Bygda i byen

”Bygda i byen”
En kvalitativ studie om bomiljø i Ilsvikøra
Ida Marie Henriksen
Masteroppgave i sosiologi
NTNU, Høsten 2008

Hvordan skapes og vedlikeholdes et
godt bomiljø

Forord
De første som fortjener en stor takk er alle informantene mine i Ilsvikøra. Tusen takk for at
dere tok dere tid til å dele deres tanker og meninger rundt bomiljø med meg.
For det andre må jeg få takke min veileder Aksel Tjora for å ha et åpent sinn for mine tanker
og idéer, både angående masteroppgaven og diverse andre små prosjekter. Jeg vil også få
takke ham for å ha vist meg de spennende måtene man kan bruke sosiologien på. Det skulle
vært flere som deg.
Videre må jeg sende en stor klem og takk til alle mine medstudenter som har gjort studietiden
på NTNU til en fantastisk tid. Spesielt til Silje Heistein Lund som har stått ved min side i tykt
og tynt alle disse årene på Dragvoll, og min kollega innenfor bomiljø Ingeborg Grønning.
Dere har begge gitt meg mye god diskusjon og gode vennskap. Jeg må også få takke Per
Hvattum, Linn Johansen og Ylva Bartolini for all korrekturlesing og tilbakemelding av
semesteroppgaver og eksamensoppgaver i årenes løp. En spesiell stor takk går til min far Ivar
Hvattum, for korrekturlesing av utkast og gode diskusjoner i forhold til masteroppgaven.
Takk til Kristin Thorshaug for korrektur av sisteutkastet. Lars Gulbrandsen og Nova får en
takk for god motivasjon rundt oppgavens tema, samt en takk til Marius Espnes Landheim for
grafisk hjelp og kjærlighet i skriveperioden.
Ved denne oppgaven markerer jeg avslutningen på en mastergrad i sosiologi, som for 7 år
siden virket uoppnåelig for meg. Takket være min mor Annie Henriksen, som har støttet og
motivert meg i alle stunder med frustrasjon og oppgitthet over en dysleksi som til stadighet ga
utslag på karakterer og motivasjon, kan jeg nå si: - Takk mamma. Jeg klarte det!
Ida Marie,
Trondheim, oktober 2008

Innholdsfortegnelse
1.0 Innledning ........................................................................................................... 9
1.1 Hvorfor bomiljø .................................................................................................................. 10
1.2 Problemstilling ..................................................................................................................... 11
1.3 Oppgavens mål og avgrensing ............................................................................................. 12
1.4 Disposisjon av oppgaven ...................................................................................................... 12
1.5 Beskrivelse av caset ............................................................................................................. 13
2.0 En sosiologisk plattform for nærmiljøstudier ............................................... 15
2.1 Den sosiologiske interaksjonismen ...................................................................................... 15
2.2 Fenomenologi ....................................................................................................................... 16
2.3 Giddens’ handlingsteori ....................................................................................................... 17
2.4 Goffman og vår atferd i det offentlige rom .......................................................................... 18
2.5 Goffman: Et skuespill for og med naboer ............................................................................ 20
3.0 Tidligere forskning ........................................................................................... 21
3.1 Den kritiske, politiske og sosiale retningen ......................................................................... 21
3.2 Bomiljø i nærmiljøet ............................................................................................................ 22
3.3 Fellesskap og naboskap ........................................................................................................ 23
3.4 Sosiale nettverk og ressurser ................................................................................................ 25
3.5 Tilhørighet og identitet ......................................................................................................... 27
3.6 Handling og struktur, benk og bord ..................................................................................... 28
4.0 Metode ............................................................................................................... 30
4.1 Intervjuer .............................................................................................................................. 30
4.1.1 Undersøkelsens utvalg ................................................................................................... 31
4.1.2 Rekruttering av informanter .......................................................................................... 32
4.1.3 Intervjuguide ................................................................................................................. 33
4.1.4 Gjennomføring .............................................................................................................. 33
4.2 Observasjon .......................................................................................................................... 33
4.2.1 Deltagende observasjon og bomiljø .............................................................................. 34
4.2.2 Utfordringer med deltagende observasjon og hvordan notatene ble tatt ....................... 34
4.2.3 Forskers posisjon og selvrefleksjon .............................................................................. 36
4.2.4 Mine observasjoner ....................................................................................................... 36
4.3 Dataanalyse .......................................................................................................................... 38
4.3.1 Metodiske verktøy ......................................................................................................... 39
4.3.2 Metodisk refleksjon: Troverdighet, bekreftbarhet og overførbarhet ............................. 39
4.3.3 Etiske vurderinger ......................................................................................................... 41

5.0 Analyse............................................................................................................... 42
5.1 Bygda i byen ......................................................................................................................... 42
5.1.1 Folkene i Ilsvikøra ......................................................................................................... 43
5.1.2 Alderssammensetning ................................................................................................... 45
5.1.3 Antall og beliggenhet .................................................................................................... 46
5.1.4 Hus med sjel og historie ................................................................................................ 48
5.2 Det å gjøre noe sammen ....................................................................................................... 50
5.2.1 Aktivitet i bomiljøet ...................................................................................................... 51
5.2.2 De nødvendige ............................................................................................................... 52
5.2.3 De valgfrie arrangerte aktivitetene ................................................................................ 53
5.2.4 De sosiale aktivitetene ................................................................................................... 56
5.3 Omsorg og aktivisme blant naboene .................................................................................... 59
5.3.1 Renner ikke ned dørene ................................................................................................. 62
5.3.2 Velforeningen som integreringskatalysator................................................................... 63
5.3.3 En felles fiende .............................................................................................................. 65
5.3.4 En utmattelsesprosess .................................................................................................... 67
5.3.5 Nettverk: trykke på en knapp for å påvirke ................................................................... 69
6.0 Diskusjon ........................................................................................................... 72
6.1 Hva er forutsetningene for at de fysiske betingelsene spiller inn ....................................... 72
6.1.1 De fysiske betingelsene ................................................................................................. 73
6.1.2 Samling til samvær ........................................................................................................ 74
6.1.3 Fellesskap og sosial kontroll ......................................................................................... 75
6.2 Nivå av aktivitet og interaksjonspåskudds utslag på fellesskapet ........................................ 77
6.2.1 Det nære fellesskapet .................................................................................................... 78
6.2.2 Det fragmenterte fellesskapet ........................................................................................ 79
6.2.3 Det ekskluderende fellesskapet ..................................................................................... 79
6.2.4 Et fellesskap i forbifarten .............................................................................................. 79
7.0 Oppsummering og avsluttende tankespill ...................................................... 81
Kildehenvisning
Litteraturliste .................................................................................................................................. 82
Vedlegg
Vedlegg 1: Brev nr 1 til Ilsvikøra ................................................................................................... 85
Vedlegg 2: Brev nr 2 til Ilsvikøra ................................................................................................... 86
Vedlegg 3: Intervjuguide ................................................................................................................ 87

1.0 Innledning
Huset jeg regner som mitt barndomshjem, ligger i Hammerfest i Finnmark. Det er et såkalt
gjenreisningshus, og ble bygget av min bestefar på slutten av 50-tallet. Bestefar drev som
snekker på den tida. I motsetning til de fleste andre, priste han seg lykkelig over at tyskerne
brente ned alt de kom over under andre verdenskrig. Dette ga ham en mulighet til å flytte til
byen og skjule sin samiske identitet. Min mor forteller at bestemor brukte å lese i boka ”skikk
og bruk” for henne og brødrene, slik at alle skulle lære å oppføre seg som folk og passe inn i
byen de nå bodde i.
Det var i det samme huset jeg tilbrakte de to første månedene av mitt liv før jeg flyttet til
Kirkenes i 1984 der mine foreldre hadde bygget sitt eget hus fire år tidligere. Det lå i et
nyetablert boligområde på en åsrygg med flott utsikt over byen. Under byggeperioden ble
mine foreldre godt kjente med naboene sine som alle var i samme livssituasjon med nye hus
og små barn. De hjalp hverandre når det trengtes og delte både verktøy og redskaper.
I 1987 ble det klart at arbeidsplassen til min far ville bli avviklet. Det førte til at vi solgte
huset i Kirkenes og flyttet til Molde. Der slo vi oss ned i et svært homogent bomiljø som besto
av flere rekkehus og små blokker. Vi hadde mange naboer med små barn. Jeg og brødrene
mine tilbrakte mye tid på en felles gangvei som snodde seg mellom husene, og der fikk vi nye
venner. Ifølge min far ble familien tatt godt imot, men de følte aldri noen større tilknytting til
naboene utover et par familier. På grunn av ytterligere nedgangstider, bankkrise og kollaps i
markedet, måtte min far igjen skifte jobb. Denne gangen flyttet vi til Ørsta og leide en
enebolig i et godt etablert nabolag. Her fantes både unge og gamle. Min mor har fortsatt
kontakt med to av naboene fra den tida, hele 16 år etter. Her deltok vi i lokale aktiviteter som
bygdefotball, 17. mai-feiring og bålbrenning på St. Hans.
I 1992 døde min bestefar, bare tre år etter at bestemor også hadde gått bort.
Barndomshjemmet til mamma sto plutselig tomt. Det var samtidig blitt bedre tider og lettere
på arbeidsmarkedet. Familien flyttet tilbake til Hammerfest, og inn i det som ble mitt
barndomshjem. Der vet jeg at naboen som bor vegg i vegg med oss heter Turid. Hun bor der
med mannen sin og er plaget av stiv nakke etter en bilulykke. På andre siden bor onkel Per
Ove. Han er stadig innom mamma for å lese lokalavisen og drikke kaffe. I et rødt hus lengre
9

ort i gata bor den sure dama som bestandig klaget på oss ungene da vi var små. Jeg var 8 år
da jeg kom tilbake til Hammerfest og der ble jeg til jeg fylte 19.
Jeg har nå bodd i Trondheim i fem år. På syv forskjellige plasser. I løpet av denne tida har jeg
lært meg navnet på én nabo, en jeg delte gang med, Sissel, og ansiktet på en annen. Sistnevnte
på grunn av tilfeldige møter, fordi hun kom ut for å ta seg en røyk hver gang jeg gikk ut fra
boligkomplekset mitt. Det ble så tilfeldig mange ganger at vi begge begynte å smile av det.
Etter det har vi fortsatt med å hilse på hverandre, til og med når vi møter hverandre på
nærbutikken, men aldri vekslet et ord.
Hva er det som gjør at vi hilser på naboene våre for første gang Hvilke forutsetninger må
være til stede for at vi oppnår mer kontakt Hvordan kan vi bruke denne kunnskapen for å
legge til rette for fellesskap
1.1 Hvorfor bomiljø
”Bomiljø er jo ganske viktig i den betydningen... Bomiljø og jobben...
Det er jo sammen med familien. Det er jo arenaer du stort sett er på”.
-Tåmas-
Boligen regnes i dag som et nødvendig velferdsgode for individets liv og helse. Samtidig kan
en trygg og sikker bolig være en indikator for livskvalitet på andre områder, ut i fra
lokalisering og naboskap med andre boliger. En god bolig i et godt bomiljø, kan i tillegg til
god helse, også bidra til at det utvikles og opprettholdes gode sosiale relasjoner og sosial
integrasjon (Dyb, Solheim og Yterhus 2004).
Fokuset i byplanlegging har ikke vært på sosiale relasjoner. I nyere tid har funksjonalismen
stått sterkest når det gjelder byplaner og arkitektonisk utforming. Francoise Choay (1969 i
Schiefloe 1985) kaller denne stilen progressistisk planleggingsideologi, som tar
utgangspunktet i at fornuften og vitenskapelige muligheter legger grunnlaget for et bedre
samfunn, der funksjonalistiske byvisjoner fokuserer på bynivå og individnivå. Nivået mellom
disse, som tar for seg de mellommenneskelige forholdene, blir ikke eksplisitt regnet med
(Schiefloe 1985). Selv om man kan trekke forbindelseslinjer til temaer rundt
funksjonshemninger, eldre og sosialpolitisk forskning knyttet til boligforskning, settes ikke
10

det mellommenneskelige i fokus. Med dette som utgangspunkt, vil jeg ut fra et sosiologisk
perspektiv sette fokus på rammebetingelsene for de mellommenneskelige forholdene i et godt
bomiljø.
1.2 Problemstilling
Et godt bomiljø kan, som nevnt, bidra til god helse og gode sosiale relasjoner. Jeg vil med
denne oppgaven undersøke hva som er et godt bomiljø, og hvordan det oppstår.
Problemstillingen er derfor følgende;
Hvordan skapes og vedlikeholdes et godt bomiljø
Ved å bruke sosiologisk interaksjonistisk teori for å belyse problemstillingen, kan man si noe
om de mellommenneskelige relasjonene som oppstår, eventuelt ikke oppstår i et bomiljø. Jeg
har valgt å angripe problemstillingen gjennom forskjellige vinklinger og forskningsspørsmål.
Det første forskningsspørsmålet er:
Hva oppfattes som viktig for bomiljø
De to neste går mer i dybden på hva som er viktig i bomiljø, der de ser på både de fysiske og
sosiale faktorenes betydning for bomiljøet:
Hvilke fysiske faktorer er med på å legge til rette for bomiljø
Hvilke sosiale faktorer er med på å skape et sosialt bomiljø
Tanken er her å ta utgangspunkt i hva som skaper et godt bomiljø, og hvilke elementer som
kan spille inn. Ved å kartlegge dette kan man overføre det til andre boligsosiale områder, for
eksempel til hvordan man kan tenke å inkludere vanskeligstilte 1 , og redusere NIMBYeffekten
(not in my back yard), som innebærer lokal motstand mot å få vanskelistilte i
nabolaget.
1 Vanskeligstilte blir, når det gjelder bomiljø, brukt som betegnelse på de menneskene som trenger hjelp til å
skaffe seg og holde på en bolig.
11

1.3 Oppgavens mål og avgrensing
Målet mitt med denne oppgaven er å anvende mikrososiologi for å avdekke hvilke faktorer
som har en avgjørende betydning for hvordan relasjoner mellom naboer oppstår, eventuelt
ikke oppstår. Ved å kunne si noe om hvilke faktorer som har innvirkning på relasjonsdanning,
håper jeg at denne kunnskapen kan brukes til integrasjon av vanskeligstilte i forskjellige
bomiljøer. Denne tanken er sterkt bundet opp til at man trenger følelsen av tilhørighet og
trygghet i sitt eget hjem. Min empiri viser at muligheten for å oppnå dette er mer tilstede når
man vet hvem naboene er.
Det finnes flere forskjellige teoretiske utgangspunkt og nivå for å studere nærmiljø. Jeg har på
grunn av oppgavens fokus, valgt å fordype meg i den interaksjonistiske teorien for å se på
bomiljø. Hvordan mennesker forholder seg til hverandre, og hvordan sterke og svake bånd
blir dannet, er meget relevant for å si noe om hvordan relasjonene oppstår, opprettholdes,
utvikles eller forsvinner. Samtidig er dette et godt sosiologisk alternativ til en mer strukturell
planleggingsretning, slik vi finner i kommunale og arkitektfaglige sammenhenger.
1.4 Disposisjon av oppgaven
I denne innledningen har jeg gitt en kort begrunnelse for hvorfor et sosiologisk perspektiv på
bomiljø er samfunnsrelevant, og forklart hvilke problemstillinger og forskningsspørsmål som
er utgangspunktet for denne oppgaven. I punkt 1.6 gis det en beskrivelse av caset.
I kapittel 2 og 3 legger jeg frem relevant teori. Kapitlene tar for seg hvert sitt teoretiske nivå.
Kapittel 2 tar for seg den sosiologiske plattformen med interaksjonssosiologien, og relevante
teoretikere som bygger på denne plattformen. Kapittel 3 tar for seg tidligere forskning og
tanker rundt bomiljø. Dette gjør jeg for å sette problemstillingen i den sosiologiske konteksten
den hører hjemme i.
I kapittel 4 gjør jeg rede for de metodiske valgene jeg har foretatt. Presentasjon av utvalg og
hvordan jeg har gått frem for å samle inn data blir nøye gjennomgått. Kapittelet avsluttes med
en drøfting av kvaliteten på undersøkelsene og empirien.
I kapittel 5 begynner selve analysen av empirien. Jeg presenterer hvordan informantene tenker
rundt bomiljø, og trekker opp relevant teori der det er nødvendig for å analysere funnene.
12

I kapittel 6 nærmer jeg meg forskningsspørsmålene i større grad. Ved å fokusere direkte på de
fysiske strukturene og aktivitetene som foregår i området vil jeg se hvilke faktorer
informantene trekker frem i forhold til bomiljø. Ved å kartlegge dem, og se dem opp mot
teori, vil jeg kunne si noe om hvilke av dem som er mest relevante og som er mest
overførbare.
I kapittel 7 oppsummerer jeg drøftingen og hovedfunnene.
1.5 Beskrivelse av caset
Denne oppgaven er en kvalitativ studie rundt et lite bomiljø på 27 hustander i Ilsvika i
Trondheim. Selve bydelen ligger nede ved sjøen og nær selve bykjernen. Området har gått fra
å være et industriområde til å bli et av de nyeste boligområdene i Trondheim. Her finnes topp
moderne leiligheter og tilrettelagte utearealer mellom boligblokkene med utsikt over sjøen og
Munkholmen. Området inneholder ellers sterke kontraster med et eldre fraflyttet industribygg
helt ytterst i Ilsvika og en gammel vernet trehusbebyggelse i Ilsvikøra.
Bebyggelsen i Ilsvikøra vokste frem i 1860-årene og består i dag av 27 restaurerte bolighus.
Det var byfiskere og arbeidere ved bedriftene i Ila som oppførte husene på grunn de fikk av
Trondheim kommune. Tidligere lå det naust på stranden foran husklyngen.
Ilsvikøra er et av de mest særpregede strøk i Trondheim ettersom det er et av de få bevarte
boligområdene for fiskere og arbeidere i denne regionen fra 1800-tallet. Det eldste huset er nr
18 oppført av Hans Dyvik i 1780.
Ilsvikøra har en rekke ganger vært på randen av utslettelse på grunn av hensynet til
nærliggende industri og havnefunksjoner, deriblant Ila Jern A/S og Trondheims Nagle- og
Spikerfabrikk som ville utvide. I februar og mars 1973 ble det imidlertid foretatt en
registrering for å se på de fysiske forholdene. I konklusjonen på denne rapporten 2 kommer det
frem at til tross for at leilighetene ligger under den vanlige tekniske standarden, at
miljøforstyrrelsene fra omliggende bedrifter er alvorlige, og til tross for et langt press fra
kommune og industri for sanering, er ønsket om å bli boende meget sterkt. Hovedforklaringen
2 Rapporten fra 1973 fra Ilsvikøra. Det var ikke registrert noen forfatter på denne rapporten, men den er
tilgjengelig i byarkivet på Dora, et arkiv som lagrer alle saksdokumentene til Trondheim kommune.
13

til dette ligger i det gode sosiale miljøet som igjen har sin årsak i relativt lite gjennomtrekk av
beboere sett over tid (Jones og Olsen 1977).
I dag er industrien enten flyttet eller lagt ned og kommunen har hatt en stor satsing på
boligutbygging i Ilsvika. De siste 10 årene er det bygget mange nye boligkomplekser.
Området inneholder i dag to kafeer, en restaurant, en nærbutikk, en barnehage, frisør,
legesenter, sykehjem og et nytt SPA-senter er på vei til å åpne. Norges fotofagskole holder
også til her. Det er med andre ord mulig å finne det man trenger i nærmiljøet.
Ilsvikøra er sosiologisk interessant fordi det er et sosialt bomiljø med et uteområde som
fungerer, i den forstand at folkene som bor der bruker det. Naboskapet og fellesskapet er også
”sterkt” i dette området der alle naboene vet hvem som bor hvor og hva de forskjellige jobber
med. Dette bygger opp tilhørighetsfølelse og en tilhørende sosial kontroll. Det er interessant å
se nærmere på hvordan man blir inkludert/ekskludert for å kunne svare på problemstillingen.
14

