nedlasting - Offisersbladet
nedlasting - Offisersbladet
nedlasting - Offisersbladet
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
”Ingen har til hensikt å reise en<br />
mur!”, erklærte den østtyske<br />
statssjefen Walter Ulbricht på en<br />
pressekonferanse i juni 1961. Med<br />
tanke på at dette var første gangen<br />
ordet ”mur” ble brukt i en slik<br />
sammenheng, virket benektelsen<br />
mistenkelig.<br />
Berlinmuren<br />
tilbakeblikk<br />
Av Trond Sætre<br />
Etter krigen ønsket amerikanerne seg et sterkt,<br />
vestvennlig Tyskland bestående av de alliertes<br />
tyske okkupasjonssoner. Problemet var at<br />
Berlin, som lå i sovjetisk okkupasjonssone, var<br />
delt i fire soner på samme måte som hele<br />
resten av Tyskland. Sovjets reaksjon på<br />
planene om en vesttysk republikk var derfor i<br />
første omgang å opprette en blokade. Den 24.<br />
juni 1948 ble alle innfartsveier til vest-Berlin<br />
avsperret. Amerikanernes militærguvernør i<br />
Berlin, Lucius D. Clay svarte på denne<br />
utfordringen ved å danne en luftbro for å skaffe<br />
befolkningen i vest-Berlin mat og drivstoff.<br />
Flyene ble forsøkt avskåret, og propaganda ble<br />
tatt i bruk, men Sovjet måtte etter hvert innse at<br />
blokaden var fiasko, og opphevet den i mai<br />
1949. Blokaden ble den første internasjonale<br />
krisen i den kalde krigen, men ikke den siste<br />
som dreide seg om Berlin.<br />
Samme måned som blokaden opphørte ble<br />
de allierte okkupasjonssonene omgjort til<br />
Forbundsrepublikken Tyskland, etter planen.<br />
Sovjetunionen svarte med å opprette Deutsche<br />
Demokratische Republik (DDR) i Øst-Tyskland.<br />
Slik fungerte delingen i noen år, men det var<br />
tydelig at DDR hang etter i utviklingen<br />
sammenliknet med naboen i vest. Resultatet<br />
var masseemigrasjon fra øst via Berlin, som var<br />
det eneste stedet i østblokken uten stengte<br />
grenser mot vest. For østtyske myndigheter<br />
bød dette på alvorlige sosiale problemer,<br />
særlig når de faglærte arbeidsfolkene begynte<br />
å forsvinne. Etter hvert ble det nesten umulig å<br />
finne folk som kunne utføre selv enkle<br />
reparasjoner.<br />
Tonen ble betydelig skjerpet høsten 1958,<br />
da Ulbricht holdt en tale der han beskrev hele<br />
Berlin, inkludert den vestlige delen, som ”en<br />
del av DDRs territorium”. Nøyaktig en måned<br />
senere, den 27. november, fulgte Khrusjtsjov<br />
opp med en pressekonferanse der han krevde<br />
at vestmaktene opphørte okkupasjonen av<br />
vest-Berlin og demilitariserte byen. Hvis ikke<br />
ville Sovjetunionen overlate kontrollen over<br />
Berlin, inkludert innfartsveier og luftveier, til<br />
DDR. Men Eisenhower forholdt seg<br />
avventende, og da vestmaktene foreslo<br />
forhandlinger, trakk Khrusjtsjov ultimatumet<br />
tilbake. Krisen var avverget, inntil videre.<br />
I juni 1961 møttes Khrusjtsjov og USAs nye<br />
president John F. Kennedy på Wienkonferansen,<br />
der de to statslederne sto steilt<br />
mot hverandre i spørsmålet om Berlin.<br />
Khrusjtsjov gjentok sitt tidligere ultimatum,<br />
mens Kennedy satte seg imot en avtale som<br />
ville hindre vestlig ferdsel i byen. I mellomtiden<br />
var Ulbricht i ferd med å bygge opp en styrke<br />
bestående av 1500 paramilitære Vopos (slang<br />
for Volkspolizei) og en beredskapsstyrke på<br />
4000 mann i Berlin. Noe var i gjære.<br />
6. juli fikk Ulbricht et sovjetisk ja til å<br />
gjennomføre planen sin om å stenge grensen<br />
