Nynorskrettskrivinga - Språkrådet
Nynorskrettskrivinga - Språkrådet Nynorskrettskrivinga - Språkrådet
46 vanleg i både skrift og tale at ei slik endring for mange ville kjennast som pålegg om ein ny og uvand skrivemåte. 2.1.2.b n/nn, t/tt og k/kk i gamle kortstava ord (typen ven/venn, skot/skott, lok/lokk) Status i dag Gjeldande rettskriving har desse valfrie formene med den nemnde sluttkonsonantismen i stammen: n/nn t/tt k/kk dane/danne lut/lott møk/møkk drøn/drønn [net] nett lok/lokk lining/linning [not] nøtt (og nate-/nøtte-) kjøken/kjøkken løn/lønn skot/skott n. fok/fokk mon/monn brot/brott lek/lekk skjøn/skjønn kjøt/kjøtt rok/rokk støn/stønn skut/skott m. ven/venn [kot] kott venje [venne] vit/vett vitug/vettug krøter/krøtter skit/skitt skiten/skitten setje - set [sette - sett] sitje - sit - sat [sitte - sitt - satt] set [sett] (det å setja, noko som er sett) Framlegg Valfridomen blir halden ved lag i desse tre gruppene (gamle kortstava ord med stammeutlyd på n/nn, t/tt og k/kk) med unntak av sett og let (farge), jf. 3.3.1. Det vil seia at net, not, kot, sette og sitte blir jamstilte former. Normhistorikk Dette er gammalnorske ord med kort rotvokal og kort endekonsonant. Det tidlege landsmålet følgde her dei norrøne formene med enkelskriving av konsonanten. Dei fleste valfrie formene med dobbelkonsonant kom inn i nynorsk ved rettskrivingsreforma i 1917. Tilråding om ny rettskriving 1934 nemner at dobbelformene med enkel-/dobbelkonsonant i utlyd har eit så sterkt språkhistorisk og språkgeografisk grunnlag at det
47 ikkje er tilrådeleg å tvinga fram obligatoriske former. “Det er etter vårt skjønn ingenting annet å gjøre enn å la utviklingen gå sin gang og la tiden avgjøre spørsmålet.” Nett, nøtt, og kott har vore obligatoriske hovudformer sidan 1959, og kjøk(k)en fekk då valfridom. Aasen skot kot lìt lok vìn 1901 lit ven 1917 skot/skott kot/kott let/lett lok/lokk ven/venn 1938 1959 2000 let Talemålsgrunnlag Desse tre ordgruppene høyrer med til ei gruppe einstavingsord som hadde kort staving i stamma, dvs. at både vokalen og konsonanten bak var korte. Hovudmønsteret for utviklinga i desse orda er at vestlandsk og midlandsk (utanom Gudbrandsdalen) har forlengt vokalen, medan resten av landet har fått forlengt konsonanten. Skriftmålsgrunnlag I materialet som Vikør såg på (Vikør 1995), var løn noko meir brukt enn lønn, venn mykje meir enn ven. Formene med enkel -t er føretrekte, 10 bruker brot og 5 skot, ingen valde brott og skott. Derimot er kjøtt- brukt i to samansetningar, medan kjøt finst hjå sju av forfattarane. Vikør finn at seks skriv kjøkken, fire kjøken. Samanliknar me med formbruken hjå utvalde forfattarar i 30- og 50-åra, ser me at formene med enkel konsonant har halde seg. Det klåre unntaket er forma venn, som 8 av dei 10 forfattarane frå 1970-åra brukte. Vurdering a) Talemålsutbreiinga. I talemålet står formene med kort vokal (som altså svarar til dobbel konsonant i skrift) som dei dominerande i landet. b) Skriftleg bruk. Somme ord har fått dominans av dobbelkonsonant i skriftleg nynorsk, men oftast står alternativa med éin konsonant sterkast. c) Den indre bygnaden. Språkbygnaden blir ikkje skipla av endringar i valfridomen i desse orda. d) Ordgruppe. Desse orda har ikkje noko svært eintydig språkleg fellesdrag utover nettopp dette med valfridomen i enkel-/dobbelskriving av den aktuelle konsonanten. I tillegg kan ikkje vokalane a, æ og å stå i desse orda. (Etter den etymologiske systematikken skulle heller ikkje i ha stått her, men vit og kvik har fått halda på i-en.) For språkbrukaren er desse orda neppe noka gruppe ut frå anna enn kjennskap til
- Page 1 and 2: Nynorskrettskrivinga Utgreiing om o
- Page 3 and 4: 3 2.2.1.d -a/-i i bunden form einta
- Page 5 and 6: 5 5 SAMANDRAG …………………
- Page 7 and 8: 7 ar 2002. Saka var så viktig at d
- Page 9 and 10: 9 leggja merke til - kanskje stussa
- Page 11 and 12: 11 som me tolkar normene ut frå -
- Page 13 and 14: 13 og spurde dei ut på ymse måtar
- Page 15 and 16: 15 1.3 Den historiske utviklinga av
- Page 17 and 18: 17 nytta ein del av folk som ville
- Page 19 and 20: 19 I åra etter 1997 gjekk fagnemnd
- Page 21 and 22: 21 og munnleg nynorsk i oppvekstmil
- Page 23 and 24: 23 valfridomen av omsyn til konsekv
- Page 25 and 26: 25 bokmål, blir han ofte ikkje opp
- Page 27 and 28: 27 norma, er eit system med klammef
- Page 29 and 30: 29 Nynorskseksjonen gav i februar 2
- Page 31 and 32: 31 2 FRAMLEGG TIL VALFRIE FORMER 2.
