En helhetlig politikk for klima, energi og ... - Norsk Industri

En helhetlig politikk for klima, 

energi og næringsutvikling 

NOrSK INDuSTrI 2011

Arbeidet med rapporten ble avsluttet 24. juni 2011. 

Forsidefoto: Kristian Hansen 

Øvrige foto: Tone Buene, Kristian Hansen, 

Stock.Xchng og IStockphoto 

Utforming: Malstrøm AS 

Trykk: BK Grafisk, Sandefjord

Innhold 

1. En helhetlig politikk – sammendrag 5 

2. Behovet for å se ulike sektorer i sammenheng 9 

3. Mål for noen sentrale politikkområder 10 

3.1 Klimapolitiske mål 10 

3.2 Energipolitiske mål 11 

3.3 Næringspolitiske mål 11 

4. Noen utviklingstrekk og sammenhenger 13 

4.1 Industriens kraftforbruk 13 

4.2 Industriens klimagassutslipp 14 

4.3 Karbonlekkasje 19 

5. Energi, marked og politikk 21 

5.1 Kraftmarkedet 21 

5.2 Distribusjon av kraft 22 

6. De tre store Eu-prosessene 24 

6.1 Kvotehandelsdirektivet 24 

6.2 Fornybardirektivet 26 

6.3 Energieffektivisering 27 

7. Innretningen av næringspolitiske virkemidler 30 

8. En helhetlig politikk for klima, energi og næringsutvikling 31 

8.1 Norge som fornybarnasjon 31 

8.2 Nytt nettregime 34 

8.3 Kompensasjon for karbonpåslaget i kraftpris 34 

8.4 Kraftutveksling og eksport 34 

8.5 Næringsutvikling i energisektoren 35 

8.6 Overgang fra fossil til fornybar energi 35 

8.7 Klimatiltaksfond 35 

8.8 Næringsutvikling basert på energiomlegging og nye klimamål 36 

8.9 Framgang gjennom fornyelse 36 

8.10 Energieffektivisering 36 

• En helhetlig politikk for klima, energi og næringsutvikling 

3Norsk Industri

1. En helhetlig politikk for klima, 


– sammendrag 

Klima-, energi-, og næringspolitikk griper inn i 

hverandre slik at tiltak på ett felt får konsekvenser 

også på de andre. Den sektorvise håndteringen av 

disse områdene har ført til et betydelig gap mellom 

uttrykte politiske mål og oppnådde resultater. 

Derfor er det nødvendig å se disse politikkområdene 

i sammenheng og skape en helhetlig politikk 

for klima, energi og næringsutvikling. 

Det er to forhold som er særlig viktige i denne 

forbindelse: Karbonlekkasje og industriens bidrag 

til løsninger på energi- og klimaområdet. 

Karbonlekkasje oppstår når politikk i ett land 

fører til redusert konkurranseevne med den følge 

at produksjon og utslipp flyttes til andre land 

uten klimaforpliktelser. I praksis vil flytting av 

industriproduksjon fra Norge basert på fornybar 

energi, bety økte globale utslipp av klimagasser. 

Den sentrale forutsetningen for en helhetlig 

politikk på de aktuelle områdene må være at 

nasjonale klimamål og -tiltak bare har mening om 

de faktisk fører til reduserte globale utslipp. 

Industrien har redusert sine klimagassutslipp med 

ca 30 prosent fra 1990. Dette har skjedd samtidig 

som produksjonen er økt betydelig. Nøkkelen 

til disse positive klimaresultatene er knyttet til 

investeringer og fornyelse av produksjonsutstyret. 

Energiomlegging og utslippskutt av klimagasser 

trenger ny teknologi. Slik teknologi drives fram 

og tas i bruk av virksomheter som har rammebetingelser 

og finansiell styrke til å kunne 

investere. Næringsrelevant politikk vil derfor være 

en viktig motor for framgang også på energi- og 

klimaområdet. 


Figur 1. Klima-, energi- og næringspolitikk griper inn i hverandre. 


En ny og helhetlig politikk må skapes innenfor et 

realistisk politisk handlingsrom, hvor rammene 

settes av internasjonale forpliktelser, nasjonal 

verdiskaping, hensynet til forsyningssikkerhet, 

økonomiske og teknologiske muligheter og ikke 

minst hva norske velgere ønsker og aksepterer. 

Et slikt politisk handlingsrom vil ikke være 

statisk. God resultatoppnåelse vil kunne øke det 

samlede mulighetsrommet. 

Gode resultater på de tre områdene klima, energi 

og næringsutvikling, ved en optimal utnyttelse av 

aktuelt handlingsrom, forutsetter at politikkområdene 

sees i sammenheng. Tiltak og virkemidler 

må konsekvensvurderes på tvers av tradisjonelle 

sektorgrenser, også i forvaltningen. 

I dette ligger en erkjennelse av at en økonomisk 

politikk som styrker norsk konkurranseevne og 

fremmer investeringer og fornyelse av industri i 

Norge vil være den avgjørende forutsetning for et 

kraftfullt norsk bidrag til global måloppnåelse på 


Norsk Industri • En helhetlig politikk for klima, energi og næringsutvikling 

6 

Prioriteringer og tiltak 

Norsk Industri har følgende politiske prioriteringer 

og tiltak: 

1. Norges rike tilgang på fornybare energiressurser 

må utvikles slik at virkningen blir reduserte 

globale klimagassutslipp, og grunnlag for ny 

industriproduksjon nær energikildene. 

2. Gitt ordningen med elsertifikater, bør fortsatt 

vannkraft utgjøre tyngden av ny kraftproduksjon 

de nærmeste ti årene. Vind- og bioenergi 

fases inn i det omfang og på det tidspunkt 

dette er kommersielt mulig. 

3. Statens satsing på ny fornybar energi, ut over 

ordningen med elsertifikater, rettes inn mot 

teknologiutvikling og demonstrasjonsanlegg i 

samarbeid med leverandørindustri. 

4. Et miljøteknologifond, samt nye retningslinjer 

for Enovas virksomhet, må rettes inn mot 

utvikling av ny teknologi i samarbeid med 

industrien.

5. Norge må aktivt påvirke utviklingen av EUs 

energi-, klima- og næringspolitikk og raskt 

implementere nye bestemmelser slik at det 

skapes forutsigbarhet for norske bedrifter. 

6. Det må, i tråd med regelverk som etableres i 

EU, iverksettes et system for kompensasjon for 

den virkning CO 2 -kvotene har på kraftprisen 

til industri som er utsatt for karbonlekkasje. 

Ordningen må være enkel, forutsigbar og 

langsiktig. 

7. Nettariffene og retningslinjene for Statnett 

bør innrettes slik at de stimulerer til nasjonal 

verdiskaping på grunnlag av norsk fornybar 

energi. Industrien må ha konkurransedyktige 

tariffer. Forbruk lokalisert nær kraftproduksjon 

(«kortreist kraft») må få fordel av sin 

beliggenhet og av de muligheter slikt forbruk 

har til å inngå i et opplegg for leveranse av 

fleksibilitet til kraftsystemet. 

8. Kostnadene for nettutbygging bør i større grad 

betales av de aktørene som etterspør utbyggingen, 

og ikke i sin helhet fordeles på alle 

landets nettkunder. Bruken av anleggsbidrag 

mot aktører som forårsaker nettinvesteringer 

også i det såkalte maskede nettet bør utvides. 

Det er viktig med et forskriftsfestet regelverk 

som gir klare rammer for nettselskapenes bruk 

av anleggsbidrag. 

9. Energiforvaltningen må innrettes slik at det 

kan bruke flere virkemidler enn utbygging 

av nytt nett for å løse opp flaskehalser og 

ubalanse i kraftsystemet, for eksempel ved å 

legge ut produksjons- eller forbruksendringer 

på anbud. På denne måten vil det mest 

samfunnsøkonomisk lønnsomme løsningsalternativet 

bli valgt enten det er nytt nett, 

ny kraftproduksjon eller andre løsninger. 

10. Eksport av kraft kan skje både i form av 

elektrisitet og i «fast form» som industriprodukter. 

Det må foretas en avveining 

mellom eksport av kraft og bruk av kraften 

innenlands til nasjonal verdiskaping. 

Hensynet til reduksjon av globale klimagassutslipp 

må veie tungt i vurderingen. 



11. Vannkraftens reguleringsevne må utnyttes 

til nasjonal verdiskaping og global klimagevinst. 

Den som oppnår fordel av salg av 

reguleringsevne må bære kostnadene for økte 

nettinvesteringer. 

12. Gass som energikilde i Norge må kunne tas 

i bruk når dette gir positivt resultat ved en 

samlet vurdering av verdiskaping og globale 

klimagassutslipp. 

13. Det må etableres et klimatiltaksfond for å 

finansiere reduksjonstiltak som koster mer 

enn kvotekostnad, for å oppnå nasjonale 

klimamål. Et slikt fond vil kunne styre 

ressursene inn mot de tiltakene som gir mest 

resultat for innsatsen. 

14. Avtalebaserte løsninger må videreføres som 

et hovedprinsipp for hvordan samarbeidet 

mellom myndigheter og næringsliv skal skje i 

framtiden. 

15. Energieffektivisering må stimuleres gjennom 

tilstrekkelig sterke og forutsigbare virkemidler. 

Slike virkemidler må også omfatte 

energigjenvinning i industrien. 

16. Norsk næringspolitikk må legge til rette 

forholdene slik at norske bedrifter kan 

videreutvikle de posisjonene de er i ferd med 

å erobre i de nye klimarelaterte markedene. 

Særlig Forskningsrådet, Innovasjon Norge og 

Garanti-instituttet for eksportkreditt (GIEK) 

må spille sammen og innrette sine virkemidler 

med dette for øye. 

17. En økonomisk politikk som styrker norsk 

konkurranseevne og fremmer investeringer 

og fornyelse av industri i Norge vil være 

den avgjørende forutsetning for kraftfullt 

norsk bidrag til global måloppnåelse på 



8

2. Behovet for å se ulike sektorer 

i sammenheng 

Måloppnåelsen i klimaarbeidet synes hele tiden 

å være lavere enn det man later til å forvente når 

myndighetene formulerer ambisjoner og mål 

for utslippsreduksjoner. Dette finner en i det 

internasjonale klimaarbeidet og det avtegner seg 

som en erfaring fra de siste 15 års klimapolitikk i 

Norge. 

Ut fra disse historiske erfaringene er det grunn 

til å forvente at «Klimaforlikets» mål ikke vil bli 

nådd i 2020. Dette skyldes ikke vond vilje eller 

uærlige ambisjoner. Problemet er at løsningene må 

skapes, og konsekvensene avveies i andre sektorer 

enn hos de som isolert sett håndterer klimapolitikken. 

Energisektoren er sentral, det samme er 

industri og øvrig næringsliv. Behovet for å se ulike 

politikkområder i sammenheng på en ny måte blir 

stadig mer iøynefallende. 

