Nynorskrettskrivinga - Språkrådet

64
Konklusjon
Nynorsk praksis og norsk talemål gjer det rimeleg å halda på valfridomen i denne
bøyingsklassen. Å ta ut klammeformene ville ha ført til ei komplisering av
nynorsknorma, for mange måtte då "pugga" kva ord som må ha hankjønnsbøying i
fleirtal. Kva ord som går inn i denne gruppa, er lite sjølvsagt, og samsvaret med kvar
enkelt dialekt er ikkje heilt godt. Systemet med valfridomen slik han er i dag,
representerer ein pedagogisk lette. Alle hokjønnsord unnatekne dei på -(n)ing kan altså
følgja hovudmønsteret med -er i fleirtal.
2.2.1.d -a/-i i bunden form eintal av sterke hokjønnsord og bunden form fleirtal av
inkjekjønnsord (typen soli, taki)
Status i dag
Bunden form eintal av sterke hokjønnsord og bunden form fleirtal av inkjekjønnsord har
-a som hovudform og [-i] som klammeform.
Framlegg
Valfridomen i desse bøyingskategoriane skal haldast ved lag. (Derimot føreslår me å ta
ut fleirtalsformene på [-or] og [-one], sjølv om dei normhistorisk ofte har vorte
behandla saman med i-formene, sjå pkt. 3.2.1.b)
Normhistorikk
I 1917 vart bøyingssuffikset i sterke hokjønnsord -a jamstilt med -i. Men dei fleste
skulebøkene heldt på den tradisjonelle i-forma. Dei fleste nynorskskulane på
Austlandet, i Trøndelag og i Nordland tok i undervisninga opp a-forma, medan skular
vest og sør i landet for det meste heldt på i-forma – dels fordi ho samsvara med
målføret, dels fordi det var tradisjon for å bruka denne forma. 1934-tilrådinga peikte på
at a-forma hadde vunne stor plass i nynorsk litteratur. Ein grunn kunne vera at a-
endinga står sterkast i dialektane, ein annan at hokjønnsformer på -a etter kvart hadde
fått plass i bokmålet. Rettskrivingsnemnda heldt fram at a-endinga var den einaste
hokjønnsendinga som kunne bli sams for dei to målformene, og rådde difor til å gjera
ho til eineform i nynorsk. Dette framlegget vekte mykje motstand og kritikk, og i Ny
rettskriving 1938 er i-ending oppført som klammeform, med høve for elevane til å
bruka ho i dei skriftlege arbeida sine.
Framlegg til læreboknormal 1957 skriv at i praksis fekk dette høvet til å nytta
klammeforma ikkje stort å seia. Mange aviser brukte rett nok framleis i-mål, men i den
nynorske litteraturen sette 1938-rettskrivinga sterk fart i overgangen til a-form.
Framlegget ville halda på ordninga frå 1938 pga. omsynet til dialektane og til
samarbeidet med bokmål om tilnærming, og
… dertil kommer at litteraturen nå i stor monn har gått over til a-artikkelen,
og at skolebøkene siden 1938 bare har hatt -a.