Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
<strong>Atrium</strong><br />
Studentmagasinet for Humanistisk fakultet<br />
UiB nr. 3 2010 18. årgang
<strong>Atrium</strong><br />
Det humanistiske fakultet<br />
Sydnesplass 9<br />
5007 Bergen<br />
55 58 20 79<br />
atrium@uib.no<br />
http://atrium.uib.no<br />
<strong>Atrium</strong> kjem ut to gongar i semesteret.<br />
Magasinet vart gjeve ut med stønad frå Det<br />
humanistiske fakultet og Kulturstyret.<br />
Desse står utan redaksjonelt ansvar.<br />
Trykk: Bodoni<br />
kultur kultur kultur<br />
italiensk<br />
vineventyr<br />
Om mote og marker i<br />
20Et<br />
Siciliansk vinproduksjon.<br />
gameplay<br />
og grønt kunstgras<br />
Ny utstilling på<br />
28grafikk, Permanenten.<br />
34<br />
et<br />
Hårete<br />
MAngfold<br />
Vi har møtt et utvalg<br />
av Bergens 137 frisører.<br />
Redaksjon<br />
Redaktør<br />
HANNE DALE hanne.dale@gmail.com<br />
Økonomiansvarleg<br />
anders ekelund aekelund@start.no<br />
Fotoansvarleg<br />
ÅSHILD S. F. THORSEN aashild.thorsen@gmail.com<br />
Layoutansvarleg<br />
mona maria løberg manamoria@gmail.com<br />
Journalistar Mona Maria Løberg, Åshild S. F.<br />
Thorsen, Alice Hjelle, Ingrid Marie Andersen,<br />
Marit Solemdal, Kristin Austrheim, Anders<br />
Ekelund, Hanne Dale, Paul André Sommerfeldt,<br />
Natalia Nøstdal, Ingvild A. Jansen, Einar Skogseth,<br />
Johanne Magnus.<br />
Fotografar Ellen Marie Fiære Risbruna, Mona<br />
Maria Løberg, Hanne Dale, Åshild S. F. Thorsen,<br />
Johanne Magnus, Ingrid Marie Andersen, Kristin<br />
Austrheim, Solveig Hesvik Frøyen.<br />
3 - LEDER<br />
4 - masterstudenten / Mellom kunst og bioteknologi<br />
6 - PRØVERommet viser kløft / Undergrunnskultur + Phonofestivalen = sant<br />
9 - Fagpresentasjon / Religion og visuell kultur<br />
12 - en håndsutstrekning som når frem / Refleksivt om u-landshjelp<br />
15 - Lars, 22, på vei hjem fra byen / Dikt<br />
18 - den sure svie / Haustens harde realitetar<br />
32 - Lesesalspoetene / Litterære underdogs eller fjasete fjortiser<br />
36 - kunstnernes marked / Bergens nye tumleplass for kunstnere<br />
38 - for ung eller for gammel / Om alder<br />
42 - På jakt etter Tommy og Tigern / Om medieskyhet, rettigheter og tigere<br />
44 - Afrikas siste koloni / Om situasjonen i Vest-Sahara<br />
46 - Satser på ungdom / Intervju med påtroppende DNS-leder Agnete Haaland<br />
Layout Mona Maria Løberg, Hanne Dale, Åshild<br />
S. F. Thorsen, Luise Storch, Alexandra Azanova,<br />
Kristin Austrheim.<br />
Illustrasjon Hanne Dale, Mona Maria Løberg,<br />
Johanne Magnus.<br />
<strong>IKON</strong> er <strong>Atrium</strong>s visuelle<br />
seksjon som består av bidrag<br />
fra studentar ved Det<br />
humanistiske fakultet.<br />
Tema for<br />
<strong>IKON</strong><br />
FAR<br />
Framside Åshild S. F. Thorsen<br />
Neste tema: ENSOMHET<br />
Send inn ditt bidrag til<br />
aashild.thorsen@gmail.com
It’s the time...<br />
of the season<br />
Leder<br />
Det er den tida att. Turistane har pakka sysakene og<br />
floge sørover, med elgsuvenirar og tusen ubesvarte<br />
spørsmål i kofferten (What’s a fi-jord Why isn’t there<br />
an hourly bus service to Ortnevik Did your grandparents<br />
know any vikings). Nok ein gong kan ein vandre<br />
over Torgallmenningen og utover Bryggen utan å gå i<br />
kø. Byen har igjen blitt erobra av den andre okkupantmakta:<br />
studentane. Ferske, gamle, høglytte, oppslukte,<br />
late, engasjerte studentar. Det faste inventaret i byen<br />
klynka frå seg i misnøye då fadderveka var på sitt verste,<br />
og halve Bergen var fylt med hordar som nok kunne<br />
utkonkurrert einkvar dansebandfestival i matchande<br />
kostyme. Men no har det stilna. Viss eg er heilt stille<br />
trur eg jamvel eg kan høyre ei svak risling av pensumlitteratur<br />
som blir bladd i og fordøydd, toppa med omhyggelege<br />
understrekingar i gul markørtusj.<br />
Er du ein håplaus haust-romantikar Bla bakover<br />
i bladet til teksten Den sure svie for å bli påminna om<br />
kva du eigentleg har i vente dei komande månadane. I ei<br />
bok eg hadde då eg var liten var hausten ein mann som<br />
kom og plukka med seg alle blada, fuglane og fargane i<br />
ein koffert, og vandra inn i solnedgangen for å vente på<br />
neste vår. Nitrist! Er det rart årstida passar uforskamma<br />
godt til singer-songwriter-melankoli og overtydelege<br />
flosklar om livets forgjengelege natur<br />
I studentsamanheng representerer vel knapt hausten<br />
død og forderving. Nytt studieår vil seie store utskiftingar<br />
for dei fleste studentorganisasjonar, og <strong>Atrium</strong> er<br />
ikkje eit unntak – dette nummeret presenterer vi mange<br />
nye bidragsytarar til ulike delar av bladet. Over gangen<br />
for kontoret vårt, hos HSU, vil eit nytt semester innebere<br />
nye forsøk på å opprette ein felles samlingsstad<br />
for studentane ved Det humanistiske fakultet: ja, det<br />
er snakk om den mykje omtala HF-puben. (Kviskring på<br />
gangen tyder på at det skjer noko seinare i semesteret,<br />
men det sikraste er vel kanskje å smørje seg med endå<br />
eit lag tålmod).<br />
Med dei første gulna blada på bakken kjem òg ei<br />
oppblomstring i Bergens kulturliv, med eit utal festivalar<br />
og andre arrangement. Haustens første utgåve av<br />
<strong>Atrium</strong> inneheld ein god del tekstar som tek utgangspunkt<br />
i desse. Dette nummeret har òg eit sterkt fokus<br />
på det visuelle, først i fagpresentasjonen, som tek opp<br />
aktuelle problemstillingar rundt religion og visuell kultur.<br />
Sistnemnde er eit forholdsvis nytt fokusområde i<br />
religionsvitskap som fag, slik det òg er det i mange andre<br />
tradisjonelt sett tekstbaserte humanistiske fagområde.<br />
Frå religiøse bilete går vi til Bill Wattersons stripe<br />
Tommy og Tigern, i høve foredraget til biograf Nevin<br />
Martell om den notorisk mediesky teikneserieskaparen<br />
på årets Raptusfestival. Vi kjem òg inn på det visuelle i<br />
digitale spel, som er temaet for den nyopna utstillinga<br />
på Permanenten (Vestlandske Kunstindustrimuseum). I<br />
Lesesalspoetene har vi vore ute med kameraet på jakt<br />
etter det skriftlege folk etterlet seg på lesesalspultane<br />
på Høyden, som ein slags oppfølgar til merksemda vi<br />
via doskribleri i forrige nummer. <strong>IKON</strong>-sidene denne<br />
gongen er i stor grad fylte med bilete av diverse representantar<br />
for det skjeggete kjønn – naturleg nok sidan<br />
temaet er «far».<br />
Håpar du finn noko du likar. God lesing!
Heller Playboy-kaniner<br />
Kac har med sine prosjekter skapt flere<br />
ting. I tillegg til å være med i en prosess<br />
som skaper genmanipulerte dyr og<br />
blomster, har han også skapt den nye<br />
kunstretningen «transgenetisk kunst»,<br />
og ikke minst har han skapt debatt rundt<br />
bioteknologien. Vaage forteller hvordan<br />
prosjektene har fått stor oppmerksomhet<br />
i aviser og på nett, blant forskere,<br />
dyrevernsaktivister og vanlige folk. Reaksjonene<br />
dreier seg stort sett om hvorvidt<br />
det er etisk riktig å stille ut dyreeksperimenter.<br />
Direktør i Center for Bioethics ved<br />
Masterstudenten<br />
Lysende kaniner og en<br />
menneskelig blomst<br />
Kunstneren Eduardo Kac har sjokkert med sin transgenetiske kunst i ti år.<br />
Det blir det masteroppgave av.<br />
Tekst og foto: Mona Maria Løberg<br />
manamoria@gmail.com<br />
Når jeg spør Nora Sørensen Vaage om hva<br />
hun skriver masteroppgave om, svarer<br />
hun raskt «selvlysende, grønne kaniner<br />
og en blomst med menneskegen!». Det<br />
kan høres ut som at det er science fiction<br />
hun skriver om, men nei, det er virkelige<br />
dyr og blomster utviklet i laboratorier i<br />
Frankrike og USA.<br />
Mikse og trikse med gener<br />
I Eduardo Kac sitt verk «GFP Bunny»<br />
(2000) blir man presentert for bilder og<br />
tegninger av den selvlysende kaninen<br />
Alba. Den er en såkalt GFP-kanin, altså<br />
en genmanipulert kanin med GFP-gener<br />
(green fluorescent protein) hentet fra en<br />
stillehavsmanet.<br />
Å skape dyr med «green fluorescent<br />
protein» har blitt gjort flere ganger, men<br />
å krysse mennesker og planter var ikke<br />
gjort før Kac gjorde det i prosjektet «Natural<br />
History of the Enigma» (2009). Siden<br />
blomster er så vesensforskjellige fra mennesker<br />
har det tidligere vært utenkelig at<br />
det ville være mulig å krysse dem, men<br />
i perioden 2003 – 2009 klarte Kac sammen<br />
med et team av eksperter å krysse<br />
en Petunia med sitt eget DNA. Blomsten<br />
kalte han «Edunia» (som forøvrig er en<br />
krysning av navnet Eduardo og Petunia),<br />
hvor antistoff fra blodet hans er kombinert<br />
med blomsten.<br />
At det er nettopp antistoff som ble<br />
kombinert med petuniaen er av særlig betydning<br />
for Kac, for det er disse stoffene<br />
som skal motstå skadelige fremmedlegemer<br />
i kroppen. Når et antistoff tvert i mot<br />
blir inkorporert i blomsten, viser dette<br />
hvor beslektet alt liv er med hverandre.<br />
At antistoffene også uttrykkes visuelt<br />
gjennom de røde strekene på blomsten,<br />
bidrar ytterligere til å uttrykke det menneskelige<br />
i blomsten.<br />
I masteroppgaven tar Vaage utgangspunkt<br />
i disse verkene for å diskutere<br />
hvordan kunsten skal forholde seg til<br />
etikken. Hva vekker kunsten i oss Bidrar<br />
det til diskusjon om bioteknologi Og<br />
hvor langt kan man gå i kunstens navn<br />
Tverrfaglig kunsthistorie<br />
Kunsthistoriestudent Nora Sørensen Vaage er opptatt av hvordan kunsten forholder seg til<br />
etiske spørsmål.
Som blodårer<br />
Kunstneren Eduardo Kac har laget blomsten Edunia med<br />
sitt eget blod. Foto: Ekac.com<br />
Universitetet i Pennsylvania, Bill Neely,<br />
har uttalt: «If he is really interested in<br />
glowing bunnies, he should stick to Playboy.<br />
At least they have a choice.» Og på<br />
nettsiden www.ekac.org<br />
har Kac selv publisert<br />
gjestebøkene fra 2000<br />
til 2004. Noen mener at<br />
Kac leker Gud og stiller<br />
spørsmålstegn ved om<br />
dette i det hele tatt kan<br />
regnes som kunst, mens<br />
andre er mer positive.<br />
Privatpersonen Emit Mahoney<br />
er en av de kritiske<br />
røstene og skrev i 2000:<br />
«You are not an artist, you are a sadist.<br />
Stop the cruelty. Why don’t you transform<br />
yourself». Bastion Ridley er mer positiv:<br />
«As a molecular biologist, I have trouble<br />
understanding the fuss made over Alba.<br />
(...) Let her come home, let her breed. I’d<br />
like a GFP-Bunny myself :)».<br />
Designer dyr og mennesker<br />
Teknologien gjør det mulig å lage søte<br />
kaniner som lyser grønt under blått lys,<br />
og hvorfor skal man ikke tillate det når<br />
det er mange ting i samfunnet vårt som<br />
ikke er naturlig – tenk bare på hunden<br />
som er dyrket fram fra ulven. På en annen<br />
side er det mer etisk tvilsomt når Kac forandrer<br />
naturen over kun en generasjon.<br />
Inngrepet føles da sterkere.<br />
Bruk av bioteknologi<br />
kan fjerne sykdommer, men også Downs<br />
syndrom. Det kan kanskje skape et samfunn<br />
hvor de rike er vakrere og mer intelligente<br />
enn fattigere familier, eller gjøre<br />
kloning til noe<br />
normalt. Grensene<br />
for hva vi synes er<br />
normalt er relative<br />
og de forskyves stadig.<br />
Vaage påpeker<br />
at dette ikke nødvendigvis<br />
trenger å<br />
være noe negativt,<br />
for tenk på hvordan<br />
homofili var<br />
sett på som urent<br />
for 50 år siden. Noen ganger er forandring<br />
bra, men vi må tenke gjennom hvor stor<br />
innvirkning bioteknologien skal ha på<br />
samfunnet vårt i det lange løp.<br />
Grensene for hva vi<br />
synes er normalt<br />
er relative og de<br />
forskyves stadig.<br />
Kunstnerens tale<br />
Ideen til å skrive om denne kunsten<br />
kom helt tilfeldig. Vaage hadde i utgangspunktet<br />
bestemt seg for å skrive om noe<br />
helt annet, men endret<br />
retning da hun en<br />
dag skulle hjelpe<br />
lillesøsteren med en oppgave i Ex.Phil.<br />
En av oppgavene lillesøsteren kunne<br />
velge blant handlet om temaet «moral og<br />
kunst» og trakk fram kunstneren Kac som<br />
eksempel.<br />
I starten følte hun at det hele var<br />
avskyelig, men etter å ha arbeidet med<br />
temaet endret hun syn. Det er fortsatt<br />
etisk tvilsomt, men nå ser hun at kunstverkene<br />
er viktige. Genmanipulering<br />
skjer stadig vekk i laboratorier, men ikke<br />
alle tenker over det før de ser kunstverkene<br />
til Kac.<br />
Videre forklarer Vaage at kunstneren<br />
står fritt og kan kommentere problemstillinger<br />
som en forsker ikke kan gjøre.<br />
Dersom en forsker er kritisk til genmanipulering,<br />
kan det få konsekvenser for<br />
hvor vedkommende får jobb senere eller<br />
omtalen han eller hun får. En forsker forventes<br />
å få visse resultater, mens en kunstner<br />
er uavhengig og kan prøve seg fram<br />
for å skape debatt.<br />
Kilder<br />
www.ekac.org/ulli.html<br />
www.ekac.org/abate.html<br />
ekac.org/bunnybook.2000.html<br />
http://www.ekac.org/abate.html<br />
Foto: Ekac.com
Kultur<br />
Prøverommet viser kløft<br />
Et av Phonofestivalens trekkplaster, Prøverommet, er et springbrett for artister av alle slag. I år lekte de<br />
seg med årets tema «kløft» gjennom dans, bilder og musikk.<br />
Tekst: Alice F. Hjelle<br />
ahjelle@hotmail.com<br />
Foto: Ellen Marie Risbruna<br />
På hjemmesiden til festivalen vektlegges<br />
det at Phonofestivalen ikke bare er<br />
musikk, men også en hel haug kultur.<br />
Med utgangspunkt i denne påstanden har<br />
<strong>Atrium</strong> sett litt på den kulturelle delen av<br />
festivalen, der hovedattraksjonen var samarbeidet<br />
med Prøverommet, som er en<br />
del av BIT-Teatergarasjen (Bergen Internasjonale<br />
Teater).<br />
I forkant av åpningskveldens festiviteter<br />
tok vi en tur på Kvarteret for<br />
en liten prat med styremedlem Ingrid<br />
Faanes, som er kultur og samfunnsansvarlig<br />
for festivalen og studentradiomedarbeider.<br />
Det er mye liv i korridorene, noe<br />
som er ganske naturlig siden det er siste<br />
innspurt før festivalstart. Prøverommet, i<br />
samarbeid med studentradioprogrammet<br />
Skumma Kultur åpner Phonofestivalen<br />
med brask og bram samme kveld.<br />
– Hvordan er forventningene til årets<br />
Phonofestival<br />
– Det blir spennende, fordi det bare<br />
skal arrangeres på Kvarteret i år. Tidligere<br />
år har det jo vært fordelt på forskjellige<br />
steder. Det skal bli interessant å se om<br />
det blir en fordel eller en ulempe at alle<br />
arrangementene blir arrangert på Kvarteret.<br />
Der er jo også etablerte arrangement<br />
som ville funnet sted med eller uten festivalen,<br />
og disse arrangementene blir altså<br />
integrert i festivalen, legger Faanes til. Et<br />
eksempel på dette er Prøverommet som<br />
vi skal besøke samme kveld.<br />
Arrangørene viser kløft<br />
Kultur og samfunnsansvarlig for Phonofestivalen Ingrid Faanes og koordinator for<br />
Prøverommet Kirsti Aksnes viser vår fotograf at kløft er tøft.<br />
Kløft er tøft<br />
Temaet for årets festival er «kløft». Det<br />
har tidligere også vært andre, morsomme<br />
temaer som «arr», «flesk», og «begjær». Ingrid<br />
forklarer meg at temaet er til stede<br />
mest for å skape en helhetsopplevelse for<br />
festivalen. Temaet vil utspille seg sterkest<br />
i de kulturelle arrangementene. Immaturus<br />
skal blant annet ha en forestilling som<br />
heter Kløft deg litt ned. Festivalkunstner<br />
Klara Sofie Ludviksen mener at man skal
Smakebit av «Kløft deg litt ned»<br />
Studentteateret Immaturus viser et utdrag av sitt bidrag til Phonofestivalen.<br />
tolke det som man vil. Studia og Studentersamfunnet<br />
har tolket det på sin måte,<br />
og invitert forfatter av boken Generasjon<br />
Sex, Hannah Helseth, til foredrag.<br />
– I seksualiteten er det jo mange<br />
kløfter, legger Ingrid til.<br />
Senere på kvelden skal Ludviksen<br />
åpne festivalen med å kutte sløyfen på<br />
et akvarium, der fisken skal få rolle som<br />
tankefrakter av kveldens framstillinger<br />
av kløft. Dette er symbolsk og man må<br />
tenke seg selv hva det betyr, men for<br />
undertegnede virket en konkret mening<br />
vanskelig tilgjengelig (det kan tenkes at<br />
<strong>Atrium</strong>s utsendte ikke er like bevandret<br />
i kunstnerverdenen som de andre tilstedeværende).<br />
STUDENTRADIOENS<br />
SYNLIGGJØRING<br />
Under kveldens arrangement, Prøverommet,<br />
skal Studentradioen arrangere radiokafé<br />
med programmet Skumma Kultur.<br />
Ingrid Faanes forteller oss litt om konseptet:<br />
– Det er for å synliggjøre Studentradioen<br />
i festivalen, det er jo Studentradioen<br />
som arrangerer den. Vi skal ha tre program<br />
om temaet «kløft», et av<br />
de er i kveld, i samarbeid<br />
med Prøverommet.<br />
Skumma Kultur er det<br />
eldste programmet i Studentradioens<br />
historie,<br />
det er et kulturmagasin<br />
hvor en skummer fløten<br />
av det beste av kulturnyhetene.<br />
Skumma Kultur<br />
er det programmet som<br />
skal sendes direkte i kveld.<br />
Springbrett<br />
For å få en oversikt på hvordan kvelden<br />
skal bli, stiller vi også Ingrid noen<br />
spørsmål om kveldens forestilling og samarbeidet<br />
med BIT Teatergarasjen.<br />
I seksualiteten er det<br />
jo mange kløfter.<br />
Prøverommet er en kilde for kunstnere<br />
i alle genre til å vise seg frem. En kan<br />
gjerne kalle det et slags springbrett. Det<br />
arrangeres annenhver mandag i forskjellige<br />
lokaler i Bergen fordi Teatergarasjen<br />
bygger om.<br />
– Hvorfor samarbeide<br />
med Prøverommet<br />
– Hvorfor ikke Vi gir<br />
spenning til hverandres<br />
innhold. Ved å<br />
arrangere radiokafé<br />
i lag med Prøverommet<br />
får kunstnere og<br />
– Ingrid Faanes.<br />
skuespillere ekstra<br />
eksponering, forklarer<br />
Ingrid.<br />
– Hva er det du gleder deg mest til i den<br />
kommende festivaluken<br />
– Jeg gleder meg faktisk mest til<br />
Prøverommet i kveld. Ellers ser jeg også<br />
fram til Immaturus’ dansefremvisning.