I energisektoren er det stor usikkerhet om framtidige 

rammebetingelser, som i praksis fører til stor 

usikkerhet og utsettelse av investeringer i både 

kraftproduksjon og -distribusjon. Konsekvensen 

er redusert forsyningssikkerhet og forsinket 

utvikling av mer klimavennlig produksjon og 

bruk av energi. 

Øvrig næringsliv, og da i særlig grad industrien, 

står også overfor den store usikkerheten som 

skapes av misforholdet mellom uttrykte ambisjoner 

og styrken og konsistensen av ulike politiske 

tiltak. Dette bremser den teknologiutviklingen 

som positive klimaresultater vil være avhengig av, 

og det kan skape utilsiktet karbonlekkasje ved at 

produksjonen flyttes til, eller øker i de land som 

ikke iverksetter klimapolitiske tiltak. 

Fra de senere år kan det nevnes flere eksempler 

på at aktuell klima-, energi-, og næringspolitikk 

kan ha bidratt til å motvirke både klimapolitiskeog 

næringspolitiske mål. Her følger noen slike 

eksempler: 

• Sen implementering av EUs energi- og 

klimapolitiske direktiver. 

• Særnorske løsninger som svekker norske 

bedrifters konkurranseevne. 

• Direkte og indirekte kostnader og andre 

virkninger av at EU går alene i deler av det 

internasjonale klimaarbeidet. 

• Manglende konsistens mellom vedtatte mål 

og iverksatte tiltak i norsk fornybarpolitikk. 

• Begrensninger i industriens mulighet til selv 

å investere i kraftproduksjon. 

Utgangspunktet for denne rapporten er at en 

sektorisert og fragmentert politikk, hvor klima-, 

energi- og næringspolitikk ofte håndteres som 

uavhengige områder. Dette fører til en dårlig 

måloppnåelse på alle områder. 

En hovedproblemstilling er at industri og øvrige 

aktører som i praksis må skape de teknologier og 

de løsningene som skal gi klimagevinstene, ikke i 

tilstrekkelig grad blir tatt med i vurderingen når 

politikken utformes. En annen problemstilling er 

knyttet til manglende forståelse av problemstillingen 

«karbonlekkasje». Et tredje forhold er knyttet 

til problemstillingene rundt «markedsbaserte 

løsninger» og konsekvensene av ulike «politiske 

inngrep» i tilknytning til de samme markedene. 

Norsk Industri har lenge etterlyst en samlet 

gjennomgang av energipolitikken. Det er derfor 

svært positivt at Regjeringen har satt ned et utvalg 

som skal se på dette. Utvalgets arbeid skal gå fram 

til 2012 og danne grunnlag for en energimelding. 

Samtidig skal det legges fram en klimamelding i 

løpet av 2011. Det er helt avgjørende at arbeidet 

med disse sakene sees i sammenheng med en 

bærekraftig næringspolitisk plattform. Vi har 

ikke råd eller tid til å trå feil foran de veivalgene 

som nå skal tas. Denne rapporten er et innspill 

til debatten om å se sammenhenger mellom disse 

sentrale politikkområdene. 



3. Mål for noen sentrale 

politikkområder 

3.1 Klimapolitiske mål 

Det finnes klimapolitiske mål på tre nivåer: 

globalt, europeisk og nasjonalt. 

Selv om arbeidet med å etablere juridisk 

forpliktende avtaler i FN-regi synes å mislykkes 

i overskuelig framtid, er det etablert en 

bred internasjonal konsensus om at alle bør 

etterstrebe en klimapolitikk som begrenser den 

menneskeskapte temperaturøkningen til to 

grader celsius. 

De mest konkrete og forpliktende målene for 

klimaarbeidet er formulert av EU gjennom de 

såkalte «3x20»-målsetningene. 3x20 innebærer 

mål om reduserte klimagassutslipp med 20 

prosent, redusere energiforbruket med 20 prosent, 

og dekke 20 prosent av energibehovet med 

fornybare kilder innen 2020 – dette i forhold til 

nivået i 1990. 

EUs mål legger avgjørende føringer for 

norsk politikk, men fordrer også omfattende 

tilpasningsforhandlinger på noen områder. 

Hovedårsaken til det er at både produksjon 

og forbruk av fornybar energi i Norge er svært 

forskjellig fra det som er situasjonen i andre 

europeiske land. 

På nasjonalt nivå ligger de klimapolitiske 

målene nedfelt i det forliket som ble inngått i 

Stortinget i januar 2008. I «Klimaforliket» som 


10

le inngått mellom alle partiene (bortsett fra 

Fremskrittspartiet), etableres målet om norsk 

karbonnøytralitet senest i 2030. Dette vil si at 

Norge skal bidra med reduksjoner hjemme og 

ute tilsvarende landets egne utslipp. Av disse 

utslippsreduksjonene skal 15-17 millioner tonn 

skje innenlands innen 2020. 

En grunnleggende problemstilling knyttet til 

hierarkiet av klimamålsetninger er at de ikke 

er forankret i et fast forpliktende globalt mål. 

Klimagassene har en global virkning, og de 

store utslippskildene er globalt mobile på noe 

sikt. Dette innebærer at regionale og nasjonale 

klimamål bare har en mening i den grad de fører 

til tiltak som faktisk bidrar til å redusere globale 

utslipp. Dette er også bakgrunnen for at FNs 

Klimakonvensjon også legger føringer for at land 

som iverksetter tiltak for å begrense klimagassutslipp 

ikke må gjøre det på en måte som 

medfører karbonlekkasje. 

3.2 Energipolitiske mål 

Tilgangen på energi er avgjørende i dagens 

samfunn. Energiområdet er derfor et sentralt 

politikkområde med mange politiske mål. 

Forsyningssikkerhet og sosialt akseptable priser 

er de grunnleggende energipolitiske målene. 

Videre er det viktig at produksjon og distribusjon 

av kraft skjer så rasjonelt og bærekraftig 

som mulig, og at dette i seg selv skaper lønnsom 

næringsvirksomhet i store deler av landet. I 

denne forbindelse legges det i Norge avgjørende 

vekt på «nasjonal styring og kontroll». Det er 

for eksempel bare stat og kommune som kan eie 

kontrollerende deler av norsk vannkraftproduksjon 

over en viss størrelse. 

I energipolitikken er det tradisjonelt lagt stor 

vekt på målet om å nytte norske energiressurser 

som grunnlag for industriutvikling. 

Historisk har vannkraftutbygging og etablering 

av kraftkrevende industri vært to sider av 

samme sak. Dette har formet både produksjon 

og distribusjon av elektrisk kraft og det har 

lagt grunnlaget for viktige deler av landets 

industristruktur og bosettingsmønster. I denne 

forbindelse er det også viktig å se på leverandørindustrien 

til energiproduksjon og forbruk, både 

den petroleums- og fornybarbaserte. Dette er en 

industrigruppe som også er viktig for utvikling 

av framtidens nye energiløsninger. Utviklingen 

av leverandørindustrien må derfor også omfattes 

av de energipolitiske målsetningene. 

Rammen rundt både forsyningssikkerhet og 

næringsutvikling som sentrale energipolitiske 

mål er definert av miljø- og klimapolitiske 

hensyn. Energidebatt og miljødebatt har vært 

nært knyttet sammen på en slik måte at naturvernhensyn 

har satt stadig trangere rammer for 

utvikling av fornybar energi i Norge. Fram til 

nå har dette særlig begrenset mulighetene til 

utbygging av ny vannkraft. 

3.3 Næringspolitiske mål 

Næringspolitikk dreier seg om å legge til rette 

for den verdiskaping som må skje som grunnlag 

for velstand og velferd i samfunnet. Den skal 

bidra til å skape lønnsomme arbeidsplasser, 

gjerne spredt i hele landet. Samfunnets fremste 

oppgave i næringspolitikken er å skape gode 

rammebetingelser. Dette skjer ikke minst gjennom 

økonomisk politikk, utdanning, forskning 

og nødvendig infrastruktur. 

Norsk næringspolitikk må ta full høyde for en 

stadig mer åpen global konkurranse. Norsk 

næringsliv, med industrien i spissen, har sitt 

tyngdepunkt i bransjer som er særlig utsatt 

for internasjonal konkurranse. Det å bevare og 

styrke industriens konkurranseevne vil derfor stå 

sentralt i norsk næringspolitikk. 

Internasjonal konkuranseevne vil avhenge av 

mange forhold. Lønns- og kostnadsnivå, kompetansekapasiteten 

og produktiviteten er sentrale 

elementer. Av naturgitte og historiske grunner 

har Norge utviklet et spesielt tyngdepunkt av 

industri og næringsliv som baserer seg på landets 

rikelige tilgang på energiressurser. Dette gjelder 

både tilgangen på vannkraft og olje og gass. 

Felles for de næringene som er bygd opp på basis 

av disse naturgitte forutsetningene er avhengigheten 

av en forutsigbar energi- og klimapolitikk. 

Innovasjon og nyskaping er en annen hovedpilar 

i næringspolitikken. Samfunnet må legge til 

rette for teknologiutvikling og etablering av 


11


nye virksomheter. Dette vil alltid være viktig, 

men understrekes helt spesielt i forhold til de 

klimapolitiske utfordringene verden står overfor. 

Klimatrusselen krever et industrielt paradigmeskifte 

med nye markeder, nye produkter og 

løsninger. Evnen til omstilling, og kapitalgrunnlaget 

for å kunne ta risiko som tidlig aktør i nye 

markeder, vil måtte stå sentralt i klimarelatert 

næringspolitikk. 

En god klima- og energipolitikk er avgjørende 

for næringsutviklingen i Norge. Samtidig er 

utviklingen av norsk industri og teknologimiljøer 

avgjørende for realiseringen av norske 

klima- og energipolitiske mål. 

12

4. Noen utviklingstrekk og 

sammenhenger 

Det er nødvendig å være bevisst på noen 

utviklingstrekk og sammenhenger for å forstå 

behovet for en helhetlig politikk. Mange sektorer 

og bransjer er i prinsippet involvert og påvirket, 

men klarest kommer sammenhengene til uttrykk 

når det gjelder kraftrelatert industri. Nedenfor 

drøftes noen forhold som ofte er undervurdert i 

debattene. 

4.1 Industriens kraftforbruk 

Store deler av fastlandsindustrien i Norge er utviklet 

på grunnlag av landets rikelige muligheter 

til å produsere vannkraft. Utbygging av vannkraftressursene 

og investering i nye industrianlegg 

har i stor grad skjedd samordnet. Delvis var det 

industrien som selv bygde ut kraft og delvis var 

kraftutbygger avhengig av å knytte til seg en 

langsiktig industrikunde for at utbygging skulle la 

seg gjennomføre. Denne sammenhengen mellom 

utbygging av fornybar kraft og industriutvikling 

har gitt avgjørende føringer på lokalisering og 

samfunnsutvikling, den har påvirket infrastruktur 

som veier, havner og kraftnett og den har satt 

retning for teknologi- og kompetanseutvikling. 

Over en fjerdedel av landets kraftproduksjon går 

i dag inn i denne industrisektoren. Det som skjer 

med denne industrien har derfor store konsekvenser 

for kraftpris i markedet og behovet for nettkapasitet. 

