nedlasting - Offisersbladet

More documents

Recommendations

Info

Kafo Engasjer dere! Da har ett nytt semester begynt, det første for mange og det nest siste for flere. Selv avsluttet jeg i sommer min utdanning ved logistikk linjen på Sjøkrigsskolen og har påbegynt plikttjenesten på Rena. Til alle dere nye kadetter og elever - gratulerer så mye med plassen! Mitt navn er Øistein A Edvardsen og jeg er leder for KAFO Landsstyre, og din representant i BFO sitt Hovedstyre. Dere har mye spennende og lærerikt, å se frem til. Nyt tiden på akademiet og bruk alle mulighetene som byr seg for å lære noe nytt og utfordre deg selv. Å være kadett eller elev på en av Forsvarets skoler er et privilegium få i samfunnet for unt. En ikke betydelig sum penger og menneskelige ressurser er satt av til å utdanne akkurat DEG. Vanligvis er det omvendt.. Til dere nye så vet jeg at KAFO’s lokalforeninger har tatt dere gått i mot. Lokalforeningen er der for å hjelpe dere med alle spørsmål dere måtte ha, om det gjelder bolig, familietillegg, pendlerstatus, skatt, lønn, opprykk osv så ikke nøl med å spørre. Ønsker du å lære mer om hvordan Forsvaret fungerer og hvilke regler som gjelder ifm forvaltning av befal så tilbyr BFO kurs og info kvelder tilpasset deg som kadett eller elev på din skole. Spør du ikke, får du ikke pleier jeg og si. Til slutt vil jeg oppfordre alle til å delta på KAFO’s aktivitet fremover og spesielt gleder jeg meg til årets Høstkonferanse som i år går av stabelen på Lillehammer, første helgen i november. Her skal vi velge nytt landsstyre og peile ut kursen for hva KAFO skal jobbe med og hva vi står for det neste året. Så har du en mening, er du interessert i et verv eller er du bare nysgjerrig på hva fagforeningskontingenten din går til, så meld deg på konferansen hos din lokalforening. Nøl ikke med å ta kontakt direkte med meg eller din lokalforening. Vi trenger din mening for å gjøre en best mulig jobb for deg og dine kollegaer! Lykke til med semesteret, og jeg håper å se så mange som mulig av dere på Høstkonferansen! Med beste hilsen Øistein André Edvardsen Leder KAFO Landsstyret. Vår fremtid Jeg vil starte med å ønske alle nye befalselever i Forsvaret velkomne, og gratulere med vel overstått FOS på Kjevik! Kjære nye kollegaer, det er dere som skal forme Forsvaret i årene som kommer, dere starter nå på en militær utdanning, en utdanning som er både givende og krevende. Gi av dere selv, våg å satse og feile, og søk råd hos instruktører og veiledere dere har på skolen, de er der for å bidra til deres utvikling. Men det viktigste rådet jeg kan gi er at det er dere selv som former deres egen fremtid. Ingen vil gjøre jobben for dere, så stå på, gi alt, og aldri gi opp! Møter dere problemer underveis, har de av dere som har valgt BFO som fagforening en sterk støttespiller i ryggen, bruk oss! Høstkonferansen og valg av nytt styre er like om hjørnet. Jeg håper så mange som mulig kommer til konferansen, og bidrar til at det kommende styret blir så representativt og kompetent som mulig, med mange gode arbeidsoppgaver foran seg. De aller fleste fra mitt kull har startet på plikttjenesten som sersjanter og kvartermestere, og UB-elevene fra vinteropptaket har startet på den kombinerte praksisen og plikttjenesten som UB-Korporaler og Kvartermesteraspiranter. Noen har også, meg selv inkludert, startet på en krigsskoleutdanning. Når vi nå går over til å være lønnet befal, er det mye å sette seg inn i. Ikke bare har vi en ny jobb vi skal fungere i, vi har