Et musikalsk innslag<br />
Go Fandango spilte og sang på Prøverommet under Phonofestivalen.<br />
SKUMMA KULTUR PÅ<br />
PRØVEROMMET<br />
Prøverommets slagord for kvelden var<br />
«Kløft er tøft», noe vi ble minnet på gjennom<br />
kveldens mange fargerike og kulturelle<br />
innslag: en helaften stappfull av<br />
underholdning for enhver smak. Etter at<br />
Klara Sofie Ludviksen åpnet festivalen<br />
ved av-sløyfing av akvariet, introduserte<br />
Kirsti Aksnes, koordinator for Prøverommet,<br />
kveldens første innslag, som var en<br />
medrivende og rørende tekst-opplesing av<br />
Kristina Sigunsdotter. Gjestene på radiokafeen<br />
diskuterte kløften mellom fiksjon<br />
og virkelighet. Bandet Go Fandango stakk<br />
innom radiokafeen en tur etter konserten<br />
de akkurat hadde fullført i et annet lokale<br />
på Kvarteret, og fikk spilt et par sanger her<br />
også. Impro-comedy-gruppen CrIMePRO<br />
hadde også en oppvisning, og DJ Hakimoto<br />
styrte musikken. Som navnet på<br />
programmet til Studentradioen, kan en<br />
trygt si at ordene «skumma kultur» også<br />
beskriver åpningen av Phonofestivalen.<br />
Etter forestillingene<br />
Etter de fleste av kveldens forestillinger<br />
var over fikk vi et hektisk intervju med<br />
Ingrid Faanes og Kirsti Aksnes på gangen.<br />
Det var selvsagt en travel kveld for dem<br />
begge, men til tross for det så ingen av<br />
dem ut til å mangle energi.<br />
– Hvordan synes dere det har gått så<br />
langt<br />
– Det har gått så bra, og det er så mye<br />
folk! sier Kirsti, som er strålende fornøyd.<br />
Rett og slett en kjempesuksess, forsetter<br />
hun. Det har vært en vinn-vinn situasjon<br />
for oss begge, legger Ingrid til. Sammen<br />
presenterer de samarbeidet mellom<br />
Phonofestivalen og Prøverommet. Det er<br />
første gang Kirsti kuraterer Prøverommet<br />
alene. Noe man ikke skulle tro, siden hun<br />
stråler av selvsikkerhet og mot.<br />
– Kirsti, var du spent<br />
– Ja, veldig nervøs! Jeg var veldig spent<br />
på om det kom til å komme folk, men det<br />
gikk jo veldig bra. Nå puster jeg lettet ut,<br />
Bildefremvisning<br />
Kristina Sigunsdotter viste fram bilder på Det Akademiske Kvarter.<br />
det var på grunn av de høyhælte skoene jeg<br />
har tatt på. Hvis du skal være Prøverommet-vertinne<br />
må du ha høyhælte sko, det<br />
er en del av kontrakten, sier Kirsti med et<br />
smil.<br />
– Hvordan var Prøverommet annerledes<br />
i kveld, og hvordan pleier det å være til<br />
vanlig<br />
– Det var ikke så forskjellig. Det er bare<br />
det at vi ikke bruker å ha en så lang sammenhengende<br />
bolk, men det er mye av<br />
det samme med tekstopplesning, musikk,<br />
foto og kunst. Alt mulig egentlig, forklarer<br />
Kirsti.<br />
– Til slutt, hvordan blir man med på<br />
Prøverommet<br />
– Det er bare å melde seg på, sende<br />
meg en mail. Det er bra å melde på andre<br />
også. Jeg blir veldig glad for tips. Det er<br />
ikke alltid folk tør å gjøre det selv, og da<br />
trenger de noen til å pushe på. Hvis en er<br />
nervøs er det bare å ta et djupt magadrag<br />
og hoppe i det, avslutter Kirsti.<br />
De to arrangørene stråler av glede og<br />
entusiasme. Ingen kan tvile på at de var<br />
fornøyde med kveldens begivenheter.
torisk mellom i dag, middelalder eller<br />
oldtid for den saks skyld – men prøver<br />
heller å trekke linjer mellom hvordan<br />
religioner før og nå har brukt bilder,<br />
forklarer emneansvarlig Pål Steiner.<br />
Steiner er for tiden stipendiat ved AHKR,<br />
og har denne høsten fått anledning til å<br />
lage sitt eget fag for studentene i religionsvitenskap.<br />
Fokuset på den visuelle<br />
delen av religion, kom i følge ham selv<br />
som en konsekvens på at det har vært<br />
lite vektlagt i religionsforskningen ge-<br />
Fagpresentasjon<br />
Sprenger rammene<br />
Høstens nye fagtilbud fra religionsvitenskap flytter studentenes blikk fra bok til bilde, og betrakter<br />
hulemalerier så vel som youtube.<br />
Tekst og bilde: Åshild S. F. Thorsen<br />
Aashild.thorsen@gmail.com<br />
Interessen for visuell kultur har<br />
de siste årene på UiB resultert i<br />
et oppstartet (og nå nedlagt) bachelorprogram,<br />
en forskningsgruppe,<br />
nye kunsthistorieemner og eget<br />
tidsskrift. Med emnet Religion og<br />
visuell kultur gir religionsvitenskap<br />
sitt bidrag – et spesialiseringsemne<br />
på 200- og 300-nivå som integrerer<br />
religionsvitenskap og visuell kultur.<br />
Fagets struktur reflekterer<br />
dets tematikk: i tillegg til forelesninger<br />
finnes også læring hvor synssansen<br />
brukes, og ukentlige filmvisninger samt<br />
museumsbesøk og ekskursjoner har<br />
også fått plass i programmet.<br />
Fra intensjon til bruk<br />
– Dette høres jo veldig omfattende ut<br />
– Sammenliknet med visuell kultur<br />
slik det undervises på SV, så er dette et<br />
emne som undersøker et mye bredere<br />
historisk perspektiv. Vi skiller ikke his-
nerelt.<br />
I en og samme forelesning kan<br />
Steiner forelese om kirkekunst i middelalderkirker<br />
og bildebruk i menighetsblader.<br />
– Ja, det er veldig bredt – vi har<br />
vært innom alt fra hulemalerier til youtube<br />
allerede. I dette emnet er det ikke<br />
så mye kunstnerens intensjoner med<br />
bildet eller hvordan bildet ser ut i sin<br />
materielle form som er interessant, men<br />
heller bruken av det.<br />
Vinklingen på faget er utformet på<br />
Steiners egne erfaringer fra gammelegyptisk<br />
religion.<br />
– Jeg begynte på min doktorgrad<br />
med et ikonografisk studie av bilder, og<br />
et slikt perspektiv kan selvsagt si mye<br />
om eksempelvis historisk utvikling,<br />
men så står man igjen med en slags<br />
tomhet over hva bildene egentlig er for<br />
noe, forteller han. Jeg skiftet da retning<br />
for å se hva bildene gjør, og hvordan de<br />
brukes i en sammenheng. Det er denne<br />
type tanker jeg ønsker studentene skal<br />
gripe tak i.<br />
Religionsvitenskaplig bidrag<br />
Når kunsthistorie som egen disiplin<br />
allerede finnes ved samme fakultet, kan<br />
man undres på intensjonen bak enda et<br />
emne med fokus på den visuelle delen<br />
av kulturen. Religiøs utsmykning skulle<br />
nå være behørig representert i kunsthistorien,<br />
og i nyere publikasjoner om<br />
visuell kultur inngår også religion som<br />
tema.<br />
– Selv om man tar opp religion i<br />
kunsthistorie, så kan religiøse bilder<br />
være noe ganske annet<br />
enn det bilder<br />
er i en kunsthistorisk<br />
sammenheng<br />
Studentene ved faget<br />
er altså ikke<br />
fullstendig overlatt<br />
til youtube og<br />
flanellografer.<br />
og innenfor visuell<br />
kultur, utdyper<br />
Steiner.<br />
– Vi prøver<br />
blant annet gjennom<br />
en antropologisk<br />
tilnærming å<br />
undersøke hvordan<br />
guder er til stede i<br />
bilder, og hvordan bilder kan brukes i<br />
ritualer eller magi. Med andre ord alle<br />
disse kreftene som religioner kan ilegge<br />
bilder.<br />
– Det har i debatten om visuell kultur<br />
vært diskutert om det visuelle kan integreres<br />
i fagene slik som tekst er, fremfor<br />
å lage egne emner eller fag. Trenger<br />
man egentlig et eget emne til det visuelle<br />
i religion<br />
– Det kunne vært fornuftig å integrere<br />
temaet, og det har allerede vært en<br />
del av faget. Problemet er at man ikke<br />
får fordypet seg i det, men snarere leser<br />
et par kapitler.<br />
Steiner ser videre for seg at flere vil<br />
kunne ha utbytte av perspektivet<br />
religionsvitere<br />
kan tilby visuell kultur.<br />
– I debatten om visuell<br />
kultur, som særlig<br />
drives fremover av Elkins<br />
(James, teoretiker,<br />
red.anm), er religionsbildene<br />
i høy grad<br />
utelatt. For en religionshistoriker<br />
ser man at<br />
en av de mest sentrale<br />
menneskelige måtene å<br />
bruke bilder på blir glemt.<br />
Religionsviternes perspektiv kan<br />
eksempelvis bidra i debatten om «the<br />
visual turn», ifølge Steiner. Flere teoretikere<br />
baserer seg på tanken om at det<br />
moderne samfunnet skiller seg betraktelig<br />
fra tidligere perioder, ettersom det<br />
visuelle nå skal ha fått en dominerende<br />
rolle. Steiner er enig i at bilder kanskje<br />
omgir oss i dag på en annen måte enn<br />
tidligere. Samtidig mener han at bilder<br />
også har hatt en viktig rolle i tidligere<br />
epoker. Der man ikke har vært konstant<br />
omgitt av visuelle uttrykk, vil bildet ha<br />
hatt en desto større påvirkningskraft på<br />
mennesket.<br />
Bildearbeider<br />
Fagansvarlig for Visuell kultur og religion Pål Steiner. I bakgrunnen henger hans egne<br />
visuelle studieobjekter fra gammelegyptisk religion.<br />
Bildebål<br />
Sammenligning mellom fortiden og<br />
nåtidens bildepraksiser er et gjennomgående<br />
tema i emnet Religion og<br />
visuell kultur. Og de som måtte tro at<br />
kraften i bilder er begrenset til fortidens<br />
kulturer, kan forsøke en liten øvelse:<br />
prøv å ødelegge et fotografi av en<br />
person som står deg nær. De fleste vil<br />
oppdage at representasjonen snarere er<br />
en presentasjon av det avbildede, og bildets<br />
betydning. En annen påminnelse<br />
om bildets posisjon i samfunnet er den<br />
siste månedens hendelser hvor først en<br />
pastor ønsket å brenne koranen, hvor<br />
så pastorens eget bilde ble kastet til<br />
flammene. For Steiner står det i en sam-<br />
10
menheng:<br />
– Alt dette er beslektet med hvordan<br />
religioner har behandlet bilder opp<br />
gjennom tidene. Det er koplingen mellom<br />
det som skjer rundt oss nå og det<br />
som har skjedd for lenge siden vi er interessert<br />
i.<br />
Å lage bål av bilder griper inn i<br />
et tema Steiner er spesielt opptatt<br />
av, nemlig ikonoklasme. Temaet blir<br />
også diskutert i neste nummer av DiN<br />
– Tidsskrift for religion og kultur, hvor<br />
Steiner sammen med stipendiatkollega<br />
Christian Bull er gjesteredaktører. I<br />
studiet av ikonoklasme blir også selve<br />
bildene viktige, forklarer Steiner, med<br />
referanse til den kommende publikasjonen.<br />
– Studerer man de religiøse tekstene<br />
vil ikonoklasme se annerledes ut<br />
enn om man studerer hvordan bildene<br />
ødelegges. En tekst kan si at man skal<br />
ødelegge bildet for å ikke dyrke avguder,<br />
men måten bildet angripes på avslører<br />
at man faktisk ønsker å ta livet av noen.<br />
Og da ser man ikke dette som falske, meningsløse<br />
bilder lenger, forklarer han.<br />
Populære uttrykk<br />
Bilder kan altså gi tilleggsinformasjon<br />
til studiet av religion som man ikke<br />
finner i tekst alene. Ikke minst gjelder<br />
det den mer populærkulturelle delen av<br />
religionshistorien.<br />
– Det visuelle har gjerne blitt brukt<br />
på en annen måte enn man skulle tro.<br />
Det kan gi et annet bilde, ofte en mer<br />
folkelig variant enn de teologiske tekstene<br />
som religionshistorikere gjerne er<br />
opptatt av.<br />
Slikt sett åpner bildefokuset for<br />
lekfolkets praksiser, i tillegg til de religiøse<br />
ekspertenes stemmer. Også det<br />
tilsynelatende evige skillet mellom høyog<br />
lavkultur utfordres gjennom brillene<br />
til visuell kultur.<br />
– Man kan se for seg at man observerer<br />
de bedende som i en flott kirke i<br />
Italia fremfor å forholde seg til nydelig<br />
renessanse- eller middelalderkunst henvender<br />
seg til en plastfigur med julelys<br />
på, eksemplifiserer Steiner. Men selv i<br />
en verden av bilder understreker han<br />
tekstens viktighet, og legger til at for<br />
å forstå eksempelvis karikaturstrider,<br />
er det nødvendig å ha kunnskaper om<br />
religiøse tekster om bilder. Studentene<br />
ved faget er altså ikke fullstendig overlatt<br />
til youtube og flanellografer, noe<br />
som kanskje også er betryggende for<br />
flere i fagmiljøet.<br />
– En av de første reaksjonene på opprettelsen<br />
av dette emnet, var at (faget)<br />
religionsvitenskap responderte med et<br />
fellesprosjekt kalt «Religion og tekst».<br />
Så bilder er nok ikke det som står i sentrum<br />
for faget, ler Steiner.<br />
Bruksbilder<br />
Nytt fokus på gamle tema.<br />
Jane Skoldli, masterstudent og fagutvalgsleder,<br />
er en av studentene ved<br />
Religion og visuell kultur i høst. Interessen<br />
for tematikken i emnet har<br />
hun hatt lenge, men uten å kunne<br />
sette navn på den.<br />
– Kanskje har det en sammenheng<br />
med at subdisiplinen visuell kultur<br />
ikke er så gammel, forklarer hun.<br />
Skjoldli legger til at det er så mangt<br />
i religioner som kommuniseres visuelt,<br />
men at bilders meningsinnhold<br />
påvirkes av mennesker og utvikles<br />
konstant.<br />
Det er særlig det kognitive aspektet<br />
ved bilder hun ønsker å se videre<br />
på i studiene.<br />
– Det er interessant hvordan<br />
bilder kan motivere og overbevise<br />
– hvordan bilder brukes og blir brukt,<br />
mener Skjoldli og tilføyer:<br />
– Hvis et religiøst bilde er anerkjent<br />
og appellerer, så sier det noe<br />
om kulturen det opptrer i. Det sier<br />
noe om hva man relaterer seg til og<br />
hva man ønsker av guden sin. Slik<br />
kan et bilde fortelle mye.<br />
Hun vurderer å bruke visuelt materiale<br />
metodisk i sin egen masteroppgave,<br />
hvor religiøse autoriteter er<br />
foreløpig tema:<br />
– Eksempelvis kan man benytte<br />
seg av undersøkelser der et utvalg får<br />
knytte assosiasjoner til et presentert<br />
bildemateriale.<br />
Med bakgrunn i utviklingen av<br />
*<br />
I motsetning til bildekulturen, er faget<br />
Religion og visuell kultur av en mer<br />
forgjengelig kvalitet. Emnet har kun<br />
undervisning høsten 2010.<br />
Se også<br />
Nomadikon http://nomadikon.net/<br />
Ekfrase, tidsskrift for visuell kultur<br />
DiN Tidsskrift for religion og kultur<br />
Nytt blikk<br />
Jane Skjoldli vil bruke visuelle metoder i<br />
masteroppgaver.<br />
egen oppgave, ser Skjoldli for seg at<br />
Religion og visuell kultur kan gi et<br />
kompetansemessig rammeverk for<br />
hvordan mennesker forholder seg til<br />
religiøse bilder. At det kanskje ikke<br />
er et tema som har stått først i metodebøkene<br />
for religionsvitenskap, tar<br />
hun derimot ikke så tungt.<br />
– Jeg ønsker ikke å dvele ved det<br />
neglisjerte, men heller trekke frem<br />
det spennende ved at det nå kommer<br />
inn i faget. Perspektivet fra visuell<br />
kultur kan bidra mye, og er et fascinerende<br />
felt.<br />
11
Rett før sommeren i 2008 bestemte jeg<br />
