Nynorskrettskrivinga - Språkrådet

113
Frekvensane for formene er derimot svært skiftande, og aller oftast dominerer dei
tradisjonelle formene:
anten (115) + anten- (2) [enten] (20)
berr (3) + berrføtt (6) [bar] (12) + barbeint (2)
berre (1957) [bare] (153)
[bilde] (48) + bilde- (4) bilete (189) + bilete- (15)
fremmend (5) + fremmend- (2) framand (72) + framand- (37)
[gjøre] (15) gjere (1488) + gjer- (15)
hange (10) henge (13)
holdning (48) + holdning- (2) haldning (74) + haldning- (7)
hjarte (64) + hjarte- (26) [hjerte] (10) + hjerte- (1)
[idrott] (3) + idrotts- (30) idrett (47) + idretts- (om lag 255)
[koppar] (3) kopar (1)
[kors] (30) + kors- (1) kross (6) + kross- (3)
mid- (0) midt- (33)
[muleg] (19) + muleg- (14) [mulig] (6) mog(e)leg (276) + mog(e)leg- (10)
mye (47) mykje (1228)
sia (15) sidan (658)
[sumar] ( 18) + sumar- (6) sommar (237) + sommar- (80)
[sume] (20) somme (102)
verde (4) + verde- (2) verd (13) + verd- (31) verdi (91) + verdi- (10)
Vurdering
a) Talemålsutbreiinga er ukjend.
b) Skriftleg bruk. I desse orda er frekvenstilhøvet mellom formene nokså skiftande.
c) Den indre bygnaden. Det systematiske forholdet mellom substantivet dryss og
verbforma drysja er ikkje heilt godt, og det talar for at ein framleis held på verbforma
drysse (med e-bøying) i tillegg til drysje (med ja-bøying).
Ordforma mid- er svært lite brukt i dag, men ho lever godt i stadnamn. Det gjer at
nynorsknorma bør omfatta også denne forma for betre å visa samanhengen mellom
skriftnorma og stadnamna i nokså frekvente namn.
e) Som identitetsuttrykk. Dei aller fleste av desse orda har stilfunksjon eller markeringsfunksjon
for brukarane. Typisk tradisjonalistiske former er bilete, hange, idrott, skunde,
stig, sumar, sume og verd, medan former som enten, bare, gjøre, kors, messing, muleg,
mye, nå og skynde av mange truleg blir opplevde som bymålsformer. Forma bare er
dessutan tradisjonelt ei sterkt dialektmarkert form.