

Sacrum – hellig 

Coccyx – gjøk 

Cervix – hals 

Columna – søyle 

Clavis – nøkkel 

Acros – ytterst, omos – skulder (gr.) 

Coracoideus – raven beak-like process


Angulus – hjørne, vinkel 

Margo – rand, kant 

Fossa – grop, grav 

Glenoidalis – glene=grop, oid=liknende 

Caput – hode 

Collum - hals 

Cauda - hale 

Tuberculum – liten knute eller kul 

Condylus – kondyl, leddknoke 

Epicondylus – kondyl utenpå/over 

Capitulum – lite hode (caput) 

Trochlea – ”pulley”, rulle/snelle


Styloideus – griffel, søyle, -oid=liknende 

Olecranon – albuhodet 

Pubis – skambeinet 

Ischii – sittebeinet 

Ilium – tarmbeinet 

Symphysis – sammenvoksing (gr.) fiberbrusk, lite 

bevegelse 

Spina – torn, pigg 

Acetabulum – eddikskål!! Hofteleddskålen, veldig dyp 

Tuber – knute, kul 

Trochanter – lårbeinsknute. Trochos=hjul (gr.)


Malleolus – ankelknoke. Liten hammer. 

Tarsus – forfot (se carpus) ”flat of the foot”

HISTOLOGI 

Kap. 3 Menneskets funksjonelle anatomi 

Tilleggsfigurer er hentet fra ”Atlas of Histology” , 

Vitor P. Erochenko

VEVENE 

Alle cellene i kroppen stammer fra de befruktede eggcellen 

Via celledifferensieringen utvikler cellene seg forskjellig, dette 

er basert på at de lager forskjellige proteiner 

Dermed får cellene forskjellig form og funksjon som 

gjennspeiler de proteinene den inneholder

CELLER MENNESKEKROPPEN 

Flercellete organismer er bygd opp av forskjellige typer celler 

som utfører bestemte arbeidsoppgaver. 

Celler som har de samme egenskapene er samlet i forskjellige 

typer vev. 

Et organ er en kroppsdel sammensatt av flere vevstyper som 

samarbeider om å utføre en bestemt oppgave. 

Flere organer danner et organsystem. Organsystemet 

samarbeider om å utføre viktige kroppsfunksjoner, for 

eksempel blodsirkulasjon, respirasjon, fordøyelse og bevegelse.

FRA CELLER TIL VEV 

Fig 3.11 fra Menneskekroppen

CELLETYPER 

Selv om vi i dag regner med at det finnes 

minst 200 forskjellig celletyper i kroppen, 

deler vi disse inn i 5 hovedkategorier: 

1. Muskelvev 

2. Epitelvev 

3. Støttevev (bindevev) 

4. Nervevev 

5. Flytende vev (blod) 

Ulike typer blodceller: rød blodcelle, 

trombocytt og hvit blodcelle 

Selv om celler har ulik form og forskjellige oppgaver har de 

alle: 

Cellemembran 

Organeller 

Cytosol

HOVEDOPPGAVENE TIL VEVSTYPER 

Epitelvev: Kler kroppens ytre og indre overflater og danner alle 

kjertlene 

Støttevev: Danner et reiseverk i kroppen og binder 

sammen andre vev. 

Flytende vev: Blod og lymfevæske sirkulerer i kroppen 

og sørger for transport mellom kroppsdelene og bidrar 

til immunforsvaret. 

Muskelvev: Gjør det mulig å bevege knoklene/kroppen/ 

innvollene, og sørger for at hjertet pumper blod. 

Nervevevet: Sikrer rask signaloverføring i kroppen. 

Bearbeider og formidler enorme mengder informasjon.

1. MUSKELVEV 

Muskelvev blir omtalt i eget kapitel senere og vil 

derfor ikke bli gjennomgått her

MUSKELVEV 

Muskelvev er spesialisert til å skape kraft og bevegelse ved at 

muskelcellene forkortes. 

I kroppen finnes det tre forskjellige typer muskelvev: 

Skjelettmuskulatur 

Hjertemuskulatur 

Glatt muskulatur 

Muskelcellene inneholder proteinfilamenter som kan forkorte 

cellene. I skjelettmuskulatur og hjertemuskulatur er filamentene 

ordnet slik at cellene får en karakteristisk tverrstriping. 

Muskel blir omtalt under eget kap. og derfor ikke videre beskrevet 

her.

2. EPITELVEV

EPITELVEV 

Epitel betyr ”på brystvorten” men brukes generelt om den 

vevstypen som dekker overflater, både utenpå og i hulrom inni 

kroppen 

Epitelet deles i ulike typer etter antallet cellelag og etter 

høyden og formen på cellene: 

Enlaget plateepitel 

Enlaget kubisk epitel 

Enlaget sylinderepitel 

Flerlaget plateepitel 

Overgangsepitel

BASALMEMBRAN 

Alt epitel består av celler som ligger tett samen kun adskilt av 

tynne væskefylte spalter 

Alle frie flater inne i og utenpå kroppen, med unntak av 

leddflatene, er kledd med epitelceller 

Epitelvev hviler på bindevev adskilt med en tynn membran 

mellom, basalmembran, kalles også basal lamina 

(basement membrane på engelsk) 

Basalmembranen er en spesialisert, tynn membran som 

inneholder en spesiell intercellulær substans, f.eks inneholder 

den en egen type kollagen (basalmembrankollagen) 

Basalmembranene er så tynn at den kun er synlig med 

elektronmikroskop

BASALMEMBRAN 

Basalmembran sett gjennom et elektronmikroskop 

Epitelceller 

Basalmembran 

Bindevev 

Arterioler 

Glatte muskelceller

EPITELVEV MANGLER BLODÅRER 

Et karakteristisk trekk ved epitelvev er at det ikke 

inneholder blodårer 

Epitelceller får derfor oksygen og næringsstoffer fra 

blodkapillærer i bindevevet under epitellet gjennom 

diffusjon 

Etter funksjon deler vi epitelvev videre inn i: 

1. Dekkepitel (overflateepitel) 

2. Kjertelepitel 

3. Sanseepitel

DEKKEPITEL 

Cellene i dekkepitelet (overflate epitel) ligger side ved side og er fast 

sammenkoblet. De er også godt festet til det underliggende vevet. 

De ytre og indre kroppsoverflatene er kledd med overflateepitel. Ved 

kroppens åpninger går hudepitelet direkte over i epitelet som kler de 

indre kroppsoverflatene (slimhinnene) 

De indre kroppsoverflatene er: fordøyelseskanalen, luftveiene, 

urinveiene og kjønnsveiene. Altså: selv om disse indre rom er 

”innenfor” kroppen, er vi ikke inne i kroppen. For å være det må et 

stoff først passere et cellelag, altså passere gjennom et epitellag 

Overflateepitel kler dessuten de indre overflatene av hulrommene 

omkring lungene, hjertet og bukorganene, og de indre overflatene i 

blod- og lymfeårene.

FLERE TYPER DEKKEPITEL: 

Dekkepitelet skal først og fremst tjene som en grense mollom 

organismen og omgivelsene 

Forskjellig typer dekkepitel har imidlertid litt forskjellige 

oppgaver: 

Enlaget plateepitel: 

 

 

 

 

 

tynneste epitelet 

velegnet til å tillate passiv diffusjon (eks: lungealveolene) 

kler bl.a. utsiden av lungene, hjertet, bukorganer, brysthulen, 

bukhulen 

enlaget plateepitel kler også innsiden av blodårer og lymfeårer og 

kalles endotel 

det meste av transporten over epitelet skjer gjennom spaltene mellom 

cellene og altså ikke gjennom cellene


Enlaget sylinderepitel: 

 

 

 

 

 

 

 

mest typisk på overlater som har transport eller næringsopptak som 

hovedoppgave (tarmsystemet) 

cellemembranene til vaboceller er bundet tett sammen slik at ioner og 

molekyler ikke kan ledde mellom cellene 

dermed på stoffer passere gjennom cellene, noe som gir god kontroll 

på opptak 

tarmepitelet har tappplignende fremspring – mikrovilli 

dette er funksjonelt viktig fordi det øker overflaten til cellene og 

dermed øker opptaksmulighetene for næringstoffer 

enkelte av cellene har en spesiell bygning og produserer store 

mengder slim (mucus) som legger seg som et lag over epitelet 

disse slimproduserende celler kalles - begerceller

TARMEPITEL MED MIKROVILLI


Flimmerepitel: 

 

 

 

 

er en spesiell form for enlaget epitel 

overflaten er tett besatt med flimmerhår – cilier 

flimmerepitelet finner vi i luftveiene og i egglederne 

flimmerhårene kan bevege på seg og på denne måten ”frakter” de 

slimet i en bestemt retning 

luftveiene mot svelget 

egglederne mot livmoren 

Enlaget kubisk epitel: 

 

 

lavere og mindre aktivt enlaget sylinderepitel 

finnes bare noen få steder i kroppen

RESPIRATORISK EPITEL 

Epitelet som kler innsiden av luftveiene kalles respiratorisk epitel 

Legg merke til hårene på toppen (cilia, cilier fl.) 