2.0 En sosiologisk plattform for nærmiljøstudier
Denne oppgaven tar utgangspunkt i de mindre sosiale enhetene som man finner i bo- og
nærmiljøet. Der står det enkelte mennesket og samspillet med andre sentralt, og man kan se
nærmere på betydningen av de uskrevne reglene. Dette er regler vi ofte ikke tenker over at vi
handler etter i vår interaksjon med andre i samfunnet. Slik får man mulighet til å analysere
den mikrososiologiske delen av den gjeldende kultur. Med andre ord er det sosiologiske
interaksjonsteorier som er grunnlaget for denne oppgaven.
2.1 Den sosiologiske interaksjonismen
Interaksjonismen er et fagfelt innenfor sosiologien som har sitt opphav fra Chicagoskolen.
Utviklingen av interaksjonssosiologien på dette instituttet førte også til utviklingen av den
kvalitative forskningsmetoden. Selv om det kan virke som om Chicagoskolen og
interaksjonismen går hånd i hånd, er det viktig å få med seg at det var andre sosiologiske
retninger som også utviklet seg på denne skolen (Atkinson og Housley 2003).
Den interaksjonistiske sosiologien har fokus på interaksjon mellom individene og hvordan de
tilbakevendende handlingsmønstrene dannes. Slike handlingsmønstre er en naturlig del av
hverdagen vår, hvordan vi opptrer på bussen eller på jobb; det er noe forutsigbart over hvert
individs handling. Interaksjonssosiologi eller handlingssosiologi setter individet i sentrum for
sine teorier. Funksjonalismen og strukturalismen ser også på individet og handling, men
forskjellen er at det er funksjonene og strukturene på et overordnet nivå som er i studienes
fokus. Symbolsk interaksjonisme, etnometodologi og fenomenologi kan betraktes som
sosialkonstruktivistiske fordi alle tre i utgangspunktet tar for seg det subjektivistiske i
handlingen (Ekegren 1997). Symbolsk interaksjonisme er en retning som legger vekt på den
kommunikative og språklige delen av samhandling (Martinussen 2001:330). Dette
perspektivet bygger på sosialpsykologien til Georg Herbert Mead (Atkinson og Housley
2003). Fenomenologien er på sin side en handlingsteori som tar for seg de intensjonelle og
subjektive perspektivene i forståelsen av samhandling. Etnometodologi ble utviklet av Harold
Garfinkel med utgangspunkt i fenomenologien. Etnometodologi konsentrerer seg om
kunnskap eller kompetanse som et medlem av et samfunn trenger for å kunne handle
meningsfullt i sosiale situasjoner og sammenhenger (Måseide 1997). Jeg vil komme mer inn
på etnometodologi i metodekapittelet ettersom observasjon som metode har etnometodologi
15

som teoretisk utgangspunkt. For å gi en større forståelse for etnometodologi vil jeg i neste
avsnitt se nærmere på fenomenologi.
2.2 Fenomenologi
Fenomenologien tar utgangspunkt i vår hverdagsverden. Filosofen Edmund Husserl prøvde å
fornye den gamle engelske erfaringsfilosofien. Han var kritisk til den vitenskapsteorien som
baserte seg på at det fantes en virkelighet som eksisterte uavhengig av individets bevissthet.
Husserl så for seg at man måtte studere måten man fastsetter erfaringer av verden på, for ved
å vite hva som danner hvert enkelt individs virkelighet, kan man gi mer kunnskap om
virkelighet. Alfred Schütz var elev av Husserl, og tok hans idé videre inn i sosiologien
(Syltvik 1997).
Husserls filosofi rundt hvordan mennesket skaper verden selv, kombinert med Webers tanker
rundt forstående sosiologi, utgjør utgangspunktet for sosiologen Schütz’ fenomenologi.
Schütz’ mente at handlingsteorien måtte få med seg de intensjonelle og subjektive aktørene
for å bli mer komplett. Det er hvordan hvert enkelt individ oppfatter sin egen omgivelse på
forskjellige måter som er av interesse å undersøke. Intersubjektiv er et av hans nøkkelbegreper
for å undersøke noe fenomenologisk. Det var ikke den konkret fysiske interaksjonen mellom
menneskene som var i fokus, men hvordan de forskjellige menneskene i forskjellige
interaksjoner griper inn i hverandres bevissthet. Ved å studere menneskers generelle hverdag
kan man se på de mønstrene som ikke er formålsrasjonelle. Med det menes at han studerte de
interaksjonene man som individ ikke tenker over er tilstede, men som har betydning for vår
oppfattelse av verden og interaksjon med andre. De ganger et individ treffer på tilfeller der de
innlærte handlingsformene ikke strekker til, kommer menneskets praktiske intelligens eller
common sense-kunnskap til. Det er den som setter mennesket i stand til å skape nødvendig
kunnskap for nye handlingsmønstre (Nygaard 1995:93-101).
Et annet sentralt begrep i Schütz’ fenomenologi var livsverden. Han definerer livsverden, eller
hverdagsverden som den verden vi ikke stiller spørsmål til med mindre det skjer noe utenom
det vanlige, den vi tar slik den er og slik vi har oppfattet og forventer at den skal være. Dette
setter han i kontrast til vitenskapsverden, der vi setter spørsmålstegn ved det vi gjør og stiller
krav til rasjonalisering og refleksivitet rundt det vi gjør. Inngangsporten til livsverden får vi
16

gjennom langtidssosialisering og de individuelle sosialiseringsprosessene vi er med i
(Nygaard 1995).
Jeg har vært inne på Schütz, som er en av flere tilhengere av den interaksjonistiske retningen
innenfor sosiologien. Andre tilhengere er blant annet Georg H Mead, Herbert Blumer, Peter L
Berger, Thomas Luckmann og Erving Goffman (Martinussen 2001). Jeg har videre valgt å
avgrense meg til å bruke mikrososiologi og Goffmans teorier om menneskelig interaksjon,
kombinert med Anthony Giddens’ handlingsteori om praktisk bevissthet i denne oppgaven.
Valget av teoretikere ble tatt med utgangspunkt i problemstillingen og hvilken teori som var
mest relevant å bruke for å kunne svare på den.
2.3 Giddens’ handlingsteori
Giddens støtter opp under etnometodologien 3 i den grad den fokuserer på den refleksive aktør
som forklaring på at handlingene selv er med på å reprodusere dem. Giddens er samtidig
kritisk til at etnometodologien ikke fokuserer på hvem som bestemmer og former de sosiale
normene (Giddens 1976). Giddens viser til at skillet mellom struktur og aktør kan gjøres
mindre entydig ved å se på det som en dualitet, at de er en sammenhengende relasjon.
Strukturen kan dermed forstås som et middel til og et resultat av aktørens handling (Henriksen
1997, Kaspersen 2001, Rizer og Goodman 2003).
Giddens’ begrep om sosial handling blir brukt for å dekke samspillet mellom handling og
struktur. Han ser for seg at for å forstå dette samspillet, må det sees gjennom hvordan aktøren,
eller med Giddens’ ord ”agenten”, og ”handlingen” fungerer sammen. Agenten kan handle
med tre forskjellige bevisstheter: den praktiske som innebærer at noe bare blir gjort uten noe
mer tanke (for eksempel å stå opp), den diskursive som forklarer (for eksempel hvorfor du
pusser tennene etter frokost), og den ubevisste som innebærer å handle uten at man tenker
eller vet hvorfor man gjør det. For Giddens er det den praktiske bevisstheten som er gjeldende
for å forstå hvordan vi forholder oss til andre i det sosiale livet. Handlingen blir sett på som en
strøm av alt det vi opplever og tar innover oss kontinuerlig, kombinert med de tanker vi
tilfører. Noen handlinger tenker vi mer igjennom enn andre (Kaspersen 2001). En annen
teoretiker som fokuserer på hvordan aktører forholder seg til andre med sin praktiske
bevissthet, er Erving Goffman.
3 Jeg kommer tilbake til etnometodologien i metodekapittelet.
17

2.4 Goffman og vår atferd i det offentlige rom
Hvordan oppfører man seg når man går på butikken, sitter på en kafé eller møter naboer
utenfor huset I butikken er kassene designet for at man stiller seg i kø etter hverandre, men
det er ikke skiltet at det er slik. Man gjør det likevel. På en kafé kan det stå at man ikke har
lov til å røyke inne, men ute er det plassert askebeger. Et møte med naboen blir et annet når
du møter ham ved postkassen enn om han plutselig sitter i stuen din og tar en øl. Noen regler
er skrevet og skiltet i det offentlige rom, men det eksisterer flere uformelle regler som ikke
står skrevet noen steder. Disse uskrevne reglene bidrar til det vi kaller sosial orden.
Den sosiale ordenen bygger på hvordan vår adferd er i gitte situasjoner. Den blir igjen
påvirket av de kulturelle betingelsene som ligger under. Goffman (1963) kaller vårt forhold til
den sosiale ordenen den menneskelige fornuft. Denne tilegner vi oss gjennom
sosialiseringsprosessen som lærer oss hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Dette
omfatter den grunnleggende kunnskapen om verdiene som gjelder for et bestemt samfunn. I
prosessen påvirkes vi av disse verdiene og de formelle og uformelle reglene for hvordan vi
skal opptre i det offentlige rom (Martinussen 2001). Verdiene og normene ligger hele tiden
under og påvirker og regulerer våre handlinger.
Ved å kunne de sosiale kodene kan man tilpasse og ”forutsi” sin egen og andres oppførsel.
Det er dette samspillet mellom aktører som er fokuset til Goffman (1963). En aktør er for
Goffman en som er i sosiale situasjoner med andre aktører. Dette fører til at vi ikke bare skal
kunne tilpasse oss andre, men de andre må også kunne lese oss. På denne måten opprettholdes
den offentlige ordenen.
Kroppsspråk, ansiktsengasjement (face engagement) i en samtale, engasjementskjold eller
involvering er begreper Goffman (1963) bruker for å beskrive hvordan vi forholder oss til
andre i det offentlige rom. Bevisst eller ubevisst bruker vi forskjellige fremtoninger for å vise
hvordan vi forholder oss og ønsker at andre skal forholde seg til oss, for eksempel når man
går på gaten og passerer andre mennesker man ikke kjenner. Vi berører ikke hverandre fysisk,
går ikke i veien eller fornærmer noen seksuelt. Denne type regler blir ofte tatt for gitt når vi
beveger oss mellom mennesker. Det er denne interaksjonsordenen som vil bli presentert her
og brukt i analysen om hvordan bomiljø dannes og opprettholdes (Goffman 1963).
18

Kroppsspråk er den ikke-verbale kommunikasjonen i en sosial setting. Blikk, smil,
kroppsholdning og berøring er stikkord for hvordan denne kommunikasjonen skjer. En del av
kroppsspråket kan også være hvordan man kler seg og hva man vil signalisere utad gjennom
artefakter. Hvis man fører en samtale er det vanlig å være ”ansiktsengasjert” i den, slik som
når man nikker forståelsesfullt, eller forskrekket sperrer opp øynene. Man bruker dermed
kroppsspråk i kombinasjon med samtalen for å understreke sin tilstedeværelse, på samme
måte som man kan understreke fraværelse i en sosial setting. Har du for eksempel noen gang
snudd ryggen til en nabo med påskudd av at du må luke noe ugress, bare for å slippe å prate
med vedkommende Eller tatt en avis opp for å vise at du ikke er interessert i å prate med
vedkommende ved siden av deg på toget Disse handlingene kaller Goffman (1963) for
engasjementskjold, det vil si hvordan man engasjerer seg i andre ting for å vise at man ikke
ønsker å konversere. Som regel oppfatter den andre aktøren at dette skjer og prøver dermed
ikke å involvere seg i en samtale med deg. Steget til å involvere seg er stort når man ikke
kjenner til den andre aktøren. Selv om man er til stede på samme plass, betyr det ikke at man
nødvendigvis er i samvær, men heller at man er en del av en samling (Album 2008:161). Slike
samlinger kan man finne når man for eksempel står i en kø og venter på toget.
Goffman utdyper dette videre med å vise til at det finnes to former for interaksjon, den
ufokuserte og fokuserte interaksjonen. Når man befinner seg i en samling, blir man ofte en del
av ufokusert interaksjon. Det betyr at selv om man ikke snakker til andre mennesker, er man
hele tiden en del av en ikke-verbal kommunikasjon som skjer gjennom kroppsspråket. Den
fokuserte interaksjonen er den typen som forutsetter gjensidig oppmerksomhet og som skjer
når man er ”ansiktsengasjert”. Den åpenbare interessen mellom to mennesker viser tydelig at
de er fokusert på hva den andre har å meddele. Høflig uoppmerksomhet er det derimot når
man i en ufokusert interaksjon gir en person nok visuell oppmerksomhet til å demonstrere at
man er klar over den andre personens tilstedeværelse (Goffman 1963).
Oppsummert kan man si at de uskrevne reglene som er med på å danne den sosiale ordenen,
også legger føringer for hvordan vår egen interaksjon med andre aktører arter seg.
19

2.5 Goffman: Et skuespill for og med naboer
Har du noen gang kommet hjem fra en hard dag på jobb, der ingenting har gått din vei Du er
frustrert og irritert når dagen er over, og kontordøra slår igjen bak deg. Men når du møter
sjefen i gangen, gir du han et nikk og et smil før du haster videre hjemover. På butikken
utveksler du et par ord med en gammel kjenning, og ved postkassen slår du av noen fraser om
været med naboen. I det du har låst deg inn hjemme hos deg selv, havner posene på gulvet, og
du synker ned i godstolen og forbanner dagen.
Goffmans ([1959]1992) begreper front stage og back stage dekker hvorfor vi handler
forskjellig i det offentlige og det private. Disse begrepene står sentralt i Goffmans dramaturgi,
som tolker sosial interaksjon som handlinger som blir spilt på et teater. Front stage er hvordan
man presenterer seg for omverdenen der man er opptatt av hvordan andre oppfatter en. Man
prøver å gi et inntrykk av seg selv som er i overensstemmelse med de regler som er gjeldende
i samfunnet.
Å se menneskelig interaksjon på denne måten er bedre kjent som dramaturgi der aktørene
opptrer på en scene, der man overfor hverandre utfører sin egen selvpresentasjon
(performance) samtidig som man er publikum for andres. Hvordan man opptrer på scenen er
avhengig av hvilken rolle vi spiller og/eller forventes å spille. Disse rollene varierer etter
hvilket publikum man utøver dem for og hvilke normer som er tilført dem (Goffman [1959]
1992).
Back stage er der man slapper av, og ”lar maskene falle”. Det som er interessant her, er hva
man kan tenke seg er ”back stage-områder” knyttet til bomiljøer. Man tar på seg en rolle som
nabo, men hva innebærer denne rollen
Fra å beskrive Goffman og Giddens’ teorier om menneskelig interaksjon, vil jeg i neste
kapittel ta for meg tidligere forskning rundt bomiljø.
20

3.0 Tidligere forskning
I denne delen vil jeg gi en kort innføring i de forskjellige satsingene på nærmiljø. Etter det
kommer det en kort begrepsavklaring. Videre presenteres fire forskjellige vinklinger å se
bomiljø gjennom; fellesskap og naboskap, nettverk og ressurser, tilhørighet og identitet, og til
slutt handling og struktur.
3.1 Den kritiske, politiske og sosiale retningen
De siste 100 årene kan man grovt dele inn i tre retninger for hva man har fokusert på i bo- og
nærmiljøforskningen. Fra 1920-tallet sto den funksjonalistiske retningen sterkt i
byplanleggingen. Dette var en retning som hadde ambisjoner om å skape et totalt sosialt rom
for mennesket. Det skulle gjøres ved at de fire grunnfunksjonene arbeid, bolig, rekreasjon og
transport i nærmiljøet var dekket. Drabantbyene i etterkrigstiden på 50-tallet, ble bygget ut fra
den funksjonalistiske retningen, med hagebyer og naboskapsprinsipper som utgangspunkt. På
starten av 60-tallet kom den kritiske retningen som en reaksjon på den manglende
mellommenneskelige tanken (Isdahl 2003), ved at den amerikanske journalisten Jane Jacobs,
tok et oppgjør med naboskapsprinsippet og funksjonalismen i ”Death and life of great
American Cities” (Jane Jacobs 1961). Jacobs argumenterte for at den sonedelte landsbyen,
som idealet for funksjonalismen, ville ødelegge ”byfenomenet” med å splitte det opp
(Schiefloe 1985).
Jacobs (1961) sin kritikk nådde ikke frem, og på 70-tallet blir det avdekket flere sosiale
problemer i drabantbyene, og den politiske satsingen på nærmiljø aktiviseres. Man vender
tilbake til førfunksjonalistiske idealer, som småskalatankegang. Dette fordi det er områdets
størrelse som blir oppfattet som grunn for de sosiale problemene. Et resultat av dette var den
påbegynnende boligpolitiske satsingen som skjedde på slutten av 70-tallet. Dette var en
boligpolitikk som hadde i tankene at bo- og nærmiljø kan fungere forebyggende mot
problemutvikling. Gjennom sosiale nettverk mellom beboerne, kan man skjerme dem fra
ensomhet og isolasjon. Ungdoms-kriminalitet kan kanskje forebygges ved å ha tilgang til
ulike aktivitetssenter, på samme måte som gode utearealer kan være med på å bygge opp en
god helse. Denne politikken ga utslag i flere stortingsmeldinger som tok for seg statlige
nærmiljøforsøk (Isdahl 2003).
21

I de siste 15 årene kan man se et skifte i nærmiljøpolitikken, der den har gått fra å være sosioøkonomisk
og materiell, til å fokusere på det boligsosiale (Isdahl 2003). Et eksempel er et
samlet rundskriv fra justis- og politidepartementet, kommunal- og regionaldepartementet, og
sosialdepartementet i 2002 om ”boligsosialt arbeid - bistand til å mestre et boforhold”, som
viser den politiske satsingen som tar for seg aktuelle tiltak for mestring av boforhold. Der man
fokuserer på hvordan man kan ta vare på menneskene i boligen og bomiljøet, og relasjonene
de i mellom. Det boligsosiale feltet er enda et meget ungt fagfelt, og behovet for mer
kunnskap er dermed etterspurt.
3.2 Bomiljø i nærmiljøet
Nærmiljøet blir dannet ut fra de materielle, organisatoriske og sosiale strukturene, der de
materielle innbefatter de fysiske og menneskelig skapte omgivelsene, de organisatoriske er de
lokale servicestasjonene og organisasjonene, mens de sosiale tar for seg de
mellommenneskelige relasjonene (Schiefloe 1985, Ås 1977 i Unstad 2001). Nærmiljø er
dermed nivået mellom familien som den sosiale grunnenheten og kommunen som offentlig
myndighet. Nærmiljøet er en del av bysamfunnet eller storsamfunnet som setter rammene for
hvordan et bomiljø arter seg. Om politikerne bestemmer seg for å bygge en skole i nærmiljøet,
vil dette påvirke bomiljøene innenfor skolekretsen som får et bredere tilbud. Det kan også
påvirke hvem som ønsker eller ikke ønsker å bo i de enkelte bomiljøene i nærheten av skolen
(Unstad 2001).
Et bomiljø er en del av nærmiljøet. I dette tilfellet er nærmiljøet Ilsvika som består av flere
høye blokker, næringslokaler, en kafé og en restaurant, mens Ilsvikøra er et av flere bomiljø i
Ilsvika som flyter over i hverandre. Bomiljø vil ifølge Marit Unstad (2001) sjelden ha
organiserte virksomheter som butikker og lignende. De kan midlertidig ha andre typer
organisert virksomhet som beboerne selv setter i gang og som gir rammene for den sosiale
strukturen som utgjør bomiljøet, for eksempel jule- og 17. mai-feiringer, dugnader og andre
aktiviteter som skjer. Det finnes som regel også mer formelle organisasjoner innenfor et
bomiljø, som borettslag og velforeninger med sine styrer. Bomiljø er med andre ord en
mindre enhet av omgivelsene, menneskene og den sosiale organiseringen de befinner seg i.
Nærmiljø og bomiljø er definisjoner som brukes med flytende overganger. Bomiljø er ikke i
første rekke en fysisk avgrenset del av et nærmiljø. Bomiljø er i større grad den sosiale
avgrensningen menneskene selv setter, og er dermed det sentrale begrepet i denne oppgaven.
22

3.3 Fellesskap og naboskap
Begrepet fellesskap blir problematisert i Per Morten Schiefloes studie av nærmiljø i
bysamfunnet (1985), fordi fellesskap som sosiologisk begrep har blitt idealtypisk preget
gjennom historien. Marianne Gullestad (1978 i Schiefloe 1985:177) har påpekt at fellesskap
ikke nødvendigvis handler om idyll og konfliktløshet. Fellesskap er også det som følger med
når man står andre mennesker nære. Uenigheter rundt utbygging i nærmiljøet kan vise
fellesskapets sårbare sider. I denne oppgaven er fellesskap definert som interaksjon mellom
naboer, uavhengig av nivå.
Naboskap er en del av tilhørigheten i et bomiljø. Tilhørighet kan forstås som det ønske
individet har om å være en del av en større sammenheng, at man er en del av noe og at man
ikke blir fremmedgjort (Schiefloe 1985). Berit Nordahl (1996) deler naboskapet i to ”typer” ut
fra kjennskapet til hverandre. De fjerne naboene handler om å leve ut rollen som nabo, med
småprating i gangene, hjelp til småtjenester og lignende. Det er denne naborollen som
utspiller seg gjensidig mellom naboer som møter hverandre tilfeldig. For de nære naboer er
nabokontakten mer personifisert. Her er rollen som nabo blitt mindre dominerende i
relasjonen. I stedet opptrer man i andre roller, som når naboer regelmessig besøker hverandre
eller drar på ferier sammen. I min case fant jeg et slikt naboskap. De hadde fått kontakt
gjennom barna som var på samme alder.
På den andre siden viser forskning på naboskap i dag, at ønsket om å være utilgjengelig kan
være like sterkt som ønsket om å etablere relasjoner og samhandling. Per Morten Schiefloe
(1985) fant i sin forskning på nærmiljøet i bysamfunn, at det også kan virke som om man ofte
ikke ønsker et nærmer kjennskap til naboene sine. Ved å ta utgangspunk i nettverk da han
undersøkte nærmiljøene, fant han at man ikke nødvendigvis var sosialt tilbakeholden, selv om
man valgte å ikke ha kontakt med naboene sine. Det betydde for de fleste i nærmiljøet bare at
man hadde nettverket og primærrelasjonene sine andre plasser enn i selve nærmiljøet sitt. Han
fant dermed at nabobåndene var relativt svake, og at deltakelse i lokalmiljøets sosiale nettverk
ble tatt av personlige valg, men det var et mindretall som ønsket å isolere seg helt fra den type
nettverk. Noe som kan henge sammen med alle de svake båndene, også de man kan få i et
bomiljø, kan utgjøre en viktig ressurs for den enkelte beboer. Dette fordi enkelte av de
kontaktene man opparbeider på overfladiske nivåer kan gi innpass, om ønskelig, til miljøer
23

med sterkere sosiale relasjoner. Svake relasjoner kan være nok til at man føler en viss
tilhørighet eller trygghet i nærmiljøet, uten å ønske mer kontakt.
I et nabolag er den gjensidige aksepten mellom aktører viktig for å føle at man er en del av
det, at man blir inkludert. Det motsatte av inkludering, er ifølge Nils Mortensen (1995 i
Unstad 2001) desintegrering, som viser til ekskludering, konflikt, dominans og
marginalisering. En av grunnene til at desintegrering finner sted, kan være en følge av at en
eller flere blir stigmatisert. Stigmatisering kommer fra stigma som er et av Goffman (1963)
sine begreper, og viser til at en person i en viss kontekst skiller seg ut fra normaliteten på en
måte som ikke er ønskelig for de andre. En slik stigma kan forekomme mellom naboer fordi
man kan ha en tendens til å oppfatte naboer som ulike seg selv. Dette fordi man har lite
kontakt og manglende kunnskap om hverandre. Eller akkurat det at man har kunnskap, gjør at
man ikke ønsker å etablere kontakt (Nordhahl 1996).
Durkheim (Emirbayer 2003) så på inkludering som en solidaritetsmåte, som han har delt i to
typer. Den mekaniske solidariteten ble sett på som et samhold basert på sosial og økonomisk
likhet mellom voksne mennesker i enkle sosiale systemer, der kontroll og integrering ble
bygget opp fra religion og tradisjon. Den organiske solidariteten ble bygget opp rundt ulikhet,
for ulikheten som oppstår gjennom arbeidsdeling fører igjen til gjensidig avhengighet. Denne
avhengigheten var en del av den samfunnsmoralske funksjonelle del. Når man trekker disse
typene for solidaritet ned til mikronivået, som blir brukt for å studere bomiljøet, kan man
finne trekk av begge solidaritetstypene. Bomiljøet er basert på likhet i den grad beboerne
inngår i det samme sosiale naboskapssystemet. På en annen side blir det holdt sammen av
ulikhetene i forhold til hvem som kan være behjelpelig når det gjelder felles aktiviteter, saker
mot kommunen, eller oppgaver som en nevenyttig person kan hjelpe de andre naboene med.
Uansett hvilke relasjoner man har til naboene sine, blir de en del av det sosiale nettverk. I
neste avsnitt skal jeg gå nærmere inn på hvordan sosiale nettverk kan være en viktig ressurs i
bomiljøet.
24