En utfasing av industrien vil føre til store 

kostnader på nettsiden fordi forbruksmønsteret 

endres og nytt nett må bygges. I tillegg kommer 

andre omstillings- og strukturkostnader knyttet 

til endret bosettingsmønster. Energipolitikk og 

industriutvikling er tettere knyttet sammen i 

Norge enn i de aller fleste andre land. 


FIgur 2. Industriens andel av kraftforbruket i Norge. 

13

Figur 3 – denne er NY fra forrige 

Utslipp av klimagasser, etter kilde 

1990-2010*. Millioner tonn CO 2 -ekvivalenter 

KIldE: UtslIppsrEgNsKapEt tIl statIstIsK sENtralbyrå 

Og KlIma- Og fOrUrENsNINgsdIrEKtOratEt 

Kilde: Utslippsregnskapet til Statistisk sentralbyrå og Klima- og forurensningsdirektoratet. 

FIgur 3. Oversikt over utslipp fra ulike samfunnssektorer de siste 20 årene. 


14 

4.2 Industriens klimagassutslipp 

I motsetning til det som er vanlig for industriens 

klimagassutslipp ellers i verden, har en liten del 

av de norske klimagassutslippene fra industrien 

sammenheng med energiforbruket. I Norge 

dekkes en stor del av industriens energibehov 

av fornybar vannkraft, noe dekkes av bioenergi 

(da særlig i treforedlingsindustrien), mens 

resten dekkes av olje og gass. Det aller meste av 

klimagassutslippene fra industrien er knyttet 

til prosessutslipp og da særlig utslipp forbundet 

med bruk av kull og koks som reduksjonsmiddel 

i metallurgiske prosesser. Forenklet sagt 

innebærer det at metalloksider som finnes i 

naturen tilføres energi (i form av elektrisk kraft) 

og karbon (i form av kull eller koks). Resultatet 

av en slik prosess er at oksygenet i råmaterialene 

binder seg til karbon og en får ut rent metall og 

CO 2 . 

Som det framgår av figur 3 er industrien den 

eneste samfunnssektor som reduserer sine 

utslipp. 

Den store veksten i utslipp fra olje- og gasssektoren 

trenger en egen kommentar. Denne 

utslippsveksten må for det første sees i sammenheng 

med den store produksjonsøkningen, og da 

særlig av gass. For det andre vil produksjon på 

store havdyp og i felt som nå går mot slutten av 

sin levetid kreve større energibruk per produsert 

enhet. Bak den registrerte utslippsveksten ligger 

likevel en betydelig positiv teknologiutvikling 

som bidrar til å redusere utslippene per produsert 

enhet energi gitt dagens forutsetninger for 

produksjon. 

Utviklingen i 2009 er noe spesiell både for 

olje og gass og for industrisektoren for øvrig. 

Det skyldes «finanskrisen». Langtidstrendene 

for industriutslippene er rimelig robuste. 

Utslippsreduksjonene her skjer samtidig som 

produksjonen i denne sektoren vokser. 

Selv om ikke alle industribedrifter har like 

markerte resultater som det figur 3 viser, har 

industrien som helhet en klar forbedring i 

«klimaproduktiviteten» de siste 15-20 årene. 

70 prosent av alle norske klimagassutslipp er 

omfattet av enten avgift eller kvoteregulering, 

eller begge deler. De 30 prosentene som ikke er 

omfattet av slike tiltak er i all hovedsak knyttet 

til industri eller landbruk. Kvotekostnaden

Figur 4 – denne er oversendt tidligere, jeg har skrevet overskrift for at det skal bli litt tydligere 

CO 2 -ekvivalenter og metallproduksjon 

Kilde: Søral 

KIldE: sør-NOrgE alUmINIUm 

FIgur 4. sammenhengen mellom klimagassutslipp og aluminiumsproduksjon i sør-Norge aluminium. 

for den industrien som er omfattet av denne 

ordningen har fram til nå vært betydelig 

lavere enn det avgiftsnivået som er etablert for 

andre sektorer. På denne bakgrunn framstår 

utviklingen i klimagassutslipp som et paradoks. 

Industrisektoren som har vært fritatt for CO 2 - 

avgift, eller som har deltatt i kvotesystemet, med 

moderate kvotekostnader, er den eneste sektoren 

som kan vise til betydelige utslippskutt. 

Kjennskap til mekanismene bak industriens 

store framgang i «klimaproduktivitet» er vesentlig 

for å kunne forstå grunnlaget for klima- og 

energipolitikken. Som figur 3 og 4 viser, har 

industrien til tross for at avgiftsvirkemiddelet 

ikke er benyttet hatt en betydelig reduksjon 

av sine utslipp. Hovedvirkemiddelet i denne 

politikken er basert på forhandlede avtaler mellom 

industrien og myndighetene. Nedenfor gis 

en kort omtale av disse avtalene: 

Svovelavtalen 

Avtalen om reduksjon av utslipp av SO 2 fra 

prosessindustrien ble underskrevet i 2001. 

Bakgrunnen for denne avtalen var Norges 

forpliktelse i henhold til Gøteborgprotokollen. 

Mens utslippene i 1999 var totalt på 16.680 

tonn, forpliktet industrien seg til å kutte utslippene 

med 5.000 tonn til 2010. Avtalen er nå 

forlenget til 2014. Industrien er da forpliktet til 

et totalutslipp på maksimum 11.000 tonn SO 2 . 

Anslag for utslippene i 2010 viser at utslippene 

allerede nå er kommet ned i under 11.000 tonn. 

NO x -avtalen 

15 næringsorganisasjoner (inkl. Norsk Industri) 

inngikk i 2008 en avtale med Miljøverndepartementet 

om å redusere NOx-utslippene med 30.000 

tonn innen 2011 i forhold til referansebanen. 

Avtalen er bygget opp på lignende måte som 

Svovelavtalen. Avtalen er videreført til 2017, med 

mål om ytterligere 16.000 tonn utslippsreduksjon. 

Aluminiumsavtalen 

I 1997 ble det inngått avtale mellom aluminiumsprodusentene 

og Miljøverndepartementet. 

Avtalen forpliktet industrien til å redusere klimagassutslippene 

fra 5,47 kg CO 2 -ekvivalenter 

per kg aluminium i 1990, til 2,46 kg i 2005. Da 

resultatene ble oppgjort etter 2005 viste det seg 

at utslippet var kommet ned i 2,07 kg. 


15


Klimaavtale 2007 («poolavtalen») 

Klimaoverenskomst i to deler for kvotepliktig 

(handelsbedrifter) og ikke-kvotepliktig 

(poolbedrifter) prosessindustri ble inngått i 

2004. Totalutslippene for disse bedriftene var 

16,8 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter i 1990. 

Utslippsforpliktelsen i 2007 var 13,5 millioner 

tonn. Resultatet ble 12,4 millioner tonn. 

Klimaavtalen 2008-2012 

Avtale om klimagassreduksjon i perioden 

2008-2012 for ikke-kvotepliktige prosessindustribedrifter 

ble inngått i 2009. Under 

denne avtalen ligger det også en avtale om 

innkjøp av klima- og energieffektivt utstyr. 

Mens utslippene fra bedriftene som omfattes 

av avtalen var 11,1 millioner tonn i 1990 og 

faktiske utslipp i 2007 var 6,4 millioner tonn, 

er målet nå å komme ned på 6,2 millioner tonn 

som gjennomsnitt for 2008-2012. 

Bidrar til mer forutsigbarhet 

De avtalene som her er nevnt baserer seg på 

at industrien kollektivt har forpliktet seg til 

kg CO 2 -ekv/kg aluminium 

konkrete utslippskutt mot at myndighetene har 

gitt forutsigbarhet med hensyn på avgiftsnivå 

og virkemiddelbruk i avtaleperioden. Fordelen 

med dette er at de aktuelle industribransjene i 

fellesskap har kunnet styre sine ressurser inn mot 

de tiltakene som koster minst å gjennomføre. 

Videre har ressursene kunnet brukes direkte til 

utslippsreduserende tiltak og ikke bare ende opp 

som avgiftskroner i statskassen. Avtalene har gitt 

en forutsigbarhet som har vært nødvendig for 

bedriftenes investeringsbeslutninger. 

Ser en nærmere på de store utslippsreduksjonene 

som er oppnådd i perioden, vil en få belyst et 

annet meget viktig forhold. En vil se at de største 

utslippsreduksjonene henger sammen med 

store investeringer i nye produksjonsanlegg og 

utvikling og introduksjon av ny teknologi. Best 

belyses dette i aluminiumsindustrien. 

I avtaleperioden er det gjort store investeringer 

i fornyelse og oppgradering av alle aluminiumsverkene 

i Norge. De største investeringene er 

foretatt på Sunndalsøra og i Mosjøen. Avtaler 

og miljøkrav har langt fra alene begrunnet 

disse innvesteringene. Klimaframgangen er i 

16 

FIgur 5. Utvikling av spesifikt klimagassutslipp fra aluminiumsindustrien.

Figur 6 

Større industriinvesteringer siden 2000 

Bedrift Produkt Investering Tid 

Alcoa Mosjøen Alu + anode 4,5 mrd kr 2002-07 

Ineos Bamble Kjem.råvare 4-6 mrd kr 2004-07 

Hydro Sunndal Aluminium 6 mrd kr 2002-04 

REC Herøya Solcelle 5 mrd kr 2004-08 

REC Glomfjord Solcelle 2,5 mrd kr 1997-2008 

Boliden Odda Sink 1,5 mrd kr 2002-04 

Elkem Solar Solcelle 3 mrd kr 2005-09 

Mongstadraff. Raffinering mv ~10 mrd kr 2003-11 

Kårstø Etan mv. 2 mrd kr 2002-05 

Norsun Årdal Solcelle 2 mrd kr 2006-10 

FIgur 6. Oversikt over noen større industriinvesteringer i kraftintensiv industri de siste 10-15 årene. 

all hovedsak skapt gjennom investeringer som 

er forankret i kommersielle vurderinger av når 

og hvor det er fornuftig å fornye eller utvide 

kapasitet i produksjonen. Dersom en ikke har 

en positiv framtidstro eller investeringsevne, 

fører det til at en tøyer levetiden på gamle anlegg 

og «flikker» på gammelt utstyr og gammel 

teknologi. Det ville holdt utslippene på et høyere 

nivå. 

Den framgangen en ser i form av reduserte 

industriutslipp, baserer seg i det alt vesentlige på 

vurderinger og beslutninger fra tiden før 2005, 

en periode med moderate kraftprisforventninger 

i Norge og Norden. Dette var den perioden hvor 

en så positive konsekvenser av liberaliseringen av 

kraftmarkedene og før en kjente konsekvensene 

av CO 2 -kvotesystemet i Europa. 

Som det framgår av oversikten er planer 

og beslutninger i all hovedsak tatt før EU 

etablerte sitt kvotehandelssystem i 2005. 

Solcelleinvesteringene er et unntak for dette. 