Begerceller kalles ”goblet cells” på engelsk


Flerlaget epitel (to typer): 

1. Flerlaget plateepitel: 

 

 

 

 

 

 

mest utbredte flerlagede epitelet 

dype laget er cylinderiske og gjennomgår hyppig celledeling 

nærmere overflaten blir de mer og mer flate 

etter hvert som overflatecellene blir slit av, erstattes disse av nye 

celler som kommer frem fra dypere lag 

finner denne typen epitel hvor det er stor slitasje: hud, munnhule, 

spiserøret og skjeden 

slitasjestyrken til disse cellene fremmes ved at de produserer keratin


1. Overgangsepitel: 

 

 

 

overgangsepitel adskiller seg fra flerlaget plateepitel ved at cellene 

kan forandre form: fra en sopplignende struktur – til en platefasong 

dette gjør det overfladiske laget tøyelig 

urinveiene er kledd med slikt epitel


Sædepitel: 

 

 

testiklene består av et spesielt flerlaget epitel 

består av forskjellige forstadier til sædceller

KJERTELEPITEL 

Kjertelepitel er spesialisert til å produsere og skille ut et sekret 

 

 

 

 

 

 

sekretet som skilles ut kan ha svært ulik sammensetning 

under fosterlivet dannes kjertlene fra epiteloverflaten 

noen kjertler beholder kontakten til epiteloverflaten som etter hvert 

blir til utførselsganger – slike kjertler blir eksokrine 

vi skiller mellom: serøse (spyttkjertler) og mukøse (slimkjertler) 

de andre kjertlene mister forbindelsen med overflaten og blir til 

endokrine kjertler 

slike kjertler produserer sekret som vi kaller hormoner 

noen kjertler produserer sekretet på forhånd og lagrer det i små 

blærer i cytoplama – vesikler 

dette gjør at sekretet raskt kan frigis ved behov

KJERTELEPITEL 

Kjertelepitelet produserer sekreter som skilles ut fra cellene 

Kjertler som har forbindelse med kroppens ytre eller indre 

overflater, kalles eksokrine og de skiller ut sitt sekret gjennom 

utførselsganger (eksempel: svettekjertler) 

Kjertler som ikke har forbindelse med overflaten, kalles 

endokrine. De skiller ut sitt sekret til ekstracellulærvæsken. 

Derfra diffunderer sekretet enten inn i blodårene, eller de 

påvirker celler i nærområdet (lokale hormoner) via 

ekstracellulærvæsken (eksempel er kjertlene som produserer 

hormoner) 

Ikke alle endokrine celler er samlet i kjertler. Isolerte 

endokrine celler finnes for eksempel blant epitelcellene i 

tarmen

EKSOKRIN EPITEL 

Svettekjertel 

Svettekjertel

EXOKRINKJERTEL: TARMEPITEL

PANKREAS: EKSOKRIN OG ENDOKRIN 

KJERTEL

SANSEEPITEL 

Sanseepitel reagerer på spesifikke stimuli 

 

 

 

 

sanseepitel kan ses som en spesialisering av overflateepitelet 

dette epitelet skal kunne videreformidle informasjon fra omgivelsene 

sanseepitelet er videre delt inn etter hvilket type sanseinntrykk det 

registrerer 

videre omtale ikke pensum her, er underlagt sanseorganene

3. STØTTEVEV (BINDEVEV)

STØTTEVEV 

Støttevev innbefatter: bindevev, bruskvev, benvev og fettvev 

Selv om disse vevene er forskjellige har de til felles at de består av 

en mellomsubstans – intercellulærsubstans - som er produsert av 

cellen 

Det er intercellulærsubstansen som gir de forskjellige vevene 

deres karateristiske egenskap

INTERCELLULÆRSUBSTANSEN 

Intercellulærsubstansen består av forskjellige typer 

proteinfibre som ligger i en grunnsubstans - ekstracellulær 

matriks 

Grunnsubstansen inneholder store karbohydratrike molekyler - 

glykosaminoglykaner 

Ulike typer glykosaminoglykaner gjør at grunnsubstansen kan 

være alt fra slimaktig (løst bindevev) til fast (brusk og beinvev) 

Støttevevet knytter sammen, forankrer, støtter og beskytter de 

forskjellige delene av kroppen 

Glykosaminoglykaner er sterkt negativt ladet og binder derfor 

mye Na + og dermed også vann (via osmose) 

Høyt vanninnhold tillater passasje av vannløselige molekyler 

samtidig som vevet kan gi støtte til andre vevskomponenter

FIBRENE I 


Fibrene kan være: 

kollagenfibre (strekkfaste) 

elastiske fibre 

Kollagenfibrene: 

 

 

 

dannes av tettpakkete kollagenmolekyler 

hvert kallagenmolekyl er langt (300nm) og tynt (1,5 nm) 

består av 3 plypeptidkjeder som danner en spiralstruktur

FIBRENE I 


Elastiske fibre: 

 

 

de elastiske fibrene er som ordet antyder tøyelige 

elastiske fibre er bygd opp av to proteiner: 

elastin 

mikrofibriller 

 

 

 

 

elastinet blir produsert som elastinmolekyler, men utenfor cellene slår 

disse molekylene seg sammen og danner sterke kjemiske bindinger 

dermed dannes et sammenhengende flettverk av elastiske 

polypeptidkjeder 

vi kan tenke oss strukturen ligner på en spiral eller fjær 

huden vår har mye elastin, når vi trekker i huden går den tilbake til 

sin opprinnelige form p.g.a. fjærmekanismen til elastinet

FIBRET BINDEVEV 

Cellene kalles fibroblaster og grunnsubstansen inneholder 

forholdsvis mye vann og proteinfibrer (kollagen og elastin). 

I løst bindevev danner proteinfibrene løst nettverk (underhuden 

og tarmslimhinnene) 

I fast bindevev er fibrene tettpakket og opptar mesteparten av 

plassen mellom cellene (sener og leddbånd). Fibrene er ordnet i 

samme retning og det gir vevet ekstra stor strekkfasthet. 

Kollagen gir strekkfasthet og elastin gjør vevet elastiskt. Elastin 

finnes i store mengder i lungene, blodårene og huden.

BINDEVEV – SKJEMATISK 

FREMSTILLING

FAST FIBRET BINDEVEV FRA SENE

FAST FIBRET BINDEVEV FRA SENE

BRUSKVEV 

Bruskceller (kondrocytter) produserer en forholdsvis fast og 

bøyelig grunnsubstans om inneholder både kollagen og elastin. 

Grunnsubstansen i brusk har spesielt stor evne til å binde 

vann og det gjør vevet egnet til å motstå sammentrykking. 

Bruskvevet mangler nerver, blodårer og lymfeårer og ernæres 

ved diffusjon. 

Ulikt innhold av fibrer er grunnlaget for inndelingen; hyalin 

brusk (ledd og luftveier), elastisk brusk (strupelokket, ytre 

øret) og fiberbrusk (discus intervertibralis, kjeveleddene, 

menisken)

BENVEV 

Beinvevet er dynamiskt, dvs at det er i konstant omforming og 

dermed i stand til å reparere seg og tilpasse seg vekslende 

mekaniske belastninger 

Knoklene er sammensatt av flere vevstyper, men det er beinvevet 

som dominerer og gjør knoklene harde og stive 

Skjelettet vårt består av ca. 200 knokler og utgjør ca. 20% av 

kroppsvekten 

Beinsubstans består hovedsakelig av kalsiumfostatkrystaller 

(calsium hydroxyapatite) som gir beinveven stor trykkfasthet. I 

tillegg er det kollagenfibrer som gir vevet stor fasthet mot bøying 

og strekking.

BEINVEVETS 

CELLETYPER 

Osteoklast 

Osteoblast 

 

I likhet med all støttevev består beinvev av celler og en 

grunnsubstans (ekstracellulær matrix) 

 

Beinvev består av 3 celletyper: 

1. Osteoblaster: står for produksjon av beinsubstans og 

osteocytter, lokalisert på overflaten av knoklene 

2. Osteoklaster: står for nedbrytningen av beinsubstans, er 

lokalisert på overflaten av knoklene 

3. Osteocytter: disse celle blir produsert av osteoblastene, 

ligger i ”dypet” av beinvevet og står for vedlikehold av 

beinsubstans

KNOKLENES OPPBYGNING 

I knoklenes overflate er beinvevet 

tettpakket og kalles derfor for kompakt beinvev 

(utgjør 20% av beinets vekt) 

Knoklenes indre ligner mer på en svamp i oppbygning, og 

kalles dermed for spongiøst beinvev 

(utgjør 80% av beinets vekt) 

De fleste knokler har store hulrom (marghuler) hvor 

beinmargen produserer blodceller

BEINSUBSTANSEN 

Beinsubstansen er så tettpakket 

at det gir dårlig diffusjonsvilkår 

Utveksling av stoffer mellom osteocyttene og blodet er 

mulig pga et godt nettverk av små blodårer og at 

osteocyttene har mange små utløpere som strekker seg mot 

disse blodårene 

Beinsubstansen består primært av kalsiumfosfat og 

kollagen

BENVEV: SKJEMATISK 

FREMSTILLING

BENDANNELSE 

Anlegget til skjelettet består først av bindevev og hyalin brusk 

Bendannelsen kalles – ossifikasjon – og er en prosess hvor 

bindevevet og brusken gradvis blir erstattet med benvev 

Prosessen starter allerede i fosterlivet og avsluttes når 

individet er ferdig utvokst 

Hovedtrekkene i bendannelsen er: 

1. osteoblaster lager benintercellulærsubstans av kollagenfibre og 

grunnsubstans 

2. intercellulærsubstansen blir forkalket 

Vi skiller mellom: 

 

 

direkte ossifikasjon: bendannelsen skjer direkte i bindevevet (der hvor 

det ikke foreligger en bruskmodell først: eks. skalletaket) 

indirekte ossifikasjon: skjelett består først av en bruskmodell som blir 

brutt ned og erstattet av benvev

TYKKELSESVEKST 

Etter den første bendannelsen består knokkelen av spongiøst 

ben med en mansjett av kompakt ben utenpå 

Benvevet blir reabsorbert innenfra av osteoklaster, slik at de 

små margrommene flyter sammen til en sammengengende 

marghule 

Samtidigt danner osteoblaster nytt benvev utenpå det gamle 

slik at skaftet blir tykkere 

Tykkelsesveksten skjer fra periost og uten brusk som 

mellomledd

LENGDEVEKST 

Knoklenes lengdevekst skjer i spesielle soner i hver ende av 

knoklene (epifyse området) 

I epifysen dannes det en bruskskive som kalles epifyseskiven 

Den ene siden av epifyseskiven danner nye bruskceller 

(vekstsiden), mens den andre siden omgjør bruksvev til beinvev 

I puberteten lukkes epifyseskivene og lengdeveksten stopper, 

dette styres av hormoner 

Røntgenbilde av leggen til 17 

måneder gammelt barn. 