3.4 Sosiale nettverk og ressurser
Nettverk kan defineres som et sett av uformelle relasjoner som aktører skaper mellom seg.
Naboskap og fellesskap er vårt kontekstuelle nettverk, det lokale fellesskapet. Et kontekstuelt
nettverk er de uformelle relasjonene i en geografisk avgrenset gruppering (Bø og Schiefloe
2007:26). Fellesskapet i bomiljøet blir dermed bare et av flere forskjellige sosiale nettverk vi
til daglig inngår i. Gjennom intervjuene mine ble jeg bevisst på hvordan beboernes sosiale
nettverk ble brukt som en ressurs i bomiljøet, noe som gjør det sosiale nettverket relevant å se
teoretisk nærmere på.
Det sosiale nettverket man har er som regel dannet av mer eller mindre varige relasjoner.
Schiefloe (1985) definerer det sosiale nettverket ut fra tre kjennetegn. For det første er det
ikke et formelt system. Relasjonene opprettholdes på frivillig basis, men Schiefloe poengterer
at selv om det i utgangspunktet er frivillig, kan det oppleves som påtvunget for
enkeltindivider 4 . Det andre er at man kan komme i interaksjon med hverandre gjennom
spontane prosesser, slik som når man på butikken bestemmer seg for å grille med naboen. Det
siste han peker på er at nettverk er overlappende med andres nettverk og kan binde dem
sammen.
Nettverksanalyse åpner mulighetene for å se på hvilken betydning de sosiale relasjoner har for
individet og samfunnet. Man kan for eksempel undersøke om beboere i byer er sosialt
isolerte, noe Schiefloe (1985) gjorde og fant at de fleste ikke var. Beboerne i byen hadde
vanligvis kontakt med både familie og venner og i noen grad naboer. Som medlem av et
spesielt nettverk åpner det seg mulighet for hjelp og støtte hvis man trenger det. Nettverk kan
fungere som en trygghet for folk på det personlige plan (Schiefloe 1985). Videre kan man
bruke nettverksanalyser for å si noe om hvordan nettverket kan påvirke organisasjoner og de
byråkratiske prosessene i dem.
Granovetter (1992 i Bø og Schiefloe 2007) viser til at man må forstå atferd på økonomiske og
profesjonelle arenaer også i et sosialt perspektiv. Det er ikke slik at nettverk som bygges
plutselig legges til side når det blir snakk om økonomi. Det kan forekomme at man aktivt
bruker nettverket for å oppnå økonomiske fordeler, ved at man tar kontakt med en person i
nettverket for å oppnå særbehandling. Omvendt kan man ha en god relasjon til lederen av en
4 Dette kommer jeg tilbake til i del 3.4 under tilhørighet og identitet.
25

edrift og dermed føle at man må handle fra den bedriften i stedet for å innhente tilbud fra
andre. På den måten innebærer nettverket både fordeler og ulemper. Aktørene kan komme
opp i dilemmaer om hvor grensene går mellom personlige relasjoner, særbehandling og
korrupsjon. Dette er en kjent utfordring, kanskje særlig for offentlig sektor der alle i
utgangspunktet skal behandles likt. Det er nettopp derfor offentlig sektor har strenge regler for
innkjøp og habilitet, og offentlige ansatte må opplyse om mulige personlige forbindelser som
eventuelt kan påvirke resultatet i saksgangen.
En annen utfordring er at selv om nettverk kan føre til mer effektivitet innenfor velforeninger,
kan det hindre nytenkning hvis nettverket blir for etablert slik at det blir vanskelig å få til
forandringer. Man blir fastlåst i gamle rutiner som det er vanskelig å løsrive seg fra. Man
bruker det samme nettverket til de samme oppgavene og på den måten forsvinner den positive
innvirkningen nettverk kan ha på nytenkning rundt en sak. Ford viser som et paradoks at
”relasjoner utvikles og defineres av bedriftene, men bedriftene blir også utviklet og definert
av relasjonene” (Ford 2003:236 i Bø og Schiefloe 2007). På den ene siden kan det se ut som
om aktørene ved hjelp av nettverket utformer sine egne roller. På den andre siden kan det
virke som at aktørens posisjon og situasjon blir definert ut fra de andre. Dette er relevant å ha
med seg når vi ser på hvordan private selskaper og kommuneansatte bytter arbeidsplasser.
Man opparbeider et nettverkssett som man senere kan bruke til å få igjennom det man ønsker.
På den andre siden kan man se at nettverket til de som har kjennskap til de byråkratiske
systemene blir brukt for å kunne yte påvirkning til saksbehandling.
Schiefloe (1985) peker på at bomiljøet kan være en viktig ressurs for mange menneskers
individuelle og sosiale tilpassingsbehov, spesielt for de som har færrest ressurser og minst
tilgang til andre arenaer og relasjonsforhold. De som er hjemmeværende er spesielt tilknyttet
bomiljøet sitt og det fellesskapet og nettverket de opparbeider der. Dette kan være
småbarnsforeldre, eldre, innvandrere, arbeidsløse, funksjonshemmede, folk med dårlig
økonomi, barn og unge (Bø og Schiefloe 2007). For disse kan et godt bomiljø være med på å
forebygge forskjellige tilpasningsproblemer. Bomiljøet er en av flere arenaer for sosialisering.
Samtidig som det kan være med å forebygge, kan også et dårlig eller ressurskrevende bomiljø
skape eller forsterke problemer som allerede ligger der.
26

Nettverket innenfor et bomiljø kan med andre ord vise seg å være nyttig på flere måter, både
internt for å kunne utøve ”vennetjenester” for hverandre og eksternt ved å bruke nettverket til
beboerne for å kunne oppnå noe og for eksempel bli hørt i reguleringssaker.
3.5 Tilhørighet og identitet
Landsbylivet har ofte blitt idealisert, ved at ”alle kjenner til alle” og at man hjelper hverandre
når nøden er stor. Når man hele tiden idealiserer et miljø, vil man også oppleve en viss
selvoppfyllelse. Hvis man mener at bymiljøet er upersonlig, så har det lettere for å bli det.
Historisk sett har det før-industrielle samfunnet blitt fremstilt som ideelt. Trygghet og
samhold var nøkkelord. Bylivet ble assosiert med rotløshet, ensomhet, overfladisk livsførsel
og forfall av kontrollmekanismer (Schiefloe 1985). I landsbyen opptrer man kanskje på en
annen måte fordi man forventer at det skal være samhold der. Idealer er sterkt knyttet opp til
identitet og hvordan man oppfatter sin egen situasjon og tolker seg selv ut fra den. Jeg vil i
dette avsnittet se nærmere på identitet knyttet opp til bomiljø.
Berger og Luckmann (2004) ser på teorier om identitet som noe som alltid er en del av en mer
generell tolkning av virkeligheten. Med dette mener de at identiteten er innebygd i et
symbolunivers. Med mindre du plasserer identiteten og de forskjellige identitetstypene i en
teoretisk fortolkningsramme forblir identiteten uforståelig.
Identitet er opprinnelig latinsk og betyr ”det samme”. Å ha en identitet betyr å være det
samme fra dag til dag, å oppleve en slags følelse av kontinuitet og sammenheng i livet. Både
individuelle, sosiale og kulturelle faktorer er med på å utforme den bestemte identiteten (Ruud
2003:12). Giddens (1996) utdyper denne definisjonen med å mene at identitet kan sees på som
en kontinuerlig prosess der individet selv er i stadig forandring og under påvirkning. Selv om
den oppfattes som den samme fra dag til dag, endres den likevel hele tiden i forhold til
påvirkningen utenfra slik som fra venner, bomiljø og media. Begrepet identitet er dermed
veldig abstrakt, men blir ofte delt inn i individuell/personlig og sosial identitet.
Den personlige identiteten er den opplevelsen vi har av oss selv. I dette tilfellet er det den
sosiale identiteten som er relevant. Den sosiale identiteten kan beskrives som det sosiale
”jeg”. Ved at man tilpasser seg de grupper av personer som man ønsker å gjøre et inntrykk på,
endrer man også sin adferd både bevisst og ubevisst i forhold til andres forventninger eller
27

hvilket inntrykk du tenker de har av deg. Slik blir det opprettet en inntrykkskontroll (Goffman
[1959]1992), kombinert med at man setter seg inn i de rollene man er forventet å ta.
Roller kan defineres gjennom den sosiale rolledefinisjonen, det vil si det knippe av normer om
hvordan oppgavene som hører til en sosial posisjon skal ivaretas. Med andre ord, hvordan et
individ forventes å handle i bestemte situasjoner eller posisjoner. Rollene hører til kulturen
(Martinussen 2001). En måte å formidle den gjeldende kultur på er gjennom historier. Ved å
gjenfortelle historier som er knyttet til det gitte bomiljøet kan man signalisere hvilke normer
som er forventet av en som nabo. Med andre ord er historiene som blir fortalt i bomiljøet en
viktig faktor for å forstå de ulike samhandlingsmønstrene som oppstår, ifølge Deal og
Kennedy (1984 i Unstad 2002). For eksempel kan en nabo opptre slik det er forventet at en
nabo skal opptre av andre naboer. Nabolag er ofte forskjellige når det gjelder forventingene
fra en selv og andre rundt; rollen som nabo kan være sterkt preget av det.
Sosial kontroll innenfor et bomiljø kan både føre til integrering og desintegrering. Willy
Martinussen (2001:328) definerer sosial kontroll som ”disiplinering og overvåkning av
medlemmene i et sosialt system, med sikte på å holde avvik fra systemets normer innenfor
visse grenser”. Et bomiljø med mye sosial kontroll kan være med på å skape trygghet og
støtte for de i nabolaget som kan trenge det. Det er gjensidig påvirkning medlemmene
imellom, noe som fører til at de passer på at den ”korrekte” adferden, moral og holdninger blir
opprettholdt. Noen finner trygghet i disse faste rammene mens andre finner det frastøtende
(Bø 2005 i Bø og Schiefloe 2007). Den sosiale kontrollen står så sterkt at den virker
frastøtende for de som befinner seg utenfor fellesskapet. Det kan oppstå frykt for at den
sosiale kontrollen står så sterkt at man blir ekskludert fra fellesskapet i nabolaget om man trår
litt feil for i verste fall å ende som et offer for sladder.
3.6 Handling og struktur, benk og bord
Sosial struktur kan beskrives som ”måten individene er knyttet sammen på i bestemte sett av
sosiale relasjoner til en integrert helhet” (Guneriussen 1996:65). Giddens kobler dette opp
mot handling og viser til at de sammen utgjør en dualitet der de gjensidig forutsetter
hverandre. Dette betyr at individet handler på grunnlag av strukturer som implisitte
forutsetninger. Strukturen blir dermed den sosiale orden man handler etter. På den måten kan
man se på strukturen som et medium for og resultat av handling (Guneriussen 1996).
28

Den danske arkitekten Jan Gehl (1985) knytter sosial struktur til bomiljøet. Dette gjør han ved
å fokusere på hvordan kontakt mellom naboer skapes, dannes og forblir. Når noen begynner å
gjøre noe følger andre etter, slik som når man plasserer benker, bord og en stor grill på
fellesområdet. Noen starter å bruke grillen og snart er det flere som knytter seg til den; andre
kommer til enten for å være med å grille eller bare for å være med å se på hva de andre holder
på med. Hvordan man forholder seg til de andre naboene under grillingen og hvor man setter
seg, er deler av den sosiale strukturen i det enkelte bomiljøet.
Unstad (2001) utdyper dette videre med å vise til at meninger og verdier kan påvirke
strukturen. Hvis idealet er et godt bomiljø, der de fleste vet hvem alle er, kan det påvirke hvor
mange som møter opp på dugnader og annet utearbeid for å sette i stand fellesområdene. På
den måten blir naboene kjent med hverandre samtidig som det tilrettelegges for mer sosialt
fellesskap. På den andre siden kan dette handlingsrommet i like stor grad være rom for
konflikter rundt hvordan ting skal gjøres og hvordan et hyggelig samvær skal bygges. Dette
skjer spesielt hvis forventningene, egenskapene, interesser, normer og verdier hos beboerne er
forskjellige i forhold til samvær. Dette påvirker også hvordan de materielle omgivelsene i boog
nærmiljøet er og hvilken betydning de har. Selv om områdene er like materielt sett kan
omgivelsene romme forskjellige typer sosiale fellesskap, nettopp fordi omgivelsene omfatter
forskjellige beboere
29

4.0 Metode
Oppgaven er basert på en kvalitativ undersøkelse med intervju og deltakende observasjon som
metoder for datainnsamling. Jeg har foretatt både intervjuer og deltagende observasjon fordi
jeg vil se på hvordan bomiljøet utspiller seg kombinert med hvordan beboerne selv tenker og
oppfatter bomiljøet sitt. Kristen Ringdal (2001) beskriver det kvalitative designet som
anvendelig for å kunne gi en dypere forståelse av hvordan individene ser prosessene rundt
seg. Tove Thagaard (2002) understreker dette med å si at et viktig mål med de kvalitative
studiene er å oppnå forståelse for sosiale fenomener på bakgrunn av fyldige data om personer
og situasjoner. Det er akkurat den informasjonen jeg ønsket å få gjennom de to kvalitative
metodene jeg baserer min analyse på, for å kunne svare på hvordan personene oppfatter
bomiljøet og hvordan de forholder seg til hverandre (Thagaard 2002).
Dette kapittelet er bygget opp rundt mitt valg av metode og er delt i to deler. Den første
handler om samtaleintervjuer, og den andre om deltagende observasjoner. Kapittelet blir
avrundet med å diskutere verifiseringen og de etiske dilemmaene jeg har støtt på.
4.1 Intervjuer
Monica Dale (2004) påpeker at intervjuet er noe som blir produsert mellom informant og
forsker. Gjennom samtalen kan man få den kunnskap man ønsker om hvordan de enkelte
opplever og forstår seg selv og sine omgivelser. Steinar Kvale (1997) understreker dette med
å si at individuelle intervjuer gir forskeren grunnlag til å si noe om informantens erfaringer,
tanker og følelser uten at disse er direkte målbare størrelser.
En ”forskereffekt” kan oppstå når en respondent snakker intervjueren etter munnen og ikke
snakker fritt ut fra sin egen oppfatning av virkeligheten (Trost 1993). Informanten kan med
andre ord tre inn i den rollen som han tror er forventet. Slik som at hvis jeg snakker om
bomiljø, så kan det hende at informanten sier det han tror jeg vil høre om hvordan han
oppfatter bomiljøet. Om informanten føler seg trygg og med god intervjuteknikk, kan det
hjelpe informanten til å uttrykke sine egne tanker framfor å uttrykke de gjeldende sosiale
normene.
En annen utfordring kan være at informanten kan være preget av ønsket om å fremstille seg
selv og sine valg i et godt lys, eller med Goffmans ([1959]1992) teori at informanten foretar
30

en selvpresentasjon (performance). Selv om dette ikke er ønskelig, kan denne type
performance data gi interessante datafunn i forhold til hvordan informanten omtaler sitt eget
bomiljø, i dette tilfellet om hva av bomiljøoppfatningene som kommer fra egne erfaringer og
hva som kommer via andres historier. Dette er noe jeg kommer nærmere inn på i
analysedelen.
4.1.1 Undersøkelsens utvalg
En kvalitativ undersøkelse baserer seg på strategiske utvalg, ifølge Thagaard (2002). Dette
fordi man velger informanter etter de kriteriene som passer problemstillingen man har. I mitt
tilfelle var kriteriene at de skulle være over 18 år og dermed myndig, og at de var bosatt i
Ilsvikøra.
Tabell 1 gir en oversikt over informantene som deltok. På grunn av anonymisering har jeg gitt
informantene fiktive navn. Jeg har også valgt å ikke oppgi alder fordi Ilsvikøra er en såpass
liten plass at informantene kan identifisere hverandre ut fra alder og kjønn. Jeg har derimot
valgt å ta med tilknytning for å vise en oversikt over hvor lenge de har bodd her og hvilken
grad av tilknytning de har.
Tabell 1: Oversikt over informanter
Født og oppvokst
på Ilsvikøra
Født og oppvokst,
borte en periode og
flyttet tilbake
Bodd i Ilsvikøra i
mer enn ti år
Flyttet til Ilsvikøra i
løpet av de siste ti
årene
Helene Siggur Charlotte Kjersti
Gyda Tåmas Lise Sissel
Beate Marius Siv
Martin
Anne
Erik
Rune
Petter
Tor
Aldersspredningen var fra ca 18 til 80 år med en gjennomsnittsalder på 50 år. Ut fra tabell 1
kan man også se at kjønnsfordelingen er jevn, samt at det er en overvekt av de som er født og
oppvokst der, og de som er ”nyinnflyttet” de siste 10 årene.
31

4.1.2 Rekruttering av informanter
Rekrutteringen av informanter foregikk gjennom formelle brev og snøballmetoden. I første
omgang kontaktet jeg borettslagets velforening for å få en formell bekreftelse over telefon på
at det var i orden at jeg kontaktet hele borettslaget. Videre utformet jeg et informasjonsbrev
som beskrev masteroppgaven og hvilke informanter jeg ønsket. Der ble det også oppfordret til
å ta direkte kontakt med meg om de var villige til å stille opp på et intervju. For å gjøre
tiltaket med å si seg villig minst mulig, ble det oppgitt flere forskjellige måter å ta kontakt på 5 .
Etter første brevrunde fikk jeg bare inn tre informanter. En av grunnene til den lave
svarprosenten kan ha vært at jeg hadde oppgitt dato for når jeg ønsket å starte med
intervjuene. Det kan ha blitt oppfattet som en hindring for å kontakte meg. Jeg fikk tak i
informant nr 4 ved at en annen informant presenterte oss etter et intervju, noe som medførte at
jeg foretok en ekstra runde med rekrutteringsbrev 6 . Denne gangen var svarprosenten like
laber, men jeg kom opp i seks intervjuer. To av disse ble nøkkelinformanter (en
nøkkelinformant er en som kan være særlig kunnskapsrik og har et refleksivt forhold til hva
forskeren studerer (Wadel 1991 i Thagaard 2002:46)). Disse to nøkkelpersonene engasjerte
seg og var nysgjerrige på arbeidet mitt. Ved å bruke snøballmetoden fikk jeg dem til å
rekruttere flere av naboene sine og jeg fikk inn ytterligere informanter.
Snøballmetoden går ut på at man først kontakter en som har de egenskapene man er ute etter.
Deretter ber man om navn på andre denne personen kjenner med de samme egenskapene. I
mitt tilfelle oppfordret informanten naboene sine til å kontakte meg og bli med på
undersøkelsen. Dette ga gode resultater og jeg kom til slutt opp i 10 intervjuer.
Gjennom min deltagende observasjon på en dugnad i bomiljøet, kom jeg i snakk med flere
beboere, og på den måten fikk jeg rekruttert ytterligere fire nye informanter. Dette førte til at
jeg kom opp i 12 intervjuer og 16 informanter til sammen. På enkelte intervjuer var det to til
tre informanter. Jeg fant dette tilstrekkelig i forhold til formålet. 12 av 27 eller ca 44 % av
husstandene var med dette representert.
5 Se vedlegg 1
6 Se vedlegg 2
32

4.1.3 Intervjuguide
En kvalitativ intervjuguide kan utformes på ulike måter der man spesielt har to ytterligheter.
Den ene ytterligheten preges av lite struktur der man bygger opp under at samtalen skal holde
seg til et eller flere hovedtema som er forhåndsbestemt. Den andre er å ha en veldig
strukturert intervjuguide der både spørsmålene og rekkefølgen på dem er forhåndsbestemt
(Thagaard 2002). Jeg valgte å ha en lite strukturert intervjuguide som ble bygget opp rundt
hovedtemaet bomiljø. Som undertema valgte jeg informantenes tanker omkring hva et
bomiljø er for dem, for fellesskapet og for naboskapet. Denne bolken omfatter de sosiale
aspektene jeg ønsket å undersøke. Den andre delen av intervjuguiden tar for seg de offentlige
områdene, nybygg og de fysiske betingelsene for selve bomiljøet 7 .
4.1.4 Gjennomføring
Datainnsamlingen ble gjennomført i perioden mars til juni 2008. Intervjuene ble gjort med en
til tre informanter og hadde en gjennomsnittlig lengde på 65 minutter. Tre av dem ble
gjennomført på Stolt kafé i Ilsvika på formiddagen, og resten hjemme hos informantene i
tidsrommet 17-20 på ettermiddagen. Vi var to intervjuere på de fleste intervjuene. Dette var
verdifullt ettersom vi utfylte hverandre under intervjuet, og sammen kunne bidra til et positivt
grunnlag for gode oppfølgingsspørsmål.
4.2 Observasjon
Denne oppgaven er en kvalitativ studie rundt et lite bomiljø på 27 hustander. For å kunne si
noe mer konkret om hvilken kunnskap et medlem av dette bomiljøet trenger for å kunne
handle og samhandle på et fullgodt og meningsfullt vis i sosiale situasjoner og
sammenhenger, har jeg valgt å bruke etnometodologi som et analyseredskap (Måseide 1997).
Garfinkel (1967) introduserte etnometodologi. Her fokuserer man på hvordan personer
samhandler med hverandre til daglig. Hensikten er å forstå hvilke spilleregler det er som
styrer folks atferd. Hvordan er det man oppfører seg på Nersia 8 i Ilsvikøra, eller hvordan
hilser man på naboer man treffer Hva er det som gjør at de samme sosiale handlinger blir
gjentatt gang etter gang Og hvilke prinsipper styrer folks handlinger Slike sosiale mønstre
7 Se vedlegg 3
8 Nersia utales: ne’r-sia, informantene bruker navnet på et område ned mot sjøen, der de har laget til en plen,
grillplass, lekeplass og benker og bord.
33

