Nynorskrettskrivinga - Språkrådet

195
Vedlegg 3:
Framlegg frå Oddrun Grønvik, Olav Veka, Eilov Runnestø og Kåre Skadberg –
28.10.02
Dette vedlegget til utgreiing om endring av rettskrivinga for nynorsk, skal først og
fremst setje fram motframlegg til dei endringsframlegga som er presenterte i kapittel 2,
jf. liste i avsnitt 2 nedanfor. Vidare skal desse motframlegga grunngjevast, kvar for seg
og samla. Det er også nødvendig – som bakgrunn for motframlegga – å gje ei stutt
statusskildring av bakgrunnen for arbeidet med nynorskrettskrivinga i denne
språkrådsperioden. Det skal seiast at dette er nødvendig ikkje fordi det er usemje om
realitetane, korkje når det gjeld den større bakgrunnen eller den konkrete saka, men
fordi det er (minst) to ulike syn i referansegruppa (og nynorskseksjonen i Språkrådet) på
korleis realitetane skal tolkast, og på kva tiltak nynorsk skriftmål og det nynorske
språksamfunnet er best tente med.
Det som følgjer, er
1 status for a) normeringa av nynorsk rettskriving og b) nynorsk som bruksmål
2 samla grunngjeving for motframlegg 2.1.1.b–2.2.5.a
3 presentasjon og særleg grunngjeving for motframlegg 2.1.1.b–2.2.5.a.
1 a) Normeringa av nynorsk rettskriving – status
Nynorsk skriftmål har i dag eit system med ein heller trong læreboknormal definert
gjennom hovudformer, og ei vidare rettskriving, som omfattar både hovudformer og
sideformer (dei siste også kalla klammeformer på grunn av føringsmåten i ordbøker og
ordlister, med skarpe klammar rundt sideformene). Dette systemet gjeld til noko anna
er vedteke av heile Språkrådet, og vedtaket er sanksjonert av Kultur- og
kyrkjedepartementet. Endringar i nynorskrettskrivinga kan tidlegast ta til å gjelde frå
(ein dato i 2004).
Gjennom det definerte bruksområdet for læreboknormalen har det todelte systemet for
nynorskrettskrivinga gjort det mogleg å få ei stabil skriftnorm for nynorsk som arbeidsog
undervisningsspråk, Skriftspråket har fått eigentyngd. Samstundes har den vidare
rettskrivinga gjort det mogleg å forme ut eit meir personleg skriftmål for dei som
ønskjer det. Intensjonen har vore at den vidare rettskrivinga skulle gjere det mogleg å
leggje nynorsk skriftmål opp mot talemålet i alle delar av Noreg. Ein annan intensjon
har vore å spare urøynde brukarar, særleg skuleelevar, for å få feil for spontan og
talemålsbasert skriftmålsbruk. Nynorsk rettskriving skal stutt sagt spenne over både eit
nasjonalt standardskriftmål, og eit fullt register av meir eller mindre fintilpassa lokale
skriftmålsuttrykk.
Kjernen i rettskrivinga for nynorsk er læreboknormalen. I den er lyd, bøyingsverk og
grammatikk for nynorsk skriftmål klarast systematisert og uttrykt. Trass i dette har det i
seinare år vore misnøye med at læreboknormalen er for vid, har for mange alternativ og
for få unntaksfrie reglar. I førre periode (1996–1999) gjennomførte Norsk språkråd ved
fagnemnda derfor eit utgreiingsarbeid for å sjå om det let seg gjere å avgrense