Epifyseskivene (piler) fremtrer som 

åpne spalter fordi brusk ikke er 

synlig på røntgen

HVORDAN KNOKLENE VOKSER

VEKSTSONER = EPIFYSESKIVER 

Brusken i epifyseskivene vokser hele tiden (via celledeling av kondroblaster). Den siden 

som vender mot skaftet (diafysen) forkalkes etterhvert, slik at tykkelsen på 

bruskskiven holder seg konstant. Når lengdeveksten er avsluttet, opphører 

delingen av kondroblastene i epifyseskivene, og brusken blir etter hvert helt 

erstattet av benvev. Etter dette er det ikke mulig for knoklene å bli lenger. Periost 

bevarer imidlertid evnen til nydannelse av benvev hele livet.

VEDLIKEHOLD AV BENVEV 

Ved brudd (fraktur) kan bein gro sammen igjen p.g.a. periost sin 

vedvarende evne til å produsere benvev 

Osteoblaster i periost rundt bruddstedet blir aktivert og begynner å 

danne en foreløpig bensubstans, callus, som holder stykkene 

sammen 

Dette området herdes via kalsiumfosfat og remodellering av 

bruddstykke skjer via osteoblaster og osteoklaster 

Benvev er et dynamiskt vev, d.v.s. at den tilpasser seg kravet den 

blir utsatt for. Ved økt belastning (trening og kroppsarbeid) vil 

knoklene vokse, ved inaktivitet skjer det motsatte 

Sammenhengen mellom nedbrytning og 

nydannelse av benvev. Det er balansen 

mellom nedbrytning og gjenoppbygging 

som avgjør om knoklene skal vokse og bli 

sterkere eller om de blir nedbryt og i 

verste fall utvikler beinskjørhet

BYGNINGSELEMENTENE I STØTTEVEV

FETTVEV 

Består av adipocytter som kan fylles 

med fettdråper og små mengder grunnsubstans. 

Fettvev finnes særlig i underhuden og rundt de indre organene i 

bukhulen. 

Deles inn i gult og brunt fettvev. Gult er den vanligste formen og 

utgjør nærmest alt fettvev hos voksne. Brunt fettvev finnes i 

små mengder mellom skulderbladene og rundt nyrene hos barn. 

Vevet inneholder ekstra mange mitokondrier, hvor 

elektrontransportkjeden er i stor grad frakoblet fra oksydativ 

fosforylering. Nesten all energien går derfor direkte over til 

varmeenergi!

4. NERVEVEV

NERVEVEV 

Nervevev er spesialisert for å danne og lede impulser 

Består av: 

 

 

nerveceller: (neuroner) danner og lede elektriske signaler 

(aksjonspotensialer) 

støtteceller: (gliaceller, glia = lim) 

Cellene i nervesystemet blir nrmere beskrevet senere i eget 

kapitel

5.FLYTENDE VEV

FLYTENDE VEV 

Blod og lymfe utgjør de flytende vevene 

Cellene er ikke forankret i noe, og flyter dermed fritt rundt i 

kroppen via blodåresystemet, og lymfesystemet 

Immunforsvarets celler kan også bevege seg i vevsvæsken 

utenfor årene.

BLODETS BESTANDDELER

BLOD 

Blod er rødfarget, tyktflytende og klebrig og er nært beslektet 

med bindevev (vi kan tenke på frie bindevevsceller) 

Den består av en klar gul væske, blodplasma, som inneholder 

forskjellige typer celler – blodceller 

 

 

erytrocytter (røde blodceller) 

leukocytter (hvite blodceller) 

trombocytter (blodplaster) 

Hovedtyper 

Cellene i blodet utgjør 40-50% av 

blodvolumet (kalles hematokrit) 

Blodcellene blir dannet i bengargen, 

lymfeknuter og milt

ERYTROCYTTENE 

Erytrocyttene transporterer oksygen i blodet og har dermed sin 

hovedfunksjon i selve blodet (i motsetning til leukocyttene, se 

senere) 

Blodet inneholder 500-1000 ganger så mange erytrocytter som 

leukocytter 

Erytrocyttene mister sin cellekjerne under utvikling og derfor i 

bare ca. 120 dager 

Det viktigste proteinet i erytrocyttene er hemoglobin, og utgjør 

33% av alle cellens proteiner 

Der er hemoglobinet som gir den røde fargen og transporterer 

oksygen 

Hemoglobin består av globin og heme (jern), hvor hemedelen er 

ansvarlig for oksygentransporten 

Det er normalt 14-15 g hemoglobin pr. 100 ml blod, og hvert 

hemoglobin molekyl kan frakte 1.34 ml oksygen

LEUKOCYTTENE 

I motsetning til erytrocyttene har leukocyttene kjerne og har 

sin hovedfunksjon utenfor blodbanen (bruker bare blodbanen som 

et transportmiddel) 

De er noe større enn erytrocyttene (7-15 um) og fargeløse 

De kan deles inn i: 

 

 

 

Granulocytter: utgjør 50-70% og kommer i tre varianter, inneholder 

mange lysosomer og sekretoriske vesikler 

nøytrofile granulocytter (utgjør hovedmengden) 

eosinofile granulocytter 

basofile granulocytter 

Lymfocytter: utgjør 20-25% og er de minste av leukocyttene, kalles 

også immunkompetente celler pga. sin rolle i immunreaksjonene i 

kroppen 

Monocytter: er de største cellene i blodet. Monocyttene er mobile og 

trenger lett gjennom veggen i kapillærer eller venyler. Fungerer som 

en makrofagreserve og bidra der behovet melder seg

TROMBOCYTTENE 

Trombocyttene er ca 2 um store og produseres i benmargen 

Trombocyttene er viktige for blodets koagulasjon, dersom det 

blir for få kan det inntre blødning (trombocytopenisk blødning) 

Cellene i blodet er av to hovedtyper, samt blodplater

UTVIKLING AV BLODCELLENE 

Erytrocyttene, granulocyttene, monocyttene og trombocyttene 

blir dannet i den røde benmargen (lymfocytter stammer opprinnelig 

også fra benmarg men modnes i lymfesystem) 

I barnealderen er det rød benmarg i de fleste knokler, etter 

hvert erstattes mye med fett (kalles da gul benmarg) 

I voksen alder er det rød benmarg først og fremst i endene av 

de lange rørknoklene og i bryst- og bekkenskjelettet 

I benmargen utvikles blodcellene fra en felles stamcelle* 

Stamcellene gir opphav til to celletyper: 

 

 

en utvikler seg til erytrocytter, granulocytter og monocytter 

den andre utvikler seg til lymfocytter 

*Stamceller er celler som ennå ikke er ferdig spesialisert, men som har evnen til å 

utvikle seg til forskjellige celletyper. Siden stamceller kan utvikle seg til forskjellige nye 

typer celler, er forskning på stamceller av interesse på grunn av muligheten for bruk i 

terapi.

BEINMARGEN 

Bildet viser en gjennomskåret leddhode. 

Vi ser spøngiøst benvev fylt med den røde 

benmargen. 

De fleste blodceller produseres av 

den røde beinmargen 

Under vekst og utvikling fyller beinmargen 

både marghulen og tomrommene mellom 

”bjelkene” i det spongiøse beinvevet 

I puberteten blir imidlertid den røde beinmargen i 

marghulen erstattet med fettvev og blir kalt den gule 

beinmargen

GENERELL EMBRYOLOGI 

Kap. 4 Menneskets funksjonelle anatomi 

Tilleggsfigurer hentet fra ”Human Embryologi” 

William J. Larsen, 3. edition

GENERELL EMBYOLOGI 

Når en eggcelle befryktes av en sædcelle dannes det en zygote, 

dette skjer i egglederen 

Gjennom zygotens vandring (3-4d) til livmoren, uterus, økes 

celleantallet til 12-14 og kalles da en morula 

Det dannes etter hvert en væskefylt blære rundt cellene, som 

har vokst enda mer i celleantall, det kalles nå en blastocyst 

Blastocysten består av: 

veggen i blæren (enkeltceller) = ytre cellemassen, utvikles til 

morkaken, placenta 

 

klump med celler i ene enden = indre cellemassen, gir opphav til selve 

fosteret

BEFRUKTNING - BLASTOCYST

KIMLAG 

Cellene i den indre cellemassen, embryoblaste, ordner seg i to 

kimlag = fosterskiven 

ektoderm, utvikler seg bl.a. til hud og nervesystem 

entoderm, utvikler seg bl.a. til overflateepitelet, kjertelepitel, leveren 

og lungene 

Innenfor fosterskiven ligger amnionhulen, den skal etter hvert 

utvikle seg til en større væskefylt hulrom som fosteret skal 

vokse i. 