meg for å reise til Sør-Afrika for å jobbe<br />
med frivillighetsarbeid. Visst har jeg<br />
puttet penger på bøsse før, sendt en SMS<br />
med god samvittighet til ulike aktører<br />
som skal videreføre hjelpen, men hvordan<br />
føles det egentlig å være den som ut-<br />
Kommentar<br />
Det er ikke lett å hjelpe når man ikke vet hvem som trenger hjelp, hva de trenger, og om hjelpen i det hele<br />
tatt kommer frem.<br />
En håndsutstrekning<br />
som når frem<br />
Tekst og foto: Ingrid Marie Andersen<br />
ingrid.mariea@gmail.com<br />
fører hjelpen med egne hender Og hvem<br />
trenger egentlig hjelp Afrika<br />
HVILKEN FARGE ER DU, DA<br />
Jeg søkte på nettet. Her kunne jeg velge å<br />
jobbe i flere land og hjelpe til på mange<br />
forskjellige områder. Ville jeg passe<br />
løver Jobbe på sykehus Bygge skoler<br />
Hvordan velger man ut hvem man skal<br />
hjelpe Jeg tok en råsjangs på å jobbe på<br />
en skole i Sør-Afrika. Undervise kunne jeg<br />
vel. Engelsk kunne jeg òg. Et par trykk på<br />
internett og vips så var reise, opphold, arbeid,<br />
kost og losji i boks. Tilsynelatende<br />
12
i alle fall.<br />
I Norge følte jeg meg veldig trygg på<br />
opplegget. En norsk organisasjon ringte<br />
meg, gav meg alle detaljer, passet på meg<br />
og sendte meg av gårde.<br />
Når flyet landet hadde jeg<br />
ikke lenger noe med dem<br />
å gjøre, da var det den afrikanske<br />
organisasjonen<br />
som tok over. De ringte<br />
ikke, og de var umulige<br />
å få tak i, selv når jeg<br />
besøkte kontoret deres.<br />
Men jeg ble plukket opp<br />
og sendt dit jeg skulle,<br />
hvordan dette ble ordnet vet jeg ikke.<br />
Som hvit i Sør-Afrika ble jeg lagt merke<br />
til ettersom jeg bodde i de fattigere områdene<br />
hvor det er få hvite folk – få rike<br />
folk. Det er vanskelig når man føler skam<br />
over sin egen hudfarge fordi man ikke<br />
passer inn, eller fordi det hentyder til tykkelsen<br />
på lommeboken din. Når vi dro på<br />
kino måtte vi krysse av for hudfargen vår<br />
på et stykke papir før vi gikk inn. Å måtte<br />
definere seg selv på den måten hjelper<br />
ikke i den evige kampen om en verden<br />
uten raseskille.<br />
Ville jeg passe løver<br />
Jobbe på sykehus<br />
Bygge skoler<br />
penger var jeg ubrukelig.<br />
Det endte med at flere av oss måtte<br />
finne arbeid på egenhånd; jeg valgte et<br />
hjem for utviklingshemmede barn hvor<br />
behovet for hjelp<br />
var enormt. Pengene<br />
hadde jeg spart opp<br />
for å hjelpe, men de<br />
gikk til feil mottaker.<br />
Hvorfor skal en afrikansk<br />
organisasjon<br />
sitte igjen med et solid<br />
overskudd, når de som<br />
faktisk trenger hjelp<br />
ikke får noen ting Er<br />
plutselig jeg med på å øke gapet mellom<br />
de rike og de fattige i Sør-Afrika<br />
På en annen side fikk jeg fysisk hjelpe<br />
til, og til sist er det dét som har hatt betydning<br />
for meg. Stuet inne på små rom<br />
var det seks senger, seks stoler, seks barn,<br />
én tv, ingen vinduer. Til sammen 60 barn,<br />
seks pleiere på dagtid, to pleiere om natten.<br />
Så få pleiere skulle altså ta seg av 60<br />
handikappede barn. 90 prosent av dem<br />
hadde AIDS. De fleste døde før de ble 14<br />
år.<br />
MAT OG VANN ELLER SOL OG LEK<br />
Det var umenneskelige levekår. Pleierne<br />
jobbet konstant i 10 – 12 timer, de gjorde<br />
alt de fikk tid til; skiftet, vasket og matet.<br />
Behovene for frisk luft, lek og et glimt<br />
av sola ble satt til side fordi det ikke var<br />
nok tid, ikke nok arbeidskraft. Lekerommet<br />
som tidligere frivillighetsarbeidere<br />
FANGET I MØRKET<br />
Jeg betalte i overkant av 60.000 kroner<br />
totalt for denne turen, for dertil å bli stuet<br />
inn på et lite uisolert rom, uten mat,<br />
sammen med flere andre frivillighetsarbeidere.<br />
Vi fikk ikke kost og losji hos en<br />
familie slik vi var lovet, og vi fikk ikke<br />
den arbeidsplassen vi ble forespeilet.<br />
Da jeg møtte opp på skolen der jeg i utgangspunktet<br />
skulle jobbe, ble jeg sendt<br />
inn til rektors kontor. Hun fortalte meg<br />
at de ikke hadde bruk for arbeidskraft,<br />
men hvis jeg hadde penger tok de gjerne<br />
imot det. Kunne jeg ikke bare ringe mamma<br />
og pappa og spørre dem Hadde jeg<br />
ikke engang ti rand i lommen At det var<br />
ukomfortabelt å bli presset for penger av<br />
en rektor på en barneskole er en underdrivelse.<br />
Jeg måtte bare dra derifra uten<br />
å ha bidratt på noen måte. Penger hadde<br />
jeg jo ikke, de var forhåndsbetalt, og uten<br />
13
hadde samlet inn penger til,<br />
stod tomt. Jeg ville så gjerne<br />
ta med meg alle barna ut<br />
hver dag, gi dem frisk luft og<br />
solskinn på kroppen, styrke<br />
musklene deres som svant<br />
hen, der de satt urørlige i<br />
hver sin stol.<br />
Uansett hvor mye jeg fikk<br />
gjort, føltes det ikke nok, det<br />
føltes ikke betydelig i sammenligning<br />
med hva som<br />
egentlig burde gjøres. Det var<br />
vanskelig å dra derifra, uten å føle at man<br />
utgjorde en forskjell. Men man utgjør en<br />
forskjell. Jeg ser det først nå, etter å ha<br />
kommet hjem. Det føles ikke nok, men<br />
det føles betydningsfullt likevel. Vi hjalp<br />
en gutt på 8 år å stå for første gang, er<br />
ikke det en seier i seg selv Det er klart<br />
Når vi dro på kino<br />
måtte vi krysse av<br />
for hudfargen vår<br />
på et stykke papir<br />
før vi gikk inn<br />
det betyr noe for sjelene<br />
i de små spinkle<br />
kroppene å få den<br />
fulle oppmerksomhet<br />
av et menneske,<br />
om så bare i løpet av<br />
noen få timer. Barna<br />
har nemlig ingen<br />
familie som kommer<br />
på besøk; hjemme<br />
finnes det ikke midler<br />
for å ta seg av de som<br />
er litt annerledes.<br />
Opplevelsen i seg selv gjør at jeg<br />
glemmer – eller prøver å glemme – hvordan<br />
jeg mistet både penger og tillit. Jeg<br />
er norsk, kanskje betyr det at jeg stoler<br />
blindt på alle. At de jobber for en hjelpeorganisasjon<br />
– gjør ikke det dem til gode<br />
mennesker i seg selv Jeg tviler ikke på<br />
at hjelpearbeid og hjelpeorganisasjoner<br />
fungerer, men jeg tviler på enkelte av<br />
metodene. Nå som jeg er hjemme i Norge<br />
igjen vil jeg fortsette å putte penger på<br />
bøsser og sende en SMS i ny og ne så<br />
lenge studielånet rekker, men jeg vil nok<br />
aldri glemme følelsen av å hjelpe ansikt<br />
til ansikt. Det gir mer enn man kan forstå.<br />
Både for seg selv og for den man hjelper.<br />
14
Dikt<br />
Lars 22, på vei hjem fra byen<br />
Tekst: Johanne Magnus<br />
joma85@hotmail.com<br />
Illustrasjon: Mona Maria Løberg<br />
Jeg kjenner igjen det hjørnet.<br />
Rødt hus med skrått tak, da bor jeg like bak.<br />
Hm...Hva er dette. Et kjøpesenter. Det var ikke her forrige uke.<br />
Kanskje jeg ikke bor her.<br />
Kanskje jeg må ta en buss.<br />
Sjåføren vet sikkert hvor jeg bor.<br />
Håper jeg.<br />
Jeg er sulten. Trenger noe å spise.<br />
Det hjelper sikkert.<br />
En bolle.<br />
Jeg kan gå på kjøpesenteret.<br />
Stengt<br />
Å nei.. Klokken er mye.<br />
Jeg må hjemover. Finne bussen.<br />
bolle.<br />
Jeg kjenner meg kvalm. Sulten.<br />
Savner åpne kjøpesentre.<br />
Må finne bussen.<br />
Jeg kjenner jo igjen det huset.<br />
Rødt hus med skrått tak.<br />
Plutselig et kjøpesenter.<br />
Det var merkelig.<br />
Kanskje det blir bedre når jeg.<br />
Finner bussen<br />
Spiser en bolle.<br />
Nå fryser jeg også.<br />
Hva var det jeg skulle<br />
Rødt hus, uten kjøpesenter<br />
Med boller<br />
Så bussen<br />
Nei.<br />
Jeg skal hjem.<br />
Kanskje.<br />
15
<strong>IKON</strong><br />
Solveig Hesvik Frøyen
<strong>IKON</strong><br />
Solveig Hesvik Frøyen<br />
17
Kåseri<br />
Den sure svie<br />
Dette er ikkje eit kåseri, men ei orientering om kva som er rett og galt her i livet.<br />
Tekst: Marit Solemdal<br />
marit_solemdal@hotmail.com<br />
Foto: Åshild S. F. Thorsen<br />
18<br />
18<br />
Godværet har gitt seg for i år. Det er på<br />
tide å innstille seg på den mørke, depressive<br />
hausten. For den er mørk. Den er<br />
depressiv. De som trur noko anna lever i<br />
ein illusjon. Eg har vennar som seier at<br />
dei gler seg til hausten. Då kan dei sitte<br />
inne og høyre på regnet som slår i kraftige<br />
slag mot vindauga deira medan dei slurpar<br />
i seg kakao og skriv oppgåve. Kanskje<br />
dei har eitt og anna stearinlys rundt seg<br />
òg. Og så kan ein sjå på tv-seriar ein ikkje<br />
kan tillate seg å sjå på elles i året. Eg likar<br />
også hausten. Ikkje på grunn av kakaoen,<br />
stearinlysa og tv-seriane. Det er vel meir<br />
fordi at eg likar det som er vanskeleg. Eg<br />
likar å slite meg gjennom kvardagen. Eg<br />
likar hausten fordi den byr på motgang.<br />
Hausten i Bergen byr i aller høgste grad<br />
på motgang.<br />
Vi nordmenn har ei medfødt evne til å<br />
gløyme kor trist hausten faktisk er. Kvart<br />
år seier vi det same. Nemleg at dette er den<br />
verste hausten vi har opplevd nokosinne.<br />
At den var mykje betre i fjor. Då gjekk vi<br />
jo med t-skjorte heilt til midten av oktober,<br />
og paraplyen trengde vi ikkje før det<br />
blei november. Ein gløymer at her til
lands, og i alle fall i den regnfulle byen<br />
Bergen, varer hausten heilt frå september<br />
til april, minst. Det er viktig at ein gløymer<br />
ein gong i blant. Det er vel ei slags<br />
overlevingsmekanisme: vi fortrenger dei<br />
mørke haustmånadene når det er lyst ute.<br />
Det er då enda godt.<br />
Heilt frå eg var lita har eg vore vant<br />
med å dele inn året i to kategoriar, i staden<br />
for dei misvisande fire årstidene, som har<br />
liten nytteverdi her på Vestlandet. Heime<br />
lærte eg nemleg å kategorisere månadene<br />
etter kva slags bokstavar dei hadde i<br />
namnet sitt. Det resulterte i at R-månader<br />
hamna i ein kategori for seg sjølv. Dette<br />
er dei fleste og dei verste månadene i<br />
året. Heile åtte månader er samla under<br />
denne kategorien. Dei resterande fire<br />
månadene som ikkje bærer bokstaven R<br />
i namnet sitt, var dei mjuke månadene.<br />
Eller fryd-og-gammen-månadene, om du<br />
vil. R-månadene var tran-månadar – i dei<br />
andre månadene trengte ein ikkje ha i seg<br />
denne fiskeleskedrikken. Dette var det<br />
mor mi som lærte meg. Det var ein regel<br />
utan unntak. Var det R-månad, var det<br />
tran-månad. I mai, juni, juli og august, dei<br />
såkalla mjuke månadene, var alt derimot<br />
berre ein dans på roser. Ja, då var livet fint,<br />
og eg lengta ofte etter desse månadene.<br />
Innimellom prøvde eg å lure mamma. Eg<br />
kunne til dømes seie at «mamma! I dag<br />
treng eg ikkje tran. Det<br />
er jo masj.» Men mamma<br />
kunne stave, så ho let seg<br />
ikkje lure: «Jau, sjølvsagt<br />
skal du ha tran. Her er<br />
det inga kjære mor. Det<br />
er maRs». Så blei det tran<br />
kvar dag den månaden<br />
også.<br />
No bur eg for meg sjølv,<br />
og treng ikkje lengre å bry<br />
meg om det er R-månad<br />
eller ikkje. Likevel bryr eg<br />
meg, men no handlar det ikkje om tran.<br />
No dreier det seg om heilt andre ting,<br />
som eg ikkje tenkte på då eg var sju år.<br />
Slikt som ein berre tenker på når ein er<br />
vaksen. Nemlig været. Det dreier seg om<br />
det ekstremt lave skydekket. For det er<br />
ikkje høgt, dette skydekket. Dei sju fjella,<br />
som alle bergensarane driv og snakkar om<br />
i tide og utide, har eg vel aldri sett. I alle<br />
fall ikkje i samla tropp. Eg har kanskje<br />
vore oppå nokre av dei frå tid til anna,<br />
men aldri stått nede på Torgallmenningen<br />
og telt sju fjell. Av og til har eg kome<br />
til eit, nemlig Fløyen, men aldri sju. Eg<br />
trur ikkje på desse fjella.<br />
Noko anna som også kan seiast å vere<br />
vanskeleg med hausten, er den evinnelege<br />
forkjølinga som kjem, utan unntak, kvar<br />
haust. Den startar i midten av september,<br />
og varer vel meir eller mindre i alle<br />
R-månadene. Om ein ønskjer å halde seg<br />
unna desse forkjølingane, bør ein for all<br />
del ikkje opphalde seg i det offentlege<br />
rom. Her florerer nemlig bakteriane i alle<br />
formar og fasongar. Sydneshaugen skule,<br />
til dømes, kan umulig vere noko anna<br />
enn eit mekka for desse eincella mikro-<br />
Kvart år seier vi det<br />
same. Nemleg at<br />
dette er den verste<br />
hausten vi har<br />
opplevd nokosinne.<br />
organismane. Om du er student på HFfakultetet,<br />
har du sikkert kjent i dørhandtaka<br />
på fleire av dørene på denne skulen.<br />
Men har du nokon gong kjent etter når<br />
du har tatt i dei ulike dørhandtaka Det<br />
er eit belegg der som osar av forkjøling.<br />
Eit belegg av hoste og snørr som luktar<br />
lang veg av hostesaft med raud trekant og<br />
nasespray som hjelp mot både rennande<br />
og tett nase. Du har kanskje også sete på<br />
HF-biblioteket og observert ein stakkars<br />
virusinfisert student som sitt og skriv på<br />
ei datamaskin. Han nys i hendene sine, og<br />
fortset å skrive vidare. Du reagerar med<br />
vantru. Grunnen til at<br />
du er i sjokk er fordi du<br />
sjølv er frisk, og ikkje<br />
klarar å sette deg inn<br />
i denne trasige situasjonen<br />
til medstudenten<br />
din som sit ved sida av<br />
deg. Ein forkjøla og ein<br />
frisk person kjem aldri<br />
til å sjå kvarandre fullt<br />
og heilt. Det kjem alltid<br />
til å vere eit slags misforhold<br />
mellom desse<br />
to menneskegruppene. Kor mange gongar<br />
har du ikkje sitte på lesesalen og irritert<br />
deg over sidemannen som har snufsa<br />
eller hosta - eller enda verre, gjort begge<br />
deler Og kor mange gongar har du gjort<br />
dette sjølv Ein har allereie lesesalar<br />
for mastergradsstudentar som er utstyrt<br />
med mellom anna fancy vasskokarar og<br />
ekstravagante sofagrupper. No er det på<br />
tide at dei forkjølte også får eigen lesesal,<br />
slik at dei kan hoste og nyse i fred utan<br />
dei kjepphøge kommentarane frå dei<br />
friske medstudentane.<br />
Nei, du som meiner at tida vi no går<br />
inn i, er ei fin tid, bør nok tenke deg om<br />
ein gong til. Eg vil tru at du tenker noko<br />
anna når du kavar deg opp trappene til<br />
Johanneskirka. Paraplyen har allereie<br />
blitt vrengt opptil fleire gongar av vinden<br />
på Torgallmenningen, det lagar ein surklelyd<br />
for kvar gong du tråkkar ned i bakken<br />
med dei gjennomvåte skoa dine, livet er<br />
labert, og du tenker at du i alle fall ikkje<br />
er klar for ein ny dag. Brått blir tanken<br />