kan man avdekke ved å observere det folk tar for gitt, og de kan brukes til å beskrive hvordan
folk opplever og forstår verden (Thagaard: 2002).
4.2.1 Deltagende observasjon og bomiljø
Gjennom intervjuene fikk jeg inntrykk av at det var en felles norm at de som hadde mulighet,
møtte med en eller flere fra hvert hus på dugnadene, og at det var en del som stilte opp på
andre arrangementer. Deltagende observasjon ble derfor valgt som en metode fordi den kan
avdekke og identifisere hvordan handlinger og personer forholder seg til hverandre (Thagaard
2002). Atferd som studeres under arrangerte betingelser, blir også påvirket av dem slik som
informanten blir i en intervjusituasjon. Denne påvirkningen vil bli mindre under deltagende
observasjon der forskeren prøver å gli inn i et miljø slik at folk i størst mulig grad oppfører
seg slik de ellers gjør. Den deltagende observasjonen gjør det dermed mulig å oppleve
dagliglivet på nært hold og baner vei for nærmere forståelse (Fangen 2004).
Jeg valgte derfor å være med på en dugnad og flaggheisingen på 17. mai. Jeg har også vært
mye i området i forbindelser med andre prosjekter og venner som bor der. Det jeg observerte
etter at jeg hadde intervjuet en del av beboerne, var at de kjente meg igjen og hilste på meg
når de så meg. Jeg opplevde også to tilfeller der jeg ble spurt om hvordan datainnsamlingen
gikk. Begge disse tilfellene av deltagende observasjon var på rundt 30 minutter. Jeg snakket
med beboerne, fikk tilbud om å koste en gate og var med å synge ”Ja vi elsker” på 17. mai.
Gjennom intervjuene hadde jeg et grunnlag for hva jeg skulle legge merke til under
observasjonene; antall personer som deltok, hvordan de forholdt seg til hverandre, hvem som
hilste på hvem og hvordan det ble gjort.
4.2.2 Utfordringer med deltagende observasjon og hvordan notatene ble tatt
Thagaard (2002) viser til at svakheter med denne metoden er at forskningen kan fremstå som
for beskrivende og triviell. Dette begrunner hun med at aktørens eget perspektiv fremheves på
bekostning av mer omfattende tolkningsrammer. Dette kan motvirkes ved at forskeren har en
mer omfattende fortolkningsramme som grunnlag for sitt prosjekt.
Det er blitt skrevet mye litteratur om hvordan man bruker intervjuer som metoder, men lite
om hvordan man bruker observasjon i praktisk analyse. Tjora (2006) setter det på spissen ved
å si at man kort kan oppsummere observasjon som metode i litteraturen med to spørsmål; hva
34

skal man observere og hvordan skal man ta notatene Jeg vil vise relevansen av observasjon
som metode i analysekapittelet. Videre vil jeg her redegjøre for min fremgangsmåte med
denne metoden.
Wolfinger (2002 i Tjora 2006) viser til hvor forskjellige feltdata kan bli fordi det man
observerer gjengis ut fra forskerens egen underforståtte kunnskap og tro. Han henviser til to
forskjellige fokus man kan ha ved observasjon. Den ene er å registrere alle fremtredende
hendelser; ved denne metoden er det forskerens egen subjektive forståelse og kontekst som
setter betingelser for hva som er fremtredende. Denne måten å ta notater på kan føre til at
avvikende hendelser blir registrert som normale. Den andre er altomfattende notering. Her
skriver forskeren ned alt som skjer, til og med de hendelsene som virker ubetydelige og
kjedelige. Dette kan føre til at avvikende hendelser ikke blir registrert.
Jeg valgte bevisst å fokusere på interaksjonene mellom beboerne. Ved at observasjonene jeg
gjorde tok utgangspunkt i mine egne subjektive holdninger til hva som var interaksjonen
mellom dem, satte dette rammene for hvilke hendelser jeg merket meg, noe som lett sees i
feltnotatet fra 17. mai i del 4.2.5.
Coffey (1996:66 i Tjora 2006) viser til at feltnotater er kodet med forfatterens samvittighet,
forståelse og tolkning. En feltarbeider er ikke bare en observatør, men også en forfatter,
skuespiller og forteller. Det finnes flere forskjellige måter å ta feltnotater på. Når det gjelder
deltagende observasjon kan det være en fordel å skrive ned notatene etter observasjonen, fordi
det kan virke forstyrrende på kontakten med informantene når man samtidig må notere
(Thagaard 2002). Derfor valgte jeg å ta notatene etter observasjonen for ikke å påvirke
informantene.
Tjora (2006) viser til forskjellige måter å fremlegge observasjon på. Måten jeg valgte
beskriver han som den naive beskrivelsen, på grunn av et fritt språk og bruken av metaforer til
å beskrive kjente samhandlingsmønstre. Tjora (2006) refererer til denne måten å observere på
som første steg i observasjonsstudier. Selv om den er naiv kan den likevel føre til interessante
spørsmål rundt interaksjonen mellom naboer. Fangen (2004) underbygger dette ved å si at
refleksjon og selvransakelse er viktige deler av feltarbeidet, kombinert med at egne inntrykk
og følelser kan brukes som en del av datamaterialet, noe som ble gjort ved nedskriving av
35

feltnotatene. For å kunne analysere bomiljøet og fellesskapet har jeg valgt å bruke disse
feltnotatene i analysedelen i kapittel 5.
4.2.3 Forskers posisjon og selvrefleksjon
Fangen (2004) viser til viktigheten av at deltakerrollen blir tilpasset egne ferdigheter. Videre
sier hun at man ofte må justere sin egen rolle i forhold til de ulike situasjonene og reaksjonene
deltageren viser. I dette tilfellet fokuserte jeg på å være i studentrollen. Det vil si at jeg
handlet ut fra hvordan jeg trodde de oppfattet meg som student: ung og nysgjerrig. Dette er en
rolle som kan skape trygghet for informanten ved at jeg ikke virket truende. Alder og kjønn
kan også ha betydning for hvordan informantene forholder seg til intervjuer, men gjennom
intervjuene og observasjonen ble jeg definert som ”hun som skriver oppgave”.
Det at jeg har den rollen gjør seg også gjeldende når jeg i dag, fire måneder senere, beveger
meg i nærheten av Ilsvikøra. Jeg tenker at jeg alltid vil ha denne rollen i forhold til
informantene i området. Selv om jeg følte meg hjertelig velkommen nede på Ilsvikøra, tar jeg
meg selv i å bruke Goffmans (1963) engasjementskjold når jeg passerer plassen i andre
ærender fordi jeg ikke vil bli spurt spørsmål om oppgaven. Jeg har også lenge tenkt på å ta
noen bilder for å illustrere de fysiske formene, men har tenkt å overlate dette til andre.
Følelsen av å trenge seg inn på et område, når jeg vet så mye om de som bor i husene, føles
ubekvem for meg som en vanlig forbipasserende. Gjennom notatene mine rundt de deltagende
observasjonene har jeg beskrevet nærmere hvordan jeg følte meg tatt i mot.
4.2.4 Mine observasjoner
Jeg hadde to situasjoner med deltagende observasjoner. Den ene (flaggheisingen) er gjengitt i
nåtid for å videreformidle følelsen og det umiddelbare jeg observerte. Den andre (dugnaden)
er beskrevet i fortid siden det i større grad ble en observasjon jeg brukte til å få kontakt med
flere informanter.
Flaggheising 17. mai i Ilsvikøra
Jeg ser på klokken. Den nærmer seg fem på åtte. Det er overskyet. Bakken bærer preg av
regnet natten før. Jeg nærmer meg Ilsvika og jeg passer på å spytte ut tyggegummien et godt
stykke unna. Jeg ønsker ikke spytte den ut inne i de små veitene. Jeg vet at de har hatt
vårdugnader. Tyggegummi på bakken kan skape negative reaksjoner. Litt smånervøs og
veldig trøtt runder jeg hushjørnet inn til Ilsvikøra.
36

Jeg går inn mellom hus nr 18 og hus nr 21. I det jeg går inn i veita kommer det en voksen kar
ut gjennom et portrom foran meg. Han er middels høy og holder en kaffekanne i hver hånd.
Med målrettede steg går han 50 meter foran meg, men uten å se seg tilbake. Jeg sakner bevisst
farten. Må se hvor han har tenkt seg med disse kaffekanene. Han beveger seg mot Nersia. Det
er på Nersia alle samles. Nersia er det felles samlingspunktet, det alle har nevnt som en
positiv faktor for naboskapet.
Jeg er nysgjerrig. Nysgjerrig på hvem som har møtt opp. Er det like mange som på dugnaden
Jeg føler meg sårbar. Det er som å trå inn i en annens stue. Det er en rar og litt hemmende
følelse. I det jeg passerer den lille veita og kommer ut på Nersia, endrer denne følelsen seg.
Tre stykker snur seg til meg og hilser. En av dem slenger en kommentar: ”Trudde aldri du
skulle komme hit i dag. Du er jo student. Og det var jo 16. mai i går!” En frue spør litt
forsiktig ”Kommer du i skolens embed”.
Også folk jeg ikke har intervjuet gir meg bekreftende nikk og smiler. Jeg ser tydeligvis trøtt ut
og står plutselig med en kopp varm kaffe og en sjokoladekjeks i hånden. Folk småprater med
hverandre. Vi er rundt 14 voksne og 5 barn. Hansenslekta 9 er godt representert.
Det står mange forskjellige kaffekanner på bordet. På de ytterste altanene, som er vendt mot
Nersia, ser jeg noen henge opp flagg og vinke til naboene sine. Jeg blir stående og prate med
en av nøkkelinformantene mine. Stemningen er munter og god. Da noen får bekreftet at været
i Oslo er dårligere enn i Trondheim, er de fleste enige om at man skal være fornøyd med 8
grader og overskyet. Ellers går småpraten om når barnetoget går, og hvor noen av de andre
naboene er.
Tiden begynner å nærme seg flaggheising. Mennene diskuterer seg imellom hvem som skal få
æren av selve heisingen. Det blir enighet om at den eldste øringen må påta seg det ansvaret.
Med et rampete, men alvorlig, uttrykk i ansiktet heiser han flagget, mens de øvrige som er til
stede stemmer i med fedrelandssangen. Så drikkes det litt mer kaffe og spises flere kjeks og
småkaker. Etter hvert begynner enkelte av de frammøtte å trekke bort fra Nersia og inn i
husene sine igjen. Flaggheisingen er over. Jeg takker for at jeg fikk delta og ønsker dem en
fortsatt god 17. mai.
9 Fiktivt slektsnavn.
37

Dugnad i Ilsvikøra
Ilsvikøra hadde i år to dugnader. Jeg valgte å bli med på den ene av dem. Det var fint vær.
Mens vi hadde hatt intervjuene i mars og april, var våren nå kommet. Aktiviteten rundt husene
hele veien gjennom Mellomila og Ilsvikøra viste dette.
Da jeg kom til Ilsvikøra, var det mange folk ute. De oppholdt seg mellom veitene der de
kostet og sto i små klynger og pratet. Jeg gikk til Nersia der jeg regnet med mesteparten
befant seg. Der kom jeg i snakk med et par som sto utenfor huset sitt. Jeg presenterte meg. De
fortalte at de hadde sett papirene mine. Etter en stund ble vi enige om at jeg kunne komme
tilbake etter dugnaden for å ta intervjuet. På den måten ble det ikke så mye tiltak for dem.
Jeg møtte også Geir. Geir var en informant jeg hadde intervjuet tidligere i uken. Han visste
jeg hadde hatt litt problemer med å få tak i folk. Så han tok meg med og presenterte meg for
noen jeg ikke hadde hilst på før. Av disse var det spesielt et eldre ektepar og en gammel mann
jeg ønsket å snakke nærmere med. Etter å ha blitt presentert for det eldre paret og snakket
med dem, sa de seg villige til et lite intervju. Videre fikk jeg gjennomført et intervju med enda
en familie. Til slutt intervjuet jeg dem jeg hadde avtalt med tidligere.
Denne observasjonen ble brukt til å få tak i informanter. Måten mine nøkkelpersoner hjalp
meg med å komme i kontakt med de forskjellige intervjuobjektene førte til at jeg begynte å bli
kjent med dem. De jeg hadde intervjuet tidligere hilste allerede på meg. Jeg følte jeg ikke
lenger var en fremmed i Ilsvikøra. Jeg var ikke bare et navn på et brev de hadde fått fra en
masterstudent. Folk var åpne og kom og pratet med meg og hverandre. Dugnaden virket som
en sosial aktivitet som kostet vinterstøvet av naboskapet og brakte naboene nærmere
hverandre.
4.3 Dataanalyse
Analysen for denne oppgaven er basert på en temasentrert tilnærming. Det vil si at
informasjonene fra alle informantene om et spesielt tema blir sammenlignet og vurdert mot
hverandre. De følgende kapitlene i oppgaven er bygget opp under hvert av disse temaene.
Hovedpoenget med å gjøre det på denne måten er at man som forsker kan gå i dybden av
hvert tema og se hvordan informantene oppfatter de samme hendelsene (Thagaard 2002). Ved
38

å ha deltatt på to fellesarrangementer har jeg også fått mulighet til å supplere informantenes
oppfatning med data fra den deltagende observasjonen.
4.3.1 Metodiske verktøy
Diktafon ble brukt under alle intervjuene. Dette fungerte bra når intervjuene var hjemme hos
informantene, men vi hadde også noen intervjuer på Kafé Stolt. Problemet her var at det
enkelte ganger ble for mye støy på opptaket. Støyen kom fra andre som pratet,
espressomaskinen og musikk i lokalet. Før hvert intervju ble det avklart at alt ville bli
anonymisert og at lydmaterialet ville bli destruert etter transkriberingen. Selv om
transkribering kan bli sett på som en kunstig konstruksjon av kommunikasjon fra muntlig til
skriftlig form, valgte jeg å bearbeide dataene på denne måten (Kvale 1997). Dette fordi jeg
bare var ute etter et generelt inntrykk av hva bomiljøet var for dem. Videre ble alle
transkripsjonene lagt inn i HyperRESEARCH, et kvalitativt analyseprogram som gjør det
mulig å tematisere intervjuene ved bruk av hyperlinker. Temaene ble i stor grad laget ut fra
intervjuguiden 10 . Etter at kodingen var utført skrev jeg ut systematiske rapporter som ga meg
en oversikt over teksten som var koplet til hvert tema jeg var interessert i å undersøke
nærmere. Jeg har også hele tiden vært bevisst på at denne måten å sortere data på kan føre til
at mine tolkninger blir noe annet enn det informantene følte, når man tar enkelte tekstdeler ut
fra helheten og setter dem sammen og opp mot hverandre. For å unngå dette problemet har jeg
brukt analyseprogrammet til å lete opp sitatet i de opprinnelige tekstene slik at jeg kunne se
om mine tolkninger fungerte også i sammenhengen sitatene tilhørte.
4.3.2 Metodisk refleksjon: Troverdighet, bekreftbarhet og overførbarhet
Kvalitativ forskning bruker troverdighet, bekreftbarhet og overførbarhet for å si noe om
gyldigheten til de metodene som er brukt (Thagaard 2002).
Troverdigheten er knyttet til hvordan man har gått frem for å samle inn data, og det er spesielt
viktig i kvalitativ forskning. I mitt tilfelle kunne forsker i intervjusituasjonen og den
deltagende observasjonen påvirke informanten bare ved tilstedeværelsen. Forskeren kan
dermed ikke oppfattes som uavhengig (Thagaard 2002). Derfor er det viktig å redegjøre for
hvordan man har gått frem for å få tak i de data man bruker, det har jeg gjort ovenfor. På de
10 Se vedlegg 3
39

fleste intervjuene var vi to stykker, noe som førte til at jeg og min kollega utfylte hverandre
med oppfølgingsspørsmål når noe var uklart.
Et annet dilemma når det gjelder troverdighet er hvordan informanten selv velger å fremstille
seg, og at man hele tiden vil rasjonalisere egne handlinger. Når temaet mitt er bomiljø, kan
mange fokusere på at de har et godt bomiljø, noe som kan virke selvoppfyllende. Ved at jeg
både intervjuet og observerte fikk jeg muligheten til å sammenligne hvordan de beskrev
fellesarrangement og hva som var tilfelle denne gangen. For eksempel kunne samtlige fortelle
om 17. mai som et frivillig fellesarrangement der flere folk bare møter opp. Gjennom min
deltagende observasjon så jeg at det var ikke det store antallet som hadde møtt opp, slik
informantene husket og regnet med. Videre var jeg med på en dugnad. Slik jeg oppfattet det
var de fleste med der. Hvordan man husker noe og hvordan ting egentlig er opp mot hvordan
man ønsker og vil det skal være, kan gjenspeile seg i de svar man gir i en intervjusituasjon.
Jeg antar at bomiljø er et tema som de fleste har et forhold til, og som heller ikke er veldig
personlig. Jeg fikk heller ikke noe inntrykk av at informantene prøvde å ”pynte” på sannheten
rundt deres egne oppfatninger om bomiljøet.
Bekreftbarheten er knyttet de tolkningene som blir gjort av data. Ifølge Thagaard (2002)
stilles det også krav til at forsker stiller seg kritisk til egne tolkninger, og at man muligens kan
finne samme type resultater i lignende forskning. Jeg har prøvd å være kritisk til
datamaterialet, og mine tolkninger i analysekapittelet bygger på direkte sitater fra
informantene. Jeg har også diskutert mye med veileder, de jeg sitter på lesesal med og andre
som har villet høre på, og alle har gitt meg tilbakemeldinger og egne tanker.
Overførbarheten viser til om de tolkningene som blir gjort rundt dette caset også kan være
relevant i andre case (Thagaard 2002), det vil si om de funnene jeg gjør i analysen kan brukes
til å si noe om andre bomiljøer. Selv om overførbarheten er begrenset i forhold til at dette er
en veldig kort feltstudie, vil jeg anta at man kan finne igjen flere av de samme faktorene for
hvordan forskjellige fellesskap oppstår og vedlikeholdes også i andre bomiljøer. Jeg vil
komme nærmere inn på det i diskusjonen i kapittel 6. Videre vil jeg se på etikken i forhold til
innsamling av datamaterialet.
40

4.3.3 Etiske vurderinger
Etiske vurderinger må gjøres både under selve forskningen og under presentasjon av
materialet. Thagaard (2002) viser til at de etiske vurderingene i forhold til deltagende
observasjon kan forstyrre balansen mellom det å være venn og forsker. Hvis det blir vanskelig
å skille de to rollene kan det gå ut over objektiviteten til forskeren. I mitt tilfelle har jeg ikke
hatt noen problemer med dette. Siden det bare har vært to deltagende observasjoner (en
dugnad og tradisjonen rundt 17. mai), var ikke konteksten preget av nære
vennskapsrelasjoner. På den andre siden, i forhold til intervjuene, kan forskerens forsøk på å
være objektiv bli for objektiv ved at man ikke klarer å sette seg inn i hva informanten egentlig
mener, noe som kan oppleves som fremmedgjørende og provoserende for informanten
(Thagaard 2002). Verken jeg eller min kollega oppfattet at vi provoserte informantene. Vi
opplevde heller at folk syntes dette var et spennende tema og hadde mange tanker rundt det,
ved at de på eget initiativ fortalte mer enn de ble spurt om.
Som nevnt tidligere har jeg under presentasjonen av materialet mitt bare presentert fiktive
navn. Alder er utelatt, men tiden de har vært tilknyttet Ilsvikøra er tatt med for å gi en
indikasjon på hvilken tilknytning de har til plassen. Ved å gjøre det på denne måten ble
prinsippet om konfidensialitet innfridd (Thagaard 2002). Videre har jeg ikke anonymisert
selve caset fordi stedet med sin beliggenhet og historie har betydning for tolkningene mine.
Måten jeg presenterer caset og de som bor der, vil ikke være støtende eller fornærmede på
informantene eller de andre som bor i Ilsvikøra.
41

5.0 Analyse
I dette kapittelet vil jeg presentere empirien min. Den vil bli delt opp i tre underdeler for å gi
en oversiktlig fremstilling. Del 5.1 tar for seg hvem menneskene i Ilsvikøra er, og hvilke
forhold de har til bomiljøet sitt. Del 5.2 går mer i dybden på relasjonene dem imellom. Det
avsluttes med del 5.3 som beskriver samholdet i forhold til naborollen i Ilsvikøra og
aktivismen som beboerne har i forhold til velforening, utbygger og kommunen.
5.1 Bygda i byen
Ilsvikøra var fra gammelt av et boligområde som lå klemt mellom mye industri, og de som
bodde der var arbeidsmenn og fiskere. I dag er alle husene restaurert og industrien er blitt
byttet ut med boligblokker. Området har likevel fortsatt tydelige røtter og historier knyttet opp
til det å bo der.
”Det er jo en sammensatt bydel, preget av lange linjer i beboerne. Jeg har telt
opp at 2/3 har røtter tilbake. Målt i antall hustander”.
-Martin-
Når et bomiljø er preget av en sterk stabilitet og lite gjennomtrekk, øker sannsynligheten for
at naboene kjenner hverandre og husene som er der. Miljøet i dag er blitt mindre entydig enn
det var ved at det er blitt færre generasjonsboliger, dette fordi det er kommet en del innflyttere
som ikke har noen tilknytning til Ilsvikøra fra før. Når et bomiljø blir så preget av
generasjonsboliger, blir det interessant å se på hvordan de som er relativt nyinnflyttet
beskriver hvordan det er å bo der.
”Nesten som å bo på landet”.
-Helene-
”Her er det en liten by i byen. Det er lite samfunn for seg selv”.
-Charlotte-
Begge sitatene viser hvordan de avgrenser sitt eget bomiljø til å bli noe eget. Det er noe som
ikke hører til resten av bydelene Ilsvika og Ila i Trondheim. Ilsvikøra er et område som ligger
midt mellom dem. Helene sitt sitat viser hvordan man tenker om det å bo på landet. Nesten
42

som å bo på landet er en beskrivelse på hvordan samholdet i Ilsvikøra blir oppfattet av henne,
der livet på bygda blir romantisert (Schiefloe 1985). Charlotte viser til at det er noe for seg
selv; et lite samfunn midt i Trondheim by. Det skiller seg ut og er noe eget, noe som bygger
opp under at de føler tilhørighet til plassen og naboene, samtidig som den positive
innstillingen kanskje også blir litt selvoppfyllende.
”Jeg gikk tur langs bryggene en søndag. Også bare lå det plutselig ei bakkeby
der. Så plutselig kom jeg til bakkebygrenda. Det var sånn oi. Det var en
kjempeopplevelse”.
-Kjersti-
Kjersti sitt første møte med Ilsvikøra får henne til å assosiere bydelen med Bakkebygrenda i
Astrid Lindgren sine barnebøker. Dette var en idyllisk liten grend der barna sprang ut og inn
hos hverandre og fant på mye gøy og spillopper. Bakkebygrenda blir brukt for å illustrere
hvilke følelser trehusene ga henne, hva som var hennes første oppfatning og hvordan hun
enda tenker om plassen der hun bor. Dette kan også indikere noen underliggende
forventninger om hvordan bomiljøet der er. Jeg synes Bakkebygrenda er en god metafor på
hvordan mange ser på Ilsvikøra, både de som kommer forbi og de som bor der. Gjennom
intervjuene mine kom jeg over et annet begrep som henspiller direkte på identitet; Øring.
5.1.1 Folkene i Ilsvikøra
Når informantene ble spurt om å beskrive hvem som bodde i Ilsvikøra, var det flere som
nevnte disse øringene. Jeg tenkte først at øring var de som bodde i Ilsvikøra. Men det stemte
ikke helt. Dermed spurte jeg de forskjellige om hva en øring var for dem.
-Hva er en øring
”En øring er en som er født og oppvokst her på Ilsvikøra. Og har hatt foreldrene
sine her”.
-Er barna dine øringer
”Ja de er øringer, de er født og oppvokst her”.
-Lise-
43