Utenfor fosterskiver ligger plommesekken som er det 

opprinnelige hulrommet til blastocysten 

I 3. fosteruken dannes enda et kimlag, mesoderm, mellom de to 

opprinnelige kimbladene 

Noen av cellene i mesoderm blumper seg sammen til en streng, 

chorda dorsalis – ryggstrengen (forløper til ryggvirvlene)

SKJEMATISK FREMSTILLING AV EN 

BLASTOCYST

NEURALRØR 

Mesoderm utvikler seg etter hvert til forskjellige deler: 

Somiter: utvikler seg på hver side av midtlinjen 

Neuralfuren: ektoderm danner en langsgående fure som etter 

hvert lukker seg helt og blir til neuralrøret 

Neuralrøret: utvikler seg til sentralnervesystemet, fremre delen 

blir til hjernen 

A = 17 dager 

B = 19 dager 

C = 20 dager 

D = 21 dager

VIKTIGE ORGANER DANNES I 4-8 UKE 

I perioden fra den 4-8 fosteruken gir de tre kimlagene opphav 

til spesifikke vev og organer, og ved slutten av denne perioden 

er de viktigste organsystemene dannet 

Når fosteret er 5 uker har det i alt 42-44 par somiter, som 

samsvarer godt med antall ryggmargsnerver

DIFFERENSIERING AV SOMITENE 

Somitene begynner sin utvikling allerede i fjerde fosteruke 

 

 

 

Mediale delen (sklerotomen): vandrer medialt og bidrar til å danne 

virvelsøylen omkring chorda dorsalis 

Laterale delen (dermatomen): blir til huden og underhuden 

Midtre delen (myotomen): utvikler seg til skjelettmuskulaturen

FORHOLD MELLOM NERVE OG MUSKEL 

Myotomene har et noe uensartet forhold til de ferdige 

musklene: 

den segmentale opprinnelsen av myotomene bevares godt i 

kroppsveggen (intercostalmusklene og bukmusklene) 

segmentale opprinnelsen bevares dårlig i ektremitetene fordi 

her blandes myotomene 

hver myotom deltar i dannelsen av flere muskler, og hver 

muskel er utviklet fra flere myotomer 

Innervasjonen skjer fra de tilsvarende ryggmargssegmentene

DANNELSE AV SKJELETT 

Første tegn til fosterskjelettet oppstår i 5 fosteruke 

Det starter med fortetninger av bindevevsceller, som så går 

over til hyalin brusk 

Brusken erstattes med tiden av ben via: 

 

 

direkte ossifikasjon i de fleste knoklene 

indirekte ossifikasjon i bl.a. hodeskallen, hvor det ikke er brusket 

forløper (se slide nr. 50 for repitisjon) 

Så snart de bruskete eller benete knoklene oppstår, blir det 

dannet forskjellige typer forbindelser mellom dem – det vi 

kaller ledd 

 

 

Uekte ledd, bindevevsforbindelser og bruskforbindelsene oppstår ved 

at bindevevet mellom knoklene blir til fast bindevev eller brusk 

Ekte ledd (synovialledd) dannes ved at bindevevet mellom tilstøtende 

knokler kler innsiden av den primitiv leddspalte, senere tilbakedannes 

disse cellene på leddflatene men danner ellers synovialhinnen

GENERELT OM 

SKJELETTET 

Kap. 8 

Menneskets funksjonelle anatomi

SKJELETTET

GENERELT OM SKJELETTET 

Skjelettet er bygd opp av benvev, bruskvev og bindevev 

Benvevet danner knoklene som tjener som reisverk i kroppen 

og utspring og feste for musklene våre 

Knoklene bindes sammen av bindevev og brusk, de har svært 

forskjellig form og størrelse, men vi deler inn i 4 grupper: 

1. Rørknokler 

2. Korte knokler 

3. Flate knokler 

4. Uregelmessige knokler

1. RØRKNOKLER 

Rørknokler er bygget opp med: 

 

 

diafysen: skaftet, er som et rør fylt av 

gul benmarg (marghule) 

epifysene: de to endene av skaftet, består av 

spongiøst ben med rød benmarg med et ytre hardt 

skal (kompakt benvev). Endene har bruskkledde 

leddflater. Utgjør storparten av skjelettet i 

ektremitetene 

Knoklene i armen. Knokler farget blått er 

typiske rørknokler.

2. KORTE KNOKLER (TERNINGFORMET) 

Korte knokler er mer eller mindre terningformet. 

Håndrotsknoklene og fotrotsknoklene er korte knokler 

Fotrotsknokler 

Håndrotsknokler 

Knoklene i arm og ben. Knokler farget grønt er korte knokler.

3. FLATE KNOKLER 

Tynne eller flate knokler 

I tillegg til å være festepunkt for muskler fungerer disse som 

støtte og vern for vitale organer 

Bekken, brystbein (sternum) og ribber (costae) er eksempler på flate knokler. 

Skulderblad og noen av knoklene i hodeskallen hører også med til flate knokler.

4. UREGELMESSIGE KNOKLER 

Uregelmessige knokler er virvlene i ryggsøylen og knoklene i 

hodeskallen som ikke er flate 

Bekken, brystbein (sternum) og ribber (costae) er eksempler på flate knokler

LEDD 

Knoklene er forbundet med hverandre på 3 forksjellige måter: 

1. Bindevevsforbindelser: deles i 2 grupper: 

1. Syndesmoser omfatter alle bånd og mellombenshinner, gir alt fra stor til 

ingen bevegelighet i ledd. 

2. Suturer (sømmer) finner vi f.eks i skalletaket. Mellomrommet fylt med 

bindevev og fungerer som vekstsoner. Bevegelighet er større hos barn under 

vekst, men forsvinner hos voksne 

2. Bruskfornindelsene: 

1. Synkondrosene er knoklene bundet sammen av masiv hyalin brusk. 

Eksempel på synkondrose er fobindelsen mellom første ribbe og brystbenet 

2. Symfysene består av hyalinbrusk og fiberbrusk. Hyalinbrusk kler 

leddflaten, mens fiberbrusk fyller mellomrommet mellom leddflatene. 

Forbindelsen foran mellom hoftebena og mellomvirvelskivene er symfyser 

3. Synovialledd: 

 

Kalles ekte ledd, kjennetegnes av at knoklene er adskilt av en leddspalte. 

Leddflatene er kledd av leddbrusk. Oftest er leddflatene kromme, vi kaller 

da den konkave flaten leddskål, og den konvekse flaten leddhode. Rundt 

knokkelendene er det en mansjettlignende leddkapsel

LEDDBRUSKEN 

I de fleste synovialledd består leddbruksen av hyalin brusk, noen 

ledd har imidlertid fiberbrusk (eks. kjeveleddet) 

Tykkelse på brusk varierer avhengig av belastning (0.2-6 mm) 

Fungere som glideflate og støttdemper 

I skulder og hofteledd er leddskålen forsterket 

med en ring av fiberbrusk, en leddleppe 

Leddbruksen mangler årer og nerver, og 

blir derfor ernært fra leddvæsken og fra 

benvevet under brusken 

1. Benvev 

2. Periost 

3. Leddbrusk 

4. Leddhule 

5. Synovialhinne 

6. Fiberkapsel 

7-8. Kapillærnett 

A = arterie 

V = vene 

A-V = arteriovenøs anastomose

LEDDKAPSEL OG SYNOVIALHINNEN 

Leddkapsel består av to lag: 

1. fiberkapsel: ytre lag av fast bindevev 

sterk hinne av fast bindevev som binder knoklene sammen 

går direkte over i periost 

noen sener henger sammen med fiberkapselen og forsterker den (eks kneledd) 

i noen ledd fester muskler seg til kapselen og fungerer som en kapselstrammer 

(eks. m. brachialis) 

2. synovialhinne: indre bløtt lag 

 

 

 

 

 

 

kler fiberkapselen på innsiden 

rik på årer og nerver, men mindre følsom for smerte enn fiberkapsel og 

ligamenter 

hele leddhulen, med unntak av leddbrusken og en liten rand rundt 

leddbrusken, er kledd av synovialhinnen 

Leddvæsken, synovia, er en seigflytende væske som produseres av små totter 

på innsiden av synovialhinnen 

Ledd som har dårlig passform (kjeveleddet) har en leddskive i midten. 