på kakao og stearinlys ikkje så koselig<br />
likevel. Hausten er her, og det er ikkje<br />
bra.<br />
19
Kultur<br />
Et italiensk<br />
vineventyr<br />
En vinreise i området rundt vulkanen Etna på Sicilia utfordret og<br />
åpnet mitt syn på vinproduksjon. Er vinindustrien blitt så kommersialisert<br />
at tradisjon, lokalitet og kultur ikke lenger tas hensyn til<br />
Tekst og foto: Kristin Austrheim<br />
k.austrheim@student.uib.no<br />
Min interesse for vin ble først og fremstvekket<br />
da jeg var på utvekslingsopphold<br />
i Italia, nærmere bestemt i Pisa, for et<br />
par år siden. Jeg var glad i vin også før<br />
jeg reiste ned, men mine kunnskaper<br />
var nokså begrensede – jeg visste knapt<br />
nok forskjell på Chianti og Sangiovese<br />
(det første et vinområde i Toscana og det<br />
andre en druetype, for de som måtte lure).<br />
For det første var vin svært tilgjengelig i<br />
Pisa. Og ikke minst billig. Når jeg handlet<br />
på det lokale supermarkedet havnet<br />
det nesten alltid også en vinflaske i handlekurven.<br />
Jeg prøvde meg på forskjellige<br />
viner fra gang til gang og merket meg<br />
de som var spesielt gode. For det andre<br />
traff jeg en italiener som studerte et fag<br />
med det mystisk klingende navnet enologia,<br />
eller ønologi på norsk. Altså læren<br />
om vin og vinproduksjon. Sammen med<br />
ham ble det diverse samtaler om vin, sene<br />
rødvinskvelder samt vinsmaking på store<br />
Kvalitetsstempelet<br />
DOC<br />
Brukes som kvalitetsklassifikasjon av<br />
vin. På italiensk står betegnelsen for<br />
Denominazione di origine<br />
controllata.<br />
Betegnelsen garanterer at vinen er<br />
blitt produsert i et angitt geografisk<br />
område, ved hjelp av spesielle<br />
metoder, og at kvaliteten følger visse<br />
standarder.<br />
vinfestivaler. Det ble også en reise rundt<br />
omkring i Toscana der vi besøkte ulike<br />
vingårder. En ny verden var åpnet seg for<br />
meg.<br />
Sicilia har i de siste årene utmerket<br />
seg som en av de mest spennende regionene<br />
innen italiensk vinproduksjon. Den<br />
vakre øya med sitt varierte landskap gir<br />
opphav til en mangfoldig og rik vinkultur<br />
som er gjenstand for stadig større interesse<br />
i vinverdenen. Da jeg var noen uker<br />
på øya i sommer, bestemte kjæresten min,<br />
Giuseppe, og jeg oss for å tilbringe noen<br />
dager i området rundt vulkanen Etna. Det<br />
vulkanske klimaet tilfører jorden ulike<br />
mineraler, noe som påvirker jordbruket<br />
og ikke minst vinproduksjonen i stor<br />
grad. Resultatet av dette er mange spennende<br />
og egenartede produkter som representerer<br />
den lokale kulturen. På reisen<br />
ble jeg imidlertid klar over at også vin i<br />
stor grad er preget av mote og en stadig<br />
mer standardisert idé om hvordan vin<br />
skal smake. I hvor stor grad blir egentlig<br />
lokale tradisjoner, geologi og klima tatt<br />
hensyn til i produksjonen av vin<br />
Frodig landskap<br />
På grunn av sitt hete middelhavsklima er<br />
det sicilianske landskapet preget av gule<br />
og brune farger på høysommeren. Når vi<br />
begynner vår vinreise er det august. Solen<br />
har allerede varmet i flere måneder og det<br />
meste som vokser er tørt og livløst. De<br />
utstrakte åsene og åkrene minner nesten<br />
om ørkenlandskap. Men når vi nærmer<br />
oss Etna legger jeg merke til at det stadig<br />
blir mer frodig. Vulkanen, som for øvrig er<br />
Europas mest aktive, har en høyde på over<br />
3000 meter, noe som bidrar til et frodig<br />
og rikt landskap, også i de månedene da<br />
varmen er på sitt mest intense. Vi er i ferd<br />
med å innta Etnas østside. Det går sakte<br />
oppover den smale, svingete veien. På<br />
hver side av veien er det høye murer laget<br />
av mørke steiner som en gang har vært<br />
brennhet lava. Av og til får vi et glimt av<br />
20
et overveldende panorama.<br />
Det vulkaniske landskapet setter også<br />
preg på plantelivet, og ikke minst vindruene.<br />
Store deler av jordområdet rundt<br />
vulkanen har fått kvalitetsstempelet DOC<br />
og her produseres i hovedsak Etna Rosso<br />
DOC og Etna Bianco DOC, henholdsvis<br />
rød- og hvitvin. For å sette en av disse<br />
titlene på vinetiketten er et av kravene å<br />
kun bruke de lokale druene, hovedsakelig<br />
Nerello Mascalese, Nerello Cappuccio og<br />
Carricante. Disse særegne druene vokser<br />
kun i området rundt Etna og Messina<br />
(som ligger nordøst for Etna). Der er de<br />
blitt dyrket i århundrer og representerer<br />
tradisjon, lokalitet og kultur. Et viktig<br />
mål for Giuseppe og meg på denne reisen<br />
er nettopp å smake på disse spesielle<br />
vinene.<br />
En stolt baron<br />
Klokken 11 den første dagen har vi en<br />
avtale på vingården Barone di Villagrande.<br />
Vingården, som har historie helt tilbake<br />
til 1700-tallet, eies og drives av familien<br />
Nicolosi Asmundo. Etter litt leting svinger<br />
vi inn på en smal grusvei som leder frem<br />
til oppkjørselen. Vi blir bedt om å vente<br />
utenfor et øyeblikk. Til tross for at vi<br />
allerede befinner oss i 700 meters høyde<br />
over havet er varmen intens, og vi søker<br />
tilflukt under skyggen av et tre.<br />
– Dere har funnet den eneste plassen<br />
i skyggen ser jeg, hører vi en stemme bak<br />
oss. Vi hilser på en elegant italiensk dame<br />
med store solbriller. Hun presenterer seg<br />
21
som Maria Valeria, konen til innehaver<br />
Carlo Nicolosi Asmundo. Vennlig geleider<br />
hun oss inn gjennom porten og ut mot<br />
hagen på den andre siden. For en utsikt!<br />
Hagen og hovedbyggene befinner seg<br />
på et eget platå, mens i dalen under oss<br />
bukter vinrankene seg utover. I det fjerne<br />
er havet knallblått. Side om side med<br />
vinrankene ligger skoger med mektige,<br />
grønne trær som ser ut som om de har<br />
stått der i århundrer.<br />
Vi er heldige. Maria Valeria kan fortelle<br />
oss at hun reiser på ferie allerede neste<br />
morgen og gården vil stenges for besøkende.<br />
Hennes mann har allerede reist av<br />
gårde og foruten henne er det på dette<br />
tidspunkt bare noen få medarbeidere til<br />
stede. Generelt er det en rolig periode i<br />
vinindustrien og de fleste er på ferie. Men<br />
allerede midtveis i september begynner<br />
den mest intensive perioden i vinåret, la<br />
vendemmia, innhøstningen av vindruene.<br />
Velkjente smaker<br />
Etter en liten omvisning der vi får se<br />
lokalene og redskapene som brukes<br />
under prosessen for å lage vin, kommer<br />
vi til høydepunktet, selve smakingen. Det<br />
Snart klar til innhøsting<br />
Vindruen Nerello Mascalese er typisk for Etna-regionen.<br />
som en gang var en stall er nylig bygget<br />
om til et nydelig lokale der det med tiden<br />
også skal være mulig å smake på enkle<br />
retter tilpasset vinen. Giuseppe og jeg<br />
setter oss til rette ved et lite bord, mens<br />
Maria Valeria henter glass,<br />
opptrekker og vinene vi skal<br />
få smake. Først smaker vi på<br />
Etna Rosso og Etna Bianco,<br />
som er hentet fra baseutvalget.<br />
Det er disse vinene<br />
Giuseppe er mest interessert<br />
i. Her er det kun brukt<br />
de lokale vindruene som<br />
er typiske for Etna; hovedsakelig<br />
Nerello Mascalese<br />
for den røde og Carricante for den hvite,<br />
navn som for meg til nå er ukjente.<br />
Det å smake på vin er for meg en vanskelig<br />
prosess. Jeg kjenner forskjell på<br />
smakene og duftene, men når jeg skal<br />
forsøke å beskrive det jeg smaker kommer<br />
jeg til kort. Etter å ha vendt litt på<br />
glasset, luktet, vendt litt igjen og smakt,<br />
syntes jeg imidlertid å komme frem til at<br />
disse vinene er friske, med en smak som<br />
minner om blomster. Den hvite er nesten<br />
syrlig, er det et hint av epler<br />
Som mye annet<br />
er også vin en<br />
motevare.<br />
Maria Valeria lar oss smake på enda<br />
en vin, en hvitvin med tittelen Fiore<br />
(blomst). Etter en slurk får jeg umiddelbart<br />
assosiasjoner til røde viner. Den<br />
er fyldig med et hint av krydder og tre<br />
som jeg forbinder med litt<br />
kraftige rødviner. Det hele<br />
er veldig velkjent og minner<br />
meg om flere viner jeg har<br />
smakt tidligere. Maria Valeria<br />
kan fortelle at denne vinen<br />
har ligget på eikefat i åtteni<br />
måneder, noe som nok er<br />
avgjørende for mine assosiasjoner.<br />
Jeg undrer meg over<br />
hvordan dette kan påvirke<br />
smaken i så stor grad, men jeg liker vinen<br />
og når vi forlater gården har jeg med meg<br />
en flaske av denne samt en Etna Rosso.<br />
Giuseppe på sin side er kun interessert i<br />
å kjøpe basisvinene Etna Rosso og Etna<br />
Bianco.<br />
Kjøpmannsåndens pris<br />
Dagen etter tar vi for oss de mer nordliggende<br />
områdene av Etna. Vi er høyere<br />
oppe i dag og befinner oss på et utstrakt<br />
slettelandskap nedenfor vulkanen. Det<br />
er utrolig vakkert her! Det underlige er<br />
at overalt får jeg øye på (tilsynelatende)<br />
ubebodde villaer. De ser eldgamle ut, er<br />
store og majestetiske, men helt forlatte.<br />
Hagene er gjengrodde, murpussen flasser<br />
av og det ser ut som om ingen har tatt<br />
dem i bruk på et århundre – minst. Jeg<br />
undrer meg over hvorfor ikke noen tar<br />
hånd om disse perlene og gjenforener<br />
dem med sin fordums glans. Mens jeg fantaserer<br />
om å pusse opp min egen eventyrvilla<br />
ankommer vi Azienda Gambino. Også<br />
denne vingården ligger nydelig til med et<br />
panorama som får meg til å dagdrømme<br />
om et idyllisk liv på landet. Selve vinrankene<br />
ligger trappevis oppover skråningen<br />
på platåer bygget av lavasteiner. Og også<br />
her produseres det selvsagt Etna DOC. Vi<br />
er mer enn villige til å smake.<br />
På en terrasse med utsikt over landskapet<br />
får vi servert vin i romslige glass samt<br />
et fat med biter av ulike oster produsert<br />
i lokalområdet. Vi får smake Etna Rosso<br />
og Etna Bianco, samt et utvalg av andre<br />
viner som gården produserer. Sulten<br />
som jeg er (det nærmer seg lunsjtider)<br />
forsyner jeg meg grådig av ostefatet mens<br />
jeg nipper fornøyd til vinen. Giuseppe<br />
derimot er både konsentrert og kritisk.<br />
Han liker vinen men syntes at smaken av<br />
eik er såpass intens at den karakteristiske<br />
smaken av druene tildekkes. Innehaveren<br />
22
kan bekrefte dette, men legger unnskyldende<br />
til at eikebruk allerede er blitt en<br />
nesten obligatorisk del av vinproduksjonen.<br />
Hva kommer denne tendensen av<br />
storindustri<br />
Som mye annet er også vin en motevare.<br />
Det er en enorm industri der menn<br />
og kvinner med makt og penger trekker<br />
i strengene og bestemmer hva slags vin<br />
vi skal drikke. De siste årene har rødvin<br />
lagret på barrique, en spesiell form for<br />
eik, vært den store trenden. Den får en<br />
dyprød intens farge, er fyldig og rund<br />
og har en krydret smak, ofte av vanilje.<br />
Bruk av eikefat i seg selv er ikke nødvendigvis<br />
negativt, og brukt riktig skal det<br />
perfeksjonere et allerede godt produkt.<br />
Problemet er når bruken overdrives slik<br />
at smaken av den opprinnelige druen<br />
overdøves. Eller verre, når den intense<br />
smaken som oppnås ved overdreven bruk<br />
av eik overdøver defekter ved vinen. Da<br />
er det ikke lenger et godt produkt. Vinen<br />
blir noe kunstig og konstruert, et masseprodusert<br />
produkt tilpasset en normert idé<br />
om hva vin skal smake.<br />
I den prisbelønte dokumentaren Mondovino<br />
(2004) problematiserer og belyser<br />
regissør Jonathan Nossiter vinmarkedet<br />
og dets økende globalisering. I møte med<br />
vinprodusenter fra mangfoldige nasjoner,<br />
fra små lokale vinbønder til styrtrike storprodusenter,<br />
settes tradisjon og kultur<br />
opp mot kommersialisme. Er det riktig<br />
at vinen standardiseres på bekostning<br />
av dens århundrelange funksjon som<br />
lokal tradisjonsbærer Bare i Italia vokser<br />
det over 350 ulike vindruer som alle har<br />
sine særegenheter. Selv om mitt møte<br />
med Etna bød på mange nye og positive<br />
smaksopplevelser var også her tendensen<br />
at vinprodusenter ser seg tvunget til å<br />
kopiere en standardisert idé om vin.<br />
Imponerende<br />
Terrenget til vingården Vini Biondi har en stigning på 50 prosent.<br />
En mer naturlig utvikling<br />
Den siste dagen tar Giuseppe og jeg for<br />
oss Etnas sørøstliggende deler. Vingården<br />
Vini Biondi ligger i et bratt område i<br />
nærheten av landsbyen Trecastagni. Jeg<br />
gisper imponert når jeg ser vinrankene<br />
som har en stigning på 50 prosent over 90<br />
meters lengde. Og alt plukkes for hånd!<br />
Den svarte sanden under føttene våre er<br />
full av mineraler som gir næring til vindruene,<br />
også her hovedsakelig Nerello<br />
Mascalese og Nerello Cappuccio. Nevøen<br />
til innehaveren, en sympatisk gutt på vår<br />
egen alder, gir oss en omvisning av det<br />
imponerende området før vi får smake på<br />
selve vinen. Når vi tar opp spørsmålet om<br />
lagring på eikefat, nikker han gjenkjennende<br />
før han meddeler at trenden allerede<br />
er på god vei til å forandre seg. Forbrukerne<br />
ønsker ikke lenger den intense<br />
eikesmaken, men vil heller ha et mer<br />
naturlig produkt.<br />
De siste årene har det vært en økende<br />
interesse for det naturlige, noe som ikke<br />
minst gjenspeiles i våre matvaner. Fastfood<br />
og halvfabrikata må stadig vike til<br />
fordel for kortreist, miljøvennlig og helst<br />
økologisk mat laget fra bunnen av. Også<br />
vinmarkedet preges av stadig flere produsenter<br />
som lager biologiske eller også<br />
biodynamiske produkter. Bak denne<br />
utviklingen ligger et ønske om å lage<br />
produkter som tar hensyn til faktorer som<br />
lokalt klima, jordsmonn og topografi.<br />
Når lokale tradisjoner ødelegges til<br />
fordel for profitt er det en trist utvikling.<br />
Noe av det som er så spennende med vin<br />
er jo nettopp den store mangfoldigheten<br />
og de lokale variasjonene. Men om noen<br />
år vil vi forhåpentligvis smake fruktene<br />
av en mer naturlig utvikling, der også de<br />
flotte etniske druene vil komme til sin<br />
rett.<br />
23
<strong>IKON</strong><br />
Ellen Marie Fiære Risbruna
<strong>IKON</strong><br />
Åshild S. F. Thorsen
Kultur<br />
Grafikk, gameplay<br />
og grønt kunstgras<br />
Permanenten opnar dørene for den første norske utstillinga om dataspel på eit designmuseum.<br />