De som er født og oppvokst i Ilsvikøra er øringer. Lise som er inngift øring, hadde bodd i
Ilsvikøra i mange tiår og fortsatt ikke blitt noen Øring.
”Vi har jo flyttet hit og sånn. Jeg har aldri vært øring og det vil jeg vel aldri bli.
Innflyttere vil aldri bli øringer. Jeg har bodd her i [førti] år, og jeg vil enda ikke
være en øring”.
-Lise-
Øring viser til den stedsidentiteten de forskjellige føler for plassen. Her er de født og
oppvokst. Noen har bodd borte en del år, men har nå kommet tilbake. Giddens (1996) var av
den oppfatning at identitet også er en kontinuerlig prosess der man blir påvirket utenfra av for
eksempel venner og bomiljø. Selv om ikke ”innflytterne” kan definere seg som øringer, kan
de få den samme tilhørighetsfølelsen gjennom naboene sine. Christensen (1991) utdyper dette
ved å vise til at det blir en kontinuitet og stabilitet i nabolaget når husene går i arv og når
andre blir inngift i slekten på stedet. Denne stabiliteten er med på å forme den sosiale kulturen
i bomiljøet og har sterk psykisk virkning. Dette fordi de menneskene man møter mellom
husene blir noen man kjenner. Christensen (1991) eksemplifiserer det med å si at man kan
møte kjære ansikter, likegyldige ansikter eller ansikter som fremkaller bitre minner. Man
kjenner sine naboer på godt og ondt.
”Jeg innbiller meg i min egen selvgodhet [at det] er de her trehusene som er
Ilsvikøra. At det er et bra bomiljø. Hadde det vært dårlig hadde det vært mye mer
hus til salgs”.
-Tåmas-
Tåmas viser til kontinuiteten i Ilsvikøra. Ved at det er få hus til salgs ser han det som en
indikator på at det er godt bomiljø. Når et bomiljø er preget av en sterk stabilitet og lite
gjennomtrekk, øker sannsynligheten for at naboene kjenner hverandre og husene som er der.
Berit Nordahl (1996) trekker frem at botid har innvirkning på naborelasjonene. Relasjonene er
der kontinuerlig i den grad at det ikke er et bomiljø som er preget av mye ”gjennomtrekk”. De
relasjonene man har til naboer varer ofte over mange år. Jo lenger du har bodd en plass, desto
større er sannsynligheten for å knytte bekjentskaper som kanskje videreutvikles til
vennerelasjoner. Noe som kan bekreftes i Ilsvikøra, selv om det ikke er så sterkt preget av
44

generasjonsboliger som det var før, har tiden til de som har bodd der hatt betydning. Det er få
som har bodd der i mindre en 5 år, og ingen av informantene hadde umiddelbare flytteplaner.
5.1.2 Alderssammensetning
Flere pekte på at det å kunne ha kontakt med folk i alle aldre hadde betydning for bomiljøet,
samt at det var et lite bomiljø med sine 27 hus og ca 60 beboere. Nesten alle aldersgrupper er
godt representert unntatt de i mellom 20-30 år. Alderssammensetningen var noe flere av
informantene omtalte.
”Også liker jeg sånn… godt at det er blandet. Jeg synes det er fint at han ”Bernt”
skal vokse opp nært veldig gamle folk, og 50-åringer, 40-åringer, 30-åringer og
20-åringer. Det er kanskje ikke så mye av det akkurat her nede (20-åringer). Men
at det er hele sulamitten der. Det synes jeg er bra”.
-Kjersti-
Kjersti poengterer her at det er en aldersspredning på de som bor der. Hun er positiv til denne
type alderssammensetning på grunn av sønnen. Christensen (1991) viser til at bomiljøet er
viktig for dem som har minst tilgang til andre alternativer, slik som barn og ungdom. Det
samme gjelder for hjemmeværende, eldre, folk med dårlig helse, økonomisk vanskeligstilte
og andre utsatte grupper.
”Og det er veldig koselig for lille guten våres å ha sånne gamle folk rundt”.
- Kjersti-
”Jo hyggelig for oss som faktisk har små unger, at det er folk i samme situasjon
her nede”.
-Erik-
”Det er kommet ganske mange yngre familier med små barn og det er positivt. Og
det tror jeg har gjort noe veldig mye positivt til samfunnet her nede i Ilsvikøra”.
-Charlotte-
45

Kjersti poengterer videre at det å ha gamle folk rundt seg er bra. Erik og Charlotte viser til at
det å ha familier med små barn som er i samme livssituasjon er positivt for bomiljøet, på
samme måte som det kan være godt for de eldre å ha noen som er eldre rundt seg, men uten at
det oppstår et eget miljø for en spesifikk gruppe.
”Når vi gikk tur der nede så virket det så idyllisk og folk pratet med hverandre. Så
flere generasjoner som pratet sammen. Som kjente naboene sine. Det gjorde vi
knapt der vi bodde før”.
-Sissel-
Det kan se ut som om det er en homogenitet i innstillingen til de som bor i Ilsvikøra, en
enighet om hvordan man er som nabo og hvordan bomiljøet der skal være. Ved at det finnes
flere som har samme livssituasjon og tanker rundt bomiljø bygger dette opp under den samme
fellesskapsfølelsen.
5.1.3 Antall og beliggenhet
Hvordan området er satt sammen og hvor mange hus det er, virker som en faktor som flere
tenker på når de skal beskrive bomiljøet. Ilsvikøra ligger 15 minutters gange fra Trondheim
sentrum. Det består av rundt 27 hustander, og rundt 60 personer. Selv om det ligger i
sentrumsnære områder beskriver beboerne det som noe eget. Det er ikke noe som hører til Ila
eller Ilsvika. Det har en egen identitet, og de som bor her ser på den og beskriver den som
”Bygda i byen”. De har samholdet og fellesskapet fra bygda.
”Det ligger litt for seg selv, og er litt sånn derre. Og alle husene henger i hop.
Det er jo sånn der vi holder sammen feeling. Når husene henger i hop… Fysisk
ikke sant. Eventuelt vi brenner sammen”.
-Kjersti-
Kjersti har en veldig billedlig fremstilling på samholdet. Man får inntrykk av at det fra
gammelt av har vært en aktiv velforening hvor medlemmene har stått sammen. Når jeg spør
om hva annet de liker med bomiljøet, er det mange som viser til at bymarka, sentrum og sjøen
er rett i nærheten.
46

”Stilt og rolig, sjøen ved siden av, bymarka, 15 minutter til byen. Egentlig kan vi
ikke ha det stort liker [bedre], egentlig så bor [man] ute på landet”.
-Sissel-
De har alt det de kan ønske i rimelig avstand, samtidig som de har den litt nostalgiske tanken
rundt seg selv om at de er litt bygd i byen, og at tankene rundt det å være bygd er det samme
som fellesskap.
”Vi har finnet ut at det er veldig takknemlig å bo så nært sentrum. Enten så sykler
vi eller så går vi. Eller så hender det seg at vi tar buss når det er vått og kaldt”.
-Tor-
Ilsvikøra har lenge bare hatt industri som nabo. Etter 2002 har industrien blitt erstattet med
mange nye leilighetskomplekser. Informantene ble spurt om hva de tenkte rundt de nye
leilighetene og naboene deres.
”Det nye Ilsvika er preget av de små leilighetene de siste årene. Det er en høy
gjennomtrekk. Det er forferdelig lite unger, og det setter seg antageligvis dårlig i
det miljøet, det er veldig turnover. Det er litt på overflaten og en del slike ting. Vi
har jo begynt å få en del servicestasjoner og sånne ting. Det er jo mye bedre med
den nye bydelen enn det gamle smelteverkstedet… Ja som jeg sier er det lite, la
oss si 30-40- års alderen med små unger. Det er det at det mangler det som
sosialiserer bra. Du vil ikke ha en bydel som er så preget av befolkningsgrupper”.
-Hva tror du skal til for at det skulle vært mer..
”Større leiligheter. Mer blandet leilighetsstruktur”.
-Martin-
Martin viser til at det nye området er mye bedre enn den gamle industrien som var der før. På
den andre siden tror han at det ikke er noe spesielt bra bomiljø der. Dette fordi det er så ulikt
der han selv bor. Det er mindre leiligheter, og han har ikke observert så mange unger der.
Det er flere som peker på at det er få barn. Enten er de gamle eller så er de svært unge. Dette
skyldes nok at det er en blokk med eldrehjem og omsorgsboliger der og at mange av
47

leilighetene ellers er for små til barnefamilier. Det er flere som mener at det er alt for mange
studenter som bor i det nye Ilsvika. Gruppen 30-40 år som har barn er dårlig representert, en
gruppe som har det største behovet for et godt bomiljø og det største potensialet til å delta
aktivt.
5.1.4 Hus med sjel og historie
Beboerne hadde valgt å kalle et av husene i Ilsvikøra for ”Skilsmissehuset” fordi det var tre
par som hadde bodd der som siden hadde skilt lag. Naboene registrerte gjennomtrekken som
huset hadde hatt.
”Vi har et hus som vi for noen år siden kalte skilsmissehuset. Det var en tendens
til at der bodde folk i 1-2 år så forsvant de igjen”.
-Martin-
De har et forhold til hvert hus, og kjenner de som bor der, eller som bodde der før. Historien
til Ilsvikøra går langt tilbake og gjenfortelles fra generasjon til generasjon. De som er
nyinnflyttet får høre disse.
”De første 10 årene vi bodde her var jo alle i slekt med alle ikke sant. Men etter
hvert som utskiftingen har skjedd så har det vært mer omvendt”.
-Tor-
Tor viser til at bomiljøet før var mye sterkere preget av at de fleste var i slekt med hverandre,
i dag er det blitt forandret, ”omvendt”, i den grad det er flere innflyttere siden han flyttet til
Ilsvikøra. En annen faktor som også har betydning er at alle husene er forskjellige med sine
historier. En informant beskrev dette med at husene har sjel.
48

”Det er viktig at alle hustakene har forskjellig høyde.. det er ingen hustak som er
like. Det er ingen møner som møtes….Ja det er sjel.. å den er viktig for meg!”.
-Hvorfor har det fått sjel
”Sjel handler om forskjeller for meg altså. At huset ikke ser ut som ditt.. At det er
ditt hus… og at det ikke er naboen sitt hus.. Mens de her nybyggene er laget etter
en sånn her mal, så hvis man bare flytter ut alle møblene dine over i
naboboligene.. så er det fortsatt det samme.. bare at man må gå litt lenger enn
før”.
-Petter-
Bilde 1: Hus med sjel og småveiter
Husene kan på en måte gjenspeile noe av den identiteten beboerne der har for området. Det er
mange som er født og oppvokst der, bor i generasjonsboliger og har vært med på å pusse opp
og vedlikeholde husene de bor i. Hvert hus har sin historie. Beboerne må dessuten ha en liten
lidenskap for trehus med tanke på vedlikehold. Det er flere som er ute og flikker på husene
når våren kommer.
49

5.2 Det å gjøre noe sammen
Jan Gehl (1980) viser til at sosiale aktiviteter er noe av grunnlaget for et vellykket offentlig
rom. Gehl (1980) definerer sosial aktivitet som alle de aktiviteter som skjer med andre
mennesker i nærheten. Dette kan være barn som leker, at folk hilser på hverandre og snakker
litt om været, felles aktivitet som grilling eller dugnader. Det kan også være den sosialt
passive kontakten som Goffman (1963) definerer som høflig uoppmerksomhet. Det er den
kontakten man har når man ser og hører andre mennesker, men ikke er i sosial interaksjon
med dem på noen måte, og bare registrerer at de er i nærheten. De sosiale aktivitetene dannes
ved at det skjer noe i det rommet man befinner seg i og at dette igjen fører til at det skjer flere
aktiviteter. Folk tiltrekkes folk.
Det kan virke som om informantene tenkte at ved å gjøre noe sammen, kunne man lettere
oppnå kontakt med naboer. Arrangerte fellesskap kommer som regel av at noe er planlagt i
forkant, men kan også komme av at noe skjer av seg selv når forholdene ellers ligger til rette.
Det å gjøre noe sammen fører folk sammen, uavhengig om det er på jobb, skole, privat eller i
nabolaget.
”Det er sånn som sveiser folk sammen, at vi gjør ting i fellesskap. Og det er mye
felles aktiviteter”.
-Martin-
Det å stille opp på dugnader og andre fellesarrangementer skaper en felles kontaktflate som
gjør det mulig å bli kjent eller nok til at man vet hvem de andre er og kan plassere dem i
forhold til seg selv. Det å engasjere seg og vise at man vil være med, er en viktig del av den
sosiale prosessen. Dette kom frem når jeg spurte informantene om hvorfor det var akkurat en
familie fra nybebyggelsen som flere inkluderte i bomiljøet der.
”Dem har gjort noe for å bli med i miljøet. Og det må du ofte gjøre om du skal
bli med i et nytt sosialt miljø. Så må du faktisk foreta deg noe. For å bli med i
miljøet og bli akseptert”. ·
-Martin-
50

Martin sier her at man må være villig til å bidra med noe i det sosiale miljøet for å bli
inkludert. Det må også legges til at paret som ble med, var de nærmeste naboene til Ilsvikøra.
Det var få av beboerne som hadde kontakt med noen i den nye bebyggelsen. Videre spurte jeg
om hva de trodde var forskjellen på bomiljøet i Ilsvikøra og de nye blokkene.
”Det er full aktivitet. Det skjer ting her nede i motsetning til i blokk. Det blir for
stort. Her nede er du ikke anonym”.
-Martin-
Martins sitater viser han er av den oppfatning at fellesaktivitet skaper fellesskap. I de neste
delkapitlene skal vi se nærmere på de forskjellige typene aktivitet som finnes i Ilsvikøra, og
hvordan de påvirker hverandre.
5.2.1 Aktivitet i bomiljøet
Den danske arkitekten Gehl (1980) mener at selv om de fysiske strukturene ikke har direkte
påvirkning på den sosiale kontakten, er det i stor grad mulig å påvirke tilstedeværelsen,
møtemuligheten og passivkontakter. Gehl (1980) er opptatt av det han kaller livet mellom
husene, hvordan dette livet oppstår og hvordan det reproduserer seg selv. Med sin
arkitektbakgrunn og interesse for det sosiale, ser han på hvordan man fysisk kan utforme de
offentlige rommene rundt husene. Han oppsummerer med at et vellykket offentlig rom må
kunne gi tilfredsstillende forhold for både de nødvendige, de valgfrie og de sosiale
aktivitetene. De nødvendige aktivitetene er aktiviteter vi må gjøre for at det skal gå rundt i
hverdagen, som å kaste søppel, gå på butikken, hente posten eller vente på bussen. Denne type
aktivitet påvirkes lite av de fysiske betingelsene i bo- og nærmiljøet.
Valgfrie aktiviteter er de handlinger man foretar seg når man har lyst til det, som å sette seg
på en benk og nyte solen. Det forutsetter selvsagt at det finnes en benk å sitte på. De valgfrie
aktivitetene er sterkt knyttet til den fysiske utformingen og hvilke muligheter den gir oss. Det
er derfor viktig at bomiljøet inneholder uformelle møteplasser og andre typer fellesarenaer
som parker med grillplasser, utleielokaler og liknende hvor beboerne får muligheten til å
treffes og selvorganisere seg. Slik kan det legges til rette for uformelle samlinger hvor naboer
møtes for å snakke om verdenssituasjonen eller mer nærliggende saker, og hvor aktuelle tiltak
kan drøftes. Dette gir muligheten for dannelse av både løse og faste bånd mellom beboerne
(Conan 1994 i Unstad).
51

Man kan kombinere Gehls tanker rundt de forskjellige typer aktiviteter vi trenger i et bomiljø,
med Goffman sine interaksjonistiske tanker rundt fokusert og ufokusert interaksjon. Ved å
knytte disse opp mot hva som danner grunnlaget for samspill eller samling med andre aktører,
har vi da et interessant utgangspunkt for å si noe om hvordan aktører forholder seg til
hverandre i de forskjellige typene av aktiviteter.
5.2.2 De nødvendige
Som nevnt over er de nødvendige aktivitetene viktig for at det skal være et bra nærmiljø.
Ilsvikøra ligger nært byen, har barneskole og ungdomskole i nærheten, bymark og sjø. Med
utbyggingen av Ilsvika som begynte rundt 2002, kom det flere servicestasjoner, blant annet en
Prix-butikk som de fleste handler på, kafé, restaurant, hundebutikk, frisør, spa-senter og et
renseri.
-Hvor er det du møtte de da
”Det kan være mellom husan eller på vei til butikken. Eller Prix-butikken, som
alle i Ilsvikøra handler på”.
-Helene-
”Siden jeg bor her så tenker jeg Stolten også Coopen også med i bomiljøet. Det er
bare å ta på seg nesten tøflene og springe bort igjen. Ikke morgenkåpen da. Det
gjør liksom ingenting om man har glemt en liten ting”.
-Kjersti-
Den lille veistubben på ca 500 meter til Prix’en er blitt et trafikkert stykke av folk som går
frem og tilbake, noe Kjersti poengterer med at det ikke gjør noen ting om man har glemt noe.
Det er bare å tusle tilbake i tøflene. Ved å bruke ordet tøflene illustrerer hun hvor nært det er
og hvor mye hun bruker den. Helene viser til at man møter naboene mellom husene når de er
på tur, eller på vei bort til butikken der alle handler.
”Vi har jo alt som trengs. Frisørsalong, fotpleie, og alt som tenkes kan, er i
nærmiljøet, og massasje”.
-Erik-
52

”Og vi bruker legene her borte som fastleger, og vi har frisøren, og butikken. Så
vi har det greit”.
–Martin-
Erik og Martin sine sitater viser at de har det de trenger i nærheten. Ifølge Gehl (1980) gir
dette store muligheter for et tilfeldig møte når de beveger seg mellom de forskjellige
servicestasjonene de må innom. De har også en kafé som heter Stolt og restauranten Sans som
blir brukt av en del av beboerne. Stolt er en kafé som driver med arbeidstrening for
vanskeligstilt ungdom, og som mange benytter seg av.
”Veldig fornøyd med kaféen her. Kjempebra. Her samles også barnefamiliene på
lørdagene og søndagene. Så kommer ungene og springer en runde rundt. De er jo
kjempegreie og barnevennlige. Og da er det veldig artig her. For da er det et par
familier borti der. Alt fra 6 måneder til tre-, fire- og femåringer. Og her sitter det
alltid 4-5 gamle damer med rullatorer og sånn. Som står i en halvsirkel her. Og
borte med døra står det barnevogner. Og det kan være studenter med grønt hår
ikke sant, fra fotofagskolen. Det synes jeg er artig. Og det er jo sånn der
bydelsfenomen. Sånn liten bydel der som er inne på en kafé. Vi liker den”.
-Kjersti-
Stolt er den lokale bydelskaféen der alle i nærmiljøet samles, en plass med et mangfold av
mennesketyper. Kjersti er veldig bevisst på at det skal være alle typer mennesker når det
gjelder alder og interesser. Stolt var er kafé mange i Ilsvikøra benyttet seg av og er positive til.
5.2.3 De valgfrie arrangerte aktivitetene
Med de valgfrie arrangerte aktivitetene mener jeg de som velforeningen arrangerer. I Ilsvikøra
har de både dugnad, flaggheising, julegrantenning og kirkekaffe som felles arrangerte
aktiviteter. Her vil dugnaden og 17. mai med flaggheisingen bli utdypet.
”Det er det aldri.. det er stort sett de samme som møter opp.. det er aldri alle
nei... gjerne ikke de aller eldste.. også er det jo de som er i den alderen der de
begynner å få voksne barn. Der de er ektepar i... vet ikke hvor gamle de er nei..
men jeg tenker rundt 50... slutten av 50-årene. De holder seg vel mest for seg
selv”.
-Kjersti-
53

Velforeningen setter dato for dugnader og arrangerer dugnad to ganger om våren. De er
avhengig av at de fleste stiller opp slik at de får ryddet opp etter vinteren.
”Men jeg trur nok de hadde enkelte forventninger om hvordan man skulle gjøre.
Og at man skulle være med på dugnader og sånn. Jeg vet ikke om jeg var like flink
til det til å begynne med.. Han (en nabo) kom og hvisket til meg at meg måtte gå
og ta rent rundt huset, fordi det sto noen sånne gresstrå og sånn. Fordi det var
mange som hadde kommentert det”.
-Tor-
Tor sitt sitat viser til den sosiale kontrollen i nabolaget. Han hadde ikke helt lært seg rollen sin
og hva som var forventet av han som nabo. Han fikk dermed hvisket forventningene til seg av
en av naboene. Han har tenkt litt på akkurat dette at han i begynnelsen ikke var så flink.
Dugnadsånden i Ilsvikøra sitter sterkt med tanke på at de fleste møter opp. Historiene om
hvordan man fra gammelt av hadde hjulpet hverandre, er en del av identiteten til Ilsvikøra.
Historier om akkurat hvordan de hjalp hverandre er det mange av.
”Han Terje hadde vært sjømann i sin tid. Også sier han når vi skulle begynne å
rehabilitere. Martin jeg kan jo ikke det her jo (sa Terje)…. Tømmerkassen var så
dårlig at den river vi for deg (sa Martin). Så var det en som fikset finansieringen i
Husbanken. Så fikset vi det på dugnad. Så bodde han på Tronka.. jah.. det var
sånne kommunale boliger for de som ikke hadde så mye penger da. Så bodde han
der trekvart år, så var huset nymalt og ferdig, så han flyttet tilbake. Og det er den
der dugnadsånden. Nå er det 5 generasjoner som bor der”.
–Martin-
Historien til Martin viser hvordan de i Ilsvikøra har tatt vare på hverandre i generasjoner.
Disse historiene blir trukket frem og fortalt de nye som kommer inn i bomiljøet.
Dugnadsånden står sterkt i dette stabile og etablerte miljøet, noe jeg erfarte ved min
observasjon 11 da jeg registrerte at det var mange folk ute i gatene, både unge og gamle.
Gjennom intervjuene fikk jeg også inntrykk av at 17. mai feiringen var noe de fleste møtte
11 Del 4.2.4 dugnad
54

opp på. I motsetning til dugnaden der det er noe konkret som skal gjøres, er tanken bak 17.
mai-markeringen at man møter opp og er sosial med en kaffekanne og noen kjeks på Nersia.
”Også er det alltid flaggheising på 17. mai, og da har vi en stor kjel med kaffe og
kjeks. Det er litt sånn”.
-Charlotte-
Det er først og fremst de med unger som er med på aktivitetene som arrangeres og for å gjøre
noe sosialt sammen.
-Hva med 17. mai
”Men vi har ikke små unger, så det blir mer de som gjør”.
-Martin-
Martin sitt sitat bekrefter det jeg observerte ved min observasjon på 17. mai. Det var 5 barn
med familiene sine der, og ungene lekte, spiste kjeks og drakk brus. Hansen-slekten var godt
representert. Men bare under halvparten av dem jeg hadde intervjuet og som hadde nevnt 17.
mai, var der. 17. mai var noe alle visste om og satt pris på å ha mulighet til å bli med på, men
som de av andre grunner ikke møtte opp på. En grunn kan være at det er lettere å bli med på
en dugnad der man har et praktisk formål, enn når man møter opp for ”bare” å være sosial.
For å bruke Gehl (1980) sin definisjon, kan dette forstås som en glidende overgang fra
valgfrie til sosiale aktiviteter, og at de sosiale aktivitetene er produkt av de valgfrie.
En annen interessant innfallsvinkel til 17. mai, dugnader og hvordan de ser hverandre, er å vie
oppmerksomhet til hvordan de forteller om hendelser som skjer i Ilsvikøra. Flere av
informantene nevnte dugnadene og 17. mai som noe stort og sosialt som skjer hvert år. Disse
historiene om hvordan alle møter opp på 17. mai og dugnader og om hvordan alle bruker
Nersia som samlingsplass, kan fungere selvforsterkende på hvordan man definerer sitt eget
bomiljø. Ved at man har hørt av andre og selv forteller om hvor bra bomiljøet er sosialt sett,
blir det ofte historiene og fortellingene om disse hendelsene som legger grunnlaget for
hvordan man oppfatter at ting er. Dette er forhold som aktualiserer bruk av observasjoner i
denne type undersøkelser.
55