Denne industrien er relativt mindre avhengig av 

kraftprisen enn de andre bransjene. 

De industrisektorene som ikke har vært 

underlagt CO 2 -avgifter har faktisk vist seg å ha 

størst utslippsreduksjon. Dette kan fortone seg 

som et paradoks for noen som argumenterer for 

avgiftspolitikk som det beste klima- og miljøvirkemiddel. 

Faktisk er det slik at det er grunnlag 

for å frykte at etablering av kvotehandel med 

klimagasser i EU reduserer en vesentlig del 

av forutsetningen for fortsatt framgang i den 

delen av industrien som konkurrerer i globale 

markeder. Kvotehandelen med klimagasser 

kan føre til økte kostnader og større usikkerhet. 

Dette reduserer investeringsevnen og kan stoppe 

introduksjon av ny teknologi. 

En ytterligere illustrasjon av at framgangen er 

knyttet til investeringer og fornyelse, kan en se 

gjennom å studere energiforbruket i aluminiumsindustrien 

og hvordan dette er knyttet til de 

ulike teknologiene som har vært benyttet fram 

til i dag. 

Slike teknologisprang som en ser illustrert i 

figur 7 innebærer at det i praksis må bygges 

nye anlegg og foretas milliardinvesteringer. 

Forutsetningen for slik teknologiutvikling og 

slike kapasitetsfornyelser er derfor at investor 


17

kWh/kg aluminium 

FIgur 7. Energiforbruket ved produksjon av aluminium basert på ulike teknologier. 


kan kalkulere med framtidig lønnsomhet. 

Forhold som svekker konkurranseevnen og 

skaper usikkerhet rundt framtidige ramme- 

betingelser, bremser investeringsviljen, teknologiutviklingen 

og dermed klimaframgangen. 

18

4.3 Karbonlekkasje 

Karbonlekkasje oppstår når klimapolitikk fører 

til at produksjon og utslipp flyttes fra de land 

som iverksetter klimatiltak og til land som 

ikke iverksetter slike tiltak. Problemstillingen 

er direkte knyttet til det forhold at det store 

flertall av verdens land ikke iverksetter tiltak mot 

klimagassutslipp. Dette skaper betydelig konkurransevridning 

og innebærer gradvis nedbygging 

av industrien i land med klimatiltak, mens den 

økende globale etterspørselen etter materialer og 

produkter dekkes av kapasitetsutvidelser i land 

uten klimatiltak. 

Karbonlekkasjeproblemet er prinsipielt drøftet i 

forbindelse med FNs arbeid for å skape et globalt 

forpliktende avtaleverk. Høyest på dagsordenen 

står det i EU, hvor ambisiøse mål og konkrete 

tiltak står i reell fare for å svekke konkurranseevnen 

til europisk industri, og med økte globale 

utslipp som konsekvens. 

Da norsk industri jevnt over er teknologiledende 

og dessuten basert på vannkraft med kort transportavstand, 

vil nedleggelse av denne industrien 

kunne medføre betydelig økte globale klimagassutslipp. 

Mens ett kg aluminium produsert 

på norsk vannkraft slipper ut to kg CO 2 , vil 

tilsvarende produksjon basert på kullkraft bety 

12-20 kg CO 2 . 

I Norge skjer produksjonen utelukkende på 

grunnlag av vannkraft. Her blir derfor de samlede 

utslipp ca to kg per kg aluminium. Det meste av 

verdens produksjon skjer imidlertid ved hjelp av 

kullkraft. Her kommer utslippene opp i over 14 

kg per kg aluminium. Der hvor en produserer ved 

hjelp av gasskraft blir tilsvarende utslipp på ca 

åtte kg. 

Det vil med rette kunne hevdes at disse tallene 

ikke gir det hele bildet av sammenhengen. 

Forskjellen på utslippsnivå har to årsaker. 

Produksjon i Norge skjer stort sett med en klimaeffektiv 

teknologi og utslippene er slik sett lavere 

enn i flere andre land, men teknologi er flyttbar. 

Flere av de mest moderne og effektive fabrikkene 

ligger også i dag utenfor Europa 

Hovedforskjellen i utslippsnivå er likevel knyttet 

til energikilden. Norge produserer på grunnlag 

av fornybar vannkraft, mens det meste av 

produksjonen i verden skjer med kullkraft. Så 

vil det kunne hevdes at en eventuell flytting av 

produksjon fra Norge til andre land vil kunne 

frigjøre norsk vannkraft som så kan eksporteres 


FIgur 8. Klimagassutslipp fra produksjon av ett kg aluminium ved ulike energibærere. 

19


og erstatte kullkraft i Europa. Dette vil påvirke 

totalregnskapet, men en må også ta i betraktning 

de energitapene og de transportkostnadene dette 

vil medføre. Det er heller ikke uten videre opplagt 

at norsk krafteksport vil føre til tilsvarende reduksjon 

av annen kraft. – Noe kan faktisk gå til økt 

forbruk i importlandet. 

Videre er det slik at en flytting av norsk vannkraftbasert 

produksjon også vil kunne påvirke 

utbygging av fornybar energi i Norge slik at 

produksjonen av slik energi faktisk vil bli mindre 

om norsk industri reduserer forbruket. 

En beregning foretatt av Naturvernforbundet 

viser at energiforbruket ved transport av aluminium 

fra Nordland til aktuelt marked er mindre 

enn to prosent av det samlede kraftforbruket i 

produksjonen av aluminium, mens transport av 

tilsvarende mengde elektrisitet er beregnet til å gi 

15-20 prosent energitap. Dette viser at transport 

av kraft over lange avstander, fra for eksempel 

Nord-Norge, vil være dårlig ressursøkonomi. 

Alternativet er å legge ny industriproduksjon i 

nærheten av kraftkilden og transportere energiintensive 

produkter til markedene. 

Det er vanskelig å sette opp et eksakt riktig 

regnskap for konsekvensene på de totale globale 

klimagassutslippene, men det synes likevel å 

være et robust grunnlag for å legge til grunn at 

flytting av kraftintensiv produksjon, fra nærhet til 

norske vannkraftverk til land som baserer seg på 

kullkraft eller annen fossil energibærer, vil gi en 

betydelig negativ global klimakonsekvens. 

Klima- eller energipolitiske tiltak som øker 

sannsynligheten for at norsk industriproduksjon 

bygges ned må derfor antas å føre til økte globale 

utslipp. 

20

5. Energi, marked og politikk 

Produksjon og distribusjon av energi har både i 

vårt land og i store deler av verden vært underlagt 

grader av politisk styring og kontroll. Dette henger 

sammen med at energi og energiforsyning er en 

strategisk råvare og infrastruktur, og at det i energiforsyningen 

lå vel til rette for monopoldannelser. 

I dette avsnittet vil en stort sett begrense drøftingene 

til produksjon og distribusjon av elektrisitet. 

Selv om Norge har store industriaktiviteter og 

inntekter fra olje- og gassområdet, er dette et felt 

som i vesentlig grad påvirkes av globale markeder 

og av politiske beslutninger i mange land og 

internasjonale fora. Slik sett er de globale klimakonsekvensene 

av oljevirksomheten i begrenset 

grad påvirkbart av norsk politikk. 

Oljeaktivitetene i Norge påvirker imidlertid 

nasjonale utslipp av klimagasser og det virker inn 

på behov for produksjon og distribusjon av elektrisitet. 

Videre vil avgifts- og støttepolitikken påvirke 

forholdet mellom bruk av olje og elektrisk kraft. 

Ut over dette er det trolig slik at petroleumsaktiviteten 

som sådan har begrenset virkning på norske 

energi- og klimapolitiske forhold. Det legges da til 

grunn at eventuelle kutt i norsk produksjon vil bli 

erstattet med andre fossile energibærere. Eventuelle 

norske produksjonskutt ville trolig innebære at 

det tidligere vil bli tatt i bruk energibærere med 

mer negative miljøkonsekvenser, som for eksempel 

oljesand og skifergass. Vi nøyer oss derfor 

med å begrense drøfting av oljevirksomheten til 

forhold som påvirker nasjonalt forbruk av energi. 

5.1 Kraftmarkedet 

Energiloven fra 1990 la grunnlaget for etablering 

av et norsk marked for omsetning av kraft. Senere 

er dette markedet utvidet gjennom lignende 

lovendringer i de andre nordiske land. Resten av 

Europa er inne i den samme utviklingen. Elektrisk 

kraft omsettes nå i markeder hvor pris bestemmes 

av forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Tidligere 

ble omsetning og prisdannelse i stor grad styrt 

av politiske beslutninger eller av forhandlinger 

mellom lokal produsent og kjøper. Det nye som 

liberalisering av kraftmarkedene introduserte, var at 

de lokale monopolene ble brutt opp og en fikk markedsbasert 

prisdannelse og investeringsinsentiver. 

Distribusjon av elektrisk kraft er en sak for seg, se 

kap. 5.2. Det ligger i sakens natur at det vil være 

svært urasjonelt å ha flere alternative nett mellom 

en produsent og en forbruker. Derfor er nettselskapene 

monopolister innenfor sitt område. 

Selv om det er foretatt et formelt og reelt skille mellom 

produksjon og distribusjon av kraft, er det en 

betydelig sammenheng mellom kraftmarkedet og 

distribusjonssystemet. Begrensninger i overføringskapasiteten 

vil ofte føre til at «markedet» deles i 

mange småmarkeder. Dette er nødvendig for at 

det skal kunne etableres balanse mellom produksjon 

og forbruk i et geografisk område. 

Selv om kraft nå omsettes i kraftmarked som er 

sammenlignbart med de fleste andre markeder for 

varer og tjenester, er det likevel noen forskjeller 

som blir mer og mer iøynefallende. Normalt vil 

den prisen som et marked over tid fremskaffer 

være styrende for både forbruk og investeringer 

i ny produksjonskapasitet. Den mest iøynefallende 

forskjellen mellom kraftmarkedet og andre 

markeder er knyttet til muligheten til å etablere 

ny produksjonskapasitet. 

Etablering av ny kapasitet er forbundet med svært 

omfattende og langdryg konsesjonsbehandling. 

Dette innebærer at det tar lang tid før en investeringsimpuls 

fra markedet utløser ny kapasitet. 

For det andre er det lagt strenge politiske føringer 

på hva slags ny kapasitet som er politisk «legal». 

I Norge er det for eksempel ikke mulig å bygge 

kjernekraft, selv om dette skulle være lønnsomt. 

Gasskraft uten CO 2 -rensing er heller ikke en 

påregnelig mulighet. Videre er det «erklært» at 

«de store vannkraftutbyggingenes tid er forbi», 

noe som i praksis har begrenset de politiske 

mulighetene for å få tillatelse til å gjennomføre 

nye lønnsomme vannkraftutbygginger. 

Det største potensialet til bygging av ny kapasitet 

på basis av prisimpulser i markedet er med andre 

ord begrenset av politikk. 