også systemer i Forsvaret vi må kunne for å eksempelvis registrere vår egen arbeidstid. Flere har begynt å tenke på forsikringer, egen bolig, og lån. Da er det godt å ha en solid fagforening i ryggen med sterke avtaler og gode råd. Det som uroer meg, er vår fremtid i Forsvaret. Fase 2B er godt i gang, og går ut over flere av oss på lang sikt. Det at våre fremtidige stillinger diskuteres ned både i lønn og grad, er direkte demotiverende. Mange ute på avdeling føler stillingene blir diskutert ned i grad og lønn, mens arbeidsmengden og ansvarsomfanget forblir det samme. Dette er ikke holdbart, og fremmer ikke den kontinuiteten Forsvaret har behov for. Det brukes mye penger på utdanning og videreutdanning, på tross av dette ser vi at rotasjonen på avdelingsbefal er høyere enn ønsket. Vi mister kompetansen. Få fortsetter i jobben til de er 35 år. Spørsmålene Forsvaret bør stille seg er; hvorfor skjer dette, er dette ønskelig, og hva kan vi gjøre med det Det er ikke bare avdelingsbefal som blir lønnstapere etter fase 2B, det er også yrkesbefal og offiserer. Det skal lønne seg å ta en lederutdanning i Forsvaret, det skal lønne seg å være yrkesbefal, å ta en høyere utdanning enten på en av Forsvarets institusjoner eller i det sivile komplettert med en GBU/GOU. Likevel erfarer flere at sivilt ansatte kommer ut som lønnsvinnerne. Dette vekker sterke reaksjoner. Det har vært en innholdsrik sommer på godt og vondt, spesielt for Norge som nasjon. Vi har opplevd terror på Norsk jord. Vi har opplevd at 77 av våre medmennesker har blitt frarøvet livet. Vi har opplevd en bombe i Oslo sentrum. Som en medkadett av meg som var like ved regjeringskvartalet når bomben smalt beskrev det, det var som en krigssone. Og nettopp der er jeg glad vi har den utdanningen vi får her i Forsvaret, treningen, scenarioene, erfaringene som gir oss evnen til å holde hodet kaldt, og handle deretter. Evnen til å håndtere følelsene som oppstår der og da, og unngå panikken som så lett oppstår. Det Norske folk har samlet seg, og vi har sett en sterk vilje til å ta tilbake hverdagen og livet vi levde før terroren inntraff. Norge som nasjon kommer styrket ut av denne omfattende tragedien nettopp fordi vi har valgt å svare på terror med kjærlighet og åpenhet, fremfor hat. Vi har valgt å samle oss som folk fremfor å la terroristen få det han håpet på, splittelse. Norge klarer å se mulighetene, og samler seg rundt dem. Sett i sammenheng med sommerens hendelser, kan de hverdagslige utfordringene organisasjonen står ovenfor virke mindre, men det gjør de ikke mindre viktige. BFOs Kongress vedtok å ha sammenslåing med NOF innen 2014 som et av sine arbeidsmål for den kommende perioden. Et arbeidsmål jeg håper vi alle bidrar til blir en realitet. En sammenslåing av BFO og NOF vil føre til større slagkraft for våre medlemmer, bedre økonomi, større kompetanseutvikling, og sterkere kort ved forhandlingsbordene. Ett yrke – en organisasjon; det er ikke bare et slagord, det er en visjon, et håp. Det er vår fremtid. Hanna Sesselja Mikalsen Leder BESO Luftkrigsskolen 34 ffisersbladet BESO