5.2.4 De sosiale aktivitetene
Som nevnt innledningsvis til kapittelet ”Å gjøre noe sammen”, er de sosiale aktivitetene den
siste aktivitetstypen som skal til for at et bomiljø eller et offentlig rom skal bli vellykket (Gehl
1980); aktiviteter som rett og slett oppstår når mennesker er sammen. Ved et tilfeldig møte
åpner muligheten seg til å planlegge aktiviteter sammen, noe som igjen kan avle flere
aktiviteter. Derfor er tilgangen til det å passere naboer i uformelle møter en viktig forutsetning
for et godt bomiljø. Ilsvikøra har dette både ved at parkeringsplassen og søppelstasjonen
ligger litt utenfor selve kjernen av hus, og ved plasser og steder der man kan oppsøke naboene
sine ved bare å være til stede.
”Det er ikke noe tvil om at det som gjør et bomiljø er det å kunne gå ut og bli
kjent med naboene”.
-Lise-
”Blir sånn mer eller mindre.. hva heter det.. Impulsgrillmiddager. Også mer
planlagte sammenkomster da”.
-Kjersti-
”Impulsgrilling” er det Kjersti kaller et slikt oppfølgingsmøte. De møter kanskje noen naboer
tilfeldig og så planlegger de å møte hverandre senere til grilling. Slike tilfeldige
sammenkomster forekommer som regel om sommeren. I Ilsvikøra har de en felles grillplass
foran husene og den fungerer som den skal. Det er bare å oppsøke den.
”Jeg trur det er avhengig av hvilken type generasjon man er, men jeg trur det går
lett fordi det er såpass lite, og jeg trur det er såpass lite at for de som vil så er det
lett å bli kjent. For det er jo bare å gå ut. På sommerstid. På vinterstid så er det
ikke folk ute. Men på sommeren er det ganske lett. Bare å gå ut”.
- Anne-
Anne sitt sitat viser at generasjonen og livsfasen man er i også har betydning for forholdet til
bomiljøet og hvor godt man blir kjent. Hun viser dessuten til at størrelsen på området har noe
å si for om man ser hverandre ofte og gjenkjenner hverandre. Videre er årstidene en viktig
faktor. Om sommeren bruker man mer tid ute og er mer sosial. Om sommeren er det lettere å
bli kjent. Det er bare å gå ut. Det er det som skal til i Ilsvikøra. Bare å gå ut og være på
56

Nersia. Nersia er en stor hageflekk foran alle husene. Der har de en liten lekeplass til ungene,
benker, bord og stor felles grill.
”Benk og bord.. benk og bord.. fungerer atte vi faktisk tar med oss kaffekoppen ut
og setter oss. Og vi er vel to, tre familier som griller. Så spør man; skal dere
grille Også Ja. I ti- tiden da Ja.. Okey”.
-Kjersti-
Kjersti viser til at det er familier som kommer ned og griller. Det bekrefter igjen at det er mest
barnefamiliene som er aktive, de som enda har ungene hjemme hos seg. Hun viser også med
sitt sitat at det skjer spontant.
”Ut over sommeren når det er godt vær så er det en del grilling, med pølser og
slikt, men det er vi i grunn ikke med på. Vi griller selv inne”.
-Hvorfor det
”Det har nok noe med at vi har kommet i en alder der man kommer hjem fra jobb.
Da er det å lage seg mat og sette seg ned på altanen. Og den er jo mot sjøen og
vest ikke sant. Så det blir jo mer org og styr. Vi slapper av og venter til (barna)
om en 5-10 år setter oss i den besteforeldrerollen”.
-Martin-
Martin viser til noe som flere av informantene mine fortalte: at det er mest de med barn som
er på Nersia. Andre brukte mer tid på Nersia før, da de hadde små barn. Men etter som barna
vokste opp og flyttet ut, har de valgt å trekke seg tilbake. De ser på de andre som holder på
med å grille. Dette er funn som også blir definert i Unstads (2002) undersøkelse om bomiljø
og inkludering. Hennes funn viser også til sosiale grupperinger innenfor bomiljøet. Hun viser
til at det var kontakt mellom unge og gamle på dugnad og generell hilsekontakt. Men det
fantes et sosialt skille. Dette skillet stemmer overens med hva jeg finner i caset mitt. Familier
med barn finner ofte sammen til Nersia, mens de eldre har en annen plass. De voksne uten
barn, slike som Martin, eller de som hadde hatt barn som var flyttet ut, hadde lite sosial
kontakt med naboene.
57

Bilde 2: Styrhuset og Nersia
Styrhuset er et gammelt styrhus fra en båt som er satt på land. Inni har de lagt til rette
sitteplasser, et bord og en liten varmeovn. Styrhuset er plassert på Nersia. På formiddagen
fungerer dette som et lekehus for ungene, men når ungene har lagt seg er det noen av
mannfolkene som bruker det til å stikke seg bort og ta en dram.
”Også har de jo det lille rorhuset. Det er det jo. I alle fall i den rimelige varme
årstiden har det vært veldig mange av disse her som er mellom 30 og 40 og sånt.
De manneguttan går dit ned fredagskvelden. Også sitter de der inne med
stearinlys og tar seg en liten en. Og koser seg… Isteden for å gå på byen. Så
møtes de der for å være sosiale”.
-Kjersti-
Styrhuset fungerer som en uformell samlingsplass for de litt yngre mennene.
”Han har laget mye av det styrhuset, det er satt inn masse sånn der utstyr inni
der. Så er det kodelås på døra, men ungene vet koden. Med de andre vet ikke. Vi
må beskytte oss litt”.
- Martin-
58

Martin viser til at dette er Ilsvikøra sitt og at de føler de må beskytte sine ting fra andre, noe
som kan ha påvirkning på følelsen av tilhørighet og forskjellen på oss og dem. Der ”oss” er
Ilsvikøra, og ”dem” er alle rundt.
5.3 Omsorg og aktivisme blant naboene
Ved å spørre informantene om hva et bomiljø var for dem, var det flere som trakk fram
naboene og det å kjenne naboene sine, hvordan de visste hvem alle var og hvordan de brydde
seg litt om hverandre.
”Men sånn med bomiljø. At man kan bo sammen. At man kan få venner der man
bor, og at man kan omgåes med dem man er naboer med. Sånn er det kanskje blitt
at man er venner med naboene. Og til sommeren skal vi på ferie med naboene”.
-Helene-
Helene har fått et godt forhold til noen av naboene sine. Så godt et at de regner hverandre som
venner. Helene forklarte videre i intervjuet at de hadde barn på samme alder og at det var slik
de først kom i snakk med hverandre. Ungene lekte så bra sammen. På den andre siden har vi
Martin som kjenner alle i Ilsvikøra, og vet hva de driver med, men som likevel ikke vil
kategorisere dem som venner i en nær relasjon.
”Jeg er venner med alle sammen i den forstand at jeg kjenner alle sammen, men
ingen nede på her tilhører omgangskretsen min. Altså vennene mine har jeg andre
plasser. Ja”.
-Martin-
Hva som er definisjonen på venner har jeg overlatt til hver enkel informant. Det som var av
betydning for meg er hvilke relasjoner de hadde til de andre i bomiljøet og hvordan de
definerte disse relasjonene. Nordahl (1996) forklarer at denne type naboskap er ”den nære
naboen”. Rollen som nabo har blitt mindre dominerende, og rollen som venn har blitt mer
fremtredende, noe som vil si at man har fått andre forventninger til hverandre. Den mer
vanlige nabotypen er ”de fjerne naboene”, der man oppfyller naborollen på den måten det er
forventet av dem. Både de fjerne og de nære naboene vet om hverandre, og det å vite litt om
59

hverandre fører til at man klarer å plassere hver enkelt i forhold til hverandre og til seg selv.
Trygghet består både av at man vet hva man kan forvente på et tidspunkt og i fremtiden
(Schiefloe 1985), å føle at man har kontroll over egen livssituasjon. Man vet hvem folk er og
er kjent på plassen. Charlotte sitt sitat viser dette godt. Selv om hun bor alene i huset, føler
hun seg trygg mellom naboene sine.
”Om noen ting skjer så er det en plass jeg kan bo alene. Du føler deg trygg i
nærmiljøet, og det har betydd veldig mye”.
-Charlotte-
Christensen (1991) definerte som nevnt tidligere naboer som ”mennesker som angår en på
godt og vondt. Naboene kjenner godt til hverandres ve og vel”. Dette er en definisjon som
passer godt for beboerne i Ilsvikøra. De hjelper hverandre med å fjerne snø fra veien, tar inn
posten og holder et øye med husene til hverandre.
”De har tatt godt i mot oss, veldig godt. Særlig den første tiden. Han (En av
naboene) har holdt veien fri for snø, ikke sant. Når det var på det verste. Alltid en
hei i døra… Så kan vi bare ringe og spørre om posten vår så den ikke blir borte,
hvis de ikke er på hytta selv da, ellers så tar de alltid inn posten vår. Også har de
nøkkel til huset”.
-Kjersti-
Kjersti tilhører en av de mer nyinnflyttede familiene i bomiljøet og hadde bare positive
erfaringer med naboene. At de ble tatt godt i mot, at de hadde fått god kontakt med de
nærmeste naboene og at de godt visste hvem resten var, er en slutning jeg trekker når hun vet
hva alle heter og hva de jobber med. Kjersti viser også at hun har tillit til de nærmeste
naboene sine ved å fortelle at de har nøkkel til huset. Det å få kontakt med de nærmeste kan
også forekomme i større bomiljøer, for eksempel ved at det bare er de som bor i samme gang
som vet om hverandre. Charlotte påpekte dette da hun ble bedt om å sammenligne sitt
nåværende bosted med et større blokkompleks som hun tidligere bodde i. Da svarte hun
følgende:
60

”Det er veldig forskjellig egentlig det der. Der kunne du ha kontakt. Du var på
”Hei” og sånn med de nærmeste naboene. Ellers så visste du ikke hvem folk var”.
-Charlotte-
Charlotte viser til at der de hadde bodd før var det mindre kontakt, men det var også et
blokkonsept med mange flere leiligheter. På den andre siden fikk hun kontakt med de
nærmeste naboene. Jeg antar at denne kontakten oppsto når de begynte å se hverandre
regelmessig og registrerte hvor de bodde. De andre ser man ikke så ofte, og det blir
vanskeligere å plassere dem og vite om de faktisk bor i blokken eller bare er på besøk.
Antallet påvirker den kontaktflaten man opparbeider gjennom det å kunne kjenne igjen
hverandre. Det er også det faktum at en del ønsker å være mer anonyme uten noen sosial
kontakt med naboene. Noe som også er tilfelle i Ilsvikøra.
”Alle kjenner alle. Nesten i alle fall. Kan hende at et par hustander er litt mer
perifer i det sosiale miljøet”.
-Martin-
Ved å si at det finnes dem som ligger i utkanten, sier Martin også at miljøet er knyttet til en
mer etablert kjerne.
”Det er noen få som man ikke ser så mye til. Men man vet hva de gjør og sånt.
Det blir litt sånn der sladring”.
-Martin-
Selv om ikke alle er like aktive i bomiljøet viser sitatene til Martin at det kan føre til litt
sladring. De andre er nysgjerrige på hva de er for slags folk, og de er nysgjerrige på hva de
jobber med og interesserer seg for. Det å vite litt om hva folk gjør er noe av det som skaper
tryggheten som Charlotte viser til. Når naboene føler de kjenner hverandre, vil det si at de har
et godt bomiljø, selv om det å kjenne noen er veldig subjektivt og relativt.
61

5.3.1 Renner ikke ned dørene
Det var flere informanter som utover samtalen poengterte at selv om de visste hvem alle var,
ble det ikke noe problem i forhold til å kunne bevare privatlivet. Dette var noe de trakk frem
for å vise at det var tett, men ikke ubehagelig tett.
”Vi tramper ikke ned dørstokken til hverandre nei. Det kan gå uker og måneder
mellom man er innom der”.
-Siggur-
På spørsmålet om hvor ofte de er på besøk til hverandre, svarer Siggur at det kan ta uker og
måneder, og at han poengterer at de ikke tramper ned dørstokken. Med andre ord at de ikke
plutselig går på besøk til hverandre. Sissel synes det er godt bomiljø, og det er det flere av
informantene som sier. Det er få av informantene som sier noe som kan indikere at det er noe
negativt i bomiljøet. Med andre ord er terskelen for å si at bomiljøet er godt, veldig lav. Sissel
sier videre at det er godt selv om det er veldig tett og man får mye med naboene å gjøre. Hun
viser på samme måte som Siggur til at det ikke blir for mye kontakt.
”Ømm. Det treng jo. Jeg synes vi har et godt bomiljø. Det er jo etter hva man
ønsker. Det blir jo veldig tett både fysisk og. Man får mye med naboene å gjøre...
men det er jo ingen som tramper ned husene. Det trur jeg ikke jeg hadde taklet
helt”.
-Sissel-
Selv om landsbyidealet om god kontakt naboer imellom er merkbart, er de i Ilsvikøra også
bevisste på at det ikke skal være for tett. På den ene siden kan det virke som om det er veldig
tette naborelasjoner, mens de på den andre siden ikke er så tette at det blir ubehagelig eller at
man ikke får kontroll. Ønsket om litt svake bånd mellom beboerne står nok sterkt hos de
fleste.
62

5.3.2 Velforeningen som integreringskatalysator
Samtlige av informantene nevnte historier med kommunen, utbygger og velforening, og
hvordan det igjen var med på å skape fellesskap i bomiljøet. Fellesskap er blant annet bygget
på mange historier om hvordan Ilsvikøra har stått samlet og sterkt og har klart å overleve
faren for å bli uslettet. Historiene som fortelles mellom husene om samhold fra gammelt av, er
med på å formidle den sosiale kunnskapen som skal til for å forstå hva som er forventet av en
som beboer.
Velforeninger og beboerforeninger blir dannet av frivillige i bomiljøet. De har som
primæroppgave å ta for seg utviklingen i boligområdet og områdets sosiale kvaliteter
(Nordahl 1996). Velforeningen består gjerne av representanter fra alle husstandene i et
bomiljø, og har ofte et aktivt styre. Vedtekter og retningslinjer blir vanligvis bestemt av styret
som velges på årsmøtene. Velforeningen fungerer også ofte som bomiljøet sitt talerør utad.
Nordahl (1996:31) poengterer hvordan velforeninger ofte blir assosiert med byområder under
sterkt ytre press, spesielt i forbindelse med kommunen og reguleringen av nærmiljøet. Dette
vises spesielt godt i Ilsvikøra, og det kommer jeg nærmere inn på i neste avsnitt. Først er det
viktig å få et inntrykk av hva velforeningen i Ilsvikøra er, og hvordan den blir oppfattet av
beboerne der.
Intervjuguiden ble bygget opp slik at jeg tok for meg velforeningens rolle og betydning under
delen som omhandlet fellesskap, fordi velforeningen i stor grad er basert på frivillig innsats
fra beboerne når aktuelle tiltak skal settes ut i livet. Slike tiltak kan være å anlegge en felles
gressplen og grill. De fleste beboerne hadde sittet eller satt i styret. Gjennom intervjuene kom
det frem at de fleste hustander var representert på årsmøtene. Dette fremgår av Kjersti sitt
sitat:
”Det er jo styremøter x antall ganger. Også er det et sånn der årsmøte. Også er
det allmøter med ekstra ordinære møter. Hvis det trengs da”.
- Er det mange som møter opp på sånne møter
”Ja. Det har vært ganske mange. Ganske stor representasjon. I alle fall på de par
tre stykkene jeg har vært på… så er det vel gjerne 20 representanter ja.. mmm.. i
underkant.. Ja det er bare en stemmerett per hustand.. sååå”.
-Kjersti-
63

Kjersti sier i den ene setningen at det er ganske mange, videre spesifiserer hun det med rundt
20 representanter. Det kan virke som hun synes dette var litt lite i grunn, men begrunner det
med at det bare er en stemmerett per husstand, så det holder på en måte om bare en fra hvert
hus kommer. Oppslutningen rundt årsmøtene og Kjersti som forsvarer at 20 stykker er mange,
viser at det er en fellesnorm blant beboerne at man møter opp og er med på de felles
beslutningene, noe som sitatet fra Tåmas viser til.
”Det er jo obligatorisk å være med, i velforeningen. Det var i alle fall det… Det
når vi kjøpte i vår tid, og i realiteten”.
-Tåmas-
Undertonen ved å føye til og i realiteten, viser at selv om det kanskje ikke er nedskrevet, er
det forventet av beboerne der. Slike normer er med på å skape og opprettholde den sosiale
orden. Det som derimot er en utfordring for velforeningen er å få beboerne til å ta på seg
styreverv.
”Den velforeningen fungerer bra, problemet er å få folk til å ta på seg ansvar”.
-Gyda-
Gyda viser til at selv om velforeningen fungerer bra, mangler det engasjement i form av å sitte
i styret. Rune bekrefter det samme, men har løsning og begrunnelse for problemet.
”De fleste her nede har sittet i styret. Fordi vi er så få… også byttes de ut her. De
som kommer og er nye her, blir gjerne tatt med i styret”.
-Rune-
Rune peker først på at de fleste har sittet noen år i styret. Han forklarer dette med at det er få
folk å velge mellom siden det er et lite bomiljø. Videre sier han at de løser dette problemet
ved å rekruttere nye beboere til styret. Samtidig er det en god mulighet til å integrere de nye
beboerne i bomiljøet og fellesskapet. Ved å ha en ansvarsstilling i et velstyre kan følelsen av
tilhørighet utvikles og felles ansvarsfølelse bygges opp.
64

-Hvordan var første møte med naboene
”De rett over oss er et eldre ektepar da. Og han så jo at jeg holdt på å flikke på
huset, og han skulle absolutt ha meg med i styret. Jeg ble med i en kort periode,
men så jobbet jeg mye så jeg kunne ikke være med på noen av møtene, men så ble
mannen min med i styret”.
-Kjersti-
En annen grunn til at det er vanskelig å få folk til å sitte i styret, er arbeidsmengden de har hatt
i forhold til å være talerøret mot utbygger og kommune. Schiefloe (1985) viser til at en aktiv
velforening og aktivt oppmøte på dugnad ikke nødvendigvis betyr at det ligger et ønske om
nærhet til naboene, noe som også kom frem tidligere når beboerne påpeker at de ikke renner
ned dørene til hverandre. En av informantene som har sittet lenge i velforeningen, påpeker at
han har venner en annen plass. Jeg vil se på velforeningen i dette tilfelle som et
”interaksjonspåskudd” 12 fordi det gir beboerne mulighet til å ta mer kontakt med hverandre
om de ønsker det.
5.3.3 En felles fiende
Schiefloe (1985) viser til det å kjempe mot en felles fiende har noe politisk sosiologisk over
seg, i den forstand at det har som utgangspunkt å påvirke en beslutning. Han viser også til at
de fleste slike aksjoner har utgangspunkt i nærmiljøet. Gjennom intervjuene kom det frem en
tydelig mistro mot kommunen og utbyggere, fordi Ilsvikøra er et område som har kjempet for
sin egen eksistens fra 70-tallet. I første omgang var det snakk om å ta området i bruk til
næringsarealer, og etter år 2000 handlet det om kamp mot fortetting, åpning av Ilabekken og
kjøp av parkeringsplass. Velforeningen har hatt nok å ta tak i, og nå er det kommunen og
utbygger som er deres felles fiende.
”Hmm.. ååå.. ja... det ble jo veldig mye rart. Det ble mye rar saksgang. Det var en
periode veldig kamp mellom Ilsvikøra og utbyggerne her kan du si.. Det var det..
Sånn totalt sett at det er ferdig er… det helt okey at det er kommet den type ting..
men så er det atte hvor går grensa Hvor mye fortetning skal det være Hvor mye
skal det fortettes”.
- Helene-
13. Blir nærmere forklart i analysen.
65

Helene viser til kampen mellom Ilsvikøra og utbygger hvor kommunen er tredjeparten og den
som bestemmer hvor mye det skal fortettes. Det er kommunen som gir tillatelse til utbygging
og bestemmer hvordan området reguleres. Hatch (2001) viser til hvordan ordet byråkrati i seg
selv er negativt ladet, noe som også vises i intervjuene når de snakker om kommunen og
utbyggerne.
”Du føler du møter overmannen din i regi av kommunen og store utbyggere
ja…”.
-Sissel-
Sissel har sittet noen år i styret i velforeningen. Hun har skrevet mange brev og vært på
mange møter med kommunen, men sitter igjen med følelsen av at det ikke har hjulpet. Det har
ført til at de langt på vei har mistet tilliten til kommunen og saksbehandlerne. Ved
utbyggingen av Ilabekken ble det bygget et kommunalt pumpehus på gjesteparkeringen til
Ilsvikøra. I den forbindelse ble de lovet erstatning for tapte parkeringsplasser.
”Vi skulle få erstatning, men det kokte bort i syke saksbehandlere”.
-Gyda-
Ilsvikøra disponerer ellers en parkeringsplass som er kommunen sin. Denne vil de kjøpe fra
kommunen. Her har det vært en del uenigheter i forhold til kjøpet. Noen mener at kommunen
skal gi parkeringsplassen som erstatning, og noen er for å kjøpe før plassen forsvinner.
Charlotte viser til hvordan de delte meningene innad i velforeningen er vanskelig å formidle
utad.
”Det har vært noen tøffe runder, fordi man skal jo representere et samfunn som
har masse delte meninger”.
- Charlotte-
Det kommer også tydelig frem at kommunen og utbygger blir oppfattet som en felles
opponent mot velforeningen.
66