21


22 

Norge og Norden har relativt velfungerende 

markeder, men prisdannelsen blir i økende grad 

styrt av politiske føringer. Med bakgrunn i 

klimamotivert energipolitikk i EU, hvor det settes 

inn subsidier for å nå kvantitative mål for ny fornybar 

energi, gis det investeringsimpulser som er 

uavhengig av den ordinære balansen i markedet. 

Subsidiebasert satsing på ny fornybar energi virker 

isolert sett til å dempe kraftprisene. På forbrukssiden 

settes det inn tiltak for å redusere forbruket 

(enøk-virkemidler). Personer og bedrifter stimuleres 

til å redusere sitt forbruk til et lavere nivå 

enn det de isolert sett velger i forhold til en gitt 

markedspris. Dersom disse tiltakene virker etter 

sin hensikt vil de også påvirke kraftbalansen slik 

at prisene blir lavere enn det de ellers ville ha vært. 

Kvantitative reduksjonsmål stimulert gjennom 

støttetiltak blir derfor dyrere å nå jo nærmere en 

måtte komme målet. 

EU-politikken, som også legger avgjørende føringer 

på norsk politikk, stimulerer både ny produksjon 

og forbruksreduksjoner med politiske virkemidler 

på samme tid. Dette skjer samtidig med at en 

forutsetter at kraftmarkedene skal fungere som 

ordinære markeder. I Norge har likevel virkningen 

av denne politikken trolig hatt moderate praktiske 

konsekvenser. Virkemiddelbruken har i praksis 

vært mer moderat enn det en kunne forvente ut 

fra de politiske erklæringene som har kommet fra 

flere Regjeringer og partier. Typisk for de senere 

års energipolitiske virkemidler er at de i praksis har 

vært for svake til faktisk å bli tatt i bruk. Enova har 

i praksis hatt føringer som gjør at de har slitt med å 

få brukt opp sine disponible midler. 

Et helt spesielt forhold ved det norske kraftmarkedet 

er knyttet til lovgivningen som styrer hvem 

som kan eie eller bygge vannkraftanlegg. Som en 

konsekvens av at den norske hjemfallsordningen 

ble kjent ulovlig i henhold til EØS-avtalen, valgte 

man å «nasjonalisere» vannkraftanleggene (med 

unntak for de aller minste). Dette setter i realiteten 

en spesiell ramme rundt aktørbildet på vannkraftsiden 

i Norge. Aktørene i det ordinære næringslivet 

er i realiteten utelukket fra denne bransjen, 

og energisektoren i Norge får en helt annen type 

eierskap enn det som er vanlig i resten av Europa. 

Som en oppsummering er det grunn til å hevde at 

både klimapolitiske og miljøpolitiske mål styrer 

tilbud, etterspørsel, prisdannelse og investeringer i 

kraftmarkedet. 

5.2 Distribusjon av kraft 

Selv om det er mange aktører som eier og driver 

kraftnett i Norge, er hver aktør monopolist på 

sin del av nettet. De mange nettmonopolistene 

er underlagt svært detaljerte bestemmelser som 

regulerer hva de skal levere av tjenester, hvilken 

kvalitet tjenesten skal ha og hvilken fortjeneste de 

i realiteten kan ha på sin investerte nettkapital. 

Den variasjon en vil finne i ulike nettselskapers 

fortjeneste forklares i all hovedsak av hvor 

effektivt de makter å drive, og hvor godt de klarer 

å utnytte sine nettinvesteringer. I dag opereres det 

med tre nettnivåer: Sentralnettet, regionalnettet 

og det lokale distribusjonsnettet. 

Mellom kraftprodusentene og forbrukerne er det 

ikke bare et markedskryss, men også et fysisk 

transportsystem for kraft. Det hjelper lite for en 

selger og en kjøper av kraft å bli enige om volum 

og pris om ikke kraften kan leveres. Videre er 

kraft en «ferskvare» hvor produksjon og forbruk 

må skje på samme tidspunkt. 

Statnett er systemansvarlig og skal sørge for 

leveringskvaliteten i kraftnettet. De virkemidlene 

de kan benytte seg av for å utøve denne rollen på 

lang sikt er stort sett begrenset til det å investere i 

ny nettkapasitet. På kort og mellomlang sikt har 

de flere virkemidler til rådighet, så som etablering 

av prisområder, og kjøp av energi- og effektreserve 

av markedsaktørene. I siste instans vil NVE 

kunne iverksette rasjonering for å hindre totalt 

sammenbrudd i kraftsystemet. 

Store endringer i en etablert kraftbalanse, som for 

eksempel endring av store forbruksenheter eller ny 

produksjon kan stort sett bare håndteres gjennom 

bygging av nytt nett. Dette illustreres best av 

den situasjonen som oppstod i Møre og Romsdal 

ved bygging av Ormen Lange og ved utvidelse av 

Hydros anlegg på Sunndalsøra. Her har man likevel 

tatt i bruk et nytt virkemiddel ved at Statnett 

har fått anledning til å bygge reservekapasitet i 

form av såkalte «mobile» gasskraftverk. Dette er 

svært kostbare anlegg som bare skal kunne brukes 

i helt ekstreme tilfeller. Selv om disse anleggene 

ikke brukes, innebærer de store kostnader som

Foto: iStockphoto 

forbrukerne må betale. Regningen betales i sin 

helhet av brukerne av sentralnettet via nettleien. 

Et nøkkelspørsmål som knytter seg til Statnett 

og de andre nettaktørenes rolle er fordeling av de 

kostnadene som skapes i disse monopoltjenestene. 

I tillegg til spørsmål om hvordan nettkostnadene 

skal fordeles mellom ulike kategorier aktører 

på forbruks- og produksjonssiden, reises også 

spørsmål om kostnadene ved innvesteringer i nytt 

nett og i reservekraftverk kunne håndteres på en 

annen måte enn det som skjer i dag. 

Bygging av nett er svært kostbart og kontroversielt 

i forhold til naturinngrep. Pengene som i dag blir 

brukt til å bygge linjer kunne i gitte situasjoner ha 

vært brukt på andre måter, ved at man for eksempel 

legger ut ny produksjonskapasitet eller store 

forbruksendringer på anbud. Slik energiforvaltningen 

er innrettet i dag skjer ikke dette. Dersom det er 

forhold i energiloven eller i Statnetts retningslinjer 

som hindrer en samfunnsøkonomisk tilpassing på 

dette området, må loven eller retningslinjene endres. 

En rekke prosesser rundt nettstruktur er nå i 

støpeskjeen. Blant annet har NVE gjennom et høringsnotat 

foreslått å lage et felles tarifferingsområde 

mellom sentral- og regionalnett. En så stor endring 

i kapitalbasen som grunnlag for tarifferingen er 

problematisk for industrien. Det blir uoversiktlig og 

insentivene til rasjonell nettdrift vi kunne bli uthulet. 

Den kraftintensive industrien har per i dag en egen 

tariff. Det ligger nå på bordet en rekke forslag til 

endringer i denne tariffen. Industrien er, og kan 

bli, en ressurs for nettet og kan selge kraft tilbake i 

anstrengte situasjoner. Dette er regulert i markeder 

for effekt- og energiopsjoner. For industrien som 

også er konkurranseutsatt og fleksibel av natur er det 

helt avgjørende at det framover utformes en tariff 

som er forutsigbar og konkurransedyktig og som 

bidrar til å hindre at industrien flagger ut av Norge. 

Statnetts planer for investeringer i sentralnettet 

er massive. I tillegg kommer usikkerheten 

knyttet til hvilken politikk som legges til grunn 

for kabling av enkelte strekk. Utfallsrommet er 

stort. I et scenario med mye kabling vil Statnetts 

utgifter mangedobles. Bare for industrien betyr 

dette årlige ekstrakostnader i milliardklassen. 

Industritariffen må utformes på en måte som 

skjermer industrien for disse ekstrakostnadene. 

Det felles markedet for elsertifikater er nå vedtatt 

av Stortinget. Målet er 26,4 TWh ny kraft i 

Norge og Sverige samlet. Denne nye kraften 

krever nett. Det må være en forutsetning at kraftproduksjon 

betaler anleggsbidrag for påkrevde 

nettforsterkninger. 


23

6. De tre store EU-prosessene 

Arbeidet med å realisere «3x20»-målsetningene 

er både knyttet til Europas klimaforpliktelser og 

det har sammenheng med mer strategiske mål 

om større egenforsyning og mindre avhengighet 

av energiimport fra land og områder som det 

knytter seg usikkerhet til. Dette arbeidet har 

så langt nedfelt seg i to vedtatte direktiver, om 

kvotehandel med klimagasser (ETS-direktivet) 

og om fornybar energi (RES-direktivet). Videre 

arbeides det med en revisjon av handlingsplanen 

for energieffektivisering. Disse initiativene legger 

avgjørende føringer for norsk politikk på de 

områdene dette notatet behandler. 

Kvotehandelsdirektivet er nå revidert med 

gyldighet for perioden 2013 til 2020. 

Kvotehandelsdirektivet er også gjeldende for 

Norge, men sen avklaring av formelle beslutninger 

og norske forsøk på særordninger har 

medført at norske virksomheter ikke kom med 

i prøveordningen, og kom sent med i den ordinære 

ordningen. Erfaringene med implementering 

av ETS-direktivet har medført at det nå 

langt på vei erkjennes av norske myndigheter at 

det fins lite spillerom for å lage norske ordninger 

som avviker fra det opplegget EU gjennomfører. 


6.1 Kvotehandelsdirektivet (ETS) 

Omsettbare utslippskvoter for klimagasser 

er etablert som det sentrale klimapolitiske 

virkemiddel i EU. Systemet ble først introdusert 

i 2005 i form av en prøveordning. Deretter 

ble det iverksatt som ordinær ordning i 2008. 

Revisjonen av ETS for perioden fra 2013 innebærer 

i hovedsak tre ting: Det skjer en utvidelse 

av bransjer og virksomheter som omfattes av 

direktivet, det slås fast at kvotene i utgangspunktet 

skal auksjoneres bort og man iverksetter 

tiltak mot karbonlekkasje. 

24 

FIgur 9. Utslippstak for klimakvoter i EU for perioden 2013-2020.

kildE: thEma conSUlting groUp 

FIgur 10. oversikt over historisk sammenheng mellom kullpris, kvotepris og kraftpris. 

EU erkjenner at klimatiltak som etablerer nye 

byrder for europeisk næringsliv har som konsekvens 

at europeisk konkurranseevne svekkes og 

at dette kan innebære at klimagassutslippene 

flyttes til områder som ikke pålegger seg selv 

byrden av kostbare klimatiltak. I sin ytterste 

konsekvens kan dette føre til økte globale utslipp 

ved at produksjonen skjer ved hjelp av mindre 

klimaeffektiv teknologi, eller på grunnlag av 

mindre klimavennlige energibærere. 

Tiltak mot karbonlekkasje iverksettes eller vurderes 

langs to hovedspor. For det første har man 

foretatt en omfattende analyse av hvilke bransjer 

og bedrifter som er utsatt for slik påvirkning 

at det kan skapes karbonlekkasje. De aktuelle 

bransjene/bedriftene tildeles gratis kvoter på 

grunnlag av et nøye gjennomarbeidet benchmarksystem. 

