Familiesolidariteten - Seniorsaken

Gjennom en
oldefars briller
jahn otto johansen
Kultur er medisin for eldre
Kultur er gjerne det første som politikere og byråkrater
skjærer ned på når det oppstår budsjettproblemer.
Det gjelder på alle plan - fra statens store pengesekk
til de mer beskjedne summer som kommunene rutter
med. Intet ondt ord om idrett, speiding og annet
ungdomsarbeid, men jeg kan ikke helt skjønne hvorfor
det alltid skal gå foran kultur, og heller ikke vil jeg
kjøpe den utvanning som ligger i det ”utvidede
kulturbegrep”. Da blir alt og ingenting kultur.
”Mange politikere og byråkrater har
ikke forstått at kultur er den beste medisin
for eldre. Kultur gir seniorer et rikere liv,
og det er også en helsegevinst.”
Ekstra vanskelig blir det når kultur stilles opp mot
eldreomsorg og de sykes behov. Da er kulturen dømt
til å tape. Men nettopp her ligger den store misforståelsen.
Mange politikere og byråkrater har ikke forstått
at kultur er den beste medisin for eldre. Kultur gir
seniorer et rikere liv, og det er også en helsegevinst. Jeg
taler ut fra egen erfaring, selv om jeg bare er å regne
med som en ”ungsau” med mine 73 år og en aktivitet
til sjøs og på land som ikke minner særlig mye om
pensjonstilværelse. Jeg opptrer mye for eldre mennesker
på senioruniversiteter, og da registrerer jeg at det
alltid er stor interesse for kultur. Som folk i alle aldre
blar også eldre mennesker gjennom Se og Hør. Men
samtidig går de i teater og på konsert, de leser lødig
litteratur og besøker kunstutstillinger. Og de reagerer på
Dagbladet når dette organ - jeg er fristet til å kalle det et
”kjønnsorgan” - kopierer Se og Hør syv ganger i uken.
Jeg husker jeg var sammen med Wenche Foss på
et arrangement på Vestlandet for noen år siden. I
forsamlingen var det mange på hennes alder. Møtet
med den store skuespiller og humanist var som en
vitamininnsprøytning. Jeg er som formann i den
ærverdige Kunstnerforeningen i Oslo så privilegert at
jeg har Wenche Foss som æresmedlem - i likhet med
andre seniorer som Henki Kolstad, Ulf Aas, Oddvar
S. Kvam og Arne Nordheim. De beriker livet til
mennesker i alle aldre, ikke minst sine jevnaldrende.
De beviser at kultur gir oss alle et rikere liv.
Nylig leste jeg i Aftonbladet en artikkel av en svensk
politiker, senterpartisten Solveig Ternström, som også
er skuespiller. Med sine 69 år er hun fortsatt medlem
av Riksdagen og er meget aktiv, stadig på reise rundt
i sitt vidstrakte land. I 2006 gjorde hun en ekstra lang
reise der hun hilste på eldre og syke over hele Sverige.
Hun skriver at ingen statistikk i verden kan konkurrere
med den innsikt møtet med disse grupper og fortrolige
samtaler på tomannshånd ga henne. I Nässjö havnet
hun på et seniorarrangement der to yngre kvinner
opptrådte med en gitar og en haug med bøker. De
sang, de deklamerte, de fortalte historier, og de danset.
Til og med de som satt i rullestol, var med i dansen.
Solveig Ternström skriver at disse seniorer var glade
og mentalt sunne, selv om de var fysisk skrøpelige.
Dette er helt i tråd med en ny bølge i Superior i den
amerikanske delstaten Wisconsin. Der arrangerer
tenåringer danseaftener for de eldre og gir dem lødig og
hyggelig underholdning. Arrangementene er blitt meget
populære, og leger og pleiere sier at dette har hatt en
meget positiv innvirkning på de eldres helsetilstand.
I Nässjö var det den tidligere sosialsjefen som hadde
sørget for å få til slike arrangementer som riksdagsrepresentanten
opplevde. Men nå er det kommet en ny
sosialsjef, og han skal legge ned alt sammen, for det var
det eneste han kunne spare på og som det ikke fantes
noen lov eller politisk beslutning som tvang ham til
å beholde. Den slags iskalde byråkrater har jeg også
hørt om enkelte steder i Norge. De har den innstilling
at gamle helst skal stuves bort og dopes ned med
medisiner. Kultur skal de i hvert fall ikke få. Dette er
stor synd mot mennesker som fortjener noe bedre, og
det er medisinsk og sosialpolitisk en stor misforståelse.
For kultur er som sagt en effektiv medisin i alle aldre.
51