En helhetlig politikk for klima, energi og ... - Norsk Industri

Norsk Industri • En helhetlig politikk for klima, energi og næringsutvikling
22
Norge og Norden har relativt velfungerende
markeder, men prisdannelsen blir i økende grad
styrt av politiske føringer. Med bakgrunn i
klimamotivert energipolitikk i EU, hvor det settes
inn subsidier for å nå kvantitative mål for ny fornybar
energi, gis det investeringsimpulser som er
uavhengig av den ordinære balansen i markedet.
Subsidiebasert satsing på ny fornybar energi virker
isolert sett til å dempe kraftprisene. På forbrukssiden
settes det inn tiltak for å redusere forbruket
(enøk-virkemidler). Personer og bedrifter stimuleres
til å redusere sitt forbruk til et lavere nivå
enn det de isolert sett velger i forhold til en gitt
markedspris. Dersom disse tiltakene virker etter
sin hensikt vil de også påvirke kraftbalansen slik
at prisene blir lavere enn det de ellers ville ha vært.
Kvantitative reduksjonsmål stimulert gjennom
støttetiltak blir derfor dyrere å nå jo nærmere en
måtte komme målet.
EU-politikken, som også legger avgjørende føringer
på norsk politikk, stimulerer både ny produksjon
og forbruksreduksjoner med politiske virkemidler
på samme tid. Dette skjer samtidig med at en
forutsetter at kraftmarkedene skal fungere som
ordinære markeder. I Norge har likevel virkningen
av denne politikken trolig hatt moderate praktiske
konsekvenser. Virkemiddelbruken har i praksis
vært mer moderat enn det en kunne forvente ut
fra de politiske erklæringene som har kommet fra
flere Regjeringer og partier. Typisk for de senere
års energipolitiske virkemidler er at de i praksis har
vært for svake til faktisk å bli tatt i bruk. Enova har
i praksis hatt føringer som gjør at de har slitt med å
få brukt opp sine disponible midler.
Et helt spesielt forhold ved det norske kraftmarkedet
er knyttet til lovgivningen som styrer hvem
som kan eie eller bygge vannkraftanlegg. Som en
konsekvens av at den norske hjemfallsordningen
ble kjent ulovlig i henhold til EØS-avtalen, valgte
man å «nasjonalisere» vannkraftanleggene (med
unntak for de aller minste). Dette setter i realiteten
en spesiell ramme rundt aktørbildet på vannkraftsiden
i Norge. Aktørene i det ordinære næringslivet
er i realiteten utelukket fra denne bransjen,
og energisektoren i Norge får en helt annen type
eierskap enn det som er vanlig i resten av Europa.
Som en oppsummering er det grunn til å hevde at
både klimapolitiske og miljøpolitiske mål styrer
tilbud, etterspørsel, prisdannelse og investeringer i
kraftmarkedet.
5.2 Distribusjon av kraft
Selv om det er mange aktører som eier og driver
kraftnett i Norge, er hver aktør monopolist på
sin del av nettet. De mange nettmonopolistene
er underlagt svært detaljerte bestemmelser som
regulerer hva de skal levere av tjenester, hvilken
kvalitet tjenesten skal ha og hvilken fortjeneste de
i realiteten kan ha på sin investerte nettkapital.
Den variasjon en vil finne i ulike nettselskapers
fortjeneste forklares i all hovedsak av hvor
effektivt de makter å drive, og hvor godt de klarer
å utnytte sine nettinvesteringer. I dag opereres det
med tre nettnivåer: Sentralnettet, regionalnettet
og det lokale distribusjonsnettet.
Mellom kraftprodusentene og forbrukerne er det
ikke bare et markedskryss, men også et fysisk
transportsystem for kraft. Det hjelper lite for en
selger og en kjøper av kraft å bli enige om volum
og pris om ikke kraften kan leveres. Videre er
kraft en «ferskvare» hvor produksjon og forbruk
må skje på samme tidspunkt.
Statnett er systemansvarlig og skal sørge for
leveringskvaliteten i kraftnettet. De virkemidlene
de kan benytte seg av for å utøve denne rollen på
lang sikt er stort sett begrenset til det å investere i
ny nettkapasitet. På kort og mellomlang sikt har
de flere virkemidler til rådighet, så som etablering
av prisområder, og kjøp av energi- og effektreserve
av markedsaktørene. I siste instans vil NVE
kunne iverksette rasjonering for å hindre totalt
sammenbrudd i kraftsystemet.
Store endringer i en etablert kraftbalanse, som for
eksempel endring av store forbruksenheter eller ny
produksjon kan stort sett bare håndteres gjennom
bygging av nytt nett. Dette illustreres best av
den situasjonen som oppstod i Møre og Romsdal
ved bygging av Ormen Lange og ved utvidelse av
Hydros anlegg på Sunndalsøra. Her har man likevel
tatt i bruk et nytt virkemiddel ved at Statnett
har fått anledning til å bygge reservekapasitet i
form av såkalte «mobile» gasskraftverk. Dette er
svært kostbare anlegg som bare skal kunne brukes
i helt ekstreme tilfeller. Selv om disse anleggene
ikke brukes, innebærer de store kostnader som