Kun de beste bedriftene i hver bransje får 

tildelt fullt kvotebehov, men også dette avkortes 

hvert år i samsvar med de vedtatte rammene for 

utslippskutt. Dette illustreres i figur 9. 

Det andre hovedsporet i arbeidet for å hindre 

karbonlekkasje i EU er knyttet opp mot den 

kostnadsøkning kvotehandelssystemet skaper 

gjennom kraftprisene. Det meste av tiden vil 

kullkraft være marginal tilbyder av kraft i 

Europa. Kullkraftverkene vil måtte kjøpe kvoter 

når de skal produsere. Kvoteprisen vil øke den 

marginale produksjonskostnaden, og gjennom 

dette markedsprisen på kraft. 

Også i det nordiske kraftmarkedet slår marginalprisen 

på kullkraft direkte inn i kraftprisen. 

Som en «tommelfingerregel» slår kvoteprisen 

inn i prisen på norsk vannkraft med omlag 0,6 

euro per MWh per euro i kvotepris for CO 2 . 

Dette vises i en rapport utarbeidet av Thema 

Consulting Group for Norsk Industri, Energi 

Norge og Industri Energi. 

Utslaget på norske kraftpriser er på nivå med 

andre nærliggende land, også de som i stor grad 

baserer seg på fossile energibærere. 

Dette betyr en prisøkning på elektrisk kraft som 

bedrifter utenfor Europa ikke får. For kraftintensive 

virksomheter i Norge gir dette særlig stor 

risiko for negative konsekvenser for de globale 


25

kildE: thEma conSUlting groUp 

FIgur 11. Estimert gjennomsnittlig overføringsfaktor for co 2 -påslag i kraftprisen i 2013. 


26 

utslippene. Her risikerer en at produksjon flyttes 

fra å være basert på fornybar vannkraft til å bli 

basert på kullkraft. 

EU har satt i verk et arbeid for å motvirke karbonlekkasje 

basert på kvotehandelens virkning 

gjennom kraftprisen. Man planlegger å etablere 

kompensasjonsordninger til de virksomhetene 

som er eksponert. Dette innebærer at det arbeides 

med en endring av EUs regler for statsstøtte 

slik at det etableres hjemmel for å iverksette slike 

ordninger. 

6.2 Fornybardirektivet (rES) 

Målet om at 20 prosent av energiforbruket i 

EU skal være basert på fornybar energi i 2020 

er fulgt opp gjennom Fornybardirektivet. Her 

er forpliktelsen fordelt på de enkelte medlemsstatene 

etter en fordelingsnøkkel som baserer seg 

på naturgitte og økonomiske forutsetninger i det 

enkelte land. 

Norge har erkjent at EUs fornybardirektiv er 

EØS-relevant. Det forhandles nå om vilkårene 

for å innlemme direktivet i EØS-avtalen, 

herunder fastsettelse av det fornybarmålet som 

skal gjelde for Norge. 

Parallelt med forhandlingene med EU har også 

Norge framforhandlet en avtale med Sverige 

om innføring av en ordning med et felles elsertifikatmarked 

– såkalte «grønne sertifikater». 

Hensikten med dette er å fremme produksjon 

av fornybar energi gjennom et markedsbasert 

system. Ordningen legger opp til at produsentene 

av fornybar energi vil motta elsertifikater 

etter hvor mye de produserer, mens leverandørene 

av elektrisk energi blir pålagt å kjøpe slike 

sertifikater etter hvor mye kraft de leverer. Etter 

avtalen skal en slik ordning framskaffe totalt 

26,4 TWh ny fornybar kraft, halvparten av 

dette er forutsatt finansiert av Norge. 

Med Norges helt spesielle utgangspunkt, hvor 

fornybar energi utgjør om lag 60 prosent av 

totalt energiforbruk og etablering av et sertifikatbasert 

støttesystem, er det usikkert om 

fornybardirektivet som sådan vil sette krav om 

ytterligere økt fornybarandel i Norge i 2020. 

Skulle forhandlingene med EU likevel sette krav 

om ytterligere fornybarsatsing, vil det trolig være 

mulig å dekke dette inn gjennom mer vannkraftutbygging, 

noe bioenergi og noe vindkraft. 

Det er mulig å tenke seg ulike framtidsbilder og 

ulike forutsetninger for oppfylling av forpliktelsen 

i direktivet. Da det er forholdet mellom 

totalforbruk og fornybarproduksjon som er

Figur 12 – denne har fått nytt fignr siden sist 

Renewable energy shares according to Annex I og Directive 2009/28/EC and 

according to the NREAP documents (Table 3 of the Template) 

kildE: Ecn EnErgy rESEarch cEntrE oF thE nEthErlandS 

FIgur 12. oversikt over fornybarandelen i ulike land, fra rapporten fra Ecn: projections as published in the national 

renewable Energy action plans of the European member States. 

målsatt, kan målet om en gitt fornybarandel nås 

enten ved å endre totalforbruket eller ved å endre 

fornybarproduksjon. 

Det er et paradoks at et høyt fornybarmål vil 

kunne oppnås gjennom den nedgang i industriens 

kraftforbruk som en kan frykte vil fortsette, 

om det ikke iverksettes effektive tiltak mot 

karbonlekkasje. Et lavt industriforbruk, som 

ikke kan utelukkes ut fra den politikken som nå 

faktisk føres, vil med andre ord kunne innebære 

at et høyt fornybarmål oppnås uten å bygge 

anlegg for ny fornybar energi. 

Fornybardirektivets byrdefordelingsformel, sett i 

sammenheng med problemene rundt karbonlekkasje, 

illustrerer et hovedpoeng i tilknytning 

til behovet for å se flere politikkområder i 

sammenheng. Gjennom å redusere industriforbruket 

forbedrer en fornybarandelen. Samtidig 

reduseres nasjonale klimagassutslipp. Nedgang 

i industriforbruket gir stor måloppnåelse i 

nasjonalt og regionalt energi- og klimaarbeid. 

Problemet er bare at det øker de globale utslippene 

og reduserer verdiskapingen i Norge og 

Europa. 

6.3 Energieffektivisering 

Det foreligger mange utredninger om mulighetene 

til energeffektivisering/-økonomisering 

og det er identifisert en lang rekke virkemidler. 

Både potensialene og mulige virkemidler er 

grundig beskrevet. 

Slike potensialstudier er knyttet til økonomiske 

og teknologiske forutsetninger. Ved dagens energipris 

og tekniske forutsetninger identifiseres 

et visst potensiale. Ved økende energipriser og 

utvikling av ny teknologi vil disse potensialene 

vokse. 

Ingen energi er så klima- og miljøvennlig som 

den en slipper å bruke, men barrierene som 

hindrer at potensialene tas ut er også mange. Det 

har for eksempel lenge vært påvist store potensialer 

som er teknisk realiserbare og økonomisk 

lønnsomme med aktuell energipris, men som 

likevel ikke realiseres. 


27


28 

En skal ikke her gi noen nærmere vurdering av 

hvorfor dette ikke skjer, annet enn å peke på 

at mye av de lønnsomme tiltakene faktisk også 

gjennomføres. Når gjennomført energieffektivisering 

likevel ikke synes godt i statistikken, 

skyldes nok det at noe av gevinsten har blitt spist 

opp av standardhevning (for eksempel bruk av 

varmepumper til kjøling). Andre barrierer som 

hindrer at potensialene ikke blir realisert kan 

være knyttet til tradisjon, kultur og manglende 

kunnskap både hos forbrukerne og hos de 

profesjonelle aktørene. 

De største potensialene har nok et kostnadsnivå 

som ligger i overkant av dagens energiprisforventninger 

og i randsonen opp mot videre 

teknologisk tilpassing og nyutvikling. Skal en 

realisere disse potensialene må det settes inn nye 

og sterkere politiske virkemidler. 

Dersom en er villig til å støtte energieffektivisering 

med like mye som en må støtte for eksempel 

vindkraft med, vil en trolig kunne hente inn 

mange titalls TWh bare gjennom energieffektivisering. 

Ellers er det grunn til å framheve at det er 

industrien som har levert de største resultatene 

på dette området fram til nå. Noe av dette er 

illustrert i kapittel 4.2. De store gevinstene er 

knyttet til investering og fornyelse av anlegg og 

teknologi. Lønnsomme bedrifter kan investere 

og derved gjennomføre energieffektivisering. 

Bedrifter med svak lønnsomhet og liten 

framtidstro vil ofte ikke kunne gjennomføre 

energieffektivisering selv om denne isolert sett er 

lønnsom. 

Energigjenvinning er en spesiell side av energieffektiviseringen. 

På dette feltet har industribedrifter 

gjennomført betydelige tiltak. Det produseres 

i dag noe elektrisk kraft fra «spillvarme» 

i industribedrifter, og flere prosjekter er under 

planlegging. Fra et vanlig norsk smelteverk kan 

det gjenvinnes i størrelsesorden 0,2-0,3 TWh 

bare i form av elektrisitet. Isolert sett kan dette

være lønnsomt. Problemstillingen er ikke først 

og fremst usikkerheten rundt gjenvinningsanleggets 

lønnsomhet. Spørsmålet er snarere knyttet 

til selve smelteverkets lønnsomhet, og da særlig 

knyttet til kraft- og klimakostnader i Norge og 

Europa. 

Et meget viktig næringspolitisk aspekt ved energieffektivisering 

er knyttet til det faktum at produksjon 

av løsningene i seg selv er grunnlag for 

betydelig industri- og næringsvirksomhet. Nye 

materialer, nye systemer og nytt utstyr vil være 

den viktigste forutsetning for å kunne realisere 

potensialene. Det må være et viktig anliggende 

for norsk næringspolitikk å bidra til at norske 

bedrifter og teknologimiljøer kan være med på 

å skape løsninger som er overførbare til andre 

og gjennom dette posisjonere seg i det voksende 

klimamarkedet som er under utvikling. 

Arbeidet med et eget EU-direktiv for energieffektivisering 

er startet. Det er grunn til å anta 

at også dette vil bli gjeldene for Norge. Første 

direktivforslag fra EU Kommisjonen er publisert 

i juni 2011. 


29

7. Innretningen av 

næringspolitiske virkemidler 


En del generelle næringspolitiske rammebetingelser 

og virkemidler er særlig relevante for klima- og 

energipolitikken. Nøkkelen til klimagevinst ligger 

ofte i fornyelse av anlegg og produksjonsutstyr. 

Nyinvesteringer muliggjør bruk av den beste 

tilgjengelige teknologien og ofte vil det være slik 

at muligheten til fornyet satsing og investeringer 

i seg selv er en drivkraft i utviklingen av ny 

teknologi. 

Dagens avskrivingsregler og satser på maskiner og 

utstyr i Norge kan være en brems på fornyelse av 

produksjonsutstyr og anlegg. Slik sett kan disse 

reglene bremse tempo i energieffektivisering og 

klimaframgang. 

