svikten i naturgeografisk kunnskapsformidling - Geofysisk institutt ...

10
finnes overalt i foldebelter på land (se også oversikter i Storetvedt 1997, 2003). På tilsvarende vis har
russiske ekspedisjoner funnet store mengder metamorfe bergerter langs den sydøstlige Stillehavsryggen
(Kashintsev og Frikh-khar 1978).
I lys av eksisterende informasjon er det derfor vanskelig å unngå konklusjonen om at havbunnskorpen
representerer sterkt tynnet kontinentskorpe dekket med et tynt basaltisk topplag; visse
partier har unnsluppet den mest ekstreme tynning, og disse danner i dag spredte rygger og
platåer i havområdene. Det basaltiske topplaget kan dermed sees på som kun et biprodukt av
selve tynningsprosessen – som har angrepet skorpen fra undersiden (se også Storetvedt 2006).
Læreboken fremholder at «På enkelte steder har de kontinentale skjoldene sprukket opp, og langstrakte
biter av jordskorpa har sunket ned». Dette er selvsagt helt riktig, men det er den samme nedsynkningsprosessen
som har skjedd i havet – bare i langt større grad og omfang!
Figur 2.4 De store landformene. Det blir feil å snakke om gamle og nye fjellkjeder. Vi har kun gamle og nye
foldeprosesser i jordskorpen, men slike deformasjoner har IKKE ført til skorpefortykning med påfølgende hevning
av fjellkjeder. ALLE FJELLKJEDENE (både langs gamle og nye foldebelter) PÅ JORDEN ER AV HELT UNG ALDER:
VESENTLIG SISTE 5 MILLIONER ÅR.
Begrepene gamle og nye fjellkjeder er blitt sementerte termer, men i virkeligheten er dette rester etter
oppfatninger fra siste del av 1800-tallet og er ikke i pakt med moderne geofysiske studier. For eksempel,
det alpine deformasjonsbeltet i Sør-Europa ble dannet for 50-60 millioner år siden, men dette områdets
hevning til dagens fjellkjede har skjedd i løpet av kun de siste 5 millioner år. Det har lenge vært kjent at
før denne hevningen var store deler av Europa et lavtliggende område dekket av gruntvannshav (som