Tekst og foto: Hanne Dale<br />
hanne.dale@gmail.com<br />
28
Grønskedraum<br />
Konseptkunst av Christer Sveen til Drømmefall<br />
- Den lengste reisen (2006).<br />
Bilete: Funcom<br />
«Det var en tid, kanskje fra 1992 til 2006,<br />
at det virket veldig klart hva dataspillenes<br />
fremtid ville inneholde: vi trodde at alle<br />
dataspill til slutt ville bli tredimensjonale;<br />
grafikken ville fortsette å forbedre<br />
seg når det gjaldt kvalitet helt til man<br />
nådde det punktet hvor dataspill var<br />
nesten like realistiske som, og vanskelige<br />
å skille fra, den virkelige verden.» Slik<br />
opnar spelforskar Jesper Juul sitt bidrag<br />
til utstillingskatalogen til Press Play –<br />
Kunsten i Dataspill, utstillinga som opna<br />
på Permanenten Vestlandske Kunstindustrimuseum<br />
18.september. Utstilinga<br />
blir ståande til 20. februar.<br />
Supermann og VR-klining<br />
Slik eg hugsar det, var det mykje ståhei<br />
om virtuelle verder ein knapt kunne skille<br />
frå denne i perioden som Juul skisserer,<br />
og herifrå er vegen til trua på datagrafikkens<br />
uendelege utviklingslinje kort. Ein<br />
episode av Supermann-TV-serien som<br />
gjekk på TV2 på slutten av 90-talet (Lois<br />
and Clark: The New Adventures of Superman)<br />
verkar typisk for<br />
trenden.<br />
I episoden vert<br />
radarparet fanga i ei<br />
komplett fotorealistisk<br />
Virtual Realityverd<br />
av eit kombinert<br />
datageni og superskurk.<br />
Skurkenerden<br />
trur Lois har nokre<br />
datakodar han vil<br />
ha tak i, og det heile<br />
ender med masse veiving<br />
med armar i den<br />
verkelege verda – klining<br />
i Virtual Reality<br />
– før klimakset der alle hovudkarakterane<br />
flyt rundt i eit slags datagrafikk-limbo og<br />
må bli redda av den småsøte datanerden<br />
frå The Daily Planet (med midtskill, må<br />
vite).<br />
Avsporingar til side – når det gjeld<br />
fantasien om fotorealistiske spelverder<br />
må vi vel vedkjenne at den fremdeles er<br />
på draumestadiet. Rundt ti år etter første<br />
del av The Matrix, fekk vi i år servert<br />
liknande fantasiar på filmlerretet i Inception<br />
– og folk gjekk mann av huse.<br />
Store<br />
spelproduksjonar<br />
blir stadig meir<br />
samanliknbare med<br />
Hollywoodfilmar med<br />
tanke på budsjett og<br />
visuelt effektmakeri.<br />
Hollywood vs. indie, igjeN<br />
Store spelproduksjonar blir stadig meir<br />
samanliknbare med Hollywoodfilmar<br />
med tanke på budsjett og visuelt effektmakeri.<br />
Prislappen har auka i takt med<br />
stadig kraftigare konsollar og omstendelege<br />
produksjonsprosessar, ofte grunna<br />
jakta på realisme i spelopplevinga. Samtidig<br />
finst det trendar som går andre vegar,<br />
og desse blir gjeve mykje merksemd både<br />
i utstillinga og katalogen til Permanentens<br />
Press Play. Frå teikneserieaktige,<br />
forenkla stilar og retro 8-bits grafikk, via<br />
det meir kunstnerisk ekspressive, til spel<br />
som – paradoksalt nok for digitale spel<br />
– etterliknar analoge media som teikning,<br />
akvarell og collage.<br />
Motsetnaden til dei store spelproduksjonane<br />
er det Juul kallar «demoscenen»,<br />
eit undergrunnsmiljø av programmerarar,<br />
grafiske kunstnarar og andre i spelmiljøet<br />
som møtast og konkurrerer om å lage nettopp<br />
speldemoar. Dette miljøet meiner<br />
han har vore viktig for oppblomstringa av<br />
ein nordisk spelindustri<br />
dei siste ti-femten åra,<br />
og fokuset på denne<br />
eksperimentelle framgangsmåten<br />
er tydeleg<br />
hos utviklarar som svenske<br />
Cactus og finske<br />
Petri Purho sine Kloonigames<br />
(sistnemnte<br />
lagar eit spel på sju<br />
dagar kvar månad, og<br />
legg det ut for nedlasting).<br />
Låg- eller nullbudsjettspel<br />
som dette har<br />
klart råd til å vere meir<br />
eksperimentelle sidan det ikkje er ein<br />
stor finansiell risiko involvert i produksjonen,<br />
noko som naturlegvis òg fører med<br />
seg mindre avansert grafikk og lyd. Press<br />
Play prøver å inkludere begge desse tendensane.<br />
Spel i galleriet<br />
I Permanenten er store delar av utstillingsrommet<br />
via til å vise spennvidda i<br />
spelgrafikken, eller «game art», utan å<br />
miste heilskapen av syne. Både konseptkunst,<br />
skisser og speltrailerar er utstilte<br />
ved sidan av eit utval skjermbilete frå<br />
dei endelege produkta. Kurator Kari Skarprud<br />
Pettersen er snar med å presisere at<br />
det dermed ikkje er sagt at det visuelle<br />
produktet er det einaste dei ser på, sjølv<br />
om det naturleg nok vert eit visst fokus<br />
29
på det visuelle i ein slik utstillingssamanheng.<br />
Ho kjem straks i møte marerittforestillinga<br />
om korleis ei slik utstilling<br />
kunne ha blitt – til dømes ved å utelukkande<br />
montere skjermbilete på veggane<br />
som måleri:<br />
– Vi har på ein måte «tatt ein Duchamps»<br />
ved å montere screenshots frå spel<br />
på aluminiumsplater i ein klassisk kunstgalleri-setting,<br />
ein såkalt «white cube»,<br />
seier ho.<br />
Skjermbileta som heng kontekstlause<br />
på dei kvite veggane i dette galleriet-i-galleriet<br />
understrekar nettopp kor kunstig<br />
det eigentleg er å fryse eitt bilete av ei i<br />
høgste grad bevegeleg kunstform og sette<br />
det inn i «kunstinstitusjonen». Poenget<br />
vert ytterlegare understreka av den feite<br />
gullfarga ramma som er plassert over ein<br />
skjerm som viser bilete frå ulike nordiske<br />
spel rett utanfor denne «kuben». Humoren<br />
og den forholdsvis søte provokasjonen<br />
i dette er tydeleg, men på spørsmål<br />
om nokon faktisk har blitt provosert av<br />
idéen om dataspel som kunst (eller som<br />
statiske bilete) må Skarprud innrømme at<br />
dei sterkaste protestane nok har uteblitt.<br />
Utdatert diskusjon<br />
Kan hende tyder dette på at diskusjonen<br />
om digitale spel er kunst eller ikkje, er<br />
eit tilbakelagt stadie I intervjuet «Frankensteins<br />
skjønnhet» frå utstillingskatalogen,<br />
svarar den danske speljournalisten<br />
Thomas Vigild følgjande: «Det avhenger<br />
sjølvsagt av korleis du definerer kunst<br />
– meir eigna spørsmål er: korleis er<br />
spel kunst Korleis kan spel som kunstform<br />
kommunisere totalt ulike erfaringer<br />
samanlikna med ‘ikkje-interaktiv’<br />
kunst»<br />
Dei fleste vil nok her framheve<br />
sjølve spelinga og spelet sine mekanismar<br />
(«gameplay»), og vil hevde at det er<br />
her den reelle estetiske opplevinga av<br />
spelet ligg. Fredrik Sundt Breien, direktør<br />
og produsent i Bergensbaserte Turbo<br />
Tape Games, meiner spel som ei kombinert<br />
kunstform kan ta opp i seg element<br />
frå andre kunstformer, som film, musikk,<br />
animasjon, biletkunst og liknande, men<br />
ikkje utmerkar seg på nokre av desse<br />
områda – særpreget til eit spel ligg uansett<br />
i den interaktive involveringa av spelaren,<br />
skriv han i artikkelen «Dataspill og<br />
hagleestetikk».<br />
Som svar på den langvarige debatten<br />
Plastskog<br />
Hovudrommet i utstillinga er utforma som ei spelverd i komplementærfargar, inspirert av<br />
spel frå The Path til Super Mario og Drømmefall.<br />
i spelverda om kvar ein bør leggje hovudvekta<br />
– på grafikk eller spillbarhet, vil ein<br />
vel i ei ideell verd svare som Ole Brumm:<br />
ja takk, begge deler. Likevel er det klart at<br />
vektlegginga av enkeltkomponentane vil<br />
variere frå spel til spel.<br />
Stiar, trestubbar og<br />
onde svampar<br />
I utstillinga på Permanenten er det<br />
sjølvsagt mindre involvering av tilskodaren<br />
enn om han hadde sete heime og<br />
spelt, då hovudfokus er på bilete – anten<br />
vist på digital skjerm, eller trykt opp på<br />
plater og lerret, i tillegg til ein liten kinosal<br />
som viser speltrailarar. Likevel har<br />
utstillinga gjort forsøk på interaktivitet,<br />
i form av spelstasjonar der ein kan spele<br />
det svært enkle Pensel Pelle (utvikla av<br />
Turbo Tape Games). I spelet styrer du ein<br />
30
liten penselmann mot malepalettar som<br />
gjev små faktabitar frå dataspelets historie,<br />
og skal unngå onde svampar. Sjølv<br />
om dette kan hende ikkje er den mest<br />
gjevande spelopplevinga<br />
underteikna har hatt,<br />
har spelet sin misjon i<br />
utstillinga: det er også<br />
inkludert bilete frå ulike<br />
stadie av spelproduksjonen,<br />
sidan spelet vart<br />
produsert spesielt for<br />
utstillinga på Permanenten.<br />
Den største<br />
innvendinga som er å<br />
finne mot Press Play<br />
som utstilling er kanskje<br />
den litt vage målgruppa<br />
– kven er den eigentleg retta mot Barn<br />
og ungdom Spelinteresserte generelt<br />
Tekst er brukt sparsomt i utstillinga, og<br />
dei plansjane som finst, er enkle og kortfatta<br />
– og gjev kanskje ikkje så mykje ny<br />
informasjon til folk som allereie kjenner<br />
til digitale spel. Utstillingskatalogen veg<br />
opp for dette ved å ta opp mange interessante<br />
problemstillinger både frå akademikar<br />
og utviklars ståstad, medan utstillingsrommet<br />
inviterer ein til å hoppe frå<br />
trestubbe til trestubbe på eit underlag av<br />
kunstgras.<br />
– Eg er inspirert av spelet The Path,<br />
der er det liknande raude trestrukturar<br />
som her, men også spel som Donkey Kong,<br />
Super Mario, Limbo og Drømmefall, fortel<br />
ho.<br />
– Samtidig er desse<br />
trestrukturane, som er<br />
tynne i stammen og<br />
vide på toppen, inspirert<br />
av tromsøpalmane<br />
Når det gjeld<br />
fantasien om heimanfrå, og mykje<br />
av det å vere liten og<br />
fotorealistiske<br />
leike i naturen. Eg ser<br />
på sønnen min når han<br />
hoppar rundt på steinar<br />
ute, for eksempel – han<br />
beveger seg som i ei<br />
spelverd, legg ho til.<br />
Kan hende det<br />
er slike grunnleggande inspirasjonar<br />
som ligg til grunn for dei fleste digitale<br />
spel, som Espen Aarseth konkluderer i<br />
«Simuleringens kunst» i utstillingskatalogen:<br />
«Simuleringsspill vil fortsette å<br />
forbedre seg og gi tilgang til enda mer<br />
detaljerte virtuelle verdener for oss å leke<br />
i. Men grunnene til å spille i fremtiden<br />
spelverder må vi<br />
vel vedkjenne at<br />
den fremdeles er på<br />
draumestadiet.<br />
vil være de samme som i dag: å utforske<br />
nye verdener, overvinne konkurrenter og<br />
spille en rolle i en annens fantasi.»<br />
Barnleg frustrasjon<br />
Petri Purho sitt mest populære spel så langt<br />
- Crayon Physics Deluxe (2009) - blandar<br />
fysikklover og barneteikning. Få sirkelen<br />
til å røre ved stjerna ved hjelp av teikna<br />
hjelpemiddel. Bilete: Petri Purho.<br />
Tromsøpalmar og leik<br />
Utstillingsdesignet i hovudrommet skal<br />
dei ha ros for – denne reproduserer mange<br />
typiske element frå ei tenkt spelverd,<br />
med stiar som freistar styre tilskodaren<br />
sitt bevegelsesmønster gjennom utstillingsrommet<br />
(på liknande måte som digitale<br />
spel gjer) kunstgras, malte trestubbar<br />
og høge treaktige strukturar. Kunstnar<br />
Hilde A. Danielsen, som har stått for den<br />
visuelle utforminga av utstillinga, fortel<br />
at ho angreip oppgåva meir som scenografi<br />
enn som eit tradisjonelt gallerirom.<br />
Svimmelt<br />
And Yet it Moves (2009) gjer ein vri på eit<br />
elles enkelt 2-D plattformspel: ein kan når<br />
som helst rotere heile den collageaktige<br />
spelverda 90 grader. Bilete: Broken Rules<br />
31
Kåseri<br />
Lesesalspoetene<br />
Tekst: Anders Ekelund<br />
aekelund@start.no<br />
Foto: Åshild S. F. Thorsen<br />
Lesesalspoesien er en egen litterær<br />
sjanger. Noen ganger er det snakk om<br />
statements som er så tindrende klare at<br />
de blir stående urørt i ren respekt, men<br />
som oftest utarter de seg til små litterære<br />
verker hvor noen begynner teksten og<br />
andre streker over, føyer til, klusser ut,<br />
omskriver, og videreutvikler teksten. Lesesalspoesien<br />
blir til over tid, i samarbeid<br />
mellom mennesker som sikkert ikke kjenner<br />
hverandre, kanskje til og med over<br />
generasjoner.<br />
Det må kunne hevdes at lesesalpoesien<br />
uttrykker en viss tendens i tiden.<br />
Det er jo studentene som er fremtiden<br />
vår. Hva tenker de til daglig Hva har de<br />
behov for å rable ned, for å uttrykke til<br />
folket, for å fortelle verden Hva beveger<br />
seg inne i hodene på menneskene som<br />
om et tiår eller to skal styre landet vårt<br />
Dette er noe flere enn bare studentene<br />
selv burde lure på. Det er en aktuell problemstilling<br />
for hele folket. Noen burde
Studenter har meninger<br />
om det meste. Kanskje<br />
om nesten alt.<br />
invitere Jens Stoltenberg til en runde på<br />
lesesalene ved UiB. Noen burde prakke på<br />
ham litt lesesalspoesi.<br />
For eksempel har noen skrevet «Det<br />
er bedre å være rik og frisk enn fattig<br />
og syk» på en lesesal på Sydneshaugen<br />
skole. Det er noe statsministeren kan ta<br />
med seg videre, kanskje han kan bruke<br />
denne korte men effektive kommentaren<br />
i sitt fremtidige arbeid for å utvide velferdsstaten.<br />
Her er studentenes stemme,<br />
her er fremtidens stemme, og fremtiden,<br />
den sier at rik og frisk, ja det er bedre enn<br />
syk og fattig.<br />
Om man skal tolke lesesalspoesien<br />
som studentenes samfunnsstemme, må<br />
konklusjonen være at studentene har<br />
mye på hjertet om så å si alt det går an<br />
å ha noe på hjertet om. Her finner du alt<br />
fra vulgære betraktninger om Aristoteles<br />
og Platon til Tippeliga-supportersanger,<br />
fra korte regler til eksperimentelle modernistiske<br />
dikt, fra ungdomsskoleaktige<br />
skriverier med en bemerkelsesverdig høy<br />
frekvens av ordet «kuk» til bekymringer<br />
om tilskitning av det offentlige rom. Studenter<br />
har meninger om det meste. Kanskje<br />
om nesten alt.<br />
Det sies at Janove Ottesen, vokalist<br />
og låtskriver i Kaizers Orchestra, skrev<br />
den første Kaizers-låtteksten på en lesesalsplass<br />
på U. Phil. Hvorvidt han skrev<br />
den på lesesalbenken eller i kladdeboka<br />
si vet jeg ikke. Jeg vet ikke engang om historien<br />
er sann. Men det er en fin tanke<br />
uansett. Kanskje kan en dag også andre<br />
lesesalspoeter oppleve suksess utover lesesalen.<br />
Kanskje kan en dag lesesalene bli<br />
plassene hvor forleggerne leter etter nye,<br />
unge talenter. Kanskje kan en dag også<br />
lesesalpoesien få den litterære anerkjennelsen<br />
den fortjener.<br />
Dette er i alle fall en begynnelse.