Menisker (kneledd) er en variant av leddskive, hvor midten er helt borte slik 

at det bare gjenstår en ring

SYNOVIALLEDD

LIGAMENT (LEDDBÅND) 

Består av fast bindevev, og 

inneholder normalt lite elastiske 

fibre, dermed lite tøyelige 

I likhet med fiberkapsler og periost 

er ligamenter rikt forsynt med 

nervefibre = meget følsomme 

Rik nerveforsyningen danner også 

grunnlag for leddsansen (kinestetisk 

sans) 

Ligamentene er viktige for å hindre 

unormale og skadelige leddutslag 

Overstrekking kan føre til 

bristninger, forstuvning, gjentatte 

overstrekk kan føre til varig 

forlengelse (slengeledd)

SLIMPOSER (BURSAE) 

Slimposer er spalter i vevet som er 

kledd av synovialhenner (se fig. til 

høyre) 

Veggene legger tett inntil hverandre 

med noen dråper synovia imellom 

Slimposene har til oppgave å redusere 

friksjonen som oppstår ved bevegelser 

i ledd 

Slimposer finner vi gjerne omkring 

store ledd, eller der sener passerer 

over bevete fremspring 

På samme måte som leddvæsken, kan 

mengden væske i slimposer øke ved 

irrritasjontilstander

BEVEGELSER I LEDD 

Bevegelsesaksen er den aksen en 

knokkel beveger seg rundt under en 

bevegelse (se neste slide) 

Bevegelsesaksen er et nyttig begrep 

når vi skal forsøke å forstå hvordan 

en muskel virker i et ledd 

Aller først kan det være nyttig å lære 

seg sentrale begrep som brukes for å 

beskrive hovedplanene i kroppen 

Bruk litt tid på figuren til høyre, du 

vil ha god bruk for disse begrepene 

senere

BEVEGELSER I LEDD 

Tenk deg en tenkt rett linje gjennom punkter i leddet som står stille 

under bevegelsen, eksempler: 

A 

B 

A: her tenker vi oss en akse som går gjennom skulderen rett forfra og 

kommer ut rett bak (i sagitalplanet), bevegelse rundt denne aksen vil føre 

armen rett ut til siden. Bevegelsen skjer da i frontalplanet. 

B: nå er aksen flyttet tvers gjennom begge skuldrene, altså i 

frontalplanet. Bevegelse rundt denne aksen vil svinge armen rett frem og 

tilbake, bevegelsen skjer i sagitalplanet.

INNDELING AV SYNOVIALLEDD 

Ut ifra antall artikulerende knokler (hvor mange knokler som er 

med i leddet), deler vi inn i: 

 

 

enkle ledd: kun to knokler 

sammensatte ledd: flere enn to knokler 

Etter graden av bevegelighet deler i leddene i: 

 

stramme ledd: like store, plane leddflater som er omsluttet av en 

stram kapsel og leddbånd (eks. mellom korsben og hofteben) 

frie ledd: utgjør de fleste synovialledd, deler disse inn i: 

enaksete 

toaksete 

mangeaksete 

Etter formen på leddflatene kan vi også dele inn i: 

sylinderledd 

 

 

skrueledd 

spiralledd 

 

 

 

eggledd 

salledd 

kuleledd

HOVEDTYPER AV EKTE LEDD

BEVEGELIGHET I LEDD 

Med bevegelighet menes to ting: 

1. kan leddet beveges i en eller flere retninger 

2. størrelsen av de bevegelsesutslagene i de forskjellige retningene 

 

Det er flere faktorer som bestemmer hvelke retninger et ledd 

kan beveges i: 

 

Bevegelsesretning begrenses av: 

formen på leddflatene 

båndapparatet rundt leddet 

 

 

 

Bevegelsesutslag: 

størrelsesforholdet mellom de to leddflatene 

knokkelfremspring omkring leddene (eksempel olecranon) 

båndforbindelser (sjelden begrensende faktor) 

muskler (stramme muskler, varierer mye mellom individer) 

bløtdeler (kun i ekstreme tilfeller av store muskler eller fedme)

BENVEV ER ET DYNAMISK VEV 

Knoklene våre er meget plastiske, d.v.s. at de forandrer form og indre 

bygning hele livet for å tilpasse seg aktuelle belastningsforhold 

Benvevet gjennomgår sykliske forandringer der nedbrytning blir avløst 

av nydannelse 

En slik remodelleringssyklus varer i 3-6 måneder 

Dersom nydannelsen ikke oppveier nedbrytningen, blir resultatet over 

tid benskjørhet – osteoporose 

Faktorer som påvirker bremodelleringssyklusene er: 

 

 

 

 

benmorfogene proteiner: vekstfremmende signalmolekyler som blir frigjort 

når beinvevet blir brutt ned 

parathyroideahormonet (PTH) og Vitamin D: stimulerer nedbrytningen av 

benvev (som ledd i kalsiumregulering) 

kalsitonin: hemmer nedbrytningen av benvev (som ledd i 

kalsiumregulering) 

østrogen: hemmer osteoklastaktivieten, redusert/mangel på østrogen er 

hovedårsaken til benskjørheten hos kvinner etter klimakteriet

FAKTORER SOM PÅVIRKER STYRKEN TIL EN 

KNOKKEL 

To rørknokler med forskjellig diameter, mens ellers like, vil ha 

forskjellig styrke. Den med minst diameter vil lettere bøye seg 

og brekke. Dette skyldes at benmassen er samlet nærmere 

lengdeaksen i den tynneste knokkelen 

A 

B 

To rørknokler med forskjellig diameter, men samme lengde og benmasse (de veier 

akkurat det samme). A har mindre diameter enn B. Fordi massen til A ligger samlet 

nærmere midtaksen vil den tåle mindre påkjenninger enn B før den bøyer/brekker

TVERRFORBINDELSER I SPONGIØST 

BENVEV 

Tverrforbindelse 

Spongiøst benvev (svampet benbev) kalles 

også trabekulært ben p.g.a. organiseringen i 

trabekeler (betyr liten bjelke) 

A 

Trabeklene ligger først og fremst ordnet 

parallelt med lengdeaksen, men har også 

mange tverrforbindelser (A) 

Tverrforbindelsene har stor betydning for 

styrken til knokklene 

En bjelke tåler 4 ganger mer belastning 

dersom den har en tverrforbindelse til en 

nabobjelke (B) 

B

BEINVEV HOS ELDRE 

Bildene viser hvordan bentettheten reduseres ved 

alder, tykkelsen på trabeklene blir stadig mindre 

Beinvevet reduseres når vi blir eldre, noe som kan føre til 

beinskjørhet (osteoporose) dersom tapet er stort 

Dette skyldes at det i hver remodelleringssyklus blir nydannet litt 

mindre benvev enn det som ble brutt ned. Med årene akkumuleres 

dette bentapet og kan føre til så stort tap at skjelettet ikke lenger 

tåler de daglige belastningene den utsettes for 

Bortfallet av østrogen (etter klimakteriet), som har en hemmende 

virkning på bennedbrytning, gjør aldrene kvinner mer utsatt enn 

menn når det gjelder faren for benskjørhet

ALDERSBETINGET REDUKSJON I 

BENMASSE 

Aldersbetinget reduksjon i benmineralinnholdet i lumbalcolumna. De røde trekantene 

står for kvinner før menopausen, de blå sirklene for postmenopausale kvinner. 

Bentapet øker først etter 50-årsalderen

FYSISK AKTIVITET 

Undersøkelser har vist at det er positiv korrelasjon (sammenheng) 

mellom musklestyrke og bentetthet i sammme kroppsområde 

Slike undersøkelser støtter antagelsen om at fysisk aktivitet 

styrker skjelettet på sammen måte som styrketrening styrker 

muskelaturen 

Selv om vi vet relativt lite om selve mekanismene bak denne 

prosessen, er det enighet om at det er selve belastningen (kreftene 

som knoklene blir utsatt for) som er avgjørende betydning 

Ved å regelmessig utsette kroppen for belastning (gjennom fysisk 

aktivitet), trykkes, bøyes og vris skjelettet: 

 

 

 

små ”skader” oppstår i bjelkene (mikrofrakturer) 

remodelleringsprosessen har til oppgave å reparere disse skadene 

omorganisering av bjelkene under reperasjon gjør skjelettet sterkere

GENERELT OM MUSKLENE 

Muskel blir omhandlet som et eget kapitel senere 

og vil derfor ikke bli omtalt nærmere her

GENERELL ANATOMI 

Kap. 11-22 

Menneskets funksjonelle anatomi 

Anatomisk atlas, Budowik et al. 

Atlas of Anatomi, Gilroy et al.

DEFINISJON AV AKSER, 

PLAN OG 

BEVEGELSESUTSLAG 

Anatomisk Atlas, Dudowick et al. 

Kap. 4

REPITISJON: KROPPENS BEVEGELSESAKSER 

OG PLAN

BEVEGELSER I SKULDERLEDD 1

BEVEGELSER I SKULDERLEDD 2 

Mange av bevegelsene av overarmen i forhold til kroppen skyldes en 

kombinasjon av bevegelse i selve skulderleddet og en glidning av scapula på 

toraks

BEVEGELSESUTSLAG I ALBULEDD

BEVEGELSESUTSLAG I HÅNDLEDDET

BEVEGELSESUTSLAG I FINGRENE

BEVEGELSESUTSLAG I HOFTELEDD 1

BEVEGELSESUTSLAG I HOFTELEDD 2 

NB! Tilsvarende bevegelse er i hoften 

også! Fremoverføring av låret kalles 

fleksjon, mens en bakoverføring kalles 

ekstensjon.