mellom øst-og vest-Berlin. Erich Honecker,<br />
som senere skulle bli Ulbrichts arvtaker, fikk<br />
ansvaret for en topphemmelig operasjon med<br />
kodenavn ”Rose”. Materiell og mannskap som<br />
skulle brukes i operasjonen ble transportert på<br />
400 lastebiler. For å unngå oppmerksomhet<br />
kjørte bilene spredt og tok omveier til Berlin.<br />
Mannskapet holdt seg også unna<br />
sektorgrensen helt til siste fase, som var natten<br />
til søndag den 13. august 1961. Like før<br />
midnatt begynte Grepos (slang for<br />
grensepoliti), sivile arbeidere og østtyske<br />
soldater å sette opp en midlertidig sperring<br />
med betongstolper og piggtråd på grensen<br />
mellom østlig og vestlig sektor. Asfalt og<br />
brusteiner ble revet opp, og spesielt<br />
utplasserte troppestryker hindret folkemengder<br />
og trafikk fra å komme nære mens arbeidet<br />
pågikk. Til og med gatelyktene ble slukket for å<br />
skjule operasjonen ytterligere. Arbeidet, som<br />
endte klokka seks om morgenen, hadde vært<br />
en triumf for Honeckers organisatoriske talent.<br />
Riktignok hadde deler av planen på forhånd<br />
lekket ut til vestlig etterretning, men vesttyske<br />
myndigheter nølte; De trodde det var umulig å<br />
dele en by så fullstendig som myndighetene i<br />
DDR ønsket seg. Så viste det seg å være mulig<br />
likevel. Natt til 18. august ble store mengder<br />
betongklosser lesset av kranbiler på<br />
Potzdammer Platz. Kort tid etter begynte en<br />
”arbeidsbrigade” av murere å bygge en<br />
barriere under oppsyn av vopos. I<br />
utgangspunktet var ikke muren like omfattende<br />
som den skulle komme til å bli. Beslutningen<br />
om å bygge en tett, solid mur langs hele<br />
grensen kom først da østtyske myndigheter<br />
oppdaget at folk fortsatte å flykte fra øst til vest,<br />
selv om greops skjøt på dem.<br />
Til skuffelse for berlinerne forholdt de allierte<br />
seg nokså passive til hele aksjonen, selv da<br />
muren var et faktum. I et brev til vest-Berlins<br />
borgermester Willy Brandt forklarte president<br />
Kennedy at ”den beste reaksjonen på kort sikt<br />
er en betydelig forsterkning av [den<br />
amerikanske] garnisonen i vest-Berlin.” Og det<br />
var da også alt som ble gjort. Med byggingen<br />
av muren regnet amerikanerne konflikten om<br />
Berlin som løst.<br />
Et lite, men viktig etterspill om Berlins<br />
grensepolitikk fant likevel sted den 27. oktober<br />
1961, da USA og Sovjet konfronterte hverandre<br />
på grenseovergangen i Friedrichstrasse,<br />
populært kalt Checkpoint Charlie.<br />
Foranledningen var at østtyske grensevakter<br />
hadde krevd å få se identifikasjonspapirene til<br />
et amerikansk diplomatektepar som ville<br />
besøke Øst-Berlin. Amerikanerne protesterte,<br />
fordi de mente at sivile representanter for de<br />
allierte hadde rett til å bevege seg fritt i hele<br />
Berlin. For å understreke dette poenget sendte<br />
de ti panservogner til Checkpoint Charlie, og<br />
sovjeterne svarte med å sende det samme<br />
antall. For første og eneste gang under den<br />
kalde krigen sto væpnede styrker fra USA og<br />
Sovjetunionen sto rett overfor hverandre.<br />
Spenningen varte i 16 timer, før hemmelig<br />
diplomati løste krisen, og panservognene trakk<br />
seg tilbake.<br />
Etter denne hendelsen så det ut til at<br />
Khrusjtsjov hadde gitt opp sitt ultimatum, og nå<br />
godtok alliert nærvær i vest-Berlin. Til gjengjeld<br />
fikk muren stå, og vokse seg stadig mer<br />
massiv og truende.<br />
ffisersbladet 35