Kuriosa<br />
Et hårete mangfold<br />
I Bergen finner man like mange frisører som paraplyer. <strong>Atrium</strong> har vært i sentrum og tatt en nærmere kikk.<br />
Tekst: Paul André Sommerfeldt<br />
pandre89@hotmail.com<br />
Foto: Mona Maria Løberg<br />
I Nygårdsgaten 29 treffer vi Almudaffar<br />
Mohamed. Han driver Siesta frisør og<br />
åpnet salongen sin i 2001. Når vi stikker<br />
innom er han akkurat ferdig med en<br />
fornøyd kunde, og vi setter oss til rette i<br />
sofakroken innerst i det lille lokalet. Han<br />
kan fortelle at det å drive egen frisørsalong<br />
har sine utfordringer, spesielt med<br />
tanke på kone og familie.<br />
– Min kone jobber ikke, og familien<br />
tar mye tid. Jeg kommer gjerne for sent på<br />
jobb fordi jeg må levere barna i barnehagen.<br />
frisører i bergen<br />
Det er 137 registrerte frisørsalonger i<br />
Bergen.<br />
I 2006 åpnet Norges første økologiske<br />
frisørsalong, Huldra, i Øvregaten 4.<br />
Da Ramsvik frisør åpnet dørene i 1971,<br />
kostet en dameklipp 17 kroner.<br />
En klipp kan i dag koste alt fra 100<br />
kroner til 600 kroner.<br />
Ordet frisør kommer av det franske<br />
friseur og betyr egentlig «person som<br />
krøller».<br />
Bergens eldste frisørsalong, «Sigurd Elholm<br />
Barber-Frisør AS», åpnet i 1915 og<br />
holder til i Christian Michelsens gate.<br />
Sin egen sjef<br />
Mohamed har i utgangspunktet ingen andre<br />
enn seg selv å ta hensyn til på jobben,<br />
noe som kommer godt med i en travel<br />
hverdag.<br />
– Hvis jeg hadde jobbet på et kontor<br />
måtte jeg kommet tidsnok hver dag<br />
og hatt en annen sjef enn meg selv, men<br />
det hadde ikke fungert i forhold til familien,<br />
forteller han. Selv om mange frisører<br />
i Bergen retter seg mot begge kjønn, er<br />
Siesta en ren herrefrisør. Mohamed liker<br />
det enkelt og greit, og tilbyr verken farging<br />
eller striping.<br />
– Jeg bare klipper, først og fremst<br />
herrer, men også barn og studenter.<br />
Det er en god atmosfære inne på<br />
Siesta, selv om forholdene er relativt<br />
enkle. Lokalet er slitt, veggene på utsiden<br />
er full av tagging og utstyret ikke<br />
av det mest moderne. Til tross for dette<br />
har Mohamed et godt kundetekke, og undertegnede<br />
ble tilbudt en klipp allerede i<br />
det han entret døren. Han har også tilbud<br />
både for studenter, barn og pensjonister.<br />
– Det er ikke så farlig. Hvis du<br />
mangler penger går det greit å betale litt<br />
mindre enn ordinær pris en gang i blant.<br />
Ekstratjenester som barbering og hårvask<br />
er også gratis. Med andre ord er Siesta et<br />
suverent alternativ for en fattig student.<br />
Her er prisene rimelige og humøret på<br />
topp. Mohamed har sin faste kundegruppe,<br />
men skulle til tider ønske at flere kom<br />
innom salongen.<br />
– Jeg har vel egentlig ikke nok<br />
kunder, men for meg og familien er dette<br />
den beste jobben jeg kan ha.<br />
Berre lekkert<br />
Fra en som driver helt på egenhånd, finner<br />
vi noen hundre meter unna en frisør av et<br />
noe annet kaliber. I salongen vi entrer er<br />
fire-fem frisører i full aktivitet, og vi må<br />
finne oss i å vente til kundene er ferdig<br />
frisert. Vogue frisør har et gjennomført<br />
og eksklusivt uttrykk, og her er ingenting<br />
overlatt til tilfeldighetene. En stor lysekrone<br />
henger i taket, og lyser opp et stilrent<br />
og blendahvitt interiør. På den ene<br />
veggen er det et stort bilde av frisørens<br />
egen maskot, en liten chihuahua. Belysningen<br />
er dempet, men de store vinduene<br />
sørger for godt med dagslys. Vi treffer etter<br />
hvert Silje Sæter, en lærling som har<br />
jobbet ni måneder i salongen. Hun forteller<br />
at de ansatte retter seg mot en ung<br />
målgruppe.<br />
34
– Vi gjør mye foliestriping og har<br />
mange «langthårskunder», ellers klipper<br />
vi både damer og herrer. De ansatte på<br />
frisøren har også en egen dresskode.<br />
– Vi prøver å kle oss fint og litt<br />
formelt, slik at det passer inn med uttrykket<br />
i salongen, forteller Silje. I Bergens<br />
jungel av frisørtilbud utmerker Vogue seg<br />
klart som en av de mest stilige og innbydende.<br />
– Sjefen vår Monica har også en egen<br />
blogg der hun reklamerer en del for salongen.<br />
Ellers har vi egen side på Facebook<br />
som vi prøver å få folk til å bli tilhenger av,<br />
forteller lærlingen. På tilhengersiden kan<br />
man blant annet lese at salongen satser<br />
på å gi «håret ditt et friskt pust av velvære<br />
og nye impulser». Det kommer også fram<br />
at Vogue tilbyr langt mer enn bare klipp.<br />
Farger, oppsetninger, brudepynt, hair extensions<br />
og vippeforlengelse er bare noe<br />
av det som tilbys.<br />
For å skaffe kunder må man gjøre seg<br />
bemerket i mangfoldet. Enkelte frisører<br />
velger en alternativ profil, slik som Huldra<br />
Økologiske Frisør i Øvregaten. Andre<br />
holder seg til de tradisjonelle aspektene<br />
ved frisøryrket utenom selve klippingen<br />
- gode fagkunnskaper, tilbud og kundebehandling.<br />
Silje hos Vogue tror ikke hennes<br />
salong har planer om å legge seg på noen<br />
alternativ linje.<br />
– Jeg tror først og fremst vi skal<br />
fortsette slik vi holder på nå, det har<br />
fungert ganske bra.<br />
Hårfine navn<br />
Det som kjennetegner frisørene i Bergen<br />
er ikke bare mangfoldet, men mange<br />
prøver også å velge noe utradisjonelle<br />
navn. Det kan virke som om det er «in»<br />
med navn som henspeiler til begge kjønn.<br />
I Øvregaten like ved Fløibanen finner vi<br />
Adam og Eva, mens på Sandslihaugen ligger<br />
Romeo og Julie. Noen sverger til engelske<br />
navn (Xtend, Elegance, Top Hair,…),<br />
mens andre går for tørr humor og ordspill,<br />
som Hair é vi, Luggen, Bli-Z, Fluffy, Hårek<br />
og Tante Floke. De fleste salongene vi var<br />
innom har rabatt for studenter, men hvor<br />
mye rabatt man får kan variere. Enkelte<br />
har også studentrabatt kun mellom gitte<br />
tidspunkt. Det kan altså lønne seg å gjøre<br />
litt research på forhånd. Er du ny student<br />
i Bergen er det med andre ord en hel<br />
jobb å finne fram i mangfoldet av frisørtilbud.<br />
Det kan derfor være lurt å bruke<br />
nettet. Mange frisører har også egen side<br />
på Facebook, med informasjon om priser<br />
og åpningstider. Hvis dette virker for<br />
tungvint kan du selvsagt også være tøff og<br />
stikke innom den første og beste. Lykke<br />
til, og god klipp!<br />
Tre av veldig mange<br />
Carolina Pina er læring i frisørsalongen<br />
Adam & Eva (Øvregaten 2A).<br />
Eirin Thorkildsen er frisør på Vogue<br />
( Torggaten 2).<br />
Trond Oppedal er både frisør og<br />
eier av salongen T-Contur<br />
(Øvregaten 19).
