Nynorskrettskrivinga - Språkrådet

84
sterkare igjennom i linne hokjønnsord enn i infinitiv. (Også m.o.t. jamvektmål
er det elles brot på denne systematiske samanhengen; kløyvd inf. er
mykje brukt i skriftmålet utan at det har fått, eller kunne få, konsekvensar
for linne hokjønnsord.)
Men også e-infinitiv er mykje brukt i nynorsk skriftmål, trass i at
forma ikkje er godkjend i lærebøker. Ved rettskrivingsdrøftingane som
gjekk føre 1938-rettskrivinga, var det sterkt på tale å gjennomføre kløyvd
inf. som einaste lærebokform i nynorsk (samstundes som bm. også gav rom
for denne forma). Men for di dei praktiske vanskane med ei slik delt
inf.ending var store, vart ikkje dette gjort. Også etter 1938 har det vist seg at
få lærebøker har nytta kløyvd infinitiv, og i lesebøkene har kløyvd inf. i
originallitteraturen i stor mon vorti overførd til a-infinitiv.
Læreboknormalen 1959 gjennomførte difor a- eller e-infinitiv som lærebok-/hovudformer,
og kløyvd infinitiv vart gjord til klammeform.
Dette kan oppsummerast slik:
Aasen -a
1901 -a/[kløyvd inf.]
1917(-19) -a/-e/[kløyvd inf.]
1938 -a/kløyvd inf./[-e]
1959 -a/-e/[kløyvd inf.]
Framlegg
2000
Talemålsgrunnlag
I målføra er kløyvd infinitiv nytta over
heile Austlandet (så nær som i ein
liten del av Østfold og Vestfold),
Telemark (bortsett frå den sørvestre
delen), Nordmøre og Trøndelag, og
dessutan Målselv og Bardu i Troms.
A-infinitiv er brukt i storparten av
Vest-Agder, i Rogaland, Hordaland
og Sogn (bortett frå den ytre delen)
og i bygder på Helgeland. E-infinitiv
er brukt i den sørlegaste delen av
Østfold, i Larvik og i den søre og
sørvestre delen av Telemark, vidare i
Aust-Agder og delar av Vest-Agder,