- Page 33 and 34: 33 Gjennomsnittsalderen på informa
- Page 35 and 36: 35 har slått inn på: gi ø størr
- Page 37 and 38: 37 normalstatus. Men y-formene er o
- Page 39 and 40: 39 kong [kaun] og rogn [raun], og k
- Page 41 and 42: 41 c) Den indre bygnaden. Den indre
- Page 43 and 44: 43 dom - dommen [domen] dommar [dom
- Page 45: 45 c) Den indre bygnaden. Den indre
- Page 49 and 50: 49 knekkje, kvekkje, lekkje, nykkje
- Page 51 and 52: 51 (“mjuk”, med j) er det i ves
- Page 53 and 54: 53 her gjev dei fleste av dei j-lau
- Page 55 and 56: 55 Normhistorikk Somme substantiv k
- Page 57 and 58: 57 2.2.1.b Hankjønnsord med -ar/-e
- Page 59 and 60: 59 Dette er henta frå ein diskusjo
- Page 61 and 62: 61 nynorsk. Rettnok er orda med utg
- Page 63 and 64: 63 1938 sener myrar [myrer] 1959 Fr
- Page 65 and 66: 65 Det kan derfor ikke være tale o
- Page 67 and 68: 67 e) Som identitetsuttrykk. I-mål
- Page 69 and 70: 69 Skriftmålsgrunnlag Vikør konkl
- Page 71 and 72: 71 opp valfri -e/-i, og -ent kom in
- Page 73 and 74: 73 c) Den indre bygnaden. Tendensen
- Page 75: 75 grunnlag for en særskilt ‘læ
- Page 78 and 79: 78 b) Skriftleg bruk. Begge systema
- Page 80 and 81: 80 pronomena likt. 2.2.3.d nokon/no
- Page 82 and 83: 82 noken i hankjønn. Ifølgje Wet
- Page 84 and 85: 84 sterkare igjennom i linne hokjø
- Page 86 and 87: 86 På grunn av at kløyvd infiniti
- Page 88 and 89: 88 informantane frå Agder-fylka og
- Page 90 and 91: 90 Kortforma gje vart godkjend i 19
- Page 92 and 93: 92 Normhistorikk Grunnarbeidet med
- Page 94 and 95: 94 d-ar ein ikkje uttalar. e) Som i
46<br />
vanleg i både skrift og tale at ei slik endring for mange ville kjennast som pålegg om ein<br />
ny og uvand skrivemåte.<br />
2.1.2.b n/nn, t/tt og k/kk i gamle kortstava ord (typen ven/venn, skot/skott, lok/lokk)<br />
Status i dag<br />
Gjeldande rettskriving har desse valfrie formene med den nemnde sluttkonsonantismen<br />
i stammen:<br />
n/nn t/tt k/kk<br />
dane/danne lut/lott møk/møkk<br />
drøn/drønn [net] nett lok/lokk<br />
lining/linning [not] nøtt (og nate-/nøtte-) kjøken/kjøkken<br />
løn/lønn skot/skott n. fok/fokk<br />
mon/monn brot/brott lek/lekk<br />
skjøn/skjønn kjøt/kjøtt rok/rokk<br />
støn/stønn skut/skott m.<br />
ven/venn<br />
[kot] kott<br />
venje [venne]<br />
vit/vett<br />
vitug/vettug<br />
krøter/krøtter<br />
skit/skitt<br />
skiten/skitten<br />
setje - set [sette - sett]<br />
sitje - sit - sat [sitte - sitt -<br />
satt]<br />
set [sett] (det å setja, noko<br />
som er sett)<br />
Framlegg<br />
Valfridomen blir halden ved lag i desse tre gruppene (gamle kortstava ord med<br />
stammeutlyd på n/nn, t/tt og k/kk) med unntak av sett og let (farge), jf. 3.3.1. Det vil seia<br />
at net, not, kot, sette og sitte blir jamstilte former.<br />
Normhistorikk<br />
Dette er gammalnorske ord med kort rotvokal og kort endekonsonant. Det tidlege<br />
landsmålet følgde her dei norrøne formene med enkelskriving av konsonanten. Dei<br />
fleste valfrie formene med dobbelkonsonant kom inn i nynorsk ved rettskrivingsreforma<br />
i 1917. Tilråding om ny rettskriving 1934 nemner at dobbelformene med enkel-/dobbelkonsonant<br />
i utlyd har eit så sterkt språkhistorisk og språkgeografisk grunnlag at det
Change language