Nynorskrettskrivinga - Språkrådet

200
Derfor går vi sterkt mot at desse sideformene kjem med i rettskrivinga som jamstelte
hovudformer.
Nokre spesielle omsyn har vore framheva som argument for ei vid norm.
• Skriftmålsinnlæring (i barneskolen): Der er det no allment godteken pedagogikk at
barna "skriv seg inn" med utgangspunkt i eigen tale, og det tek mange år før
rettskrivingsfeil blir retta strengt. Dette momentet har derfor ikkje same vekt som
før.
• Første opplæring i sidemål: Ei vid norm gjer det lettare for elevar å prøve seg fram
ut frå eige talemål, og aukar attkjenningsgevinsten. Når røynde lærarar seier at dette
er ein føremon for somme elevar, er det berre å ta det til etterretning. Spørsmålet blir
korleis ein kan kome dette omsynet i møte utan å gjere rettskrivinga uhandterleg
vid.
• Kunstnarleg bruk: Formelt sett står skjønnlitterære forfattarar fritt til å forme si eiga
norm (i dialog med forlag og andre utgjevarar). At dei skal ha rettskrivinga som
ryggstø i alt formval kan vanskeleg vere eit stort omsyn – særleg av di norsk
utgjevartradisjon er å vere raus når det gjeld personleg uttrykk.
• Profesjonell sakprosa: Her blir det ofte kravt offisiell rettskriving, særskilt i
litteratur som kan vere aktuell for skulen. Men høyrer det ikkje med til det å vere
profesjonell forfattar eller journalist å meistre den rettskrivinga som gjeld, og dei
normene for skriftleg uttrykk som finst Dette kan ikkje vere eit stort omsyn i seg
sjølv.
• Forventninga om personleg fridom innanfor nynorskrettskrivinga: Lovnader om å
finne høve til talemålstilpassing og personleg uttrykk i nynorskrettskrivinga har nok
vore i omlaup i mange år, med varierande gjennomslag, men for mange er dette
viktig. Spørsmålet er kor viktig det er i høve til heilskapen (dvs heile
nynorskrettskrivinga).
Noko om "rettskriving" versus "norm"
I kapittel 1 er det skrive innsiktsfullt om normer og normdanning. Men i høve til den
aktuelle normeringsprossessen for nynorsk kan det sjå ut som om normdanning får for
mykje vekt jamført med dei meir tekniske sidene ved arbeidet. Ein kan få inntrykk av at
rettskrivinga representerer ei norm, og at den norma er legitim berre om ho er vedteken
på demokratisk vis med breiast mogleg deltaking.
Vi som står bak framlegg B, meiner at nynorskrettskrivinga først og fremst er ei
rekkje svært spesifiserte vedtak om stavemåte og bøying, med eit definert bruksområde.
I tillegg er det ynskeleg at nynorskrettskrivinga har positiv normstatus, slik at ho blir
nytta også av dei som ikkje er nøydde til å rette seg etter henne. Språkrådet har også
arbeidsoppgåver på det området, og det må sjølsagt følgjast opp.
Det finst mange samfunnsområde der framlegg til regelsett må utformast av
spesialistar av di det krev stor teknisk fagkunnskap å forstå følgjene av vedtak, og
likeins korleis vedtak må formast for å vere funksjonelle i det systemet dei skal verke i.
Denne standardiseringssida er ei viktig side ved fastsetjing av rettskriving. Det vil ikkje
seie at ein ikkje skal prøve å oppnå breiast mogleg støtte for vedtak. Kvalitetsmerket på