”Ingen har til hensikt å reise en mur!”, erklærte den østtyske statssjefen Walter Ulbricht på en pressekonferanse i juni 1961. Med tanke på at dette var første gangen ordet ”mur” ble brukt i en slik sammenheng, virket benektelsen mistenkelig. Berlinmuren tilbakeblikk Av Trond Sætre Etter krigen ønsket amerikanerne seg et sterkt, vestvennlig Tyskland bestående av de alliertes tyske okkupasjonssoner. Problemet var at Berlin, som lå i sovjetisk okkupasjonssone, var delt i fire soner på samme måte som hele resten av Tyskland. Sovjets reaksjon på planene om en vesttysk republikk var derfor i første omgang å opprette en blokade. Den 24. juni 1948 ble alle innfartsveier til vest-Berlin avsperret. Amerikanernes militærguvernør i Berlin, Lucius D. Clay svarte på denne utfordringen ved å danne en luftbro for å skaffe befolkningen i vest-Berlin mat og drivstoff. Flyene ble forsøkt avskåret, og propaganda ble tatt i bruk, men Sovjet måtte etter hvert innse at blokaden var fiasko, og opphevet den i mai 1949. Blokaden ble den første internasjonale krisen i den kalde krigen, men ikke den siste som dreide seg om Berlin. Samme måned som blokaden opphørte ble de allierte okkupasjonssonene omgjort til Forbundsrepublikken Tyskland, etter planen. Sovjetunionen svarte med å opprette Deutsche Demokratische Republik (DDR) i Øst-Tyskland. Slik fungerte delingen i noen år, men det var tydelig at DDR hang etter i utviklingen sammenliknet med naboen i vest. Resultatet var masseemigrasjon fra øst via Berlin, som var det eneste stedet i østblokken uten stengte grenser mot vest. For østtyske myndigheter bød dette på alvorlige sosiale problemer, særlig når de faglærte arbeidsfolkene begynte å forsvinne. Etter hvert ble det nesten umulig å finne folk som kunne utføre selv enkle reparasjoner. Tonen ble betydelig skjerpet høsten 1958, da Ulbricht holdt en tale der han beskrev hele Berlin, inkludert den vestlige delen, som ”en del av DDRs territorium”. Nøyaktig en måned senere, den 27. november, fulgte Khrusjtsjov opp med en pressekonferanse der han krevde at vestmaktene opphørte okkupasjonen av vest-Berlin og demilitariserte byen. Hvis ikke ville Sovjetunionen overlate kontrollen over Berlin, inkludert innfartsveier og luftveier, til DDR. Men Eisenhower forholdt seg avventende, og da vestmaktene foreslo forhandlinger, trakk Khrusjtsjov ultimatumet tilbake. Krisen var avverget, inntil videre. I juni 1961 møttes Khrusjtsjov og USAs nye president John F. Kennedy på Wienkonferansen, der de to statslederne sto steilt mot hverandre i spørsmålet om Berlin. Khrusjtsjov gjentok sitt tidligere ultimatum, mens Kennedy satte seg imot en avtale som ville hindre vestlig ferdsel i byen. I mellomtiden var Ulbricht i ferd med å bygge opp en styrke bestående av 1500 paramilitære Vopos (slang for Volkspolizei) og en beredskapsstyrke på 4000 mann i Berlin. Noe var i gjære. 6. juli fikk Ulbricht et sovjetisk ja til å gjennomføre planen sin om å stenge grensen mellom øst-og vest-Berlin. Erich Honecker, som senere skulle bli Ulbrichts arvtaker, fikk ansvaret for en topphemmelig operasjon med kodenavn ”Rose”. Materiell og mannskap som skulle brukes i operasjonen ble transportert på 400 lastebiler. For å unngå oppmerksomhet kjørte bilene spredt og tok omveier til Berlin. Mannskapet holdt seg også unna sektorgrensen helt til siste fase, som var natten til søndag den 13. august 1961. Like før midnatt begynte Grepos (slang for grensepoliti), sivile arbeidere og østtyske soldater å sette opp en midlertidig sperring med betongstolper og piggtråd på grensen mellom østlig og vestlig sektor. Asfalt og brusteiner ble revet opp, og spesielt utplasserte troppestryker hindret folkemengder og trafikk fra å komme nære mens arbeidet pågikk. Til og med gatelyktene ble slukket for å skjule operasjonen ytterligere. Arbeidet, som endte klokka seks om morgenen, hadde vært en triumf for Honeckers organisatoriske