Næringsrettet FoU-innsats er et annet sentralt 

virkemiddel. Det er viktig at det skapes en bedre 

sammenheng mellom grunnleggende forskning 

og utviklingsarbeid helt fram til fullskala 

introduksjon av nye løsninger. Det er særlig på 

den kostbare og risikofylte oppskaleringen av nye 

ideer at det i dag kan være størst behov for nye 

virkemidler. 

Markeder drevet av klimahensyn er nye og 

forbundet med stor risiko. Både eksportkreditter 

og garantiordninger må tilpasses de behov og 

muligheter som er under utvikling. 

Dette er noen spredte eksempler på at rammebetingelsene 

på ett område må sees i sammenheng 

med konsekvenser og ønskede resultater også på 

andre områder. 

Selv om hjemmemarked ikke alltid er en forutsetning 

for å lykkes ute, vil det generelt sett være en 

fordel å vise hjemme det en ønsker å markedsføre 

ute. Dette bør legges til grunn når det offentlige 

setter forutsetningene for hva som skal bygges og 

etableres med offentlige midler i Norge. 

30 

Foto: Stock.xcng

8. En helhetlig politikk for klima, 


Til erstatning for dagens sektoriserte tenkning på 

de relevante områdene, vil det være ønskelig med 

en ny tilnærming. Man bør i praksis utvikle en 

helhetlig politikk som er slik «skrudd sammen» at 

den kan presenteres under flere ulike overskrifter, 

som for eksempel: 

• Klimarettet næringspolitikk 

• En næringsrettet klimapolitikk 

Gulvet kan sies å være målet om globale reduksjoner 

av klimagassutslipp. 

Veggene representeres av hensynet til energisikkerhet, 

nødvendigheten av næringsvekst, det 

teknologisk realiserbare og til slutt hva som er 

politisk mulig å få akseptert i et demokrati. Taket 

i det handlingsrommet en må operere innenfor 

dannes av de krav og begrensninger EU og andre 

internasjonale avtaler måtte sette. 

• En nærings- og klimarettet energipolitikk 

• Energiomlegging for fremme av klima og 

næringsutvikling 

Det finnes noen rammer rundt politikkutforming 

på disse områdene som en må forholde seg til. Først 

og fremst gjelder dette de internasjonale avtalene 

Norge er bundet av. I praksis er det EU som legger 

de mest konkrete føringene på det nasjonale 

handlingsrommet. Kvotehandelsdirektivet, 

Fornybardirektivet og Retningslinjene for statsstøtte 

setter rammer som Norge ikke kan overse. 

Det finnes også i praksis noen realpolitiske 

rammer knyttet til verdiskaping og fordeling i det 

norske samfunn. En må legge til grunn at det er 

nødvendig med verdiskaping og vekst i næringslivet. 

Uten slik vekst vil samfunnet i praksis ikke 

klare å drive nødvendig fordelingspolitikk. I et 

demokrati må praktisk politikk innrettes slik at 

den blir forstått og akseptert. 

I den grad det måtte være konflikt mellom et 

langsiktig globalt mål og de til enhver tid gjeldene 

EU-forpliktelsene, må europeiske rammebetingelser 

søkes endret, eller så må det vises aktiv vilje 

til å utnytte det handlingsrommet som ofte måtte 

foreligge. 

Den praktiske politikken må utformes i et 

handlingsrom som billedlig talt er rammet inn av 

gulv, tak og fire vegger. 

De forslag som er drøftet i det videre er forsøkt 

tilpasset forestillingen om det handlingsrommet 

en i praksis står overfor. De fleste forslagene 

er velkjente fra Norsk Industri og ulike andre 

grupper og interessenter. Poenget er å se disse 

forslagene i sammenheng, og slik sett optimalisere 

den samlede måloppnåelsen. 

8.1 Norge som fornybarnasjon 

Fundamentet for en helhetlig energi-, klima- og 

næringspolitikk må baseres på Norges helt unike 

forutsetninger for å produsere fornybar energi. 

Norge må produsere og utnytte fornybar energi i 

det omfang som gir en kostnadseffektiv klimagevinst 

og en framtidsrettet teknologiutvikling. 

Potensialene for produksjon av fornybar energi er 

betydelige. NVE anslår at det er mulig å bygge 

ut totalt ca 40 TWh vannkraft som i dag ikke 

er vernet og til priser som kan være kommersielt 

akseptable. 

For vindkraft på land foreligger det konsesjonssøknader 

og varsel om over 40 TWh i tillegg til 

de ca fire TWh som allerede har konsesjon. De 

tekniske mulighetene er betydelig større, men 

økonomisk er vindkraft trolig ikke lønnsom i 

overskuelig framtid uten betydelig offentlig støtte. 

Til havs er de tekniske potensialene for vindkraft 

nærmest ubegrensede, men de forventede kostnadene 

ligger langt over det som er kommersielt 

realiserbart til dagens forventede energipriser. 


31


32 

Foto: Stock.xcng

Bioenergi er anslått til å ha et teknisk potensial 

på 30 TWh økt produksjon (i tillegg til dagens 

produksjon på ca 13) fram til 2030. Regjeringen 

har satt som mål at produksjonen skal økes med 

14 TWh innen 2020. Også bioenergi vil kreve 

betydelige støtteordninger. Nobio anslår støttebehovet 

til å ligge på opp mot 20 øre per kWh 

for at Regjeringens mål skal kunne realiseres i sin 

helhet. 

En mer offensiv utbygging av vannkraft/småkraft 

vil innebære at de midlene som er forventet å skulle 

gå til subsidiering av fornybar energiproduksjon i 

større grad bør kunne rette seg mot utviklings- og 

demonstrasjonsprosjekter. Gjennom dette kan en 

gjøre norske bedrifter i stand til å delta i produksjon 

og utvikling av fornybar energi der markedsforhold 

og kommersielle rammebetingelser ligger til rette 

for det. 

De tekniske mulighetene til økt produksjon av 

fornybar energi setter ikke grenser for en gradvis 

energiomlegging i Norge. Heller ikke de økonomiske 

forutsetningene begrenser økt produksjon av 

slik energi så lenge vi fortsatt utnytter utbyggbare 

vannkraftressurser. Der er betydelige utbyggingspotensialer 

som trolig er lite kontroversielle. 

Videre er det grunn til å se nærmere på de miljø- og 

naturvernnormene som ble utviklet for vannkraftutbygging 

i tiden før klimautfordringene ble 

erkjent og fokusert. Tiden er nå inne for å revidere 

disse slik at klimakonsekvenser blir en del av 

beslutningsgrunnlaget. I praksis vil dette innebære 

at en vesentlig del av det som nå ikke er omfattet 

av vernevedtak bør kunne utbygges. I forbindelse 

med modernisering og oppgradering av gamle 

utbygginger må en også kunne justere tidligere 

forutsetninger og begrensninger slik at en kan 

hente inn både mer energi og bygge ut større evne 

til effektproduksjon (reguleringsevne). Et positivt 

forhold knyttet til vannkraften er dessuten knyttet 

til forventningene om større tilsig av vann enn det 

som ligger inne i de historiske tallene. 

Vindkraft til lands og til havs kan fases inn når 

det måtte bli mulig å omsette slik kraft til kommersielle 

priser. Ut over dette bør det iverksettes 

tiltak for å utvikle og forbedre teknologi, samt å 

posisjonere mulige leverandører av løsninger og 

utstyr. Norge må særlig satse på offshore-vindkraft. 

Dette er et område hvor norske leverandører bør 

kunne ha naturgitte eller ervervede forutsetninger 

for å kunne medvirke til større energiproduksjon i 

ulike deler av verden. 

Bioenergi bør i prinsippet sees på på samme måte 

som vindkraft. Produksjon av slik energi må 

vurderes i forhold til kommersielle forutsetninger 

på kort sikt og forventede utviklingsmuligheter på 

lang sikt. 

En slik vinkling av norsk fornybarpolitikk 

innebærer at retningslinjene for Enovas arbeid må 

endres, og at det må settes av betydelige midler til 

en miljøteknologiordning. Det er et hovedpoeng 

at offentlige midler går lenger inn i den praktiske 

fullskalautviklingen av nye løsninger enn det som 

har vært tilfelle fram til nå. 

8.2 Nytt nettregime 

Bygging av nytt nett vil ofte være nødvendig for 

å skape balanse mellom produksjon og forbruk 

i ulike regioner. Det er imidlertid viktig at 

systemansvarlig benytter, eller gis adgang til å 

benytte også andre virkemidler enn rene nettinvesteringer. 

Endringer i produksjon eller forbruk 

må også kunne brukes som virkemiddel. Dette 

kan gjøres ved at Statnett gis anledning til å kjøpe 

ny produksjon eller forbruksendring ved å legge 

dette ut på anbud. Kraftoverskudd i en region 

kan for eksempel avhjelpes ved at det stimuleres 

til forbruksvekst i regionen. Dette er aktuelt når 

slike tiltak samlet sett er billigere enn å bygge nytt 

nett og dette forbruket bidrar til å redusere globale 

klimagassutslipp. Tilsvarende kan kraftunderskudd 

i en region avbøtes med å legge ut anbud på 

ny produksjon eller forbruksreduksjoner. 

En slik radikal form for anleggsbidrag og støtte kan 

gi samfunnsøkonomisk gevinst. Det vil bidra til 

redusert behov for nettinvesteringer og naturinngrep 

på grunn av kraftlinjer, og det vil redusere de 

samlede energitapene i kraftnettet. 

Overføringstariffene må bidra til «kortreist kraft». 

Forbruk lokalisert nær opp mot kraftproduksjon 

må få fordel av sin beliggenhet og av de muligheter 

slikt forbruk har til å inngå i et opplegg for 

leveranse av systemtjenester. 


33


34 

Ved utøvelsen av en slik utvidet rolle for å skape 

regional balanse må Statnett kunne støtte de energiformene 

som gir tilstrekkelig rask respons og som 

samlet sett kommer ut med best global miljøgevinst. 

Dette innebærer bl.a. at gasskraft i gitte tilfeller må 

kunne vurderes ut fra sin globale konsekvens, og 

ikke bare ut fra et snevert nasjonalt mål. 

8.3 Kompensasjon for karbonpåslaget 

i kraftpris 

Uten at en høy andel av Norges produksjon av 

fornybar energi fortsatt anvendes til industriformål 

nær kraftverkene i Norge, vil etterspørselen og 

prisene på kraft falle. 

Det kan bli vanskelig å utnytte tilsiget av vann. 

Det må bygges ny overføringskapasitet med store 

energitap og nye naturinngrep, og det skapes 

karbonlekkasje med økte globale CO 2 -utslipp som 

konsekvens. 

Forutsetningen for at industriforbruket skal holdes 

oppe i Norge er ikke minst avhengig av muligheten 

til å kunne benytte kraft til priser som ikke er løftet 

gjennom det europeiske kvotehandelssystemet 

for klimagasser. Det er ikke tenkelig at denne 

industrien investerer og fornyer seg i Norge eller 

Europa dersom kraftprisen her blir påregnelig 

høyere enn i den del av verden som ikke tar på seg 

noen klimaforpliktelser. 