BEVEGELSESUTSLAG I ANKEL OG FOT

SYNERGISTER OG ANTAGONISTER 

To muskler som har 

identisk virkning på et ledd, 

kalles for synergister 

Muskler som har motsatt 

virkning på et ledd, kalles 

for antagonister

SKJELETTET 

Overekstremitetens ledd

SKJELETTET I OVEREKSTREMITET 

Overarm 

Underarm 

Hånd

CLAVICULA

SCAPULA

HUMERUS

MUSKLER SOM BEVEGER 

SCAPULA I FORHOLD TIL 

TORAKS 

m. trapezius 

m. rhomboideus 

m. levator scapulae 

m. pectoralis minor 

m. serratus anterior 

m. latissimus dorsi

M. TRAPEZIUS 

Utspring: 

o 

øvre nakkelinje, ytre nakkeknute, 

lig. nuchae ryggtaggene fra 6. 

cervicalvirvel t.o.m. 12 thorakalvirvel 

Feste: 

o lateraldelen av clavicula, acromion og 

den nærmeste delen av spina scapulae. 

Nedre fibrer fester seg på undersiden 

av den mediale delen av spina 

scapulae 

Virkning: 

o øvre del, løfter scapula. Midre del, 

trekker scapula inn mot virvelsøylen. 

Nedre del, trekker scapula nedover. 

Sammen kan øvre og nedre del dreie 

scapula 

Innervasjon: 

o n. accessorius og sensoriske fibre fra 

plexus cervicalis (C3-4)

M. RHOMBOIDEUS 

Utspring: 

o 

ryggtaggene på de to nedreste 

cervikalvirvlene og 4 øverste 

thorakalvirvlene 

Feste: 

o margo medialis (nedenfor spina 

scapulae) 

Virkning: 

o antagonist til m. serratus anterior. 

Når disse to trekker seg sammen 

samtidig, blir scapula fiksert og 

trukket inn mot thorax 

Innervasjon: 

o 

n. dorsalis scapulae (C4-5)

M. LEVATOR SCAPULAE 

Utspring: 

o 

tverrtaggene 1-4. cervikalvirvel 

Feste: 

o øvre hjørnet av scapula og margo 

medialis 

Virkning: 

o løfter scapula sammen med den 

øvre delen av m. trapezius 

Innervasjon: 

o n. dorsalis scapulae (C5 , samt 

grener fra C3-4)

M. PECTORALIS MINOR 

Utspring: 

o 

3 flate senetagger fra 3-5 costa 

Feste: 

o proc. Coracoideus 

Virkning: 

o 

o 

trekke skulderen fremover og 

nedover 

kan bidra ved forsert inspirasjon 

Innervasjon: 

o 

Nn. Pectorales medialis og lateralis 

(C6-8)

M. SERRATUS ANTERIOR 

Utspring: 

o 

9 øverste costae 

Feste: 

o margo medialis på scapula, nedre del 

fester seg på angulus inferior 

Virkning: 

o sammen med m. rhomboideus 

fikserer m. serratus anterior scapula 

og holder det inn mot thorax. 

o Alene trekker den scapula lateralt 

og fremover, kan dreie scapula slik 

at cavitas glenoidalis vender oppover 

Innervasjon: 

o 

n. thoracicus longus (C5-6)

M. LATISSIMUS DORSI 

Utspring: 

o 

Feste: 

o 

ryggtaggene av de 6 nederste 

thorakalvirvlene og alle 

lumbalvirvlene samt crista scralis 

mediana og bakre del av crista 

iliaca 

crista tuberculi minoris humeri 

Virkning: 

o 

ved fleksjon i skulderledd vil nedre 

del trekke armen nedover og 

bakover. Er også en kraftig 

adduktor og innoverrotator i 

skulderledd 

Innervasjon: 

o 

Nn. subscapulares (C6-7)

FUNKSJON & HOVEDMUSKLER 

Trekker medialt 

m. trapezius (midtre del) 


Hever 


m. trapezius (øvre del)


Senker 

m. pectoralis minor 

m. trapezius (nedre del) 

m. serratus anterior (nedre del) 

m. latissimus dorsi (indirekte 

ved virkningen på humerus) 

Trekker lateralt og fremover 

m. serratus anterior


roterer (leddskålen oppover) 

m. trapezius (hele muskelen) 

m. serratus anterior

MUSKLER SOM BEVEGER 

HUMERUS I FORHOLD TIL 

SCAPULA 

m. deltoideus 

m. supraspinatus 

m. pectoralis major 

m. biceps brachii 

m. coracobrachialis 

m. latissimus dorsi 

m. teres major 

m. teres minor 

m. subscapularis 

m. infraspinatus

M. DELTOIDEUS 

Utspring: 

o 

forsiden av den laterale 1/3 av clavicula, 

kanten av acromion og undersiden av 

spina scapulae 

Feste: 

o tuberositas deltoidea på lateralsiden av 

humerusskaftet 

Virkning: 

o midtre del: kraftigste abduktoren i 

skulderledd 

o 

o 

fremre del: ventralfleksjon, fører armen 

fremover i abdusert arm, abduktorer over 

60°, adduktorer under 60° 

bakre del: fører armen bakover ved 

abdusert arm, , abduktorer over 60°, 

adduktorer under 60° 

Innervasjon: 

o 

n. axillaris (C5-6)

M. SUPRASPINATUS 

Utspring: 

o 

fossa spuraspinata 

Feste: 

o øverste (fremre) fasetten av 

tuberculum majus 

Virkning: 

o abduserer i skulderledd 

Innervering: 

o 

n. suprascapularis (C4-6)

M. PECTORALIS MAJOR 

Utspring: 

o 

Feste: 

o 

mediale halvdelen av clavicula, 

manubrium, corpus sterni, de seks 

øverste costae og skjeden omkring 

m. rectus abdominis 

fibrene samler seg i en kraftig 

sene som er festet på crista 

tuberculi majoris humeri 

Virkning: 

o 

o 

o 

fører en abdusert arm foran 

brystet og roterer den innover 

øvre del: flekterer i skulderledd 

nedre del: aktiv ved forsert 

ekstensjon i skulderledd (hugg) 

Innervasjon: 

o Nn- pectorales medialis og 

lateralis (C6-8)

M. BICEPS BRACHII 

Utspring: 

o 

o 

Feste: 

o 

Caput breve (mediale hodet), proc. 

coracoideus (sammen med coracobrachialis) 

Coput longum (laterale hodet), 

tuberculum supraglenoidale og 

leddleppen like ved 

bakre delen av tuberositas radii 

Virkning: 

o føre armen fremover i skulderledd, 

flekterer i albuen samt supinator når 

armen er flektert 

Innervering: 

o 

n. musculocutaneus (C5-6)

M. CORACOBRACHIALIS 

Utspring: 

o 

proc. coracoideus 

Feste: 

o medialsiden av humerus like 

nedenfor midten 

Virkning: 

o fører armen fremover samt 

adduserer armen 

Innervering: 

o n. musculocutaneus

M. TERES MAJOR 

Utspring: 

o 

dorsalflaten av angulus inferior 

scapulae og margo lateralis 

(nedenfor teres minor) 

Feste: 

o crista tuberculi minoris 

Virkning: 

o roterer armen medialt, adduserer 

og ekstenderer i skulderledd 

o samme virkning på armen som m. 

latissimus dorsi og kan betraktes 

som et scapulært utspringshode av 

denne 

Innervering: 

Nn. subscapulares (C5-7)

M. TERES MINOR 

Utspring: 

o 

Feste: 

o 

midtre delen av lateralkanten av 

scapula 

nederste fasetten av tuberculum 

majus 

Virkning: 

Innervering: 

o N. axillaris (C5-7)

M. SUBSCAPULARIS 

Utspring: 

o 

hele fossa subscapularis 

Feste: 

o tuberculum minus (noen fibre 

fester til leddkapselen 

Virkning: 

o roterer armen medialt, adduserer 

og trekker armen bakover 

Innervering: 

o Nn. subscapulares (C5-7)

M. INFRASPINATUS 

Utspring: 

o 

fossa infraspinata 

Feste: 

o midtre fasetten av tuberculum 

majus 

Virkning: 

o roterer armen lateralt 

Innervering: 

o 

n. suprascapularis (C5-6)


Abduserer 

m. deltoideus (midtre del) 

m. supraspinatus 

Flekterer 

m. deltoideus (fremre del) 



m. coracobrachialis


Ekstenderer 

m. deltoideus (bakre del) 



m. triceps brachii (caput longum) 

Adduserer 



m. teres major


Innoverroterer 


m. subscapularis 

m. deltoideus (fremre del) 

m. latissius dorsi 


Utoverroterer 

m. deltoideus (bakre del) 

m. infraspinatus 

m. teres minor

MUSKLER MED VIRKNING PÅ 

ALBULEDDET 


m. brachialis 

m. brachioradialis 

m. triceps brachii

M. BRACHIALIS 

Utspring: 

o 

distale halvdel av forsiden av 

humerus, nedenfor feste til 

deltoideus 

Feste: 

o tuberositas ulnae og med noen 

dype fibre til albuleddkapselen 

Virkning: 

o fleksjon i albuleddet 

Innervering: 

o 

n. musculocutaneus (C5-7)

M. BRACHIORADIALIS 

Utspring 

o 

Feste 

o 

lateralkanten av distale 1/3 av 

humerus 

like ovenfor proc. styoloideus 

Virkning 

o flekterer i albuledd 

Innervering 

n. radialis (C5-6)

