Nynorskrettskrivinga - Språkrådet
Nynorskrettskrivinga - Språkrådet Nynorskrettskrivinga - Språkrådet
36 konsonant (t.d. i fyrst – dvs. uttalt fysst – og syster), mens overgangen til ø er større framfor r (t.d. i mørk og føre). Nynorsksystemet har i hovudsak lagt seg på det felles grunnprinsippet som ein finn i vestlandsk og austlandsk (dvs. eit samsvar med norrøn stavingslengd), og i tillegg prøver det å fanga opp dei mest utbreidde sørnorske variasjonane, som ofte er styrte av konsonanten bak vokalen. Skriftmålsgrunnlag I den nynorske litteraturen gleid ø lett inn i dei orda som i 1917 og 1938 fekk denne skrivemåten obligatorisk. Forma først slo, etter innverknad frå før (eldre fyrr), sterkt igjennom i nynorsk skriftmål etter 1938. Men i ord med valfri y/ø elles gjekk det nokre tiår før ø slo igjennom. I 1930-åra brukte forfattarar som Knut Gjengedal og Ragnvald Vaage formene med y, medan ein finn sterkast ø-bruk hjå t.d. Olav Duun og Bjørn Rongen. Tarjei Vesaas skreiv t.d. bøtte, men myrk og sylv. 50-årsforfattarar som Aslaug Høydal og Johannes Heggland brukte berre y-formene, om ikkje ø-forma var obligatorisk. Lars S. Vikørs undersøking Rettskriving hos nynorskforfattarar peiker på at ø- formene gjev svært klåre utslag hjå undersøkte forfattarar i 70-åra. Dei skreiv alle bølgje, følgje, før, føre, først og mørk. Vikør skriv at dei einaste orda der y-formene er representerte, er dei der ø er klammeform, altså ved løfta og søster. Konklusjonen frå Wetås når det gjeld både publisert og upublisert materiale, er at formene med ø dominerer, både når dei er hovudformer, når formene er jamstilte, og når dei er klammeformer. Formene fyrst og fyrste er likevel sterkt representert i tekstar som ikkje er gjevne ut. Vurdering a) Talemålsutbreiinga. Utgreiinga er svært skiftande for desse orda. Jamt over står nok ø-en sterkast, men y er også brukt i mange ord i så mange dialektar sør om Trøndelag at det er rimeleg han får plass i nynorsknorma. b) Skriftleg bruk. Ø-en dominerer i nyare nynorsk, men i somme ord står likevel y-en sterkt. c) Den indre bygnaden blir ikkje påverka av denne valfridomen. d) Ordgruppe. Desse orda har ikkje andre språklege fellesdrag enn at me er vane med å sjå dei med begge vokalane. Det er nok litt skiftande frekvens av y- og ø-former i desse orda, men me finn det likevel naturleg å sjå på dei som ei samla gruppe, dvs. å ha valfridom også i dei mindre frekvente orda. Å endra berre enkeltord i gruppa vil neppe gjera restgruppa lettare attkjenneleg. e) Som identitetsuttrykk. I dag dominerer nok ø-formene så sterkt at dei nærmar seg ein
37 normalstatus. Men y-formene er opplagt viktige for mange som ynskjer å markera anten sin eigen dialekt eller ei tradisjonell målform. Det gjeld nok frekvente ord som fyrst, fylgje og sysken. f) Nytt Hovuddraget er at språkbrukarane kan halda på dei formene dei har vore vane med å bruka. (Men normframlegget i 2000 avskaffa styrd til støl/stør, og det vil me halda fast på.) Konklusjon Både talemåls- og skriftmålstradisjonen talar for at ei gruppe ord får valfri skrivemåte med y og ø i stammen. At nokre av dei aktuelle orda er tydelege identitetsmarkørar, talar også for det. 2.1.1.b Diftongar – monoftongar (au/ø, au/o og øy/ø) Status i dag I dag har me denne valfridomen i nynorsk ordna etter type alternativ og etter kva konsonant som følgjer etter vokalen: au/ø au/o øy/ø Føre draum [drøm] flaum [flom] fløyme [flømme] m straum [strøm] flaume [flomme] drøyme [drømme] taum [tom] gløyme [glømme] gløymen [glømmen] gløymske [glømske] gløymsk(en) [glømsk(en)] gløymsle [glømsle] gøyme [gjømme] gøymsle [gjømsle] strøyme [strømme] Føre raust/røst n. trøyst/trøst f. st (takrygg) rauste/røste v. trøyste/trøste v. (byggja tak) Føre sk trausk/trøsk m. (frosk) Føre køyre/kjøre v. r høyre/høre v. øyr/ør f. (sandbanke) øyre/øre v. (om elv)
- Page 1 and 2: Nynorskrettskrivinga Utgreiing om o
- Page 3 and 4: 3 2.2.1.d -a/-i i bunden form einta
- Page 5 and 6: 5 5 SAMANDRAG …………………
- Page 7 and 8: 7 ar 2002. Saka var så viktig at d
- Page 9 and 10: 9 leggja merke til - kanskje stussa
- Page 11 and 12: 11 som me tolkar normene ut frå -
- Page 13 and 14: 13 og spurde dei ut på ymse måtar
- Page 15 and 16: 15 1.3 Den historiske utviklinga av
- Page 17 and 18: 17 nytta ein del av folk som ville
- Page 19 and 20: 19 I åra etter 1997 gjekk fagnemnd
- Page 21 and 22: 21 og munnleg nynorsk i oppvekstmil
- Page 23 and 24: 23 valfridomen av omsyn til konsekv
- Page 25 and 26: 25 bokmål, blir han ofte ikkje opp
- Page 27 and 28: 27 norma, er eit system med klammef
- Page 29 and 30: 29 Nynorskseksjonen gav i februar 2
- Page 31 and 32: 31 2 FRAMLEGG TIL VALFRIE FORMER 2.