Kultur<br />
Kunstnernes marked<br />
Den gamle kjøttfabrikken Bergen Kjøtt i Sandviken er nyoppusset og skapt om til atelier,<br />
øvingslokaler og møtepunkt for kunstnere og musikere.<br />
Tekst: Kristin Austrheim<br />
k.austrheim@student.uib.no<br />
Foto: Johanne Magnus<br />
Bergen Kjøtt<br />
ligger idyllisk til<br />
i Skuteviken, i nært<br />
selskap med Bergens<br />
karakteristiske, hvite<br />
trehus. Den første helgen<br />
i september var lokalet<br />
gjort om til et mangfoldig<br />
kunstmarked der husets brukere<br />
kunne vise frem smakebiter av<br />
det de driver med. Dagen da <strong>Atrium</strong><br />
tar turen skinner solen fra skyfri<br />
himmel og septemberluften er klar<br />
og mild. Det gamle industribygget<br />
troner mektig frem, men dekoren<br />
av store mønstrede stoffbokstaver<br />
som danner ordet MARKED gir oss<br />
helt andre assosiasjoner enn industri.<br />
Innvendig er de slitte betongveggene<br />
dekket med iøynefallende og fargerike<br />
plakater som vekker nysgjerrigheten.<br />
Tydeligvis har det vært viktig å ta<br />
vare på byggets originalbruk under<br />
oppussingen, noe som skaper en<br />
spennende kontrast til dets nye<br />
formål. Den røffe industridesignen<br />
som kunstnerisk bakteppe<br />
inspirerer og utfordrer.<br />
Mange inntrykk<br />
Når vi kommer inn i<br />
hovedlokalet er det<br />
en eksplosjon av<br />
inntrykk som<br />
møter oss<br />
.Visualitet er det første ordet<br />
som slår meg.<br />
Det er mye å feste blikket på og det<br />
hele gjenspeiler et stort mangfold av<br />
kunstuttrykk; klær, bøker, tegneserier,<br />
trykk, lydinstallasjon, skulptur og<br />
musikk for å nevne noe. I andre etasje<br />
er det et slags loppemarked, men<br />
til og med dette har et kunstnerisk<br />
uttrykk – alle gjenstandene er<br />
plassert i kvadrater organisert i ulike<br />
farger. To besøkende får massasje<br />
av sterke hender. En blid dame<br />
tilbyr hjemmebakte søtsaker, kaker,<br />
skillingsboller, kaffe og te fra en<br />
fargerik, pelsdekorert tralle.<br />
Et unikt mangfold<br />
I et hjørne av salen holdes det<br />
kunstbokhandel. Her møter vi<br />
Anngjerd Rustand som akkurat har<br />
flyttet inn på Bergen Kjøtt og er en av<br />
initiativtakerne til bokhandelen. Hun<br />
er nyutdannet fra Kunsthøgskolen i<br />
Bergen i vår og jobber hovedsakelig<br />
med skulptur og tekst. Hun er også<br />
en del av kunstnerkollektivet Ytter<br />
som har lokaler på huset. Anngjerd er<br />
glad for å ha en kunstnerisk base der<br />
også dialogen og samarbeidet med<br />
andre kunstnere står sentralt. Et sted<br />
der både kunstnere og musikere kan<br />
møtes for gjensidig inspirasjon og<br />
tverrfaglig samarbeid gir stort rom for<br />
utfoldelse og kreativitet, mener hun.<br />
Selv har Anngjerd utgitt to<br />
publikasjoner som begge er representert<br />
i bokhandelen, essayet Bolivia og Erratic.<br />
Sistnevnte handler om skulpturen<br />
hun laget til sin masterutstilling i<br />
vår. Sammen med to kolleger har hun<br />
skapt bokhandelen som tilbyr bøker<br />
publisert<br />
av ulike<br />
kunstnere med<br />
tilknytning til<br />
Bergen Kjøtt, men også<br />
publikasjoner fra andre<br />
kanter, blant annet tilsendt<br />
fra både Tromsø og Oslo.<br />
For å få ulike bidrag og et rikt<br />
mangfold har de etterspurt tekster<br />
blant annet gjennom annonsering<br />
og ved direkte henvendelse til ulike<br />
små og uavhengige forlag.<br />
Julemarked<br />
Marked er gøy, og folk virker inspirerte,<br />
nysgjerrige og begeistrede. Det prates,<br />
diskuteres, beundres og bekjentgjøres.<br />
Markedet på Bergen Kjøtt kan tydeligvis<br />
appellere på flere måter, noe som også<br />
gjenspeiles i den store variasjonen<br />
blant publikum. Her er det eldre,<br />
barn, studenter samt kunstnere i de<br />
fleste aldersgrupper, og menneskene<br />
synes nesten å bli en naturlig del av<br />
inventaret.<br />
Vi spør Anngjerd om det vil<br />
bli laget liknende arrangementer<br />
i fremtiden. Med så stor<br />
interesse må det jo friste med<br />
gjentagelse<br />
– Vi håper jo det, sier<br />
hun, og legger til:<br />
– Det hadde<br />
vært gøy med et<br />
julemarked.<br />
36
Kom-<br />
mentar<br />
For ung eller for gammel<br />
Alder er bare et tall. De fleste sier det uten å mene det.<br />
Tekst: Natalia Nøstdal<br />
natalia.nostdal@student.uib.no<br />
Illustrasjon: Johanne Magnus<br />
Alle mennesker er unike. Til tross for at<br />
alle blir født med to armer, to bein og et<br />
hode har enhver person sine egne trekk<br />
(som ingen andre har). Skillet mellom<br />
oss dreier seg ikke alltid om kjønn og<br />
interesser, men også om alder. Alder<br />
spiller ofte en stor rolle i et forhold<br />
mellom to eller flere mennesker. I hvor<br />
stor grad er vi opptatt av alder hos<br />
mennesker vi snakker med<br />
Avstandsskapende språk<br />
Kan et stykke papir med et tall på, avgjøre<br />
dommen vi ubevisst gir andre når vi<br />
snakker med dem Mennesker kan ikke<br />
dømme andre kun ved å gå ut fra alder.<br />
For i all vår unikhet er vi også like på<br />
mange måter.<br />
Mennesker ligger i en underklasse<br />
av placentrale pattedyr. De har behov for<br />
å spise, gjøre fra seg, pare seg og sove.<br />
Skillet mellom oss og andre dyr på jorda<br />
er vår evne til avansert kommunikasjon<br />
gjennom språk og tale. For å forhindre<br />
konflikter i verden lager vi lover for å<br />
holde kontroll over hva som er rett og<br />
galt, selv om effekten ikke alltid er slik vi<br />
ønsker oss. Loven setter aldersgrense på<br />
det som er moralsk riktig i felleskap med<br />
andre: når du fyller 18 år, så er du voksen<br />
og skal være i stand til å klare deg i et<br />
voksent liv med ansvar<br />
ovenfor deg selv og andre.<br />
Før det, er det ingen andre<br />
enn dine foreldre som<br />
viser deg veien.<br />
På grunnskolen<br />
er språket noe av det<br />
viktigste en lærer. Det<br />
kommer helt an på hvilke<br />
mennesker man omgås<br />
med mens man lærer.<br />
Vi blir alle påvirket av<br />
hverandres talemåte,<br />
ordforråd og tanker.<br />
Yngre mennesker som<br />
ikke plukker opp språkets<br />
finesser, risikerer å havne på siden av<br />
fellesskapet hvor de mister respekten for<br />
de eldre i samfunnet, og de igjen mister<br />
respekten for dem. Som den amerikanske<br />
astrofysikeren Neil de Grasse Tyson sa:<br />
«Vi bruker det første året av et barns liv<br />
på å lære det å gå og snakke, og resten av<br />
livet deres ber vi dem sitte og holde kjeft».<br />
Dersom foreldrene ikke alltid er der,<br />
kan en også miste muligheten til å lære<br />
godt språk å bruke ovenfor andre. Barry<br />
Checkoway fra University of Michigan<br />
har definert barn og unge som «culture<br />
of silence». Bak dette utsagnet ligger det<br />
at barn og unge er verken i stand til å<br />
snakke for seg eller handle alene.<br />
Ingen garanti for å bli hørt<br />
Ifølge vår gode venn Aristoteles er<br />
språket både en forutsetning for<br />
rasjonalitet og et definerende trekk for<br />
mennesker. Dette kan være vel og bra,<br />
men dessverre har også utseendet mye<br />
å si for førsteinntrykket en får av noen,<br />
og det påvirker også vår interesse for å<br />
starte en samtale med vedkommende.<br />
Utseende forteller mye om personlighet<br />
og interesser, men man skal aldri dømme<br />
noen kun ut fra det man ser (det kan være<br />
falskt: silikon og botox anyone).<br />
Etter førsteinntrykket får vi en<br />
sjanse til å bygge en ny oppfatning av<br />
personen gjennom<br />
språket. Men kan<br />
språket avgjøre<br />
alder Når en ung<br />
person kommer med<br />
gode argumenter,<br />
er det ingen garanti<br />
for at noen kommer<br />
til å høre på det<br />
vedkommende har<br />
å si, og dette kan<br />
ha mye med alder<br />
å gjøre. Ofte kan<br />
barn bli ignorert av<br />
voksne som kun ser<br />
dem for deres alder, i<br />
stedet for å høre hva de faktisk sier. Alder<br />
bør ikke avgjøre hvordan en reagerer på<br />
det som blir sagt.<br />
Kan et stykke<br />
papir med et<br />
tall på, avgjøre<br />
dommen vi<br />
ubevisst gir andre<br />
når vi snakker<br />
med dem<br />
Den sanne kunnskapen<br />
Erfaringer som et menneske opparbeider<br />
seg gjennom livet gjør en klokere. Derfor<br />
vil de fleste heller høre på en person som<br />
er eldre enn en yngre. Men forskjellig<br />
oppvekst kan også bidra til å skape ulik<br />
grad av modenhet. Mengden av hendelser<br />
i løpet av barndommen gjør at en får<br />
ulik erfaring og det er disse ulikhetene<br />
som kan modne en raskere, eller motsatt<br />
– langsommere. En person kan gå glipp<br />
av den vanlige tenåringsprosessen ved å<br />
oppleve noe ekstremt som ingen andre<br />
har, og eventuelt føle et tap.<br />
Hvem har mest makt<br />
Som student ved et universitet vil du<br />
mest sannsynlig ikke få spørsmål om hvor<br />
mange år du har levd, men om hvor mange<br />
38
år du har studert. Noen tar ett eller flere<br />
års pause i overgangen fra videregående<br />
skole til universitetet, andre ikke. Dette<br />
kan vi sammenligne med en person som<br />
blir rik: i noen forhold vil vedkommende<br />
slutte å sette pris på de små tingene i<br />
livet og kanskje ikke alltid se seg rundt<br />
til mennesker som ikke er på det samme<br />
nivå som man selv er. På denne måten<br />
blir også mennesker<br />
som ikke er like rike<br />
på kunnskap sett på.<br />
En stipendiat kan i<br />
noen tilfeller se ned<br />
på en bachelorstudent,<br />
selv om studenten<br />
muligens er eldre<br />
enn stipendiaten. Det<br />
er klart at ikke alle<br />
personer blir delt inn i<br />
Alder er egentlig<br />
kun et tall på hvor<br />
gammel kroppen<br />
din er.<br />
sosiale grupper, men det er ikke ofte en<br />
ser et godt bånd på tvers av grensene.<br />
Alder avgjør interessen<br />
Alder er egentlig kun et tall på hvor<br />
gammel kroppen din er. En persons alder<br />
kan indikere hvor lenge du har igjen å<br />
leve, men bortsett fra dette er tallet på<br />
fødselsattesten din mindre nyttig. Så selv<br />
om grått hår kommer<br />
tidlig, så er det ikke<br />
sikkert at du er gammel<br />
i hodet. Hva vil det si<br />
å være gammel, er det<br />
en person som har levd<br />
veldig lenge eller er det<br />
en person som er klok<br />
Når et menneske blir<br />
eldre, slutter det å legge<br />
merke til ting som alder<br />
og klokskap. Alder vil ikke nødvendigvis<br />
komme i tall. Etter at en har pensjonert<br />
seg, begynner årene å synes mer utvendig,<br />
før en til slutt begynner å glemme det en<br />
har lært opp gjennom livet. Slik vil det<br />
kanskje bli når du blir svært gammel,<br />
bare færre og færre som lytter til det du<br />
har å si, til tross for all din livserfaring.<br />
Mennesker er forskjellige, derfor må<br />
vi prøve å finne en balanse mellom oss<br />
for å forhindre diskriminering på grunn<br />
av alder. Vi kan utelukke alder i en viss<br />
grad når vi kommuniserer med hverandre,<br />
i alle fall prøve. Er det ikke bedre å vente<br />
med å spørre om alderen og heller bare<br />
nyte samtalen dersom den flyter jevnt<br />
39<br />
39
<strong>IKON</strong><br />
Mona Maria Løberg
<strong>IKON</strong><br />
Hanne Dale<br />
41
Kultur<br />
Jakten på Tommy & Tigern<br />
Det er femten år siden mediesky Bill Watterson avsluttet Tommy & Tigern. Fan og forfatter Nevin<br />
Martell har vært på en reise for å finne ut mer om mannen bak tegneserien.<br />
Tekst: Ingvild A. Jansen<br />
ija094@student.uib.no<br />
Illustrasjon: Mona Maria Løberg<br />
Da <strong>Atrium</strong> besøkte tegneseriefestivalen<br />
Raptus i fjor, fant den sted i Grieghallen.<br />
I år blir festivalen holdt i de nyoppussede<br />
lokalene til Det Akademiske Kvarter. Den<br />
andre fredagen i september går jeg for å<br />
høre på foredraget til amerikanske Nevin<br />
Martell, som i 2009 utga boken Looking<br />
For Calvin & Hobbes om Bill Watterson,<br />
skaperen av Tommy og Tigern.<br />
Avisstripe med dybde<br />
Etter en kort innledning om hvordan<br />
Martell begynte å lese stripen som<br />
trettenåring, og om hva annet han har<br />
skrevet, kommer spørsmålet som flere av<br />
oss i foredragssalen Tivoli sikkert lurer<br />
på.<br />
– Hvordan kom du på å skrive<br />
akkurat denne boken spør intervjueren<br />
fra Raptus.<br />
Som med det meste annet nå for<br />
tiden, forklarer Martell, begynte det med<br />
et søk på Google. Martell innrømmer<br />
villig at boken hans om Dave Matthews<br />
Band ble skrevet kun for pengenes<br />
skyld, men understreker at boken om<br />
Bill Watterson er skrevet på grunnlag<br />
av personlig interesse. Tommy & Tigern,<br />
mener Martell, fascinerte og fortsetter<br />
å fascinere publikum fordi serien i<br />
motsetning til mange andre avisstriper<br />
har dybde og henvender seg til publikum<br />
som tenkende mennesker.<br />
Som fan av Bill Watterson, begynte<br />
Martell en dag å lure på hva som skjedde<br />
med ham. Watterson, som allerede var<br />
kjent for å være mediesky mens han tegnet<br />
Tommy & Tigern, har nemlig knapt gitt<br />
et pip fra seg siden han avsluttet serien<br />
i 1995. Da er det kanskje ikke så rart at<br />
Martell kom mer eller mindre tomhendt<br />
fra Google-søket sitt, eller at boken han<br />
bestemte seg for å skrive endte opp med<br />
å hete Looking For Calvin & Hobbes.<br />
Ekstrem presseskyhet<br />
– Det ble et massivt research-prosjekt,<br />
ler Martell. Han dro og besøkte Bill<br />
Wattersons hjemby, Chagrin Falls i Ohio,<br />
hvor han fant ut at Watterson jobbet<br />
som illustratør for skoleavisene både på<br />
high school og på universitetet. Skolene<br />
hans hadde hele arkiver med ting som<br />
Watterson hadde laget.<br />
Ikke overraskende ble<br />
Watterson stemt frem som<br />
«Most Artistic» i årboken<br />
på high school.<br />
Martell intervjuet<br />
flere tegneserieforfattere<br />
i arbeidet sitt, både<br />
Jim Davis (Garfield),<br />
Harvey Pekar (American<br />
Splendor) og Berkeley<br />
Breathed (Bloom County,<br />
Outland), i tillegg til<br />
animasjonsselskapet Pixars Brad Bird<br />
(The Incredibles, Ratatouille) og folk fra<br />
Wattersons hjemby; gamle lærere og<br />
skolekamerater, lokale bibliotekarer<br />
og bokhandlere. Bibliotekarene kunne<br />
fortelle at Tommy & Tigern-bøkene alltid<br />
er utlånte. Martell fikk også vite at<br />
Watterson pleide å legge igjen signerte<br />
kopier av bøkene sine i en av bokhandlene<br />
i hjembyen. Watterson bestemte seg<br />
imidlertid for aldri å signere bøker igjen<br />
etter at han oppdaget dem til salgs på<br />
eBay.<br />
Martell ville ikke krenke Wattersons<br />
privatliv og kontaktet ham bare via et<br />
brev. I tråd med Wattersons notoriske<br />
Watterson har<br />
knapt gitt et pip<br />
fra seg siden han<br />
avsluttet Tommy &<br />
Tigern i 1995.<br />
skyhet ovenfor pressen, fikk Martell aldri<br />
snakket med Watterson personlig.<br />
Kunst versus kommers<br />
Martell gir oss noen flere smakebiter<br />
fra boken, og forteller blant annet<br />
om Wattersons to lengre pauser fra<br />
tegneserien, noe som var uvanlig for<br />
tegneserieforfattere. Pausene skyldtes<br />
krangler mellom ham og forlaget hans,<br />
Universal, som ville ha rettighetene til<br />
å selge Tommy & Tigern-produkter, noe<br />
Watterson nektet å gi fra<br />
seg. Blant fans og andre<br />
tegneserieinteresserte<br />
har Watterson alltid vært<br />
kjent som en forfatter<br />
med høy integritet.<br />
Watterson forteller selv<br />
om disse avbrekkene i<br />
samleboken The Calvin<br />
and Hobbes Tenth<br />
Anniversary Book (1995).<br />
– Kunst versus<br />
kommers har vært<br />
temaet i mange av stripene i Tommy<br />
& Tigern, sier Martell, hvor det er lett å<br />
ane Wattersons frustrasjon i forhold til<br />
utgiverne. Watterson gjorde også narr av<br />
sin venn Berkeley Breathed, som solgte<br />
produksjonsrettighetene sine.<br />
– Brad Bird beskriver Tommy &<br />
Tigern som alle animatørers hellige gral,<br />
forteller Martell. Alle vil lage animasjon<br />
av stripene, men elsker og akter dem så<br />
høyt at de er redd for å rote det til – så<br />
da er det vel kanskje like greit at de aldri<br />
kommer til å få rettighetene til å animere<br />
dem uansett<br />
