mitt meløy

10 NOVEMBER 2010
min
GJESTESKRIBENT
Foto: Johan Votvik jv@an.no
Meløy trenger
kvinnene
Eva Ulriksen Alder: 54
Arbeidssted: Renholder Reipå skole
Det er et privilegium å få profilere sine meninger i det offentlige
rom, sier de som er mer kjent enn meg. Jo da, visst er det dét, og det
å få skrive om kvinner og politikk er ikke minst det. Men at det er
politikk i alt det vi gjør og sier er det visst mange som glemmer.
Det at du sitter heime og klager på at ingenting blir gjort er i høyeste
grad politikk, og det var kanskje det som gjorde at jeg begynte å
interessere meg ekstra mye. Jeg skulle ikke bli en som satt i sofaen
og klaget og som ikke gjorde noe med saken.
«Jenter i politikken» er et skjellsord for mange, for da kommer
dette med følelser og empati med i bildet. Vi har nemlig den evnen,
vi jenter, at vi lar oss rive med i den grad at vi kanskje blir overveldende
for våre menn.
Og så har vi det farlige syndromet som kanskje heter «familiær
samvittighet». Vi vil gjerne være overalt og dét passer ikke alltid
med de familiære relasjoner. Som politiker skal du nemlig styre etter
lover, forskrifter og penger i mange tilfeller, og ikke etter det
som du kjenner er rett for dine barns fremtid, dine medmennesker,
din bygd eller din kommune, og det innbyggerne vil.
Da jeg begynte så smått i politikken, for mange år siden, var det
fordi jeg ville profilere bygda mi bedre. Den var ei bygd man kjørte
gjennom og der ikke noe skjedde. Det har i hvert fall endret seg. Og
flott er det. Det hadde vært stillstand i bygda i mange år, men vi
hadde fått byggefelt der vi kunne bygge våre hus, så da skulle vi
bare være gla’ til, som det het. Man skulle ikke være for storforlangende
heller.
Jeg var nok med noen år uten å være så veldig involvert, men det
ble bare mer spennende etter hvert, og da jeg ble spurt om å stå på
lista til kommunevalget 1995, var ikke svaret nei akkurat.
Men det skulle bli en ilddåp, Jeg var ikke forberedt på at ting tar
tid. Det var jeg i hvert fall ikke vant med som småbarnsmor, og
mange ganger alenemor, med en mann som var fisker og mye borte.
I heimen her gikk det i hundre mange ganger, og med
aktive barn som var med på alt som bygda
hadde av aktiviteter ble dagen ofte
for kort.
Jeg har alltid vært aktiv, og i forbindelse med mine barn, kanskje
ekstra aktiv. «Har du nå engang fått barn, og du har dem bare til låns
en stund, så skal du stille opp,» mener nå jeg da. Og når sant skal
sies: Jeg angrer ikke fem minutter på alle de timer, dager og år jeg
har spandert sammen med mine barn og deres venner i alle
sammenhenger. Dette har kanskje slått tilbake, når uka har hatt en
tre–fire dager for lite.
Men for dem som vil engasjere seg og være med på å bli bedre
kjent med bygda si, og ikke minst kommunen sin, vil jeg si: Kast deg
med. Stup uti det. Du blir ikke å angre. Det er utrolig hva du lærer.
Og når dagen blir litt kort og får du bare si at: Ja, ja, dette fikk jeg ikke
tid til i dag.
En ting kan du være bra sikker på, ingen kommer og tar fra
deg noe, og hva gjør det om du ikke rekker det du skulle gjort
i dag Vi må bli flinkere til ta tingene som de kommer, og
ikke stresse på oss både den ene og den andre sykdommen.
Lytt til de som kan det. Ta deg tid til å ikke gjøre
noen ting.
Kanskje du ikke ante at du er så samfunnsengasjert
som du er. Vi tenker ikke over at vi er så engasjerte
som vi er, før noen gjør oss oppmerksom på det. Tro
på deg selv. Vi har så mange i dag som sitter på
gjerdet fordi de ikke tror nok på seg selv, og at de
ikke kan gjøre noe fra eller til uansett.
Jeg er i hvert fall stolt over alt det jeg har
vært med på for Meløy. Jeg sier takk for
meg i politikken i Meløy ved dette
valget som kommer. Nå kan de
yngre krefter få overta. Det er
dem som skal være med å
bygge det nye Meløy. Og de
unge som vil fram har vi,
bare vi slipper dem til.
Så kjære medkvinne: Vi
trenger deg. Meløy
trenger deg!