M. TRICEPS BRACHII 

Utspring: 

o 

o 

o 

Feste: 

o 

Caput longum: tuberculum 

infraglenoidale, margo lateralis scapulae 

Caput laterale: dorsalflaten av humerus 

(proksimale halvdel) 

Caput mediale: dorsalflaten av humerus 

(distale halvdel) 

øvre flate av olecranon 

Virkning: 

o eneste muskel som ekstenderer i 

albuleddet (hele muskelen) 

o 

lange hodet fører armen bakover i 

skulderleddet og noe adduksjon 

Innervering: 

o 

n. radialis (C6-8)


Flekterer 


m. brachialis 

m. brachioradialis 

Ekstenderer 

m. triceps brachii

UNDERARMEN 

Vi har mange muskler i underarmen. Pensum her er 

kun virkning, ikke utspring/feste/innervering. Vi 

begrenser oss også til muskler som pronerer, 

supinerer underarm, samt fleksjon og ekstensjon i 

håndledd. Musklene som beveger fingrene er ikke 

pensum

PRONASJON & SUPINASJON 

Muskler som pronerer underarmen: 

 

 

 

m. pronator teres 

m. pronator quadratus 

m. brachioradialis (fra supinert stilling) 

Muskler som supinerer underarmen: 

 

 

 


m. supinator 

m. brachioradialis (fra pronert stilling)

MUSKLER SOM VIRKER PÅ 

HÅNDLEDD 

Ekstensjon: 

 

 

 

m. extensor carpi radialis longus 

m. extensor carpi radialis brevis 

m. extensor carpi ulnaris 

Fleksjon: 

 

 

m. flexor carpi radialis 

m. fexor carpi ulnaris

SKJELETTET 

Thoraks

THORAX

RYGGSØYLEN

KORSBENET

HALSMUSKLENE 

m. sternocleidomastoideus

M. STERNOCLEIDIOMASTOIDEUS 

Utspring: 

o 

Feste: 

o 

medial del: fra manubrium sterni 

lateral del: fra mediale 1/3 clavicula 

proc. mastoideus 

Virkning 

o ved ensidig bruk, bøyes hodet til 

samme side mens ansikt dreies til 

motsatt 

o dobbelsidig bruk bøyes hodet 

fremover 

o 

ved fiksert hode, vil den løfte 

sternum og ventrale deler av ribbene 

(aktiv ved forsert inspirasjon) 

Innervering: 

n. accessorius (C2)

MUSKLENE PÅ THORAKS 

m. intercostales interni 

m. intercostales eksterni 

m. diafragma

M. INTERCOSTALES EXTERNI 

Utspring/Feste: 

o 

o 

o 

fyller de 11 intercostalrommene 

går skrått nedover og fremover 

begynner ved ribbeknuten bak og 

går frem til ribbebruskene 

Virkning: 

o 

hever ribbene 

Innervering: 

o 

intercostalnervene

M. INTERCOSTALES INTERNI 

Utspring/Feste 

o 

o 

o 

fyller de 11 intercostalrommene 

fiberretning skrått nedover og 

bakover 

strekker seg fra sternum og 

bakover til ribbevinkelen 

Virkning: 

o senker ribbene 

Innervering: 

o 

intercostalnervene

M. DIAFRAGMA 

Utspring: 

o 

o 

plateformet muskel som skiller 

brysthulen fra bukhulen 

springer ut rundt apertura 

thoracis inferior 

Fest: 

o centrum tendineum 

Virkning: 

o 

øker volumet i brysthulen 

Innervering: 

o n. phrenicus (C3-5)

RYGGMUSKLENE 

Overflatiske: 

m. trapezius 




Dype: 

m. erector spinae 

m. transversospinalis 

m. splenius 

m. multifidus 

m. rotatores 

omtales under overekstremitetens 

muskler

M. ERECTOR SPINAE 

Uspring: 

o korsbenet, ryggtaggene til 

lumbalvirvlene + to nederste 

thorakalmirvlene og hoftekammen 

Feste: 

o muskelen deler seg opp i tre 

muskelmasser: 

m. illiocostalis 

m. spinalis 

m. longissimus 

Virkning: 

o Dobbelsidig: strekker virvelsøylen 

bakover 

o Ensidig: bøyer og roterer 

virvelsøyle til samme side 

o Fiksert overkropp, bøye og dreie 

bekkenet 

Innervering: 

o 1.cervikal – 5. lumbalnerve

M. ILLIOCOSTALIS 

Utspring: 

o 

o 

se erector spinae 

består av en lumbal, thorakal og 

cervikal del 

Feste: 

o 

alle ribbevinklene og tverrtaggene 

til de 4 nederste cervikalvirvlene 

Virkning: 

o 


Innervering: 

o se erector spinae

M. SPINALES 


o 

o 

thorakal og servikal del, primært 

thorakal 

ryggtagg til ryggtagg 

Virkning: 

o 


Innervering: 

o se erector spinae

M. LONGISSIMUS 

Utspring: 

o 


Feste: 

o 4-12 ribber 

o 

o 

tverrtaggene C2-T12 

proc. mastoideus 

Virkning: 

o se erector spinae 

Innervering: 

o 

se erector spinae

M. TRANSVERSOSPINALIS 


o 

o 

Muskler i det transversospinale 

systemet går fra tverrtagger til 

ryggtagger 

Inndelt i 3 grupper etter det antall 

virvler som de hopper over 

m. semispinalis 

Virkning: 

o 

m. rotatores 

m. multifidus 

dreier ryggvirvlene i forhold til 

hverandre 

Innervering: 

o 

spinalnervene

M. SEMISPINALIS / M. MULTIFIDIS / M. 

ROTATORES

BUKMUSKLENE 

m. rectus abdominis 

m. obliquus externus abdominis 

m. obliquus internus abdominis 

m. transversus abdominis

M. RECTUS ABDOMINIS 

Utspring: 

o 

5-7 costalbrusk og proc. xiphoideus 

Feste: 

o går nedover på hver side av linea 

alba og fester seg til crista pubica 

og symfysen 

Virkning: 

o 

bøyer kroppen fremover, eller 

dreier bekkenet oppover 

Innervering: 

o 7.-12 intercostalnerve samt 1. 

lumbalnerve.

M. OBLIQUUS EXTERNUS 

ABDOMINIS 

Utspring: 

o 

o 

8 nederste costae 

går skrått fremover og nedover 

(steilere fiberretning lenger bak) 

Feste: 

o 

anterior del av crista iliaca, 

abdominale aponeurosen og 

symfysen 

Virkning: 

o dobbelsidig: fleksjon i virvelsøylen, 

vipper bekkenet bakover 

o 

ensidig: laterall fleksjon og rotasjon 

i virvelsøylen 

Innervering: 

o 5.-12. intercostalnerve og 1. 

lumbalnerve

M. OBLIQUUS INTERNUS 

ABDOMINIS 

Utspring: 

o 

o 

nedre del av facia thoracolumbalis, 

lig. lumbocostale og crista iliaca 

brer seg vifteformet fremover og 

oppover 

Feste: 

o 3 nederste ribbene og abdominale 

aponeurose 

Virkning: 

o dobbelsidig: fleksjon i virvelsøylen, 

vipper bekkenet bakover 

o 

ensidig: laterall fleksjon og rotasjon i 

virvelsøylen 

Innervering: 

o 8.-12. intercostalnerve og 1. 

lumbalnerve

M. TRANSVERSUS ABDOMINIS 

Utspring: 

o 

6 nederste costalbruskene, lig. 

lumbocostale, crista iliaca og lig. 

inguinale 

Feste: 

o abdominale aponeurosen 

Virkning: 

o 

strammer bukveggen og reduserer 

dermed bukvolumet 

Innervering: 

o 5.-12. intercostalnerve og 1. og 2. 

lumbalnerve

SKJELETTET 

Underekstremiteten

UNDEREKSTREMITETEN

BEKKENET (SETT FORFRA)

BEKKENET (SETT FRA SIDEN)

FEMUR

TIBIA & 

FIBULA

MUSKLENE I 

UNDEREKSTREMITETEN

MUSKLER MED VIRKNING 

PÅ HOFTELEDDET 

m. rectus femoris 

m. iliopsoas (psoas major, minor og illiacus) 

m. sartorius 

m. tensor fascia latae 

m. gluteus maximus, medius og minimus 

m. biceps femoris 

m. semimembranosus 

m. semitendinosus 

m. adductor magnus, longus og brevis 

m. gracilis

M. RECTUS FEMORIS 

Utspring: 

o 

Feste: 

o 

spina iliaca anterior inferior og 

øvre randen av acetabulum 

tuberositas tibiae 

Virkning: 

o extensjon i kneledd, flekterer i 

hofte og kan vippe bekkenet 

fremover 

Innervering: 

o 

n. femoralis (L2-4)

M. ILIOPSOAS 

Består av: 

o 

o 

o 

m. psoas major 

m. psoas minor 

m. iliacus 

Virkning: 

o 

o 

o 

viktigste bøyeren i hofteleddet 

innvirkning på lumballordosen 

usikkerhet i forhold til rotasjon 

Innervasjon: 

o plexus lumbalis og n. femoralis 

(L1-4)