- Page 33 and 34: 33 Gjennomsnittsalderen på informa
- Page 35: 35 har slått inn på: gi ø størr
- Page 39 and 40: 39 kong [kaun] og rogn [raun], og k
- Page 41 and 42: 41 c) Den indre bygnaden. Den indre
- Page 43 and 44: 43 dom - dommen [domen] dommar [dom
- Page 45 and 46: 45 c) Den indre bygnaden. Den indre
- Page 47 and 48: 47 ikkje er tilrådeleg å tvinga f
- Page 49 and 50: 49 knekkje, kvekkje, lekkje, nykkje
- Page 51 and 52: 51 (“mjuk”, med j) er det i ves
- Page 53 and 54: 53 her gjev dei fleste av dei j-lau
- Page 55 and 56: 55 Normhistorikk Somme substantiv k
- Page 57 and 58: 57 2.2.1.b Hankjønnsord med -ar/-e
- Page 59 and 60: 59 Dette er henta frå ein diskusjo
- Page 61 and 62: 61 nynorsk. Rettnok er orda med utg
- Page 63 and 64: 63 1938 sener myrar [myrer] 1959 Fr
- Page 65 and 66: 65 Det kan derfor ikke være tale o
- Page 67 and 68: 67 e) Som identitetsuttrykk. I-mål
- Page 69 and 70: 69 Skriftmålsgrunnlag Vikør konkl
- Page 71 and 72: 71 opp valfri -e/-i, og -ent kom in
- Page 73 and 74: 73 c) Den indre bygnaden. Tendensen
- Page 75: 75 grunnlag for en særskilt ‘læ
- Page 78 and 79: 78 b) Skriftleg bruk. Begge systema
- Page 80 and 81: 80 pronomena likt. 2.2.3.d nokon/no
- Page 82 and 83: 82 noken i hankjønn. Ifølgje Wet
- Page 84 and 85: 84 sterkare igjennom i linne hokjø
37<br />
normalstatus. Men y-formene er opplagt viktige for mange som ynskjer å markera anten<br />
sin eigen dialekt eller ei tradisjonell målform. Det gjeld nok frekvente ord som fyrst,<br />
fylgje og sysken.<br />
f) Nytt Hovuddraget er at språkbrukarane kan halda på dei formene dei har vore vane<br />
med å bruka. (Men normframlegget i 2000 avskaffa styrd til støl/stør, og det vil me<br />
halda fast på.)<br />
Konklusjon<br />
Både talemåls- og skriftmålstradisjonen talar for at ei gruppe ord får valfri skrivemåte<br />
med y og ø i stammen. At nokre av dei aktuelle orda er tydelege identitetsmarkørar,<br />
talar også for det.<br />
2.1.1.b Diftongar – monoftongar (au/ø, au/o og øy/ø)<br />
Status i dag<br />
I dag har me denne valfridomen i nynorsk ordna etter type alternativ og etter kva<br />
konsonant som følgjer etter vokalen:<br />
au/ø au/o øy/ø<br />
Føre draum [drøm] flaum [flom] fløyme [flømme]<br />
m straum [strøm] flaume [flomme] drøyme [drømme]<br />
taum [tom]<br />
gløyme [glømme]<br />
gløymen [glømmen]<br />
gløymske [glømske]<br />
gløymsk(en) [glømsk(en)]<br />
gløymsle [glømsle]<br />
gøyme [gjømme]<br />
gøymsle [gjømsle]<br />
strøyme [strømme]<br />
Føre raust/røst n.<br />
trøyst/trøst f.<br />
st (takrygg)<br />
rauste/røste v.<br />
trøyste/trøste v.<br />
(byggja tak)<br />
Føre<br />
sk<br />
trausk/trøsk m.<br />
(frosk)<br />
Føre køyre/kjøre v.<br />
r høyre/høre v.<br />
øyr/ør f. (sandbanke)<br />
øyre/øre v. (om elv)
Change language