Maskulinitetsstudier

tatt. En tolkning er at det er et system som gir nye
uvanlige og spennende erfaringer, ellers hadde vel
de (særlig jentene) som hadde anledning dratt.
Er det på grunn av for mye frihet at noen av dagens
unge «lider» og finner det de savner av rammer
og disiplin i militæret Flykter ungdommene
fra friheten for å slippe det individuelle ansvaret
som det moderne livet utsetter dem for En forklaring
kan være at det er her de finner seg selv i
samværet med de andre, og dermed opplever en
annen eller ny følelse av å eksistere. At de kjenner
noe og kjenner at de er til. Sagt på en annen måte,
soldatene kjenner at noen stiller krav til dem og at
det gir mening og trygghet i tilværelsen.
Unge mennesker i dag disiplineres i stor grad av
sine jevnaldrende, de disiplinerer hverandre med
krav om kroppsstørrelse, klær og meninger. Alle er
opptatt av å være populære og gjøre og være som
alle de andre. Konformiteten er antakelig enda
verre utenfor enn innenfor militæret og mer subtil
– og det en av «våre» militære ledere snakket mye
om var hvordan det var å komme rett fra russetiden
og inn i militæret. «Omstillingen som må til er
en utfordring for Forsvaret», sier han.
Eller kan det være slik at autoritet og tvang blir
tolerabelt når man ikke har fått det i større doser
før Tidligere var foreldrene, skolen og mange
fritidsaktiviteter preget av en autoritær stil, mens
mange i dag hevder at disse institusjonene har
mistet mye av den disiplinære kulturen som dominerte
dem tidligere. Dagens ungdom vil neppe
kjenne seg igjen i skjønnlitterære klassikere om
skolens disiplinering som Gift av Aleksander Kielland
eller Jonas av Jens Bjørneboe. Ei heller den
historiske beskrivelsen som de svenske etnologene
Jonas Frykman og Orvar Løfgren gir i boka Den
kultiverade människan (1991), der de skildrer en
oppdragelse som gikk ut på at barn verken skulle
høres eller ses. I dag preges samlivet hjemme av
det som har fått betegnelsen «forhandlingsfamilien»:
Spisetid, sovetid, ukepenger – alt – kan i
prinsippet forhandles og reforhandles (Frønes
2003)
Det kan være at Forsvarets disiplin nå er akseptabel
fordi den er et unntak, et ledd i et spill, noe
man ikke leser som noe som utøves av «maktmennesker».
Den avdelingen vi besøkte i Norder interessant
fordi den er et sted der mange av rekruttene
er i hele førstegangstjenesten. De brølende
sersjantene og fenrikene de møtte på rekruttskolen,
blir gradvis til personer som man kan hygge
seg med foran tv-en mot slutten av tjenesten.
Autoritetsutøvelsen er et spill, ikke nødvendigvis et
utslag av en autoritær personlighet. Det er mer
snakk om den gode tvangen, den som oppdrar mer
enn den krenker.
Lederen for avdelingen i nord formulerer det slik:
.. hun tillitsvalgte, hun var innom her og jeg spurte..
når hun satt seg ned og tenkte på ting nå, så
tenkte hun på hvor mange ganger hun hadde vært
utenfor komfortsonen sin det siste året. Og jeg tror
det er litt av greia. Det gjelder jo alle. Altså du
kommer her og så blir du introdusert for noe som
er helt nytt. Og spesielt de første 3-4 mnd., så er
det jo veldig mye nytt, nytt, nytt. Hele veien. Du blir
hele tiden utfordret på ting du ikke har samme
grunnlaget for å mestre. Og så plutselig når du det
knekkpunktet hvor du kan så mye at du faktisk kan
begynne å gjøre dette for oss. Og det er jo da du
ser ansvarsgleden kommer, ikke sant Når du ser
at de tar oppgavene. De løser de, de finner mye
bedre løsninger enn det vi har hatt tidligere. Og
utrolige flinke mange av disse på å spille på andre,
hjelpe hverandre og finne ut av ting. Så jeg tror nok
du vil se at det har noe med hvor langt de er inne i
året å gjøre. Og jeg er ganske sikker på at de aller
fleste soldatene våre som kom inn i fjor sommer er
veldig komfortable med de arbeidsoppgavene de
har. De kjenner organisasjonen, de vet hva de skal
gjøre, de vet at de har mestret all verdens oppgaver
i et miljø som de ikke følte seg komfortable i.
Det er sånne ting vi har hatt gående her det siste
døgnet. Patruljeløpet er jo en sånn greie. Teambuilding.
Mitt fokus når vi gjør noe sånn er jo at
han som er lagfører skal føle mestring, laget hans
skal føle mestring, de får kjent på det å være sliten
og gnagsår og litt lei og alle de tinga der. Og det de
har nå er sånn felles referansepunkt på noe som
var utenfor det de syns var ålreit. Dette er sånn
greie.. det er noe du ser frem til og så er det noen
ting du liker å se tilbake på. Dette er sånn greie
som er mer ålreit å se tilbake på enn å se frem til.
For det er ingen som.. det er ingen som i utgangspunktet
syns det er ålreit å være dønn sliten og
trett og sluttkjørt. Men det er en veldig god erfaring
å ha med seg videre når du da har blitt satt i
situasjoner hvor du tror du havner i et kumulasjonspunkt,
da vet du at da er det fortsatt litt å gå
på. Ganske mye faktisk. Så jeg tror det er litt av
greia her.
Dette med mestring bør kanskje sees i lys av at
verneplikt for mange er en del av et individuelt
prosjekt (Gustavsen 2011), noe «som gjør seg på
80 © Oxford Research AS