Bilde 3: Gammel og ny bebyggelse i Ilsvika
5.3.4 En utmattelsesprosess
Det var flere som pekte på at det å sitte i en aktiv velforening var som å ha en deltidsjobb ved
siden av. Mangel på kontinuitet i kommunen og hos velforeningen gjorde at utbygger så ut til
å komme best ut av det fra beboernes synsvinkel.
”Det er ett sånt arbeidsmodus som er vanskelig å følge opp som bi-aktivitet”
-Hvorfor det
”Trondheim kommune bytter saksbehandlere og da må man begynne på scratch
igjen... og det er nærmest som en utmattelsesprosess som utbygger klarer fordi
han har tre faste ansatte”.
-Lise-
Hver gang en saksbehandler blir byttet ut må man oppdatere den nye. Når saksbehandlere blir
byttet ut relativt ofte, fører dette til at velforeningen blir sliten av å gjenta prosessen. Samtidig
er arbeid i velforening noe man gjør på fritiden. Kombinasjonen av at det tar mye tid og at det
er mye arbeid når det gjelder saksganger rundt områdeutvikling, gjør at man blir sliten.
67

”Det er veldig krevende for et lokaldemokrati å forholde seg til sånn her på
frivillig basis”.
-Siggur-
”Det har blitt for store saker i forhold til hva du klarer på fritiden din. Det kan
være sånn at de som har blitt med er… ja”.
-Sissel-
I velforeningen er det også utskiftninger fordi folk blir slitne som Siggur sitt sitat under viser
til. En annen problematikk er at kommune og utbygger jobber fra 08-16, noe de fleste andre
også gjør. Derfor må de som deltar i velforeningen ta seg fri fra egen jobb for å dra på
møtene.
”Også var det at kommunen skulle på befaring.. så var det noen fra styret som
måtte ta seg fri fra jobb og som måtte dra opp i kommunehuset.. det har vært
veldig mye de siste årene og selv så har jeg jo en jobb som jeg ikke bare kan
stikke fra”.
-Charlotte-
”Så er det jo slik at utbygger har de største fordelene sånn sett at møte skjer i
arbeidstiden. Som velforeningen så tar du deg gjerne fri fra jobben, og der skifter
du jo fra år til år, mens en sak går jo over 3-4 år.. så er det jo at de fra
velforeningen som var på det første møtet er da borte”.
- Siggur-
Kommunen og utbygger blir sett under ett. Det blir ikke gjort noen spesielle skiller på det når
beboerne snakker om dem. Videre pekes det på at kommunens langdrektige prosesser gjør det
vanskelig for velforeningen å fungere optimalt. Selv om velforeningen har byråkratiske
utfordringer fungerer den som et felles referansepunkt som gir muligheter for samtaler
mellom naboene. Videre skal vi se på hvordan beboerne kan bruke sine individuelle nettverk
for å påvirke kommunen.
68

5.3.5 Nettverk: trykke på en knapp for å påvirke
Nettverk kan som nevnt tidligere fungere som en trygghet for folk på det personlige plan. I
dette tilfellet er det hvordan de som bor i et bomiljø og er med i det kontekstuelle nettverket
kan bruke sine individuelle nettverk til å påvirke prosesser. Hvordan beboerne i borettslaget
tenker rundt bevisst bruk av nettverk er av interesse å se nærmere på her.
”Vi holder på litte granne og undersøker, hva som er riktigste vei å gå for å få
størst mulig gjennomslag. Og da er det både politisk og andre planer da. Der man
kan trykke på en knapp for å påvirke”.
-Marius-
Marius viser til at man må finne de riktige personene, det vil si de som har innflytelse og kan
påvirke. Når man har kartlagt disse kan man begynne å prøve å påvirke dem.
”Også kommer det an på hvilken rekkefølge du kommer inn i. Hvis du får ei
dekning [i media] som kan rable litte granne for utbygger... sånn at utbygger ikke
er forberedt på hva som kommer om man ikke får til noe”.
-Marius-
Marius er forretningsmann og er vant til å tenke nettverk og på hvordan man må gå strategisk
frem. Han viser til hvordan det å finne fram til forskjellige typer nøkkelpersoner kan være
med på å påvirke de beslutningene kommunen gjør. Ved å komme i kontakt med riktige
personer som har direkte innflytelse, kan man være med på å påvirke og endre bestemmelser.
Påvirkningene kan imidlertid gå begge veier. Det hadde lenge vært snakk om å flytte et
søppelskur som stod på parkeringsplassen til Ilsvikøra på grunn av nybyggene. Da fikk de
erfare at den personen som hadde behandlet saken i kommunen, bare noen måneder senere var
ansatt hos dem som skulle bygge ut.
”Da jeg kom inn i styret i velforeningen.. var det baluba rundt søppelskuret.. og
det man da påpekte var at det brevet som kom om at vi skulle flytte det på vår
bekostning var underskrevet av en saksbehandler som kun få måneder etter var å
finne som ansatt hos utbygger… At de bytter personell også.. og det vet vi jo at
utbygger gjør at de rekrutterer personell fra kommunen. For å sikre at de får sine
ting igjennom”.
-Lise-
69

Beboerne merker betydningen av å ha et etablert nettverk når de ser hvordan utbygger bruker
det til fordel for sine interesser.
”Og det var jo rimelig slag å få.. å få Heimdal til å få flytte det.. at det ikke skulle
være på vår bekostning ble mye.. selv om det ifølge reguleringsplaner skulle være
vårt område. Ikke sant. Reguleringsplaner som det tidligere ikke kunne gjøre noe
med, blir jo omtrent gjort noe med over natten”.
-Lise-
Lise utdyper dette med å si at hun godt forstår måten de bruker nettverket på. Å bruke de
ressursene som er tilgjengelige er en positiv måte å jobbe på.
”Og det er jo samme kompetanse som sitter på begge sider”.
- Siggur-
”Det er jo en positiv måte å jobbe på. Og jeg har jo jobbet i det offentlige selv og
vet hvor avhengig man er av en sånn måte å jobbe på. Men allikevel”.
-Lise-
Selv om både Siggur og Lise er enig i at kompetanse sitter på begge sider i forhold til å bruke
nettverket, så er det noe som føles urettmessig i forhold til utbygger sin måte å bruke det på.
Noe man kan knytte opp til at man forventer rettferdighet og likebehandling i byråkratiske
prosesser. Det at kommunen og utbygger oppfattes å ”dele/skifte” personell med hverandre
for å oppnå egen vinning skaper misnøye. Granovetter (1992 i Bø og Schiefloe 2007) viser til
at man må forstå atferd på økonomiske og profesjonelle arenaer også i et sosialt perspektiv.
Det er ikke slik at nettverk som bygges plutselig legges til side når det blir snakk om
økonomi. Så selv om Lise har forståelse for fremgangsmåten, synes hun at dette var en
handling i grenseland av hva som burde vært lovlig. Dette er for øvrig en generell byråkratisk
utfordring når det gjelder nettverk, og hvordan man bruker det i forhold til aktivisme.
Velforeningen i Ilsvikøra har likevel noen sterke kort å spille på de også. Det å kjenne noen
som kan systemet er en fordel for å få sine saker igjennom. Det gjelder begge parter.
70

”Så naboene hadde ikke fått noen beskjed (om utbyggingen). Så da kom vi opp
der. Ny byplansjef. Vi halvparten i styret. Så satt Heimdal Eiendom der. Og når vi
kom inn der da. Så sa jeg; hva representerer de da Det er de som skal bygge ut
sa hun da. Og da sa jeg at de ikke skulle være med på møte fordi det var de
(kommunen) som skulle orientere oss, for som ….(stilling i kommunen)… så viste
jeg hvilke krav vi hadde”.
-Martin-
Den siste setningen til Martin viser at han kan systemet, og han vet hva han kan forvente og
kreve av kommunen. Den kunnskapen Martin sitter med kan være behjelpelig når man ønsker
å påvirke og stille krav til kommunen.
Jeg har i dette avsnittet sett på hvordan nettverk kan bli og blir brukt både blant utbygger og
beboere for å påvirke kommunen, og hvordan det igjen bygger opp under relasjoner mellom
naboene. I neste del skal jeg i større grad se empirien og teorien i sammenheng for å kunne
svare på problemstillingen til oppgaven.
71

6.0 Diskusjon
Innledningsvis stilte jeg spørsmålene om hva det er som gjør at vi hilser på naboene våre den
første gangen Hvilke forutsetninger må være til stede for at vi oppnår mer kontakt Og
hvordan kan vi bruke denne kunnskapen for å legge til rette for fellesskap For å kunne gi
noen gode svar på dette har jeg gjennom teorien, metoden og analysen jobbet opp mot
problemstillingen; Hvordan skapes og vedlikeholdes et godt bomiljø. Med utgangspunkt i
forskningsspørsmålene til denne oppgaven vil jeg i det neste kapittelet systematisert og drøftet
teorien og empirien for å kunne besvare spørsmålene. I kapittel 7 vil jeg oppsummere funnene
og avrunde oppgaven.
6.1 Hva er forutsetningene for at de fysiske betingelsene spiller inn
Analysekapittelet ble bygget opp rundt faktorene som informantene vektla når det gjaldt
bomiljø. De funn som er presentert ovenfor, blir i dette kapittelet drøftet med utgangspunkt i
det teoretiske perspektivet til denne oppgaven. Med bakgrunn i teori og empiri viser figur 1
”Fellesskap som prosess”, det vil si de faktorene som må til for at et bomiljø skal ha mulighet
til å utvikle seg på en slik måte at det blir ”liv i gatene”. De fysiske betingelsene blir her sett
på som fysiske strukturer for at uformelle møter og samlinger kan oppstå.
Figur 1: Fellesskap som prosess 13
13 Denne figuren er en skisse over prosessen, og ikke en empirisk kausalmodell.
72

Figuren er ment å gi et bilde på prosessene som enten mangler eller er til stede når fellesskap
dannes eller ikke. I bomiljøsammenheng er de fysiske betingelsene viktige; er ikke disse til
stede stopper prosessen her. Det samme gjelder hvert ledd i fellesskapsprosessen. Selv om
man får til en samling betyr det ikke at man ønsker interaksjonspåskudd for å få til samvær.
Samvær kan gi grunnlag for å utvikle tilhørighet, fellesskap, omsorg og identitet i et bomiljø,
slik som det også kan føre til økt sosial kontroll, i den grad prosessen er selvforsterkende. Jeg
vil under ta utgangspunkt i denne modellen og beskrive hver prosess nærmere.
6.1.1 De fysiske betingelsene
Når vi tenker på byplanlegging er det ofte den funksjonalistiske byen som blir
utgangspunktet, med tanke på hvordan man plasserer både næringsvirksomhet, offentlige
kontorer og tjenester. Den funksjonalistiske tankegangen har stått og står fortsatt sterkt i
byplanleggingen, selv om man etter hvert har mange retningslinjer for hvordan man skal ta
vare på individet i byen. Dette har i stor grad vært behovsorientert; man trenger en park, ikke
for lang skolevei, et godt trafikksystem, nærbutikk i gangavstand og så videre.
Oppmerksomheten har vært viet individ og funksjonalisme. Boligene har vært mange, trygge
og rimelige, men uten særlig vekt på de kollektive sammenhengene. Samspillet som skjer
mellom individer er som nevnt tidligere ikke tatt med i planleggingsmodellene.
Den danske arkitekten Jan Gehl (1980) ser på hvordan de fysiske omgivelsene kan gi
spillerom for eller avkjære sosial utfoldelse. Schiefloe (1985) utdyper det med å hevde at et
bomiljø kan inneholde potensielle og uutnyttede kontaktflater, som ofte blir hindret av fysiske
og institusjonelle barrierer. Det samme finner også Fayard og Weeks (2007) i sine
undersøkelser når de ser på hvilken betydning plasseringen av kopimaskin og vannkjølere har
for interaksjoner mellom arbeidere på en arbeidsplass. Man kan med andre ord ikke planlegge
uformelle møter, men man kan legge til rette for dem slik at de oppstår innenfra mennesker i
mellom.
Gehl (1980) viser til hvor viktig det er å tilrettelegge og skape områder hvor mennesker kan
møtes. Om disse områdene blir bygget rundt menneskenes nødvendige aktiviteter, legger man
til rette for samlinger. De nødvendige aktivitetene omhandler ofte rutiner som vi beveger oss
innenfor til daglig. Ved at flere mer eller mindre følger de samme rutinene, ser man ofte
kjente ansikter på butikken og på vei til skolen. I Ilsvikøra møter naboene hverandre mellom
husene i de små veitene, på vei til butikken, eller ved bilen på parkeringsplassen. Når de blir
73

litt mer kjente, trekker de ofte ned på Nersia. Nersia er et viktig samlingspunkt for beboerne.
Der har de et område med gress, grillplass, lekeplass, styrhus, benker og bord. Det å gå ned
dit eller velge å ikke gå dit, er en bevisst handling i forhold til valgfrie og sosiale aktiviteter.
Ingen av de nødvendige aktivitetene trekker beboerne dit, så for å gå ned dit er det behov for
et interaksjonspåskudd. Hvordan interaksjonspåskuddene spiller inn på relasjonsdannelse
mellom naboenes fellesskap, kommer jeg nærmere inn på i neste del.
6.1.2 Samling til samvær
Ved å skape mulighet for samlinger (Album 2008), åpner man mulighetene for både fokuserte
og ufokuserte interaksjoner (Goffman 1963), der ufokuserte relasjoner kan bli fokuserte ved et
eller flere ”interaksjonspåskudd”. Dette skaper igjen grunnlaget for samvær og fokusert
interaksjon. Det er gjennom samværet man finner ut om relasjonene naboene imellom består
av svake eller sterke bånd. Hvordan et samvær utvikler seg er helt avhengig av hvert enkelt
individ. Empirien min viser at noen har fått venner i bomiljøet. Andre har kjenninger der, i
den forstand at de vet hvem de er og hva de gjør, men de vil ikke definere dem som venner.
For å komme fra samling til samvær trenger man et felles utgangspunkt, en felles referanse.
Eller man trenger noe som gjør at man føler seg trygg og at det er sosialt legalt å oppsøke
andre og være sammen med dem og muligens komme i prat. Barrieren for å bevege seg inn i
en sosial relasjon uten å ha noe formål/aktivitet for å gjøre det, er for mange svært stor.
Funnene mine viser at det var flere som møtte opp på dugnaden enn på 17. mai-feiring.
Forskjellen kan ligge i at man på en dugnad har en aktivitet man skal gjøre og har noe konkret
å prate om eller for så vidt noe å jobbe med alene selv om man er i en samling. Hvis man ikke
vil prate med naboene, er det mulig å bruke involveringsskjoldet (Goffman 1963) for å vise at
man er opptatt med andre aktiviteter. 17. mai var en sosial setting. Der møter man opp for å
snakke sammen. Folk plasserte seg i små grupper og pratet med hverandre. Samtalene var
løse og ledige. Samtaleemnet om været kom opp, og det var det flere som kunne delta i. For
enkelte beboere kunne det være stor forskjell på å delta i en felles dugnad, og det å gå ned på
Nersia for å være sosial. Det kan komme av at muligheten til å sette opp involveringsskjoldet
er betraktelig mindre på tilstelninger som 17. mai. Barrierene for å forholde seg til hverandre
og hvordan man kommer seg forbi dem er av interesse.
74

I empirien min fant jeg forskjellige former for hvordan beboerne i Ilsvikøra brøt denne
barrieren. Alle formene hadde utgangspunkt i forskjellige interaksjonspåskudd, som i
sammenheng med bomiljø blir sett på som de aktivitetene som gjør at man åpner opp for løse
relasjoner mellom naboer. Man trenger et påskudd for å komme i interaksjon med både
mindre kjente og ukjente, på samme måte som man trenger et påskudd for å ikke snakke med
venner, og dermed bruker involveringsskjoldet (Goffman 1963). I Ilsvikøra kan unger som
leker være slike påskudd. Unger leker ofte ute. Flere av informantene mine pekte nettopp på
dette og nevnte at de var mer ute på Nersia når de hadde unger. En av dem sa at han ventet på
å få barnebarn. På en måte kan det se ut som de tok med seg ungene til Nersia for å være
sosiale. De trengte dette interaksjonspåskuddet for å komme i både fokusert og ufokusert
interaksjon med andre som var der. Dessuten kan relasjoner naboer imellom være basert på
valg. Man overveier de fordelene og ulempene det kan ha å bygge relasjoner til hverandre. I
enkelte tilfeller var det mange som jobbet mye og som ikke hadde noen interesse i å ha noen
annen kontakt med naboene sine enn gjennom svake bånd (Schiefloe 1985).
Ilsvikøra består av 27 trehus som er blitt restaurert og tatt vare på. Hver vår og sommer er det
noe som må gjøres på husene for at de ikke skal forfalle. Skraping og maling og
småreparasjoner gjør at folkene oppholder seg på yttersiden. Veitene er små, og beboerne
møter stadig på hverandre i sine nødvendige aktiviteter. En felles referanseramme for de som
bor der blir skapt. På samme måte som velforeningen og det å se en felles fiende i kommune
og utbygger representerer noe som de fleste har en mening om, gir det også noe felles å prate
om.
I Ilsvikøra fant jeg mange interaksjonspåskudd. Det førte til høy grad av aktivitet. Dette kan
være forklaringen på hvorfor dette bomiljøet definerte seg selv og naboene som bygda i byen
og var opptatt av hva bomiljøet betydde for dem.
6.1.3 Fellesskap og sosial kontroll
Schiefloe (1985) finner i sin bok at de ideelle relasjoner naboer imellom ofte er basert på
svake bånd. Man kjenner naboene sine akkurat nok til å kunne spørre om tjenester og
samarbeid. Man ønsker ikke mer kontakt enn det. Dette gjelder også i Ilsvikøra. De
spesifiserer at de kjenner hverandre, men også at de ”ikke renner ned dørene til hverandre”.
Enkelte har vært på besøk hos hverandre, og noen har blitt venner over tid. Andre har bevisst
ikke utviklet sterkere relasjoner eller sterke bånd i Granovetter (1973) sin betydning.
75

Å gå inn i rollen som nabo i Ilsvikøra er knyttet til å hilse på hverandre, møte opp på
dugnader, sitte en periode i velforeningen, stelle rundt og ta vare på huset sitt. I andre
bomiljøer kan naborollen være definert ut fra helt andre normer. Grunnen til at man har disse
forventningene til naborollen i Ilsvikøra, kan ha sammenheng med den sosiale kontrollen som
finnes der. Sosial kontroll handler som nevnt tidligere hvordan de enkelte medlemmene i et
sosialt system blir passet på av de andre slik at de ikke skal avvike fra systemets normer
innenfor de satte grensene (Martinussen 2001:328). Som forsker i dette bomiljøet kjente jeg
godt den sosiale kontrollen når jeg var på observasjon 17. mai. Jeg visste hvordan de fleste
tenkte om naboskap og at de hadde hatt to dugnader for at det skulle være fint til 17. mai og
sommeren. Jeg tok meg selv i å spytte ut tyggegummien før jeg gikk inn i veita som var
Ilsvikøra. Det hadde jeg muligens ikke gjort om jeg ikke hadde ”kjent” de som bodde der, og
visst hvor mye innsats de har lagt ned i området sitt. En av de nyinnflyttede naboene fikk et
lite tips fra noen av de andre naboene om hvordan man gjorde det der i Ilsvikøra. Dette var i
forbindelse med å stelle og klippe bort ugresset som vokste rundt huset hans.
Det homogene fellesskapet går igjen i flere av underkapitlene i analysedelen, at de har hørt de
samme historiene, har samme oppfatning av hvordan dugnadene, 17. mai og andre
fellesaktiviteter arter seg. De bor alle i små gamle trehus, som nå er erklært verneverdige. De
har de samme ”fiendene” i utbyggere og kommunen. Selv om det er store forskjeller i alder og
yrker vil jeg si at det er et homogent miljø i Ilsvikøra. De har mange fellesnevnere, og følelsen
av å høre sammen på den ene eller andre måten er der. Dette kan igjen føre til at tilfredsheten
og velbehaget ved å bo i Ilsvikøra er sterkt, og at de som bor der beskriver bomiljøet der som
godt. Disse funnene stemmer overens med Theodore Caplow og Robert Formans (1950)
undersøkelse av bomiljø på 40-/50-tallet.
At det ikke er ønskelig med sterke bånd beboerne imellom, kan skyldes at man har vennene
sine en annen plass (Schiefloe 1985), eller at man liker å ha valgmuligheter overfor det
kontekstuelle nettverket. Jo sterkere bånd mellom naboer, jo mer øker den sosiale kontrollen,
en kontroll som kan være samfunnsøkonomisk (JD, KRD og SOS 2002:6), når naboene passer
litt på hverandre. De yngre hjelper de eldre med å måke snø om vinteren og andre små ting.
At folk i et nabolag hjelper hverandre og holder et øye med hverandre, gir trygghet for dem
som har unger springende rundt og for de eldre som noen ganger trenger en håndsrekning. De
som har vanskelig for å bevege seg utenfor nabolaget, har gjerne størst behov rettet mot selve
nabolaget (Schiefloe 1985).
76

6.2 Nivå av aktivitet og interaksjonspåskudds utslag på fellesskapet
Når mulighetene for samspill er til stede er det graden av aktiviteter i bomiljøet, og hvor
mange forskjellige interaksjonspåskudd man kan finne mellom beboerne, som setter
standarden for hvordan fellesskapet mellom naboene blir. I figur 2 nedenfor har jeg tatt
utgangspunkt i de forskjellige typologier av fellesskap, for å vise hvordan forskjellige
fellesskap påvirkes av aktivitetsnivået og graden av interaksjonspåskudd. Figuren er utviklet
med hovedtyngde på teorien og empirien som er lagt frem til nå, samt diskusjon mot caset
Ilsvika Garden (Grønning 2008). I forhold til at dette er en kort feltstudie og Ilsvikøra er en
meget spesiell plass, i forhold til fellesskapet mellom naboene, er muligheten til overførbarhet
begrenset, men man kan finne tendenser, og det er de jeg har basert de forskjellige
typologiene av fellesskap i bomiljø etter.
Figur 2: Typologi av fellesskap
77

