Nynorskrettskrivinga - Språkrådet

55
Normhistorikk
Somme substantiv kan ha jamstilte skriftformer med to, nokre har jamvel med tre genus.
Grunnane til denne valfridomen er at ein del genusovergangar har så stor utbreiing at
dei har fått feste i skriftspråket. Dessutan er mange importord tekne inn med skiftande
genus i dialektane og dermed i skriftmålet.
Det blir nemnt i Framlegg (1957) at mange ord som har hatt skiftande kjønn,
skulle kunna greia seg med eitt, det som er dominerande i målføra. Men i andre ord er
det såpass sterkt dialektgrunnlag for meir enn eitt kjønn at dei bør vera tillatne med
skiftande genus.
Dei fleste genusvala står mellom hokjønn og hankjønn. Dei normeringsvedtaka
som Språkrådet har gjort i substantiv etter 1959, har ført til at særleg gruppa med valfri
hankjønns- og inkjekjønnsbøying har vakse. Ord for nokre kjemiske sambindingar og
ymse nemningar for musikkuttrykk har kome i denne gruppa, dessutan ein god del
verbalabstrakt og ord for ting med same form som stamma i verba, t.d. hark, glis, nys.
I 2000 gjekk årsmøtet inn for at trast/trost skal vera obligatorisk hankjønnsord.
Av dei ordgruppene som har valda litt problem, er ord laga med suffiksa -ing og -
ning. Aasen let svært mange ning-ord vera hokjønnsord (f.eks. ei bygning og ei
ladning), men ordlistene på 1900-talet gjorde desse substantiva meir og meir til
hankjønnsord. Største omlegginga skjedde med nyutgåva frå 1931 av Norsk grammatikk
ved Leiv Heggstad, som òg får følgjer for normeringa i 1938. Heggstad knyter både
ning-suffikset og hankjønn til konkret tyding, medan Aasen lét tendensen til konkret
tyding liggja i suffikset -ning uavhengig av kjønnet. Frå 1938 vart altså tendensen til
hankjønn i desse orda forsterka i nynorsk, og dermed oppstod ein del avvik frå både
talemålet og praktisert nynorsk.
Språkrådet prøvde å regulera dette tydelegare med vedtak i 1987. Fagnemnda
arbeidde med saka att i 1997 og prøvde då både å få til betre samsvar med genusbruken
i talemålet og å etablera ordgrupper etter innhaldet, slik som i framlegget ovanfor, der
sistepunktet (5) blir ein restkategori jamført med gruppene ovanfor. I 1999 gjekk
fagnemnda litt tilbake på systematiseringa og flytte bygning, gjødning, kledning,
krusning, ladning, leidning ut frå gruppe 4 og over til unntaksgruppa med den
grunngjevinga at utbreiinga av hokjønn i skriftleg bruk ikkje var stor nok til å gjera ei
endring. Rådsmøtet i 2000 gjekk så inn for denne siste versjonen av reglane, som me no
tek opp att her.
Talemålsgrunnlag
Det finst visse geografiske mønster for utbreiinga av genus i ein del ord. Ord på -ing og
-ning har sterk tendens til å vera hokjønnsord i nordvestlandsk, trøndersk og nordnorsk
(jf. ei bygning, ei gjødning), men også Vest-Agder og Østfold er to mindre sentrum for
hokjønn i slike ord. I Hordaland står derimot hankjønn sterkt i ord med desse suffiksa.