svikten i naturgeografisk kunnskapsformidling - Geofysisk institutt ...

11
Nordsjøen av idag). Uralkjeden er et annet nærliggende eksempel. De tektoniske deformasjonsfasene i
dette skorpebeltet er fra jordens oldtid – fra henholdsvis c. 450 og c. 300 millioner år siden – men der
eksisterte sjøverts forbindelse langs dette beltet (mellom Sentral-Europa og Barentsregionen) helt frem
til slutten av tertiærtiden.
En viktig konklusjon:
Alpene, Himalaya, Andesfjellene og alle andre fjellkjeder på jorden er i hovedsak blitt hevet
gjennom kun de siste 5 millioner år. Snakket om unge (alpine) og gamle fjellkjeder gir derfor
ingen mening, vi har kun relativt unge og gamle tektoniske belter som alle synes å ha dype
bruddsoner ned til mantelen. Det er lokaliseringen av disse dype sprekkesonene som har ført til
den sen-tertiære hevning av fjellkjeder – produsert av diverse oppdriftsmekanismer i øvre
mantel.
Et viktig aspekt ved jordoverflaten og som geografibøkene ignorerer helt, er at kontinentene i lange
perioder hadde varierende dekke av relativt grunt hav (såkalte transgresjoner). Dette faktum,
demonstrert ved fossilførende marine avsetninger på land, var faktisk geologiens første globale problem:
Hva var det som førte til fortidens store kontinentale oversvømmelsene og deres påfølgende
drenering (regresjoner)
Figur D viser grunthavets store utbredelse på kontinentene i silurtiden, for c. 400 millioner år siden
(Boucot og Johnson (1973). Dette var også tiden for den kaledonske-appalachiske foldefasen, men
langs dette tektoniske belte (i Nord-Atlanteren) der var ingen fjellkjede – global sett var der kun spredte
områder med tørt land og livet på jorden var dermed også i vesentlig grad marint. I krittiden, for c. 100
millioner år siden, var Europa på ny i stor grad dekket av grunthav, mens Skandinavia var tørt land. Sørog
Sentral-Europa fortsatte å være et lavtliggende område med grunne havarmer helt frem til slutten av
tertiærtiden.
Figur D. I store deler av jordens oldtid var kontinentene oversvømmet av gruntvannshav.