Graden av aktivitet har betydning for relasjonene i bomiljøet. Jo mer aktivitet, jo større er
mulighetene for å bygge relasjoner mellom aktørene. Både de nødvendige, frivillige og
sosiale aktivitetene spiller inn her. De frivillige som inngår i samfunnsarbeid i bomiljøet
gjennom velforening og dugnader, kan være nyttige i den grad at menneskene i bomiljøet får
valget om å utvikle relasjoner og samvær (Schiefloe 1985). Dette kan igjen føre til at man
oppnår kontaktflater som gir grunnlag for interaksjonspåskudd. Den horisontale aksen i
figuren viser graden mellom lav grad, helt til venstre og høy grad av aktivitet helt til høyre.
Den vertikale aksen viser graden av interaksjonspåskudd. Den går fra øverst med mange
interaksjonspåskudd til nederst med få eller ingen muligheter for å komme med
interaksjonspåskudd. For å få utnyttet potensielle og uutnyttede kontaktflater har graden av
aktivitet og interaksjonspåskudd stor påvirkning. Ut fra denne figuren kan vi tenke oss fire
forskjellige typer bomiljø.
6.2.1 Det nære fellesskapet
Ilsvikøra kan plasseres øverst i høyre hjørnet, mellom høy grad av interaksjonspåskudd og
høy grad av aktiviteter. Barrierene for å komme i snakk med andre naboer oppfattes som lave.
Interaksjonspåskudd er forskjellige fra individ til individ, men på grunn av felles referanse og
et lite miljø ”kjenner” de hverandre, ved at de vet navn samtidig som mange har oversikt over
hva de forskjellige naboene jobber med. Ved at man har brutt ned barrierene og har mange
grunner til interaksjon, er det lett for aktørene å delta i frivillige og sosiale aktiviteter. Dette
fører igjen til at man blir litt bedre kjent og at man får enda flere interaksjonspåskudd. Dette
kan forsterkes ved at beboerne har en forholdsvis homogen innstilling til det å være naboer.
De har alle hørt de samme historiene og er blitt sosialisert inn i fellesskapet gjennom
velforeningen og interesserte naboer som bryr seg om tilhørighet og det gode naboskap. I
nære nabofellesskap kan man som individ velge om man vil gå fra ”fjerne naboer” til ”nære
naboer” ved å være med på de sosiale og valgfrie aktivitetene. For noen er det nok å vite at
man har dette valget, et valg som gjør at man føler tilhørighet til plassen.
78

6.2.2 Det fragmenterte fellesskapet
På den motsatte siden er det lav grad av interaksjonspåskudd og lav grad av aktiviteter. Selv
om de fysiske betingelsene som tilfeldige møteplasser og utearealer kan være tilstede, er det
ingen andre forutsetninger for at kontakt mellom naboer skal oppstå. Muligheten for en
samling er minimal. Denne type bomiljø kan for eksempel bestå av boligkomplekser med
mange leiligheter. Det å kunne kjenne igjen en nabo er vanskelig, noe som en av informantene
mine påpekte som erfaring fra det siste bomiljøet hun var i før hun flyttet til Ilsvikøra. Det
skjer ikke noen typer av aktivitet. Kanskje har de som bor der ”kjøpt” seg fri fra dugnader ved
å leie inn en vaktmester. Interaksjonspåskuddene er få, og fellesskap er det lite av. Det er
ingen ting som tilsier at beboerne vet hvem de andre er. Ilsvikagarden i Ilsvika, Trondheim,
er et eksempel på denne typen bomiljø (Grønning 2008). Det kan virke som om at det er
beliggenheten til byen, marka og fasiliteter utenfor selve boligkomplekset som gjorde det godt
å bo der. Og ikke tankene på fellesskap med naboene.
6.2.3 Det ekskluderende fellesskapet
Nederst i høyre hjørne finner vi høy grad av aktivitet, men få interaksjonspåskudd. Et
hyblifisert område kan være eksempel på dette, som for eksempel i bygårdene der det er en
blanding av studenter og fastboende. Selv om det er høy grad av aktivitet, er det lav grad av
interaksjonspåskudd. Resultatet kan være at selv om det skjer mye, greier ikke studentene å
bryte den innebygde barrieren mot å være med på dugnader, 17. mai-feiring eller grilling i
bakgården med andre naboer. Dette kan føre til at de ikke inkluderes i det etablerte bomiljøet,
og i stedet blir mer eller mindre ekskludert. Tjora og Holst (2006) fant denne type fellesskap i
sin undersøkelse av bomiljø i Elgsetergate i Trondheim. De fastboende er i større grad med i
et fellesskap i bomiljøet, mens det fremstår som mer lukket for de som bor der i kortere
tidsperioder.
6.2.4 Et fellesskap i forbifarten
Øverst i venstre hjørne finner vi ”Et fellesskap i forbifarten”. Det er de som ikke har noen
spesiell grad av aktivitet, men mange interaksjonspåskudd. Jeg har valgt å kalle denne typen
fellesskap for et fellesskap i forbifarten fordi beboerne ikke har tid til aktivitet, selv om de har
mange grunner for å prate med hverandre. Et eksempel på et slik fellesskap kan være
studentboliger/byer. Sannsynligvis har beboerne mye til felles, men aktivitetene foregår ikke i
79

fellesarealene i bomiljøet. De foregår enten i private rom eller andre plasser enn hjemme. Man
har ikke tid til å bli bedre kjent med naboene sine, selv om man noen ganger kan ønske dette.
Samtidig som man har mange interaksjonspåskudd kan man oppleve at man gjenkjenner
naboene sine på skolen eller i andre sammenhenger.
Jeg har nå beskrevet fire forskjellige typologiene av fellesskap i bomiljø. Neste kapittel
avslutter oppgaven med en oppsummering.
80

7.0 Oppsummering og avsluttende tankespill
Det teoretiske grunnlaget for denne oppgaven er den interaksjonistiske retningen innenfor
sosiologien. Med utgangspunkt i den, kan vi beskrive hvordan menneskelig interaksjon
foregår, både den fokuserte og den ufokuserte (Goffman 1963). Knytter man
interaksjonsteorier opp mot tidligere forskning rundt bomiljø, ser man dens tydelige relevans
innen dette feltet. De mellommenneskelige samhandlingene er en del av vår hverdag overalt
hvor vi er i nærheten av andre mennesker, også naboer imellom. Graden av
naboskapsrelasjoner varierer fra bomiljø til bomiljø og innad i bomiljøet.
Ved å ta utgangspunkt i et lite bomiljø med lang historie og nære relasjoner, og
problemstillingen Hvordan skapes og vedlikeholdes et godt bomiljø ville jeg prøve å finne
tendenser som kunne være overførbare til andre bomiljøer. Jeg tolket teorien dit hen at det er
enkelte faktorer i ethvert bomiljø, som er med på å påvirke hvilke relasjoner man får naboer
imellom. Hvorfor er det så forskjellig fra bomiljø til bomiljø
Ifølge Goffman ([1959], 1963) viser den sosiale ordenen mellom menneskene hvordan vår
adferd blir formet av gitte kulturelle betingelser, samt hvordan individer forholder seg til
hverandres oppførsel og kroppsspråk. Den sosiale ordenen lærer individene seg gjennom
sosialiseringsprosesser. I denne oppgaven har jeg sett på hvordan disse
sosialiseringsprosessene fungerer i et bomiljø, og hvilke fysiske og sosiale faktorer som er
med på å skape bomiljøet som utgjør vår sosiale orden.
Gjennom analysen og drøftingen kom jeg frem til tre nøkkelfaktorer. Fysiske betingelser,
interaksjonspåskudd og aktivitet. Det er graden av disse i et bomiljø som er med på å påvirke
sannsynligheten for fellesskap og tilhørighet. Jo større grad av fellesskap og tilhørighet, desto
mer vil menneskene ta vare på bomiljøet sitt. Kjennskapen til naboene og muligheten til å
hjelpe hverandre, spesielt de som trenger det mest, kan vise seg å være god
samfunnsøkonomi. På den andre siden viser funnene mine at et miljø som har lav grad av de
tre faktorene, øker risikoen for eksklusjon og reduserer følelsen av tilhørighet.
81

Litteraturliste
Ardila Pedro- Emilio (2004) ”Bokvalitet og bomiljø i store boligprosjekter” I Paul A. Thyness
(red): Boligsosialt arbeid. Oslo: Kommuneforlaget.
Album, Dag (2008) ”Pasienten som ikke passer inn” I Aksel Tjora (red) Den moderne
pasienten.
Oslo: Gyldendal
Atkinson, Paul and Husley, William (2003) Interactionism: an essay in sociological amnesia.
London: Sage
Berger, Peter og Luckmann, Thomas (2000) Den samfunnsskapte virkelighet. Oversatt av
Frøydis Wiik. Bergen: Fagbokforlaget.
Bø, Inge og Schiefloe, Per Morten (2007) Sosiale landskap og sosial kapital: innføring i
nettverkstenkning. Oslo: Universitetsforlaget
Caplow, Theodore and Forman, Robert (1950) Neighborhood Interaction in a Homogeneous
Community. I American Sociological Rewiew, Vol 15, No.3 (jun., 1950), 357-366.
Christensen, Anne Louise Gjesdal (1991) Livet i og mellom husene. Oslo: Universitetsforlaget
Cohen, Jeffery H (2000) “Problems in the Field. Participant Observation and the Assumption
of Neutrality” i Filed Methods, vol 12, nr 4, s. 316-333
Dalen, Monica (2004) Intervju som forskningsmetode:en kvalitativ tilnærming. Oslo:
Universitetsforlaget
Dyb, Everlyn, Solheim, Liv Johanne og Ytrehus, Siri (2004) Sosialt perspektiv på bolig. Oslo:
Abstrakt forlag.
Ekegren, Peter (1997). Definisjon av interaksjonssosiologi. I Olav Korsnes, Heine Andersen
og Thomas Brante (red) Sosiologisk leksikon. Oslo: Universitetsforlaget
Emirbayer, Mustafa (2003) Emile Durkheim: sociologist of modernity. Malden: Blackwell
Fangen, Katrine (2004) Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforlaget
Fayard, Anne- Laure og Weeks, John (2007) Photocopiers and Water- Coolers: The
Affordance of Informal Interaction. SAGE Publications. Hentet 22.08.2008 fra
http://oss.sagepub.com at Ebsco temp
Garfinkel, Harold (1967) Studies in ethnomethodology. Cambridge: Polity Press
Granovetter, M.S (1973) The Strength of weak Ties in American Journal of Sociology, vol.78.
Gehl, Jan (1980) Livet mellom husene, udeaktiviteter og udemiljøer. Copenhagen:
Arkitektenes forlag
82

Giddens, Anthony (1976) New Rules of sociolocal method. London: Hutchinson
Giddens Anthony (1996) Modernitet og selvidentitet. København: Hanz Reizels Forlag
Goffman, Erving (1959 [1992]) Vårt rollespill til daglig: en studie i hverdagslivets dramatikk.
Oversatt av Kari og Kjell Risvik; forord av Fredrik Barth. Oslo: Pax
Goffman , Erving (1963) Behavior in public places.
New York: Free Press
Grønning, Ingeborg (2008) Rom for fellesskap. Et kvalitativt studie av sosiale og fysiske
aspekter ved bomiljø i Ilsvika Garden. Masteroppgave i sosiologi, Trondheim; NTNU.
Guneriussen, Willy (1996) Aktør, handling og struktur: grunnlagsproblemer i
samfunnsvitenskapene. Oslo: Tano
Hatch, Mary jo (2001) Organisasjonsteori.–moderne, symbolske og postmoderne
perspektiver.
Oslo: Absatrakt forlag
Henriksen, Lars Skov (1997) i Sosiologisk leksikon av Olav Korsnes, Heine Andersen og
Thomas Brante (red). Oslo: Universitetsforlaget
Isdahl, Bård (2003) Boligkvalitet i forandring i ”Rammen rundt våre liv –forskning om bolig
og levekår”, Norgrs forskningsråd. Trondheim: Tapir akademisk forlag
Jones, Michael og Olsen, Venke (1977) Ilsvikøra –Footdee, To samfunn- Samme debatt.
Artikkel samling til utstilling ”Ilsvikøra fortid og fremtid” i Galleri Hornemann, Trondheim
19.februar til 6 mars 1977.
Jacobs, Jane (1961) Death and life of great American Cities. Random House: New York
JD, KRD og SOS (2002) ”Boligsosialt arbeid- bistand til å mestre et boforhold” i Rundskriv
U-10, Utgitt av Justis- og politidepartementet, Kommunal og regionaldepartementet og
sosialdepartementet. Oslo: kursiv.no
Kaspersen, Lars Bo (2001) Anthony Giddens – Introduksjon til en samfundsteoretikker
København: Jans Reizels Forlag
Kvale, Steinar (1997) Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal
Martinussen, Willy (2001) Samfunnsliv: innføring I sosiologiske tenkemåter. Oslo:
Universitetsforlaget
Måseide, Per (1997) Definisjon av etnometodologi. I Olav Korsnes, Heine Andersen og
Thomas Brante (red). Sosiologisk leksikon. Oslo: Universitetsforlaget
83

Nordahl, Berit (1996) Sosiale relasjoner mellom beboere – formell og uformell samhandling i
forstad og indre by. Dokumentet er del av serien Prosjektrapport (Norges
byggforskningsinstitutt)
Oslo : Norges byggforskningsinstitutt
Nygaard, Thomas (1995) Den lille sosiologiboka. Oslo: Universitetsforlaget
Ritzer, Georg og Goodman, Douglas J (2003) Sociological Theory, Sixth edition. Boston:
McGraw-Hill
Ringdal, Kristen (2001): Enhet og mangfold. Bergen Fagbokforlaget
Ruud, Even (2003) Kultur og identitet. I Harald Johan Bjørgan (Red) i Kultur former
framtida: hvordan og hvorfor kultur virker (s 12-17). Oslo: Andrimne
Schiefloe, Per Morten (1985) Nærmiljø i bysamfunnet. Oslo: Universitetsforlaget
Syltvik, Liv (1997) Definisjon av fenomenologien. I Olav Korsnes, Heine Andersen og
Thomas Brante (red) Sosiologisk leksikon. Oslo: Universitetsforlaget
Thagaard, Tove (2002) Systematikk og Innlevelse, en innføring i kvalitativ metode. Bergen:
Fagbokforlaget
Tjora, Aksel (2006) “Writing small discoveries: an exploration of fresh observers’
observations” I Thousand Oaks and New Delhi vol.6 (4) 429-451. London: SAGE
publications
Tjora, Aksel og Holst, Inger Marie (2006) Sosiale rom- sosiale barrierer, En kvalitativ
undersøkelse av opplevelser av bomiljø i bydelen Elgseter/øya. Trondheim: NTNU
Samfunnsforskning
Trost, Jan (1993) Kvalitativa intervjuer. Lund: Studentlitteratur
Unstad, Marit (2001) Bomiljø og inkludering, En casestudie av tre borettslag og et
boligområde. Prosjektrapport 307- 2001. Oslo: S.E Thoresen as
84

Vedlegg 1: Brev nr 1 til Ilsvikøra
Hva betyr bomiljøet for deg 26 Februar 2008
Forespørsel om deltakelse i prosjekt om Bomiljø i Ilsvikøra.
Jeg er en masterstudent i sosiologi, og i regi av Husbanken og NTNU skal jeg skrive en
masteroppgave om bomiljø mellom gammel og ny bebyggelse. Jeg ønsker å undersøke de
sosiale og fysiske aspekter ved bomiljøet i Ilsvikøra, og i den forbindelse ønsker jeg å
intervjue kvinner og menn som bor i der. Det vil være til stor hjelp om jeg kunne få en
samtale med deg!
Intervjuet foregår hjemme hos deg eller på en annen plass du måtte ønske, og tar ca 1 time.
Tidspunktet bestemmer du selv; dagtid, kveldstid eller helg i perioden fra 15. mars og utover i
april.
Jeg vil også få presisere at jeg vil forholde meg til etablert forskningsetikk, hvor informanter
og observerte personer garanteres anonymitet. Intervjuene som gjøres vil bli tatt opp digitalt,
anonymisert og skrevet om til tekst. Ingen informasjon vil kunne spores tilbake til den enkelte
person.
Om du har tid og mulighet til å ha en samtale med meg, kontakt meg per telefon/sms, mail
eller brev så avtaler vi tid og sted.
Med vennlig hilsen
Ida Marie Henriksen
Masterstudent i sosiologi ved NTNU, Trondheim
Tlf: xxx xxx xxx
Mail: xxxxxxxxxx@stud.ntnu.no
Adresse: xxxxx 30 xxxx, 7012 Trondheim
Klipp----------------------------------------------------------------------------------------------Klipp
Jeg stiller opp!
Jeg heter_________________ og kan nås på Tlf. Nr________________________
Evt. Andre opplysninger:
85

Vedlegg 2: Brev nr 2 til Ilsvikøra
Kjære beboer i Ilsvikøra 31 Mars 2008
Jeg er masterstudent i sosiologi, og i regi av Husbanken og NTNU skal jeg
skrive en masteroppgave om bomiljø. I den forbindelse ønsker jeg å intervjue
kvinner og menn som bor i Ilsvikøra. Til nå hatt noen samtaler med noen
beboere i Ilsvikøra, men mangler enda en god del, og vil derfor oppfordre deg til
å ta en uformell samtale med meg og min kollega om hvordan det er å bo i
Ilsvikøra.
Denne samtalen kan finne sted hvor det måtte passe for deg. For eksempel
hjemme hos deg, på benkene utenfor Ilsvikøra, vi kan spasere en tur, eller møtes
på Stolt kafe, Kaffe filter eller Kafeen som er nede ved eldresenteret. Tidspunkt
bestemmer du selv; dagtid, kveldstid eller helg. Når det måtte passe deg best.
Det vil også bli en trekning av et gavekort på verdi av 500 kr på Prix, for de som
stiller opp.
Om du har mulighet og lyst kan jeg kontaktes per:
Telefon på nr: xxx xxx xxx
Post: xxxx xxxx 30 x, 7012 Trondheim
Mail: xxxxxx@hotmail.com
Med vennlig hilsen
Ida Marie Henriksen
86

Vedlegg 3: Intervjuguide
Intervjuguide Ilsvikøra eller gammeløra
Hvilke sosiale og fysiske aspekter ved bomiljø kan ha innvirkning på opplevelsen av det å bo
Hvordan er bomiljøet mellom gammel og ny bebyggelse Er det noe bomiljø Hva er et godt
bomiljø Og hva er forutsetningene for å få det Hvordan fungerer felles områdene
1. Introduksjon
Kjønn
Sivilstatus
Alder
Yrke (Student/ i arbeid), ligger jobben i nærheten
Hvor mange er det som bor i husstanden (alder og barn)
Hvor har du bodd før
Leier, 1 eget, 2 eget.
Hvor lenge har/planlegger du å bo her
Hvordan var det strøket i forhold til der du bor nå
Hvorfor falt valget på Ilsvikøra
Generasjons boliger Arv i arv.
2. Bomiljø Generelt
Hva er bomiljø for deg Og hva tror du er med på å skape et bomiljø Konkrete
ting
Hvordan vil du beskrive bydelen Ilsvika og Ilsvikøra/gammel øra
Sentralt/ usentralt
Trivelig/ utrivelig
Hvilke egenskaper setter du pris på i bydelen/nærmiljøet
Gode utearealer i tilknytting til boligen
Park og rekreasjonsområdet i nærheten
Det bor mange som er ”lik meg” her
Lite intimt Alle kjenner alle
Hvilke egenskaper setter du ikke pris på i bydelen/nærmiljøet
Det finnes ikke gode utearealer i tilknytting til boligen.
Dårlig naboskap
Det bor ingen som er ”Lik meg” her.
Hva er den mest positive egenskapen ved denne bydelen
Noen konkrete historier som du vil nevne
Hvordan vil du beskrive folkene som bor i denne bydelen/Ilsvikøra
Hvem vil du si det er som bor i de nye byggene
87

3. Fellesskap (Tenk konkrete historier)
Hvordan opplever du fellesskapet Er det noe
Kjenner du mange av naboene dine
Hvem er naboene dine
Er naboskap viktig for deg
Er dere på hils
Konkretiser, hvem er dette, studenter andre. Bolig
rund/ Bare Ilsvikøra
Når og hvor treffer du naboer
Har du mange naboer du kjenner ved navn
Kjenner du ansiktene deres
Stopper og snakker med de
Har felles aktiviteter
Drar på kafe besøk til hverandre
Bekjente/venner
Hva legger du i nærmiljø
blokkene
Happening i nabolaget (kan konkretiseres til grillfest, julegran
tenning, Kirke kaffe på Iladagene, dugnad etc)
Deltar du
Når på året skjer det Høst, vår, sommer, vinter
Deltar alle like mye på disse
Hvem er det som arrangerer disse
Hva kunne du tenkt å endret Forskjell fra nå og før
Ilsvikøra Velforening, hvordan fungere den
Hvilke forhold har du til den
Positivt/negativt/samhold/
Hvordan fungere den i forhold til for. eks samarbeid med
kommunen om strandsonen og gangveien
4. Offentlige områder
Hvor handler du`
Frisøren, Prix, legesenteret. Hvor ofte bruker du disse
Hvor går du på kafé
Kafen, Stolt, Filter, Ilaparken, Byen, Ute pils
Hvordan opplever du bruken av strandsonene, Skotthyll bane og
volleyball banen
Hvem er brukene av skotthyll banen trur du
Nærhet til jobb, skole servicetilbud. Barnehagen
Hvor ofte bruker du og dine de Hvorfor/hvorfor ikke
Hvilke betydning har der for deg at de eksisterer
Promenaden
Marka
Stranda lenger bort
88

5. Nybyggingen
De siste 5-10 årene har det blitt bygget ut mye på Ilsvika, hva synes du
om det
Hva tenker du om de nye byggene og ute arealene deg
Kunne du vurdert å flytte til de nye leilighetene Vet du om noen som
har gjort det
Hvordan har dere blitt berørt av utbyggingen
Frysisk og sosialt
Hvordan er kontakten med de som bor i nærmeste blokk/eller i
området
Bruker de strandsonen utenfor Ilsvikøra
Er det noe fellesskap mellom boligområdene
Hvordan oppfatter du de som bor i dem
Er du på hils med dem .... Hvorfor ikke
Kjenner du noen av de
Hvor møtes dere Butikken, kafeen
Barna Leker de sammen
Skjer det noe felles sosiale arrangementer for hele Ilsvika
Er det noe som kunne vært ønskelig
Helt til slutt; er det noe du/dere er opptatt av som du/dere føler vi ikke har vært inne
på
89