talent. Riktignok hadde deler av planen på forhånd lekket ut til vestlig etterretning, men vesttyske myndigheter nølte; De trodde det var umulig å dele en by så fullstendig som myndighetene i DDR ønsket seg. Så viste det seg å være mulig likevel. Natt til 18. august ble store mengder betongklosser lesset av kranbiler på Potzdammer Platz. Kort tid etter begynte en ”arbeidsbrigade” av murere å bygge en barriere under oppsyn av vopos. I utgangspunktet var ikke muren like omfattende som den skulle komme til å bli. Beslutningen om å bygge en tett, solid mur langs hele grensen kom først da østtyske myndigheter oppdaget at folk fortsatte å flykte fra øst til vest, selv om greops skjøt på dem. Til skuffelse for berlinerne forholdt de allierte seg nokså passive til hele aksjonen, selv da muren var et faktum. I et brev til vest-Berlins borgermester Willy Brandt forklarte president Kennedy at ”den beste reaksjonen på kort sikt er en betydelig forsterkning av [den amerikanske] garnisonen i vest-Berlin.” Og det var da også alt som ble gjort. Med byggingen av muren regnet amerikanerne konflikten om Berlin som løst. Et lite, men viktig etterspill om Berlins grensepolitikk fant likevel sted den 27. oktober 1961, da USA og Sovjet konfronterte hverandre på grenseovergangen i Friedrichstrasse, populært kalt Checkpoint Charlie. Foranledningen var at østtyske grensevakter hadde krevd å få se identifikasjonspapirene til et amerikansk diplomatektepar som ville besøke Øst-Berlin. Amerikanerne protesterte, fordi de mente at sivile representanter for de allierte hadde rett til å bevege seg fritt i hele Berlin. For å understreke dette poenget sendte de ti panservogner til Checkpoint Charlie, og sovjeterne svarte med å sende det samme antall. For første og eneste gang under den kalde krigen sto væpnede styrker fra USA og Sovjetunionen sto rett overfor hverandre. Spenningen varte i 16 timer, før hemmelig diplomati løste krisen, og panservognene trakk seg tilbake. Etter denne hendelsen så det ut til at Khrusjtsjov hadde gitt opp sitt ultimatum, og nå godtok alliert nærvær i vest-Berlin. Til gjengjeld fikk muren stå, og vokse seg stadig mer massiv og truende. ffisersbladet 35
Page 1 and 2: ffisersbladet Tidsskrift for Befale
Page 3 and 4: Offisersbladet Nr. 5 - 63. Årgang
Page 5 and 6: Redaktøren: Nå er det høstjakt!
Page 7 and 8: «Året gjennom går åtte millione
Page 9 and 10: panservogner Solution). I en RWS v
Page 11 and 12: Nest siste rasteplass før mål den
Page 13 and 14: mens produktet vårt brukes til å
Page 15 and 16: Rudberg og Dahl stilte klare og kre
Page 17 and 18: NFF grunnlagt 40 40 år år 1963-20
Page 19 and 20: Offisersbladet besøkte KNM Måløy
Page 21 and 22: UNN DEG SKADEOPPGJØR SLIK DET BURD
Page 23 and 24: Vellykket årsmøte ved BFO Kirkene
Page 25 and 26: BFO besøkte Skjold Garnison samtid
Page 27 and 28: uttale seg om konsekvensene og redu
Page 29 and 30: Regjeringens lokaliseringspolitikk
Page 31 and 32: Nye medarbeidere i BFO BFOs sekreta
Page 33: Forsvarets Personellservice (logo
Page 37 and 38: Bjørnen og løven - russisk og geo
Page 39 and 40: Seniorforsker Nina Græger, NUPI, o
Page 41 and 42: Den nye generalinspektøren for Sj
Page 43 and 44: Foto: Morten Borgestad Alt det du g
Page 45 and 46: S 100» AUVer til Marinen identifis
Page 47 and 48: tærbaser har varslet at de vil gi
Page 49 and 50: ISCO Group har 16 ansatte og er et
Page 52: Avsender: Offisersbladet, Postboks

nedlasting - Offisersbladet

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?