Kvaløynytt 2005,1 - Sandnessund sokn

Andakten
Det å begynne med noe nytt på et
nytt sted er alltid spennende. Jeg
har bodd et halvt år i Nord-Norge
før jeg kom til Kvaløya, men
kulturen er fortsatt ny for meg.
Og menigheten og virket som
prest er jo også helt nytt. Jeg har
fått kjenne på at det er mye nytt å
forholde seg til og hodet må få tid
til å venne seg til alt det nye.
Jeg er jo født og oppvokst på Madagaskar og her er jo kristendommen
en ny ting for mange mennesker. Det kommer
noen mennesker med et kall, et ønske om å spre det glade
budskap. De har mottatt noe som de ikke kan bære på alene,
det må spres.
Jeg fikk muligheten til å være med på en slik tur, den første
gangen en prest og en misjonær kom til et nytt området. Det
var noe som var nytt for alle parter.
Jeg var med på turne i dette området for første gang. Misjonæren
var på de kanter for første gang. Presten hadde ikke
vært her før. Og landsbyen hadde ikke hatt slike gjester før.
For alle parter så var det en del nytt å forholde seg til.
Denne landsbyen var en landsby med bare kristne. De som
var blitt kristne i området var kastet ut av sine hjemsteder, og
disse hadde funnet sammen og dannet sin egen landsby, som
de kalte for Nazareta, etter en viss annen kjent liten by.
Så selv om vi aldri hadde truffet hverandre, og det var mye
nytt å forholde seg til, så hadde vi noe felles, troen på Jesus
Kristus, vår frelser, Guds Sønn.
Dette gav oss et møtepunkt. Da vi kom, ble vi møtt av lokal
musikk med kristne tekster. De geleidet oss til kirken sin, og
der fikk vi synge, lese Guds Ord og be sammen.
På den måten ble vi kjent med hverandre. Etter hvert fikk
vi mat, ble geleidet til hver vår hytte og til og med tilbudt
utendørs dusj. All den gjestfrihet man kunne drømme om,
men med utgangspunkt i det vi hadde felles, troen.
Jeg begynte med å si at jeg har hatt mye nytt å forholde
meg til her de første månedene, men dere har også hatt en
ny prestespire å forholde dere til. Helt enkelt kan ikke det
heller ha vært. Vil jeg kunne oppfylle alle sine ønsker for
nypresten osv.
Men vi er også så heldige at vi har noe vi kan møtes på. Jeg
kommer som representant for kirken, og blir møtt av mennesker
som på et eller annet vis søker kirken.
Den mottakelsen dere har gitt meg, har vært helt enorm, jeg
har merket at jeg er velkommen. Og jeg vil trekke frem et
vers fra Bibelen, fra evangeliet etter Johannes i det 13 kapittel.
”Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal
dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da
skal alle kunne se at dere er mine disipler”. Jeg har merket
at dere har tatt i mot meg med åpne armer, slik jeg også ble
tatt i mot på Madagaskar. La dette være kjennetegnet på at
vi er Hans disipler. Uansett hvor vi måtte være og hva vi
måtte holde på med.
Lederen
Hvor blir det av diakonien
Hvordan kan kirken på best mulig måte leve i tjeneste for mennesker
i vår tid
Dette er åpningssetningen i forordet til heftet om ”Plan for diakoni
i Den norske kirke” , datert av Kirkerådet i mars 1997, og som ble
delt ut til alle medlemmer i menighetsrådene ved valgene i 1999.
Personlig vil jeg si at spørsmålet var både nødvendig, inspirerende og
forpliktende, og bidro nok til at mange menigheter enten reviderte
sine diakoniplaner, eller laget nye. Men hva har skjedd av konkrete
oppfølginger av alt det fine som står i dette heftet Blant annet ved
andre oppfølgingsspørsmål, som:
** Hvordan kan menighetene spille en mer aktiv rolle når det gjelder å
solidarisere seg med vanskeligstilte personer/grupper i nærmiljøet
** Hvordan kan menighetene styrke sitt engasjement overfor lidende
mennesker – både heime og ute
Og:
Er man i stand til å yte praktisk hjelp, solidarisk støtte og rådgivning
overfor vanskeligstilte personer/grupper i nærmiljøet (aleneforeldre,
uføretrygdede, minstepensjonister, innvandrere, flyktninger o.a.)
Vi er alle vel kjent med at de som kanskje er mest glemt av det offentlige
i dag, er eldre, syke, funksjonshemmede og omsorgstrengende.
Vi mangler sykehjemsplasser, UNN er overfylt av ferdigbehandlede
pasienter, hjelpe- og omsorgstrengende blir ”tvangssendt” heim til
nedslitte pårørende – oftest ei eldre og nedslitt kone, som blir pålagt
et omsorgs- og pleieansvar 24 timer i døgnet. Og akkurat dette er
det som blir så treffende beskrevet i det samme heftet (side 22), der
det også vises til skriftens ord:
Omsorg for syke er på en særlig måte fremholdt i Det nye testamente
som del av kirkens oppdrag. Sykdom kan på så mange måter medføre
store belastninger. I tillegg til de lidelser sykdom i seg selv medfører,
er mange av dem så stigmatiserende at de også medfører isolasjon og
avvisning. Det er en sentral målsetting for diakonien å sørge for at
mennesker med fysiske og psykiske lidelser får den behandling, omsorg
og pleie de har behov for.
Jeg er selvsagt klar over at det fra prestegjeldet vårt er gjort flere
utspill om å få opprettet stilling for diakon i Kvaløy prestegjeld.
Uten resultat. Men jeg tror at man ikke må stille seg til ro med det.
Man skal ikke alltid ta et nei for et nei, selv om det fra offentlig
hold stadig fremheves at økonomien er svak, spesielt når det gjelder
det kirkelige. Jeg tror at det nå virkelig er betimelig at alle våre tre
menighetsråd – tar et samlet krafttak for å få tilført prestegjeldet en
diakonistilling. Akkurat nå har vi så mange gode grunner for det.
Dessuten er vi inne i et valgår – også innenfor kirken.
Lykke til!
HRR
Jon Børge Frafjord (nypresten)