Som følge av dette introduserte EUs kvotehandelsdirektiv 

for 2013 til 2020 et system for kompensasjon 

til industribransjer som er utsatt for karbonlekkasje. 

En slik kompensasjonsordning er en nødvendig 

forutsetning for god utnyttelse av det norske 

potensialet for produksjon av fornybar energi. 

Utformingen av en slik kompensasjonsordning må 

skje innenfor de rammer EUs statsstøtteregelverk 

setter. Dette betyr at EUs arbeid med endring 

av retningslinjene for statsstøtte blir viktig for 

handlingsrommet til norske myndigheter. 

En norsk ordning må være slik utformet at den 

faktisk stimulerer til produksjon av energiintensive 

produkter nær vannkraftproduksjon. Ordningen 

må fremme investering og fornyelse av anlegg og 

stimulere til produksjon i disse anleggene. 

8.4 Kraftutveksling og eksport 

Den norske muligheten til å produsere vannkraft 

og andre former for fornybar energi, og vannkraftsystemets 

unike reguleringsevne, må utnyttes så 

langt dette er økonomisk og økologisk forsvarlig. 

Dette innebærer at grensene for fornybar kraftproduksjon 

ikke kan defineres av bare nasjonalt 

forbruk. Har vi et overskudd som noen vil betale 

fulle kostnader for, er det ønskelig at dette stilles 

til disposisjon for våre naboer og for utfasing av 

fossile energibærere. 

Utbygging av nye utenlandsforbindelser forutsetter 

at det også blir produsert ny kraft i Norge. 

Det må altså være en balansert utvikling mellom 

utbygging av ny kraftproduksjon og nye utenlandsforbindelser. 

Eksport av fornybar energi i «fast form» vil som 

regel være en bedre global løsning enn å transportere 

elektroner. Konsesjoner for kabler og nett 

og overføringstariffer må innrettes slik at kraften 

utnyttes optimalt i forhold til nasjonal verdiskaping 

og global klimavirkning. 

Vannkraftens reguleringsevne gir helt spesielle 

forutsetninger for kraftutveksling. Slik utveksling 

kan gi betydelig klimagevinst ved at det reduserer 

behovet for ineffektiv kjøring av europeiske 

kullkraftverk. Den eller de aktørene som drar 

fordel av slik utveksling må bære de fulle 

kostnader som dette påfører andre aktører i det 

norske kraftsystemet, også kostnader knyttet til 

forsterkning av det innenlandske kraftnettet. Det 

må ikke kunne være slik at noen får fordelen av å 

selge reguleringsevne, mens andre sitter igjen med 

ulemper og økte kostnader i form av økt nettleie 

og høyere kraftpriser. 

8.5 Næringsutvikling i energisektoren 

Produksjon og distribusjon av kraft er ikke bare 

en nødvendig infrastruktur i samfunnet, det 

er også en næringssektor med mange bedrifter 

som har stor betydning for lokal og regional 

sysselsetting. Denne næringssektorens betydning 

i samfunnet blir enda tydeligere når en ser den i 

lys av de muligheter som kommer på fornybarområdet 

både hjemme og ute. Ser en på utviklingen 

i energibransjen i Europa og andre land, vil en 

finne stor dynamikk i form av strukturendringer,

eierskap på tvers av landegrenser og utvikling av 

nye forretningsområder. 

Også norske selskaper forsøker å henge med i den 

strukturdynamikken som utspinner seg, men 

på dette området har norske myndigheter valgt 

en vei som begrenser næringsdynamikken med 

utgangspunktet i energibransjen. I Norge har 

man valgt å forby private og utenlandske aktører 

å eie kontrollerende posisjoner i vannkraftverk. 

Dette gjør at utenlandske aktører i praksis vil bli 

utelukket fra å ta del i utviklingen av den norske 

kraftbransjen. Dette vil kunne få som konsekvens 

at det vil oppstå begrensninger på muligheten for 

norske selskaper for deltakelse ute. 

Skal norske kraftselskaper få ta del i den næringsutviklingen 

som skjer i og rundt energibransjen 

i Europa og verden, må norske myndigheter via 

rammebetingelser stille seg positive til en slik 

næringsutvikling på tvers av landegrensene. 

8.6 Overgang fra fossil til fornybar 

energi 

I klimasammenheng vil det være en robust 

hovedstrategi å erstatte fossile energibærere med 

fornybar energi. Norge har i større grad enn andre 

land kunnet basere seg på fornybare energikilder, 

og mulighetene til å gå denne veien helt ut er 

bedre i Norge enn hos de aller fleste andre. 

Selv om en slik energiomlegging er den langsiktige 

hovedstrategien for alle, og i særdeleshet for 

Norge, betyr ikke dette at det vil være hensiktsmessig 

å legge lokk på all bruk av fossil energi på 

kort og mellomlang sikt. En vurdering av bruk av 

gass i Norge må sees i lys av den næringsmessige 

betydningen og de globale konsekvensene – og 

ikke bare i forhold til relativt kortsiktige nasjonale 

mål. Bruk av gasskraft i underskuddsregioner i 

Norge er eksempel på noe som må kunne vurderes 

som positivt når det kan redusere energitap og 

kullkraftproduksjon i andre land, muliggjøre 

bedre utnyttelse av vannkraftens reguleringsevne 

eller erstatte ineffektiv kraftproduksjon på 

sokkelen. 

8.7 Klimatiltaksfond 

Gjennom forhandlede avtaler mellom myndighetene 

og næringslivsbransjer er det skapt 

svært positive resultater på flere klimarelaterte 

områder. Utslippene av SO2, NOx og klimagassene, 

er betydelig redusert gjennom slike avtaler. 

Logikken bak disse avtalene er at bransjer påtar 

seg et kollektivt ansvar for å gjennomføre de 

avtalte utslippsreduksjonene, mot at myndighetene 

gir avkall på avgiftsinntekter eller på nye 

restriktive tiltak. Dette innebærer at ressursene 

kan styre inn mot de mest kostnadseffektive 

tiltakene, eller sagt på en annen måte: Mange 

bedrifter kan spleise på å gjennomføre tiltak i 

den eller de bedriftene som har de rimeligste 

tiltakene. 

«Klimakur»-utredningen viser at mange av de 

rimeligste tiltakene fortsatt ligger i industrien. 

Dette er likevel tiltak som er for dyre til at de 

vil kunne bli gjennomført av den enkelte bedrift 

alene. Virkemidler som må til for at bedriftene 

alene skal gjennomføre de aktuelle tiltak vil ofte 

medføre at bedriftene mister sin lønnsomhet 

og legger ned produksjonen slik at det oppstår 

karbonlekkasje. 

På denne bakgrunn har næringslivet med 

industrien i spissen tilbudt seg å delta i etablering 

og gjennomføring av et klimatiltaksfond. Et 

slikt fond kan finansieres med en del av statens 

klimainntekter og det kan iverksette tiltakene der 

en får mest klimagassreduksjon for pengene. 

8.8 Næringsutvikling basert på energiomlegging 

og nye klimamål 

Næringspolitiske tiltak som stimulerer til fornyelse 

av produksjonsutstyr og anlegg vil være et 

viktig klimapolitisk tiltak i Norge. Det ligger godt 

til rette for å videreutvikle den store energibaserte 

industrisektoren i Norge. Det gir klimagevinst og 

det bidrar til nødvendig verdiskaping. 

Nøkkelen til bærekraftig næringsutvikling i 

Norge vil framfor noe ligge i å ta posisjoner i 

de nye klimarelaterte markedene som er under 

utvikling. Skal en lykkes med dette må en 

orientere seg mot det som skjer utenfor landets 

grenser. Uansett hva man gjør innenlands så vil 

de store markedene for nye løsninger være ute. 


35


Virkemidler for å følge norske bedrifter ut til 

markedene der disse oppstår og utvikler seg må 

derfor være sentrale. Ønske om hjemmemarked 

må ikke overskygge behovet for utviklingsmidler 

og stimuli for å ta posisjoner der mulighetene er 

størst utenfor landets grenser. Utviklingen av karbonfangst 

og lagring er ikke primært rettet mot 

rensing av norske utslipp. Suksessen er avhengig 

av at en kan medvirke til å skape noe som kan løse 

utslippsproblemene i en rekke andre land, og som 

kan gi norske bedrifter noe å produsere i Norge 

eller ute. 

Kunnskapsproduksjon og næringspolitisk virkemiddelapparat 

må rettes mot norsk deltakelse i 

de voksende klimarelaterte markedene. Spesielt 

viktig er det å bygge videre på kompetanse som er 

bygd opp i energirelatert industri og ikke minst i 

olje- og gassektoren. 

8.9 Framgang gjennom fornyelse 

Størstedelen av den framgangen som er skapt 

i klimaarbeidet fram til nå er knyttet til investeringer 

og fornyelse av anlegg og teknologi i 

etablert industri. Forutsetningene for å investere 

i fornyelse er viktig både for klimaarbeidet og for 

å kunne utvikle sin posisjon i markedet. Tillit 

til framtidig konkurranseevne basert på norske 

rammebetingelser er derfor en hovedforutsetning 

for at det skal skapes klimaresultater med 

utgangspunkt i Norge. Avskrivingsreglene er i den 

forbindelse et godt eksempel på at det kan være 

positiv sammenheng mellom tiltak som fremmer 

verdiskaping og samtidig gir ønsket klimavirkning. 

Den viktigste forutsetningen er likevel 

knyttet til utviklingen av de generelle konkurransevilkårene 

som følger av den økonomiske 

politikken. Slike forhold som høyt rentenivå 

og en sterk krone i Norge vil bidra til å svekke 

investeringsviljen og slik sett bremse introduksjon 

av ny og mer klimaeffektiv teknologi. 

8.10 Energieffektivisering 

Uansett hvilket tradisjonelt ståsted en tar 

i forhold til klimapolitikk, energipolitikk 

eller langsiktig næringsutvikling så framstår 

energieffektivisering som et sentralt og samlende 

element. En større konsentrasjon og tyngde 

rundt virkemidler og insentiver på dette området 

vil kunne gi store resultater. Problemene fram til 

nå har trolig vært at virkemidlene ikke har vært 

forutsigbare nok, eller de har vært for svake til 

å utløse mulige resultater. ENOVAs mandat og 

ressursbruk bør rettes mer konsentrert inn mot 

energieffektivisering. 

36


Foto: iStockphoto 

37

Norsk industri er 

Norges framtid 

NOrSK INDuSTrI 

næringslivets hus, middelthuns gate 27 

postboks 7072 majorstuen, 0306 oslo 

tlf. 23 08 88 00 

post@norskindustri.no 

norskindustri.no 

twitter.com/norskindustri 

youtube.com/norskindustriVidEo 

– Følg norsk industri også på Facebook. 

Norsk Industri er den største landsforeningen 

i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).

En helhetlig politikk for klima, energi og ... - Norsk Industri

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?