Til tross for sin respekt for Watterson,<br />
innrømmer Martell at han har falt for<br />
42
fristelsen og kjøpt ulovlig produserte<br />
Tommy & Tigern-effekter.<br />
Problemer med rettigheter<br />
Martell beklager flere ganger for de<br />
mange bildene han ikke har fått lov til å<br />
vise under foredraget eller bruke i boken,<br />
deriblant Mewkis and Fester, en stripe<br />
Watterson tegnet i universitetstiden. Med<br />
tanke på hvordan Watterson alltid har<br />
beskyttet seg selv og kunsten sin, kommer<br />
ikke dette som noen overraskelse. Martell<br />
har imidlertid klart å inkludere noen<br />
bilder i foredraget som han ikke har fått<br />
lov til å trykke i boken. Dette er blant<br />
annet fotografier og selvportretter fra<br />
Wattersons ungdom som han fant da<br />
han besøkte Wattersons high school og<br />
universitetet hans i Ohio.<br />
– Har du fått lov til å bruke disse<br />
bildene i foredraget, da kommer det fra<br />
salen.<br />
– Nei, innrømmer Martell med et<br />
litt flaut smil, men forsikrer oss om at<br />
det er greit siden han ikke tjener noe<br />
på selve foredraget. Han kommer nok<br />
derimot til å tjene litt på bøkene som<br />
selges etter foredraget, som ifølge Martell<br />
er godkjente av Wattersons gamle mor.<br />
Watterson selv, derimot, har som vanlig<br />
ikke latt høre fra seg.<br />
Wattersons evolusjon<br />
Jeg drar tilbake til Raptus på søndagen, og<br />
tar denne gangen med meg en fotograf.<br />
På fredagen lovte nemlig Martell at<br />
søndag var dagen da publikum skulle<br />
få se de første tegningene som er blitt<br />
offentliggjort av Watterson på femten år.<br />
Dette virker vel verdt å få med seg til tross<br />
for at Martell hevder at Watterson neppe<br />
kommer til å begynne å lage tegneserier<br />
igjen.<br />
Martell viser utviklingen av<br />
Wattersons tegnestil fra illustrasjoner<br />
fra high school og universitetets-tiden<br />
på 70-tallet, via hans arbeid som politisk<br />
tegner på 80-tallet, frem til han tok fatt<br />
på Tommy & Tigern i 1985. Underveis<br />
påpeker Martell figurer som man kan ane<br />
er tidlige versjoner av figurer i Tommy &<br />
Tigern. Man kunne blant annet se Tommylignende<br />
figurer i Cincinnati Post, Chagrin<br />
Sun Herald og Mark Twain Journal tidlig<br />
på 80-tallet.<br />
Femten år etter serien<br />
Martell uttrykker overraskelse over<br />
det nye Tommy & Tigern-frimerket<br />
– det første produktet fra den populære<br />
tegneserien som Watterson har tillatt<br />
på over tjue år. Tidligere har Watterson<br />
kun tillatt produksjon av noen få T-<br />
skjorter for en tegneserieutstilling, et<br />
par kalendre og skolebøker. Til slutt kan<br />
Martell endelig vise oss noen av de første<br />
tegningene Watterson har publisert på<br />
femten år. Av alle ting viser det seg å<br />
være illustrasjoner for den omreisende<br />
flamenco-rockeoperaen Spanish Day. Når<br />
vi får høre at produsenten for operaen<br />
er Wattersons nabo, blir det litt mer<br />
forståelig. Martell har kanskje rett i<br />
at det ikke blir noen flere tegneserier<br />
fra Watterson, selv om han åpenbart<br />
fremdeles jobber som kunster.<br />
Hvis man fremdeles vil ha mer om<br />
Tommy & Tigern, kan Martell informere<br />
om at det til neste år kommer ut en<br />
dokumentar ved navn Dear Mr. Watterson,<br />
som Martell selv har vært med å bidra<br />
til. Da gjenstår det å se om filmskaperne<br />
har hellet med seg og får snakket med<br />
tegneserieskaperen personlig.<br />
KILDER<br />
– Martell, Nevin (2009), Looking for Calvin & Hobbes:<br />
The Unconventional Story of Bill Watterson and His<br />
Revolutionary Comic Strip, The Continuum International<br />
Publishing Group Inc, New York.<br />
– Watterson, Bill (1995), The Calvin and Hobbes Tenth<br />
Anniversary Book, Warner Books, London.<br />
– dokumentaren Dear Mr. Watterson: www.fingerprintfilms.com<br />
43
Samfunn<br />
Afrikas siste koloni<br />
Ikke alle vet at kolonitiden ennå ikke er over i Afrika. Men fokuset på konflikten i Vest-Sahara er større<br />
enn tidligere, noe Menneskerettighetsuken til Amnesty bidrar til.<br />
Tekst: Einar Eide Skogseth<br />
einares@gmail.com<br />
Foto: Ingrid Marie Andersen<br />
Siden Spania trakk seg ut av sin tidligere<br />
koloni i 1975 har Vest-Sahara vært<br />
okkupert av Marokko. Landet har ikke<br />
vist vilje til å oppfylle den opprinnelige<br />
befolkningens, sahrawienes, krav om<br />
selvbestemmelse, til tross for over hundre<br />
FN-resolusjoner for at det skal holdes<br />
en folkeavstemning om uavhengighet.<br />
Årsaken til at Marokko innbitt holder<br />
på området er trolig de store verdiene<br />
som hvert år hentes ut fra det okkuperte<br />
området i form av fisk og fosfat.<br />
Store norske interesser<br />
– Finner man olje der er løpet<br />
kjørt, sier Erik Hagen, journalist i<br />
Norwatch og foredragsholder under<br />
Menneskerettighetsuken, som i år ble<br />
avholdt fra 2.-10. september. Han mener<br />
at konflikten i Vest-Sahara lett havner i<br />
skyggen av Palestina-konflikten. Flere<br />
norske selskaper har store finansielle<br />
interesser i landet, selv om UD fraråder<br />
nordmenn å handle med Vest-Sahara.<br />
Totalt importerer Norge mer fra Vest-<br />
Sahara enn det som gis i bistand til<br />
vest-sahara<br />
Grenser til okkupanten<br />
Vest-Sahara ligger i nordvest-Afrika og grenser mot Marokko, Mauretania og Algerie. Førstnevnte okkuperer<br />
det meste av landet. Kart: Nick Brooks på Flickr.com<br />
Offisielt navn Sahrawi Arab Democratic<br />
Republic (SADR).<br />
SADR holder til i en marginal del<br />
av landet, der det bor rundt 30 000<br />
nomader. Marokko okkuperer resten av<br />
landet.<br />
Vest-Sahara er en tidligere spansk koloni.<br />
Folkeavstemming om uavhengighet<br />
skulle blitt holdt i 1974 og den internasjonale<br />
domstolen i Haag støttet dette,<br />
men i 1975 okkuperte Marokko landet.<br />
Det har fortsatt ikke blitt holdt<br />
folkeavstemning der.<br />
Landet har store ressurser, blant annet<br />
mye fosfat og fisk. I tillegg kommer<br />
mulige olje- og gassforekomster.<br />
44
flyktningleirene mange sahrawier har<br />
bodd i gjennom flere tiår, fortsetter han.<br />
En av nordmennene som er mest<br />
involvert i Vest-Sahara er Kristian Eidesvik,<br />
som er deleier i fiskerivirksomhet i<br />
landet. I august uttalte han til Bergens<br />
Tidende at «hvert enkelt lille private<br />
norske selskap kan ikke drive utenrikspolitikk»<br />
og sammenligner situasjonen,<br />
som håndteres av FNs komité for<br />
kolonispørsmål, med samenes situasjon<br />
i Norge. Å sammenligne en befolkning<br />
som nektes å få stemme over retten til å<br />
løsrive seg fra en kolonimakt (Marokko)<br />
med samene er kanskje noe spesielt.<br />
Samene har tross alt ytringsfrihet og et<br />
eget parlament. Ingen samer bor heller<br />
i flyktningleire, sammenlignet med at et<br />
flertall av sahrawier bor i flyktningleire<br />
i Algerie. Resten kontrolleres av 160 000<br />
marokkanske soldater og politifolk i<br />
hjemlandet.<br />
Hagen mener norsk utenrikspolitikk<br />
var klarere i sin fordømming av okkupasjonen<br />
under Bondevik-regjeringen. Han<br />
sier Norge må legge mer press på Frankrike,<br />
som blokkerer saker som går mot<br />
Marokkos interesser i Sikkerhetsrådet.<br />
– Sahrawiene kaller FN (UN) for<br />
United Nothing, sier han, og refererer<br />
blant annet til at FN-styrkene i landet<br />
ikke har mandat til å rapportere om<br />
menneskerettighetsbrudd. På den positive<br />
siden uttaler Hagen at det er blitt mer<br />
oppmerksomhet om saken de tre siste<br />
årene.<br />
Studentengasjement og<br />
medieinteresse<br />
Ifølge mediearkivet Retriever stemmer<br />
dette. Siden 2008 har det blitt skrevet<br />
til sammen 462 artikler om Vest-Sahara,<br />
sammenlignet med 343 i den forrige<br />
treårsperioden.<br />
En av sakene som sannsynligvis har<br />
bidratt sterkt til dette er Paul Christian<br />
Rieber-saken. Rieber gikk av som leder av<br />
NHO i april i år etter å ha unnlatt å betale<br />
toll for fiskeolje som ble utgitt for å være<br />
fra Marokko, men egentlig stammet fra<br />
Vest-Sahara.<br />
Som nevnt innledningsvis er<br />
Menneskerettighetsuken med på å skape<br />
mer oppmerksomhet rundt situasjonen<br />
i Vest-Sahara. Uken blir arrangert hvert<br />
år av Amnesty Student Bergen og har<br />
inneholdt alt fra foredrag om tema som<br />
norsk næringslivs involvering i Vest-<br />
Sahara, mødredødelighet i utviklingsland<br />
Eksperten taler<br />
Erik Hagen, journalist i Norwatch og foredragsholder under Menneskerettighetsuken, mener<br />
Vest-Afrika-konflikten har havnet i skyggen av konflikten i Palestina.<br />
og menneskehandel. Det har også blitt<br />
tid til konserter med fremadstormende<br />
bergensband, Capoeira og trommekurs på<br />
Det Akademiske Kvarter.<br />
– Jeg er stort sett veldig fornøyd med<br />
engasjementet blant studentene, sier<br />
leder i Amnesty Student Bergen, Ørjan<br />
Dyrnes. Han mener det er paradoksalt<br />
hvor lite fokus det tradisjonelt har vært på<br />
Vest-Sahara i forhold til<br />
hvor bred fordømmelsen<br />
av Marokko er. Lederen<br />
understreker hvor viktig<br />
det er for frivillige<br />
organisasjoner å være til<br />
stede på samlingsplasser<br />
for studenter for å skape<br />
engasjement. Selv er<br />
han mest fornøyd med<br />
startskuddet for uken,<br />
Rock for Rettigheter, som<br />
samlet 135 deltagere – dobbelt så mange<br />
som fjoråret.<br />
Andre organisasjoner har også<br />
bidratt til den økte bevisstgjøringen<br />
om Vest-Sahara. SAIH (Studentenes<br />
og Akademikernes Internasjonale<br />
Hjelpefond) drev i fjor en kampanje mot<br />
norsk økonomisk engasjement i Vest-<br />
Sahara.<br />
– Vi tok utgangspunkt i hva vi som<br />
Finner man olje der<br />
er løpet kjørt.<br />
norske studenter konkret kunne gjøre,<br />
sier Sigrun Stefnisdottir, nåværende<br />
økonomiansvarlig i SAIH. Hun forteller<br />
at de fokuserte på målrettede tiltak<br />
mot norske bedrifter, samt arbeid for<br />
studenters rettigheter i Vest-Sahara. Alle<br />
medlemmene var i sving med å stå på<br />
stands, delta i demonstrasjoner, og skrive<br />
kronikker og debattinnlegg.<br />
– Det er likevel<br />
vanskelig å måle<br />
effekten, mener hun. En<br />
viktig del av kampanjen<br />
var et opprop rettet til<br />
– Foredragsholder Erik Hagen<br />
myndighetene om at<br />
de må si tydelig fra til<br />
norske bedrifter om å<br />
avbryte all handel med<br />
Vest-Sahara. Dette har<br />
ennå ikke blitt innvilget,<br />
men prosessen pågår<br />
fortsatt.<br />
– Jeg tror likevel kunnskapen er<br />
blitt større om konflikten, avslutter<br />
hun, og sikter til studentene<br />
informasjonskampanjen hovedsakelig var<br />
rettet mot. Hva Menneskerettighetsuken<br />
kan ha utrettet på dette punktet gjenstår<br />
å se.<br />
45
Teater<br />
Satser på ungdom<br />
Barn og unge er fraværende i det norske teaterpublikummet. Kan en ny teatersjef på Den<br />
Nasjonale Scene (DNS) bøte på problemet i Bergen<br />
Tekst: Johanne Magnus<br />
joma85@hotmail.com<br />
Foto: Åshild S. F. Thorsen<br />
Agnete Haaland (50) er skuespiller, regissør<br />
og leder for Norsk Skuespillerforbund.<br />
Hun ble i 2008 valgt som ny president i<br />
den internasjonale sammenslutningen<br />
av skuespillerforbund, FIA, og ble da den<br />
første kvinnelige presidenten for organisasjonen.<br />
Du husker henne kanskje fra<br />
filmen Kamilla og tyven (1988), der hun<br />
hadde rollen som Kamillas mor<br />
I august i år ble Haaland utnevnt som<br />
første kvinnelige teatersjef på Engen fra<br />
2012, der hun overtar etter Bjarte Hjelmeland.<br />
<strong>Atrium</strong> får kjapp respons når vi ringer<br />
og spør hvordan hun stiller seg ovenfor<br />
sitt unge publikum.<br />
Småscenen for de unge<br />
– Hvordan få barn og unge til å gå i teateret<br />
– Ved å skape et godt teater for barn<br />
og ungdom! Vi må ta dem på alvor i teateret<br />
og klare å se verden fra deres ståsted.<br />
Det handler om å fortelle historier som de<br />
unge kan identifisere seg med. Jeg ønsker<br />
å gi dem et tilbud som gir ungdom lyst til<br />
å oppsøke teateret. Ønsket er å reservere<br />
småscenen til dramatikk for ungdom.<br />
– Hva med studentene<br />
– Jeg vil gjerne få til et samarbeid<br />
med Studentersamfunnet i Bergen. Det<br />
kan være aktuelt med debatter og møter<br />
både på Kvarteret og på scenekanten etter<br />
forestillinger.<br />
HF-fortid<br />
– Var det studentteater i din studietid<br />
– Det var ikke studentrevy eller studentteater<br />
da jeg studerte på 80-tallet,<br />
men jeg var til gjengjeld politisk aktiv,<br />
og leder for studentutvalget ved HFfakultetet.<br />
– Når startet din teaterkarriere<br />
– Min debut som skuespiller skjedde<br />
på DNS i 1981. Som en kanin ble jeg tryllet<br />
bort i en scene.<br />
På Kulturnytt nylig mimret den<br />
påtroppende teatersjefen om mottakelsen<br />
hun fikk den gangen – om rause kollegaer<br />
og godt arbeidsmiljø. Nå blir hun<br />
tryllet fram igjen.<br />
– Jeg gleder meg til å bli en del av<br />
det flotte mannskapet om bord på DNS<br />
igjen, sier hun. Hun understreker at hun<br />
vil berømme Bergen for alle de gode samarbeidspartnerne<br />
som finnes i byen, og<br />
nevner at det for eksempel hadde vært<br />
spennende å få til noe sammen med Bergen<br />
Live.<br />
Visjoner<br />
– Kan du røpe noe av planene dine for Bergenspublikummet<br />
– Jeg vil videreføre den folkelige begeistringen<br />
som Hjelmeland tilførte ved<br />
å satse videre på ren underholdning og<br />
musikaler, men også samtidsdramatikk<br />
og nyskapende teater. Jeg vil i løpet av<br />
høsten legge frem mer konkret hva jeg vil<br />
sette i scene. Først vil jeg diskutere det<br />
internt med styret på DNS, legger hun til.<br />
Igjen får DNS en teatersjef som kan<br />
bære flere hatter – vil hun dukke opp<br />
som skuespiller eller regissør <strong>Atrium</strong> er<br />
nysgjerrig på hva den nye teatersjefen vil<br />
prioritere.<br />
– Jeg ønsker at teateret skal bidra til<br />
å sette dagsorden. Fra 2012 skal det koke<br />
i Bergen, og DNS skal være kokeplata.<br />
En idé er å lage DNS take-away og sende<br />
skuespillere ut av huset for å oppsøke sitt<br />
publikum. Samtidig er det viktig for enhver<br />
teatersjef å unngå å ikke bli et teater<br />
for eliten. Støtten fra det offentlige forplikter<br />
til å skape noe nytt og spennende<br />
for vårt mangfoldige publikum.<br />
– Har du andre viktige saker du vil<br />
medbringe DNS som ny teatersjef<br />
– Jeg vil skape teater som ellers ikke<br />
blir skapt. Teater man ikke visste at man<br />
hadde lyst til å se. Jeg vil bringe teateret<br />
inn i fremtiden. Teateret er best når det<br />
stiller spørsmål heller enn å gi svar. En<br />
viktig oppgave blir å ruste opp huset. Det<br />
er behov for bedre malersaler og flere<br />
prøvesaler, sier hun.<br />
Kanskje Agnete er kvinnen som skal<br />
til for å få på plass en dreiescene som fungerer<br />
– Er du klar for bergensere med sterke<br />
meninger<br />
– Jeg er klar for storm og høylytte<br />
bergensere. Jeg har jo oppfordret dem til<br />
å skape debatt, og jeg tror bergensere har<br />
den kompetansen som skal til, avslutter<br />
Haaland.<br />
46
fritt<br />
Pensumfritt<br />
Hva leser instruktørene på SiB mellom treningsøktene <strong>Atrium</strong> gir deg svaret.<br />
Tre på trening<br />
Tekst: Kristin Austrheim<br />
k.austrheim@student.uib.no<br />
Foto: Ingrid Marie Andersen<br />
Pensum-<br />
Alex<br />
Underviser i basis (styrke) og<br />
kettlebells<br />
Siden jeg studerer akupunktur<br />
ville jeg lære litt mer om Kina<br />
så nå har jeg nettopp begynt på<br />
Midtens rike. Den handler om<br />
Kina og dets historie.<br />
Runa<br />
Yogainstruktør<br />
Trine<br />
Spinninginstruktør<br />
Hmm.... do-blader! Det Nye for<br />
eksempel. Dette er skikkelig<br />
flaut, men her forleden var det<br />
opphørssalg på Lesehesten og<br />
jeg kjøpte meg en hel bunke med<br />
Girls-blader.<br />
Jeg hadde eksamen på fredag så<br />
nå har jeg akkurat begynt på en<br />
ny bok, Shantaram av Gregory<br />
David Roberts. Det er et ganske<br />
optimistisk prosjekt og jeg blir<br />
nok ikke ferdig før til jul.<br />
47