M. PSOAS MAJOR 

Utspring: 

o 

Feste: 

o 

12. thorakal – 4. lumbalvirvel, 

tverrtaggene av alle 

lumbalvirvelene, 12. costa og os 

ilium 

dorsalsiden av trochanter minor 

Virkning: 

o se iliopsoas 

Innervasjon: 

o 

plexus lumbalis (L1-3)

M. PSOAS MINOR 

Utspring: 

o 12. thorakalvirvel og 1. 

lumbalvirvel 

Feste: 

o 

fascien over m. psoas major og dels 

på eminentia iliopubica 

Virkning: 

o 

se iliopsoas 

Innervering: 

o Spinalnerven (L1)

M. ILIACUS 

Utspring: 

o 

fossa iliaca og fremre kanten av os 

ilium mellom spina iliaca anterior 

superior og inferior 

Feste: 

o lateralkanten av psoassenen og 

like nedenfor trochanter minor 

Virkning: 

o se iliopsoas 

Innervering: 

o 

n. femoralis (L2-3)

M. SARTORIUS 

Utspring: 

o 

Feste: 

o 

like nedenfor spina iliaca anterior 

superior 

medialt for tuberositas tibiae 

Virkning: 

o Flekterer og abduserer i hofteledd 

o 

Flekterer i kneledd og dreier den 

bøyde leggen innover 

Innervering: 

o n. femoralis (L2-3)

M. TENSOR FASCIAE LATAE 

Utspring: 

o 

spina iliaca anterior superior 

Feste: 

o tractus iliotibialis 

Virkning: 

o 

o 

flekterer, abduserer og 

medialroterer i hofteledd 

tipper bekkenet fremover ved 

fiksert femur 

Innervering: 

o n. gluteus superior (L4-5, S1)

M. GLUTEUS MAXIMUS 

Utspring: 

o 

o 

os ilium: fra spina iliaca posterior 

supreior frem til lenea glutea 

posterior og sidflaten av os sacrum 

og de øverste halevirvlene 

fascia thoracolumbalis 

Feste: 

o 

tractus iliotibialis og tuberositas 

glutea 

Virkning: 

o 

o 

o 

ekstenderer og lateralroter i 

hofteledd 

øverste del adduksjon, nedre del 

abduksjon (ved strukket hofteledd) 

tipper bekkenet bakover 

Innervering: 

o 

n. gluteus inferior

M. GLUTEUS MEDIUS 

Utspring: 

o 

Feste: 

o 

utsiden av os ilium mellom linea 

glutea posterior og anterior 

trochanter major (lateralsiden) 

Virkning: 

o Abduktor ved fiksert hofte 

o 

o 

Ved fiksert fot vippe bekkenet til 

samme side (f.eks når vi går) 

Fremre del: flektere og 

medialrotere i hofteledd 

Innervering: 

o 

n. gluteus superior (L4-5)

M. GLUTEUS MINIMUS 

Utspring: 

o 

samme som gluteus medius 

Feste: 

o trochanter major (ventralsiden) 

Virkning: 

o 

samme som gluteus medius 

Innervering: 

o samme som gluteus medius

M. BICEPS FEMORIS 

Utspring: 

o 

o 

Feste: 

o 

caput longum: tuber ischiadicum 

caput breve: laterale lårbensleppen 

caput fibula og noen fibre til 

laterale tibiakondylen 

Virkning: 

o flekterer i kneledd og ekstenderer i 

hofteledd 

o 

utoverrotator ved bøyd kne 

Innervering: 

o n. ischiadicus (L5-S2)

M. SEMITENDINOSUS 

Utspring: 

o 

tuber ischiadicum 

Feste: 

o fester seg på mediale tibiakondylen 

sammen med gracilis, sartorius og 

semitendinosus i det man kaller pes 

anserinus (gåsefoten) 

Virkning: 

o flekterer i kneledd 

o 

o 

ekstenderer i hofteledd, evnt tipper 

bekkenet 

medialroterer leggen 

Innervering: 

o n. tibialis (L5-S2)

M. SEMIMEMBRANOSUS 

Utspring: 

o 

tuber ischiadicum 

Feste: 

o mediale tibiakondylen 

Virkning: 

o 

samme som semitendinosus 

Innervering: 

o n. tibialis (L5-S1)

M. ADDUCTOR MAGNUS 

Utspring: 

o 

o 

fremre del: ramus inferior ossis 

pubis og ischii 

bakre del: tuber ischiadicum 

Feste: 

o 

linea aspera på femur (mediale 

lårbensleppen) 

Virkning: 

o 

o 

o 

adduksjon i hofteledd 

ekstensjon i hofteledd, mens 

andre adduktorene flekterer 

medialroterer femur 

Innervering: 

o 

n. ischiadicus og n. obturatorius 

(L2-S1)

M. ADDUCTOR LONGUS 

Utspring: 

o 

Feste: 

o 

os pubis (like nedenfor tuberculum 

pubicum) 

linea aspera på femur (mediale 


Virkning: 

o 

o 

adduksjon og fleksjon i hofteledd 

lateralroterer femur 

Innervering: 

o n. obturatorius (L2-4)

M. ADDUCTOR BREVIS 

Utspring: 

o 

ramus inferior ossis pubis 

Feste: 

o linea aspera på femur (mediale 


Virkning: 

o samme som adductor longus 

Innervering: 

o 

n. obturatorius (L3-4)

M. GRACILIS 

Utspring: 

o 

ramus inferior ossis pubis 

Feste: 

o pes anserinus øverst på medialsiden 

av tibia 

Virkning: 

o adduksjon i hofteledd 

o 

flekterer og medialroterer i kneledd 

Innervering: 

o 

n. obturatorius (L3-4)


HOFTELEDD 

Fleksjon 


m. psoas major 

m. psoas minor 

m. iliacus 

m. sartorius 

m. tensor fasciae latae 

Ekstensjon 

m. gluteus maximus 




m. adductor magnus


HOFTELEDD 

Adduksjon 

m. adductor longus 

m. adductor brevis 

m. adductor magnus 

m. gracilis 

Abduksjon 

m. gluteus medius 

m. gluteus minimus


HOFTELEDD 

Adduksjon 

m. adductor magnus 

m. tensor fasciae latae 


m. gluteusminimus 

Abduksjon 

m. gluteus maximus 


m. gluteus minimus

MUSKLER MED VIRKNING 

PÅ KNELEDDET 


m. vastus lateralis 

m. vastus intermedius 

m. vastus medialis 

m. gastrocnemius 




m. sartorius 

m. garcilis 

m. quadriceps femoris

M. QUADRICEPS FEMORIS 

Quadriceps består av følgende 

muskler: 

o m. rectus femoris 

o 

o 

o 

m. vastus lateralis 

m. vastus intermedius 

m. vastus medialis

M. VASTUS LATERALIS 

Utspring: 

o 

Feste: 

o 

fra basis av trochanter major ned 

langs linea aspera (lateralt) 


Virkning: 

o ekstensjon i kneledd 

Innervering: 

o 

n. femoralis (L2-4)

M. VASTUS INTERMEDIUS 

Utspring: 

o 

Feste: 

o 

fremre skaftet og linea aspera på 

femur 


Virkning: 

o ekstensjon i kneledd 

Innervering: 

o 

n. femoralis (L2-4)

M. VASTUS MEDIALIS 

Utspring: 

o 

linea aspera (medialt) 

Feste: 

o tuberositas tibiae 

Virkning: 

o 

ekstensjon i kneledd 

Innervering: 

o n. femoralis (L2-4)

M. GASTROCNEMIUS 

Utspring: 

o 

et hode fra hver femurkondyle 

Feste: 

o via achillessenen til calcaneus 

(sammen med soleus) 

Virkning: 

o plantarflekterer i ankelen 

o 

o 

flekterer i kneledd 

inverterer foten 

Innervering: 

o 

n. tibialis (S1-2)


Ekstenderer 

Flekterer 

m. quadriceps femoris m. gastrocnemius 




m. sartorius


Innoverroterer tibia 



m. sartorius 

m. gracilis 

Utoverroterer tibia 

m. biceps femoris

MUSKLER MED VIRKNING I 

ANKELEN 

m. gastrocnemius 

m. soleus 

m. flexor digitorum longus 

m. tibialis posterior 

m. flexor hallucis longus 

m. fibularis longus og brevis 

m. tibialis anterior 

m. extensor digitorum longus 

m. extensor hallucis longus 


m. triceps surae

M. SOLEUS 

Utspring: 

o 

caput fibula og proximale 1/3 av 

fibulaskaftet samt linea solei på 

tibia 

Feste: 

o via achillessenen til calcaneus 

(sammen med gastrocnemius) 

Virkning: 

o plantarflekter og inverterer foten 

Innervering: 

o 

n. tibialis (S1-2)


Plantarfleksjon 

m. triceps surae 



m. flexor hallucis longus 


Dorsalfleksjon 

m. tibialis anterior 


m. etensor hallucis longus


Eversjon 



m. extensor hallucis longus 

Inversjon 

m. triceps surae 



m. flexor hallucis longus

M. TIBIALIS ANTERIOR / TIBIALIS 

POSTERIOR

M. FIBULARIS LONGUS / M. FIBULARIS BREVIS

M. FLEXOR & EXTENSOR DIGITORUM 

LONGUS

M. FLEXOR & EXTENSOR HALLUCIS 

LONGUS

NYTTIGE ORD OG BEGREPER

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?