Familiesolidariteten - Seniorsaken

eldrene. Individualisme betyr ikke
brudd med familien. Sannsynligvis
har det aldri før i historien vært
så mye kontakt mellom barnebarn
og besteforeldre som i dag.
- Hver generasjon har forskjellige
livserfaringer i forhold til sine
foreldre. Vi bruker mer penger
på oss selv, men det skjer ikke på
bekostning av familien. Når noe
skjer, stiller vi opp. Det hevdes at
folk i dag bare tenker på seg selv. Slik
er det ikke, sier Svein Olav Daatland.
”Familierelasjonene er
sterkere nedover enn
oppover i familielinjen,
og barna er i så måte
viktigere for foreldrene
enn omvendt.”
En individualistisk kultur
Individualisme er ikke bare
et moderne fenomen i Norge.
Holdningen går langt tilbake i historien.
Hvis man hadde tilstrekkelige
ressurser, har nordmenn alltid ønsket
sitt eget hushold og sin egen familie
fremfor å bo sammen med slekten.
Folk har ventet med å gifte seg til de
har hatt råd til å skaffe seg et sted
å bo. Slik er det ikke nødvendigvis i
andre kulturer der klanens interesser
går foran individets. I vår kultur
kommer individets interesser først.
Man hjelper, hvis man kan.
Foreldregenerasjonen har aldri helt
kunnet stole på barnas hjelpevillighet.
Denne holdningen gjenspeiles
i kårkontraktene på landet, som
til dels har vært svært detaljerte
med hensyn til de ytelsene de
gamle skal ha krav på. Den samme
usikkerheten hos foreldregenerasjonen
ligger nok også bak Det
Fjerde bud – bestemmelsen om
at barna skal elske sine foreldre,
tyder på at familieforhold både
skaper og løser problemer – og at
dette også var tilfelle i oldtiden.
- Tidligere hadde vi i Norge en
lovmessig forpliktelse til å ta seg
av familiemedlemmer, forteller
Svein Olav Daatland. Den plikten
ble opphevet i 1965. Lovmessig
forpliktelse består imidlertid i land
som Tyskland, Frankrike og Spania
– dessuten i de fleste land ellers i
verden. Unntaket er Skandinavia,
Nederland og de anglosaksiske.
I disse landene er de offentlige
omsorgstjenestene rettet mot
individer, mens andre velferdsstater
innretter hjelpen mot familien. Vi
har dessuten offentlige tjenester
på områder som i andre land
oppfattes som familiens ansvar.
Norsk helse- og sosiallovgivningen
(Lov om sosiale tjenester
i kommunen) gir en rett til visse
tjenester. Problemet er naturligvis
at denne retten oppstår etter visse
ikke helt klare kriterier, og derfor
er avhengig av at de ansvarlige
myndighetene i kommunen vurderer
ditt behov som så tungtveiende at
det faller inn under loven. Imidlertid
er det ikke relevant for kommunen å
nekte deg hjelp under henvisning til
at du har barn som kan hjelpe deg.
Velferdsstaten styrker familien
- Noen har hevdet at velferdsstaten
svekker generasjonssolidariteten. Det
er ikke tilfelle, hevder Svein Olav
Daatland. Solidariteten består som
før. At vi har fått bedre pensjoner
har ikke ført til at vi er mindre glade
i hverandre. Tvert i mot betyr velstanden
at de eldre ikke lenger er en
økonomisk belastning for barna og
at familien har fått ressurser til å løse
mange oppgaver. Velferdsstaten er
avhengig av familien – samtidig som
den har styrket de eldres posisjon i
familien og i relasjonen til barna.
Litteratur:
• ”Den fjerde alderen”, Tor Inge
Romøren. Han er kommunelege
i Larvik og studerte på 1980-tallet
livsløpet til en gruppe eldre i
distriktet.
• ”Øktindividualisering og omsorgsrelasjoner
i familien”, Heidi Gartun.
• ”Familie, velferdsstat og aldring”,
Svein Olav Daatland og Katharina
Herlofsen. Tidsskriftet ”Aldring
og livsløp”, nr 2 – 2003.
Fakta
• 20 prosent ser minst ett av
barna daglig.
• 70 prosent har kontakt ukentlig
eller oftere.
• Foreldregenerasjonen er netto
givere frem til de er i 70-årene.
• Barna hjelper de eldre praktisk og
de eldre hjelper barna økonomisk.
• Hele 87 prosent av barna hevder
de har hjulpet sine foreldre.
• Hele 80 prosent av foreldrene
oppgir at de har et nært eller
veldig nært familiesamhold.
Dette er NOVA
Norsk Institutt for forskning om
oppvekst, velferd og aldring (NOVA),
er et statlig sosialforskningsinstitutt,
organisert som et forvaltningsorgan
med særskilte fullmakter.
Administrativt er instituttet
underlagt Kunnskapsdepartementet.
Instituttet har som formål å drive
forskning og utviklingsarbeid som
kan bidra til økt kunnskap om sosiale
forhold og endringsprosesser. Det
skal fokuseres på problemstillinger
om livsløp, levekår og livskvalitet
samt velferdssamfunnets tiltak
og tjenester.
40